Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Forvaltning av fornybare ressurser

Finnmarksloven - en orientering

Et av de viktigste formålene med loven er å gi befolkningen i Finnmark større innflytelse på forvaltningen av grunnen i fylket. Her kan du lese om dine rettigheter.

Forvaltning av fornybare ressurser

Dette har du rett til | Sametingets retningslinjer

Et av de viktigste formålene med loven er å gi befolkningen i Finnmark større innflytelse på forvaltningen av grunnen i fylket. Finnmarkslovens kapittel 3 gir regler om forvaltningen av fornybare naturressurser på Finnmarkseiendommens grunn.

Lokalbefolkningen bør ha rett til å utnytte lokale naturressurser i større grad enn alle andre. Man har derfor lagt opp til flere rettighetsnivåer i forhold til hvor nært man er tilknyttet de forskjellige ressursene.

Alle innbyggerne i den enkelte kommune har rett til utnyttelse av visse naturressurser innenfor kommunens grenser, blant annet egg- og dunsanking og begrenset hogst. Dette er det mest omfattende rettighetsnivået. På neste nivå har alle innbyggerne i Finnmark blant annet rett til jakt, fiske og multeplukking. På det mest generelle rettighetsnivået har allmennheten – også de som ikke er bosatt i Finnmark – adgang til jakt og fangst av småvilt og fiske med stang og håndsnøre, og til plukking av multer til egen husholdning.

Reglene i Finnmarksloven om forvaltning av naturressurser begrenses av regler i andre lover som viltloven og lakse- og innlandsfiskeloven, som for eksempel gir regler om forbud mot fiske med garn og forbud mot jakt på forskjellige tider av året.

Utover dette har Finnmarkseiendommen vid myndighet til å styre og gi nærmere regler om utnyttelsen og forvaltningen av naturressursene på sin grunn (se nærmere i tekstboks). For eksempel kan en lokal fiskerforening tildeles rett til å forvalte fisket i en elv. Finnmarkseiendommen kan også bestemme at utnyttelse av naturressurser krever individuell tillatelse, og gi tillatelse til å utnytte naturressurser ut over det man har rett til etter loven. For jakt, fangst og fiske er det alltid nødvendig med tillatelse, for eksempel i form av jakt- eller fiskekort. Det kan kreves avgift for tillatelsen, og den kan være av ulik størrelse for innbyggerne i kommunen, i Finnmark og allmennheten for øvrig.

Forvaltning av fornybare ressurser på Finnmarkseiendommens grunn

Alle innbyggerne i den enkelte kommune har rett til:

  • fiske etter innlandsfisk med garn
  • fiske etter anadrome laksefisk med faststående redskap i sjøen
  • sanking av egg og dun
  • hogst av lauvskog til brensel for husbehov
  • stikking av torv til brensel og annet husbehov
  • uttak av lauvskog til bruk som gjerdestolper og hesjestaur i reindrifts- og jordbruksnæring

Alle innbyggerne i Finnmark har rett til:

  • jakt på storvilt
  • jakt og fangst av småvilt
  • fiske i vassdrag med stang og håndsnøre
  • plukking av multer
  • uttak av trevirke til husflid

Alle – også de bosatt utenfor Finnmark – har adgang til:

  • jakt og fangst av småvilt
  • fiske i vassdrag med stang og håndsnøre
  • plukking av multer til egen husholdning

Jakt, fangst og fiske krever alltid tillatelse. Tillatelse til fiske etter anadrome laksefisk i sjøen gis fortrinnsvis til personer som er tilknyttet primærnæringene og som bor fast i området.

Kommunen kan gi enkeltpersoner eller grupper for 10 år av gangen rett til å utnytte enkelte ressurser i nærmere bestemte områder nær bygden. Kommunens vedtak kan påklages til Finnmarkseiendommen.

Finnmarkseiendommen kan:

  • gi lokale organisasjoner for 10 år av gangen rett til å forvalte utnyttelsen av naturressurser i bestemte områder
  • gi andre grupper eller allmennheten tillatelse til å utnytte naturressurser ut over det de har rett til etter loven
  • gi nærmere regler om utnyttelsen av fornybare ressurser, herunder kreve individuell tillatelse og avgift
  • fastsette begrensninger av ressursutnyttelsen i bestemte områder. Avgjørelsen kan klages inn for departementet.

Sametingets retningslinjer

Sametinget kan gi retningslinjer for hvordan man skal vurdere virkningen av vedtak om endret bruk av utmark for samisk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv (§ 4). Sametingets retningslinjer skal legges til grunn for denne vurderingen.

Retningslinjene regulerer bare hvordan virkningene av forskjellige tiltak for samiske interesser skal bedømmes. Retningslinjene er ikke bindende for hvilke vedtak offentlige myndigheter eller Finnmarkseiendommen kan fatte. De bestemmer ikke hvordan hensynet til samiske interesser skal veies opp mot andre interesser, for eksempel hensynet til næringsutvikling eller behovet for utbygging av infrastruktur. Kommunen kan for eksempel vedta en reguleringsplan etter plan- og bygningsloven som innebærer omdisponering av utmarksressurser selv om dette kan gå på bekostning av samiske interesser.

Sametingets retningslinjer har betydning for alle offentlige myndigheter som planlegger tiltak i Finnmark som innebærer omdisponering av utmarksområder og som kan ha betydning for samiske interesser. For eksempel må kommunen legge retningslinjene til grunn dersom den vil vedta en omregulering av utmark som kan ha betydning for samisk reindrift eller annen næringsutøvelse. Staten må legge retningslinjene til grunn dersom det er planlagt en riksveiutbygging i utmark som kan ha innvirkning på samiske interesser. Også styret i Finnmarkseiendommen må forholde seg til retningslinjene dersom den vil vedta endret bruk av utmark på sin grunn (§ 10).

Publisert: 14.09.05