Avslag på klage fra Caveo ASA

Finansdepartementet har 5. februar 2009 avslått klage fra Caveo ASA over Kredittilsynets vedtak 24. juni 2008 om tilbakekall av tillatelse til å yte investeringstjenester.

Caveo ASA
Statsminister Michelsens vei 38
5231 Paradis
 


       
Deres ref                                          Vår ref                                         Dato
                                                      08/4175 FM IG                              05.02.2009


 

Klage på  vedtak om tilbakekall av tillatelse – Caveo ASA


Det vises til klage 8. juli 2008 fra Caveo ASA (Caveo) v/advokat Cecilie Kvalheim over Kredittilsynets vedtak 24. juni 2008 om å tilbakekalle Caveos tillatelse til å yte investeringstjenester i henhold til lov 29. juni 2007 nr. 75 om verdipapirhandel (verdipapirhandelloven). Videre vises det til Kredittilsynets oversendelse av klagen til Finansdepartementet ved brev 22. august 2008, samt Kredittilsynets ettersendelse av saksdokumentene med vedlegg i brev 27. august 2008. Det vises dessuten til Kredittilsynets brev til Finansdepartementet 12. september 2008, der det er opplyst at Caveo har besluttet å tilbakelevere konsesjonen, men at klagen opprettholdes.

1. Rettslig grunnlag


Kredittilsynet kan i henhold til verdipapirhandelloven § 9-4 første ledd nr. 4 helt eller delvis tilbakekalle et verdipapirforetaks tillatelse til å yte investeringstjenester dersom verdipapirforetaket foretar alvorlige eller systematiske overtredelser av bestemmelser gitt i eller i medhold av lov. Etter verdipapirhandelloven § 9-4 første ledd nr. 5 kan Kredittilsynet tilbakekalle et verdipapirforetaks tillatelse dersom verdipapirforetaket gjør seg skyldig i mislige forhold som gir grunn til å frykte at en fortsettelse av virksomheten kan skade allmenne interesser.

Hovedbestemmelsen om god forretningsskikk, som vedtaket om tilbakekall av tillatelsen bygger på i denne saken, er lovfestet i verdipapirhandelloven § 10-11 første ledd. Bestemmelsen lyder:

”Verdipapirforetak skal utøve sin virksomhet i samsvar med god forretningsskikk. Foretaket skal herunder påse at kundenes interesser og markedets integritet ivaretas på beste måte, og ellers oppfylle de krav som følger av denne paragrafen, eller av forskrifter gitt i medhold av denne paragrafen”.

2. Sakens bakgrunn


Kredittilsynet fattet 24. juni 2008 vedtak om tilbakekall av Caveos (foretaket, klager) tillatelse til å drive investeringstjenester. Vedtaket ble truffet etter et stedlig tilsyn hos foretaket 11. april 2008 og etterfølgende korrespondanse med foretaket, herunder Kredittilsynets forhåndsvarsel om tilbakekall av tillatelse 30. april 2008.

I vedtaket 24. juni 2008 har Kredittilsynet lagt til grunn at Caveo har drevet sin virksomhet i strid med reglene om god forretningsskikk i verdipapirhandelloven § 10-11. Kredittilsynet har lagt til grunn at foretakets virksomhet har vært rettet inn på å selge produkter med høyest mulig inntjening for foretaket, fremfor å ivareta kundens interesser. I følge Kredittilsynets vedtak foreligger det grove og systematiske overtredelser av reglene om god forretningsskikk. Kredittilsynet har vurdert saken slik at vilkårene for tilbakekall av tillatelse etter verdipapirhandelloven § 9-4 første ledd nr. 4 og 5 er oppfylt. Det vises til nærmere redegjørelse for vedtaket nedenfor under punkt 3.

Caveo har anført at vedtaket om tilbakekall av tillatelse er ugyldig. Foretaket har bestridt både rettsanvendelsen, bevisbedømmelsen og subsumsjonen vedtaket bygger på, samt anført at Kredittilsynet har ilagt foretaket en uforholdsmessig streng reaksjon. Det vises til punkt 4 for en nærmere redegjørelse for klagers anførsler.

Kredittilsynet har ikke funnet grunn til å omgjøre vedtaket om tilbakekall av tillatelse, og har i brev 22. august 2008 oversendt klagen til Finansdepartementet for behandling.

I brev 12. september 2008 til Finansdepartementet har Kredittilsynet opplyst at Caveo ved generalforsamlingsbeslutning 27. august 2008 besluttet å tilbakelevere sin tillatelse til å drive investeringstjenester, men at klagen over Kredittilsynets tilbakekall av foretakets tillatelse til å drive investeringstjenester opprettholdes.

Klager v/advokat Cecilie Kvalheim har i telefonsamtale med departementet 8. januar 2009 opplyst at foretaket ikke har kommentarer til det som fremkommer i Kredittilsynets oversendelsesbrev 22. august 2008 til Finansdepartementet.

3. Kredittilsynets vedtak i hovedtrekk

Kredittilsynets vedtak bygger på en gjennomgang av foretakets virksomhet i forbindelse med stedlig tilsyn 11. april 2008 og etterfølgende korrespondanse med foretaket.

I vedtaket har Kredittilsynet tatt utgangspunkt i verdipapirhandelloven § 10-11 første ledd om god forretningsskikk, og deretter redegjort nærmere for hvordan Kredittilsynet mener regelverket skal forstås. Kredittilsynet utleder tre rettsgrunnlag (”normer”) som det mener følger av kravet til god forretningsskikk, og som Kredittilsynet mener foretaket har brutt. De tre normene som Kredittilsynet oppstiller er utdypet slik i vedtaket (side 2 flg):

  • Verdipapirforetaket skal tilby det beste av sammenlignbare produkter Verdipapirforetaket må ha tilstrekkelig kunnskap om tilgjengelige produkter til å kunne foreta sammenligninger hva angår risiko, forventet avkastning, kostnader og likviditet m.v. Denne sammenligningen må foretas i forhold til slike sentrale målestokker. Foretaket har i kraft av sin rolle som profesjonell mellommann et selvstendig ansvar for denne vurderingen. Verdipapirforetaket har derfor en undersøkelsesplikt i forhold til hva som tilbys på markedet, og hvilke produkter som gir de beste betingelser for kunden.
  • Kostnadsstrukturen i produktet kan ikke redusere avkastningspotensialet vesentlig
    Verdipapirforetaket må påse at det er et rimelig forhold mellom de totale kostnader og hva som faktisk investeres, slik at avkastningspotensialet er rimelig sammenlignet med alternative investeringer sett ut fra kundens investeringsbehov.
  • Andelen av innbetalt beløp som tilfaller verdipapirforetaket må stå i et rimelig forhold til den merverdi verdipapirforetaket tilfører
    Kravet til god forretningsskikk og at kundens interesser skal ivaretas på beste måte innebærer at de marginer foretaket tar ikke kan være uforholdsmessig høye (foretaket kan ikke ta en urimelig pris). Man må her blant annet se hen til at marginene skal stå i et rimelig forhold til den merverdi som tilføres, for eksempel i form av at foretaket har påtatt seg risiko ved transaksjonen eller produktets utvikling.”

Kredittilsynet har deretter foretatt en gjennomgang av faktum i saken. I den sammenheng er brutto provisjonsinntekter fra foretakets investeringsrådgivning for hele 2007 og de to første månedene i 2008 analysert. I vedtaket (punkt 2.2 annet avsnitt følgende) heter det:

”Produktene indeksobligasjoner/BMA og syndikerte eiendomsprosjekter representerte til sammen 98 % av solgt volum (854,7 mill) i perioden og 96 % av brutto salgsprovisjoner (53,1 mill), justert for rene låneprodukter og banksparing. Av dette utgjør syndikert eiendom 57 % av solgt volum som er (430,0 mill) og 71 % av brutto provisjoner som er (37,7 mill).

Dersom man ser bort fra rene låneprodukter og banksparing, var brutto provisjonsinntekter på rene spareprodukter i disse periodene henholdsvis 47,7 mill. kroner og 5,5 mill kroner av solgte/eksponerte volum på henholdsvis 756,5 mill kroner og 98,1 mill. kroner. Dette utgjør gjennomsnittlige brutto provisjonsinntekter i hver periode på henholdsvis 6,3 % og 5,6 %. Gjennomsnittlige provisjonsinntekter fra syndikerte eiendomsprosjekter, som er det produktet bortsett fra rene låneprodukter foretaket har solgt klart mest av, var i begge periode 8,8.

Foretaket har anbefalt kunder å investere i produktet Ny Energi Magnum Warrant 2 utstedt av WarrenWicklund Asset Management AS (VW). Produktet er en 2 års opsjon på prisutviklingen i en likevektet kurv av aksjer i 12 selskaper med virksomhet innen alternativ energi. Prisen på hver warrants er 16 000 kroner, hvorav 10 920 kroner utgjør opsjonselementet og gir en eksponering på 100 000 kroner. Kostnadene for investor er dermed 5 080 kroner for hver warrants, som utgjør 31, 75 % av investert beløp. Av prospektet s. 11 framgår det at VW har beregnet sannsynlighet for at kunden oppnår negativ avkastning på warrants til å være ca. 62 prosent, og sannsynlighet for at pengene går tapt til å være 39,7 %.

Under det stedlige tilsynet opplyste Caveo at over 95 prosent av foretakets salg av andeler i syndikerte eiendomsprosjekter gjøres i prosjekter foretaket selv har tilrettelagt. Foretakets inntekter fra tilretteleggingsvirksomheten var i den aktuelle perioden 29,3 mill kr, som kommer i tillegg til rene salgsprovisjoner. Det innebærer at foretaket ved salg av slike produkter mottok provisjoner som utgjør ca. 16 prosent av volumet i solgte eiendomsprosjekter.

Kredittilsynet har deretter vist til fem eksempler på rådgivningssituasjoner. Eksemplene er hentet fra et utvalg rådgivningssituasjoner som selskapet har oversendt dokumentasjon for i forbindelse med det stedlige tilsynet. For en nærmere gjennomgang av eksemplene, vises det til Kredittilsynets vedtak 24. juni 2008 punkt 2.2.

Vedtaket inneholder videre en redegjørelse for Caveos anførsler og Kredittilsynets merknader til anførslene.

Kredittilsynet har deretter vurdert faktum i saken opp mot sin forståelse av regelverket. I den sammenheng har Kredittilsynet foretatt en nærmere vurdering av foretakets opptreden i forhold til de tre normene det er vist til ovenfor. Kredittilsynet legger for det første til grunn at foretaket har opptrådt i strid med verdipapirhandelloven § 10-11 om god forretningsskikk ved ikke å ha anbefalt og tilbudt de beste av sammenlignbare finansielle produkter. Det vises til vedtaket punkt 2.5.2 for en nærmere redegjørelse for dette. Videre mener Kredittilsynet at foretaket har opptrådt i strid med verdipapirhandelloven § 10-11 ved at det i et flertall av tilfellene har anbefalt produkter med et kostnadselement som er egnet til å redusere avkastningspotensialet vesentlig for kunden, se vedtaket punkt 2.5.3. Som eksempel nevnes anbefaling av warrants, der i enkelte tilfeller over 31,75 prosent av kundens investerte beløp går direkte til å dekke kostnader. Kredittilsynet mener dessuten at foretaket ikke har overholdt reglene om god forretningsskikk i verdipapirhandelloven § 10-11 ved å ta for høye marginer sett i forhold til den merverdi foretaket tilfører, se vedtaket punkt 2.5.4. I den forbindelse viser Kredittilsynet til at foretakets inntekter fra salg av indeksobligasjoner/BMA, eiendomsfond (aksjeinvesteringer) og warrants utgjorde 98 prosent av foretakets bruttoprovisjoner i den aktuelle perioden. Kredittilsynet viser videre til at foretaket ikke har påtatt seg noen risiko ved transaksjonen eller det finansielle instrumentets utvikling, samt at kostnadene forbundet med distribusjon i mindre grad er avhengig av produktets kompleksitet. Kredittilsynet kan ikke se at det er avgjørende om det er distributør (verdipapirforetaket) eller produktleverandør som fastsetter distribusjonshonoraret.

Kredittilsynet mener på bakgrunn av ovennevnte at foretaket har opptrådt i strid med reglene om god forretningsskikk i verdipapirhandelloven § 10-11 ved ikke å ha ivaretatt kundenes interesser på beste måte. Ut fra bredden av gjennomgått dokumentasjon finner Kredittilsynet at det er klar sannsynlighetsovervekt for at eksemplene det vises til, sett i sammenheng med analysen av provisjonsinntektene, er representative for foretakets rådgivning.
 
For øvrig har Kredittilsynet lagt til grunn at foretaket heller ikke tilfredsstiller kravene i verdipapirforskriften § 10-8 om adgangen til å motta vederlag fra andre enn foretakets kunder. Dessuten har Kredittilsynet funnet at foretaket i perioden 1. januar 2008 til 11. mars 2008 ikke oppfylte kapitaldekningskravene, jf. verdipapirhandelloven § 9-15 første ledd. Disse forholdene utgjør i følge vedtaket grunnlag for pålegg om retting etter verdipapirhandelloven § 9-18 første ledd nr. 1.

Kredittilsynet har deretter foretatt en vurdering av sanksjonsform for overtredelsene av reglene om god forretningsskikk, herunder spørsmålet om forholdsmessighet. Kredittilsynet er av den oppfatning at foretakets overtredelser representerer alvorlige og systematiske overtredelser av verdipapirhandellovens bestemmelser om god forretningsskikk i § 10-11, noe som gir grunnlag for tilbakekall av foretakets tillatelse etter verdipapirhandelloven § 9-4 første ledd nr. 4. Kredittilsynet mener overtredelsene av henholdsvis plikten til å tilby det beste av sammenlignbare produkter, at kostnadsstrukturen ikke kan redusere avkastningsbeløpet vesentlig og at andelen av innbetalt beløp som tilfaller foretaket må stå i rimelig forhold til den merverdi foretaket tilfører, hver for seg er selvstendige grunnlag for tilbakekall av tillatelsen i denne saken. Lovovertredelsene totalt sett er i følge vedtaket uansett grunnlag for tilbakekall av tillatelse.

Kredittilsynet mener dessuten at vilkårene for tilbakekall i medhold av verdipapirhandelloven § 9-4 første ledd nr. 5 er oppfylt fordi foretaket ved forhold som nevnt i forrige avsnitt har gjort seg ”skyldig i mislige forhold som gir grunn til å frykte at en fortsettelse av virksomheten kan skade allmenne interesser”.

Det fremgår av vedtaket at Kredittilsynet har vurdert om andre tiltak, for eksempel pålegg om retting så som utskiftning av ledelse og styre ville være en tilstrekkelig sanksjon. I den forbindelse har Kredittilsynet vurdert blant annet tiltak som foretaket iverksatte etter at Kredittilsynet hadde hatt stedlig tilsyn hos foretaket, se nærmere om disse i vedtaket punkt 5.3. Kredittilsynet kan imidlertid ikke se at de aktuelle tiltakene vil føre til noen endringer i de faktiske forhold som ligger til grunn for vedtaket om tilbakekall. Kredittilsynet mener at pålegg om retting ikke vil være en adekvat reaksjon i forhold til de alvorlige og systematiske lovovertredelser det er tale om i denne saken. Kredittilsynet mener dessuten at slik forholdene fremstår i saken, ville overtredelsene også vært brudd på bestemmelsen om god forretningsskikk i den tidligere verdipapirhandelloven (lov 19. juni 1997 nr. 79) § 9-2 første ledd.

På bakgrunn av ovennevnte fattet Kredittilsynet følgende vedtak:

  1. Kredittilsynet tilbakekaller med hjemmel i verdipapirhandelloven § 9-4(1) nr. 4 og 5, Caveo ASAs tillatelse til å yte investeringstjenester etter verdipapirhandelloven § 9-1 (1) jf. § 2-1 (1) nr 1, 2, 5 og 6.
  2. Vedtaket gis utsatt iverksettelse inntil klagefristen er ute eller klagen er avgjort i henhold til forvaltningsloven § 42, på det vilkår at foretaket innretter sin virksomhet etter Kredittilsynets lovforståelse.

4. Klagers anførsler i hovedtrekk

Caveo v/advokat Cecilie Kvalheim har i brev 8. juli 2008 påklaget Kredittilsynets vedtak om tilbakekall av tillatelse. Foretaket mener vedtaket er ugyldig og krever at vedtaket omgjøres. Caveo mener vedtaket er ugyldig på grunn av feil i både rettsanvendelse, subsumsjon/bevisbedømmelse, samt at den ilagte sanksjon er uforholdsmessig streng.

Når de gjelder Kredittilsynets rettsanvendelse, anfører klager fire ulike grunnlag for at den er feilaktig.

For det første mener klager at Kredittilsynets rettsoppfatning innebærer at nye normer gis tilbakevirkende kraft på handlinger som har funnet sted før Kredittilsynets rettsoppfatning ble utviklet og kjent. Innholdet i de tre ”normene” som Kredittilsynet presenterer er etter klagers oppfatning helt nytt, og innebærer en vesentlig endring av rettstilstanden som ikke kan foretas i form av enkeltvedtak. Klager er ikke enig med Kredittilsynet i at de aktuelle rettsgrunnlagene/normene også kunne utledes av den tidligere verdipapirhandellovens regler om god forretningsskikk.

For det andre anfører klager at Kredittilsynets rettsoppfatning ikke har hjemmel i gjeldende rett. De tre normene Kredittilsynet oppstiller kan ikke utledes av verdipapirhandellovens krav til god forretningsskikk.

I den forbindelse bestrider klager Kredittilsynets oppfatning om at verdipapirhandelloven § 10-11 om god forretningsskikk pålegger foretaket en undersøkelsesplikt og plikt å tilby kundene det beste av sammenlignbare produkter. For en nisjeaktør som har konsesjon til å drive egen produktutvikling i form av eiendomssyndikering, vil et slikt generelt prinsipp innebære at foretaket ville være forpliktet til å selge sine konkurrenters produkter og fraråde kundene å investere i foretakets egne produkter, dersom konkurrentenes produkter fremsto som bedre. Slike foretaks forretningsmodell ville dermed være grunnleggende uforenlig med den generelle norm Kredittilsynet mener foreligger. Kredittilsynets oppfatning har ikke hjemmel i gjeldende rett. Det avgjørende må være hvorvidt foretaket til enhver tid tilbyr gode produkter som er egnet for kunden, samt om kunden får tilstrekkelig informasjon om foretakets forretningsmodell og relevante risikoforhold. 

Klager bestrider også at det kan oppstilles noen norm i medhold av gjeldende rett som begrenser partenes avtalefrihet og forbyr verdipapirforetak å anbefale investeringer i et konkret produkt dersom de totale kostnadene overstiger et visst nivå. Det relevante vurderingstemaet må være hvorvidt kundene på en klar og forståelig måte er gitt informasjon om kostnadene knyttet til et produkt.

Det følger heller ikke av gjeldende rett at foretakets fortjeneste må reflektere den merverdi for eksempel i form av risiko som foretaket eksponerer seg for. Her går det et grunnleggende skille mellom de aktiviteter et verdipapirforetak utøver som leverandør og tilrettelegger av produkter på den ene siden, og de aktiviteter foretaket utøver som distributør av tredjeparters produkter på den andre siden. Rollen som produktleverandør berettiger etter klagers syn foretaket til godtgjørelse for markedsanalyse, forretningsidé, kartlegging av investeringsmuligheter i markedet mv. Kredittilsynet skiller i vedtaket ikke mellom disse to rollene, og dette gjør at Caveo fremstår som ”grådigere” enn foretak som opptrer som ren distributør av andres produkter.

For det tredje anfører klager at Kredittilsynets rettsoppfatning i denne saken anvendes analogisk på forhold som faller utenfor verdipapirhandellovens virkeområde og fremstår som uhjemlet. Av de produkter Caveo har solgt i den aktuelle perioden utgjør finansielle instrumenter i verdipapirhandellovens forstand i underkant av 11 % av det solgte volum spareprodukter (lån og bankinnskudd unntatt). Verdipapirhandellovens virkeområde omfatter i utgangspunktet kun ”finansielle instrumenter”. KS-andeler faller ikke inn under begrepet ”finansielle instrumenter”. Klager bestrider ikke at generelle prinsipper om god forretningsskikk kan få anvendelse på den virksomhet verdipapirforetak driver også i forhold til produkter som ikke er finansielle instrumenter. Men den nye verdipapirhandellovens vidtrekkende og detaljerte regler om god forretningsskikk i form av lov- og forskriftsregler og Kredittilsynets nye handlingsnormer for konsesjonspliktig investeringsrådgivning, kan ikke anvendes tilsvarende på den virksomhet verdipapirforetak driver i tilknytning til KS og andre produkter som ikke er definert som finansielle instrumenter.

Klager mener for det fjerde at rettsoppfatningen i vedtaket er i strid med Norges forpliktelser som EØS-medlem. Verdipapirhandelloven med forskifter gjennomfører MiFID-direktivet (2004/39/EF) og gjennomføringsdirektiv 2006/73/EF. Gjennomføringsdirektivet krever full harmonisering, slik at norske myndigheter ikke kan innføre strengere regelverk enn det som følger av direktivene. Kredittilsynets nye normer innfører betydelig strengere forpliktelser enn det som følger av direktivenes bestemmelser om god forretningsskikk. Slike normer vil også virke konkurransevridende. At verdipapirforetakene står fritt i prissettingen av sine tjenester fremgår direkte av uttalelser fra EU-kommisjonen og retningslinjer fra de europeiske tilsynsmyndighetenes organ CESR, jf. henvisninger i klagen punkt 4.

Når det gjelder klagers anførsler om at bevisbedømmelsen og subsumsjonen i vedtaket er feil, begrunnes dette for det første i feil i Kredittilsynets analyse av provisjonssammensetningen. Klager mener at Kredittilsynets funn ikke dokumenterer at foretaket skal ha latt egne interesser gå foran hensynet til kundenes interesser. Sammensetningen av et verdipapirforetaks samlede provisjonsinntekter er ikke et relevant parameter for vurdering eller sannsynliggjøring av om et foretaks rådgivning i konkrete tilfeller har vært i samsvar med lovgivningens krav. Den eneste relevante tilnæring til dette ville ha vært å foreta en analyse av konkrete rådgivningstilfellers egnethet i forhold til den enkelte kunde. Det bestrides at sammensetningen av foretakets provisjonsinntekter er uforenelig med foretakets konsesjonssøknad. Caveo har hele tiden drevet sin virksomhet i samsvar med sin forretningsmodell slik den er beskrevet i konsesjonssøknaden. Selskapet markedsfører seg ikke som en uavhengig investeringsrådgiver, men som en leverandør av gode tredjepartsprodukter, samt egne eiendomssyndikater.

Videre anfører klager at Kredittilsynet feilaktig har tillagt det faktum at foretaket har anbefalt kunder å investere i warrants betydelig vekt. I vedtaket fremhever Kredittilsynet foretakets distribusjon av warrants som eksempel på at foretaket i ”meget stor grad” anbefaler produkter med høye kostnader. De faktiske forhold gir imidlertid ikke grunnlag for slike karakteristikker. Salg av warrants representerer 2 % av foretakets volum av solgte spareprodukter i den aktuelle perioden, og salg av disse produktene ble innstilt da Kredittilsynet i april 2008 kunngjorde at de normalt ikke er egnet for ikke-profesjonelle kunder. Foretakets beskjedne omfang av salg av warrants i en kort periode kan uansett ikke karakteriseres som alvorlige og systematiske overtredelser av verdipapirhandelloven.

Klager mener dessuten at de konkrete kundeeksemplene som er gjengitt i vedtaket ikke kan danne grunnlag for å konkludere med at foretaket på en alvorlig og systematisk måte har overtrådt verdipapirhandellovens regler. I den forbindelse understreker klager særlig at det er et stadig tilbakevendende tema i samtalene mellom foretaket og kundene at kundene uttrykker klare ønsker om ikke å foreta investeringer i verdipapirfond og heller ikke eksponeringer mot aksjemarkedet generelt. Samtidig ytrer kundene ønske om å oppnå høyere avkastning enn ved vanlig banksparing. Kundene er i disse tilfellene ofte villige til å ta noe høyere risiko enn det risikoangivelsen som foretas innledningsvis ved utfylling av kundeprofilskjemaer tilsier.

Klager bestrider at vilkårene for tilbakekall av tillatelse i verdipapirhandelloven er oppfylt etter verdipapirhandelloven § 9-4 nr. 4 og 5, jf. § 10-11. Caveo mener at valget av sanksjon i form av tilbakekall av tillatelse er uforholdsmessig og i strid med prinsipper om likebehandling. Mindre inngripende tiltak ville ha vært tilstrekkelig. Foretaket har lojalt innrettet seg etter signaler fra Kredittilsynet og iverksatt tiltak for å imøtekomme de krav Kredittilsynet har fremsatt. Dette må gjøre det forsvarlig å la foretaket videreføre sin virksomhet i fremtiden.

5. Kredittilsynets vurdering av klagers anførsler


Kredittilsynet har redegjort for sin vurdering av klagers anførsler i oversendelsesbrev til departementet 22. august 2008.

Når det gjelder klagers anførsel om at Kredittilsynet har lagt feilaktig rettsanvendelse til grunn i vedtaket, bestrider Kredittilsynet dette. Kredittilsynet presiserer at kravet til god forretningsskikk er en generell rettslig standard, og at dette i sin generelle form innebærer et element av uforutsigbarhet for aktørene. Det er derfor bare de grove overtredelsene som kan medføre inngripende tiltak. Kredittilsynet mener at foreliggende sak er et slikt grovt overtramp og at aktørene burde forstå at slik fremferd er i strid med loven.

Normene slik de fremkommer i vedtaket kan etter Kredittilsynets oppfatning utledes direkte av verdipapirhandelloven § 10-11 første ledd. Normene innebærer kun en presisering av hvordan kundenes interesser og markedets integritet skal ivaretas på beste måte. Det er et overordnet prinsipp at kundens interesser skal gå foran foretakets hvor de ikke er fullt ut forenelige. Normene i saken er ikke annet enn en tilpasning av bestemmelsene om god forretningsskikk til en konkret markedsadferd. Den overordnede normen om at kundenes interesser skal gå foran verdipapirforetakets, kan ikke være et uforutsigbart forhold for foretaket, i så fall er dette i seg selv et brudd på forutsetningene i konsesjonen.

De tre normene som utledes av normen om at foretaket skal la kundens interesser gå foran, ivaretar ulike rettslige sider av dette prinsippet. Normene beskriver en praksis som Kredittilsynet har fulgt fra NAT-saken (Norwegian Applied Technology) og frem til i dag, men her anvendt på den nye investeringstjenesten investeringsrådgivning.

Kredittilsynet er ikke enig med Caveo i at normene innfører strengere forpliktelser enn det som følger av EU-direktivene.

Det fremgår av ordlyden i verdipapirhandelloven § 10-11 første ledd at verdipapirforetak skal utøve sin virksomhet i samsvar med god forretningsskikk. Kredittilsynet finner det ikke tvilsomt at den generelle standarden om god forretningsskikk kommer direkte til anvendelse på hele foretakets virksomhet.

Når det gjelder vurderingen av foretakets virksomhet i forhold til de tre normene, opprettholder Kredittilsynet i hovedsak sin vurdering fra vedtaket. Kredittilsynet har imidlertid enkelte tilleggsbemerkninger på bakgrunn av klagers anførsler.

Kredittilsynet mener at kravet om egnethetstest og krav til beste utførelse av ordre i verdipapirforskriften understøtter kravet om at foretaket skal anbefale det beste av sammenlignbare produkter, samt at foretaket har en generell undersøkelsesplikt i markedet. I vurderingen av hva som er det beste av sammenlignbare produkter, ligger det rom for skjønn hos foretaket. Det avgjørende må være at foretaket finner et produkt tilpasset kundens interesser, eventuelt at det avstår fra å anbefale investeringer. Kredittilsynet har ikke tatt stilling til hvorvidt foretaket har brutt undersøkelsesplikten, men det forhold at selve rådgivningen ikke oppfyller lovens krav, taler for at plikten ikke er overholdt, alternativt at foretaket har valgt å se bort fra resultatene av undersøkelsene.

Kredittilsynet er ikke enig i klagers påstand om at det ikke kan gis konsesjoner til foretak der hele forretningsidéen er å være egen produktutvikler og leverandør av investeringstjenester. Det vesentlige i disse tilfellene er at foretaket kun anbefaler investeringer i et konkret produkt til de investorene som foretaket etter en forutgående vurdering har funnet at investeringen er egnet for, og avstår fra anbefaling for de investorene produktet ikke er egnet for.

Kredittilsynet bestrider klagers anførsel om at normen som går ut på at kostnadsstrukturen i produktet ikke kan redusere avkastningspotensialet vesentlig, i realiteten innfører en prisreguleringsmekanisme som hindrer konkurransen. Kredittilsynet presiserer at normen følger direkte av reglene om god forretningsskikk, herunder at foretaket skal ivareta kundens interesser på beste måte, og at normen ikke er begrunnet i prisregulering. Det sentrale finansøkonomiske poeng er at høyere kostnader fører til relativt mindre avkastning på produktet. Kundens interesser ivaretas ikke på beste måte dersom det er knyttet uforholdsmessig store kostnader til investeringen.

Klager har anført at foretakene står fritt ved prissettingen av sine tjenester, og at det ikke kan utledes noe prinsipp ut fra gjeldende rett om at andelen av det innbetalte beløp må stå i rimelig forhold til den merverdi verdipapirforetaket tilfører. Kredittilsynet uttaler at utgangspunktet i MiFID og verdipapirhandelloven er prinsippet om avtalefrihet med hensyn til vederlag. Plikten til å ivareta kundens interesser på beste måte medfører imidlertid at dersom en uforholdsmessig stor andel av kundens samlede investering, direkte eller indirekte utgjør godtgjørelse i form av honorarer, gebyrer og lignende, er dette ikke i kundens interesse. Kredittilsynet viser også til at slik praktisering av bestemmelsen har støtte i forvaltningspraksis. I forbrukersegmentet er opplysningsplikt alene ikke tilstrekkelig for å ivareta investors interesser. Prinsippet vil i følge Kredittilsynet gjelde for alle investeringstjenester, men betydningen av prinsippet vil variere, avhengig av hvilke investeringstjenester det er tale om.

Kredittilsynet antar at det i enkelte tilfelle vil kunne forsvares å ta en noe høyere pris for rådgivning av komplekse produkter, idet selve rådgivningsprosessen kan være mer tidkrevende og krever mer erfaring, innsikt etc. Risikoen i produktet er imidlertid irrelevant i forhold til prisen rådgiver/distributør putter i egen lomme.

Kredittilsynet mener foretaket ikke har fremlagt dokumentasjon som tilsier at vedtaket er fattet basert på feil faktum.

Kredittilsynet kan heller ikke se at det har kommet frem forhold som tilsier at bevisbedømmelsen og subsumsjonen i vedtaket er uriktig. Det samme gjelder spørsmålet om valg av sanksjon/forholdsmessighet.

6. Departementets vurdering

Saken gjelder klage over Kredittilsynets vedtak om å kalle tilbake Caveos tillatelse til å yte investeringstjenester. Både de rettslige og faktiske sidene i saken er bestridt.

6.1 Tolkning av kravet til god forretningsskikk


Finansdepartementet har for det første vurdert de rettslige sider av saken. Det første spørsmålet gjelder tolkningen av hva som ligger i verdipapirhandellovens krav til god forretningsskikk. Kravet om god forretningsskikk følger av verdipapirhandelloven § 10-11 første ledd:

”Verdipapirforetak skal utøve sin virksomhet i samsvar med god forretningsskikk. Foretaket skal herunder påse at kundenes interesser og markedets integritet ivaretas på beste måte, og ellers oppfylle de krav som følger av denne paragrafen eller av forskrifter gitt i medhold av denne paragrafen.”

Bestemmelsen har til formål å sikre at kundens interesser ivaretas på beste måte, samtidig som den skal sikre tilliten til det enkelte verdipapirforetak spesielt og verdipapirmarkedet generelt.

Kredittilsynet har lagt til grunn at de tre normene kan utledes direkte av kravet til god forretningsskikk i verdipapirhandelloven § 10-11 første ledd. Klager har anført at normene ikke har hjemmel i gjeldende rett, at de gis tilbakevirkende kraft på handlinger som har funnet sted før Kredittilsynets rettsoppfatning ble utviklet og kjent, at de er i strid med Norges forpliktelser som EØS-medlem, samt at de anvendes analogisk på forhold som faller utenfor verdipapirhandellovens virkeområde. Departementet viser til at kravet til god forretningsskikk er en såkalt rettslig standard. Innholdet i kravet til god forretningsskikk må utdypes, konkretiseres og tolkes i lys av de øvrige bestemmelsene i paragrafen, jf. departementets uttalelser i spesialmotivene til § 10-11 på side 426 i Ot.prp. nr. 34 (2006-2007). Standarden er imidlertid ikke uttømmende regulert i verdipapirhandelloven § 10-11 og de tilhørende bestemmelsene i verdipapirforskriften. Departementet viser i den forbindelse til Ot.prp. nr. 34 (2006-2007) pkt. 7.3.5 (s. 104) hvor det uttales:

”Generelt vil departementet bemerke at de mer presise angivelsene i direktivet og gjennomføringsreglene, ikke kan anses som en uttømmende angivelse av innholdet i den rettslige standarden ‘god forretningsskikk’.”

I dette ligger det blant annet at standardens innhold ikke er statisk, men kan endre innhold over tid, i lys av for eksempel endrede markedsmessige og samfunnsmessige forhold.

Verdipapirhandelloven § 10-11 og de tilhørende bestemmelsene i verdipapirforskriften gjennomfører EUs verdipapirmarkedsdirektiv (MiFID) og det tilhørende gjennomføringsdirektivet (kommisjonsdirektiv 2006/73/EF). Disse reglene gir anvisning på såkalt ”fullharmonisering”. Dette innebærer at man i norsk rett bare vil ha svært begrenset adgang til å fastsette ytterligere eller strengere krav enn det som følger av MiFID og gjennomføringsdirektivet. Departementet viser i den forbindelse til gjennomføringsdirektivet artikkel 4 som gir anvisning på en særskilt notifikasjonsprosedyre i tilfeller der medlemslandene vil fastsette nasjonale regler som er strengere enn gjennomføringsdirektivets bestemmelser. Departementet har i Ot.prp. nr. 34 (2006-2007) pkt. 3.3 drøftet det nasjonale handlingsrom ved gjennomføringen av EØS-reglene som svarer til MiFID og gjennomføringsdirektivet. Det uttales (på side 31):

”I motsetning til de sentrale virksomhetsreglene innen bank og forsikring, inneholder MiFID en rekke bestemmelser som krever fullharmonisering. Dette er bestemmelser som i utgangspunktet krever at de nasjonale gjennomføringsreglene gjennomfører direktivets bestemmelser fullt ut. Nasjonale myndigheter kan ikke i disse tilfellene legge til eller trekke fra krav o.l. i forhold til direktivets krav.”

Etter departementets vurdering må derfor Kredittilsynets tre normer vurderes opp mot den generelle rettslige standarden god forretningsskikk, slik denne er å forstå etter verdipapirhandelen § 10-11 første ledd, og de rammer for denne standarden som følger EØS-reglene som svarer til MiFID og gjennomføringsdirektivet. Kravet til god forretningsskikk må ses i lys av de øvrige bestemmelser i loven og forskriften som har til hensikt å beskytte investor, og en vurdering av om disse bestemmelsene må anses som uttømmende, jf. fullharmoniseringsprinsippet, eller om det foreligger en beskyttelsesverdig interesse som ikke dekkes av disse reglene.

Som et utgangspunkt for vurderingen er Finansdepartementet enig med Kredittilsynet i at gjennomføringen i norsk rett av EØS-regler som svarer til MiFID, har medført at verdipapirforetakene i enda større grad enn tidligere har en plikt til å sette kundens interesser foran foretakets. Et av formålene bak MiFID er sterkere
investor-/forbrukerbeskyttelse. Dette gir seg blant annet utslag i en skjerpet lojalitetsplikt overfor foretakets kunder. Departementet presiserer likevel at selv om styrket investorvern er et av de bærende hensyn bak MiFID, innebærer ikke dette automatisk en ytterligere styrking av investorvernet etter norsk rett i alle henseender. Investorbeskyttelsen etter tidligere verdipapirhandellov kan, etter omstendighetene, ha vært på høyde med den investorbeskyttelse som MiFID gir anvisning på. Det kan heller ikke utelukkes at investorvernet etter tidligere verdipapirhandellov har gått lenger enn det EØS-regler som svarer til MiFID innebærer. 

Kredittilsynets første norm (om det beste av sammenlignbare produkter)


Når det gjelder spørsmålet om det foreligger en plikt for verdipapirforetaket til å tilby det beste av sammenlignbare produkter, viser Finansdepartementet til at verdipapirhandelloven § 10-11 første ledd krever at verdipapirforetaket blant annet skal påse at kundenes interesser ivaretas på beste måte. Etter departementets vurdering kan en fortolkning av denne bestemmelsen tilsi at verdipapirforetaket skal ha en plikt til å tilby det produkt som er det beste for kunden, for på den måten å ivareta kundens interesser på ”beste måte”.   

Spørsmålet er om foretaket har en plikt til å finne og å tilby dét produkt som objektivt sett er det beste av eksisterende sammenlignbare produkter for den konkrete kunden. Etter departementets vurdering blir dette å trekke foretakets undersøkelses- og rådgivningsplikt for langt. Departementet kan ikke se at det er mulig å avlede en slik absolutt plikt ut fra verdipapirhandellovens krav til ”god forretningsskikk”, eller at dette er intensjonen i MiFID. Departementet er enig med klager i at dette i sin ytterste konsekvens vil kunne være til hinder for at foretak skal kunne spesialisere seg innenfor enkelte aktivagrupper eller næringssegmenter. Departementet kan ikke se at loven er ment å forhindre en slik avgrensning eller operasjonalisering av produkt- og leverandørspekteret. Dette synes heller ikke å være Kredittilsynets oppfatning, jf. uttalelse i brev 22. august 2008.

Departementet viser til at foretakets plikt til å ivareta kundens interesser på beste måte, jf. første ledd, i tilfelle der det ytes investeringsrådgivning eller aktiv forvaltning, må ses i lys av bestemmelsen i fjerde ledd om plikt til å innhente diverse opplysninger om kunden og hans investeringsmål. Undersøkelsen har som formål å sette foretak i stand til å anbefale den investeringstjeneste og de finansielle instrumenter som egner seg for kunden. I dette ligger det forutsatt en plikt til å anbefale egnede produkter, og plikt til å avstå fra å anbefale investeringer i produkter som ikke anses som egnet. Som Kredittilsynet, legger også departementet til grunn at verdipapirforetaket må ha tilstrekkelig kunnskap om tilgjengelige produkter til å kunne foreta sammenligninger hva angår risiko, kostnader, forventet avkastning, likviditet mv., slik at foretaket har en kvalifisert oppfatning av hva som tilbys på markedet og dermed kan sikre kundens interesser på beste måte ved å tilby ett eller flere egnede produkter for kunden.

Etter Finansdepartementets vurdering kan det derfor ikke utledes en plikt for verdipapirforetak til å tilby det beste av alle sammenlignbare produkter, i den forstand at foretaket må finne frem til det objektivt sett beste produktet som er å oppdrive i forhold til kundens interesser. Også Kredittilsynet viser til at det er rom for skjønn hos verdipapirforetaket, og at det innenfor dette rommet kan være en rekke produkter som er egnet for kunden. Det avgjørende er, etter Kredittilsynets oppfatning, at foretaket finner et produkt tilpasset kundens interesser, eventuelt avstår fra å anbefale investeringen. Departementet slutter seg til disse synspunktene.

Kredittilsynets andre norm (om kostnader og vesentlig redusert avkastningspotensiale)


Kredittilsynet er av den oppfatning at kravet om god forretningsskikk innebærer at kostnadsstrukturen i produktet ikke vesentlig kan redusere avkastningspotensialet til produktet. Verdipapirforetaket skal påse at det er et rimelig forhold mellom de totale kostnader, inklusive foretakets godtgjørelse, og hva som faktisk investeres, slik at avkastningspotensialet er rimelig sammenliknet med alternative investeringer sett ut fra kundenes investeringsbehov.

Klager har anført at det ikke kan utledes en slik norm og at det går et grunnleggende skille mellom de aktiviteter et verdipapirforetak utøver som leverandør på den ene siden og som distributør av tredjeparters produkter på den annen side. Klager mener det relevante vurderingstemaet er hvorvidt kundene på en klar og forståelig måte er gitt informasjon om kostnadene knyttet til et produkt.

I forbindelse med investeringsrådgivningen skal foretaket vurdere hvilke produkter som er egnede for kunden, for dermed å kunne ivareta kundens interesser på beste måte. Som ledd i vurderingen av hvilke produkter som anses som egnede for kunden, er departementet av den oppfatning at kostnadsstrukturen i produktet er et vesentlig element. Etter departementets syn innebærer ikke normen om at kostnadsstrukturen i produktet ikke skal kunne redusere avkastningspotensialet til produktet vesentlig, annet enn en presisering av det som allerede følger av første norm om at kunden skal tilbys det beste av sammenlignbare produkter. Etter departementets vurdering innebærer det å tilby det beste av sammenliknbare produkter blant annet at kostnadene (i det produktet som foretaket anbefaler kunden) ikke kan redusere avkastningspotensialet vesentlig sammenliknet med andre produkter som også er egnet til å oppfylle kundens investeringsmål. Departementet er enig med Kredittilsynet i at det som ledd i denne vurderingen ikke kan ses bort fra de kostnader som representerer betaling for rådgivningen. Sett fra kundens ståsted er det de samlede kostnadene forbundet med investering i de aktuelle produktene som vil svekke avkastningspotensialet, og som derfor må danne grunnlaget for vurderingen av om produktet er egnet og vil kunne tilbys kunden som det beste av sammenliknbare produkter.

Kredittilsynets tredje norm (om rimelig forhold mellom innbetalt beløp og tilført merverdi)

Foretaket har en plikt til å informere om den pris som foretaket beregner seg for utførelse av sine tjenester, jf. verdipapirhandelloven § 10-11 annet ledd og verdipapirforskriften § 10-15. Etter departementets vurdering må rekkevidden av kravet til god forretningsskikk med hensyn til foretakets pris på tjeneste, tolkes i lys av opplysningsplikten, jf. det som er sagt ovenfor om rammene for tolking av standarden ved gjennomføring av fullharmoniseringsregler. Dette innebærer at kravet til god forretningsskikk vil få selvstendig betydning der prisopplysningsplikten alene ikke vil være tilstrekkelig for å ivareta de hensyn og interesser som plikten er ment å beskytte.

Finansdepartementet legger til grunn at normen, som skissert av Kredittilsynet, først og fremst vil være relevant for investeringstjenestene investeringsrådgivning og aktiv forvaltning, og der prisen på disse tjenestene for eksempel beregnes som provisjoner til foretaket, eller ”andel av innbetalt beløp”.  

Kredittilsynet mener at kravet til god forretningsskikk innebærer at den andelen av innbetalt beløp som tilfaller verdipapirforetaket må stå i et rimelig forhold til den merverdi foretaket tilfører, og at dette innebærer at foretaket ikke kan beregne marginer som er uforholdsmessig høye. Finansdepartementet kan ikke se at en slik norm uten videre kan anvendes på alle typer av investeringstjenester, særlig der tjenesten, og prisen på denne, er av en slik karakter at kunden enkelt vil kunne sammenligne prisen på tjenesten med pris hos andre tjenesteytere. Dette vil for eksempel kunne gjelde ved ren ordreformidling eller utførelse av ordre på vegne av kunden. Der tjenesten, og prisen på denne, er av en slik karakter at kunden vanskelig kan sammenligne pris på tjenester mellom ulike tjenesteytere, vil plikten til å opplyse om pris og omkostninger etter departementets vurdering ikke alene nødvendigvis dekke kundens beskyttelsesbehov. At det i slike tilfeller i tillegg stilles et krav om at prisen på tjenesten ikke kan være urimelig, og at det må være en forholdsmessighet mellom pris på tjeneste og tjenesten som utføres, ligger etter departementets oppfatning innenfor kravet til god forretningsskikk.

Finansdepartementet viser også til Kredittilsynets uttalelser om at en uforholdsmessig høy godtgjørelse på rådgiverens tjenester er utrykk for et misforhold mellom den informasjon og forståelse av informasjon som henholdsvis rådgiver og kunde besitter. Selv om kunden mottar informasjon, vil evnen til å forstå denne reduseres jo mer komplekst og sammensatt produktet er. Kredittilsynet viser videre til at dette misforholdet særlig gjør seg gjeldende i forbrukersegmentet. Opplysningsplikten alene er derfor etter Kredittilsynet vurdering ikke tilstrekkelig til å ivareta kundens interesser. Kredittilsynet viser til at det er rom for skjønn og at det bare er de groveste misbruk av tjenesteyters posisjon Kredittilsynet vil anvende lovens sanksjonsapparat på.

Departementet slutter seg til disse vurderingene, men understreker at det er de betingelser som for kunden er spesielt vanskelige å sammenlikne på tvers av rådgivere, hvor kunden har en beskyttelsesverdig interesse utover det som ligger i foretakets opplysningsplikt. Eksempler på denne type betingelser kan være provisjonsandeler til rådgivningsforetaket fra kunden på kompliserte produkter med uklare risikoegenskaper og avkastningspotensiale. Foretaket har etter verdipapirhandelloven ikke en plikt til å gi en vurdering av egne betingelser sammenliknet med de betingelser som tilbys av andre rådgivere for tilsvarende rådgivning (og produkter). Foretaket har med andre ord ikke plikt til å opplyse om hvor gunstige eller ugunstige foretakets betingelser er for kunden, i forhold til hva kunden med rimelighet kunne ha oppnådd hos en annen rådgiver. Det følger av dette at foretaket kan opptre i strid med verdipapirhandelloven § 10-11 første ledd om ivaretakelse av kundens interesser på beste måte, samtidig som paragrafens øvrige bestemmelser om opplysningsplikt mv. er overholdt.

Etter departementets vurdering vil urimelig høye provisjoner ved investeringsrådgivning etter omstendighetene også kunne være brudd på regelverkets krav til at foretaket innretter seg slik at risikoen for interessekonflikter mellom foretaket og dets kunder begrenses til et minimum, jf. verdipapirhandelloven § 9-11 første ledd nr. 2 og § 10-10.

Når det gjelder klagers anførsel om at Kredittilsynets rettsoppfatning i denne saken innebærer at normer anvendes analogisk på forhold som faller utenfor verdipapirhandellovens virkeområde og fremstår som uhjemlet, bemerker departementet at den generelle bestemmelsen om god forretningsskikk i verdipapirhandelloven § 10-11 første ledd gjelder verdipapirforetaks totale virksomhet og ikke bare for investeringstjenestevirksomheten, jf. også kommentarutgave (Bechmann, Bergo m.fl) til den tidligere verdipapirhandelloven § 9-2, side 674. Når normene, slik de er presisert ovenfor av departementet, kan utledes direkte av kravet til god forretningsskikk i verdipapirhandelloven § 10-11 første ledd, må disse også gjelde for verdipapirforetakets samlede virksomhet.

6.2 Rettsanvendelsen

Finansdepartementet har vurdert faktum i saken opp mot departementets forståelse av kravet til god forretningsskikk i verdipapirhandelloven § 10-11 første ledd.

Departementet er av den oppfatning at Caveo ikke har anbefalt og tilbudt de beste av sammenlignbare finansielle instrumenter til kundene sett i forhold til kundens erfaring og kunnskap, finansielle situasjon og investeringsmål. Departementet viser til den praksis innen kunderådgivning som fremkommer i gjennomgangen av eksempel 1, 2, 3 og 4, jf. vedtaket punkt 2.2, og til Kredittilsynets vurderinger i vedtaket punkt 2.5 som departementet i hovedsak slutter seg til.

Finansdepartementet har videre kommet til at foretaket har anbefalt porteføljer av finansielle instrumenter med så høye kostnader at avkastningspotensialet vil være vesentlig svekket, og som derfor ikke kan anses å være i kundenes interesse å investere i. Dette vil etter departementets vurdering innbære et brudd på lovens bestemmelse om at kundens interesser skal ivaretas på beste måte, jf. verdipapirhandelloven § 10-11 første ledd. I den sammenheng nevnes som eksempel at foretaket har anbefalt ikke-profesjonelle kunder å investere i produktet Ny Energi Magnum Warrant 2, der kostnadene for kundene utgjør 31,75 prosent av investert beløp.

Departementet mener videre at foretakets pris for rådgivning (der kunden vanskelig kan sammenligne pris på tjenester mellom ulike tjenesteytere) har vært urimelig høy sett i forhold til den tjenesten som foretaket har ytt kunden, og i forhold til de betingelser kunden med rimelighet kunne oppnådd hos andre rådgivere. Foretaket har i et flertall av tilfellene solgt produkter som gir høy inntjening til foretaket. Plikten til å ivareta kundens interesser på beste måte ivaretas ikke når foretaket beholder en uforholdsmessig stor andel av kundens midler sett i forhold til den merverdi foretaket tilfører.

Etter en gjennomgang av sakens faktum er Finansdepartementet enig med Kredittilsynet i at foretaket ikke har oppfylt kravene til god forretningsskikk i verdipapirhandelloven § 10-11 første ledd. Foretakets virksomhet har i stor grad gått ut på å selge produkter med høyest mulig inntjening for foretaket, fremfor å ivareta kundenes interesser.

Alvorlige overtredelser

Forholdene i saken er etter Finansdepartementets vurdering i strid med kravet til god forretningsskikk i verdipapirhandelloven § 10-11 første ledd. Foretakets virksomhet har som nevnt i stor grad gått ut på å selge produkter med høyest mulig inntjening for foretaket, fremfor å ivareta kundenes interesser. Departementet mener overtredelsene må anses som ”alvorlige”, jf. verdipapirhandelloven § 9-4 første ledd nr. 4.

Systematiske overtredelser

Finansdepartementet har også funnet at overtredelsene av kravet til god forretningsskikk er å regne som ”systematiske” i lovens forstand, jf. verdipapirhandelloven § 9-4 første ledd nr. 4. Det vises til analysen av brutto provisjonsinntekter og eksemplene på kunderådgivning i vedtaket, som etter departementets syn må anses representative for foretakets opptreden.

6.3 Vedtak

Finansdepartementet har kommet til at det foreligger brudd på verdipapirhandellovens krav til god forretningsskikk. Etter Finansdepartementets vurdering er overtredelsene å anse som ”alvorlige” og ”systematiske”. Finansdepartementet finner således at vilkårene i verdipapirhandelloven § 9-4 første ledd nr. 4 for å kalle tilbake foretakets tillatelse er oppfylt. Det foreligger dermed rettslig grunnlag for å kalle tilbake tillatelsen.

Klager har anført at vedtaket om å tilbakekalle tillatelsen er et uforholdsmessig inngripende tiltak overfor foretaket og i strid med prinsipper om likebehandling. I denne vurderingen må det etter departementets vurdering tas hensyn til hvor alvorlige overtredelsene er. Videre må det tas hensyn til i hvilken grad fortsatt drift kan bidra til å svekke de hensyn som lovens bestemmelser skal ivareta. Etter departementets vurdering er overtredelsene å anse som alvorlige og systematiske, og departementet mener at foretakets overtredelser har vært egnet til å svekke kundens tillit til verdipapirmarkedet generelt og til foretaket spesielt. På bakgrunn av dette kan departementet, i likhet med Kredittilsynet, ikke se at vedtaket om å tilbakekalle tillatelsen er et uforholdsmessig inngripende vedtak. Departementet kan heller ikke se at tilbakekall er i strid med likebehandlingsprinsipper. Departementet har i denne sammenheng også vurdert om et mindre inngripende tiltak, som pålegg om retting, vil være en tilstrekkelig sanksjonsform, men har kommet til at dette ikke vil være tilstrekkelig.

Finansdepartementet ser det ikke som nødvendig å vurdere hvorvidt forholdene som ligger til grunn for Kredittilsynets vedtak gir grunn til å frykte at en fortsettelse av virksomheten kan skade allmenne interesser, jf. verdipapirhandelloven § 9-4 første ledd, nr. 5.

Klagen tas etter dette ikke til følge og Kredittilsynets vedtak opprettholdes.

Dette vedtaket kan ikke påklages, jf. lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven) § 28.


Med hilsen


Jan Bjørland e.f.
ekspedisjonssjef

                                                                                        Alexander Behringer
                                                                                        underdirektør


Gjenpart: Kredittilsynet (sak nr. 08/4182)
               Wikborg Rein & Co v/advokat Cecilie Kvalheim, Postboks 1513 Vika, 0117 Oslo
 

Til toppen