Sjekkes mot framføring

Kjære forsamling – eller kjære bønder ( – ja, kan man si det?),

Om en uke reiser Terje og jeg til Genève for å være med på det som kan bli en avgjørende fase av denne runden med WTO-forhandlinger. Innlegget mitt her i dag vil handle om det.

Men la meg si allerede nå fra starten, la meg gjøre noe veldig klart for dere:

Vi reiser dit for å ta vare på norske interesser.

Det er i norsk interesse at verden lykkes med disse forhandlingene.

Vi skal gjøre det vi kan for å bidra til det. Vi skal, slik vi gjorde det i Hong Kong før jul, være med på å gi og ta og føre oss slik vi vil at Norge skal framstå i internasjonale forhandlinger:

Ansvarlig, oppfinnsom og hardt arbeidende.

Og siden jeg er her i dag, vil jeg utdype: I de forhandlingene som nå kommer, vil vi stå knallhardt på for interessene til det norske landbruket.

Slik vi gjorde det i Hong Kong. Slik vi har gjort det, uke for uke, noen gang på scenen, men oftest bak kulissene.

Jeg sier dette såpass klart fordi jeg vet mange her er urolige. Og jeg forstår den uroen. For mye står på spill.

Landbruket har knapt vært en del av WTO eller GATT. Nå er det i hovedsak landbruket det dreier seg om. Og vi er utsatt fordi vi har tatt vare på og utviklet vårt landbruk innenfor en nasjonal ramme. Derfor blir overgangen blant de største for oss.

Vi utfordres nå. Og det er vi klar over. Og vi sitter ikke rolig.

Jeg sier til dere, slik jeg gjorde etter at vi overtok ansvaret: Vi har ikke mandat fra verken Stortinget eller det norske folk til å forhandle om en løsning som betyr nedleggelse og avvikling av norsk landbruk. – Dette er vi meget bevisst på, og dette har Terje og jeg sagt gang på gang, i vennlige – men direkte ordelag – og vi har hele tiden lagt vekt på å underbygge hvorfor.

Vi har sagt at vi er rede til å strekke oss. At få land vil merke dette bedre enn vi. Men at det går en grense. At selv for oss – konstruktive Norge – går det en grense for hva vi kan akseptere for å bidra til en internasjonal avtale. Vi sier ikke det for å drive skremsler. Vi sier det fordi vi mener det.

Soria Moria er klar: Det skal kunne drives landbruk i hele landet. Vi styrer fra det mandatet.

Så vil jeg legge til: Vi står knallhardt på for norsk landbruk fordi det er rimelig. Jeg leser i noen aviser – særlig én i tabloid format og med gul farge – at vi burde ta til vettet, ta bort tollen, godta verdensmarkedets priser over natten, satse på frihandel for fisk i stedet. At på denne måten kan vi gi vårt beste bidrag til utvikling og verdens fattige.

Jeg vet ikke hvilken syke mor de gråter for. Men jeg har til ikke nå sett noen direkte logikk i at Norge – som importerer halvparten av jordbruksproduktene vi spiser målt etter kaloriinnhold, og knapt eksporterer jordbruksprodukter til utlandet – skal legge ned hele rammeverket for vårt landbruk.

Jeg ser ikke noen grunn for at vi ikke kan kjempe for bedret markedsadgang for fisk, redusert rom for bruk av anti-dumpingtiltak, samtidig som vi kjemper for norsk landbruk.

Og det er heller ikke slik at vi ikke kan støtte mange av utviklingslandenes legitime krav om å slippe til med sine landsbruksvarer, samtidig som vi kjemper for norske interesser.

Norsk landbruks posisjon kan ikke begrenses til et markedsspørsmål.

Det handler om naturlandskap, kulturlandskap, bosetting, sosiale fellesskap – ja verdier bortenfor priser.

Også det har vi argumentert for. Og jeg oppfatter at de andre ikke bare hører, men at de også forstår.

Likevel; jeg vil ikke underslå at det blir krevende.

Jeg leste i Nationen forleden en kommentar som på grensen til overrasket, litt betuttet, noterte seg at WTOs forhandlingsleder på landbruk neppe kan ha lest Soria Moria - erklæringen. – Det er nok beklagelig, for jeg er nok redd at han – kommentatoren – kan ha rett, ja, så urimelig kan verden være…

Og det sender signal om noe vi må merke oss: Selv om vi er sterke i troen, så er det ikke gitt at våre forhold står helt i sentrum for andres oppmerksomhet. Alle har en virkelighet som står i sentrum nettopp for dem. Det finnes nesten 150 virkeligheter der ute, og vår ligger i en ytterkant.

Min erfaring disse månedene – som forhandler – er at alle lands delegasjoner som forhandler har nesten det samme engasjementet som oss på landbruk. Det er den overordnede virkeligheten – enten de har offensive eller defensive interesser. Landbruket har stor betydning for ethvert samfunn.

Og det er inn i denne virkeligheten vi skal kile våre interesser, veve dem sammen med andres, søke å unngå at vi blir stående alene. Det er dette vi har arbeidet med disse månedene, og det er dette vi vil jobbe for i denne innspurten, om det da blir innspurten, på siste langside. – Vel, det har dere sikkert hørt lenge og mange ganger, at man nå er inne i siste runde, i innspurten…

Mitt ansvar er å forhandle. Jeg har tenkt disse månedene at kanskje blir resultatet mer krevende for landbrukspolitikken enn for landbruket. Denne regjeringen er rede til å møte den utfordringen, til å ta det ansvaret.

Og da vil jeg si, som min mening, at alle dere – òg jeg – skal være glade for at vi nettopp har Terje som ansvarlig for politikken, at vi har en rød-grønn regjering med ansvaret. Vi har en klar følelse av ansvar. Og Terje vet hva han driver med, han kjenner landbruket, og vil vite å stå på for både interesser og verdier. Og som han har støttet meg i forhandlingspolitikken, så skal jeg støtte ham i landbrukspolitikken!

Så skal jeg ikke glemme å si, innledningsvis: Takk for invitasjonen!

Det er vakkert her, det kan jeg si som kommer fra Köln der jeg har sett fotball. På 1800-tallet dro de norske kunstnerne til Düsseldorf, Dresden og Köln for å male norske fjorder og fjell og kuer og sauer. Inntrykket satt tydeligvis så sterkt igjen at det ikke akkurat var mellomeuropeiske bylandskaper, slott eller katedraler man malte, nei, men svære norske kuer, i Düsseldorf, og budeier, slåttekarer.

Jeg har altså vært i Tyskland og sett at fotballen er rund (ja, det ble 2-2 i går), men jeg vil starte disse refleksjonene med å si at ”jorda er flat”. I en viss forstand.

– I alle fall sier den amerikanske skribenten Thomas Friedman det i en bok – The Earth Is Flat, at jorda er flat, verden er flat – det er hans hovedtese. Alle deler ikke hans syn, men han tegner et bilde det kan være verdt å reflektere over.

Han viser til at kunnskap, ressurser og økonomiske forhold generelt er knyttet sammen som aldri før. Han forteller at PC’en som han skrev boken sin på – eller med – er satt sammen av produkter og teknologi fra mer enn 11 land, fra Costa Rica og Sør-Korea til Israel, og med over 30 bedrifter involvert.

Den samme grenseløsheten gjelder i stadig større grad også for tjenester. I India har en kvart million mennesker jobb som kundebehandlere. Ja, jeg har møtt noen av dem – i Bangalore – der de satt og saksbehandlet for det norske skattedirektoratet! De tar telefoner fra hele verden, døgnet rundt. Ringer du et flyselskap for å gjøre om billetten din, kan det godt være at den du snakker med sitter på andre siden av kloden.

Norge er en del av denne ”flate kloden”, på den samme banen, hvor avstand og kommunikasjonslinjer er korte, og godt internasjonalt samarbeid, like spilleregler, er en forutsetning. ØBMWs produksjon i Bayern forsynes av støtfangere fra Raufoss, norsk fisk er på japanske, russiske og franske lunsjbord, og for ikke å snakke om den internasjonale norske olje- og gassindustrien. Norge tjener stort på alle mulighetene som ”en flat verden”, en stor regulert arena, tilbyr.

Så er det også slik at vi, landet Norge, er – på de aller fleste felt – i stand til å spille på de aller fleste banehalvdelene.

Men andre land er ikke like heldige. Fattige land, særlig de som ligger i kontinentenes innland uten adgang til hav og havn, er ikke på banen, ikke en gang på sidelinjen klare til innbytte! I denne ”flate verden”.

Vår velferd ville ikke ha vært mulig uten tilgangen til utenlandske markeder og utenlandsk kapital og teknologi. Vi bygger den på en kombinasjon av egen og andres innsats – på eget arbeid og egne investeringer og på kapital og teknologi utenfra som var med på å løfte Norge – parallelt med at vi kunne rydde rom for egen industriutvikling til beste for egen velferd og bosetting i hele Norge.

Vi ser det daglig, og eksemplene er mange:

- At nasjonale grenser får stadig mindre betydning som stengsler eller rammer for menneskelig, kulturell og økonomisk samhandling. Mye av dette er bra, men dette stiller samtidig verdenssamfunnet – og hver enkelt av oss – overfor nye utfordringer. Utfordringer også av etisk karakter.

Globaliseringen har mange vinnere. Norge som nasjon og mange i Norge er blant dem.

Ikke alle er like heldige. Globaliseringen har sine tapere, de som ikke får sin del av vekst, utvikling og muligheter. Og om markedene globaliseres, så henger politikken etter. Vi strever med å treffe vedtak som kan ramme inn markedenes kraft.

Jeg har sagt det som utenriksminister – ja, erfart det – at vi bruker mye av tiden på de små tingene, og for lite på de store; på klimaendringene, kampen for alles rett til rent vann, helse og utdanning.

Friere konkurranse er ikke alltid mer rettferdig konkurranse. Her er det dype urettferdigheter å ta fatt i – og vi må ha som ambisjon å være blant dem som tar fatt i dem. Det er en egen stor dagsorden.

Så til en annen viktig side av saken; betydningen av regelverk, betydningen av orden, forutsigbarhet og ikke minst betydningen av regler som passer for sin tid.

Behovet for et sterkt og forpliktende internasjonalt samarbeid og klare kjøreregler – spilleregler – blir stadig viktigere for å kunne møte globaliseringens utfordringer. Lover og regler er rammebetingelser for en velfungerende nasjonalstat. Det samme er tilfelle for et velfungerende verdenssamfunn.

For alternativet til det er en verden der jungelens lov hersker, og der den sterkestes rett gjelder, der ulike spill pågår samtidig. En ”flat verden” må ikke samtidig bli en lovløs verden, som et spill uten klare, forutsigbare regler, som gjelder for alle.

Stikkord er forutsigbarhet, gjenkjennelighet, trygghet, ja – også rettferdighet, selv om det er et meget krevende begrep i denne sammenheng.

WTO-forhandlingene som nå pågår handler om alt dette. – Og WTO handler om makt, det er fortsatt makt som gjelder. Det dreier seg om hvordan vi skal forbedre det multilaterale eller flernasjonale handelsregelverket, slik at det er tilpasset dagens store utfordringer.

• Vi trenger spilleregler, rammer, slik at globaliseringen kan bidra til å sikre sysselsetting, verdiskaping og velferd for flest mulig mennesker. Som kan løse opp i konflikter som oppstår.
• Vi trenger å sikre at også de fattige lands innbyggere skal dra bedre nytte av internasjonal arbeidsdeling og handel, slik vi i Norge har gjort i generasjoner. De må på sett og vis både omfattes av regelverket og oppleve at regelverket gjelder for dem.

For jorden er slett ikke ”flat” – eller ”jevn”, rettferdig, lik – for alle. Bedre muligheter (for handel) er et svært viktig virkemiddel i kampen mot global fattigdom. – Ja, kanskje et av de viktigste. Det er riktig at noen land vil stå bedre rustet til å utnytte nye markedsmuligheter på kort sikt. Mange land trenger hjelp til å bygge opp egne forutsetninger for å dra nytte av deltakelsen i internasjonal handel. At det er et komplisert og langsiktig arbeid, er ingen unnskyldning for å la være.

Handelens historie er like lang som menneskenes historie, og jeg skal ikke fortelle den her. Men la oss gå litt tilbake i tid.

På siste halvdel av 1800-tallet og fram til første verdenskrig kunne varer og tjenester, kapital og mennesker, flyttes nesten uhindret mellom land. Norge solgte varer som sild i tønner og tømmer til andre land, og varene ble fraktet på norske skip. Dette ga stor vekst i skipsfarten, i fiskeriene og i skogbruksnæringen, noe som igjen styrket grunnlaget for industriutvikling og velferd for mange. I hele landet.

Utbruddet av den første verdenskrig satte denne globale utviklingen og samhandlingen kraftig tilbake. Og da krisen rammet USA på slutten av 1920-tallet, var myndighetenes svar å stenge verden ute. Andre land fulgte USAs eksempel og opprettet barrierer mot internasjonal handel.

Vi vet hvordan dette gikk. Krisen tiltok, i intensitet og omfang og fikk katastrofale konsekvenser. Massearbeidsløshet. Sosial nød. Grobunn for politisk ekstremisme og ny krig. Inntektskløften, gapet, mellom land i nord og i sør, økte betydelig.

Erfaringene etter fire tiår med proteksjonisme, depresjon, nasjonalisme og to verdenskriger, la grunnlaget for en helt ny – ja, fornyet? – forståelse for betydningen av internasjonalt samarbeid. Betydningen av:

• Behovet for økt sikkerhet og fredelig konfliktløsning førte til dannelsen av FN.
• Behovet for et stabilt valuta- og kapitalmarked førte til dannelsen av Det internasjonale valutafondet, IMF.
• Behovet for kapitaloverføringer for gjenoppbygging av industri og infrastruktur som var ødelagt av krigen, førte til etableringen av Verdensbanken.
• Behovet for å stimulere og regulere verdenshandelen, gjennom nedbygging av proteksjonistiske barrierer, førte til etableringen av GATT-avtalen. Gjennom GATT fikk alle medlemmer – og det var ikke mange – de samme rettighetene og de samme forpliktelsene. De fikk også et rammeverk for å løse handelskonflikter seg imellom. Dette omfattende regelverket, tvisteløsningssystemet, og det faktum at alle avgjørelser skjer ved enstemmighet, gjør det multilaterale handelssystemet til et av de mest forpliktende og effektive eksemplene på globalt samarbeid. På en klode som ”jevnes ut” i positiv forstand.

I løpet av de knappe 50 årene før GATT ble omgjort til Verdens handelsorganisasjon, WTO, ble regelverket jevnlig styrket og utvidet, gjennom de såkalte ”rundene i GATT”. Handelshindringer ble bygget ned. I løpet av denne tiden ble

• Gjennomsnittstollen på industrivarer redusert med 90 prosent,
• Verdien av verdenshandelen ble 18 ganger større, og
• Realverdien av verdens samlede produksjon (det globale BNP) ble seksdoblet.

Men viktigere enn disse tallene – eller som uttrykk for disse tallene – er det faktum, at velstandsutviklingen de siste 50 årene savner sidestykke i menneskets historie. Vårt eget land er det fremste eksempel her. – Vi må notere det, selv om mange ikke fikk del av velstandsøkningen, handelen, bedre helse, rent vann og alt det vi forbinder med framgang. (Men veksten har hatt en pris – ta miljøet).

Jeg sier alt dette – med en bred pensel, det innrømmer jeg – fordi det er svært viktig at vi ikke glemmer hva som egentlig ligger bak forhandlingene i Genève nå. Dette er bakteppet, rasjonalet, det som står på spill. Ja, det er spillereglene.

Som del av den viktige og tradisjonsrike landbruksnæringen i Norge, som produsenter, verdiforvaltere, og eiere av jord, dyr og maskiner, så er dere naturligvis opptatt av de konkrete spørsmål som kan bli avgjort i løpet av de nærmeste dagene og ukene, spørsmål som vil ha en direkte og personlig betydning for deres arbeid og virke.

Derfor følger mange regionaviser og bransjeblader bedre med i WTO-forhandlingene enn mange andre medier. Derfor spiller direkte berørte organisasjoner som Norges Bondelag en så viktig rolle – ja det skal dere ha honnør for – en rolle som kunnskapsforvaltere, som kunnskapsformidlere, i tillegg til å være påvirkere. Dere skaper oppslutning, er synlige og tydelige i det offentlige rom. Og det er jobben deres.

Den jobben verdsetter jeg. Ja, mer enn det, vi er helt avhengig av dette engasjementet, denne kjennskapen. Fordi det er demokratiets forutsetning i bred forstand. Og fordi det ligger så mye kunnskap i dette engasjementet – kunnskap som holder oss i øra og som gir oss skyv framover.

Landbrukets vilkår rører ved grunnleggende, viktige forhold i et lands økonomi og forsyning, men også for et lands kultur, bosetting, helse, sosiale struktur, arbeidsplasser, for enkeltmennesker, familier. For tradisjonene. For evnen til fornyelse. Det står glassklart for denne regjeringen og for meg – som jeg sa innledningsvis.

Som du sa det sist fredag i Valle i Setesdalen, Bjarne (ja, vi følger med); Bonden har gjennom århundreder vært bæreren av den norske kulturen på en rekke, viktige områder. Det er bare gjennom et aktiv landbruk over hele landet at vi sikrer vår særegne norske kulturarv i åra framover.

Det er jeg enig i. Regjeringens utgangspunkt i de forhandlinger som nå pågår er – og blir – det samme, og dette er velkjent for dere:

• For det første: Vi ønsker at forhandlingene skal lykkes, fordi alternativet er så lite oppløftende, ja direkte nedslående – for de fattigste landene, men også for oss. Ja, det er faktisk ikke slik at det er ”like greit om forhandlingene ikke lykkes”.
• Derfor og for det andre: Vi ønsker å være konstruktive og løsningsorienterte. Det er Norges rolle. Det tjener våre interesser og det er slik vi blir oppfattet.
• For det tredje: Vi ønsker å delta i forhandlingene med sikte på å finne en løsning som alle kan leve med.
• For det fjerde: Vi kan selvfølgelig ikke akseptere en løsning som rykker opp røttene for norsk jordbruk.

Et sluttresultat krever konsensus, at alle er enige. Da er det også naturlig at vi sier ifra om de klare grenser for hva slags omstillinger vi kan akseptere.

La meg igjen ta et lite, kort tilbakeblikk: Landbruk ble i realiteten først innlemmet i det multilaterale handelssystemet gjennom Uruguay-runden som ble sluttført i 1994. Dette ble gjort i form av en egen landbruksavtale som blant annet hjemler videreføring av særskilte støtteordninger for landbruket. Dette er viktig. Landbruk kom først inn etter mange tiårs forhandlinger om lettelser på industrihandelsområdet. Ja, det har vært mange runder.

Likevel ble de direkte konsekvensene for landbruket begrensede. Tollvernet ble i stor grad videreført på samme nivå, bare med andre virkemidler, og reglene for støtteordningene ga et godt handlingsrom.

Derfor var det heller ingen overraskelse at landene med offensive interesser på landbruksområdet – og de er ganske mange, både fra nord og sør – særlig fra sør – forlangte videre forhandlinger for å redusere tollvern og omfanget av støtte. Dermed fikk man en bestemmelse i landbruksavtalen som forpliktet medlemmene til å igangsette nye forhandlinger innen år 2000.

Og så, da WTOs medlemsland ble enige om mandatet for en ny forhandlingsrunde i Doha for fem år siden, var det med et bredere mandat, som blant annet også omfatter industrivarer, tjenester og regelverk. En helhet.

Men det er liten tvil om at mange land fortsatt så – og ser – på det som kalles Doha-runden som først og fremst en landbruksrunde – og som en utviklingsrunde. Landbruk og handel og utvikling henger sammen. De fattige landene ønsker rett og slett å ”ta igjen" på landbruk det som er oppnådd for industrivarer etter et halvt århundre med forhandlinger. Man skal ikke oppholde seg lenge i forhandlingsrommene for å oppfatte dette budskapet.

Jeg legger vekt på dette, fordi det er så viktig å være klar over at mange av de svært ambisiøse kravene som vi møter delvis har sin bakgrunn i frustrasjon og forventninger som har bygget seg opp gjennom flere tiår.

La meg så redegjøre kort for status i landbruksforhandlingene – og på de ulike områdene: markedsadgang, internstøtte og eksportstøtte.

For det første, markedsadgang, som er det klart viktigste område for Norge.

Her er det mange sentrale spørsmål; reduksjonen av tollsatsene, antallet sensitive produkter og behandlingen av disse – og sist, men ikke minst – spørsmålet om tolltak, altså om det skal settes et absolutt tak på hvor høy toll vi kan ilegge ulike produkter.

Når det gjelder reduksjon av tollsatsene er det enighet om en formel med fire bånd, som dekker alle toll-linjene – eller varekategoriene, der de høyeste tollsatsene vil bli redusert mest. Det synes også klart at det går mot en enighet om hvor grensene for de ulike båndene skal gå, slik at det øverste båndet vil omfatte alle tollsatser fra 75 prosent og oppover.

Men der stopper også enigheten.

Det er fortsatt stor avstand i spørsmålet om størrelsen på tollkuttet. Formannen for landbruksforhandlingene har som kjent skissert at han mener en mulig løsning vil ligge i området rundt forslaget fra de landbrukseksporterende utviklingslandene, G20. Dette forslaget vil gi 75 prosent kutt i de høyeste tollsatsene.

En løsning omkring dette forslaget er svært dramatisk sett fra vårt ståsted. Både G10 og EU har derfor klart avvist at dette skulle være en realistisk løsning.

Uansett vil det ikke være formannens vurdering som er avgjørende for hva slags løsning man vil få. Spørsmålet er hva medlemslandene kan bli enige om seg i mellom. Ikke minst blir EUs posisjon avgjørende for å avklare ambisjonsnivået – nettopp fordi det er EUs marked som er det viktigste målet for eksportørlandene.

EUs eget forslag vil innebære 60 prosent kutt i de høyeste tollsatsene, og et gjennomsnittlig kutt i underkant av 40 prosent i EUs egne tollsatser.

Dette er etter eksportørlandenes oppfatning altfor beskjedent. G20 står fast på at EU må strekke seg til et gjennomsnittskutt på 54 prosent.

I det siste har EU signalisert at de kan være villig til å høyne sitt tilbud ved å øke kuttet for de lavere tollsatsene – men ikke i det øverste båndet, noe som vil gi et gjennomsnittskutt for EU på omkring 50 prosent.

For Norge er det reduksjonen i de høyeste tollsatsene som har størst betydning, og det er derfor, isolert sett, positivt at EU ikke synes å ville strekke seg enda lenger på dette punktet.

Vi skal merke oss at formannen for landbruksforhandlingene framholder at enkelte land i G10 ikke vil være i stand til å påta seg forpliktelser i nærheten av G20s forslag. Det har han rett i. Det kan være uttrykk for at vårt møysommelige arbeid for å søke forståelse for vår spesielle situasjon har gjort inntrykk. Her har også Norges Bondelag gjort en god jobb, det skal dere ta med dere fra dette årsmøtet.

Viktig er det også at flere sentrale medlemsland synes å erkjenne at land som Norge er spesielt utsatt. Her skal vi selvfølgelig ikke ta noe for gitt. Men jeg tror vi har et godt grunnlag nå – og som vi kan bygge videre på når de siste detaljene skal legges på plass.

Så det er liten tvil om at gjennomsnittlige tollreduksjoner på rundt 50 prosent, isolert sett, ville være vanskelig for Norge. Det er ikke noe jeg går inn for.

Samtidig må vi ha øye for helheten – og mer presist – om vi kan få dekket våre viktigste beskyttelsesbehov på andre måter.

Derfor blir spørsmålet om antallet sensitive produkter, og behandlingen av disse, så avgjørende. Sensitive produkter er produkter som skal ha en fleksibel behandling i forhold til de generelle tollkuttene. Til syvende og sist er det kombinasjonen av disse elementene som bestemmer hvor sterkt framtidens grensevern vil være.

Det er store motsetninger i synet på antallet sensitive produkter og behandlingen av disse. Nettopp fordi det er en så klar sammenheng med de generelle tollreduksjonene, vil antallet sensitive produkter måtte fastlegges samtidig med tollreduksjonene.

G10 har for øvrig konsekvent sagt at det ikke skal fastsettes et bestemt antall sensitive produkter for alle land – men at antallet må kunne variere. For Norge vil de sensitive produktene være en viktig sikkerhetsventil for å dempe virkningene av ambisiøse tollkutt.

Behandlingen av sensitive produkter er også et viktig punkt. Her har G10 vært aktive. Målet er å bidra til et resultat med moderate kvoteøkninger, og her har vi felles interesser med EU, selv om EU har foreslått en annen teknisk løsning. G10 og EU er enige om at kvotene skal utvides på basis av eksisterende kvotenivå, ikke på basis av innenlandsk forbruk som er eksportørenes forslag.

La meg også minne om at det er enighet om at prinsippet om vesentlig forbedring av markedsadgangen også skal gjelde for sensitive produkter. Det vil altså bli økt import også av disse produktene – men innenfor kvoter.

Det betyr at vi ikke kan slippe unna en viss økning i tollkvotene. Samtidig er det jo slik at sensitive varer skal behandles på en annen måte enn andre varer, nettopp fordi de er sensitive og derfor trenger et annet beskyttelsesnivå.

Motsetningene – som jeg sa – mellom partene når det gjelder sensitive produkter er betydelige – ja, i dag er det vanskelig å se konturene av et mulig kompromiss. I denne situasjonen er det riktig at vi står mest mulig samlet sammen med EU, slik at vi danner en felles front i arbeidet for moderate kvoteøkninger.

Det siste temaet jeg vil nevne her under overskriften markedsadgang er spørsmålet om tolltak. Motstanden mot tolltaket har vært vår viktigste kampsak og vil det også være i tiden framover.

G10 står fortsatt samlet og kjører en hard linje i dette spørsmålet. Jeg tror at det klare og konsekvente budskapet fra oss har hatt en effekt, selv om langt fra alle parter i forhandlingene aksepterer våre argumenter.

Jeg merker meg at formannen i landbruksforhandlingene konstaterer at et tolltak vil ramme enkelte medlemsland uforholdsmessig hardt. Han har rett. Dessuten: Et tolltak vil nesten bare ramme land som Norge, Sveits og Island, som til tross for sin kjøpekraft er ganske marginale markeder. Ja, dette ”singler” egentlig ut oss tre.

Selv om markedsadgang er det klart viktigste området for Norge, betyr ikke det at forhandlingene om internstøtte ikke har så stor betydning. (Merk signalene fra EU om dette i dag – jfr media). Tvert imot – det er den samlede pakken av løsninger for tollvernet og støtteordningene som til sammen danner handlingsrommet for framtidens jordbrukspolitikk. For regjeringen er det helt avgjørende at dette handlingsrommet blir tilstrekkelig til at vi kan føre en landbrukspolitikk som sikrer et levedyktig landbruk, i hele landet.

Mens det i forhandlingene om markedsadgang altså er mye oppmerksomhet rettet mot EU, er det først og fremst USA som merker presset når det gjelder internstøtte. Her følger den amerikanske kongressen nøye med, vel vitende om at det er valg i USA i november. De passer på at administrasjonen ikke går for langt i å begrense eget handlingsrom. Dette er et forhold som vi også indirekte nyter godt av.

Forklaringen er denne:

Saken er at for reduksjonene i både ”den gule støtten” og den samlede handelsvridende støtten – som omfatter gul støtte, blå støtte og såkalt ”de minimis” støtte – er man enig om at medlemslandene skal deles inn i tre bånd: EU står alene i det øverste båndet, USA og Japan i det midterste, og alle andre land – inkludert Norge – i det laveste båndet.

Det betyr at Norge vil få en lavere reduksjon enn USA. Det er derfor den amerikanske kongressen indirekte er en viktig alliert for oss – om enn utilsiktet – når det gjelder å begrense ambisjonsnivået for reduksjoner i internstøtten. Fra amerikansk hold er det den siste tiden gjort klinkende klart at de ikke har noe mer å gå på når det gjelder reduksjoner i denne støtten.

Så noen ord om ”blå boks” – som omfatter dyrestøtten, støtte per bruk i melkeproduksjon og distriktstilskudd. Her ble det enighet – som dere husker – i 2004 om et tak tilsvarende 5 prosent av verdien av landbruksproduksjonen. De sentrale aktørene har imidlertid langt på vei blitt enige om å senke dette ytterligere – ned mot 2,5 prosent. Norge og G10 har til dette sagt at vår holdning er avhengig av totalløsningen for internstøtte, og at man finner en tilfredsstillende oppfølging av den såkalte ”norske paragrafen”.

Det er ingen tvil om at denne unntaksklausulen står ved lag, og jeg har god tro på at det skal være mulig å finne en løsning som vil være til å leve med på dette punkt.

Det er likevel ingen tvil om at det totale handlingsrommet for den handelsvridende internstøtten vil bli trangere enn i dag. Det blir likevel ingen begrensning i den totale internstøtten, ettersom spørsmålet om begrensninger i bruk av grønn støtte ikke lenger synes å være et aktuelt tema. Dette betyr at de mulighetene vi har i forhold til ”den grønne støtten” vil være av stor betydning i framtiden. Vi har derfor arbeidet hardt for å bevare det eksisterende regelverket for grønn boks mest mulig intakt. Her har spesielt G20 hatt til dels omfattende forslag til endringer – men det ser nå ut til å gå mot en løsning med relativt begrensede endringer, og det er det grunn til å være fornøyd med.

Når det gjelder den siste pilaren i landbruksforhandlingene – eksportstøtten – så ble man enige i Hong Kong om å eliminere de rene eksportsubsidiene innen utgangen av 2013. Det vil ha direkte konsekvenser for norsk melkeproduksjon.

Jeg tror imidlertid at de fleste forstår nødvendigheten av å avvikle et virkemiddel som i en global sammenheng har hatt svært negative virkninger, ikke minst for landbruket i en del utviklingsland. Vi må se tingene i et globalt perspektiv.

Det vanskeligste spørsmålet som gjenstår, her i eksportpilaren, er hvordan man skal kunne sikre at alle former for eksportstøtte blir behandlet på samme måte. Her er det ikke minst USAs bruk av matvarehjelp [US Aid] for å avsette egen overproduksjon, som er satt i søkelyset.

For Norge er det viktigste spørsmålet hvordan avviklingen av eksportsubsidiene skal gjennomføres. Her vil eksportørene ha en tidlig og rask nedtrapping. Med de klare konsekvensene avviklingen vil ha for Norge, er regjeringen opptatt av å få til en gradvis nedtrapping. Dette er vi enige om.

Kjære forsamling,

Hva kommer så til å skje i tiden framover?

Vil vi, landene, klare å komme til enighet?

Og hva slags sluttresultat er det mulig å se for seg?

Ja, dette er det ikke enkelt å svare på, men la meg si først litt om hva som rent kronologisk, praktisk, skal skje de neste par ukene. Som vil bli spennende – og kan bli avgjørende. Det har vi sagt før, kanskje faller også denne fristen, men kanskje kommer sannhetens øyeblikk nå.

Det aller første, er at jeg forventer at formannen legger fram et utkast til avtaletekst sannsynligvis i løpet av dagen i dag. Det er knyttet stor spenning til hvordan teksten vil se ut, siden den vil ligge til grunn for forhandlingene som er planlagt neste uke i Genève, sammen med en tilsvarende tekst fra formannen for forhandlingene om industrivarer.

Det er lagt opp til en serie møter mot slutten av neste uke, hvor også ministrene blir invitert til å delta. Det klart uttalte målet er å bli enige om hovedelementene – de såkalte ”modalitetene” – både på landbruk og industrivarer. Både Terje og jeg vil delta i disse møtene. Det var ikke gitt at Norge får en plass rundt dette ministerbordet – hvor det er kun 20-30 land – men det har vi fått til – i Hong Kong og i Genève.

Dersom utkastet som formannen legger fram i dag har like mange ”parenteser” – eller ”uenighetspunkter”, det vil si tekster man ikke er enige om – som de tidligere versjoner, ja da kan man spørre seg om det virkelig er mulig å komme til enighet i løpet av noen få dager (og netter) i neste uke. Risikoen for at man ikke lykkes, er definitivt til stede.

På den annen side vil det være uklokt å ikke være forberedt på alle muligheter og scenarier. Jeg vil på ingen måte utelukke at det kan bli betydelig bevegelse og enighet på sentrale punkter.

Helt avgjørende for muligheten til å lykkes, er om det skjer en bevegelse i forholdet mellom de fire store; USA, EU, Brasil og India.

USA og Brasil forventer at EU skal komme opp med noe mer på markedsadgang på landbruk. Og USA er også svært opptatt av bedre markedsadgang i sentrale utviklingsland.

EU og Brasil forventer på sin side at USA skal bidra med mer på internstøtte, mens USA og EU forventer at Brasil og India skal tilby mer med hensyn til markedsadgang for industrivarer og tjenester.

Situasjonen her og nå synes imidlertid fastlåst og det er ingen tegn til at noen vil gi etter. Men slik er det altid for før start.

Vi nærmer oss med andre ord et sannhetens øyeblikk. – Som Peer Gynt litt lenger oppe i Gudbrandsdalen, kan man ikke ”gå utenom” lenger. Én ting er de formelle fristene man har satt seg. En annen ting og langt viktigere er de politiske forholdene i sentrale medlemsland – som bidrar til at dette ”mulighetenes vindu” snart er i ferd med å lukkes igjen.

Mye oppmerksomhet har vært rettet mot USA og mot det faktum at presidentens forhandlingsmandat løper ut neste sommer. Mellomvalg til den amerikanske kongressen i november i år spiller også inn og begrenser USAs politiske handlingsrom etter sommeren. Med sviktende politisk oppslutning og økende oppmerksomhet om hvordan landet taper økonomisk terreng til Kina, vil det neppe være mulig for den sittende amerikanske presidenten å få et nytt mandat med det aller første.

På samme måte nærmer man seg også valg i land som Brasil og India – noe som også har direkte virkninger på disse landenes vilje til å inngå kontroversielle kompromisser.

Dette er politiske realiteter som klart spiller inn på forhandlingssituasjonen, enten man liker det eller ei.

Om man ikke lykkes nå, er det derfor en stor risiko for at forhandlingene blir forskjøvet flere år fram i tid, og det vil være svært negativt for det multilaterale handelssystemet. Enda viktigere er det at en historisk mulighet for ny økonomisk vekst globalt – og i utviklingslandene spesielt – kan glippe. I en stor forhandlingssituasjon som dette er det alltid helt avgjørende å ha gått nøye inn i hva alternativene innebærer – også hva et alternativ som en ikke-enighet og ikke-avtale fører med seg.

Enighet mellom de fire store er helt nødvendig for å komme i mål – men det er ikke tilstrekkelig. De andre medlemslandenes – et 150talls lands – interesser må også ivaretas – og det på en tilfredsstillende måte – for at det skal bli noen avtale.

Kort sagt: Bunnlinjen for EU på markedsadgang og for USA på internstøtte vil være av stor betydning for det generelle ambisjonsnivået. Det er realitetene.

I WTO handler det om å gi og ta - som i alle forhandlinger. De forventninger vi har til andre, vil få betydning også når vi vurderer de krav som stilles til oss. I tjenesteforhandlingene ber for eksempel 15 utviklingsland og 31 MUL-land om økt adgang til Norge som oppdragstakere. - Det er kanskje rom for økt adgang til Norge for flinke tjenesteytere. Men et absolutt krav for slik adgang, er at arbeidskraften ikke blir utnyttet og at kampen mot sosial dumping ikke svekkes.

Norge har også andre interesser av mer offensiv karakter - ikke minst forbedret markedsadgang for industrivarer som inkluderer fisk. Noe som naturlig nok ikke har vært tema for dette innlegget. Men alle i fiskeri–Norge skal vite at vi står på også her. Så får jeg være mer utfyllende om jeg blir invitert til deres bransjeorganisasjon – hver bransje – sin redegjørelse! (Og vi har ikke minst skipsfarten!)

Vi ønsker også forbedringer i regelverket for særlig antidumping-tiltak og et godt resultat innen markedsadgang for tjenester. For Norge er det viktig at sluttresultatet blir mest mulig balansert. Vi må offensivt følge flere spor.

*****

Nå, avslutningsvis – og før jeg ser fram til å ta i mot spørsmål og kommentarer fra dere – la meg avslutte der jeg begynte, med journalisten Thomas Friedman: For noen år tilbake skrev han en annen bok som heter "The Lexus and the Olive Tree". Ideen bak tittelen fikk han da han var på besøk i en Toyota-fabrikk i Japan. Fabrikken produserte 300 slike ”Lexus” – biler hver dag, laget av 66 mennesker og 310 roboter. Friedman beskriver hvordan roboten satte inn frontruten på en bil og deretter, med forsiktig presisjon, fuget glovarm gummi i en perfekt firkant rundt frontruten. Da roboten var ferdig, hang det alltid igjen en liten dråpe gummi på robotens fingertupp, om man kan kalle det det. Robot-armen svingte derfor bort til en tynn metalltråd som kuttet av gummidråpen.

Friedman var mektig imponert og reflekterte over hvor mye planlegging, design, testing og teknologi som måtte til for å få denne robotarmen til å gjøre jobben med slik presisjon.

Samtidig tenkte han på sine mange år som journalist i Midtøsten, hvor menneskene brukte alle sine krefter og ressurser på å hegne om oliventrærne sine – og til tider også slåss om hvem som eide hvilket tre, og hvem som eide elvene, vannet.

Bilen Lexus og oliventreet er ”symboler” på den verden vi lever i. Nå er det på ingen måte slik at den robotproduserte bilen representerer det gode, moderne, mobile og effektive samfunnet, mens oliventreet står for noe primitivt, gammeldags og bakstreversk. Oliventrær er grunnlaget – bokstavelig talt. De representerer våre røtter, vår identitet, vekst og forbinder oss til en plass her på kloden; en familie, et lokalsamfunn, en nasjon, et hjem.

Oliventrær gjør mennesker av oss. Oliventrær blir gamle.

En riktig balanse mellom Lexus-produksjon og oliventreet er kanskje det vi må streve etter. Vi må fortsette å ivareta de ”oliventre – behov” vi alle har, også vi i Norge. Vi må alle fortsette med å skape et bedre liv, vekst og utvikling, økt velferd, økt rettferd, materielt, innenfor helse, utdanning og kultur.

Og her mener jeg særlig at utviklingslandene har krav på å få del i den velstandsutviklingen som vår del av verden nyter godt av.

Norge har en åpen og utadvendt økonomi. Vår velferd er uløselig knyttet til omverdenen. Vi er avhengig av forutsigbare og gode spilleregler. Vi er absolutt ikke tjent med at handelen styres gjennom et slags ”spagetti – nettverk” av bilaterale og regionale handelsavtaler, alle med særegne regler og vilkår.

Ikke minst vil små og mellomstore bedrifter raskt kunne tape i konkurransen dersom reglene varierer fra marked til marked og dersom reglene uten videre kan endres nær sagt over natten. Stabiliteten og forutsigbarheten som det multilaterale systemet gir, er av svært stor betydning. For Norge er det et lite tiltrekkende scenario å måtte gå alene inn i forhandlinger med land med store økonomiske muskler for å forhandle fram adgang til viktige markeder. Et slikt system vil være basert på de sterkestes rett og man blir overkjørt.

Derfor: Et sterkt multilateralt handelsregime, forankret i WTO, er og blir i Norges interesse. Også i landbrukets interesse, vil jeg mene – både fordi norsk landbruk er tjent med at det går bra for norsk økonomi, men også spesifikt som egen bransje.

Landbruket er ”vårt oliventre”, for å vende tilbake til det konkrete bildet, og det er akkurat slike rotfestede verdier, slike konkrete interesser som Norges Bondelag så godt representerer. Det er en kjensgjerning at forutsetningene for å drive landbruk i et land som Norge ikke kan sidestilles med landbruket midt i Europa, i Tyskland som jeg nettopp har flyet over i dag, eller i den amerikanske midtvesten. Dette har Bondelaget framholdt med styrke – og det er jeg helt enig i. En forhandlingsløsning må ta hensyn til disse ulikhetene.

I fjor sommer, rett etter et årsmøte som dette, marsjerte norske bønder fra Stjørdal til Genève. En ganske lang marsj! Dere bar med dere ei tradisjonell budstikke med et budskap skrevet på geiteskinn. – Ja, dere var innom Utenriksdepartementet i Oslo med det også på veien. Budskapet var tydelig og det ble hørt – og det ble sett - nemlig at; "matproduksjon er vitalt for alle land, og at et desentralisert og miljøvennlig småskalalandbruk sørger for mat samtidig som det bidrar til fellesgoder som kulturlandskap, bygdeutvikling, biologisk mangfold og matvaresikkerhet”. Dere var tydelige, konkrete, dere skapte engasjement, oppslutning.

Budskapet slutter regjeringen seg fullt og helt til. Det ligger til grunn for de posisjoner vi inntar i forhandlingene.

Alle land har sine smertegrenser og sier klart ifra om det. Vi har våre – og også vi sier ifra. Det skal være rom og grobunn for å dyrke vår type oliventrær i Norge – eller i alle fall andre vekster og produkter – også i framtiden.