Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Historisk arkiv

Sverre Fehns begravelse

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Utenriksdepartementet

Oslo, 6. mars 2009

På vegne av regjeringen deltok utenriksminister Jonas Gahr Støre i arkitekt Sverre Fehns begravelse i Oslo 6. mars. I Støres minneord sa han bl.a.: - Det er langt mellom husene i Norge. Og det er lenge mellom arkitekter som Sverre Fehn. Vi er stolte av ham. Hans virke er over. Men det gjelder ikke hans livsverk.

Kjære familie, venner og kolleger av Sverre Fehn,

I midten av forrige århundre dro Sverre Fehn til Marokko. Han oppsummerte sine inntrykk ved å si at der ”fikk jeg større forståelse for vår nordiske atmosfære: trær, gress, regn, sne”. – En observasjon, på Sverre Fehns forunderlige vis.

Og vis var han.

Sverre Fehn virket som arkitekt i 60 år. Og som læremester og veileder nesten like lenge.

Han tilhørte generasjonen som bygde landet. Sverre Fehn gjorde det ved å tegne og ved å formidle kunnskap om det arkitektoniske faget og bidra til selve arkitekturkunsten. Han var en visjonær og progressiv byggmester som startet sitt virke rett etter krigen.

Ja, med blyant, kritt, linjal, tegnebrett og modeller tegnet Sverre Fehn landet.
Han tegnet etter det landet og landskapet han så. I pakt med natur og mennesker.
I avisen New York Times’ minneord kunne vi lese om hvordan Fehn – ”the Architect of Modern Nordic Forms” – betraktet det å bygge – nærmest som ”en brutal handling”, og avisen siterte videre, fra Fehns egne ord:

“Når jeg tegner en bygning på et fullstendig urørt sted i naturen, er det en kamp, et angrep på naturen fra vår kulturs side. I denne konfrontasjonen mellom kultur og natur forsøker jeg å utforme en bygning som kan gjøre folk mer bevisst på skjønnheten i omgivelsene, og det er mitt håp at synet av bygningen i omgivelsene også kan skape en ny bevissthet som ser stedets skjønnhet”.

Fehns byggverk står til landskapene. Naturen skulle ikke såres. La trærne stå, sa han.

Bygg tett på naturens linjer. Og ta linjen helt ut, få betongen til å sveve.

Sverre Fehn søkte ikke de enkle løsningene. Ikke de lettvinte.

Han søkte klare og originale konsepter. Han lette etter den gode fortellingen.
Og tydelighet i bruken av materialer.

Han ville bekjempe det generelle, konvensjonelle og det opplagte.
Få fram mangfoldet. Og dvele ved detaljen.

Som et søkende, tenkende menneske var Sverre Fehn kompromissløs.

Han ville forme fortid til samtid.

*****

Det er slik med arkitekter – og i høyeste grad en arkitekt av Sverre Fehns format: Det blir stående noe igjen etter dem. De etterlater seg noe fysisk, håndfast og konkret – byggverk, skisser, tegninger.

Jeg tror vi alle nå ser for oss et eller flere av hans byggverk.

For hans livsverk ble verk for våre liv.

Vi har et forhold til kulturbyggene – Lillehammer, Hamar, Horten, Alvdal, Ørsta, Fjærland – paviljongene i Brussel, Venezia og aldershjem, samfunnshusene, villaene – og nå sist kronen på verket – Gyldendalhuset og endelig Arkitekturmuseet i Oslo, innviet i fjor. For å nevne noe. Og ikke glem Buskhuset.
Som pedagog var Sverre Fehn en enestående foreleser; vi som var så heldige å oppleve det. For generasjoner av studenter, ved Yale og i Oslo og mange andre læresteder.

Han føyde seg inn i en historisk krets – og den er ikke stor – av verdensmennesker med norsk identitet. Pritzker-prisvinneren – med tyske, franske, norske og andre priser, utmerkelser og æresmedlemskap.

Inspirerende fra podiet. Engasjert. Og beskjeden.

Og med forankring i nettopp dette veldig norske: ”Trær, gress, regn, sne”.

*****

Sverre Fehn viste hvordan arkitektur ikke bare er noe teknisk, knyttet til en byggeprosess. At det handler om krefter i naturen, om identitet og om bånd mellom mennesker, om hvordan bygg er et uttrykk for menneskelige fortellinger.
Kanskje var det derfor han i noen moderne bygg savnet portrommet, mellomrommet, passasjen mellom gate og bakgård. For som Fehn sa en gang; ”…tidligere var dette et sted hvor man kunne sette fra seg en paraply, møte en nabo eller kysse piker man hadde fulgt hjem. Men i dag er man henvist til å ta farvel ute i regnet…”.

*****

Kjære familie og venner av Sverre Fehn,

Det er langt mellom husene i Norge. Og det er lenge mellom arkitekter som Sverre Fehn. Vi er stolte av ham.

Hans virke er over. Men det gjelder ikke hans livsverk. Og hans virkning – på våre omgivelser – vil vare ved.

På vegne av Regjeringen vil jeg uttrykke anerkjennelse og takk for hva Sverre Fehn har betydd for Norge og vårt omdømme. Vi minnes ham med respekt og i dyp takknemlighet for det han har gitt oss og fortsatt gir oss – arkitektur som kultur og kunstform, arkitektur som gode fortellinger. Vi lyser fred over hans minne.

Til toppen