Erfaringene etter åtte måneder i Kabul

- Allsidig og krevende, oppsummerer Kåre Aas, Norges ambassadør i Kabul. Her kan du lese hans betraktninger om å tjenestegjøre i Afghanistan, det krigsherjede  landet som har topp prioritet på mange viktige områder i norsk utenrikspolitikk.

Siden jeg kom til Kabul i fjor sommer, har jeg vært opptatt av tre overordnede spørsmål for ambassadens virksomhet. For det første å få på plass tiltak for på en best mulig måte å ivareta sikkerheten til ambassadens medarbeidere – så vel lokalt ansatte som utsendte.

For det andre å innrette innsatsen og ressursene på en måte som bidrar til gjennomføringen av norske politiske prioriteringer, og da i et samspill med våre samlede sivile og militære ressurser.

Og for det tredje at ambassaden bidrar til de mer overordnede og strategiske vurderinger av norsk afghanistanpolitikk, herunder utviklingen i regionen. Det skjer i form av konkrete innspill på det sikkerhets- og forsvarspolitiske området så vel som i utviklingspolitikken.          

Stort press
Først og fremst; dette er en særdeles krevende tjenestegjøring. Sikkerhets-situasjonen er alvorlig og sikkerhets-tiltakene omfattende. Store deler av Kabul er tilnærmet avsperret. Bevegelses-friheten er svært begrenset og et normalt sosialt liv på det nærmeste fraværende. Familiene er i Norge eller andre steder. Ingen er her.           

De ansatte er under stort press. Det stiller store krav til den enkelte. Stikkordene for å lykkes er fleksibilitet, romslighet og vilje til å bidra til byggingen av et best mulig arbeidsfellesskap. Arbeidsplassen blir langt på vei også den sosiale arenaen – og ofte svært mange timer av døgnet. Det preger naturligvis oss som er her. Samholdet må være sterkt.

Sikkerheten ved ambassaden
Bevisstheten om alvoret i sikkerhetssituasjonen er høy. Vi tar de grep som er nødvendige for å stå best mulig rustet. Utveksling av sikkerhetsinformasjon skjer flere ganger daglig med nærstående land, FN og Isaf. Enkeltstående trusselmeldinger settes alltid inn i en bredere ramme, og tiltakene utformes deretter. Det gjelder blant annet endring av kjøremønstre og beskyttelsestiltak i kanselli og boliger. 

Det er gjennomført en rekke tiltak på sikkerhetsområdet det siste året. Regelmessige sikkerhetsøvelser, førstehjelpskurs og andre opplæringstiltak er en viktig del av beredskapsarbeidet. Til tider kan nok alle sikkerhetstiltakene og drillingen oppleves som en belastning. Tiltakene forstås likevel - og aksepteres. Så må det være lov med en utblåsning i ny og ne for det som oppleves som overforsiktighet.            

Vi har et bunnsolid samspill med Oslo både når det gjelder iverksettelsen av sikringstiltak og velferdsordninger. Viljen til å finne løsninger på ambassadens behov er stor. Hensynet til de ansatte blir løftet fram. Vi vet at vi har departementet med oss. Den vissheten er viktig.

Norsk politisk prioritet
Vi har fått til mye på kort tid. Antall utsendte er økt betydelig det siste året. Det er en refleks av norsk afghanistanpolitikk. Ressurser følger politikken. Slik må det være i en stadig omskiftelig verden. Utenrikstjenesten har aldri vært statisk – verken når det gjelder vårt diplomatiske nærvær eller oppsettet på den enkelte utenriksstasjon. Ressurser må følge politiske prioriteringer – ikke bare i Afghanistan, men globalt.           

Hvordan Norge er med på å møte utfordringene i denne delen av verden, vil bli avgjørende for internasjonal fred og stabilitet. Regionen er den farligste i verden, med blant annet to kjernevåpenstater og stor usikkerhet knyttet til Irans kjernevåpenprogrammer.

Regionen er også arnestedet for Al Qaida og andre globale terroristnettverk, etniske og regionale konflikter, uløste grensespørsmål, store flyktningekonsentrasjoner, verdens opiumkammer – hvor Afghanistan står for mer enn 90 prosent av heroinen på verdensbasis , også den som finner veien til Norge.

Så har det skjedd noe positivt når det gjelder interessen for å tjenestegjøre ved ambassaden. Det er forstått at Afghanistan er et helt sentralt område for norsk utenrikspolitikk. Til en nylig utlyst ambassadesekretærstilling var det nesten 40 søkere – mange av disse kvinner. Fra og med sommeren vil i overkant av 40 prosent av de utsendte ved ambassaden være kvinner. Vi har også fått til en bra aldersspredning. 

Afghansk eierskap
Et annet forhold jeg vil trekke frem, er samspillet mellom den sivile og militære innsatsen. Virkemiddelapparatet er betydelig. Bistandsbudsjettet utgjør alene 750 millioner kroner. Norge er blant de største giverne. Det er også i Afghanistan at vi har den største andelen norske politiressurser i utlandet. Norske og utenlandske frivillige organisasjoner er viktige for gjennomføringen av deler av den norske bistandsinnsatsen.    

Vi blir lagt merke til og vi blir lyttet til. Innsatsen er rettet inn mot viktige sektorer som utdanning, godt styresett, landsbygdutvikling og humanitær innsats. Og vi har den tilstrekkelig fleksibilitet til å omprioritere og endre innretning ut fra endrede politiske prioriteringer. Stikkordet er afghansk eierskap.

Militært engasjement
Norge har et tungt militært engasjement i Afghanistan. Vi er en del av den internasjonale stabiliseringsstyrken, Isaf. Sivil og militær innsats ses i sammenheng. Kontaktpunktene er mange. Daglig kontakt er det normale. Det er nødvendig for å koordinere innsatsen og holde fokus.

Behovet for å koordinere den internasjonale innsatsen forsøkes ivaretatt blant annet med hyppige møter i ulike FN-, Nato- og EU-fora. Norge deltar på de fleste arenaer og i en ramme som best kan betegnes som et multilateralt vepsebol. Vi har lagt oss tett opp til UNAMA og aktiv støtte til FNs koordinerende og ledende rolle og Kai Eide.

Deler av vår sivile innsats er knyttet opp til Faryab-provinsen i Nord-Afghanistan. Det er i den samme provinsen Norge har konsentrert store deler av den militære innsatsen. Vårt militære nærvær er helt avgjørende for å styrke sikkerheten og derved bidra til økonomisk og sosial utvikling.           

Positive tegn
Vi er i ferd med å lykkes i Faryab på enkelte utvalgte områder. Forhåpentligvis vil provinsen bli den første i landet med full grunnskoledekning. Lærere utdannes og sykehus bygges. Begge deler i tråd med norske tradisjoner.           

Generelt sett er sikkerhetssituasjonen langt bedre i nord enn de urolige områdene i sør og øst på grensen til Pakistan. Det muliggjør sosial og økonomisk framgang. Vi må vise at hele den afghanske befolkning vil tjene på fred og stabilitet. Med en styrket internasjonal innsats under ledelse av UNAMA, vil Nord-Afghanistan kunne bli et forbilde for resten av landet.

For å lykkes må flere land se seg tjent med å støtte opp om de afghanske utviklingsplaner i nord. Det er mulig så sant den politiske viljen er der til å dreie noen av ressursene nordover. Vi er ikke der ennå, men det er en økende bevisstgjøring blant nærstående land om behovet for en styrket sivil innsats i nord.

Så er det viktig at vi i større grad enn i dag, i tråd med afghanske prioriteringer, satser ressurser på infrastrukturprosjekter som vann, energi, landbruk og transportnettet. Det vil i sin tur ha ringvirkninger til andre samfunnssektorer og trekke landene i regionen tettere sammen i et gjensidig økonomisk avhengighetsforhold. I sin tur vil dette bidra til stabilisering og fredelig sameksistens.

Meningsfylt
Her om dagen hørte jeg en UD-kollega uttale at ”vi som er ute, har det bra”. Den uttalelsen treffer ikke 100 prosent når det gjelder å tjenestegjøre i Kabul.  Det som derimot er sikkert, er at ambassaden er en av de mest interessante arbeidsplassene vi har i norsk utenrikstjeneste. At sikkerhetssituasjonen skaper stress og legger begrensninger er et faktum. Like viktig er det at den lar seg håndtere og at den enkelte føler at jobben vi gjør her er svært meningsfylt. Det skaper den nødvendige oppdriften og den vil vi bevare.