Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Historisk arkiv

Gud i politikken

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Utenriksdepartementet

Refleksdebatt i Kristiansand

”Den religiøse dimensjonen er blitt viktigere for å forstå spenninger internasjonalt og nasjonalt – og kanskje også for å finne kimen til broer, løsninger, i konfliktfylte utenrikspolitiske forhold”, sa utenriksminister Støre bl.a. i Refleksdebatten 26. april.

Støre baserte sitt innlegg på disse punktene
(sjekkes mot framføring)

  • Velkommen. Imponerende med et fullpakket lokale, en tirsdags kveld. Et aktuelt, spennende og viktig tema. Nettopp feiret påske, de kristnes største høytid. 
  • Et bilde fra i forrige uke, reisen på Balkan, fra besøket i en serbisk ortodoks kirke i Kosovo. Et vakkert klosterområde, inne i en landsby. Biskop Toedosije, hadde vært på Olavsfestdagene i Trondheim, kjente norske kolleger. I dag er forholdene preget av lavspenning. Men klostrenes skjebne og status blant de store, følsomme sakene mellom Serbia og Kosovo. Kan kjenne på den utsatte uroen, skjørhet. Biskopen tok meg med til steinkirken på området, fra 1300-tallet, vakkert dekorert, veggmalerier og ikoner, også av St Olav. 
  • Refleksprosjektet: Ønsker å engasjere til en bred debatt om norsk utenrikspolitikk. Innen mange saksområder. I kveld: om religion og politikk/utenrikspolitikk. Et ordskifte kan bidra til kunnskap, refleksjon, nye tanker, tydeliggjøring av våre egne synspunkter.
  • Ett av flere utgangspunkt: Norge er ikke lenger et ”isolert”, homogent samfunn. Vi er del av en verden i rask endring, et mangfold. Mange titalls nasjoner er representert i Kristiansands befolkning i dag. Globaliseringen. Og så er det dette: Uro utenlands og ”langt unna” er likevel nær oss og spiller over på oss. Utenrikspolitiske hendelser. En norsk kvinne i Afghanistan blir drept, i en hendelsessekvens som starter med brenning av Koranen i Florida, og en folkemengde oppildnet av en lokal imam i Afghanistan gikk løs på FNs hovedkvarter i Mazar e Sharif.
  • For Norges engasjementspolitikk er det viktig at vi, som en relativt sekulær nasjon, forstår hvor viktig religion er for andre nasjoner og for konflikter. Handler om andre lands kulturer. Uten denne forståelsen blir det vanskelig å bidra i fredsarbeid, konfliktløsning og bistandsarbeid – ja, på mange andre områder også. En ekspertgruppe som president Obama etablerte (Chicago Council of Global Affairs), konkluderte (i februar 2010) med at ”mangelfull forståelse av religionenes rolle fører til dårligere politiske beslutninger. Det er en pris som USA i det lange løp ikke har råd til å betale”.
  • I Utenriksdepartementet har vi etablert (2006) et ”Forum for religion og utenrikspolitikk” der forskere og ressurspersoner fra religiøse og humanetiske miljøer møtes til diskusjon om disse spørsmålene. I 2010 satte utviklingsminister Erik Solheim i gang et prosjekt for å styrke debatten og kunnskapen om religion i utviklingspolitikken. Selv har jeg i flere år også prioritert å møte tros- og livssynssamfunn, i moskeer i Oslo, i synagogen, Den norske kirken eller Humanetisk forbund. Dette er også en utenrikspolitisk ressurs: Solid kunnskap om og nettverk til miljøer i andre land. Rik tradisjon med religionsdialog. Mange ressurspersoner i Norge, Gunnar Stålsett, Kjell Magne Bondevik og mange andre. Selv prioriterer jeg å besøke religiøse miljøer og steder i de land jeg er i. Danne meg et bilde, forstå det land jeg er i.
  • Jeg har i første rekke fem refleksjoner (noen av disse er formet som påstander):
  • For det første: Den religiøse dimensjonen er blitt viktigere for å forstå spenninger internasjonalt og nasjonalt – og kanskje også for å finne kimen til broer, løsninger, i konfliktfylte forhold.
  • Derfor må vi bli bedre på å forstå denne dimensjonen: folks tro, religionsutøvelse. For få år siden spådde mange at religion ville miste sin betydning for politikk og samfunnsliv, ja også for folk flest. De første årene etter Den kalde krigen. Man snakket om hvordan tro og åndelighet var i ferd med å forsvinne, fra Vesten. Og at denne utviklingen ville spre seg til resten av verden. ”Den sekulære tidsalder” ville komme.
  • Slik har det ikke blitt. Undersøkelser fra hele verden viser tydelig at religion og tro er i vekst. Midt i en global utvikling preget av store forandringer, grenser som løses opp og et høyt tempo, søker mennesker dyp forankring i tro. Undringene over ”de store spørsmålene” – liv og død, rett og galt, rettferdighet, en dypere mening – er noe av det som forener alle oss mennesker, en søken, på tvers av grenser og generasjoner, på tvers av religioner.
  • Troens økende rolle ser vi også i utenrikspolitikken. I USA har den lenge vært førende. I Midtøsten og Nord-Afrika er islam en avgjørende faktor for den politiske utviklingen. Her fungerer de religiøse bevegelsene som sosiale og reformatoriske bevegelser – ja, som politiske krefter. Kan være uvant for oss å forholde oss til. Det er her mange finner helsetilbud, skoler og trygghet. Noen av disse bevegelsene er mer politisk orienterte enn andre og deres betydning øker. Også her i vårt eget samfunn har mye av samfunnsdebatten de senere årene handlet om verdier, religion, trosfrihet, religiøse tradisjoner og skikker, trosmangfold.
  • Det hevdes at religion og tro er blitt verdens konfliktstoff igjen. At islam er uforenlig med demokratiske verdier. At kristne og muslimer ikke kan leve side om side. At konflikter i land som Sudan, Irak og Russland i første rekke oppleves som religiøse motsetninger.
  • Dette er i alle fall noen av samtidens populære påstander. Men et slikt bilde er grovt tegnet, ja fortegnet og forenklet. For å ta én ting: Flere enn havparten av verdens muslimer lever i dag i demokratier. Historisk sett har kristendommen og islam også eksistert fredelig side om side.
  • Det samme gjelder påstandene om religiøst motiverte konflikter. Både i afrikanske land og i Midtøsten er dette en tilsløring av konfliktenes egentlige drivkrefter, som er makt, interessemotsetninger eller kamp om/adgang til ressurser. Dette leder meg til neste punkt:
  • For det andre: Vi må skille mellom religion og politikk. Det er helt avgjørende.
  • Det er en viktig kvalitet ved det norske samfunnet at vi skiller religion og politikk, at religion er ”vasket ut” av politikken. Samfunn der religiøse tekster brukes, ofte bokstavelig, for å utforme eller bestemme politikk, havner i dype konflikter og svekker, etter mitt syn, muligheten til å rendyrke politikken som demokratiets redskap for å utvikle samfunnet, svekker friheten. Men selvsagt styrer religion mange menneskers valg, beslutninger og syn, men det er menneskers ansvar.
  • Tidlig i påskeuken møtte jeg tyrkiske samfunnsdebattanter i Ankara, flere av dem tilhørte det moderate, religiøse regjeringspartiet AKP. De jeg møtte var enige om at politikkens grunnlag ble bedre og sterkere om det fikk handle om politikk og ikke om religion.
  • Det er alltid viktig å forstå religiøse aktørers bruk av religion i politiske sammenhenger, men vel så viktig: å forstå hvordan sekulære aktører bruker religion i politikken. Utgangspunktet må alltid være at vi forstår det som skjer. La meg utdype dette.
  • For det tredje: Frykten for religiøs ekstremisme kan ikke – og må ikke – stoppe oss fra å arbeide for demokratisering. • Midtøsten: Autoritære, sekulære ledere i regionen har garantert stabilitet og ment at demokratisering ville føre religiøse ekstremister til makten; man ville kunne få ”noe som er verre”. Vi har spurt oss selv: Er islam forenlig med demokrati? Dersom islamister vinner et valg, vil de noen sinne gi fra seg makten? Vil religiøse minoriteter få beskyttelse?
  • Dette er ikke irrelevante spørsmål. Frykten for at svarene kunne være ”nei”, har bidratt til at vi ikke har arbeidet hardt nok med å presse på for demokratisk reform. Det er min påstand.
  • Eksempelet Syria. Sekulær leder.
  • Eksempelet Algerie på 1990-tallet.
  • Etter 11. september 2001 har mange autoritære makthavere spilt på frykten for religiøs ekstremisme. Nærliggende eksempler, som nevnt: de land hvor det er opptøyer, uro, borgerkrig i Midtøsten og Nord-Afrika, men også i andre deler av verden. Statslederne har ”demonisert” organisasjoner som har et religiøst fundament. Og de har skjøvet små, ytterliggående religiøse miljøer foran seg for å unngå å innføre demokratiske reformer for folk flest. (Eksempel: Egypt, jfr. senere).
  • Tankegangen har vært at folkestyre ikke vil gagne landets befolkning eller det internasjonale samfunnets interesser. Det har skapt frykt for religiøs ekstremisme, og det har på mange måter fungert som ”unnskyldning” for ikke å innføre demokrati.
  • Egypt: Mange har vært overrasket over at demonstrasjonene i Egypt ikke trakk frem religiøse slagord. Da jeg snakket med unge mennesker i Kairo under mitt besøk for noen uker siden, var det demokrati og frihet folk snakket om, ikke religion. Det er ingen tvil om at et stort flertall av Egypts befolking er religiøse, og at spørsmål knyttet til religion vil være sentrale i byggingen av et nytt demokrati. Men demonstrasjonene viste at verdier som folkestyre og frihet kan eksistere side om side med islam.
  • For det fjerde: Vi må snakke med alle – også dem vi ikke er enige med, de vi ”ikke liker”. Dette er dialogens kjerne.
  • For eksempel: Hvilke konsekvenser har de siste månedenes hendelser i den arabiske verden for norsk utenrikspolitikk? For meg har de tydeliggjort behovet for å ha et bredt blikk på samfunnet.
  • Jeg har blitt – og blir – kritisert (og karikert) for å være for opptatt av dialog. At dialog er en ”pinglete vei”. Min leveregel, og politiske plattform, er: For å kunne komme fram til og utøve en god utenrikspolitikk må vi snakke med alle – med posisjon og opposisjon, med dem som kan virke utilgjengelige, med dem vi ikke liker, og med dem som mener noe helt annet enn oss. (Dialog er tegn på styrke, mot, modighet. Dialog er ikke å gå den minste motstands vei. Man får høre det man ikke liker å høre).
  • Hvorfor? For å få bredest mulig tilgang til informasjon, for å få en mer helhetlig forståelse av politikk og samfunn. For å forbedre våre analyser. Hvordan er rettighetene tatt vare på for religiøse minoriteter? For å danne oss et bilde av aktørene. For at vi selv skal ha flere bein å stå på.
  • Vi har sett at våre kontaktnett blant unge mennesker, blant religiøse ledere, blant opposisjonelle grupper kan bety mye – for eksempel når karikaturer skaper uroligheter - eller når det politiske bildet endrer seg raskt.
  • Ett eksempel: kontakten med Det muslimske brorskap, som gikk fra å være en forbudt bevegelse, til å komme i sterk posisjon i det nye Egypt. Her har Norge en fordel nå fordi vi har snakket med dem gjennom mange år. Vi ses på som troverdige i deres øyne.
  • For det femte: Viktig for meg å få frem: Religion (i seg selv) står ikke i veien for menneskerettighetene.
  • I utgangspunktet er det ikke religion som er problemet. Det er de ulike fortolkninger og praktiseringen av religion som kan gi seg utslag i intoleranse, ekskludering av andre, diskriminering og fordommer – og som vi må bekjempe. Det er ikke religionen i seg selv; det er noen religiøse sine hatefulle ytringer som skaper frykt og vold – og som vi må bekjempe. Gunnar Stålsett har sagt: ”Det er noe ’galt’ med alle religioner. Ingen religion eksisterer i ren form. All religion er tolket religion”. Menneskers verk.
  • Vi skal si tydelig at menneskerettighetene er universelle. Det er individet som skal beskyttes mot overgrep. Det er individet som er rettighetshaver i følge menneskerettighetene.
  • De globale maktforskyvninger påvirker oss i disse spørsmålene. Vesten ”blir mindre”, nå i mindretall. Mange av de ”nye” globale aktørene har et tydelig religiøst fundament. Dette viser seg blant annet på våre felles arenaer, som for eksempel FN, om spørsmål om verdier, identitet, og om den grunnleggende organiseringen av samfunnet. (Også Norge har endret seg. Religion tydeligere framme, pga. innvandrerne, mangfoldet?)
  •  Eksempel: Menneskerettighetsrådet, der diskusjonene går høyt om beskyttelse av individet versus beskyttelse av religioner, og om religiøse symboler eller religiøse grupper. En av de mest følelsesladede debattene er nettopp kravet fra muslimske land om forbud av krenkelse av religion. Der står vestlige, ”sekulariserte” stater steilt mot en rekke muslimske majoritetsland.
  • Ytringsfriheten er nært knyttet til disse spørsmålene. Eksempel: Ytterliggående religiøse ledere brenner Koranen. Bevisst skjendet et sterkt religiøst symbol, en hellig skrift for svært mange, for å provosere. Noen krever at slike handlinger skal forbys, at det finnes en grense for hva ytringsfriheten skal tillate.
  • Jeg mener det er galt å sette disse rettighetene opp mot hverandre. Da lukker vi øynene for at både ytringsfriheten og religionsfriheten har begrensninger nedfelt i de internasjonale menneskerettighetsnormene, formulert på en veloverveid måte. Jeg mener vi bestemt kan fordømme handlingen når religiøse ledere brenner en bok som andre anser som hellig. Samtidig mener jeg vi må tåle mye i ytringsfrihetens navn; men vi skal også utvise hensyn og klokskap i utøvelse av denne retten. (Den ene rettigheten (f.eks. ytringsfrihet, religionsfrihet) trumfer ikke de andre). Stat – individ.
  • Ytringsfrihet er sammen med forsamlingsfrihet grunnsteiner i et demokrati. De er nedfelt i internasjonale menneskerettighetsnormer og en forutsetning for andre viktige menneskerettigheter. En av dem er retten til utøvelse av religion og livssyn. Ytrings- og religionsfrihet er uløselig knyttet sammen. Fra mitt ståsted er det galt å sette disse grunnleggende menneskerettigheter opp mot hverandre.
  • Norges holdning til respekten for universelle menneskerettigheter er klar. Vi må ansvarliggjøre andre land i forhold til det grunnleggende internasjonale normverk som regulerer forhold mellom stat og individ. Dialog om dette handler altså ikke om ”å legge seg flat”.
  • Med andre ord: Vi kan på ingen måte overse religiøse organisasjoners betydning, like lite som vi kan overse hvor viktig det er å jobbe for trosfrihet og forsamlingsfrihet i menneskerettighetssammenheng.
  • Og så er det dette, og her ønsker jeg å sette en dagsorden: Vi er opptatt av religionsfrihet, i Norge og globalt, og vi ønsker at forskjellige religioner anerkjennes og at mennesker selv kan velge sin tro og trosutøvelse. Derfor er resiprositet (eller gjensidighet) viktig. Når det gjelder trosfrihet hos oss, er det rimelig å forvente det samme fra andre land som engasjerer seg i trosspørsmål hos oss. Dette var en grunn til at Utenriksdepartementet avslo å gi et "godkjenningsstempel" til at penger fra Saudi-Arabia kunne finansiere trossamfunn i Norge i fjor høst.
  • Konklusjon, og tilbake til noe av det viktigste for meg: Jeg tror ikke vi står overfor noen ”kollisjon” eller kamp mellom sivilisasjoner eller mellom ulike religioner. De fleste kristne, muslimer og jøder og andre troende søker det samme for sine liv – forståelse og fred med seg selv og sin Gud og sine medmennesker, trygghet. Konfliktene skyldes ofte at agitatorer og ekstremister får dominere, ytterpunktene får sette dagsorden.
  • Globalisering (mobilitet, migrasjon, ”samtidighet”) betyr også at ulike religioner – og mennesker som utover sin tro – kommer i tettere kontakt med hverandre, de møtes i gudshus eller på nettet. En enormt stor ”samtidighet”. Også i Norge. Kanskje er det slik at økt innvandring til Norge og økt mangfold har gitt religionens plass i samfunnet større betydning? Jfr. for eksempel Den katolske kirkes vekst og oppslutning i Norge, med tusenvis av medlemmer fra blant annet Polen og Vietnam? Har folks verdier og tradisjoner kommet tydeligere fram enn før?
  • Trossamfunn har mange av nøklene til integrering. Vi må forstå det religiøse livs naturlige plass i samfunnet, uten dermed å skape rom til de ytterliggående krefters ønske om å få misbruke religionenes politiske kraftfelt.
  • Og, som nevnt: Jeg tror at et klart skille mellom religion og politikk gjør det ”enklere” for politikken å forholde seg til religion og livssyn som en viktig dimensjon i mange menneskers liv. Vi skal ikke styre samfunnet etter en hellig skrift. Men samtidig må vi styrke vår allmenne forståelse og øke vår anerkjennelse av troens plass i mange menneskers liv, bli bedre informerte aktører. Slik kan vi skape et bedre samfunn her hjemme.

*****

Mer informasjon om møtet

Til toppen