Innlegg på pressemøte i ”Marokko-saken”

(Teksten nedenfor er basert på direkte avskrift av et lydopptak)

Jeg vil begynne med å si at dette var – i fjor sommer – en meget dramatisk sak som omhandlet det – som det var all grunn til å tro – var to barn i nød. Og jeg vil jo begynne med å si at det at det er to barn som nå er i trygghet; det er noe som vi nå skal ha med oss i bakhodet når vi nå diskuterer forløp og hendelsene. Det tror jeg gjør inntrykk på alle å oppleve at mindreårige blir forsvarsløse mot krenkelser. Det dominerte veldig mye bildet i fjor sommer, og jeg vil at vi skal ha dette med oss når vi vurderer omstendighetene rundt at de så endte i Norge.

Innledningsvis vil jeg si at denne saken stadig kom på mitt bord gjennom 2008 og 2009, i form av henvendelser fra flere hold, om situasjonen for disse to barna, og det som var en konflikt mellom mor og far.

Jeg skal ikke gå igjennom hele den historiefortellingen, men vi husker fra juni 2009 at de to barna tok seg vekk fra faren, at de kom til norsk ambassadepersonell, og at norsk ambassadepersonell gjorde det – som etter omstendighetene var riktig – de overleverte barna til marokkanske myndigheter, fordi de bodde i Marokko med faren. Barna havnet så tilbake til faren, og vi fikk informasjon om at de da ble utsatt for en særdeles røff behandling.

Det var et bakteppe. Da jeg reiste på sommerferie rundt 1. juli, så hadde jeg med meg i mappen min momenter for en samtale med den marokkanske utenriksminister, hvor mitt tema ville være å forsikre meg om at man på marokkansk side arbeidet i retning av å få en dom, en rettsavgjørelse på denne saken, på marokkansk side. På norsk side forelå det jo en kjennelse om at moren hadde omsorg. Jeg hadde skrevet et brev til den marokkanske utenriksministeren om dette og jeg ønsket å følge opp med en telefonsamtale for å forsikre meg om at så ville skje.

Den samtalen fikk jeg ikke tatt, før jeg midt på søndagen 19. juli ble informert fra Oslo om at disse to barna på ny hadde rømt fra faren, at de p.t. satt i bilen til en norsk ambassadeansatt, og at man var i tvil om hva man skulle gjøre. Det var slik – at vår samlede vurdering var – at det var grunn til å frykte for disse to barnas sikkerhet, i lys av hva som hadde hendt før og i lys av hva som var situasjonen.

Da oppsto det som er en viktig begivenhet her – nemlig: skulle vi la disse barna slippe inn i den norske residensen? Det er et stort og viktig, prinsipielt spørsmål, som det – helt riktig – kom til meg å avgjøre. Og jeg var da av den oppfatning, i konsultasjoner med mine medarbeidere, at som et unntak, og som en ekstremt uvanlig situasjon, så ville vi åpne for det. – Fordi vi anså at bare det å sette barna av igjen, eller gi dem fra seg, kunne få svært alvorlige følger for dem. Så det var altså en nødssituasjon.

Når så dette skjedde, så ble vi stilt overfor spørsmålet, fra norsk side, hva gjør vi nå? Og vår vurdering var at analysen fra før dette skjedde, sto seg. – Nemlig, at saken måtte finne en løsning, i marokkansk rettsapparat, og at vi nå måtte etablere en politisk og diplomatisk kontakt med marokkanske myndigheter, slik at vi hadde en felles forståelse for fremdriften.

Jeg vil også si at Utenriksdepartementets representanter her i Oslo og ambassadøren i Marokko ved flere anledninger advarte mot ideen om å ta barna ut av landet, uten en slik omforent løsning. Og vi arbeidet med det håp om at det kunne komme en rettssak noen tid ned i bakken, som kunne åpnet for det.

Mandag, dagen etter at barna kom inn i ambassaden, etablerte jeg kontakt med min marokkanske kollega; jeg sa til ham, som det var, at jeg hadde gjort noe helt uvanlig, nemlig åpnet den norske residensen for to barn som også var norske barn, fordi jeg hadde grunn til å tro at de var i en veldig farlig situasjon. Jeg sa at det var en situasjon som hadde sikret oss sikkerheten deres der og da, men at dette jo ikke var noen løsning på den situasjon som var oppstått.

Vi hadde en ryddig samtale om dette. Marokko har hatt flere tilfeller av lignende karakter, med blandet ekteskap og barn som kommer i konfliktsituasjoner. En av de tingene jeg tok opp med ham var at Norge og Marokko burde vurdere å forhandle frem en avtale om håndtering av slike saker, som Marokko har med visse andre land, og jeg skisserte en del mulige, tenkelige løsninger for den situasjonen, hvorav en løsning ville være at marokkanske myndigheter tillot at mor tok barna med seg til Norge. Det var han ikke spesielt innstilt på.

En annen løsning kunne være at barna fikk oppholde seg med mor, i Marokko, inntil en rettssak kunne finne sted. Men vi var enige om at vi her hadde etablert en kontakt, og vi fikk diskutere videre. Mitt bilde da, mandag i den uka, var at vi kunne stå overfor en ganske langvarig situasjon. Altså en situasjon hvor jeg gjorde det klart at jeg kan ikke gi grønt lys til å la de barna forlate ambassaden, uten at vi er forvisset om at de ikke havner i en ekstremt farlig eller kritisk situasjon. Og når den situasjonen måtte oppstå – at jeg kunne føle det – det var for meg veldig uklart den mandagen.

Så er dere kjent med det videre hendelsesforløpet, nemlig at moren, i kontakt med Utenriksdepartementet, sier at hun ønsker å ta imot barna. At hun ønsker å hente dem. Og det var da vår vurdering, at når disse barna frivillig hadde gått inn i ambassaden, så var det ikke opp til Norge å nekte dem å forlate den ambassaden frivillig.

Og vi tok også det til etterretning, at det forelå en kjennelse om at moren hadde omsorgen for dem. Men det var en krevende situasjon, hvor de også da hadde marokkanske pass og befant seg på marokkansk territorium.

Så ble det da arrangert at moren bekreftet overfor Utenriksdepartementet at en person hun bemyndiget, kunne ta imot barna. Det ble gjort skriftlig, og det var en sikkerhet som vi anså for å være patent. – En medhjelper av moren, en medhjelper som ikke var ukjent for Utenriksdepartementet, men som Utenriksdepartementet hadde møtt, sammen med moren, i de mange kontaktene vi hadde hatt med moren, for å gi råd, og for å lytte på hennes bekymringer.

Jeg vil også si at ambassadør Blokhus hadde gjennom gjentatte forsøk, også i samtale med faren, forsøkt å bidra til en minnelig løsning. – Så man hadde hatt en ganske utstrakt kontakt.

Denne personen, som hun bemyndiget, var da klar til å motta barna onsdag.

Avisene skriver i dag om den overleveringen – og la meg bare utdype det litt – det ble gitt en muntlig instruks til vedkommende som da var ved ambassaden, at man kunne åpne dørene, for at barna kunne forlate den. Det løste ambassaden på følgende måte, at barna ble kjørt ca. 10 minutter unna ambassaden, på et avtalt sted, og overlevert.

Det var en beslutning som ambassaden selv tok. Men det mener jeg er en rimelig måte dette må fungere på; ambassaden må selv tolke omstendighetene som er på stedet, for å gjennomføre en slik instruks. Man skal vite at denne ambassaden var utsatt for gjentatte trusler fra barnefaren, som i disse dagene hadde sirklet rundt ambassaden, og kommet med verbale trusler mot ambassadepersonell, av groveste art. Så jeg har ikke noen problemer med å forstå at de som var på ambassaden ikke bare åpnet dørene og satte ungene ut på fortauet, men at de da avtalte et sted hvor dette kunne skje på ordnet måte.

Det jeg da ønsker å si veldig tydelig her med dette, er at det fra Utenriksdepartementet ikke er klarert noen utreise, ikke klarert noen aksjon, ikke klarert noe planlagt opplegg for disse barnas ferd ut av Marokko. Man har åpnet dørene for dem som gikk frivillig inn, slik at de også kunne gå frivillig ut, på en ordnet måte.

I løpet av disse dagene, og i den kontakten vi hadde med ambassaden, og i den ’debrief’ som ble gjort overfor de ansatte, så tilkom det Utenriksdepartementet en indikasjon på at noen av dem som hadde deltatt i dette, sammen med moren, hadde tilknytning til forsvar/politi. Det var en type informasjon som ikke direkte vedgikk Utenriksdepartementet. Vi konstaterer at den moren hadde bemyndiget, hadde fått ansvar for barna, og – igjen – vi hadde ingen involvering eller klarering i det som så videre skjedde. Men vi anså at det var en type informasjon som hadde betydning, prinsipielt.

Og vi lot da denne informasjonen vi hadde – etter disse ’debriefene’ – tilflyte Forsvarsdepartementet og Politiet, som rette etater, for eventuelt å vurdere de personer som eventuelt hadde medvirket i en slik aksjon. Forsvarsministeren kommer litt inn på det etterpå.

Så er det da sånn, at det gjennom de siste dagers hendelser, boken til moren, avisene, medienes, det VG skriver, er kommet opp påstander og spørsmål, som vi tar på det største alvor. Det er klart at påstander, som jeg har sett gjengitt, om at ambassaden skal ha vært medvirkende på noen annen måte enn det jeg har gjengitt nå, det må vi ta på alvor. Det er ny informasjon for meg. Det er ny informasjon i forhold til de ’debriefene’ vi foretok. Jeg kan ikke gå god for at den er sann, men jeg kan heller ikke konkludere med at den er feilaktig.

Og det betyr at jeg ser det som mitt ansvar; hvis det kommer fram ny informasjon som berører mitt ansvarsområde, så må jeg gå til bunns i det. Det kommer jeg til å gjøre. Når er det så avsluttet? Vel, det må gjøres på skikkelig vis, for her er det folk som skal bli behandlet på en ordentlig måte, og som vi har grunn til å tro opptrer på skikkelig vis, men det kommer vi til å gå inn i.

Men jeg finner grunn til i dag, å si det samme som jeg sa til ”Brennpunkt” i juli – tidlig august, og som jeg sa til mediene i fjor sommer, at uttransporteringen av disse barna er, slik også moren sier, morens ansvar, morens verk, morens planlegging. Og det var også sånn, at i de dagene barna var på ambassaden, hvor moren tok kontakt, og vi kunne ha grunn til å tro at hun da ønsket å foreta seg noe slikt, så advarte representanter for Utenriksdepartementet mot et slikt scenario – som uoversiktlig og som risikofylt. Og som sagt var det mitt opplegg, i samtale med min marokkanske kollega, at vi måtte søke en forhandlet utgang, en rettsutgang, på den saken. Så, det er der jeg vil avslutte min orientering om dette. Vi kommer til å ha en gjennomgang med en del av medarbeiderne, for å få bore ytterligere i dette.

*****

[Så ble ordet gitt til forsvarsministeren og det ble så åpnet for spørsmål fra media].