Faktaark om nye etterforskningsmetoder

Nye etterforskningsmetoder for å forhindre alvorlig organisert kriminalitet og terror trådte i kraft 5. august 2005. Formålet med de nye lovreglene er å gi lovlydige borgere et bedre vern mot alvorlig kriminalitet.

Nye etterforskningsmetoder

Nye etterforskningsmetoder for å forhindre alvorlig organisert kriminalitet og terror trådte i kraft 5. august 2005. Formålet med de nye lovreglene er å gi lovlydige borgere et bedre vern mot alvorlig kriminalitet. Samtidig skal strenge vilkår, kontroll og målretting av lovtiltakene sørge for at personvernet og rettssikkerheten ivaretas.

Kriminalitetsutviklingen går i retning av økt samarbeid mellom kriminelle nettverk, bedre organisering samt økt internasjonalisering og mobilitet. I tillegg kommer mer bruk av avansert teknologi, økt spesialisering, mer sammenblanding av illegal og legal virksomhet og større brutalitet.

Denne utviklingen skal møtes ved to nye etterforskningsmetoder og ved å styrke politiets mulighet til å gripe inn og hindre at en alvorlig straffbar handling blir begått. På denne måten vil man bidra til å hindre at de mest alvorlige straffbare handlinger utføres, samtidig som rettssikkerheten og personvernet varetas.

1. Utvidet bruk av etterforskningsmetoder (straffeprosessuelle tvangsmidler)

De nye reglene om utvidet bruk av etterforskningsmetoder har det til felles at de utvider anvendelsesområdet for metoder. Formålet med utvidelsene er å styrke politiets muligheter til å gripe inn før en alvorlig straffbar handling blir begått, med sikte på å forhindre at den blir gjennomført.

Noen av de viktigste etterforskingsmetodene (straffeprosessuelle tvangsmidler som ransaking eller kommunikasjonskontroll) kan bare tas i bruk når det foreligger skjellig grunn til å mistenke noen for å ha begått en alvorlig straffbar handling. I de mest alvorlige sakene saker gis politiet nå anledning til å gripe inn før det foreligger skjellig grunn til mistanke om at noen har begått en straffbar handling. Tvangsmidler skal fortsatt bare kunne anvendes når:

  • Vilkårene for å iverksette etterforsking er oppfylt. Selv om formålet er å avverge en straffbar handling, skal tvangsmidler derfor bare kunne brukes når det er rimelig grunn til å undersøke om det allerede er begått en straffbar handling (for eksempel ulovlig anskaffelse av sprengstoff).
  • I tillegg må det være rimelig grunn til å tro at noen kommer til å begå en terrorhandling, et drap for å motarbeide rettsvesenet eller som ledd i organisert kriminalitet, eller et grovt ran eller en særlig grov narkotikaforbrytelse som ledd i virksomheten til en organisert kriminell gruppe.

Informasjonen som på denne måten skaffes ved for eksempel kommunikasjonsavlytting, vil bedre politiets muligheter til å avverge terrorhandlingen.

De nye reglene begrenser seg til å gjelde enkelte alvorlige straffbare forhold som det er særlig viktig for samfunnet å forhindre. Tillatelse til bruk av tvangsmidler i avvergende øyemed skal bare kunne gis hvor det er grunn til å tro at noen kommer til å begå en terrorhandling, et drap for å motarbeide rettsvesenet eller som ledd i organisert kriminalitet, eller et grovt ran eller en særlig grov narkotikaforbrytelse som ledd i virksomheten til en organisert kriminell gruppe. En tillatelse til bruk av tvangsmidler i avvergende øyemed kan åpne for ransaking, skjult fjernsynsovervåkning, teknisk sporing, beslag, utleveringspålegg, kommunikasjonskontroll og for bruk de nye metodene nevnt nedenfor (romavlytting og identifisering av kommunikasjonsanlegg).

Reglene forutsetter at all bruk av tvangsmidler – også når formålet er å avverge en straffbar handling – skal skje som ledd i etterforsking. Etterforsking skal bare iverksettes hvor det er rimelig grunn til å undersøke om det foreligger et straffbart forhold, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd. Straffeprosessuelle tvangsmidler kan derfor ikke brukes uten at det foreligger en mulig tilknytning mellom den personen som metodebruken vil rette seg mot og en allerede begått straffbar handling, og det er rimelig grunn til å tro at den som er under etterforsking kommer til å begå en av de spesielt alvorlige handlingene som er nevnt ovenfor.

2. Romavlytting

Domstolene skal på strenge vilkår kunne tillate romavlytting som ledd i etterforskingen av terrorhandlinger (straffeloven § 147 a) og drap for å motarbeide rettsvesenet eller som ledd i organisert kriminalitet, grovt ran eller en særlig grov narkotikaforbrytelse som ledd i virksomheten til en organisert kriminell gruppe.

Hva er romavlytting? Med romavlytting menes hemmelig avlytting av samtaler ved hjelp av tekniske hjelpemidler. Romavlytting vil normalt foregå ved at det plasseres mikrofoner, sendere eller opptaksutstyr på et sted hvor den siktede antas å ville oppholde seg. Avlyttingen kan imidlertid også gjennomføres ved hjelp av retningsmikrofoner eller annet utstyr som kan benyttes på avstand.

Hemmelig teknisk avlytting av samtaler som ikke finner sted i lukkede rom, men for eksempel i friluft, omfattes av definisjonen av romavlytting. Dette er i samsvar med Lundutvalgets begrepsbruk (se NOU 2003: 18 side 128).

Hva er ikke å regne som romavlytting? Adgangen til å avlytte samtaler eller annen kommunikasjon til og fra bestemte telefoner, datamaskiner eller andre anlegg for elektronisk kommunikasjon (kommunikasjonsavlytting), faller utenfor begrepet romavlytting. Bestemmelser om slik avlytting finnes allerede i straffeprosessloven (§ 216 a).

Det er bare adgangen til hemmelig avlytting som reguleres av de nye bestemmelsene. Avlytting som foretas av en polititjenestemann som selv tar del i samtalen, eller med samtykke fra en av samtalepartene, regnes ikke som romavlytting. At politiet kan iverksette slik avlytting, er forutsatt i straffeprosessloven § 216 l.

Det må også skilles mellom romavlytting og andre former for romkontroll. Annen romkontroll enn avlytting vil typisk kunne bestå i at politiet plasserer et videokamera i et privat hjem eller gjør opptak fra et sted utenfor rommet (visuell teknisk spaning). Lovendringen åpner ikke for slik romkontroll.

3. Identifisering av kommunikasjonsanlegg

Den andre nye metoden som de nye reglene gir politiet tilgang til, åpner for identifisering av mobiltelefoner og andre kommunikasjonsanlegg ved hjelp av teknisk utstyr. Inntil i dag har politiet vært avskåret fra å iverksette kommunikasjonsavlytting der de ikke kjenner identiteten på telefonen som ønskes avlyttet. Lovendringen vil gjøre det vanskeligere for forbrytere å unngå avlytting ved å bruke for eksempel stjålne eller uregistrerte telefoner.

Problemstillingen er særlig praktisk i forhold til mobiltelefoner tilknyttet GSM-nettet. Slike telefoner identifiseres i praksis ved hjelp av telefonnummeret eller et såkalt IMEI- eller IMSI-nummer. IMEI-nummeret (International Mobile Equipment Identity) svarer til serienummeret på mobiltelefonen, mens IMSI-nummeret (International Mobile Subscriber Identity) angir abonnenten som er registrert på telefonens SIM-kort.

Det finnes utstyr som gjør identifikasjon mulig ved å rette utstyret mot området der telefonen er i bruk (GSM-identifiseringssystem). Det finnes en rekke forskjellige systemer. Ut fra informasjonen som dataverktøyet fanger opp, kan en identifisere hvilke telefonnummer som ringer opp andre telefonnummer. Det er et åpenbart behov for å kunne benytte seg av slikt utstyr, som brukes av politiet i en rekke europeiske land. Situasjonen kan for eksempel være at politiet som ledd i etterforskningen ønsker å avlytte en person som er mistenkt for å ha begått kriminalitet som kvalifiserer for bruk av kommunikasjonsavlytting. Personen bytter imidlertid telefoner hyppig. Ved bruk av peileutstyr vil politiet raskt kunne identifisere nye mobiltelefoner som den mistenkte benytter innenfor et begrenset område, som for eksempel hans bosted, arbeidssted eller møteplasser der han treffer andre med tilhørighet i den samme kriminelle organisasjonen. Etter at telefonen er identifisert, kan politiet starte prosessen som leder til alminnelig kommunikasjonsavlytting.


4. Særlige lovregler for Politiets sikkerhetstjeneste

Hovedregelen er at all bruk av tvangsmidler skal skje som ledd i etterforsking. Lovendringen åpner for ett mindre unntak, knyttet til den forebyggende virksomheten til Politiets sikkerhetstjeneste (PST). Også PST kan som hovedregel bare nytte tvangsmidler når det er grunnlag for å iverksette etterforsking, og det i tillegg er grunn til å tro at noen kommer til å begå en av de alvorligste straffbare handlingene PST har i oppgave å forhindre. Unntaket, som gjør det mulig for PST på strenge vilkår å nytte tvangsmidler utenfor etterforsking, er begrunnet med at tjenesten er tillagt andre oppgaver enn politiet for øvrig, og har et større behov for å kunne gripe inn med tvangsmidler uten at vilkårene for å iverksette etterforsking er tilfredsstilt. Tvangsmidler skal likevel bare kunne anvendes dersom det er grunn til å undersøke om noen forbereder terrorhandlinger, ulovlig etterretningsvirksomhet eller voldshandlinger eller trusler rettet mot blant annet representanter for Kongehuset, Stortinget, Høyesterett eller regjeringen. Bruken av slike tvangsmidler skal kunne kontrolleres i ettertid av Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste (EOS-utvalget).


Aktuelle lenker:

  • Ot.prp. nr. 60 (2004-2005) Om lov om endringer i straffeprosessloven og politiloven (romavlytting og bruk av tvangsmidler for å forhindre alvorlig kriminalitet)
Tilbakemeldingsskjema

Fant du det du lette etter?

Kommentaren innholder ulovlige tegn!

Tusen takk for ditt svar!

Alle tilbakemeldinger blir lest, men vi kan ikke svare deg.