FNs konvensjon mot grenseoverskridende organisert kriminalitet

Publisert under: Regjeringen Bondevik II

Utgiver: Justis- og politidepartementet

DE FORENTE NASJONERS KONVENSJON MOT GRENSEOVERSKRIDENDE ORGANISERT KRIMINALITET

Artikkel 1
Formål

Formålet med denne konvensjon er å fremme samarbeid for å forebygge og bekjempe grenseoverskridende organisert kriminalitet mer effektivt.

Artikkel 2
Termbruk

I denne konvensjon menes med:

a) “organisert kriminell gruppe”: strukturert gruppe på tre eller flere personer, som eksisterer i en viss tid, og som opptrer sammen med det mål å begå en eller flere alvorlige forbrytelser eller ett eller flere alvorlige lovbrudd fastsatt i samsvar med denne konvensjon, for direkte eller indirekte å oppnå en økonomisk eller annen materiell fordel,

b) “alvorlig forbrytelse”: atferd som utgjør et lovbrudd som kan medføre frihetsberøvelse i minst fire år eller en strengere straff,

c) “strukturert gruppe”: gruppe som ikke er tilfeldig opprettet for umiddelbart å begå et lovbrudd, og som ikke trenger å ha formelt definerte roller for medlemmene, kontinuitet i medlemskapet eller en utviklet struktur,

d) “eiendom”: eiendeler av ethvert slag, både legemlige og ulegemlige, løse og faste, materielle og immaterielle, og rettslige dokumenter eller instrumenter som beviser eiendomsrett til eller interesse i slike eiendeler,

e) “utbytte av en forbrytelse”: enhver eiendom avledet fra eller anskaffet direkte eller indirekte ved å begå et lovbrudd,

f) “frysing” eller “beslagleggelse”: å midlertidig forby overføring, omgjøring, anbringelse eller flytting av eiendom eller å midlertidig ta i forvaring eller ta kontroll over eiendom på grunnlag av avgjørelse tatt av en domstol eller annen vedkommende myndighet,

g) “inndragning”, som medfører tap der dette er hensiktsmessig: varig berøvelse av eiendom etter avgjørelse av en domstol eller annen vedkommende myndighet,

h) “underliggende lovbrudd”: lovbrudd som gir utbytte som kan bli gjenstand for et lovbrudd som definert i artikkel 6 i denne konvensjon,

i) “kontrollert levering”: teknikken med å tillate ulovlige eller mistenkelige forsendelser å passere ut av, gjennom eller inn på territoriet til en eller flere stater, med deres vedkommende myndigheters vitende og under deres overvåkning, med sikte på etterforskning av et lovbrudd og identifisering av personer innblandet i gjennomføringen av lovbruddet,

j) “organisasjon for regional økonomisk integrasjon”: organisasjon sammensatt av suverene stater i en viss region som medlemsstatene har overført myndighet til i saker som reguleres av denne konvensjon, og som er gitt behørig fullmakt, i samsvar med sine interne framgangsmåter, til å undertegne, ratifisere, godta, godkjenne eller tiltre den; henvisninger til “statsparter” i denne konvensjon får anvendelse på slike organisasjoner innenfor rammen av deres myndighet.

Artikkel 3
Virkeområde

1. Denne konvensjon får anvendelse, med mindre annet er fastsatt her, på forebygging, etterforskning og forfølgning av:

a) lovbrudd fastsatt i samsvar med artikkel 5, 6, 8 og 23 i denne konvensjon, og

b) alvorlige forbrytelser som definert i artikkel 2 i denne konvensjon dersom lovbruddet er av grenseoverskridende art, og dersom en organisert kriminell gruppe er innblandet.

2. Med hensyn til nr. 1 i denne artikkel er et lovbrudd av grenseoverskridende art dersom:

a) det er begått i mer enn én stat,

b) det er begått i én stat, men en betydelig del av forberedelsen, planleggingen, ledelsen eller styringen av det finner sted i en annen stat,

c) det er begått i én stat, men en organisert kriminell gruppe som bedriver kriminalitet i mer enn én stat, er innblandet, eller

d) det er begått i én stat, men har betydelige virkninger i en annen stat.

Artikkel 4
Suverenitetsvern

1. Statspartene skal oppfylle sine forpliktelser etter denne konvensjon på en måte som er i samsvar med prinsippene om staters suverene likhet og territoriale integritet og med prinsippet om ikke-innblanding i andre staters indre forhold.

2. Ikke noe i denne konvensjon gir en statspart rett til å utøve, på territoriet til en annen stat, jurisdiksjon og funksjoner som utelukkende er forbeholdt myndighetene i den andre staten etter dens nasjonale lovgivning.

Artikkel 5
Kriminalisering av deltaking i en organisert kriminell gruppe

1. Hver statspart skal vedta de lover og treffe andre tiltak som er nødvendige for å fastsette som lovbrudd, når handlingen er begått forsettlig:

a) en eller begge av de følgende som lovbrudd klart atskilt fra dem som innebærer forsøk eller fullbyrding av den kriminelle virksomheten:

i) å avtale med en eller flere andre personer å begå en alvorlig forbrytelse med et formål som direkte eller indirekte er forbundet med å oppnå en økonomisk eller annen materiell fordel og, der det kreves av nasjonal lovgivning, som innebærer en handling foretatt av en av deltakerne for å fremme avtalen, eller der en organisert kriminell gruppe er innblandet,

ii) atferd ved en person som, med kunnskap om enten målet og den allmenne kriminelle virksomheten til en organisert kriminell gruppe eller gruppens forsett om å begå de aktuelle forbrytelsene, deltar aktivt i:

a. kriminell virksomhet til den organiserte kriminelle gruppen,

b. annen virksomhet til den organiserte kriminelle gruppen med kunnskap om at vedkommendes deltaking vil bidra til at det kriminelle målet beskrevet ovenfor oppnås,

b) å organisere, lede, medvirke til, legge til rette for eller gi råd om gjennomføringen av en alvorlig forbrytelse der en organisert kriminell gruppe er innblandet.

2. Kunnskap, forsett, mål, formål eller avtale nevnt i nr. 1 i denne artikkel kan utledes fra objektive faktiske forhold.

3. Statsparter med en nasjonal lovgivning som krever innblanding fra en organisert kriminell gruppe med hensyn til lovbrudd fastsatt i samsvar med nr. 1 bokstav a) i) i denne artikkel, skal påse at deres nasjonale lovgivning omfatter alle alvorlige forbrytelser der organiserte kriminelle grupper er innblandet. Slike statsparter, og statsparter med en nasjonal lovgivning som krever en handling som fremmer avtalen, med hensyn til lovbrudd fastsatt i samsvar med nr. 1 bokstav a) i) i denne artikkel, skal underrette De forente nasjoners generalsekretær om dette ved undertegning eller ved deponering av sitt ratifikasjons-, godtakelses- godkjennings- eller tiltredelsesdokument for denne konvensjon.

Artikkel 6
Kriminalisering av hvitvasking av utbytte av en forbrytelse

1. Hver statspart skal, i samsvar med de grunnleggende prinsippene i sin nasjonale lovgivning, vedta de lover og treffe andre tiltak som er nødvendige for å fastsette som lovbrudd, når handlingen er begått forsettlig:

a) i) omgjøring eller overføring av eiendom, med kunnskap om at eiendommen er utbytte av en forbrytelse, med sikte på å skjule eller tilsløre den ulovlige opprinnelsen til eiendommen eller på å hjelpe en person som er innblandet i gjennomføringen av det underliggende lovbruddet, til å unndra seg rettsfølgene av sin handling,

ii) skjuling eller tilsløring av en eiendoms virkelige art, kilde, beliggenhet, anbringelse, bevegelse eller eiendomsrett til eiendom eller rettigheter med hensyn til eiendom, med kunnskap om at eiendommen er utbytte av en forbrytelse,

b) med forbehold for grunnsetningene i statspartens rettsorden:

i) anskaffelse, innehav eller bruk av eiendom, med kunnskap om, på mottakstidspunktet, at eiendommen er utbytte av en forbrytelse,

ii) deltaking i, befatning med eller sammensvergelse om å begå, forsøk på å begå og medvirkning til, tilrettelegging av og rådgivning om gjennomføring av noen av lovbruddene fastsatt i samsvar med denne artikkel.

2. Med hensyn til gjennomføring eller anvendelse av nr. 1 i denne artikkel gjelder følgende:

a) Hver statspart skal søke å anvende nr. 1 i denne artikkel på et så stort utvalg av underliggende lovbrudd som mulig.

b) Hver statspart skal ta med som underliggende lovbrudd alle alvorlige forbrytelser som definert i artikkel 2 i denne konvensjon og lovbrudd fastsatt i samsvar med artikkel 5, 8 og 23 i denne konvensjon. Når det gjelder statsparter med en lovgivning som gir en liste over særskilte underliggende lovbrudd, skal de, som et minimum, ta med på denne listen et omfattende utvalg av lovbrudd forbundet med organiserte kriminelle grupper.

c) Med hensyn til bokstav b) skal underliggende lovbrudd omfatte lovbrudd begått både innenfor og utenfor jurisdiksjonen til den aktuelle statsparten. Lovbrudd begått utenfor en statsparts jurisdiksjon skal imidlertid utgjøre underliggende lovbrudd bare når den aktuelle atferden er et lovbrudd i henhold til den nasjonale lovgivningen til den staten der det er begått, og ville vært et lovbrudd i henhold til den nasjonale lovgivningen til den statsparten som gjennomfører eller anvender denne artikkel, dersom det hadde blitt begått der.

d) Hver statspart skal sende eksemplarer av sine lover som lar denne artikkel tre i kraft, og av alle senere endringer i slike lover, eller en beskrivelse av disse, til De forente nasjoners generalsekretær.

e) Dersom grunnleggende prinsipper i en statsparts nasjonale lovgivning krever det, kan det fastsettes at lovbruddene nevnt i nr. 1 i denne artikkel ikke får anvendelse på personene som begikk det underliggende lovbruddet.

f) Kunnskap, forsett eller formål som kreves som et element i et lovbrudd nevnt i nr. 1 i denne artikkel, kan utledes fra objektive faktiske forhold.

Artikkel 7
Tiltak for å bekjempe hvitvasking av penger

1. Hver statspart

a) skal innføre en omfattende nasjonal regulerings- og tilsynsordning for banker og andre finansinstitusjoner og eventuelt andre organisasjoner som er særlig utsatt for hvitvasking av penger, innenfor sin myndighet, for å avskrekke og avdekke alle former for hvitvasking av penger, og denne ordningen skal vektlegge krav til kundeidentifikasjon, journalføring og rapportering av mistenkelige transaksjoner,

b) skal, med forbehold for artikkel 18 og 27 i denne konvensjon, påse at forvaltningsmyndigheter, reguleringsmyndigheter, rettshåndhevingsmyndigheter og andre myndigheter som bekjemper hvitvasking av penger (herunder rettsmyndigheter, om det er i henhold til nasjonal lovgivning) har evne til å samarbeide og utveksle opplysninger på nasjonalt og internasjonalt plan innenfor rammene fastsatt i den nasjonale lovgivningen og skal for dette formål vurdere å opprette en enhet for økonomisk etterretning som skal tjene som et nasjonalt senter for innhenting, analyse og spredning av opplysninger om mulig hvitvasking av penger.

2. Statspartene skal vurdere å gjennomføre mulige tiltak for å avdekke og overvåke bevegelser av penger og aktuelle negotiable dokumenter over sine grenser, i henhold til regler for å sikre forsvarlig bruk av opplysninger og uten å vanskeliggjøre bevegelser av lovlig kapital på noen måte. Slike tiltak kan omfatte et krav om at enkeltpersoner og foretak skal rapportere overføringer over landegrenser av betydelige mengder av penger og aktuelle negotiable dokumenter.

3. Ved opprettelsen av en nasjonal regulerings- og tilsynsordning i henhold til denne artikkel oppfordres statspartene, med forbehold for enhver annen artikkel i denne konvensjon, til å bruke som en retningslinje de aktuelle initiativene til regionale, interregionale og multilaterale organisasjoner mot hvitvasking av penger.

4. Statspartene skal bestrebe seg på å utvikle og fremme globalt, regionalt, subregionalt og bilateralt samarbeid mellom rettsmyndigheter, rettshåndhevingsmyndigheter og finansreguleringsmyndigheter for å bekjempe hvitvasking av penger.

Artikkel 8
Kriminalisering av korrupsjon

1. Hver statspart skal vedta de lover og treffe andre tiltak som er nødvendige for å fastsette som lovbrudd, når handlingen er begått forsettlig:

a) å love, tilby eller gi en offentlig tjenestemann, direkte eller indirekte, en urettmessig fordel, for tjenestemannen selv eller en annen person eller enhet, for at tjenestemannen skal handle eller avstå fra å handle i utøvelsen av sine tjenesteplikter,

b) for en offentlig tjenestemann å søke eller akseptere, direkte eller indirekte, en urettmessig fordel, for tjenestemannen selv eller en annen person eller enhet, for at tjenestemannen skal handle eller avstå fra å handle i utøvelsen av sine tjenesteplikter.

2. Hver statspart skal vurdere å vedta de lover og treffe andre tiltak som er nødvendige for å fastsette som lovbrudd, atferd nevnt i nr. 1 i denne artikkel der en utenlandsk offentlig tjenestemann eller internasjonal tjenestemann er innblandet. Likeledes skal hver statspart vurdere å fastsette som lovbrudd andre former for korrupsjon.

3. Hver statspart skal også treffe de tiltak som er nødvendige for å fastsette som et lovbrudd, deltaking som medvirker i et lovbrudd fastsatt i samsvar med denne artikkel.

4. Med hensyn til nr. 1 i denne artikkel og artikkel 9 i denne konvensjon menes med “offentlig tjenestemann”: offentlig tjenestemann eller en person som yter en offentlig tjeneste som definert i den nasjonale lovgivningen og som anvendt i strafferetten til den statsparten der vedkommende person utfører denne funksjonen.

Artikkel 9
Tiltak mot korrupsjon

1. I tillegg til tiltakene nevnt i artikkel 8 i denne konvensjon skal hver statspart, i den utstrekning det er hensiktsmessig og i samsvar med statspartens rettsorden, vedta lover eller treffe forvaltningsmessige eller andre effektive tiltak for å fremme integritet og for å forebygge, avdekke og straffe korrumpering av offentlige tjenestemenn.

2. Hver statspart skal treffe tiltak for å sikre at statspartens myndigheter kan handle effektivt når det gjelder å forebygge, avdekke og straffe korrumpering av offentlige tjenestemenn, herunder å gi disse myndighetene tilstrekkelig selvstendighet til å avskrekke utøvelse av utilbørlig innflytelse på deres virksomhet.

Artikkel 10
Juridiske personers ansvar

1. Hver statspart skal treffe de tiltak som er nødvendige, i samsvar med statspartens rettsprinsipper, for å fastsette juridiske personers ansvar for deltaking i alvorlige forbrytelser der en organisert kriminell gruppe er innblandet, og for lovbruddene fastsatt i samsvar med artikkel 5, 6, 8 og 23 i denne konvensjon.

2. Med forbehold for statspartens rettsprinsipper kan juridiske personers ansvar være strafferettslig, sivilrettslig eller forvaltningsrettslig.

3. Slikt ansvar skal ikke berøre straffansvaret til de fysiske personene som har begått lovbruddene.

avverge

4. Hver statspart skal særlig påse at juridiske personer som holdes ansvarlige i samsvar med denne artikkel, underlegges effektive, forholdsmessige og preventive strafferettslige eller ikke-strafferettslige sanksjoner, herunder monetære sanksjoner.

Artikkel 11
Forfølgning, pådømmelse og sanksjoner

1. Hver statspart skal straffe gjennomføring av et lovbrudd fastsatt i samsvar med artikkel 5, 6, 8 og 23 i denne konvensjon med sanksjoner som står i forhold til hvor alvorlig vedkommende lovbrudd er.

2. Hver statspart skal bestrebe seg på å sikre at enhver skjønnsmessig rettslig myndighet etter sin nasjonale lovgivning som gjelder forfølgning av personer for lovbrudd som omfattes av denne konvensjon, utøves slik at man får størst mulig virkning av rettshåndhevingstiltak med hensyn til disse lovbruddene, samtidig som det tas tilbørlig hensyn til behovet for å avskrekke gjennomføring av slike lovbrudd.

3. Når det gjelder lovbrudd fastsatt i samsvar med artikkel 5, 6, 8 og 23 i denne konvensjon, skal hver statspart treffe hensiktsmessige tiltak, i samsvar med sin nasjonale lovgivning, samtidig som den tar tilbørlig hensyn til forsvarets rettigheter, for å søke å sikre at vilkår fastsatt i forbindelse med avgjørelser om løslatelse i påvente av rettssak eller anke tar hensyn til behovet for å sikre at tiltalte møter i en påfølgende straffesak.

4. Hver statspart skal sikre at domstolene eller andre vedkommende myndigheter tar hensyn til alvorligheten av lovbruddene som omfattes av denne konvensjon, når de vurderer muligheten for løslatelse før tiden eller løslatelse på prøve av personer som er dømt for slike lovbrudd.

5. Hver statspart skal, dersom det er hensiktsmessig, fastsette i samsvar med sin nasjonale lovgivning en lang foreldelsesfrist for å fremme en sak med hensyn til ethvert lovbrudd som omfattes av denne konvensjon, og en lengre frist dersom den påståtte lovbryteren har unndratt seg forfølgning.

6. Ikke noe i denne konvensjon skal berøre prinsippet om at beskrivelsen av lovbrudd fastsatt i samsvar med denne konvensjon og av de anvendbare rettslige innsigelser eller andre rettsprinsipper som styrer lovligheten av atferd, er forbeholdt en statsparts nasjonale lovgivning, og at slike lovbrudd skal forfølges og straffes i samsvar med vedkommende lovgivning.

Artikkel 12
Inndragning og beslagleggelse

1. Statspartene skal, så langt det er mulig innenfor sine nasjonale rettsordener, vedta de tiltak som er nødvendige for å muliggjøre inndragning av:

a) utbytte av en forbrytelse som stammer fra lovbrudd som omfattes av denne konvensjon, eller eiendom til en verdi som tilsvarer verdien av slikt utbytte,

b) eiendom, utstyr eller andre midler brukt i eller ment til bruk i lovbrudd som omfattes av denne konvensjon.

2. Statspartene skal med sikte på inndragning treffe de tiltak som er nødvendige for å muliggjøre identifisering, sporing, frysing eller beslagleggelse av enhver gjenstand nevnt i nr. 1 i denne artikkel.

3. Dersom utbytte av en forbrytelse har blitt helt eller delvis omformet eller omdannet til annen eiendom, skal denne eiendommen være underlagt tiltakene nevnt i denne artikkel i stedet for utbyttet.

4. Dersom utbytte av en forbrytelse har blitt blandet med eiendom skaffet på lovlig måte, skal eiendommen, med forbehold for eventuell myndighet med hensyn til frysing eller beslagleggelse, kunne inndras opp til anslått verdi av det blandede utbyttet.

5. Inntekt eller andre fordeler som stammer fra utbytte av en forbrytelse, fra eiendom som utbytte av en forbrytelse har blitt omformet eller omdannet til, eller fra eiendom som utbytte av en forbrytelse har blitt blandet med, skal også være underlagt tiltakene nevnt i denne artikkel, på samme måte og i samme utstrekning som utbytte av en forbrytelse.

6. For formålet med denne artikkel og artikkel 13 i denne konvensjon skal hver statspart bemyndige sine domstoler eller andre vedkommende myndigheter til å gi pålegg om at bank-, finans- eller forretningsdokumenter skal utleveres eller beslaglegges. Statspartene skal ikke nekte å handle i henhold til bestemmelsene i dette nummer under henvisning til taushetsplikt om kunders forhold.

7. Statspartene kan vurdere muligheten for å kreve at en lovbryter viser at påstått utbytte av en forbrytelse eller annen eiendom som kan inndras, er lovlig anskaffet, i den utstrekning et slikt krav er i samsvar med prinsippene i deres nasjonale lovgivning og med arten av rettssak og annen sak.

8. Bestemmelsene i denne artikkel skal ikke tolkes slik at de innskrenker rettighetene til godtroende tredjemann.

9. Ikke noe i denne artikkel skal berøre prinsippet om at tiltakene nevnt i artikkelen skal defineres og gjennomføres i samsvar med og med forbehold for bestemmelsene i en statsparts nasjonale lovgivning.

Artikkel 13
Internasjonalt samarbeid om inndragning

1. En statspart som har mottatt en anmodning fra en annen statspart med jurisdiksjon over et lovbrudd som omfattes av denne konvensjon, om inndragning av utbytte av en forbrytelse, eiendom, utstyr eller andre midler nevnt i artikkel 12 nr. 1 i denne konvensjon som befinner seg på dens territorium, skal, så langt det er mulig innenfor sin nasjonale rettsorden:

a) forelegge anmodningen for sine vedkommende myndigheter med sikte på å få en avgjørelse om inndragning og, dersom slik avgjørelse tas, la den iverksettes, eller

b) forelegge for sine vedkommende myndigheter, med sikte på å la den iverksettes i den utstrekning det er anmodet om det, en avgjørelse om inndragning avsagt av en domstol på territoriet til den anmodende statspart i samsvar med artikkel 12 nr. 1 i denne konvensjon i den utstrekning den gjelder utbytte av en forbrytelse, eiendom, utstyr eller andre midler nevnt i artikkel 12 nr. 1 som befinner seg på territoriet til den anmodede statspart.

2. Etter å ha mottatt en anmodning fra en annen statspart med jurisdiksjon over et lovbrudd som omfattes av denne konvensjon, skal den anmodede statspart treffe tiltak for å identifisere, spore og fryse eller beslaglegge utbytte av en forbrytelse, eiendom, utstyr eller andre midler nevnt i artikkel 12 nr. 1 i denne konvensjon for at inndragning skal kunne bli besluttet enten av den anmodende statspart eller, i henhold til en anmodning etter nr. 1 i denne artikkel, av den anmodede statspart.

3. Bestemmelsene i artikkel 18 i denne konvensjon får tilsvarende anvendelse på denne artikkel. I tillegg til opplysningene angitt i artikkel 18 nr. 15 skal anmodninger framsatt i henhold til denne artikkel inneholde:

a) når det gjelder en anmodning med hensyn til nr. 1 bokstav a) i denne artikkel, en beskrivelse av eiendommen som skal inndras, og en uttalelse om hvilke fakta den anmodende statspart legger til grunn, som er tilstrekkelig til at den anmodede statspart kan be om avgjørelsen i henhold til sin nasjonale lovgivning,

b) når det gjelder en anmodning med hensyn til nr. 1 bokstav b) i denne artikkel, et rettslig akseptabelt eksemplar av avgjørelsen om inndragning som anmodningen er grunnet på, utstedt av den anmodende statspart, en uttalelse om fakta og opplysninger om i hvilken utstrekning det anmodes om fullbyrding av avgjørelsen,

c) når det gjelder en anmodning med hensyn til nr. 2 i denne artikkel, en uttalelse om hvilke fakta den anmodende statspart legger til grunn, og en beskrivelse av hvilke handlinger det anmodes om.

4. Avgjørelsene eller handlingene fastsatt i nr. 1 og 2 i denne artikkel skal tas og foretas av den anmodede statspart i samsvar med og med forbehold for bestemmelsene i dens nasjonale lovgivning og dens saksbehandlingsregler eller bilaterale eller multilaterale traktater, avtaler eller ordninger som den måtte være bundet av i forhold til den anmodende statspart.

5. Hver statspart skal sende eksemplarer av sine lover og forskrifter som lar denne artikkel tre i kraft, og av alle senere endringer i slike lover og forskrifter, eller en beskrivelse av disse, til De forente nasjoners generalsekretær.

6. Dersom en statspart velger å gjøre gjennomføringen av tiltakene nevnt i nr. 1 og 2 i denne artikkel betinget av at det finnes en relevant traktat, skal vedkommende statspart anse denne konvensjon som et nødvendig og tilstrekkelig traktatgrunnlag.

7. En statspart kan nekte samarbeid i henhold til denne artikkel dersom lovbruddet anmodningen gjelder, ikke er et lovbrudd som omfattes av denne konvensjon.

8. Bestemmelsene i denne artikkel skal ikke tolkes slik at de innskrenker rettighetene til godtroende tredjemann.

9. Statspartene skal vurdere å inngå bilaterale eller multilaterale traktater, avtaler eller ordninger for å forsterke virkningen av internasjonalt samarbeid i henhold til denne artikkel.

Artikkel 14
Råderett over inndratt utbytte av en forbrytelse eller eiendom

1. Utbytte av en forbrytelse eller eiendom inndratt av en statspart i henhold til artikkel 12 eller 13 nr. 1 i denne konvensjon skal rådes over av vedkommende statspart i samsvar med dens nasjonale lovgivning og administrative framgangsmåter.

2. Når statspartene handler på anmodning framsatt av en annen statspart i samsvar med artikkel 13 i denne konvensjon, skal de, i den utstrekning det er tillatt etter nasjonal lovgivning, og dersom de anmodes om det, særlig vurdere å tilbakeføre inndratt utbytte av en forbrytelse eller eiendom til den anmodende statspart slik at den kan gi erstatning til ofrene for forbrytelsen eller tilbakeføre utbytte av en forbrytelse eller eiendom til de rettmessige eierne.

3. Når en statspart handler på anmodning framsatt av en annen statspart i samsvar med artikkel 12 og 13 i denne konvensjon, kan den særlig vurdere å inngå avtaler eller ordninger om:

a) å bidra med verdien av utbytte av en forbrytelse eller eiendom eller midler som stammer fra salg av utbytte av en forbrytelse eller eiendom, eller en del av denne til kontoen som er valgt i samsvar med artikkel 30 nr. 2 bokstav c) i denne konvensjon, og til mellomstatlige organisasjoner som spesialiserer seg på å bekjempe organisert kriminalitet,

b) å dele med andre statsparter, regelmessig eller i hvert enkelt tilfelle, utbytte av en forbrytelse eller eiendom, eller midler som stammer fra salg av utbytte av en forbrytelse eller eiendom, i samsvar med sin nasjonale lovgivning eller administrative framgangsmåter.

Artikkel 15
Jurisdiksjon

1. Hver statspart skal treffe de tiltak som er nødvendige for å fastsette sin jurisdiksjon over lovbruddene fastsatt i samsvar med artikkel 5, 6, 8 og 23 i denne konvensjon når:

a) lovbruddet er begått på territoriet til vedkommende statspart, eller

b) lovbruddet er begått om bord på et fartøy som fører vedkommende statsparts flagg, eller et luftfartøy som er registrert i henhold til vedkommende statsparts lover på det tidspunktet lovbruddet begås.

2. Med forbehold for artikkel 4 i denne konvensjon kan en statspart også fastsette sin jurisdiksjon over ethvert slikt lovbrudd når:

a) lovbruddet er begått mot en statsborger av vedkommende statspart,

b) lovbruddet er begått av en statsborger av vedkommende statspart eller en statsløs person som til vanlig er bosatt på dens territorium, eller

c) lovbruddet er:

i) et av dem som er fastsatt i samsvar med artikkel 5 nr. 1 i denne konvensjon og er begått utenfor dens territorium med sikte på gjennomføring av en alvorlig forbrytelse på dens territorium,

ii) et av dem som er fastsatt i samsvar med artikkel 6 nr. 1 bokstav b) ii) i denne konvensjon og er begått utenfor dens territorium med sikte på gjennomføring av et lovbrudd fastsatt i samsvar med artikkel 6 nr. 1 bokstav a) i) eller ii) eller bokstav b) i) i denne konvensjon på dens territorium.

3. Med hensyn til artikkel 16 nr. 10 i denne konvensjon skal hver statspart treffe de tiltak som er nødvendige for å fastsette sin jurisdiksjon over lovbruddene som omfattes av denne konvensjon, når den påståtte lovbryteren befinner seg på statspartens territorium og statsparten ikke utleverer vedkommende utelukkende på grunn av at vedkommende er statsborger av statsparten.

4. Hver statspart kan også treffe de tiltak som er nødvendige for å fastsette sin jurisdiksjon over lovbruddene som omfattes av denne konvensjon, når den påståtte lovbryteren befinner seg på dens territorium og statsparten ikke utleverer vedkommende.

5. Dersom en statspart som utøver sin jurisdiksjon i henhold til nr. 1 eller 2 i denne artikkel, har fått underretning om eller har fått vite på annen måte at en eller flere andre statsparter gjennomfører etterforskning, forfølgning eller rettssak når det gjelder samme atferd, skal vedkommende myndigheter i disse statspartene, når det er hensiktsmessig, samrå seg med hverandre med sikte på å samordne sine handlinger.

6. Med forbehold for normene i den allmenne folkeretten utelukker ikke denne konvensjon utøvelse av kompetanse i straffesaker fastsatt av en statspart i samsvar med sin nasjonale lovgivning.

Artikkel 16
Utlevering

1. Denne artikkel får anvendelse på lovbruddene som omfattes av denne konvensjon, eller i saker der et lovbrudd nevnt i artikkel 3 nr. 1 bokstav a) eller b) omfatter en organisert kriminell gruppe, og personen som er gjenstand for anmodningen om utlevering, befinner seg på territoriet til den anmodede statspart, forutsatt at lovbruddet som det søkes om utlevering for, er straffbart i henhold til den nasjonale lovgivningen til både den anmodende statspart og den anmodede statspart.

2. Dersom anmodningen om utlevering omfatter flere atskilte alvorlige forbrytelser, og noen av dem ikke omfattes av denne artikkel, kan den anmodede statspart anvende denne artikkel også på de sistnevnte lovbruddene.

3. Hvert av lovbruddene som denne artikkel får anvendelse på, skal, i enhver eksisterende utleveringstraktat mellom statspartene, anses som et lovbrudd som kan medføre utlevering. Statspartene forplikter seg til å ta med slike lovbrudd som lovbrudd kan medføre utlevering, i enhver utleveringstraktat som inngås mellom dem.

4. Dersom en statspart som gjør utlevering betinget av at det finnes en traktat, mottar en anmodning om utlevering fra en annen statspart som den ikke har noen utleveringstraktat med, kan den anse denne konvensjon som det rettslige grunnlaget for utlevering med hensyn til ethvert lovbrudd som denne artikkel får anvendelse på.

5. Statsparter som gjør utlevering betinget av at det finnes en traktat, skal:

a) på tidspunktet for deponering av sitt ratifikasjons-, godtakelses- godkjennings- eller tiltredelsesdokument for denne konvensjon, underrette De forente nasjoners generalsekretær om de vil godta denne konvensjon som det rettslige grunnlaget for samarbeid om utlevering med andre statsparter i denne konvensjon, og

b) dersom de ikke godtar denne konvensjon som det rettslige grunnlaget for samarbeid om utlevering, søke, når det er hensiktsmessig, å inngå traktater om utlevering med andre statsparter i denne konvensjon for å gjennomføre denne artikkel.

6. Statsparter som ikke gjør utlevering betinget av at det finnes en traktat, skal seg imellom betrakte lovbrudd som denne artikkel får anvendelse på, som lovbrudd som kan medføre utlevering.

7. Utlevering skal skje i henhold til vilkårene fastsatt i den anmodede statsparts nasjonale lovgivning eller i gjeldende utleveringstraktater, herunder vilkår om krav om minstestraff for utlevering og på hvilket grunnlag den anmodede statspart kan nekte utlevering.

8. Statspartene skal, med forbehold for sin nasjonale lovgivning, bestrebe seg på å utføre utleveringsprosedyrer raskt og å forenkle tilhørende beviskrav i forhold til ethvert lovbrudd som denne artikkel får anvendelse på.

9. Med forbehold for bestemmelsene i sin nasjonale lovgivning og sine utleveringstraktater kan den anmodede statspart, dersom den finner at forholdene gir grunnlag for det, og det haster, og på anmodning fra den anmodende statspart, arrestere en person som søkes utlevert, og som befinner seg på dens territorium, eller treffe andre hensiktsmessige tiltak for å sikre at vedkommende møter ved behandlingen av utleveringssaken.

10. En statspart på hvis territorium en påstått lovbryter blir funnet, skal, dersom statsparten ikke utleverer vedkommende for et lovbrudd som denne artikkel får anvendelse på, utelukkende på grunn av at vedkommende er statsborger av statsparten, på anmodning fra den statsparten som søker utlevering, være forpliktet til å forelegge saken for sine vedkommende myndigheter uten ugrunnet opphold med sikte på forfølgning. Disse myndighetene skal ta sin avgjørelse og behandle saken på samme måte som det gjøres med hensyn til ethvert annet lovbrudd av alvorlig art i henhold til den nasjonale lovgivningen til vedkommende statspart. De berørte statspartene skal samarbeide med hverandre, særlig om rettergangs- og bevisaspekt, for å sikre effektiv forfølgning.

11. Dersom en statspart i henhold til sin nasjonale lovgivning kan utlevere en av sine statsborgere bare dersom personen blir tilbakeført til vedkommende statspart for å sone dommen som ble idømt som følge av rettssaken eller saksbehandlingen som det ble søkt om utlevering av vedkommende for, og vedkommende statspart og statsparten som søker utlevering av personen, samtykker i denne muligheten og andre vilkår som de mener er hensiktsmessige, skal slik betinget utlevering være tilstrekkelig til å oppfylle forpliktelsen nevnt i nr. 10 i denne artikkel.

12. Dersom en utlevering som søkes for å fullbyrde en dom, nektes fordi personen som søkes utlevert, er statsborger av den anmodede statspart, skal den anmodede part, dersom dens nasjonale lovgivning tillater det, og i samsvar med kravene i denne lovgivningen, på begjæring fra den anmodende part vurdere fullbyrdingen av dommen som har blitt idømt i henhold til den nasjonale lovgivningen til den anmodende part, eller det som gjenstår av den.

13. En person som det er innledet forfølgning av i forbindelse med noen av lovbruddene som denne artikkel får anvendelse på, skal sikres rettferdig behandling på alle trinn i forfølgningen, og skal blant annet ha alle rettigheter og garantier som er fastsatt i den nasjonale lovgivningen til den statsparten som personen befinner seg på territoriet til.

14. Ikke noe i denne konvensjon skal tolkes slik at det innebærer en forpliktelse til å utlevere, dersom den anmodede statspart har gode grunner til å tro at anmodningen har blitt framsatt for å forfølge eller å straffe en person på grunn av personens kjønn, rase, religion, nasjonalitet, etniske opprinnelse eller politiske meninger eller at å etterkomme anmodningen ville skade personens stilling av en av disse grunnene.

15. Statspartene kan ikke nekte å etterkomme en anmodning om utlevering bare på grunn av at lovbruddet også anses å dreie seg om skattemessige forhold.

16. Før den anmodede statspart nekter utlevering, skal den, når det er hensiktsmessig, samrå seg med den anmodende statspart for å gi den god tid til å legge fram sine synspunkter og å gi opplysninger som er relevante for sin påstand.

17. Statspartene skal søke å inngå bilaterale og multilaterale avtaler eller ordninger for å gjennomføre eller å lette utleveringen.

Artikkel 17
Overføring av domfelte

Statspartene kan vurdere å inngå bilaterale eller multilaterale avtaler eller ordninger om overføring til sitt territorium av personer som er dømt til fengsel eller andre former for frihetsberøvelse for lovbrudd som omfattes av denne konvensjon, for at de skal kunne sone dommene sine der.

Artikkel 18
Gjensidig juridisk bistand

1. Statspartene skal yte hverandre mest mulig gjensidig juridisk bistand i etterforskning, forfølgning og rettssaker med hensyn til lovbruddene som omfattes av denne konvensjon, som fastsatt i artikkel 3, og skal gjensidig yte hverandre tilsvarende bistand der den anmodende statspart har rimelig grunn til å mistenke at lovbruddet nevnt i artikkel 3 nr. 1 bokstav a) eller b) er av grenseoverskridende art, herunder at ofre, vitner, utbytte, midler eller bevis på slike lovbrudd befinner seg i den anmodede statspart, og at lovbruddet omfatter en organisert kriminell gruppe.

2. Gjensidig juridisk bistand skal ytes så langt det er mulig i henhold til den anmodede statsparts relevante lover, traktater, avtaler og ordninger når det gjelder etterforskning, forfølgning og rettssaker med hensyn til lovbruddene som en juridisk person kan holdes ansvarlig for, i samsvar med artikkel 10 i denne konvensjon, i den anmodende statspart.

3. Det kan anmodes om gjensidig juridisk bistand som skal ytes i samsvar med denne artikkel, til hvert av følgende formål:

a) å avhøre eller å oppta forklaring av personer,

b) å forkynne rettslige dokumenter,

c) å gjennomføre ransakinger og beslagleggelser samt frysing,

d) å undersøke gjenstander og steder,

e) å skaffe opplysninger, bevisgjenstander og ekspertuttalelser,

f) å skaffe originaler eller bekreftede kopier av aktuelle dokumenter, herunder forvaltnings-, bank-, finans-, selskaps- eller forretningsdokumenter,

g) å identifisere eller spore utbytte av forbrytelse, eiendom, midler eller andre ting til bevisformål,

h) å legge til rette for at personer møter frivillig i den anmodende statspart,

i) enhver annen bistand som ikke er i strid med den nasjonale lovgivningen til den anmodede statspart.

4. Med forbehold for nasjonal lovgivning kan vedkommende myndigheter i en statspart uten anmodning på forhånd sende opplysninger som gjelder straffbare forhold, til en vedkommende myndighet i en annen statspart dersom de mener at slike opplysninger kan hjelpe myndigheten med å foreta eller på en vellykket måte avslutte gransking og straffeforfølgning eller kan føre til en anmodning formulert av sistnevnte statspart i henhold til denne konvensjon.

5. Sending av opplysninger i henhold til nr. 4 i denne artikkel skal ikke berøre gransking og straffeforfølgning i staten til de vedkommende myndighetene som gir opplysningene. Vedkommende myndigheter som mottar opplysningene, skal etterkomme en anmodning om at nevnte opplysninger skal være fortrolige, selv midlertidig, eller at det skal være begrensninger på bruken av dem. Dette skal imidlertid ikke hindre mottakerstatsparten i å åpenbare i sin saksbehandling opplysninger som er straffefritakende for en anklaget person. I et slikt tilfelle skal mottakerstatsparten underrette avsenderstatsparten før åpenbaringen og, dersom den anmodes om det, samrå seg med avsenderstatsparten. Dersom det unntaksvis ikke er mulig å gi underretning på forhånd, skal mottakerstatsparten uten opphold underrette avsenderstatsparten om åpenbaringen.

6. Bestemmelsene i denne artikkel skal ikke berøre forpliktelser i henhold til andre traktater, bilaterale eller multilaterale, som helt eller delvis regulerer eller kommer til å regulere gjensidig juridisk bistand.

7. Nr. 9 til 29 i denne artikkel får anvendelse på anmodninger framsatt i henhold til denne artikkel dersom de aktuelle statspartene ikke er bundet av en traktat om gjensidig juridisk bistand. Dersom statspartene er bundet av en slik traktat, får de tilsvarende bestemmelsene i vedkommende traktat anvendelse med mindre statspartene blir enige om å anvende nr. 9 til 29 i denne artikkel i stedet. Statspartene oppfordres sterkt til å anvende disse numrene dersom de legger til rette for samarbeid.

8. Statspartene skal ikke nekte å gi gjensidig juridisk bistand i henhold til denne artikkel på grunn av taushetsplikt om kunders forhold.

9. Statspartene kan nekte å gi gjensidig juridisk bistand i henhold til denne artikkel dersom det ikke foreligger dobbel straffbarhet. Imidlertid kan den anmodede statspart, når den anser det hensiktsmessig, yte bistand i den utstrekning den selv avgjør etter eget skjønn, selv om atferden utgjør et lovbrudd i henhold til den nasjonale lovgivningen til den anmodede statspart.

10. En person som holdes i fengslig forvaring, eller som soner en dom på territoriet til en statspart, som det anmodes om skal være til stede i en annen statspart med tanke på identifisering, forklaring eller annen ytelse av hjelp til å skaffe bevis i etterforskning, forfølgning eller rettssaker med hensyn til lovbrudd som omfattes av denne konvensjon, kan overføres dersom følgende vilkår er oppfylt:

a) personen gir sitt informerte samtykke frivillig,

b) vedkommende myndigheter i begge statspartene er enige, med forbehold for vilkår som disse statspartene måtte anse hensiktsmessige.

11. Med hensyn til nr. 10 i denne artikkel gjelder følgende:

a) Statsparten som personen overføres til, skal ha myndighet og plikt til å holde den overførte personen i fengslig forvaring, med mindre statsparten som personen ble overført fra, har anmodet om eller godkjent noe annet.

b) Statsparten som personen overføres til, skal uten opphold oppfylle sin forpliktelse til å tilbakeføre personen til varetekt i den statsparten som personen ble overført fra, slik det ble avtalt på forhånd, eller avtales på annen måte, av vedkommende myndigheter i de to statspartene.

c) Statsparten som personen overføres til, skal ikke kreve at statsparten som personen ble overført fra, skal innlede utleveringssak om tilbakeføring av personen.

d) Personen som overføres, skal få fradrag for den delen av straffen som sones i staten som vedkommende ble overført fra, og for den tiden som utholdes i varetekt i den statsparten som vedkommende ble overført til.

12. Med mindre statsparten som en person skal overføres fra i samsvar med nr. 10 og 11 i denne artikkel, samtykker i det, skal ikke personen, uansett hvilken nasjonalitet personen har, forfølges, holdes i fengslig forvaring, straffes eller undergis annen begrensning i sin personlige frihet på territoriet til staten som personen overføres til, med hensyn til handlinger, unnlatelser eller domfellelser før personens avreise fra territoriet til staten som personen ble overført fra.

13. Hver statspart skal utpeke en sentralmyndighet som skal ha ansvar for og myndighet til å motta anmodninger om gjensidig juridisk bistand og enten å gjennomføre dem eller å oversende dem til vedkommende myndigheter til gjennomføring. Dersom en statspart har en særskilt region eller et særskilt territorium med en egen orden for gjensidig juridisk bistand, den kan utpeke en bestemt sentralmyndighet som skal ha samme funksjon for vedkommende region eller territorium. Sentralmyndighetene skal påse at det skjer en rask og forsvarlig gjennomføring eller oversending av mottatte anmodninger. Dersom sentralmyndigheten oversender anmodningen til en vedkommende myndighet til gjennomføring, skal den be om at vedkommende myndighet gjennomfører anmodningen raskt og forsvarlig. De forente nasjoners generalsekretær skal underrettes om sentralmyndigheten som utpekes til dette formålet, på det tidspunktet hver statspart deponerer sitt ratifikasjons-, godtakelses- godkjennings- eller tiltredelsesdokument for denne konvensjon. Anmodninger om gjensidig juridisk bistand og enhver tilhørende underretning skal oversendes til sentralmyndighetene som er utpekt av statspartene. Dette kravet skal ikke berøre en statsparts rett til å kreve at slike anmodninger og underretninger skal gå gjennom diplomatiske kanaler og, i hastesaker og dersom statspartene er enige, gjennom Den internasjonale kriminalpolitiorganisasjon, om mulig.

14. Anmodninger skal framsettes skriftlig eller, om mulig, ved hjelp av ethvert middel som kan gi et skriftlig dokument, i et språk som kan godtas av den anmodede statspart, under forhold som gir vedkommende statspart mulighet til å kontrollere ektheten. De forente nasjoners generalsekretær skal underrettes om hvilket eller hvilke språk som kan godtas av hver statspart, på det tidspunktet statsparten deponerer sitt ratifikasjons-, godtakelses- godkjennings- eller tiltredelsesdokument for denne konvensjon. Når det haster og statspartene er enige, kan anmodninger framsettes muntlig, men skal bekreftes skriftlig umiddelbart.

15. En anmodning om gjensidig juridisk bistand skal inneholde:

a) identiteten til myndigheten som framsetter anmodningen,

b) gjenstanden for og arten av etterforskningen, forfølgningen eller rettssaken som anmodningen gjelder, og navnet og funksjonene til myndigheten som gjennomfører etterforskningen, forfølgningen eller rettssaken,

c) et sammendrag av de aktuelle fakta, unntatt når det gjelder anmodninger med sikte på forkynnelse av rettslige dokumenter,

d) en beskrivelse av bistanden som søkes, og nærmere opplysninger om eventuelle særlige framgangsmåter som den anmodende statspart ønsker skal følges,

e) om mulig, identiteten, oppholdsstedet og nasjonaliteten til eventuelle personer, og

f) formålet med å søke bevisene, opplysningene eller handlingen.

16. Den anmodede statspart kan anmode om tilleggsopplysninger når det synes nødvendig for at anmodningen skal kunne gjennomføres i samsvar med dens nasjonale lovgivning, eller når den kan lette slik gjennomføring.

17. En anmodning skal gjennomføres i samsvar med den nasjonale lovgivningen til den anmodede statspart og, i den utstrekning det ikke er i strid med den nasjonale lovgivningen til den anmodede statspart, og om mulig, i samsvar med framgangsmåtene angitt i anmodningen.

18. Når det er mulig og i samsvar med grunnleggende prinsipper i nasjonal lovgivning, og når en enkeltperson befinner seg på territoriet til en statspart og må avhøres som vitne eller sakkyndig av rettsmyndighetene i en annen statspart, kan den første statsparten på anmodning fra den andre tillate at avhøret finner sted som videomøte dersom det ikke er mulig eller ønskelig for den aktuelle enkeltpersonen å møte personlig på territoriet til den anmodende statspart. Statspartene kan avtale at avhøret skal foretas av en rettsmyndighet i den anmodende statspart, og at en rettsmyndighet i den anmodede statspart skal være til stede.

19. Den anmodende statspart skal ikke oversende eller bruke opplysninger eller bevis gitt av den anmodede statspart til andre etterforskninger, forfølgninger eller rettssaker enn dem som er angitt i anmodningen, uten at den anmodede statspart har gitt samtykke til det på forhånd. Ikke noe i dette nummer skal hindre den anmodende statspart i å åpenbare i sin saksbehandling opplysninger eller bevis som er straffefritakende for en anklaget person. I sistnevnte tilfelle skal den anmodende statspart underrette den anmodede statspart før åpenbaringen og, dersom den anmodes om det, samrå seg med den anmodede statspart. Dersom det unntaksvis ikke er mulig å gi underretning på forhånd, skal den anmodende statspart uten opphold underrette den anmodede statspart om åpenbaringen.

20. Den anmodende statspart kan kreve at den anmodede statspart holder anmodningens faktum og substans fortrolig, unntatt i den utstrekning det er nødvendig for å gjennomføre anmodningen. Dersom den anmodede statspart ikke kan etterleve fortrolighetskravet, skal den umiddelbart underrette den anmodende statspart.

21. Gjensidig juridisk bistand kan nektes:

a) dersom anmodningen ikke er framsatt i samsvar med bestemmelsene i denne artikkel,

b) dersom den anmodede statspart finner at gjennomføring av anmodningen sannsynligvis vil være til skade for sin suverenitet, sikkerhet, offentlige orden eller andre viktige interesser,

c) dersom myndighetene i den anmodede statspart ville vært forhindret av sin nasjonale lovgivning fra å gjennomføre handlingen det anmodes om, med hensyn til et tilsvarende lovbrudd, dersom det hadde vært gjenstand for etterforskning, forfølgning eller rettssak i henhold til deres egen jurisdiksjon,

d) dersom det er i strid med den anmodede statsparts rettsorden med hensyn til gjensidig juridisk bistand at anmodningen etterkommes.

22. Statspartene kan ikke nekte å etterkomme en anmodning om gjensidig juridisk bistand bare på grunn av at lovbruddet også anses å dreie seg om skattemessige forhold.

23. Nekting av gjensidig juridisk bistand skal grunngis.

24. Den anmodede statspart skal gjennomføre anmodningen om gjensidig juridisk bistand så snart som mulig og skal så langt det er mulig ta hensyn til eventuelle frister som er nevnt av den anmodende statspart, og som er grunngitt, helst i anmodningen. Den anmodede statspart skal svare på rimelige anmodninger fra den anmodende statspart om framdriften i behandlingen av anmodningen. Den anmodende statspart skal umiddelbart underrette den anmodede statspart når bistanden som søkes, ikke lenger er nødvendig.

25. Gjensidig juridisk bistand kan utsettes av den anmodede statspart dersom den er til hinder for en pågående etterforskning, forfølgning eller rettssak.

26. Før den anmodede statspart nekter en anmodning i henhold til nr. 21 i denne artikkel eller utsetter gjennomføringen av den i henhold til nr. 25 i denne artikkel, skal parten samrå seg med den anmodende statspart for å få vurdert om bistand kan gis på de vilkår og betingelser som den anser som nødvendige. Dersom den anmodende statspart godtar bistand på disse vilkårene, skal den etterleve vilkårene.

27. Med forbehold for anvendelse av nr. 12 i denne artikkel skal ikke et vitne, en sakkyndig eller en annen person som på anmodning fra den anmodende statspart samtykker i å avgi forklaring i en sak eller å hjelpe til i en etterforskning, forfølgning eller rettssak på territoriet til den anmodende statspart, forfølges, holdes i fengslig forvaring, straffes eller undergis annen begrensning i sin personlige frihet på vedkommende territorium med hensyn til handlinger, unnlatelser eller domfellelser før personens avreise fra territoriet til den anmodede statspart. Slikt fritt leide skal opphøre når vitnet, den sakkyndige eller den andre personen, i et tidsrom på femten påfølgende dager eller i et tidsrom avtalt mellom statspartene fra den dagen da vedkommende ble offisielt meddelt at rettsmyndighetene ikke lenger krevde at vedkommende var til stede, har hatt mulighet til å reise, men likevel oppholder seg frivillig på territoriet til den anmodende statspart eller, etter å ha forlatt det, har kommet tilbake av egen fri vilje.

28. Vanlige kostnader med å gjennomføre en anmodning skal bæres av den anmodede statspart med mindre de berørte statspartene blir enige om noe annet. Dersom det kreves betydelige eller ekstraordinære utgifter for å etterkomme anmodningen, skal statspartene samrå seg med hverandre med sikte på å fastsette på hvilke vilkår anmodningen skal gjennomføres, og på hvilken måte kostnadene skal bæres.

29. Den anmodede statspart:

a) skal gi den anmodende statspart kopier av forvaltningsdokumenter eller opplysninger den har som i henhold til dens nasjonale lovgivning er tilgjengelige for allmennheten,

b) kan, etter eget valg, gi den anmodende statspart hele eller deler av eller på de vilkår den anser hensiktsmessig, kopier av alle forvaltningsdokumenter eller opplysninger den har som i henhold til dens nasjonale lovgivning er tilgjengelige for allmennheten.

30. Statspartene skal etter behov vurdere muligheten for å inngå bilaterale eller multilaterale avtaler eller ordninger som tjener formålene med, gjennomfører i praksis eller styrker bestemmelsene i denne artikkel.

Artikkel 19
Felles etterforskning

Statspartene skal vurdere å inngå bilaterale eller multilaterale avtaler eller ordninger som, i forhold til saker som er gjenstand for etterforskning, forfølgning eller rettssaker i en eller flere stater, gir de berørte vedkommende myndigheter mulighet til å opprette felles etterforskningsorganer. Dersom det ikke foreligger slike avtaler eller ordninger, kan felles etterforskning foretas etter avtale i hvert enkelt tilfelle. De berørte statspartene skal påse at suvereniteten til den statsparten på hvis territorium slik etterforskning skal finne sted, respekteres fullt ut.

Artikkel 20
Særlige etterforskningsteknikker

1. Dersom det ikke er i strid med de grunnleggende prinsippene i en statsparts nasjonale rettsorden, skal statsparten, innenfor rammen av sine muligheter og slik bestemmelsene i den nasjonale lovgivningen foreskriver, treffe de nødvendige tiltak for å gi sine vedkommende myndigheter tillatelse til hensiktsmessig bruk av kontrollert levering og, dersom den anser det hensiktsmessig, bruk av andre særlige etterforskningsteknikker, for eksempel elektronisk eller andre former for overvåking og spaningsoperasjoner, på sitt territorium med sikte på effektiv bekjemping av organisert kriminalitet.

2. Med sikte på å etterforske lovbruddene som omfattes av denne konvensjon, oppfordres statspartene til å inngå, når det er nødvendig, hensiktsmessige bilaterale eller multilaterale avtaler eller ordninger om bruk av slike særlige etterforskningsteknikker ved samarbeid på internasjonalt plan. Slike avtaler eller ordninger skal inngås og gjennomføres i fullt samsvar med prinsippet om statenes suverene likhet og skal gjennomføres i strengt samsvar med bestemmelsene i disse avtalene eller ordningene.

3. Dersom det ikke foreligger en avtale eller ordning som nevnt i nr. 2 i denne artikkel, skal avgjørelser om å bruke slike særlige etterforskningsteknikker på internasjonalt plan tas i hvert enkelt tilfelle og det kan, når det er nødvendig, tas hensyn til økonomiske ordninger og overenskomster når det gjelder de berørte statspartenes utøvelse av jurisdiksjon.

4. Avgjørelser om å bruke kontrollert levering på internasjonalt plan kan, med samtykke fra de berørte statspartene, omfatte metoder som å fange opp varene og å tillate at varene fortsetter intakt eller blir fjernet eller erstattet helt eller delvis.

Artikkel 21
Overføring av straffeforfølgning

Statspartene skal vurdere muligheten for å overføre til hverandre saker som gjelder forfølgning av et lovbrudd som omfattes av denne konvensjon, der slik overføring anses å være best ut fra hensynet til rettspleien, særlig når flere jurisdiksjoner er innblandet, med sikte på å samle forfølgningen.

Artikkel 22
Fastsettelse av kriminelt rulleblad

Hver statspart kan vedta de lover eller treffe andre tiltak som er nødvendige for å ta hensyn til, på de vilkår og for det formål som den anser hensiktsmessig, enhver tidligere domfellelse i en annen stat av en påstått lovbryter med sikte på å bruke disse opplysningene i straffeforfølgning som gjelder lovbrudd som omfattes av denne konvensjon.

Artikkel 23
Kriminalisering av hindring av rettsforfølgning

Hver statspart skal vedta de lover og treffe andre tiltak som er nødvendige for å fastsette som lovbrudd, når handlingen er begått forsettlig:

a) å bruke vold, trusler eller skremsler eller å love, tilby eller gi en urettmessig fordel for å forlede til falsk forklaring eller å gripe inn i avgivelse av forklaring eller framskaffing av bevis i en sak som gjelder gjennomføring av lovbrudd som omfattes av denne konvensjon,

b) å bruke vold, trusler eller skremsler for å gripe inn i utøvelsen av en domstols- eller rettshåndhevingstjenestemanns tjenesteplikter som gjelder gjennomføring av lovbrudd som omfattes av denne konvensjon. Ikke noe i denne bokstav skal innskrenke statspartenes rett til å ha lovgivning som beskytter andre kategorier av offentlige tjenestemenn.

Artikkel 24
Beskyttelse av vitner

1. Hver statspart skal, så langt den evner, treffe hensiktsmessige tiltak for å sørge for effektiv beskyttelse mot mulige represalier eller skremsler for vitner i straffesaker som avgir forklaring om lovbrudd som omfattes av denne konvensjon, og, når det er hensiktsmessig, for deres slektninger og andre personer som står dem nært.

2. Tiltakene nevnt i nr. 1 i denne artikkel kan, uten at det innskrenker rettighetene til tiltalte, herunder rett til rettergang, blant annet omfatte følgende:

a) å fastsette framgangsmåter for fysisk beskyttelse av slike personer, for eksempel, i den utstrekning det er nødvendig og mulig, å gi dem et nytt oppholdssted og å tillate, når det er hensiktsmessig, ikke-åpenbaring eller begrensninger på åpenbaringen av opplysninger om identiteten og oppholdsstedet til slike personer,

b) å sørge for bevisregler som tillater at en vitneforklaring kan gis på en måte som sikrer vitnets sikkerhet, for eksempel å tillate at forklaring gis ved bruk av kommunikasjonsteknologi, blant annet videosamband eller andre tilfredsstillende metoder.

3. Statspartene skal vurdere å inngå avtaler eller ordninger med andre stater om å gi personer nevnt i nr. 1 i denne artikkel et nytt oppholdssted.

4. Bestemmelsene i denne artikkel får også anvendelse på ofre i den utstrekning de er vitner.

Artikkel 25
Bistand til og beskyttelse av ofre

1. Hver statspart skal, så langt den evner, treffe hensiktsmessige tiltak for å yte bistand og beskyttelse til ofre for lovbrudd som omfattes av denne konvensjon, særlig når det gjelder trusler om represalier eller skremsler.

2. Hver statspart skal fastsette hensiktsmessige framgangsmåter for å gi tilgang til erstatning og restitusjon for ofre for lovbrudd som omfattes av denne konvensjon.

3. Hver statspart skal, med forbehold for sin nasjonale lovgivning, gjøre det mulig å få ofrenes synspunkter og bekymringer lagt fram og vurdert på hensiktsmessige stadier i straffeforfølgningen av lovbrytere på en måte som ikke innskrenker forsvarets rettigheter.

Artikkel 26
Tiltak for å styrke samarbeidet med rettshåndhevingsmyndigheter

1. Hver statspart skal treffe hensiktsmessige tiltak for å oppmuntre personer som deltar eller har deltatt i organiserte kriminelle grupper:

a) til å gi opplysninger som er nyttige for vedkommende myndigheter til etterforsknings- og bevisformål, blant annet om følgende:

i) organiserte kriminelle gruppers identitet, art, sammensetning, struktur, oppholdssted eller virksomhet,

ii) forbindelser, herunder internasjonale forbindelser, med andre organiserte kriminelle grupper,

iii) lovbrudd som organiserte kriminelle grupper har begått eller kan begå,

b) til å yte vedkommende myndigheter faktuell, konkret hjelp som kan bidra til å ta fra organiserte kriminelle grupper deres ressurser eller utbytte av en forbrytelse.

2. Hver statspart skal vurdere å fastsette bestemmelser som gir mulighet til, i hensiktsmessige tilfeller, å sette ned straffen til en anklaget person som utviser betydelig samarbeid i etterforskning eller forfølgning av et lovbrudd som omfattes av denne konvensjon.

3. Hver statspart skal vurdere å fastsette bestemmelser som gir mulighet til, i samsvar med de grunnleggende prinsippene i sin nasjonale lovgivning, å gi immunitet mot forfølgning til en person som utviser betydelig samarbeid i etterforskning eller forfølgning av et lovbrudd som omfattes av denne konvensjon.

4. Beskyttelsen av slike personer skal være som fastsatt i artikkel 24 i denne konvensjon.

5. Når en person som er nevnt i nr. 1 i denne artikkel, og som oppholder seg i en statspart, kan utvise betydelig samarbeid med vedkommende myndigheter i en annen statspart, kan de berørte statspartene vurdere å inngå avtaler eller ordninger, i samsvar med sin nasjonale lovgivning, om at den andre statsparten kan yte behandlingen nevnt i nr. 2 og 3 i denne artikkel.

Artikkel 27
Samarbeid om rettshåndheving

1. Statspartene skal samarbeide nært med hverandre, i samsvar med sine respektive nasjonale retts- og forvaltningsordener, å forsterke virkningen av rettshåndhevingstiltak for å bekjempe lovbruddene som omfattes av denne konvensjon. Hver statspart skal særlig vedta effektive tiltak:

a) for å forsterke og, der det er kreves, å opprette kommunikasjonskanaler mellom sine vedkommende myndigheter, organer og tjenester for å legge til rette for en sikker og rask utveksling av opplysninger om alle aspekter ved lovbruddene som omfattes av denne konvensjon, herunder, dersom de berørte statspartene anser det som hensiktsmessig, forbindelser med annen kriminell virksomhet,

b) for å samarbeide med andre statsparter om å gjennomføre granskinger når det gjelder lovbrudd som omfattes av denne konvensjon, om:

i) identiteten, oppholdsstedet og virksomheten til personer som mistenkes for å være innblandet i slike lovbrudd, eller oppholdsstedet til andre aktuelle personer,

ii) bevegelser til utbytte av en forbrytelse eller eiendom som stammer fra gjennomføringen av slike lovbrudd,

iii) bevegelser til eiendom, utstyr eller andre midler brukt eller ment til bruk i gjennomføringen av slike lovbrudd,

c) for å bidra med, når det er hensiktsmessig, nødvendige gjenstander eller mengder av stoffer til analyse- eller etterforskningsformål,

d) for å legge til rette for effektiv samordning mellom deres vedkommende myndigheter, organer og tjenester og for å fremme utveksling av personell og andre sakkyndige, herunder, med forbehold for bilaterale avtaler eller ordninger mellom de berørte statspartene, utstasjonering av kontaktpersoner,

e) for å utveksle opplysninger med andre statsparter om særlige midler og metoder som brukes av organiserte kriminelle grupper, blant annet ruter og transportmidler og bruk av falsk identitet, endrede eller falske dokumenter eller andre måter å skjule virksomheten på,

f) for å utveksle opplysninger og samordne forvaltningsmessige og eventuelt andre tiltak som tas med sikte på tidlig identifisering av lovbruddene som omfattes av denne konvensjon.

2. Med sikte på gjennomføring av denne konvensjon skal statspartene vurdere å inngå bilaterale eller multilaterale avtaler eller ordninger om direkte samarbeid mellom sine rettshåndhevingsorganer og, der slike avtaler eller ordninger allerede foreligger, å endre dem. Dersom det ikke foreligger slike avtaler eller ordninger mellom de berørte statspartene, kan partene anse denne konvensjon som grunnlag for gjensidig samarbeid om rettshåndheving når det gjelder lovbruddene som omfattes av denne konvensjon. Når det er hensiktsmessig, skal statspartene benytte seg fullt ut av avtaler eller ordninger, også med internasjonale eller regionale organisasjoner, for å styrke samarbeidet mellom sine rettshåndhevingsorganer.

3. Statspartene skal innenfor rammen av sine midler bestrebe seg på å samarbeide for å reagere mot grenseoverskridende organisert kriminalitet begått ved bruk av moderne teknologi.

Artikkel 28
Innhenting, utveksling og analyse av opplysninger om arten av organisert kriminalitet

1. Hver statspart skal vurdere å analysere, i samråd med de vitenskapelige og akademiske miljøene, trender i den organiserte kriminaliteten på sitt territorium, under hvilke forhold organisert kriminalitet drives, samt hvilke yrkesgrupper og teknologier som er innblandet.

2. Statspartene skal vurdere å utvikle og dele analytisk sakkunnskap om organisert kriminell virksomhet med hverandre og gjennom internasjonale og regionale organisasjoner. For dette formålet bør det, når det er hensiktsmessig, utarbeides og anvendes felles definisjoner, standarder og metodologier.

3. Hver statspart skal vurdere å overvåke sin politikk og sine faktiske tiltak for å bekjempe organisert kriminalitet og å foreta analyser av effektiviteten av dem.

Artikkel 29
Opplæring og faglig bistand

1. Hver statspart skal, i den utstrekning det er nødvendig, starte, utarbeide eller forbedre særlige opplæringsprogrammer for sitt rettshåndhevingspersonell, herunder statsadvokater, forhørsdommere og tollpersonell, og annet personell med ansvar for forebygging, avdekking og kontroll av lovbruddene som omfattes av denne konvensjon. Slike programmer kan omfatte forflytning og utveksling av personell. Slike programmer skal, særlig og i den utstrekning nasjonal lovgivning tillater det, omfatte følgende:

a) metoder som brukes i forebygging, avdekking og kontroll av lovbruddene som omfattes av denne konvensjon,

b) ruter og teknikker som brukes av personer mistenkt for å være innblandet i lovbrudd som omfattes av denne konvensjon, herunder i transittstater, og hensiktsmessige mottiltak,

c) overvåking av bevegelsen til smuglergods,

d) avdekking og overvåking av bevegelsene til utbytte av en forbrytelse, eiendom, utstyr eller andre midler og metoder som brukes til å overføre, skjule eller tilsløre slikt utbytte, slik eiendom, slikt utstyr eller slike andre midler, samt metoder som brukes til å bekjempe hvitvasking av penger og andre økonomiske forbrytelser,

e) innsamling av bevis,

f) kontrollteknikker i frihandelssoner og frihavner,

g) moderne utstyr og teknikker til rettshåndheving, herunder elektronisk overvåking, kontrollerte leveringer og spaningsoperasjoner,

h) metoder som brukes til å bekjempe grenseoverskridende organisert kriminalitet begått med bruk av datamaskiner, telenett eller andre former for moderne teknologi, og

i) metoder som brukes for å beskytte ofre og vitner.

2. Statspartene skal bistå hverandre med å planlegge og gjennomføre forsknings- og opplæringsprogrammer som lages for å dele sakkunnskap på områdene nevnt i nr. 1 i denne artikkel, og skal for dette formål også, når det er hensiktsmessig, bruke regionale og internasjonale konferanser og seminarer til å fremme samarbeid og til å stimulere til diskusjon om problemer av felles interesse, herunder transittstatenes særlige problemer og behov.

3. Statspartene skal fremme opplæring og faglig bistand som letter utlevering og gjensidig juridisk bistand. Slik opplæring og faglig bistand kan omfatte språkopplæring og forflytning og utveksling mellom personell i sentralmyndigheter eller organer med relevante ansvarsområder.

4. Dersom det foreligger bilaterale og multilaterale avtaler eller ordninger, skal statspartene, i den utstrekning det er nødvendig, intensivere arbeidet med å maksimere den operasjonelle virksomheten og opplæringsvirksomheten innenfor internasjonale og regionale organisasjoner og innenfor andre aktuelle bilaterale og multilaterale avtaler eller ordninger.

Artikkel 30
Andre tiltak: gjennomføring av konvensjonen ved hjelp av
økonomisk utvikling og faglig bistand

1. Statspartene skal, så langt det er mulig, treffe tiltak som bidrar til optimal gjennomføring av denne konvensjon, gjennom internasjonalt samarbeid, samtidig som de tar hensyn til de negative virkningene av organisert kriminalitet på samfunnet i allmennhet og særlig på bærekraftig utvikling.

2. Statspartene skal, så langt det er mulig, og samordnet med hverandre og med internasjonale og regionale organisasjoner, gjøre konkrete bestrebelser på:

a) å styrke samarbeidet sitt på ulike plan med utviklingsland med sikte på å forsterke sistnevntes evne til å forebygge og bekjempe grenseoverskridende organisert kriminalitet,

b) å styrke den økonomiske og materielle bistanden for å støtte utviklingslandenes bestrebelser på å bekjempe grenseoverskridende organisert kriminalitet effektivt og å hjelpe dem å gjennomføre denne konvensjon på en vellykket måte,

c) å yte faglig bistand til utviklingsland og land med overgangsøkonomier for å bistå dem med å oppfylle de behovene de har når det gjelder å gjennomføre denne konvensjonen. For dette formål skal statspartene bestrebe seg på å yte tilstrekkelige og regelmessige frivillige bidrag til en konto som er særskilt opprettet for dette formålet i en FN-finansieringsmekanisme. Statspartene kan også særlig vurdere, i samsvar med sin nasjonale lovgivning og bestemmelsene i denne konvensjon, å yte til ovennevnte konto en prosentdel av pengene eller av den tilsvarende verdien av utbyttet av en forbrytelse eller eiendom som inndras i samsvar med bestemmelsene i denne konvensjon,

d) å oppfordre og overtale andre stater og eventuelt finansinstitusjoner til å bli med på bestrebelser i samsvar med denne artikkel, særlig ved å gjennomføre flere opplæringsprogrammer og yte mer moderne utstyr til utviklingsland for å bistå dem med å oppnå målsettingene i denne konvensjon.

3. Så langt det er mulig skal disse tiltakene ikke berøre eksisterende forpliktelser til utviklingshjelp eller andre ordninger om økonomisk samarbeid på bilateralt, regionalt eller internasjonalt plan.

4. Statspartene kan inngå bilaterale eller multilaterale avtaler eller ordninger om materiell og logistisk bistand, samtidig som de tar hensyn til de økonomiske ordningene som kreves for at midlene til internasjonalt samarbeid fastsatt av denne konvensjon skal være effektive, og for å forebygge, avdekke og kontrollere grenseoverskridende organisert kriminalitet.

Artikkel 31
Forebygging

1. Statspartene skal bestrebe seg på å utvikle og evaluere nasjonale prosjekter og å fastsette og fremme best mulig praksis og politikk med sikte på å forebygge grenseoverskridende organisert kriminalitet.

2. Statspartene skal bestrebe seg på, i samsvar med de grunnleggende prinsippene i sin nasjonale lovgivning, å minske eksisterende eller framtidige muligheter for organiserte kriminelle grupper til å delta på lovlige markeder med utbytte av forbrytelser, ved hjelp av hensiktsmessige lovgivningsmessige, forvaltningsmessige eller andre tiltak. Disse tiltakene bør fokusere på:

a) å styrke samarbeidet mellom rettshåndhevingsorganer eller statsadvokater og aktuelle private enheter, herunder næringslivet,

b) å fremme utvikling av standarder og framgangsmåter for å beskytte integriteten til offentlige og aktuelle private enheter, samt regler for aktuelle yrkesgrupper, særlig advokater, notarius publicus, skattekonsulenter og regnskapsførere,

c) å forebygge at organiserte kriminelle grupper misbruker anbudsprosedyrer som gjennomføres av offentlige myndigheter, og subsidier og tillatelser som gis av offentlige myndigheter til næringsvirksomhet,

d) å forebygge at organiserte kriminelle grupper misbruker juridiske personer; slike tiltak kan omfatte:

i) å opprette offentlige registre over juridiske og fysiske personer som er med på å stifte, lede og finansiere juridiske personer,

ii) å innføre muligheten til å frata, i rettsavgjørelse eller på annen hensiktsmessig måte og i et rimelig tidsrom, personer som er dømt for lovbrudd som omfattes av denne konvensjon, retten til å inneha styreverv i juridiske personer stiftet innenfor deres jurisdiksjon,

iii) å opprette nasjonale registre over personer som er fratatt retten til å inneha styreverv i juridiske personer, og

iv) å utveksle opplysninger i registrene nevnt i bokstav d) i) og iii) i dette nummer med vedkommende myndigheter i andre statsparter.

3. Statspartene skal bestrebe seg på å fremme reintegrering i samfunnet av personer som er dømt for lovbrudd som omfattes av denne konvensjon.

4. Statspartene skal bestrebe seg på å jevnlig evaluere eksisterende aktuelle rettslige instrumenter og forvaltningsrutiner med sikte på å avdekke hvor lett de kan misbrukes av organiserte kriminelle grupper.

5. Statspartene skal bestrebe seg på å øke den offentlige bevisstheten om eksistensen av, årsaker til og alvorligheten av grenseoverskridende organisert kriminalitet samt om trusselen som grenseoverskridende organisert kriminalitet utgjør. Opplysning kan eventuelt gis gjennom massemediene og skal omfatte tiltak for å fremme offentlig deltaking i forebygging og bekjempelse av slik kriminalitet.

6. Hver statspart skal underrette De forente nasjoners generalsekretær om navn og adresse til myndigheten eller myndighetene som kan bistå andre statsparter med å utvikle tiltak for å forebygge grenseoverskridende organisert kriminalitet.

7. Statspartene skal, når det er hensiktsmessig, samarbeide med hverandre og aktuelle internasjonale og regionale organisasjoner om å fremme og utvikle tiltakene nevnt i denne artikkel. Dette omfatter deltaking i internasjonale prosjekter som tar sikte på å forebygge grenseoverskridende organisert kriminalitet, for eksempel ved å lindre forholdene som gjør sosialt marginaliserte grupper sårbare i forhold til grenseoverskridende organisert kriminalitet.

Artikkel 32
Konvensjonspartskonferanse

1. Det opprettes herved en konvensjonspartskonferanse for å forbedre statspartenes evne til å bekjempe grenseoverskridende organisert kriminalitet og for å fremme og gjennomgå gjennomføringen av denne konvensjon.

2. De forente nasjoners generalsekretær skal kalle sammen partskonferansen senest ett år etter at denne konvensjon har trådt i kraft. Partskonferansen skal vedta forretningsorden og reglement for virksomheten nevnt i nr. 3 og 4 i denne artikkel (herunder reglement for betaling av utgifter som påløper i forbindelse med gjennomføringen av denne virksomheten).

3. Partskonferansen skal avtale mekanismer for å oppnå målsettingene nevnt i nr. 1 i denne artikkel, herunder:

a) å legge til rette for virksomhet ved statsparter i henhold til artikkel 29, 30 og 31 i denne konvensjon, herunder ved å oppfordre til mobilisering av frivillige bidrag,

b) å legge til rette for utveksling av opplysninger mellom statsparter om mønstre og trender i grenseoverskridende organisert kriminalitet og om vellykket praksis for å bekjempe den,

c) å samarbeide med aktuelle internasjonale og regionale organisasjoner og ikke-statlige organisasjoner,

d) å jevnlig gjennomgå gjennomføringen av denne konvensjon,

e) å legge fram forslag til forbedringer av denne konvensjonen og gjennomføringen av den.

4. Med hensyn til nr. 3 bokstav d) og e) i denne artikkel skal partskonferansen skaffe seg den nødvendige kunnskap om tiltakene som er truffet av statspartene for å gjennomføre denne konvensjonen, og vanskelighetene de har stått overfor i denne forbindelse, på grunnlag av opplysninger gitt av dem og på grunnlag av eventuelle supplerende gjennomgangsmekanismer som måtte bli fastsatt av partskonferansen.

5. Hver statspart skal gi partskonferansen opplysninger om sine programmer og planer og sin praksis, samt lovgivningsmessige og forvaltningsmessige tiltak for å gjennomføre denne konvensjon, slik partskonferansen krever.

Artikkel 33
Sekretariat

1. De forente nasjoners generalsekretær skal yte nødvendige sekretariatstjenester til konvensjonspartskonferansen.

2. Sekretariatet skal:

a) bistå partskonferansen med å gjennomføre virksomheten nevnt i artikkel 32 i denne konvensjon og forberede og yte nødvendige tjenester til partskonferansens møter,

b) på anmodning bistå statspartene med å gi opplysninger til partskonferansen som nevnt i artikkel 32 nr. 5 i denne konvensjon, og

c) sikre nødvendig samordning med sekretariatene til aktuelle internasjonale og regionale organisasjoner.

Artikkel 34
Gjennomføring av konvensjonen

1. Hver statspart skal i samsvar med de grunnleggende prinsippene i sin nasjonale lovgivning treffe de tiltak, herunder lovgivningsmessige og forvaltningsmessige tiltak, som er nødvendige for å sikre gjennomføringen av sine forpliktelser i henhold til denne konvensjon.

2. Lovbruddene fastsatt i samsvar med artikkel 5, 6, 8 og 23 i denne konvensjon skal fastsettes i den nasjonale lovgivningen til hver statspart uavhengig av grenseoverskridende art eller innblanding fra en organisert kriminell gruppe som beskrevet i artikkel 3 nr. 1 i denne konvensjon, unntatt i den utstrekning artikkel 5 i denne konvensjon krever innblanding fra en organisert kriminell gruppe.

3. Hver statspart kan vedta strengere eller alvorligere tiltak enn dem som er fastsatt i denne konvensjon, for å forebygge og bekjempe grenseoverskridende organisert kriminalitet.

Artikkel 35
Tvisteløsning

l. Statspartene skal bestrebe seg på å løse tvister om tolkning eller anvendelse av denne konvensjon gjennom forhandlinger.

2. Enhver tvist mellom to eller flere statsparter om tolkning eller anvendelse av denne konvensjon som ikke kan løses gjennom forhandlinger innen rimelig tid, skal, på anmodning fra en av disse statspartene, henvises til voldgift. Dersom statspartene ikke er blitt enige om organiseringen av voldgiften senest seks måneder etter at det ble anmodet om voldgift, kan hver av disse statspartene henvise tvisten til Den internasjonale domstol etter anmodning i samsvar med vedtektene for domstolen.

3. Hver statspart kan, ved undertegning, ratifikasjon, godtakelse eller godkjenning av eller tiltredelse til denne konvensjon, erklære at den ikke anser seg bundet av nr. 2 i denne artikkel. De andre statspartene skal ikke være bundet av nr. 2 i denne artikkel i forhold til en statspart som har tatt et slikt forbehold.

4. En statspart som har tatt forbehold i samsvar med nr. 3 i denne artikkel, kan til enhver tid trekke tilbake forbeholdet ved underretning til De forente nasjoners generalsekretær.

Artikkel 36
Undertegning, ratifikasjon, godtakelse, godkjenning og tiltredelse

1. Denne konvensjon skal være åpen for undertegning for alle stater fra 12. til 15. desember 2000 i Palermo i Italia og deretter ved De forente nasjoners hovedsete i New York til 12. desember 2002.

2. Denne konvensjon skal også være åpen for undertegning for organisasjoner for regional økonomisk integrasjon forutsatt at minst én medlemsstat i vedkommende organisasjon har undertegnet denne konvensjon i samsvar med nr. 1 i denne artikkel.

3. Denne konvensjon skal ratifiseres, godtas eller godkjennes. Ratifikasjons-, godtakelses- eller godkjenningsdokumenter skal deponeres hos De forente nasjoners generalsekretær. En organisasjon for regional økonomisk integrasjon kan deponere sitt ratifikasjons-, godtakelses- eller godkjenningsdokument dersom minst én av dens medlemsstater har gjort det. I dette ratifikasjons-, godtakelses- eller godkjenningsdokument skal vedkommende organisasjon erklære rekkevidden av sin myndighet i saker som reguleres av denne konvensjon. Vedkommende organisasjon skal også underrette depositaren om eventuelle relevante endringer i rekkevidden av sin myndighet.

4. Denne konvensjon er åpen for tiltredelse for enhver stat og for enhver organisasjon for regional økonomisk integrasjon der minst én medlemsstat er part i denne konvensjon. Tiltredelsesdokumenter skal deponeres hos De forente nasjoners generalsekretær. Ved tiltredelse skal en organisasjon for regional økonomisk integrasjon erklære rekkevidden av sin myndighet i saker som reguleres av denne konvensjon. En slik organisasjon skal også underrette depositaren om eventuelle relevante endringer i rekkevidden av sin myndighet.

Artikkel 37
Forholdet til protokoller

1. Denne konvensjon kan suppleres av en eller flere protokoller.

2. For å bli part i en protokoll må en stat eller en organisasjon for regional økonomisk integrasjon også være part i denne konvensjon.

3. En statspart i denne konvensjon er ikke bundet av en protokoll med mindre den blir part i protokollen i samsvar med bestemmelsene i protokollen.

4. Enhver protokoll til denne konvensjon skal tolkes sammen med denne konvensjon, samtidig som det skal tas hensyn til formålet med vedkommende protokoll.

Artikkel 38
Ikrafttredelse

1. Denne konvensjon skal tre i kraft på den nittiende dag etter den dag det førtiende ratifikasjons-, godtakelses- godkjennings- eller tiltredelsesdokument er deponert. Med hensyn til dette nummer skal ethvert dokument som er deponert av en organisasjon for regional økonomisk integrasjon, ikke regnes å komme i tillegg til dokumenter som er deponert av stater som er medlemmer i vedkommende organisasjon.

2. For hver stat eller organisasjon for regional økonomisk integrasjon som ratifiserer, godtar, godkjenner eller tiltrer denne konvensjon etter at det førtiende dokument av denne typen er deponert, skal denne konvensjon tre i kraft på den trettiende dag etter den dag vedkommende stat eller organisasjon deponerer det aktuelle dokument.

Artikkel 39
Endringer

1. Etter at det er gått fem år fra denne konvensjon trådte i kraft, kan en statspart foreslå en endring og inngi den til De forente nasjoners generalsekretær, som deretter skal sende endringsforslaget til statspartene og til konvensjonspartskonferansen med sikte på behandling og vedtak av forslaget. Partskonferansen skal gjøre sitt beste for å oppnå enstemmighet om hver endring. Dersom alle bestrebelser på å oppnå enstemmighet er utprøvd uten at man har kommet fram til enighet, kan endringen, som en siste utvei, vedtas med et flertall på to tredeler av statspartene som er til stede og avgir stemme på møtet til partskonferansen.

2. Organisasjoner for regional økonomisk integrasjon skal, i saker innenfor sitt kompetanseområde, utøve sin rett til å avgi stemme etter denne artikkel med et antall stemmer som er likt antall medlemsstater som er parter i denne konvensjon. Slike organisasjoner skal ikke utøve sin rett til å avgi stemme dersom medlemsstatene i organisasjonen utøver sin rett, og vice versa.

3. En endring som er vedtatt i samsvar med nr. 1 i denne artikkel, skal ratifiseres, godtas eller godkjennes av statspartene.

4. En endring som er vedtatt i samsvar med nr. 1 i denne artikkel, skal tre i kraft i forhold til en statspart nitti dager etter den dag et dokument om ratifikasjon, godtakelse eller godkjenning av vedkommende endring er deponert hos De forente nasjoners generalsekretær.

5. Når en endring trer i kraft, skal den være bindende for de statspartene som har uttrykt sitt samtykke til å være bundet av den. Andre statsparter skal fremdeles være bundet av bestemmelsene i denne konvensjon og eventuelle tidligere endringer som de har ratifisert, godtatt eller godkjent.

Artikkel 40
Oppsigelse

1. En statspart kan si opp denne konvensjon ved skriftlig underretning til De forente nasjoners generalsekretær. Oppsigelsen får virkning ett år etter den dag underretningen mottas av Generalsekretæren.

2. En organisasjon for regional økonomisk integrasjon skal opphøre å være part i denne konvensjon når alle medlemsstatene i organisasjonen har sagt opp konvensjonen.

3. Oppsigelse av denne konvensjon i samsvar med nr. 1 i denne artikkel skal innebære oppsigelse av alle protokoller til konvensjonen.

Artikkel 41
Depositar og språk

1. De forente nasjoners generalsekretær er utpekt som depositar for denne konvensjon.

2. Originaleksemplaret av denne konvensjon, der de arabiske, kinesiske, engelske, franske, russiske og spanske tekstene har samme gyldighet, skal deponeres hos De forente nasjoners generalsekretær.

Som bekreftelse på dette har de undertegnede, som av sine regjeringer er gitt behørig fullmakt til det, undertegnet denne konvensjon.