• Ot.prp. nr. 24 (2007-2008)

Gjennomføring av direktiv 2005/68/EC om gjenforsikring

Finansdepartementet sender med dette på høring et utkast til endringer i forsikringsloven og kredittilsynsloven som skal gjennomføre direktiv 2005/68/EC om gjenforsikring. Høringsnotatet, som er basert på et utkast utarbeidet av Kredittilsynet, følger vedlagt.

Det bes om merknader innen tirsdag 12. juni 2007. Departementet ber videre om at alle høringssvar sendes på e-post til postmottak@fin.dep.no.

Med hilsen

Jan Bjørland  e.f.

ekspedisjonssjef

Erling G. Rikheim

avdelingsdirektør

1 Direktiv om gjenforsikring 2005/68/EC

Direktiv 2005/68/EC om gjenforsikring (”gjenforsikringsdirektivet”) ble vedtatt 16. november 2005 og inntatt i EØS avtalen vedlegg IX ved EØS-komiteens beslutning nr. 59/2006.

Gjenforsikringsdirektivet tar sikte på å utarbeide felles tilsynsregler for gjenforsikringsselskaper i EU/EØS. Formålet med harmonisering av regelverket for gjenforsikringsselskapene er å sikre gjenforsikringsselskapene tilgang til det indre markedet gjennom etableringsrett og rett til grenseoverskridende virksomhet. I fortalen til direktivet fremgår det at ulik nasjonal lovgivning om gjenforsikring hindrer utviklingen av gjenforsikringsmarkedet.

Tredjegenerasjonsdirektivene for direkte forsikring er lagt til grunn for arbeidet med tilsynsregelverket for gjenforsikringsselskaper. 

Gjenforsikringsdirektivet skal være gjennomført i nasjonal rett innen 10. desember 2007. De nye bestemmelsene for gjenforsikring er midlertidige og det tas sikte på en revisjon av bestemmelsene når de nye solvensbestemmelsene i EU (Solvency II) er på plass.   

2 Gjeldende norsk rett på området

Gjenforsikringsselskaper er i norsk rett regulert av lov 10. juni 2005 nr. 44 om forsikringsselskaper, pensjonsforetak og deres virksomhet mv. (forsikringsloven). I henhold til forsikringslovens § 15-6 om gjenforsikring kan Kongen gjøre helt eller delvis unntak fra lovens bestemmelser for selskaper som bare driver gjenforsikrings¬virksomhet. Forskriftshjemmelen er hittil ikke benyttet.

Dersom et norsk gjenforsikringsselskap ønsker å etablere virksomhet i dag er det enkelte forskrifter, gitt i medhold av forsikringsvirksomhetsloven og forsikringsloven, som ikke kommer til anvendelse fordi de kun gjelder direkte forsikring. Dette er blant annet forskrift 23. april 1997 nr 0377 om forsikringsselskapers kapitalforvaltning, forskrift 11. oktober 1995 nr. 854 om norske forsikringsselskapers og pensjonsforetaks tjenesteytelser og etablering av filial i annen stat i Det europeiske økonomiske samarbeidsområde og forskrift 22. mai 1996 nr. 506 om overdragelse av forsikringsportefølje.

Forskrift 22. september 1995 nr. 827 om forsikringstjenesteytelser og etablering av filial av forsikringsselskap med hovedsete i annen stat i Det europeiske økonomiske samarbeidsområde m.m. (”filialforskriften”) gjelder også bare ”direkte forsikring”. Gjenforsikringsselskaper som har sitt hovedsete i en annen stat i EØS- området kan derfor fritt etablere seg og yte tjenester til forsikringsselskaper i Norge, jf. forsikringsloven § 2-1, sjette ledd. Det samme er lagt til grunn for gjenforsikringsselskaper med hovedsete utenfor EØS-området, idet tolkningspraksis knyttet til forsikringsvirksomhetsloven § 2-4 (nå forsikringsloven § 2-4) har lagt til grunn at et utenlandsk gjenforsikringsselskap som driver virksomhet i Norge er unntatt fra kravet om konsesjon etter reglene i forsikrings¬virksomhets¬loven kapittel 14 (nå forsikringsloven kapittel 12).

3 Hensyn

Felles tilsynsregler i EU/EØS vil kunne gi gjenforsikringsselskaper i EU/EØS-området et kvalitetsstempel i markeder i og utenfor EU/EØS. Et harmonisert tilsyn kan videre innebære at kvaliteten på gjenforsikringen av direkteforsikringsselskapets risiko blir bedre. Et utenlandsk gjenforsikringsselskap som driver virksomhet i Norge er i dag, som nevnt ovenfor, unntatt fra kravet om konsesjon etter reglene i forsikringsloven. Da det pr. i dag ikke finnes aktive norske gjenforsikringsselskaper , og norske direkteforsikringsselskaper dermed i hovedsak må gjenforsikre seg i utenlandske selskap, vil felles tilsynsregler kunne gi en bedre gjenforsikringsbeskyttelse for norske direkteforsikringsselskap og dermed indirekte også et bedre soliditetsvern for forsikringstakere i norske forsikringsselskap.

4 Gjenforsikringsdirektivets anvendelsesområde

Av artikkel 1 følger der at gjenforsikringsdirektivet gjelder for selskaper som kun driver gjenforsikrings¬virksomhet og som har sitt hovedkontor innenfor EU, eller ønsker å etablere seg innenfor EU. Gjenforsikringsdirektivet gjelder også for selskaper som utelukkende har til formål å gjenforsikre risikoen til eierselskapet/ene (”captives”).  

I henhold til definisjonen i artikkel 2 nr. 1 a består gjenforsikringsvirksomhet i aksept av forsikringsrisikoer overdratt fra et forsikringsselskap eller et annet gjenforsikringsselskap.

Direktivet gjelder ikke for direkte forsikringsvirksomhet. 

5 Betingelser for tillatelse til å drive gjenforsikringsvirksomhet  

5.1 Tillatelse

Adgangen til utøvelse av gjenforsikringsvirksomhet er betinget av en forutgående administrativ tillatelse.  I henhold til gjenforsikringsdirektivet artikkel 3 må det søkes om tillatelse til å drive gjenforsikringsvirksomhet fra hjemlandets myndigheter både ved oppstart og ved utvidelse av virksomheten. 

Tillatelsen skal gjelde for hele EU-området, og omfatte retten til å drive gjenforsikringsvirksomhet etter reglene om fri etablering eller reglene om fri utveksling av tjenesteytelser, jf. artikkel 4.

Tillatelsen skal gis til utøvelse av skadegjenforsikringsvirksomhet, livsgjenforsikrings¬virksomhet eller alle former for gjenforsikringsvirksomhet i henhold til søkerens anmodning, jf. artikkel 4.

I norsk rett følger det av forsikringsloven § 2-1 at forsikringsselskap ikke kan drive uten tillatelse av Kongen. Bestemmelsen sondrer ikke mellom direkte forsikringsvirksomhet og gjenforsikringsvirksomhet og omfatter begge former for forsikringsvirksomhet. 

I § 2-1 fjerde ledd fremgår det at tillatelse gis for en eller flere forsikringsbransjer eller for en del av bransjen. Begrepet ”forsikringsbransje” er ikke entydig definert i regelverket. Bransjebegrepet er ikke benyttet i forskrift 18. september 1995 nr. 797 om inndeling i forsikringsklasser som grunnlag for konsesjonstildeling (”klasseforskriften”). Det samme gjelder direktivenes bestemmelser om konsesjonens innhold, jf. artikkel 5 i livsforsikringsdirektivet. I forsikringsloven § 1-3 sondres det mellom bransjene livsforsikring, skadeforsikring og kredittforsikring.

Idet gjenforsikringsdirektivet forutsetter at et gjenforsikringsselskap bare skal drive gjenforsikringsvirksomhet, og derfor ikke kan gis tillatelse til å drive direkte forsikringsvirksomhet, synes det hensiktsmessig at det i forsikringslovens § 1-3 inntas et nytt femte ledd hvor det gjøres klart at gjenforsikringsselskaper bare kan overta gjenforsikring.

Tillatelsen til å utøve gjenforsikringsvirksomhet skal ikke gis for enkelte forsikringsklasser slik som i direkte forsikring. Det foreslås at det i forsikringsloven § 2-1 fjerde ledd presiseres at forsikringsselskaper som gis tillatelse til å drive direkte forsikringsvirksomhet skal gis konsesjon for forsikringsklasser i samsvar med klasseforskriften.

Forsikringsselskaper som har konsesjon til å drive direkte forsikring kan utøve gjenforsikringsvirksomhet forutsatt at denne aktiviteten er begrenset og at den skjer innenfor tildelte forsikringsklasser. Tillatelse til slik gjenforsikringsvirksomhet anses å ligge innenfor eksisterende konsesjon og utløser ikke plikt til å søke om tilleggskonsesjon. Det forslås at dette klargjøres ved en endring av ordlyden i forsikringsloven § 1-3 første og annet ledd.

5.2 Betingelser for å få tillatelse

Gjenforsikringsdirektivet artikkel 5 til 14 fastsetter betingelser for å få tillatelse til etablering av gjenforsikringsselskap. Det oppstilles også enkelte saksbehandlingsregler.

Regelverket bygger på og samsvarer i stor grad med reglene i livsforsikringsdirektivet (2002/83/EC) og skadeforsikringsdirektivene (73/239/EEC, 88/357/EEC og 92/49/EEC), (”direkteforsikringsdirektivene”). Dette gjelder blant annet forbudet mot annen virksomhet, krav til ledelsens egnethet, krav til driftsplan, bestemmelser om garantifond, selskapsform, hovedkontor og forretningsadresse, restriksjoner mht bindinger mot juridiske eller fysiske personer og krav om kvalifiserte aksjonærer og selskapsdeltakere.

I det følgende behandles kun de direktivbestemmelsene som i varierende grad avviker fra bestemmelsene i direkteforsikringsdirektivene og som ikke anses gjennomført i norsk rett.   

5.2.1 Garantifond

Gjenforsikringsdirektivets bestemmelser om garantifond i artikkel 6 c) og artikkel 40 (2), tilsvarer bestemmelser om garantifond i direkteforsikringsdirektivene. Bestemmelsene er gjennomført i forskrift 19. mai 1995 nr. 481 om beregning av solvensmarginkrav og solvensmarginkapital for norske livsforsikringsselskaper (”solvensforskriften for livsforsikring”) §§ 3 og 9, samt forskrift 19. mai 1995 nr. 482 om beregning av solvensmarginkrav og solvensmarginkapital for norske skadeforsikringsselskaper (”solvensforskriften for skadeforsikring”) §§ 3 og 11. Solvensmarginkapitalen skal minst være 3 millioner euro for livsforsikringsselskaper og skadeforsikringsselskaper som tegner ansvarsforsikringer. Kravet er 2 millioner euro for øvrige skadeforsikringsselskaper. Gjenforsikringsselskaper skal følge de samme reglene som skadeforsikringsselskaper.

Det vil være nødvendig med endringer i solvensforskriften for skadeforsikring for å tilpasse anvendelsesområdet til også å gjelde gjenforsikringsselskaper. Videre vil det være nødvendig å gjøre tilpasninger i enkelte øvrige solvensregler.

5.2.2 Driftsplan

I gjenforsikringsdirektivet artikkel 6 b) og artikkel 11 stilles det krav til driftsplan. Krav om driftsplan ved konsesjonsbehandling er regulert i forsikringsloven § 2-3.

Driftsplanen skal inneholde en spesifisering av arten av de risikoer som selskapet har til hensikt å dekke (artikkel 11 nr. 1 a), hvilke typer gjenforsikringsarrangementer gjenforsikringsselskapet akter å inngå med selskaper som avgir gjenforsikring (artikkel 11 nr. 1 b) og grunnprinsippene for retrosesjon (gjenforsikring av gjenforsikring) (artikkel 11 nr. 1 c). Krav om spesifisering av risikoene samt opplysninger om gjenforsikring anses dekket i forsikringsloven § 2-3 første ledd bokstav a og e. Når det gjelder kravet om nærmere presisering av gjenforsikringsarrangementene anses dette også dekket i forsikringsloven § 2-3 første ledd bokstav a som krever ”oversikt over de forsikringer selskapet vil tilby”. Eventuelle presiseringer av dette kravet kan dessuten skje med hjemmel i § 2-3 tredje ledd. 

Under prognosen for finansiell stilling etter tre års drift skal anslåtte administrasjonsomkostninger, bortsett fra omkostninger i forbindelse med administrasjonens oppbygging, herunder de løpende alminnelige omkostninger og provisjoner (Art 11 nr. 2 a)) og de anslåtte premier eller bidrag og skadeutgifter (Art 11 nr. 2 b), fremgå. Kravene vurderes å ligge innenfor kravet om ”prognose for finansiell stilling” i forsikringsloven § 2-3 første ledd bokstav f).

5.2.3 Forutgående konsultasjon

Det følger av artikkel 14 at myndighetene i et medlemsland skal konsulteres forut for at tillatelse til å drive virksomhet gis til et gjenforsikringsselskap som enten er datterselskap til et forsikrings- eller gjenforsikringsselskap som har tillatelse til å drive virksomhet i vedkommende medlemsland, eller er datterselskap av et morselskap til et forsikrings- eller gjenforsikringsselskap som har tillatelse til å drive virksomhet i vedkommende medlemsland. Det samme gjelder dersom gjenforsikringsselskapet kontrolleres av de samme juridiske og fysiske personer som kontrollerer et forsikrings- eller gjenforsikringsselskap i vedkommende medlemsland. Tilsvarende konsultasjon mellom myndighetene skal gjennomføres dersom gjenforsikringsselskapet har relasjoner som nevnt ovenfor til en kredittinstitusjon eller et verdipapirforetak som har tillatelse til å drive virksomhet i EU.

Myndighetene skal bl.a. utveksle opplysninger om aksjonærenes egnethet og hederlighet samt opplysninger om direktørers omdømme og erfaringer som har betydning for om tillatelse til å drive virksomhet skal gis, og for den løpende vurdering av om egnethets- eller virksomhetskravene er oppfylt.

Tilsvarende supplerende bestemmelser skal inntas i direktivene som gjelder direkte forsikringsvirksomhet herunder direktivet som gjelder forsikringsgrupper.

En bestemmelse tilsvarende artikkel 14 er inntatt som artikkel 15 i direktiv 2006/48/EF om adgang til å starte og utøve virksomhet som kredittinstitusjon (heretter Bankdirektivet). Det foreslås en samlet regulering av konsultasjonsplikten som gjelder i forhold til alle finansinstitusjoner.

I henhold til artikkel 20 skal det også finne sted en slik forhåndskonsultasjon dersom et forsikringsselskap eller et gjenforsikringsselskap eller et morselskap til et forsikringsselskap eller et gjenforsikringsselskap som har tillatelse i en annen medlemsstat, eller en fysisk eller juridisk person som kontrollerer slik virksomhet, vil erverve en kvalifisert eierandel av gjenforsikringsselskapet og dette medfører at gjenforsikringsselskapet blir erververens datterselskap eller omfattet av dennes kontroll. Tilsvarende er gjort gjeldene dersom erververen er en kredittinstitusjon eller et verdipapirforetak som har tillatelse til å drive virksomhet i EU. 

Det følger av artikkel 58 og artikkel 60 at tilsvarende supplerende bestemmelser skal inntas i direktivene som gjelder direkte forsikringsvirksomhet

Samme regel følger av forskrift 18. desember 2003 nr 1639 om eierkontroll i finansinstitusjoner § 3 for så vidt gjelder de tilfellene der erververen er en kredittinstitusjon. 

Dersom søker i henhold til finansieringsvirksomhetsloven § 2-2 første ledd første punktum eller andre ledd første punktum er en kredittinstitusjon med tillatelse i en annen EØS-stat, skal Kredittilsynet før avgjørelse fattes konsultere vedkommende myndigheter i andre berørte EØS-stater. Det samme gjelder dersom søker er hovedforetaket til en kredittinstitusjon med tillatelse i en annen EØS-stat eller en fysisk eller juridisk person som kontrollerer en kredittinstitusjon med tillatelse i en annen EØS-stat, og dersom institusjonen der erververen har til hensikt å erverve en eierandel, vil bli erververens datterselskap eller bli kontrollert av vedkommende som et resultat av ervervet.

Det foreslås derfor at denne bestemmelsen utvides til også å omfatte tilfellene der erververen er et forsikringsselskap. Det vil dermed være nødvendig med endringer i eierkontrollforskriften § 3.

6 Betingelser for utøvelse av gjenforsikringsvirksomhet

6.1 Prinsipper og metoder vedrørende finansielt tilsyn

6.1.1 Kompetente myndigheter og målgruppe for tilsynet

I henhold til artikkel 15(1) skal hjemlandets myndigheter ha ansvaret for det finansielle tilsynet med gjenforsikringsselskapet, herunder tilsynet med selskapets virksomhet i utlandet gjennom filial og ved grenseoverskridende virksomhet. Dersom vertslandets myndigheter har grunn til å tro at selskapets aktiviteter påvirker selskapets finansielle soliditet skal de informere hjemlandets myndigheter. Hjemlandets myndigheter skal avgjøre om gjenforsikringsselskapet opererer i overensstemmelse med direktivreglene.

Hjemlandet til et gjenforsikringsselskap kan ikke nekte å godkjenne en retrosesjonskontrakt mellom selskapet og et EU autorisert gjenforsikringsselskap, eller et EU autorisert direkteforsikringsselskap begrunnet i gjenforsikringsselskapets eller direkteselskapets finansielle soliditet. Gjenforsikringsdirektivet inntar tilsvarende bestemmelser i direkteforsikringsdirektivene for så vidt gjelder gjenforsikringskontrakter.

Med unntak av bestemmelser gitt i lov 3. juli 1953 nr. 2 om sjøtrygdelag, er det ingen godkjenningsordning knyttet til gjenforsikringskontrakter eller retrosesjonskontrakter i norsk rett. Sjøtrygdelagene omfattes ikke av forsikringsloven eller direktivene, jf. tredje skadeforsikringsdirektiv artikkel 2 som viser til unntaksbestemmelsene i første skadedirektiv, jf. artikkel 3 i dette direktiv. Forbudet i artikkel 15 (3) har derfor ingen praktisk konsekvens i Norge.   

I henhold til artikkel 16 skal vertslandet for gjenforsikringsselskapets filialvirksomhet legge til rette for at hjemlandet kan gjennomføre stedlig tilsyn. Artikkel 17 omhandler dokumentbasert tilsyn.

Det foreslås endringer i kredittilsynsloven. Det vil også være nødvendig med endringer i forskrift 28. desember 1993 nr. 1257 om tilsyn med finansinstitusjoner og forvaltningsselskap som har hovedsete i annen EØS-stat og som driver virksomhet i Norge m.v (”tilsynsforskriften”), som gjør det klart at også gjenforsikringsselskaper er underlagt tilsyn etter nevnte regelverk. Idet gjenforsikringsdirektivet er inntatt som del av EØS avtalen ved EØS-komiteens beslutning nr. 59/2006 art. 1.2 anses bestemmelsene knyttet til tilsynsmetoder og tilsynsprinsipper gjennomført ved henvisningsbestemmelsene i nevnte forskrift.

6.1.2 Overdragelse av forsikringsportefølje

Av artikkel 18 følger det at hver medlemsstat skal tillate, på betingelser fastsatt i nasjonal lovgivning, at gjenforsikringsselskaper som har hjemsted på dens område overdrar hele eller deler av forsikringsporteføljen, tegnet etter reglene om etableringsrett eller reglene om utveksling av tjenesteytelser, til forsikringsselskap etablert i en annen stat i EU, dersom tilsynsmyndigheten i det overtakende selskaps hjemstat bekrefter at selskapet har tilstrekkelig solvensmargin etter at det er tatt hensyn til overdragelsen. Risikoen eller forpliktelsen består som hovedregel i det land forsikringstaker bor eller har sitt forretningssted.

Overdragelse av forsikringsportefølje innenfor EØS er regulert i forsikringsloven § 3-8. Bestemmelsen utfylles i forskrift 22. mai 1996 nr. 506 om overdragelse av forsikringsportefølje tegnet etter reglene om etableringsrett eller uveksling av tjenesteytelser. Forskriften har gjennom henvisning til filialforskriften begrenset anvendelsesområdet til å gjelde overdragelser mellom direkteforsikringsselskaper.

Bestemmelsene i § 3-8 gjelder, i samsvar med direktivene, også for overdragelse av forsikringsportefølje fra filial av forsikringsselskap fra 3. land til forsikringsselskap etablert i Norge eller i annen EØS-stat. Det antas ikke nødvendig med endringer i forsikringsloven § 3-8.

6.1.3 Andre bestemmelser

Gjenforsikringsdirektivet artikkel 19 til artikkel 31 inneholder bestemmelser om tilsyn og eierforhold i selskapet, regler om taushetsplikt og informasjonsutveksling samt regler om revisors plikter. Tilsvarende bestemmelser finnes i direktedirektivene og de anses derfor å være gjennomført i finansieringsvirksomhetsloven, kredittilsynsloven og forskrifter gitt med hjemmel i nevnte lover.   
 

6.2 Bestemmelser vedrørende tekniske avsetninger

I henhold til artikkel 32 kreves det adekvate tekniske avsetninger for hele forretningsvolumet. Med utgangspunkt i direktiv 91/674/EEC, som er gjennomført i forskrift 10. mai 1991 nr. 301 om forsikringstekniske avsetninger og risikostatistikk i skadeforsikring (”forskrift om forsikringstekniske avsetninger”), skal de generelle reglene for direkteforsikringsselskapene legges til grunn.

Medlemsstatene kan regulere avsetningene i overensstemmelse med livsforsikringsdirektivet artikkel 20 som er gjennomført i forsikringslovens §§ 9-15 til 9-22 og forskrift 30. juni nr. 869 til forsikringsloven kapittel 5. Sistnevnte bestemmelser trer i kraft 1. januar 2008, dvs. kort tid etter gjenforsikringsdirektivets gjennomføringsfrist.

I samsvar med hovedregelen i gjenforsikringsdirektivet artikkel 32 vil det være nødvendig at reglene i forskrift om forsikringstekniske avsetninger legges til grunn for gjenforsikringsselskaper i norsk rett, også for eventuelle livsgjenforsikringsselskaper.

I henhold til artikkel 32 (2) er det ikke tillatt å beholde eller innføre et system som krever deponering av eiendeler / pantsetting av aktiva til å dekke gjenforsikringsselskapets andel av premie- og erstatningsavsetningene dersom gjenforsikreren er et gjenforsikringsselskap som er autorisert i henhold til gjenforsikringsdirektivet eller er et direkteselskap som er autorisert i henhold til direktivene som regulerer virksomheten til direkteforsikringsselskapene. Et slikt system eksisterer ikke i norsk rett og forbudet har derfor ingen praktisk konsekvens.  

Det følger av artikkel 32 (3) at medlemsstater som godtar at forsikringsmessige avsetninger kan dekkes av krav mot gjenforsikringsselskaper som ikke er autorisert etter gjenforsikringsdirektivet eller direktedirektivene, skal sette betingelser for slike krav. Regnskaps- og avsetningsregelverket stiller implisitt visse krav til gjenforsikrer. Det nevnte regelverk må i tilstrekkelig grad anses å ivareta de soliditetshensyn som begrunner direktivets krav. De soliditetshensyn som begrunner denne bestemmelsen er i norsk rett ivaretatt gjennom regnskapsregler og avsetningsregelverket. De nevnte regelverk likebehandler gjenforsikringsselskap med hovedsete i og utenfor EØS.  

I gjenforsikringsdirektivet artikkel 33 pålegges medlemsstatene å kreve at det opprettes utjevningsavsetninger for gjenforsikringsselskaper som gjenforsikrer kredittrisiko (klasse 14 i klasseforskriften). I dag er det ingen forsikringsselskaper i Norge som tilbyr gjenforsikring av kredittforsikring. Det er derfor tvilsomt om det får noen praktisk betydning å la være å innarbeide denne direktivbestemmelsen i det norske regelverket. Det er videre tvilsomt om det blir tillatt med utjevningsavsetninger etter at fase 2 av den nye internasjonale regnskapsstandarden for forsikring og nye EU-solvensbestemmelser (Solvency II) er fastsatt. De nye regnskapsreglene vil bli innarbeidet i Solvency II - reglene.  

I artikkel 33 (4) åpnes det for at medlemsstatene kan kreve at gjenforsikringsselskapene foretar utjevningsavsetning for gjenforsikringsvirksomhet i øvrige klasser. For direkteforsikring innen skadeforsikring gjøres dette ved bestemmelser om minstekrav til sikkerhetsavsetning i forskrift om forsikringstekniske avsetninger. Bestemmelsene er tolket slik at de gjelder tilsvarende for gjenforsikringsselskaper. Endringen som er foreslått i forskriftens anvendelsesområde vil tydeliggjøre dette.      

Ved valget av aktiva som skal dekke de tekniske avsetningene skal det ifølge artikkel 34 tas hensyn til arten av de forretninger som gjenforsikringsselskapet driver, herunder størrelsen på de erstatningsbeløp som forventes utbetalt. Dette for blant annet å sikre likviditet, sikkerhet og kvalitet i selskapets investeringer. Selskapet skal sikre en passende diversifisering og spredning av sine investeringer slik at det har mulighet for å reagere hensiktsmessig på endringer i økonomien. I forslag til nytt kapitalforvaltningsregelverk, jf. Kredittilsynets brev til Finansdepartementet av 22. juni 2006 med utkast til nye regler for forsikringsselskaps og pensjonsforetaks kapitalforvaltning, er bestemmelsene i gjenforsikringsdirektivet hensyntatt og det vises til dette forslaget. For at terminologien skal være konsekvent bør likevel begrepet reassuranse erstattes med begrepet gjenforsikring i kapitalforvaltningsforskriften. 

6.3 Bestemmelser vedrørende solvensmarginkrav

I henhold til artikkel 35 skal hvert medlemsland sette som betingelse at gjenforsikringsselskaper med hovedkontor innenfor dets territorium har tilstrekkelig solvensmargin.

Kravet til solvensmargin for gjenforsikringsselskaper bygger på kravet til solvensmargin for skadeforsikringsselskaper - som er gjennomført i norsk rett. Gjenforsikringsselskaper som utelukkende utøver livsgjenforsikringsvirksomhet skal også følge solvensbestemmelsene for skadeforsikringsselskaper. I artikkel 38 (2) åpnes det for at medlemsstatene, innenfor nærmere angitte rammer, kan legge solvensreglene i livsforsikringsdirektivet artikkel 28 til grunn for slik virksomhet. Det anses ikke å være behov for å benytte adgangen til å gi slike særbestemmelser i norsk rett.

I artikkel 39 klargjøres det at gjenforsikringsselskaper som både driver skade- og livsgjenforsikringsaktiviteter skal oppfylle solvensreglene for begge virksomheter. Av avsnittet ovenfor, fremgår det at det ikke foreslås særlige solvensregler for livsgjenforsikringsselskaper i Norge.

I artikkel 36 (2) tredje ledd inntas en ny bestemmelse om reduksjon av solvensmarginkapitalen. Tilsvarende bestemmelse er ved gjenforsikringsdirektivet også gjort gjeldende i direkteforsikringsdirektivene. Det følger av bestemmelsen at solvensmarginen skal reduseres dersom gjenforsikringsselskapet deltar i andre forsikringsselskaper, hovedforetak til forsikringsselskaper, kredittinstitusjoner eller verdipapirforetak. Slik reduksjon skal også finne sted dersom gjenforsikringsselskapet, gjennom slik deltakelse som nevnt ovenfor, har eierandeler i nærmere angitte kapitalposter. Av oppregningen i gjenforsikringsdirektivet er det de poster som fremgår av forskrift 1. juni 1990 nr. 435 om beregning av ansvarlig kapital § 4 som er aktuelle for Norge. Det fremgår av artikkel 36(2) siste ledd at deltakelse skal tilsvare begrepet kapitalinteresse slik dette er definert i gruppedirektivet artikkel 1 (f). Deltakelse vil derfor tilsvare direkte eierskap eller kontroll av 20 % eller mer av stemmeretten eller kapitalen i en virksomhet.

Av artikkel 36 (2) femte ledd fremgår det at medlemsstatene kan fastsette at reduksjonskravene erstattes med bestemmelser om regnskapskonsolidering som samsvarer med en av de metoder som følger av direktiv 2002/87/EC. Ved gjennomføringen av sistnevnte direktiv har Norge valgt metode 1 i Annex I til dette direktivet som også er gjort gjeldende for forsikringsselskaper. Det vises i denne sammenheng til forskrift 22. oktober 1990 nr. 875 om minstekrav til kapitaldekning i finansinstitusjoner og verdipapirforetak § 7, finansieringsvirksomhetsloven § 2a-9 og forskift 25. mars 1991 om nr. 214 om anvendelse av kapitaldekningsregler på konsolidert basis mv. Det vises også til ytterligere gjennomføring av direktiv 2002/87/EF om utvidet tilsyn med konglomerater og direktiv 1998/78/EF om supplerende tilsyn med forsikringsforetak som er en del av en forsikringsgruppe mv. Det vises her til forskrift om minstekrav til kapitaldekning i forsikringsselskaper, pensjonskasser, innskuddspensjonsforetak og holdingsselskap i forsikringskonsern fastsatt av Finansdepartementet 22. desember 2006.

6.4 Gjenforsikringsselskaper i vanskeligheter 

Artikkel 42, 43 og 44 regulerer tiltak som skal iverksettes dersom gjenforsikringsselskapet ikke oppfyller lovens krav. Bestemmelsene bygger på likelydende bestemmelser i direkteforsikringsdirektivene som anses gjennomført i norsk rett i solvensmarginforskriftene.

Direktivbestemmelsene som ligger til grunn for solvensmarginforskriftenes bestemmelser om at Kredittilsynet kan pålegge selskapet å begrense gjenforsikringskontraktenes effekt på solvensmarginkravet, dersom gjenforsikringskontraktenes art eller kvalitet er blitt betraktelig endret siden siste regnskapsår eller gjenforsikringskontraktene ikke innebærer noen eller bare en ubetydelig risikooverføring, er endret. Endringen består i at ordet ”ubetydelig” er endret til ”begrenset”. Det vil være nødvendig med tilsvarende endring i solvensmarginsforskriften for skade og gjenforsikringsselskaper § 15 annet ledd og i solvensmarginsforskriften for livsforsikringsselskaper § 11 annet ledd.

6.5 Finite gjenforsikring og SPV

I henhold til artikkel 45 kan medlemsstatene fastsette særlige regler for såkalt finite gjenforsikring. Dette er en form for gjenforsikring hvor gjenforsikrer overtar en begrenset men signifikant økonomisk risiko fra forsikringsselskapet over en bestemt tidsperiode. Denne risiko består både av en forsikringsrisiko og en finansiell risiko (renterisiko). Slike gjenforsikringsarrangementer kan også inneholde elementer av overskuddsdeling (profit-sharing). Det er foreløpig ikke et aktuelt behov for en særlig regulering av slik virksomhet i Norge. En er kjent med at det i regi av IAIS arbeides med problemstillinger knyttet til slik virksomhet, og finner det derfor hensiktsmessig å stille en eventuell vurdering av dette i bero. Det vises til utredning fra IAIS (Guidance Paper 2006 nr.11) hvor det blant annet fremgår at finite gjenforsikringsarrangementer både reiser problemstillinger av regnskapsmessig art og problemstillinger knyttet til beregning av selskapets solvensmargin.     

Det følger av artikkel 46 at medlemsstatene kan tillate såkalte ”special purpose vehicles” (”SPV”). SPV er nærmere definert i gjenforsikringsdirektivet artikkel 2 (p). SPV er et ”spesialforetak” enten det er en egen enhet eller ikke, men ikke et eksisterende forsikringsselskap, som overtar risiko fra forsikringsselskapet og som i sin helhet finansierer risikoeksponeringen gjennom utstedelse av gjeldsinstrumenter eller andre finansieringsmekanismer, hvor lånegivers (evt investors) rett til tilbakebetaling står tilbake for foretakets gjenforsikringsforpliktelser.

Overføring av risiko til et SPV er et alternativ til overføring av risiko til et gjenforsikringsselskap. SPV vil kunne tilby gjenforsikring uten å være omfattet av det samme solvensregelverket og de samme virksomhetsreglene som gjenforsikringsselskapene.

Dette kan nok være en god måte for et forsikringsselskap å spre risikoen på blant annet ved tilgang til en annen type investorer som kan være villige til å overta risikoen. En er ikke kjent med at det er et behov for eller ønske om slike spesialforetak for gjenforsikring i det norske markedet, og foreslår at en slik vurdering stilles i bero.

Det bes om høringsinstansenes vurdering av finite gjenforsikring og SPV.

7 Etableringsrett og tjenesteyting innenfor EØS

Som nevnt ovenfor skal gjenforsikringsselskaper med hovedsete i en EØS stat fritt kunne etablere filial eller tilby tjenester innenfor hele EØS – området. Dersom vertslandet for slik virksomhet finner at gjenforsikringsselskapet ikke overholder nasjonale regler skal det kunne pålegge selskapet å rette opp forholdet samtidig som at hjemstaten orienteres om dette. Bestemmelsen vil etter en foreløpig vurdering kunne gjennomføres ved at tilsynsforskriften gjøres gjeldende for gjenforsikringsselskaper og medfører ikke behov for lovendring.

8 Forholdet til 3. land

Ifølge artikkel 49 skal medlemslandene ikke gi gjenforsikringsselskaper med hovedkontor utenfor EU gunstigere betingelser enn gjenforsikringsselskaper innenfor EU.

I henhold til artikkel 51 skal medlemslandene varsle Kommisjonen om etablering av gjenforsikringsselskaper i EU dersom selskapet er datter av et selskap som er underlagt lovgivningen i et land utenfor EØS. Det samme gjelder dersom et slikt selskap senere erverver eierandeler som gjør gjenforsikringsselskapet til datter av slikt selskap.

Medlemslandene skal likeledes varsle Kommisjonen om problemer gjenforsikringsselskaper i EU får i tredjeland, jf. artikkel 52.

Det ble ikke gjort modifikasjoner da gjenforsikringsdirektivet ble vedtatt inntatt i EØS avtalen, og Norge er derfor underlagt slik varslingsplikt som nevnt. Dette vil kunne gjennomføres ved at tilsynsforskriften gjøres gjeldende for gjenforsikringsselskaper og medfører ikke behov for lovendring.

9 Ikrafttredelse overgangsregler

Gjenforsikringsselskaper som har konsesjon i henhold til hjemlandets bestemmelser før ikrafttredelse av direktivet slipper å søke om ny konsesjon i henhold til direktivets bestemmelser, jf. artikkel 61. Direktivreglene (herunder avsetnings- og solvens¬bestemmelsene) for øvrig gjøres gjeldende. Gjenforsikringsselskaper som per 10. desember 2007 ikke tegner ny forretning, men kun administrerer eksisterende portefølje omfattes ikke av direktivet, jf. artikkel 62. 

10 Endringer i eksisterende direktiver

10.1 Endringer i Direktiv 73/239/EEC (første skadeforsikringsdirektiv)

Artikkel 12a nytt avsnitt 1 og 2 gir bestemmelser om forutgående konsultasjon tilsvarende bestemmelsene som er omtalt punkt 5.2.3.

Artikkel 13 punkt 2 nytt tredje avsnitt bestemmer at gjenforsikringskontrakter inngått mellom selskaper i EU/EØS ikke kan nektes godkjent pga selskapets finansielle soliditet. Det vises her til punkt 6.1.1.

Artikkel 15 (2) har bestemmelser om kapitalforvaltningen. Det vises til punkt 6.2 og høringsnotat med forslag til nye kapitalforvaltningsregler.  

I henhold til artikkel 15 nytt punkt 3 kan det ikke settes krav om deponering av eiendeler til å dekke premie- og erstatningsavsetningene. Det skal settes særlige betingelser for forsikringsmessige avsetninger som kan dekkes av krav mot gjenforsikringsselskaper utenfor EU/ EØS. Det vises til 6.2.

I artikkel 16 (2) inntas en ny bestemmelse om reduksjon av solvensmarginkapitalen tilsvarende bestemmelse som er omtalt i punkt 6.3. 

Artikkel 16a om solvensmargin fastsetter særlige bestemmelser knyttet til SPV. Idet reglene om slikt spesialforetak foreløpig ikke foreslås innført i norsk rett har endringen foreløpig ingen relevans. 

Ifølge ny artikkel 17b skal nærmere angitte bestemmelser vedrørende minstekrav til garantifond i gjenforsikringsdirektivet komme til anvendelse på direkteselskapets gjenforsikringsvirksomhet dersom inngående gjenforsikringspremie utgjør mer enn 10 prosent av selskapets totale premie, inngående gjenforsikringspremie overstiger EUR 50 000 000 eller forsikringstekniske avsetninger for inngående gjenforsikring utgjør mer enn 10 prosent av totale tekniske avsetninger. Idet solvensmarginkapitalen skal være minst 3 millioner euro for skadeforsikringsselskaper som tegner ansvarsforsikringer, mens kravet er 2 millioner euro for øvrige skadeforsikringsselskaper, vil bestemmelsen i artikkel 17b kun få praktisk anvendelse for skadeforsikringsselskaper som ikke tegner ansvarsforsikring og hvor gjenforsikringsaktiviteten innenfor de øvrige skadeklassene overstiger de grensene som er nevnt ovenfor. Bestemmelsen vil kunne gjennomføres ved endringer i solvensmarginforskriften for skade og gjenforsikringsselskaper.

Artikkel 20a punkt 4 medfører behov for tilsvarende endring i solvensmarginforskriften som beskrevet under punkt 6.4. annet avsnitt.

10.2 Endringer i Direktiv 92/49/EEC (tredje skadeforsikringsdirektiv)

Artikkel 15 nytt punkt 1a har bestemmelser om forhåndkonsultasjon ved erverv av eierandeler tilsvarende bestemmelser omtalt under punkt 5.2.3.

Artikkel 16 nytt punkt 4 og nytt punkt 5 har bestemmelser om informasjonsutveksling tilsvarende livsforsikringsdirektivet artikkel 16. 

Artikkel 21og 22 omhandler eiendeler som skal dekke forsikringstekniske avsetninger. Endringen av disse artiklene medfører at ikke bare tekniske avsetninger men også utjevningsavsetninger skal dekkes av spesifikke eiendeler. Videre medfører endringen at forsikringsselskapets (cedentens) fordringer som omfatter gjenforsikrerens andel av tekniske avsetninger knyttet til SPVer også kan dekke selskapets avsetninger. Videre har man (ved endring av Artikkel 21 pkt C, tredje avsnitt) fjernet muligheten for medlemsstatene til å kunne kreve pantesikkerhet for fordring på gjenforsikrer. Disse endringene medfører ikke behov for endringer i det norske regelverket idet sikkerhetsavsetning er definert som en teknisk avsetning i det norske regelverket og SPV foreløpig ikke er aktuelt i Norge.

10.3 Endringer i Direktiv 98/78/EC (gruppedirektivet)

Endringene i gruppedirektivet består i å tilpasse regelverket til også å gjelde gjenforsikringsselskaper. Når det gjelder de endrede definisjonene er disse ikke direkte tatt inn i norsk rett, og endringene får derfor ingen betydning. Endringene i de øvrige artiklene er tilføyelser slik at direktivet også skal gjelde for gjenforsikringsselskaper. Forsikringsgruppedirektivet ble gjennomført i norsk rett gjennom forskrift av 22. oktober 2001 nr 1709 om forsikringsselskapers rapportering av eksponeringer mot konsernselskaper og tilknyttede selskaper. Ingen av endringene berører innholdet i denne forskriften. Det fremgår av tittelen at den gjelder forsikringsselskaper, og den omfatter derfor gjenforsikringsselskaper. 

10.4 Endringer i Direktiv 2002/83/EC (livsforsikringsdirektivet)

Også i livsforsikringsdirektivet inntas bestemmelser om forutgående konsultasjoner (se punkt 5.2.3), gjenforsikringskontrakter (se punkt 6.1.1), deponeringskrav (se punkt 6.2) reduksjon av solvensmarginkapitalen (se punkt 6.3).
 
I Artikkel 16 (4) (5) (6) og (8) vedrørende informasjonsutveksling mellom tilsynsmyndigheter er det gjort endringer slik at bestemmelsene også omfatter gjenforsikringsselskaper. Se punkt 6.1.3 om dette.

Artikkel 28a (1) inneholder særlige regler for livsforsikringsselskaper som utøver gjenforsikringsvirksomhet. Det følger av nevnte bestemmelse at gjenforsikringsdirektivets solvensbestemmelser i artikkel 35 til 39 skal komme til anvendelse for livsforsikringsselskapets gjenforsikringsvirksomhet dersom premieinntekter fra gjenforsikringsvirksomheten overstiger 10 % av de totale premieinntekter eller premieinntektene fra gjenforsikringsvirksomheten overstiger EUR 50 000 000 eller de forsikringstekniske avsetningene knyttet til gjenforsikringsvirksomheten overstiger 10 % av de totale forsikringstekniske avsetningene. Direktivbestemmelsen vil kunne gjennomføres ved at det i solvensmarginforskriften for livsforsikringsselskaper gjøres en avgrensning i anvendelsesområdet og en henvisning til solvensregelverket for skadeforsikring.

I henhold til artikkel 28a (2) kan medlemsstatene velge å gjøre gjenforsikringsdirektivets bestemmelser om kapitalforvaltning i artikkel 34 gjeldende for gjenforsikringsaktiviteten i livsforsikringsselskaper dersom den overstiger en av de grensene som er nevnt i 28a (1). Dersom dette alternativet velges, skal medlemsstatene sørge for at de forsikringstekniske avsetningene for gjenforsikringsaktiviteten skal holdes atskilt fra den øvrige aktiviteten som er knyttet til direkteforsikringsvirksomheten. Som nevnt ovenfor i punkt 6.2 siste avsnitt er det tatt hensyn til gjenforsikringsdirektivet ved utarbeidelsen av høringsnotat med forslag til nye kapitalforvaltningsregler.

I lov 10. juni 2005 nr 44 om forsikringsselskaper, pensjonsforetak og deres virksomhet mv. (forsikringsloven) gjøres følgende endringer:

§ 1-3 første ledd skal nytt siste punktum lyde:

Livsforsikringsselskaper kan overta gjenforsikring innenfor tildelte klasser i begrenset omfang.

§ 1-3 annet ledd annet punktum og nytt siste punktum skal lyde:

Kredittilsynet kan tillate at skadeforsikringsselskaper overtar livsforsikringer i form av rene risikoforsikringer av høyst ett års varighet. Skadeforsikringsselskaper kan overta gjenforsikring innenfor tildelte klasser i begrenset omfang. 

§ 1-3 tredje ledd første punktum skal lyde:

Kredittforsikringsselskaper kan bare overta kredittforsikringer og gjenforsikring innenfor kredittforsikring. 

§ 1-3 nytt femte ledd skal lyde:

Gjenforsikringsselskaper kan bare overta gjenforsikringer.

§ 2-1 fjerde ledd skal første punktum og nytt annet punktum lyde:

For forsikringsselskaper som driver direkte forsikringsvirksomhet skal tillatelse gis for forsikringsklasser i henhold til forskrift 18. september 1995 nr 797.

Annet punktum blir nytt tredje punktum

I lov 7. desember 1956 nr. 1 om tilsynet for kredittinstitusjoner, forsikringsselskaper og verdipapirhandel m.v. (kredittilsynsloven) gjøres følgende endringer:

§1 første ledd nr. 3 skal lyde:

Skadeforsikringsselskaper, herunder utenlandske skadeforsikringsselskapers generalagent (hovedagent) i Norge og gjenforsikringsselskaper

Høringsinstanser

Alle departementene
AktuarKonsulenters Forum
Banklovkommisjonen
Datatilsynet
Den Norske Advokatforening
Den Norske Aktuarforening
Den norske Revisorforening
Finansforbundet
Finansieringsselskapenes forening
Finansnæringens Hovedorganisasjon
Konkurransetilsynet
Kredittilsynet
KS
Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening
Norges Bank
Norges Fondsmeglerforbund
Norges Juristforbund
Norske Finansanalytikeres Forening
Norske Forsikringsmegleres Forening
Norske Pensjonskassers Forening
NOS Clearing ASA
Næringslivets Hovedorganisasjon
Sparebankforeningen i Norge
Statistisk sentralbyrå
Verdipapirfondenes Forening
Verdipapirsentralen
Økonomiforbundet