8 Samordning mellom plan- og bygningsloven og andre lover

8.1 Generelt

Kommunen har et overordnet ansvar for å samordne kommunale, regionale og nasjonale interesser i planer etter plan- og bygningsloven. I noen tilfeller avklares forholdet til sektorlover gjennom planprosessene, men i andre tilfeller er det nødvendig med behandling etter sektorlov før planlagt tiltak kan gjennomføres. Dette kapitlet gir oversikt over forholdet mellom plan- og bygningsloven og sektorlover som slår inn ved behandling av saker om masseforvaltning.

Kommunen har et overordnet koordinerings- og samordningsansvar overfor de myndigheter som er nevnt i byggesaksforskriften § 6-2. Bygningsmyndigheten har plikt til å innhente eventuelle tillatelser, samtykker og uttalelser fra de myndighetene som berøres av det aktuelle tiltaket. Om tiltaket vil være betinget av samtykke, tillatelse eller uttalelse vil være et spørsmål om hva som følger av vedkommende sektorlov.

Kommunen kan vente med å avgjøre saken i tilfeller der det må foreligge avgjørelse eller samtykke fra annen myndighet, jf. pbl. § 21-5 og SAK § 6-2. Alternativt kan kommunen, der tiltakshaver har søkt om det, gi rammetillatelse med vilkår om at igangsettingstillatelse ikke vil bli gitt før forholdet til andre myndigheter er brakt i orden, jf. pbl. § 21-4 tredje ledd.

Figur 8.1 Samordning mellom arealplan etter plan- og bygningsloven og andre lover (ikke uttømmende)

8.2 Naturmangfoldloven, kulturminneloven og jordloven

8.2.1 Samordning med plan- og bygningsloven

Naturmangfoldloven, kulturminneloven og jordloven setter forbud mot arealbruk som kan forringe eller ødelegge angitte arealinteresser. Dette forbudet gjelder som hovedregel ikke dersom arealbruken er i samsvar med vedtatt arealplan etter plan- og bygningsloven. Lovene er altså samordnet med plan- og bygningsloven ved at plan går foran arealbruksrestriksjoner i disse lovene, på nærmere angitte vilkår. Arealkonflikter knyttet til disse lovene skal som hovedregel løses gjennom planprosessene, og det kreves da ingen egen konsesjonsbehandling eller tillatelser etter sektorlovene i tillegg. Dette forutsetter at planene og prosessene er tilstrekkelig detaljerte og bygger på et godt nok kunnskapsgrunnlag, og at sektormyndighetene deltar aktivt i planprosessene.

Både naturmangfoldloven og kulturminneloven har i tillegg til denne generelle samordningsregelen, regler om fredning eller særlig vern som går foran arealplaner etter plan- og bygningsloven.

Selv om arealbruken er avklart i forhold til sektorlovene på overordnet nivå i kommuneplanens arealdel, vil det kunne gjenstå avklaringer på reguleringsplannivå knyttet til den detaljerte utformingen.

Siden arealer for massehåndtering i stor grad vil kreve reguleringsplan etter plan- og bygningsloven, vil behandling etter de tre lovene skje i forbindelse med planprosessen, og eventuelt gjennom byggesak. Der det ikke kreves reguleringsplan, vil et tiltak som ikke er i tråd med kommuneplanens arealdel kreve dispensasjon fra planen.

8.2.2 Vurderinger knyttet til naturmangfoldloven

Naturmangfoldloven setter krav om at det ved beslutninger som berører naturmangfold skal framgå hvordan lovens prinsipper i §§ 8 – 12 er hensyntatt og vektlagt. Formålet med naturmangfoldloven er å ta vare på naturen og det biologiske mangfoldet, både når det gjelder naturtyper, økosystemer og arter. Dette skal oppnås gjennom bærekraftig forvaltning og vern, jf. § 1. Naturmangfoldloven stiller strengere krav enn den alminnelige utrednings- og begrunnelsesplikten i forvaltningsloven. Det følger av § 10 at effekten av påvirkningen på naturmangfoldet skal vurderes ut ifra den samlede belastningen som økosystemet, artene eller naturtypene er eller vil bli utsatt for. Dersom det ikke er tilstrekkelig kunnskap om hvilke virkninger en beslutning kan ha for naturmiljøet, følger det av føre-var-prinsippet i § 9 at det skal tas sikte på å unngå en mulig vesentlig skade på naturmangfoldet. Vurderinger og begrunnelser knyttet til naturmangfoldloven skal være synlige i kommunens vedtak.

Forskrift om fremmede organismer

Det er risiko for å spre fremmede arter ved flytting av jord og utstyr fra en lokalitet til en annen. Dersom det er fare for at overskuddsmassene kan inneholde fremmede organismer, skal tiltakshaver i rimelig utstrekning undersøke dette nærmere. Dette kravet følger av forskrift om fremmede organismer.

Forskrift om fremmede organismer pålegger aktsomhet for å hindre spredning av fremmede organismer i miljøet, og fastsetter en tiltaks- og varslingsplikt dersom slik spredning oppstår. Paragraf 24 fjerde ledd pålegger den ansvarlige for flytting av masser å undersøke om massene inneholder fremmede organismer som kan medføre risiko for uheldige følger for det biologiske mangfoldet dersom de spres, og treffe egnede tiltak for å forhindre slik risiko.

8.2.3 Vurderinger knyttet til kulturminneloven

Kulturminneloven setter krav om undersøkelsesplikt ved planlegging av offentlige og større private tiltak, jfr. § 9. Forholdet til kulturminner og eventuell frigivelse av automatisk fredede kulturminner avklares vanligvis gjennom reguleringsplanprosessen. Dersom det under arbeid blir oppdaget kulturminner, må arbeid stanses umiddelbart, og kulturminnemyndigheten varsles jf. § 8, andre ledd. Det er uansett forbud mot inngrep i automatisk fredet kulturminne jf. § 3. Hva som er automatiske fredede kulturminner er definert i kulturminneloven § 4. Fylkeskommunen er ansvarlig regional myndighet for kulturminneloven, og skal bl.a. vurdere om et tiltak kan berøre hittil ukjente automatisk fredete kulturminner. De fleste saker i LNFR-områder bør derfor sendes fylkeskommunen. Ulovlige deponier er et stort problem som kan skade både kjente og ukjente kulturminner.

8.2.4 Vurderinger knyttet til jordloven

Dersom det ikke lages reguleringsplan for deponi, vil flytting av jordmasser til dyrka mark kunne kreve midlertidig omdisponeringstillatelse etter jordloven, i tillegg til dispensasjon fra kommuneplanens arealdel dersom deponiområdet ikke er avsatt til område for masseforvaltning i planen. Tiltaket vil også kunne kreve tillatelse etter forurensningsloven.

I kommuneplanens arealdel kan det tas inn bestemmelser om at det i reguleringsplaner skal beskrives hvordan ev. matjord skal disponeres (matjordplan). Som en del av reguleringsplanarbeidet vil det kunne være aktuelt å lage en massehåndteringsplan, der en matjordplan kan inngå. Dette er nærmere omtalt i kap. 6.7.1. Det er viktig at matjorda og de øverste lagene av jorda tas godt vare på ved all flytting av jordmasser. Slik matjord vil være verdifull både for forbedring av eksisterende dyrka mark og i nydyrkingsprosjekter.

Tabell 8.1 Vurderinger og regelverk knyttet til flytting av matjord

Nydyrking

Forskrift om nydyrking sier at nydyrking skal skje på en måte som tar hensyn til natur- og kulturlandskap, herunder hensynet til biologisk mangfold og kulturminner, samtidig som det skal legges vekt på å sikre driftsmessige gode løsninger. Siden nydyrking defineres som å «rydde dyrkbar mark», vil nydyrkingsforskriften ikke gjelde tilførsel av nye masser utenfra, selv om formålet er å forbedre jordbruksarealet.

Nydyrkingsprosjekter over 50 daa skal konsekvensutredes dersom de kan få vesentlige virkninger for miljø eller samfunn. Kommunen er ansvarlig myndighet, jf. KU-forskriften vedlegg 2 bokstav A nr. 1 bokstav b.

Bakkeplanering

Med bakkeplanering menes å gjøre brattlendt eller kupert dyrkbart areal mer egnet for maskinell jordbruksdrift, jf. forurensningsforskriften kap. 4. I tabellen nedenfor vises at slik bakkeplanering som oftest vil kreve behandling etter både plan- og bygningsloven, forurensingsloven og jordloven med forskrifter og retningslinjer.

Tabell 8.2 Vurderinger og regelverk knyttet til bakkeplanering

Masseuttak som del av jord- og skogbruksdrift

Masseuttak til egen jord- og skogbruksdrift inngår i LNFR-formålet. Dette vil vanligvis være mindre uttak, som ikke vil utløse krav om reguleringsplan og normalt vil være unntatt fra krav om byggesøknad. Slike uttak skal likevel ikke være i strid med kulturminneloven og naturmangfoldloven. Dersom det planlegges massehåndtering ut over landbrukets eget behov, i form av masseuttak, massedeponi eller annen massehåndtering, krever dette avklaring i arealplan.

Uønskede arter, ugras eller smittestoffer

Ved håndtering og flytting av jordmasser må det tas høyde for at jorda kan inneholde alvorlige planteskadegjørere og ugras. Det kan gjelde smittestoffer som angriper poteter, floghavre og ugras. Mattilsynet er ansvarlig myndighet. I tillegg gjelder forskrift om fremmede arter som er omtalt i kap. 8.2.2.

8.3 Forurensningsloven

8.3.1 Samordning med plan- og bygningsloven

Forurensningslovens formål er å verne det ytre miljø mot forurensning og å redusere eksisterende forurensning, å redusere mengden avfall og å fremme en bedre behandling av avfall. Loven skal sikre en forsvarlig miljøkvalitet, slik at forurensninger og avfall ikke fører til helseskade, går ut over trivselen eller skader naturens evne til produksjon og selvfornyelse.

Etablering av massemottak for rene overskuddsmasser skal være avklart gjennom arealplaner og tillatelser etter plan- og bygningsloven. Om mellomlagring eller permanent deponering kan medføre fare for forurensning er det i tillegg nødvendig med tillatelse etter forurensningslovens § 11. Et massemottak som mottar, bearbeider, mellomlagrer og permanent lagrer overskuddsmasser fra bygge- og anleggsvirksomhet, gruvevirksomhet o.l. vil i de fleste tilfeller kreve en slik tillatelse, i tillegg til reguleringsplan etter plan- og bygningsloven.

Forurensningsloven har ikke tilsvarende samordningsregler med plan- og bygningsloven som i lovene omtalt under kap. 8.2. Det forutsettes likevel (§ 2-2 i forurensningsloven) at forurensningsmyndighetene skal samordne sin virksomhet med planmyndighetene slik at planlovgivningen sammen med forurensningsloven brukes for å unngå og begrense forurensning og avfallsproblemer. I forurensningsloven § 11 fjerde ledd står: «Forurensningsspørsmål skal om mulig søkes løst for større områder under ett og på grunnlag av oversiktsplaner og reguleringsplaner. Hvis virksomheten vil være i strid med endelige planer etter plan- og bygningsloven skal forurensningsmyndigheten bare gi tillatelse etter forurensningsloven med samtykke fra planmyndigheten.»

I praksis innebærer dette at forurensningsmyndighetene ikke kan gi tillatelse til forurensning dersom virksomheten er i strid med rettslig bindende planer etter plan- og bygningsloven. Kommunene må altså i utgangspunktet ta stilling til planspørsmålet før forurensningsmyndighetene fatter vedtak. Men det åpnes for at kommunen kan gi samtykke til at det gis tillatelse etter forurensningsloven, selv om tiltaket er i strid med gjeldende arealplan. Kommunen kan la være å gi slikt samtykke, og en slik beslutning kan ikke påklages. Forurensningsmyndigheten er da avskåret fra å gi tillatelse i strid med plan.

Vurderingene av helseskade, trivsel og virkninger på naturen vil til en viss grad være overlappende med de vurderinger som skal gjøres etter plan- og bygningsloven. I kommuneplanens arealdel og reguleringsplan kan det gis bestemmelser og avsettes hensynssoner som delvis vil kunne overlappe bestemmelsene i forurensningsloven, jf. kap. 5.5 og 6.6. Når reguleringsbestemmelser i en reguleringsplan ivaretar kravene til styring av forurensning, er det etablert praksis at det er unødvendig å behandle saken etter forurensningsloven. Reguleringsbestemmelser kan altså erstatte tillatelse etter forurensningsloven. Det er forurensningsmyndigheten som avgjør om tillatelse etter forurensningsloven er nødvendig. Det forutsettes altså en samordning med forurensningsmyndighetene gjennom planprosessen.

8.3.2 Behandling av masser etter forurensningsloven

Rammene for håndtering av rene masser skal i utgangspunktet skje gjennom planlegging etter plan- og bygningsloven. En del tiltak krever i tillegg tillatelse etter forurensningsloven med forskrifter – avfallsforskriften og forurensningsforskriften.

Rene jord- og steinmasser som ikke skal brukes der de er gravd opp, vil normalt være å anse som næringsavfall etter forurensningsloven. Ifølge forurensningsloven § 32 skal næringsavfall gjenvinnes eller leveres til lovlig avfallsanlegg. Gjenvinning kan skje enten ved at de materialgjenvinnes eller erstatter materialer som ellers ville blitt brukt. Det siste forutsetter at:

• tiltaket er planlagt gjennomført uavhengig av tilgangen på overskuddsmasser
• mengden masser som skal brukes står i forhold til behovet
• overskuddsmassene har egenskaper som gjør dem egnet til formålet

Miljødirektoratet arbeider med en forskrift for bruk av rene jord- og steinmasser, og vil ikke ha søknader der følgende tre forhold er oppfylt:

• muligheter for gjenvinning er vurdert
• disponeringen er avklart etter plan- og bygningsloven
• disponeringen skjer på land, og ikke i sjø eller vassdrag

Forurensning fra pukkverk er primært regulert av forurensningsforskriften kapittel 30, se Miljøveileder for pukkverk, Miljødirektoratet 2018.

For mer detaljert veiledning om forurensningslovens krav til mellomlagring og sluttdisponering av jord- og steinmasser som ikke er forurenset, vises til Miljødirektoratets veileder Disponering av jord og stein som ikke er forurenset.

Avfallsforskriften

Kap. 9 i avfallsforskriften omhandler deponering av avfall. Den gjelder for anlegg der det lagres avfall dersom det går mer enn ett år før avfallet går til sluttbehandling, eller mer enn tre år før det går til gjenvinning eller behandling.

Deponi defineres i forskriften som anlegg for sluttbehandling av avfall ved permanent deponering på eller under bakken. Forskriften gir regler for hva som er lov å deponere, og inndeler deponier i tre ulike kategorier avhengig av graden av forurensing. Det kreves tillatelse etter forurensingsloven for deponier som omfattes av avfallsforskriften.

Reglene om disponering av masser i sjø og vassdrag er omtalt i kap. 9.2.2.

8.3.3 Miljødirektoratets og statsforvalterens myndighet

Miljødirektoratet er myndighet for forurensningsloven § 32 om håndtering av næringsavfall og behandler saker om tillatelse etter forurensningsloven § 11 som gjelder sluttdisponering på land. Myndighet for forurensningsloven § 11 kan imidlertid bli delegert fra Miljødirektoratet til statsforvalteren i den enkelte sak.

Statsforvalteren behandler søknader om unntak fra forurensningsloven § 32 i saker som gjelder utfylling og dumping i sjø og vassdrag av rene landmasser og muddermasser. Miljødirektoratet er myndighet for å vurdere unntak etter § 32 til annen disponering av forurensede landmasser i sjø.

I forbindelse med forvaltning av overskuddsmasser behandler statsforvalteren søknader om tillatelse etter forurensningsloven § 11 til:

• etablering av avfallsanlegg
• permanent disponering av masser ved virksomheter som de er myndighet for
• utfylling og dumping i sjø og vassdrag
• mellomlagring og behandling av masser i forbindelse med anleggsvirksomhet.

Statsforvalteren og kommunen er delegert myndighet for hver sine områder knyttet til forurensningsloven etter henholdsvis rundskriv T-3/12 og rundskriv T-5/98. Der myndigheten ikke er særskilt delegert, er Miljødirektoratet myndighet.

8.4 Mineralloven med forskrift

8.4.1 Samordning med plan- og bygningsloven

Ny minerallov ble vedtatt av Stortinget 20. juni 2025 og trer i kraft 1. juli 2026. Loven gjelder mineralvirksomhet og forvaltning av mineralressurser. Loven skal sikre bærekraftig mineralvirksomhet og forvaltning av mineralressurser som legger til rette for høyest mulig samlet verdiskaping og å ivareta samfunnets behov for mineraler. Mineralvirksomhet skal foregå på en forsvarlig måte og i samsvar med gjeldende regelverk og skal ivareta hensynet til forsvarlig ressursforvaltning og sikkerhet for personell, miljø og omgivelser. Planlegging og gjennomføring av mineralvirksomhet skal skje slik at inngrep i grunn, naturmangfold og kulturminner og ulemper for nærmiljøet og dets brukere begrenses mest mulig innenfor hva som er praktisk og økonomisk forholdsmessig. Før det kan gis driftskonsesjon etter mineralloven, skal konsesjonsområdet være avklart i vedtak etter plan- og bygningsloven. Myndighetene skal sørge for at prosesser for behandling av planer og søknader om tillatelser som kreves for mineralvirksomhet, samordnes på en effektiv og hensiktsmessig måte. Direktoratet for mineralforvaltning kan avholde dialogmøte for å planlegge behandlingen av en søknad om tillatelse til mineralvirksomhet, der tiltakshaver, berørt kommune og andre relevante myndigheter som er berørt skal delta.

Tillatelse etter mineralloven kreves ikke for uttak av mineraler som hovedsakelig skjer som ledd i tilrettelegging for annen bruk av grunnområdet der massene tas ut, jf. § 1-2 i ny minerallov. Dette gjelder selv om slik virksomhet skaper store mengder overskuddsmasser, som også kan brukes i prosjektet eller selges videre som mineralsk byggeråstoff. Massehåndteringen styres her gjennom plan- og bygningsloven, i reguleringsplan og byggesak. Ordinære forsyningsuttak som etableres i infrastruktur- eller andre byggeprosjekter fordi det er behov for massene, er omfattet av mineralloven.

Steinbrudd, gruver og massetak med tilhørende knuseverk og sorteringsanlegg som er i samsvar med gjeldende reguleringsplan og som er gitt konsesjon etter mineralloven er unntatt fra byggesaksbehandling, jfr. byggesaksforskriften (SAK 10) §4-3. Tilhørende byggverk, som for eksempel oppredningsverk, asfaltverk, oppholdsrom og kontorbygninger, skal behandles etter reglene gitt i eller i medhold av plan- og bygningsloven.

Planer for uttak av mineraler som berører areal over 200 daa samlet overflate, eller som omfatter uttak over 2 millioner kubikkmeter masse, skal alltid konsekvensutredes jf. vedlegg 1 bokstav A pkt. 19 i KU-forskriften. Kommunen som planmyndighet er ansvarlig myndighet, men Direktoratet for mineralforvaltning er ansvarlig myndighet for større uttak av mineralressurser dersom kommunen ønsker dette. Mineraluttak og gruvedrift under jord skal konsekvensutredes hvis det kan få vesentlige virkninger for miljø eller samfunn, jf. vedlegg 2 bokstav A pkt. 2 bokstav a og b i KU-forskriften.

8.4.2 Behandling av massehåndtering etter mineralloven med forskrifter

Direktoratet for mineralforvaltning er myndighet etter mineralloven. Det kreves driftskonsesjon for uttak over 10 000 m³, jf. mineralloven § 43 (§ 6-2 i ny minerallov). For mindre uttak mellom 500 m³ og 10 000 m³ skal det sendes melding til Direktoratet for mineralforvaltning minst 30 dager før oppstart av drift, jf. mineralloven § 42 (§ 6-1 i ny minerallov).

8.5 Energiloven og vassdragsreguleringsloven

Ved bygging og rehabilitering av anlegg for kraftproduksjon (vannkraftverk, vindkraftanlegg og solkraftanlegg) kan det oppstå behov for håndtering av masser av betydelig omfang. Hensynet til masseforvaltning vil være relevant når kommunene vurderer arealer til sol- og vindkraft og annen energiproduksjon i sin planlegging. Behov for massehåndtering av større omfang kan også oppstå ved bygging av større nettanlegg, slik som kraftledninger og transformatorstasjoner. Konsesjonspliktige anlegg for overføring eller omforming av elektrisk energi omfattes ikke av reglene i plan- og bygningsloven, med unntak for kapittel 2 og 14 og § 12 A-13.

For energiutbygging utenom vindkraft er det unntak fra plan- og bygningslovens krav om reguleringsplan. Slike energianlegg kan imidlertid ikke etableres i strid med gjeldende arealplan. Utbyggingen reguleres gjennom konsesjoner med etterfølgende detaljplan etter energiloven for bygging og drift av anlegget. Detaljplaner knyttet til konsesjonen etter energiloven eller vassdragsreguleringsloven, må ikke forveksles med detaljregulering etter plan- og bygningsloven. Håndtering av overskuddsmasser vurderes i konsesjonsprosessen, normalt i detaljplanen.

For konsesjonspliktige vindkraftanlegg fastsetter energiloven at konsesjon til vindkraftanlegg på land ikke kan gis før tiltaket er planavklart etter plan- og bygningsloven. Plan- og bygningsloven fastsetter at konsesjonspliktige vindkraftanlegg skal ha områderegulering. Det kan gis overordnede føringer i områderegulering knyttet blant annet til inngrepsfrie områder som kan få betydning for massehåndteringen. Styring av massehåndtering, for eksempel utforming av massedeponi og istandsetting av masseuttak, skjer imidlertid hovedsakelig gjennom konsesjon og detaljplan etter energiloven.

NVE er konsesjonsmyndighet for kraftproduksjonsanlegg.

For energianlegg som ikke er store nok til at det kreves konsesjon etter energiloven, skal planlegging og utbygging skje etter plan- og bygningslovens regler.

8.6 Vannressursloven

8.6.1 Reguleringsplan kan erstatte konsesjonsbehandling

Etter vannressursloven § 20 bokstav d kan vassdragsmyndigheten (NVE) bestemme at det ikke trengs konsesjon etter vannressursloven for tiltak som er tillatt i reguleringsplan etter plan- og bygningsloven.

Forutsetningen for å ta i bruk denne samordningsparagrafen er at hensynene i vannressursloven er tilstrekkelig ivaretatt gjennom planprosessen etter plan- og bygningsloven. Dette innebærer at det må være en reell vurdering og tilstrekkelig vurdering av forhold knyttet til vannføring og vannstand, vassdragets fysiske utforming, biologisk mangfold, flom- og erosjonssikring, samt friluftsliv og landskap. Det er vassdragsmyndigheten som bestemmer om planen er akseptabel i forhold til de hensynene som skal ivaretas etter vannressursloven og at det er grunnlag for samordning.

Inngrep i vassdrag og grunnvannstiltak som ikke medfører regulering eller uttak av vann vil vanligvis ikke trenge konsesjonsbehandling, men behandles etter plan- og bygningsloven. Dette forutsetter at det ved utarbeidelsen skal framkomme tilstrekkelige opplysninger til å vurdere virkningene for både grunnvannsmagasin og vassdrag. Alle planer etter plan- og bygningsloven som kan ha virkning for vassdrag eller grunnvann skal sendes NVE. NVE vil kunne gi innspill i planprosessen som ansvarlig vassdragsmyndighet og nasjonal myndighet for skred og flom. NVE bestemmer om reguleringsplan kan erstatte konsesjonsbehandling etter vannressursloven når tiltaket er tilstrekkelig belyst. Dette skjer gjennom høringsinnspill i planprosessen.

Tiltak for flom- og erosjonssikring kan omfatte erosjonssikring, stabilisering av skredutsatte områder, flomvoller og utgraving av avlagrede masser fra vassdrag bl.a. for å holde elve- eller bekkeløp på plass. Slike tiltak kan omfatte store masseforflyttinger. Det behandles vanligvis gjennom reguleringsplan etter plan- og bygningsloven, ikke gjennom vannressursloven.

I vassdrag der det er interesse fra flere for å ta ut masser, anbefaler NVE at kommunen lager rammeplaner for uttak i form av områderegulering eller kommunedelplan. Slike rammeplaner vil være viktig for å vurdere enkeltuttak.

Nærmere veiledning om behandling etter vannressursloven er gitt her: NVE Veileder 1/2021: Veileder til vannressursloven og NVEs behandling av vassdrags- og grunnvannstiltak

8.6.2 Vannforskriften

Forskrift om rammer for vannforvaltningen (vannforskriften) har som formål å gi rammer for miljømål og sikre helhetlig beskyttelse og bærekraftig bruk av vannforekomstene. Tilstanden i overflatevann skal beskyttes mot forringelse, forbedres og gjenopprettes med sikte på at vannforekomstene skal ha minst god økologisk og god kjemisk tilstand.

Vannforskriften følges opp i regionale planer for vannforvaltning.

Vannforskriften er gitt med hjemmel i forurensningsloven, plan- og bygningsloven, vannressursloven og naturmangfoldloven, og skal legges til grunn for vedtak etter disse lovene. Miljømålene i forskriften skal legges til grunn for all arealplanlegging. Myndighetene skal som hovedregel ikke planlegge eller åpne for aktivitet som kan føre til at miljømålene i vannforekomstene ikke nås. Gjennom arealplanleggingen kan kommunen sette restriksjoner på arealbruken for å beskytte vannforekomstene mot forringelse, samt forbedre miljøtilstanden med miljøforbedrende tiltak der dette er mulig. Planbeskrivelsen med ev. konsekvensutredning må dokumentere hvilken tilstand det er på vannforekomsten, og vurdere om planforslaget kan medføre forringelse av tilstanden eller medføre risiko for at miljømålene for vannforekomsten ikke kan nås. Dersom det siste er tilfelle, må kommunen gjøre en vurdering av om vilkårene i vannforskriften § 12 er oppfylt. Dette skal gå fram av planforslaget.

Det vises ellers til Miljødirektoratets Veileder om vannmiljø i arealplanlegging.

8.7 Laks- og innlandsfiskeloven

8.7.1 Forskrift om fysiske tiltak i vassdrag

Forskrift om fysiske tiltak i vassdrag fastsetter forbud mot å sette i verk fysiske tiltak som «medfører eller kan medføre fare for forringelse av produksjonsmulighetene for fisk eller andre ferskvannsorganismer», med mindre det er gitt tillatelse etter § 2 i forskriften. Målet med dette kravet er å ivareta leveområdene for anadrome laksefisk, innlandsfisk og ferskvannsorganismer, slik at naturens mangfold og produktivitet bevares, jf. laks- og innlandsfiskeloven § 1. Forbudet mot fysiske tiltak gjelder likevel ikke dersom tiltaket krever konsesjon etter vassdragsreguleringsloven eller vannressursloven. Avhengig av hvilke arter som lever på strekningen er det enten statsforvalteren eller fylkeskommunen som er myndighet for å behandle søknader om tillatelse til tiltak etter forskriften. Statsforvalteren skal samordne behandlingen etter forskrift om fysiske tiltak i vassdrag med behandling etter forurensingsloven, ev. også med planprosesser etter plan- og bygningsloven.