G20 må endres

Denne uken møtes G20-landenes finansministre i Washington. Dette forumet mangler sårt legitimitet og må nå endres. 

Selv om så vel fattige som rike land fortsatt hjemsøkes av store underskudd og voksende arbeidsledighet, kan det se ut som om vi er over de største vanskene i den internasjonale finanskrisen. Verdenssamfunnets innsats må nå rettes mot å finne en vei ut av det økonomiske uføret. 

Disse drøftingene er allerede i gang og vil for en stor del finne sted innenfor rammen av G20-gruppen, med G20-toppmøtene i Canada i slutten av juni og Sør-Korea i november som foreløpige høydepunkter. G20 har riktignok spilt en ledende rolle i håndteringen av den internasjonale finans- og utviklingskrisen, men sett i et folkerettslig perspektiv og med utgangspunkt i multilaterale prinsipper innebærer G20 som selvoppnevnt gruppe et stort skritt i feil retning når det gjelder organiseringen av det internasjonale samarbeidet etter annen verdenskrig. 

I løpet av de siste årene har G20 raskt etablert seg som det fremste forumet for økonomiske og finansielle beslutningsprosesser i verden. G20 har erstattet G7 og G8, og gruppen er nå i ferd med å utkonkurrere etablerte internasjonale organisasjoner som Verdensbanken, Det internasjonale valutafondet (IMF) og FN. For hvert møte som holdes, institusjonaliserer G20 seg selv som et viktig organ for internasjonalt samarbeid og global styring, og gruppen har fått en politisk betydning som går langt ut over oppgaven med å redde det internasjonale finanssystemet. 

Denne utviklingen har hatt sine klare fordeler. G20 har bidratt til sterkere samarbeid og samordning mellom etablerte og nye stormakter, og dette har i sin tur, gjennom raske og massive inngrep i de globale markedene, bidratt til å stabilisere en verdensøkonomi som var på randen av sammenbrudd grunnet finanskrisen og smitteeffekten av den. 

Men nå som finanskrisen er over det verste, bør G20 se på sin egen legitimitet og utvikling, slik at gruppen bedre gjenspeiler interessene til de landene som påvirkes av dens beslutninger. 

G20 er klart mer representativ enn sine forgjengere, G7- og G8-gruppene av industrialiserte land – og likevel mangler den sårt legitimitet. Dette er ikke noe valgt organ, men en selvoppnevnt gruppe som er opprettet uten samtykke fra andre nasjoner. En rekke land som tradisjonelt har stått sentralt i det internasjonale samarbeidet, blant dem Norge og de andre nordiske landene, er utelukket fra direkte medlemskap. Lavinntektsland og det afrikanske kontinent har så godt som ingen representanter. 

Mens G7 besto av verdens rikeste økonomier, er det mer uklart hva kriteriene for medlemskap i G20 er. En rekke ikke-medlemmer, herunder de nordiske landene, er blant de store bidragsyterne innenfor bistand og til Bretton Woods-institusjonene, og de har større ”systemisk betydning” og større BNP enn mange G20-land. 

Håndteringen av finanskrisen har vist oss at det kan være verdifullt å ha et lite og effektivt forum av nasjoner som kan handle raskt når det trengs. Men innenfor denne rammen finnes det enkle løsninger som kan gjøre G20 mer representativ, slik at gruppen gjenspeiler den verdenen den påvirker. 

Som et første strakstiltak bør medlemmer og ikke-medlemmer av gruppen komme sammen for å drøfte rammene for samhandling. 

Som en mer grunnleggende endring ville et system med frivillig sammensatte geografiske grupperinger, på linje med det vi allerede har i IMF og Verdensbanken, og med de nåværende G20-landene som kjernemedlemmer, langt på vei avhjelpe svakhetene i det nåværende systemet. De nordiske og baltiske landene har for eksempel lenge vært effektivt representert i IMF og Verdensbanken gjennom en regional gruppering, en modell som med fordel kan overføres til G20. 

Når alt kommer til alt, er den globale økonomien nettopp dette: global. Vi lever i en sammenvevd verden der de økonomiske beslutningene i et land kan få konsekvenser langt ut over landets egne grenser. Gjeldsproblemene i Hellas er bare ett av flere eksempler den seneste tiden. Det å være representert i G20 blir stadig viktigere etter hvert som gruppens dagsorden blir utvidet til å omfatte mer enn økonomiske spørsmål, som folkehelse, utvikling og klimaendringer – spørsmål som i praksis får økonomiske og politiske følger for alle land, også de som for tiden ikke har noen plass ved G20s bord. 

Respekt for folkeretten og global legitimitet som grunnlag for multilateralt samarbeid er en forutsetning og i alle lands interesse. Det er også en tradisjon som Norge anser som viktig, som en av de største bidragsyterne innenfor utviklingsbistand og til internasjonale organisasjoner verden over. Vår tro på multilateralismen skyldes ikke naivitet, men en usentimental idealisme som ble utformet i etterkant av en brutal krig som holdt på å rive verden i sønder. Grunnleggerne av etterkrigstidens store institusjoner så fordelene ved begrenset eller vektet medlemskap i de større organisasjonene, men de la også stor vekt på at slike beslutninger måtte godkjennes multilateralt og forankres i folkeretten. Vi kan ikke gå tilbake på disse prinsippene nå. 

Vi lever ikke lenger i det 19. århundre. Holdningen som preget Wienkongressen, der stormaktene møttes for å dele verden mellom seg, har ingen plass i dagens internasjonale samfunn. Hvis G20-samarbeidet i realiteten skulle føre til at beslutninger blir tredd ned over hodet på det store flertallet av øvrige land, vil gruppen snart havne i en vanskelig situasjon. Et globalt styringssystem preget av intern strid vil raskt spille fallitt.