Nordområdene – et skjebnespørsmål for Norge – grenseoverskridende muligheter

Oslo, 20. mars 2007.
Polyteknisk forening, Håndverkeren.
Seminar og plenumsmøte om Nordområdene

Direkte avskrift fra et lydopptak av talen

Kjære alle sammen,

Jeg var i Bodø i forrige uke, på høgskolen der og åpnet Nordområdesenteret for næringslivet – og jeg møtte blant annet også noen russiske studenter – som på flytende norsk fortalte om sine prosjekter. Det var imponerende – og inspirerende – det sa meg noe om utviklingen fremover, om denne generasjonen, om kunnskap og gode nettverk.

Å utnytte mulighetene i nordområdene, er en av de viktigste satsingene for Regjeringen i årene som kommer. Det er vår strategiske viktigste utfordring. Det er slik vi har formulert det.

Hovedstikkordet er selvfølgelig Russland – som endrer seg. Kald krig er over. Det skjer bokstavelig talt en ”opptining” av forbindelsene, politisk og økonomisk. Folk reiser over grensene.

Men vi har fortsatt en ”ryggmarg” som forteller oss at det handler om kald krig – og instinkter. Vi ser at dette ”popper opp” i norsk debatt fra tid til annen; når russerne gjør et eller annet vi ikke helt forstår eller ikke liker, så kommer retorikken tilbake igjen; frykten for Russland.

Man skal være nøkterne og realistiske med Russland. Men jeg har forsøkt å tenke at man skal ikke blande sammen refleks og refleksjon. Det er to forskjellige ting.

Det siste er å foretrekke, selv om reflekser også er bra å ha med seg.

Det er en viktig grunn. 1990-tallet gikk veldig mye på dette; atomsikkerhetssamarbeidet, Barentssamarbeidet; en dagsorden Norge var med å drive frem. – Marine ressurser, videreføre ansvaret vi har for de fornybare ressursene, kamp mot ulovlig fiske, det er tradisjonen som ligger her.

Og så, selvfølgelig, den nye ”driveren” i nord: energi.

Det er ikke noe tvil om, realpolitisk sett, at utsiktene til energi i nordområdene er en ”driver” for disse relasjonene. Og det er noen lange løp her. Husk at Snøhvit ble funnet i 1980, bestemt utviklet i 2000/2001, og på slutten av året, nå i år, vil det første LNG-skipet gå derfra.

Så er det selvfølgelig hele miljø- og klimadimensjonen. Det er i nord vi ser de sterkeste effektene av tradisjonelle miljøproblemer i langbårne utslipp – og selvfølgelig klimaendringen; med nedsmelting av is, høyere grader, og de utfordringer som dette representerer for hele kloden. – Spesielt i nord. Og for urfolk i alle fall er det et utstillingsvindu for disse problemene.

Så har vi en bosettingsdimensjon. Vi ønsker å skape et godt livsgrunnlag for verdiskaping i nord. Jeg forsøker å si, når jeg er i Nord-Norge, at dette er ikke en Øst-Finmark-satsing, det er ikke en Finmark-satsing, det er ikke en Finmark- og Troms-satsing, det er ikke en Finmark-, Troms- og Nordland-satsing; det er en norsk satsing i nord.

Det er en del av europapolitikken vår og det er en del av en global politikk. Men samtidig –
så er ressursene i nord; naturressurser, menneskelige ressurser, det er livet som mennesker lever – som det hele handler om – og å se mulighetene på tvers av grensene.

Og vår regjerings ønske er å sette trykk på dette politisk, stimulere til samarbeid, og som jeg har gjentatt gang på gang: Det er ikke slik at en regjering kan sitte og si at nå utvikler vi med et ”regjeringsdekret” bioprospektering – den nye spennende næring om genressursene i havet.

Vi kan – sammen med forskningsmiljøer og industri – sette en dagsorden.

Og så er det partnerskapene som teller, evnen til at de som kan forskning, de som kan investeringer, de som vil satse, går sammen med myndighetene.

Til dette har vi hjelp av Ekspertutvalget for nordområdene, ledet av rektor ved Universitetet i Tromsø, Jarle Aarbakke, med gode innspill til hvordan landsdelens ekspertise ser vektleggingen. Det har gitt oss inspirasjon til at kunnskap må være navet i denne satsingen.

*****

Så har vi prøvd å definere det slik, at det er tre kjennetegn ved det vi driver med i nord: Nærvær, aktivitet og kunnskap.

Vi skal være tilstedeværende i alle deler av denne landsdelen, i Nord-Norge, langs kysten, på havet og på Svalbard.

Vi skal være ledende når det gjelder aktivitet, det skal være vår ambisjon, og vi skal være ledende på kunnskap.

Og så skal vi ha nært samarbeid med våre naboer, partnere og allierte. Et nordområdediplomati supplerer nå det tradisjonelle norske utenriksdiplomatiet. Det tar mye av vår tid og er en veldig spennende dimensjon.

Jeg bruker som eksempel hvordan vi nå merker presset fra Russland som ”lener seg forover” i nord. – Det gjeldsfrie Russland, energistormakten Russland, er ”foroverlent”. Det er ordet jeg vil bruke for å beskrive det. Russland ”melder seg på” steder hvor vi tidligere så mindre grad av interesse.

Jeg bruker som eksempel den tyske utenriksminister – Fischer – som aldri var i Norge, på åtte år, med unntak av en konferanse i Oslo. Hans etterfølger, Steinmeier, kom til Hammerfest etter tre måneder, kommer til Tromsø med meg nå i august, og vi drar sammen til Svalbard.

Tilsvarende jobber vi med tanken på at den russiske utenriksminister og jeg drar sammen til Svalbard sammen, noe vi nå snakker om.

Dette er nye tanker om hvordan vi jobber i nord. – Det er litt om ”inngangen”. Den kunne vært mye lengre, fordi at her er det så mange spennende dimensjoner som bringer oss inn, men det er nå det hele i et slags nøtteskall.

*****

Nå til noen av sakene vi har jobbet – og jobber – med:

For det første, og for å bli veldig ”politisk”, så mener jeg at 18-20 milliarder kroner mer til norske kommuner – det er nordområdesatsing. Reis rundt til kommunene i vår nordlige landsdel og se hva det betyr at de får to, fem, ti, femten millioner ekstra på kommunebudsjettene. Det betyr veldig mye, for livsgrunnlag, velferdstjenester, og for hva som skal til for å bo i denne delen av landet. Derfor er valget om å bruke det vi har av avkastning i norsk økonomi på satsing i kommunene, dette er en viktig del av nordområdesatsingen.

Det samme er Nasjonal transportplan – med satsing på transport og infrastruktur. Derfor vil den neste nasjonale transportplan bli veldig viktig også i et Nord-Norge-perspektiv.

Forsvarets økte vektlegging av nord – som jeg ikke kan gå inn på i detalj – men som nå er til vurdering, er likeledes en dimensjon i dette.

Det er altså ikke mulig ”å koke ut” av vårt budsjett og si at ”så og så mye går til nord”. Til det er vi – gudskjelov – et for komplisert samfunn. Det har like lite mening – som å lage et innvandrerregnskap – så kan vi ikke lage et ”nordområderegnskap”.

Men vi har i alle fall økt bevilgningene over statsbudsjettet med en kvart milliard kroner eller mer til ulike tiltak. Jeg er opptatt av å si at denne satsingen ikke skal måles i budsjettposter. En som minnet meg om det, var Thorvald Stoltenberg som sa at det folk husker ham for, er Barentssamarbeidet – ikke den ekstra milliarden til Øst-Europa-satsingen. – Det tror jeg han har veldig rett i.

*****

Nordområdestrategien ble lagt frem 1. desember i Tromsø. Den skal nå følges opp i budsjetter, statlige, regionale, lokale.

Jeg reiser rundt til fylkeskommuner i nord og ser at kommuner og fylkeskommuner vedtar sine egne nordområdesatsinger. – Det er akkurat det vi vil ha. Dette skal ikke være som en slags ”pekefinger” fra det sentrale. Dette skal være en mobilisering nedenfra og med de gode partnerskapene: offentlig/privat, norsk/russisk, norsk/internasjonalt, forskning/industri. Det er den norske blandingsøkonomien ”i full vigør”.

Barents 2020 – et kunnskapsbasert program som skal ”tette kunnskapshull” – har vi vedtatt, og vi er i ferd med å få de første resultatene av dette i nord. – Igjen kunnskapsdimensjonen. Helhetlig forvaltningsplan og oppfølging av den. Geologisk kartlegging utenfor Lofoten og Vesterålen, og også etter hvert lenger nord. Det er en del av vårt suverenitetsarbeid.

Vi har vedtatt lettelser i visum- og grensepasseringen fra Russland. Vi har inngått ny visumavtale med russerne. Behandlingstiden ved generalkonsulatet vårt i Murmansk for å få visum er betydelig redusert, og vi utvider åpningstidene ved Storskog. – Dette er små ting, men veldig viktige, for det gjelder næringsgrunnlaget i nord.

Vi har gjennomgått ordninger for økt bruk av russisk arbeidskraft i Norge. – Her er det veldig mye mer som er mulig å få til, og industrien og næringslivet etterlyser mer av dette. Vi må gjøre mer for å informere om det som allerede er mulig.

Vi har satt på dagsorden tanken om en økonomisk-industriell samarbeidssone over landegrensene i nord. Vi ”strever” jo med sonen i havet. – Der kommer vi hver dag nærmere en løsning, det kan jeg informere om. Men vi ser også på hva som skjer på land. Vi har etablert nordområdestipendier. De første stipendiene kommer til høsten, noe som gjør det mulig for russiske studenter å komme til Norge – og også norske den andre veien.

Vi er i gang med å hugge opp den femte russiske atomubåten, med norsk støtte. Dette jobber vi med.

Vi arbeider med å igangsette et helhetlig overvåkings- og varslingssystem for Barentshavet.

Nordområdedialogene har jeg nevnt. Og så arbeider vi på kunnskapssiden med å etablere et strategisk forskningsprogram for nordområdespørsmål. Det har vi tenkt å gjøre i samarbeid med Norges Forskningsråd, og sette ut som ”en pakke” til det miljøet som kan gi oss best respons. – Altså ikke bare enkeltprosjekter, men et strategisk program for forskning på nordområdepolitikken over en viss periode og ikke stykket opp på bare ett og ett år av gangen.

Vi har en tett dialog med de politiske organene i nord, med Sametinget og jeg kan ikke gå inn på alle. Vi bruker de regionale organene; Arktisk Råd, Barentssamarbeidet, Nordisk Råd, osv.

Og vi har gjort store vedtak når det gjelder havretten. Vi kom i fjor til enighet om grensen for kontinentalsokkelen og 200 mils sone i havområdet mellom Svalbard og Grønland. En ”stiplet linje” er blitt hel. – Og nå har folkerettsjuristene fortalt meg hvor ”pen” en ren linje er! Man blir jo opphisset av det.

Det er enighet med Island, Danmark og Færøyene om hvordan vi skal trekke grensene for kontinentalsokkelen utenfor 200 mil i Smutthavet. Dette er et vanskelig tema med stor betydning. Og vi la frem i fjor data for FNs kommisjon for kontinentalsokkelen om hvor langt vår sokkel går utenfor 200 mil. Havretten gir alle rett til sokkel ut til 200 mil, selv om sokkelen skulle slutte før 200 mil. Men for de land som har sokkel som går ut over 200 mil, så må dette dokumenteres. Vi har gjort det nå – og som vi sier – vi ”gjør Norge litt større”. – Det kan være et bra slagord! 250.000 kvadratkilometer i nordområdene som vi har rapportert inn, og det strekker seg utenfor de grensene vi er vant til å se.

Og så vil jeg nevne – for dette er også viktig – og vi jobber mye med det: Vi har fått til en fempartsavtale om forvaltning av norsk vårgytende sild (NVG). Det er en viktig ressurs i Norge og den har vært uten avtale i flere år. – Det er en stor trussel.

Så nå er alle norske bestander som vi fisker på i våre farvann regulert. Det er et viktig poeng.

*****

Så – til noen utfordringer fremover:

Fortsatt mener jeg at vi hele tiden må tilpasse perspektivene, tilpasse politikken og virkemidlene til de endringene som skjer. Derfor åpner vi nå opp for å se på hele samarbeidsarkitekturen i nord, inklusive Barentssamarbeidet og atomsamarbeidet. – ”Virker” det som vi ønsker? Eller er det behov for endringer?

Dette er ikke et signal om at det blir endringer – men et signal om at vi er åpne for å se at det forandrer seg.

Det er nemlig en liten ”tone” i den norske debatten som går på at Russland er blitt så rikt, at nå bør Norge slutte å bruke 110 millioner kroner i året på atomopprydding.

Jeg mener at dette perspektivet er feil, for det er ikke Russland som sådan vi gir penger til. Vi kjøper sikkerhet for oss selv, ved å være med på denne type opprydding. Briter og amerikanere bruker enda mer penger og russerne bruker penger – ja, med respekt å melde, mest penger.

Og vi får viktige, faglige nettverk ut av det. Vi skal nå gå grundig gjennom og se om vi bruker pengene på den riktige måten. Jeg er ikke i tvil om at den type pengebruk er på vei ut, i sin nåværende fase. – Da er det mye annet vi kan satse på.

En annen utfordring er det jeg vil kalle ”å moderere teknologioptimismen” i nord. Det er viktig å stille klare og konkrete utfordringer til teknologi – i innhold, og hvor langt den kan strekke seg for å nå de ulike målene. – Som sagt så blir det en ekstern evaluering av en del av de ordningene vi har hatt, og så ønsker jeg en bredere gjennomgang av samarbeidsarkitekturen i nord.

Svenskene stiller nå spørsmål ved samarbeidsarkitekturen rundt Østersjøen. Vi må følge med på dette og se hva som er utfordringene i nord.

Og så er vi opptatt av at nordområdepolitikk er europapolitikk og internasjonal politikk. EUs nordlige dimensjon er Norge, Island og Russland en del av. Vi må gjøre oss gjeldende der.

Dette er på en måte en oppsummering: Det handler om mer enn utenrikspolitikk og mer enn innenrikspolitikk, om mer enn offentlig – eller privat. Det er en stor del av ”det sirkulerende samfunn” det dreier seg om.

Og så er jeg opptatt av – til slutt – at vi har i nord en illustrasjon, noe jeg sa innledningsvis, på klimautfordringene, som er fundamental og som er en veldig viktig del for Norge å ta med seg i nordområdediplomatiet. – Enten det handler om å invitere ledende politikere til Svalbard, som er den korteste veien til dette ”utstillingsvinduet”. – Eller det handler om å bringe frem ny kunnskap om hva vi ser i det arktiske utstillingsvinduet.

Så – til sist – nærvær, aktivitet og kunnskap – en politikk kjennetegnet av langsiktighet, forutsigbarhet og gjenkjennelighet – dette er den norske linjen.

Derfor har jeg vært opptatt av at denne regjeringen ikke har skapt noe ”brudd” i nordområdepolitikken – men en intensivering og en retning. – For det skal være slik at både vår nabo og våre allierte og partnere ”kjenner igjen” Norge i det vi gjør. – Det er som i Midtøsten – ”no surprises”. Det er det vi kan stille opp med; folk vet hva vi driver med og vi sier i fra på forhånd.

Så vil jeg takke Tekna og Polyteknisk Forening for dette initiativet. Det er flott å være her. Jeg skal svare på spørsmål så lenge jeg kan.

Dette er en direkte avskrift fra et lydopptak av talen.