9 Areal- og miljømessige utfordringer ved massehåndtering

9.1 Miljøvirkninger av massehåndtering

9.1.1 Forurensning av støy og støv

Håndtering av overskuddsmasser til mellomlagring, behandling eller deponering av masser krever areal og kan være en belastning for folk som bor eller oppholder seg i området. Knusing, pigging og tipping av stein vil forårsake støy og støv som kan være helseskadelig og sjenerende. Massetransport på offentlig veg gir betydelige utfordringer mht. utslipp av klimagasser, lokale utslipp, støy og trafikksikkerhet. Dette er viktige hensyn som skal avklares og avveies i planprosesser etter plan- og bygningsloven. Gode medvirkningsprosesser kan bidra til å redusere miljøulemper og forbedre løsninger. Det kan være aktuelt å gjennomføre målinger slik at man dokumenterer at driften er innenfor gitte grenseverdier, eller gjennomføre tiltak for å overholde grenseverdiene.

Produksjon av pukk, grus, sand og singel er omfattet av forurensningsforskriften kap. 30, med egne krav til støy. Det skal alltid sendes melding til forurensningsmyndigheten (statsforvalteren) i god tid før ny virksomhet starter opp eller det foretas endring/utvidelse av en virksomhet. Det er satt grenseverdier for støy i Retningslinje for behandling av støy i arealplanlegging T-1442/2021.

Tiltak som reduserer støy, kan f.eks. være støyskjerming og tilpasning av driftstider. Vegetasjonsbelter kan i tillegg til visuell skjerming også redusere støvplager.

9.1.2 Miljømessige problemstillinger knyttet til sprengstein

Selv om sprengstein normalt ikke ansees som forurenset, kan sprengstein innebære en forurensningsrisiko. Det gjelder både ved deponering og lagring av sprengstein på land og ved bruk av sprengstein i utfyllinger i sjø og vassdrag. Steinpartikler fra sprengsteinsutfyllinger kan være spesielt skarpe. Ved spredning til vannforekomster kan partiklene skade og forstyrre fisk, filtrerende bunndyr og plankton.

Bruk av tunnelboremaskin (TBM) vil ofte gi masser med høy finstoffandel sammenlignet med sprenging av tunnelene, og høyere partikkelinnhold i avrenningsvannet. Høy finstoffandel kan gjøre det vanskelig å finne egnede bruksområder til massene.

En annen problemstilling er at rester av sprengstoff kan føre til avrenning av nitrogen og gi eutrofiering. Ved høy pH-verdi i vannet kan nitrogen også omdannes til giftig ammoniakk. Slike høye pH-verdier kan forekomme dersom sprengsteinmassene inneholder mye rester av sprøytebetong fra tunnelsikring. Sprengstein kan også ha innhold av metaller som kan gi avrenning med forhøyede konsentrasjoner av metaller. Plastforurensning fra sprengstein er en kjent problemstilling. Plasten kommer fra tenningsledninger, koblingsbokser og fôringsrør.

Avbøtende tiltak avhenger av den konkrete problemstillingen knyttet til for eksempel avrenning av partikler, nitrogen, metaller eller plastforurensning.

9.1.3 Avrenning og spredning av miljøgifter

Ved mottak av jord- og steinmasser vil disse kunne inneholde miljøgifter som kan vaskes ut og forurense grunn og vann.

Utfylling i sjø eller vassdrag vil kunne medføre at sediment blir virvlet opp og spres i vannet, noe som kan føre til nedslamming av naturverdier. Ev. forurenset sjøbunn kan virvles opp slik at forurensingen spres i vannet.

Avbøtende tiltak kan være å fjerne partiklene fra avrenningsvannet, lagre massene på tett dekke med vannoppsamling samt å ha gode rutiner for mottakskontroll. Ved utfylling i sjø eller vassdrag må en inkludere gode forundersøkelser av masser som skal fortrenges og vurdere bruk av partikkelsperrer slik som siltgardin.

9.2 Viktige hensyn ved lokalisering av massemottak

9.2.1 Usikre grunnforhold og rasfare – kvikkleire

Massemottak bør legges på sikker grunn hvor det hverken oppstår problemer med komprimering av underliggende masser, eller fare for ras og utglidning.

Kartlegging av faresoner for kvikkleireskred er åpent tilgjengelig for alle i NVEs «Temakart Kvikkleire». Selv om dette kartet stadig utvikles, er hovedvekten lagt på områder med fare for større skred. Det mangler fortsatt kartlegging mange steder langs kysten, og langs elver er sjelden elvedybden tatt med i vurderingene. Det må derfor vises aktsomhet også utenom de angitte fareområdene så lenge en befinner seg under marin grense. Temakartet for kvikkleire kan derfor ikke brukes som eneste grunnlag for vurdering av fare for områdeskred. Supplerende geotekniske grunnundersøkelser er nødvendig.

Byggteknisk forskrift (TEK17) § 7-3 regulerer krav til sikkerhet mot kvikkleireskred. NVE ga i 2019 ut en veileder for utredning og bygging i kvikkleireområder. NVE Veileder 1/2019: Sikkerhet mot kvikkleireskred. Som omtalt annet i kap. 7.1.1 vil ethvert tiltak i kvikkleireområder defineres som vesentlig terrenginngrep, noe som vanligvis innebærer søknadsplikt etter plan- og bygningsloven.

Ved reguleringspliktige tiltak vil det kunne bli stilt krav til geotekniske vurderinger og avklaringer iht. NVEs veiledere der det kan være usikre grunnforhold under marin grense, eller i områder som kan være utsatt for skred i bratt terreng. Dette kan være nødvendig for å oppfylle sikkerhetskravene i pbl. §§ 28-1 og 4-3, samt TEK17.

9.2.2 Utfylling og dumping i sjø og vassdrag

Overskuddsmasser blir brukt til utfyllinger i sjø og vassdrag for å vinne land. I enkelte tilfeller blir også overskuddsmasser dumpet i sjø og vassdrag fordi det ikke finnes andre disponeringsløsninger. Det er en streng praksis for å tillate dumping. Dumping og utfylling krever særlig aktsomhet blant annet av hensyn til forurensning, naturmangfold, vannkvalitet og landskap. Utfylling i sjø kan påvirke områdestabiliteten. Utfyllinger vil i de fleste tilfeller kreve reguleringsplan. Det må vurderes om tiltaket utløser krav om konsekvensutredninger, og tillatelser etter forurensningsloven, havne- og farvannsloven, vannressursloven og kulturminneloven.

Tabell 9.1 Vurderinger og regelverk knyttet til utfylling i sjø og vassdrag

Figur 9.1 Massehåndtering krever god kontroll med mange forhold, herunder grunnforhold. På bildet over skapte leire i grunnen uforutsette utglidninger som følge av tilførsel av jordmasser på frossen leire (ikke kvikkleireskred).

Foto: Asplan Viak

9.2.3 Dyrka og dyrkbar jord

Dyrkbar jord skal ikke disponeres på en måte som gjør at den ikke vil være egnet for jordbruksproduksjon i framtiden. Arealenes produksjonsevne for skog- og jordbruk kan bli forringet etter oppfylling.

Jordbruksareal bør ikke brukes som rigg- og anleggsområde for massehåndtering med mye transport og hard belastning som gir varige pakkeskader på undergrunnsjorda. Ved bruk av jordbruksareal til rigg- og anleggsområder, skal A- og B-sjikt tas av og føres tilbake jf. veilederen fra Norsk Landbruksrådgivning og NIBIO – håndbok Jordmasser fra problem til ressurs.

Håndboka ser blant annet på framgangsmåter for å flytte matjord uten at kvaliteten forringes, og framgangsmåter ved midlertidige tiltak på dyrka mark.

Figur 9.2 To eksempler som synliggjør hvordan det kan gå når 1) Man «bare skal mellomlagre» på dyrka jord (bilde til venstre), og 2) Når toppdekket og oppbyggingen av lagene ikke ivaretar ønsket kvalitet (bilde til høyre).

Foto: NIBIO/Norsk Landbruksrådgivning Vest