Verden i Kristiansund

Kristiansund en åpen by, en by med utsyn mot havet, sjørutene mot sør og vest.

Naboland sett herfra er Portugal, Spania, Skottland, Island, Brasil, Tahiti! Bølger har skyllet inn av inntrykk, impulser, kulturer, tradisjoner, andre språk, matvaner, andre mennesker. Er det middelhavsbølgene som også har skapt operainteressen, musikken og rytmene, entusiasmen, evnen og åpenheten til å fange opp nye toner, identifisere de nye bølgene?

Vidt utsyn gir bred innsikt.

Kristiansund har vært – og er – mer internasjonal og utadvendt og mindre ”norsk” enn mange andre norske byer. Og godt er det. Det er et sunt trekk, derfor trives jeg så godt der, og skulle gjerne ha vært med på årets Tahiti-begivenhet.

Nå om dagen er vi alle – vel, nesten alle – opptatt av at fotballen er rund, over hele kloden. Ole Gunnar Solskjær skal dele ut Tahiti-prisen, for første gang, til Gro Harlem Brundtland, verdens doktor og miljøvernmor – og min inspirerende sjef i mange år. For meg kan et par personlige minner om de to illustrere båndene mellom Norge i verden og verden i Norge.

Da min familie flyttet til Genève i 1998 for å jobbe med Gro i WHO, skulle våre to sønner finne seg til rette på skolen. Nytt land, ny skole, fremmed språk. Magnus, eldstemann, var ni. På pulten ved siden av ham satt det en gutt fra England. Tom fra Manchester. Det var fotball-VM den sommeren også. Magnus på ni stilte i den norske landslagstrøya. Tom på sidepulten så på drakta og spurte om den var norsk. Såpass forsto Magnus, og nikket. Tom snudde seg til klassen og utbrøt: Denne gutten kommer fra Ole Gunnar Solskjærs land – han er helt ok!

Fotballen er et språk som binder sammen; verdensdeler; folkegrupper, venner og fiender. Sommerens VM fra Tyskland viser hvordan verden bringes sammen av sporten, mediene, overføringene. Verden blir mindre.

Hvordan kommer verden til Norge? Jeg husker en historie Gro fortalte da vi startet i WHO, den var fra hennes medisinstudier tror jeg, og handlet om en ung kvinne på Lillehammer, som en gang for mange år siden fikk stilt en helt uvanlig diagnose for det norske innlandet. Legen mente at kvinnen hadde malaria! Malaria, tropesykdommen som i vår tid tar mellom 1 og 2 millioner liv, særlig barn og særlig i Afrika. Men på Lillehammer? Umulig, kvinnen hadde ikke noen gang reist bort fra byen. Men legen mente at diagnosen var klar. Og så var det noen som bemerket at en verdensfarer nettopp var kommet til Lillehammer, med en stor skipskiste med all slags klær og utstyr. Og kanskje kan det ha hendt at en malaria-mygg hadde sneket seg med og stukket en kvinne nettopp i Lillehammer! Kanskje. Men den gang var den historien et nesten uhyggelig eksempel på at verden var liten.

Nå vet vi bedre. Sykdommer sprer seg over landsgrensene. Helse er kanskje den sterkeste illustrasjonen på globaliseringen, vi husker SARS. Nå frykter vi for fugleinfluensa. Og enten det handler om kultur, helse, miljø eller handel, så er verdens store oppgave denne; hvordan lager vi ordninger for at vi kan ta styring med utviklingen, handle når vi er truet, hjelpe når vi kan, ta ansvar sammen, fordele byrdene?

Det er jakten på disse spørsmålene som brakte meg til politikken, og det var de tilgjengelige svarene som gjorde meg til sosialdemokrat. Vi har et felles ansvar. Vi som har mye kan ikke lene oss tilbake. Å omsette fellesskap, rettferdighet og solidaritet til politisk handling, det er oppgaven vi må løse for at verden skal klare seg.

Knapt noe land trenger en ordnet verden mer enn Norge, åpne som vi er mot alt omkring oss.

Det finnes ikke bedre illustrasjon på det enn nettopp Kristiansund. Derfor er Tahiti-konferansen og Tahiti-prisen så riktig, og ingen fortjener prisen bedre enn Gro. Jeg har sett hva hun fikk til der ute, hvordan hun på sin måte flyttet stein på stein, fikk folk med seg, bygget enighet på felles innsikt. Fikk løftet psykisk helse. Fikk vedtatt verdensregler mot tobakk. Fikk plassert helse i sentrum for kampen mot fattigdom. Forandret verden, noen viktige steg i riktig retning.

Globaliseringen har mange vinnere. Norge som nasjon og mange i Norge er blant dem. Men globaliseringen har også sine tapere, de som ikke får sin del av vekst, utvikling og muligheter. Og om markedene globaliseres, så ser vi det også her; politikken henger etter. Vi strever med å treffe vedtak som kan ramme inn markedenes kraft.

Mange av utfordringene vi står overfor i dag – spredning av sykdommer, terrorisme, grenseoverskridende kriminalitet, ødeleggelse av miljø – har sitt opphav langt fra oss.

Men det er bare det at ”langt fra oss” ikke finnes lenger. Frykt spres via videobånd på TV. Selvmordere tar bussen og T-banen. Fornærmende tekster og tegninger spres verden over i samme sekund. Heroin på gata i byer i Norge kommer fra landsbygda i Afghanistan.

Friere konkurranse er ikke alltid mer rettferdig konkurranse. Her er det dype urettferdigheter åta fatt i, og Norge må være blant dem som tar fatt i dem.

Når jeg ikke kan være i Kristiansund disse dagene, er det fordi jeg er i Genève for å være med på et kanskje siste forsøk på å berge en global handelsavtale, en WTO-avtale. Igjen; det handler om betydningen av et regelverk der ute i verden, ikke bare her i Norge. Betydningen av orden, forutsigbarhet, trygge rammer, for vår tid. Behovet for et sterkt og forpliktende internasjonalt samarbeid og klare kjøreregler. Her førte Gro an – på miljøområdet og helseområdet og mange andre områder. Det er den linjen vi skal løfte videre.

Til dere i Kristiansund: Lykke til! La berøringen mellom Norge og den store verden fortsette å skape engasjement, gi impulser, kunnskap, åpenhet og økt toleranse. For en hel verden i Kristiansund!

Jonas Gahr Støre