Matsikkerhet og sult. En strategisk plattform for handling

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Utenriksdepartementet

Rapport fra prosjektgruppe nedsatt av Utviklingsministeren. August 2007

Rapport fra prosjektgruppe nedsatte i oktober 2006 som fikk til oppgave å utarbeide en strategisk plattform for norsk handling internasjonalt når det gjelder matsikkerhet, beredskap og håndtering av akutte matkriser og sultkatastrofer.

Utenriksdepartementet nedsatte i oktober 2006 en prosjektgruppe som fikk til oppgave å utarbeide en strategisk plattform for norsk handling internasjonalt når det gjelder matsikkerhet, beredskap og håndtering av akutte matkriser og sultkatastrofer, som grunnlag for:

  • mer fokusert norsk deltakelse i dialogen om ansvar og oppgavedeling mellom det internasjonale samfunnet og nasjonale myndigheter
  • forslag til hvordan Norge kan bidra til et forsterket bilateralt og multilateralt samarbeid for bedre matsikkerhet.

Mandatet er gjengitt i vedlegg 1.


Prosjektgruppen har bestått av ressurspersoner i forskningsinstitusjoner, frivillige organisasjoner, Norad og Utenriksdepartementet, se vedlegg 2.

 Rapporten i PDF-versjon.

Situasjonsbeskrivelse

1. FN anslår at rundt 850 millioner ikke får dekket sitt daglige behov for mat og at antallet kronisk underernærte har økt med 3-4 millioner hvert år siden midt på 1990-tallet, etter å ha gått ned de foregående årene. I tillegg til den kroniske matmangelen, utsettes områder og befolknings¬grupper for akutt matmangel utløst av naturkatastrofer og/eller konflikt og krig.

Foto: F.Schjander, Norad

2. Det internasjonale samfunnet har satt seg ambisiøse målsettinger om å redusere fattigdommen i verden gjennom Tusenårsmålene, men halvveisgjennomgangen i 2007 viser at de kan bli vanskelige å nå dersom ikke den internasjonale innsatsen økes og politikken endres. Dette gjelder også mål nr 1 om å avskaffe ekstrem fattigdom og sult, som vanskelig kan nås uten en helhetlig innsats for å nå alle Tusenårsmålene.

3. Det produseres nok mat i verden i dag til at det kan rekke for alle. På sikt er det derimot behov for en økning i matproduksjonen. Denne må ta høyde for at klima¬endringene vil føre til mer ustabile produksjonsforhold. FAO anslår at matproduksjonen må øke med 60 prosent i perioden 2000 – 2030 for å sikre alle menneskeretten til mat og tilfreds¬stille de behov som økt befolking og endret kosthold skaper. Den største utfordringen er likevel å sikre alle tilstrekkelig tilgang på mat.
 
4. Årsakene til sult kan være mange, som krig, konflikt, tørke, flom m.v., manglende politisk vilje til å gjøre noe med den og makthavere som ikke bekymrer seg for sult som rammer marginaliserte grupper.

5. Sult og underernæring handler om fattigdom og om strukturelle forhold – politikk, systemer og institusjoner som ikke fungerer for de fattige, særlig ikke for kvinnene. Det handler om mangel på makt og stemmeløshet internasjonalt, nasjonalt, lokalt og innen husholdet. Det handler også om manglende tilgang på produksjonsressurser, sysselsetting og inntekter, en landbruks- og fiskeri- og handelspolitikk som ikke tjener de fattige, dårlig utviklet infrastruktur, korrupsjon, hiv/aids, kvinners lave status, økende sårbarhet, høyt nivå av sykdom og dødelighet blant barn, mangel på sosial beskyttelse og feilslått internasjonal respons.

6. Fattigdom og mangel på sysselsetting med påfølgende manglende kjøpekraft, gir lave priser og stimulerer ikke lokal matproduksjon. Noen i prosjektgruppa vil også peke på at mat fra rike land som selges i utviklingsland til under produksjonsprisen eller gis bort som gaver, kan bidra til å fortrenge lokal matproduksjon og undergrave lokale bønders livsgrunnlag.

7. Det er i første rekke småbrukere, landløse jordarbeidere, småskala fiskere og andre fattige og marginali¬serte samt flyktninger og fordrevne som rammes av sult. Barn, kvinner og andre sårbare grupper rammes hardest. Omfanget av sult og underernæring er en indikator for omfanget av fattigdom og ulikhet, både internasjonalt, regionalt, nasjonalt og innenfor hushold. 

8. Selv om et land har økonomisk vekst, kan den relative fattigdommen øke. Dersom det ikke finnes politisk vilje eller evne til omfordeling, vil økonomisk vekst kunne føre til økte forskjeller og ytterligere marginalisering av de fattigste og økt sult. For at vekst skal føre til mindre sult er det er avgjørende at alle får del i utviklingen.

9. Endret fordeling vil utfordre de etablerte strukturene som opprettholdes av sterke økonomiske interesser og ønsker om å beholde makt. Disse har stor innflytelse på politiske beslutninger, og deres interesser reflekteres ofte i etablerte sedvaner. Forsøk på å endre på maktforholdene og de strukturelle relasjonene globalt, nasjonalt, lokalt og i familien vil derfor ofte møte sterk motstand.

10. De strukturelle maktforhold og sedvaner kan endres innenfra ved sosial og politisk mobilisering, men dette møter ofte sterk direkte eller indirekte motstand fra privilegerte grupper. Motstanden kan også komme fra økonomiske krefter utenfra. Som følge av globaliseringen, er det nå sterke bånd mellom nasjonale eliter og internasjonale økonomiske interesser, mens det ofte er svake bånd mellom lokalbefolkningen og de nasjonale ledere. Nasjonale myndigheter i mange utviklings¬land er blitt mer "ansvarlig" overfor internasjonale regimer enn overfor egen befolkning. De kan være mer opptatt av å etterleve finans¬institusjonenes regler og pålegg fra WTO, enn å ha dialog med egen befolkning, og noen kan lettere ty til inter¬nasjonale matvareappeller i krisesituasjoner enn å bygge et eget system for matsikkerhet.

11. Noen i prosjektgruppa mener at å forsøke å endre etablerte strukturelle maktforhold utenfra er vanskelig hvis det ikke er lokalt ønske om dette, fra landets ledere eller i det sivile samfunn.  Verdensbanken og Valutafondet (IMF) har muligheter til å tvinge gjennom endringer, men disse institusjonene har i mange situasjoner fremmet en politikk som har befestet snarere enn utfordret de strukturelle maktforholdene, og som derfor ikke har ført til nasjonal matsikkerhet. FN har et betydelig handlingsrom og mulighet for å fremme en politikk basert på inter¬nasjonale forpliktelser og mål, men bare hvis landets ledere selv ønsker det. Regionale institusjoner, spesielt i Afrika, kan være viktige institusjoner for endring som fremmer matsikkerhet, når sentrale afrikanske ledere går inn for det.

12. Landbrukspolitikken i mange afrikanske land med svakt statsapparat, markeds¬liberalisme, fri prisfastsettelse og privatiserte omsettingsledd, har vist seg å fungere dårlig for å redusere fattigdom og sult. Mange asiatiske land har valgt en annen landbrukspolitikk og har også klart å øke matproduksjonen og redusere antall fattige betydelig. De gode resultatene i en del asiatiske land blir forklart med en sterk stat som spiller en aktiv rolle med pris¬stabilisering og prisstøtte, som stimulerer samspill mellom stat og marked og som har bidratt med statlige investeringer til fordel for landbruket. Sterkere tradisjon når det gjelder sentralmaktens rolle og ansvar overfor lokalsamfunn i Asia, i forhold til Afrika, har gjort at den raskere har kunnet og villet gripe inn for å hindre sult.

13. Den internasjonale støtten til afrikansk landbruk har sunket dramatisk de siste 20 årene og nasjonale myndigheter har ikke økt sine bevilgninger tilsvarende. For å gjenreise landbruks¬produksjonen har afrikanske regjeringer som mål å øke støtten til landbruket fra dagens nivå på 3-5 prosent til 10 prosent av statsbudsjettet. En viktig mekanisme for å sikre opptrapping og samordning av støtten til landbruket er den Afrikanske handlingsplanen for landbruk (CAADP). CAADP ledes av ”The New Partnership for Africa’s Development” (NEPAD). Gjennomføringen er et nasjonalt ansvar, støttet av regionale organisasjoner.  En annen viktig mekanisme er Den rådgivende gruppen for internasjonal landbruksforskning (CGIAR) som frembringer kunnskap og teknologi som kan bedre matsikkerheten og redusere fattigdommen i utviklingslandene generelt og Afrika spesielt.

14. Handel kan være et av flere egnede virkemidler for å redusere sult gitt at rammebetingelsene ligger til rette for det. De lokale og nasjonale markedene er i denne sammenheng viktigst. Store deler av Afrika har internasjonal markedsadgang for sine produkter, men har problemer med å utnytte disse mulighetene. Problemet er å få markedet til å fungere for de fattige. Økt internasjonal handel med mat kan være en vei å gå, men få land mestrer det internasjonale markedets krav til mattrygghet og produktkvalitet. Det er også en sterk tendens til at forbrukersiden i rike land og de store detaljistene på de internasjonale maktmarkedene stiller krav om både bærekraftig produksjon og etiske/sosiale standarder, noe som forsterker de ikke-tariffære handelshindringer.

15. Teknisk sett kan matproduksjonen mangedobles i Afrika, men afrikanske bønder er mange steder ikke konkurransedyktige på sine hjemmemarked på grunn av billig landbruksimport, lavt kompetansenivå, svak helse (hiv/aids, underernæring), utdatert teknologi og dårlig infrastruktur. Det er behov for politiske reformer, bedret kompetanse, økt tilgang på innsatsfaktorer og vann, prisstabilisering og informasjon, markeds- og produktutvikling, sterke organisasjoner, teknologi samt en forståelse av kvinnenes viktige rolle når det gjelder matproduksjon, salg på lokale markeder, bearbeiding og kosthold til husholdsmedlemmer. Svakt styresett og elitens manglende interesse for sin befolkning er et vesentlig hinder for matsikkerhet og bekjempelse av sult. Lokale organisasjoner og det sivile samfunn generelt har en kritisk rolle i arbeidet med å bygge demokratier der folkets behov og interesse står i fokus.

16. ”Alliansen for grønn revolusjon i Afrika” (AGRA), som Rockefeller Foundation og Gates Foundation står bak, representerer en stor satsing for økt matproduksjon i Afrika. Initiativet kan ha et stort potensial, men vil etter manges mening bare lykkes dersom innsatsen baseres på et genuint samarbeid med de som bor på den afrikanske landsbygda, ikke minst kvinnene, og tar utgangspunkt i deres situasjon. Behov for bedre kornsorter eller mer gjødsel kan ikke sees på isolert og teknologi og innsatsvarer alene kan ikke løse Afrikas landbruksproblemer. Det er viktig å fremme en helkjedetenkning som omfatter alt fra primær¬produksjon til konsum og en politikk og som tar hensyn til miljø og bærekraft. Faren i AGRA ligger i at de mektige i alliansen kan bidra til å redusere det biologiske mangfoldet i landbruket og gjøre bøndene avhengige av å kjøpe innsatsvarer. AGRA kan også komme til å utvise så stor utålmodighet at det bygges opp en lokal motstand mot noe de oppfatter som drevet frem av utenlandske interesser. Det er ulikt syn i prosjektgruppa på hvor store farene er.

17. Forbruket av fisk har sunket i Afrika sør for Sahara, der fisk er en viktig matvare for mange fattigfolk. Dette har skjedd trass i at verdens produksjon og fangst av fisk øker, hovedsakelig på grunn av økt oppdrett. Årsakene er blant annet den relative fattigdommen i seg selv, lav kjøpekraft, mindre tilgang på fisk i elver og innsjøer på grunn av lavere vannstand og økt vannforurensing, men også økt internasjonal handel med fisk og påfølgende økte priser. Et økende problem er at lokale småskalafiskere fortrenges av industrielt fiske, ofte med båter fra andre land. Land med god fiskeriressurs¬forvaltning og godt styresett på sektoren har kunnet sikre fisk til egen befolkning også når eksporten har økt. På NEPADs ”Fish for all” konferanse i Abuja i 2005 ble det etterlyst større interesse for og kunnskap om potensialet som ligger i utvikling av fiskerisektoren, spesielt fiskeoppdrett, i Afrika.

18. Det vil i alle samfunn være behov for sosiale sikkerhetssystemer for de som av forskjellige grunner trenger offentlig støtte enten i en overgangsfase eller av mer varig art. I utviklings¬land kan en slik sosialpolitikk hjelpe folk ut av fattigdom, hindre at de faller inn i en fattigdomsfelle, samt bidra til at kronisk fattige får dekket sitt behov for mat. Grunnleggende universelle, rettighetsbaserte systemer som sosialpensjon eller barnetrygd har større muligheter for å fungere enn målrettede tiltak. Noen i prosjektgruppa mener at manglende finansiering, et svakt offentlig apparat, mangel på folkeregistrering og utbredt korrupsjon vil være hinder for denne type tiltak

19. Klimaendringer vil føre til økt sårbarhet, og mer og sterkere tørke og flom. Dette øker igjen behovet for å skape et mer robust landbruk, spesielt i Afrika hvor matproduksjonen allerede foregår under svært marginale forhold og mange lever av dyrehold. Klimaendringene kan forsterke allerede pågående prosesser som fører til miljøødeleggelser og reduksjon av de biologiske mangfoldet i mange utviklingsland. Bønder, fiskere, pastoralister og samlere er både viktige bevarere av miljøet og det biologiske mangfoldet, og de gruppene som rammes hardest av klimaendringene.

20. Produksjon av biodrivstoff legger for tiden beslag på rundt 1pst av verdens dyrkbare mark. Mange er nå interessert i å investere i økt produksjon av biodrivstoff. Dette kan føre til økt landbruksproduksjon og sysselsetting, men også til kamp om jordbruksareal og vann, redusert tilgang på mat til konsum, økte matvarepriser, nedhogging av skog og tap av biologisk mangfold. Økt bruk av biodrivstoff kan derfor få store konsekvenser for matsikkerheten. Ny teknologi vil kunne føre til produksjon av biodrivstoff med mindre konsekvenser for produktivt jordbruksareal. 

21. Et mer effektivt FN en forutsetning for å håndtere utfordringene knyttet til matvaresikkerhet og sult. FN reform og ett FN på landnivå kan gi et FN system som på en helhetlig måte kan gripe utfordringer knyttet både til akutt og kronisk sult, samt forholdet mellom langsiktig og kortsiktig utvikling. FAO, WFP og IFAD er sentrale organisasjoner som nå trapper opp samarbeidet. Toppledelsen i de tre organisasjonene sendte i mars ut en felles instruks til sine landrepresen¬tanter og påla dem å samarbeide om matsikkerhet og landbruks- og landsbygdutvikling. Samarbeidet skal organiseres i "Food Security Team Groups" i det enkelte mottakerland med sikte på å innarbeide matsikkerhet og landbruksutvikling i strategi og planprosessene i alle relevante land. Også Verdensbanken er en sentral aktør i kraft av å være største finansiør av utvikling i mange land, og en ledende aktør i dialogen med nasjonale myndigheter og andre utviklingspartnere på landnivå. Norges deltakelse i styringen av disse organisasjonene er derfor viktige arenaer for utøvelsen av vår politikk når det gjelder matsikkerhet og sult.

Retten til mat som normativ ramme 

22. Landene som har ratifisert FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter har blant annet forpliktet seg til å sørge for konkrete løsninger som skal sikre sårbare samfunnsgruppers livsgrunnlag og tilstrekkelig tilgang på mat.

Foto: G.T. Boot

23. En tilfredsstillende levestandard, herunder frihet fra sult og retten til fullgod mat er en grunnleggende menneskerett for alle. Strategier for matsikkerhet må ta utgangspunkt i at den enkeltes rett til mat skal sikres. Strategien og tiltakene må derfor baseres på ikke-diskriminering, ansvarliggjøring (av nasjonale ledere), menneskelig verdighet (human dignity), folkelig deltakelse, likhet for loven, åpenhet (transparency) og myndiggjøring (empowerment) av stigmatiserte og sårbare grupper. 

24. ’Retten til mat’ er oppfylt når enhver mann, kvinne og barn, alene eller sammen med andre, til alle tider har fysisk og økonomisk tilgang på fullgod mat eller midler til å oppnå dette. Mat som en menneskerettighet skal således ikke tolkes på en snever måte begrenset til en minimumsmengde energi, proteiner og andre næringsstoffer.

25. Det betyr blant annet at myndighetene skal respektere de ressurser og muligheter hver enkelt har til selv å sikre sin mat, beskytte dem mot blokkeringer som hindrer dem i dette, legge forholdene bedre tilrette for dem som ikke selv kan klare det, og - når det er absolutt påkrevet - å skaffe dem den nødvendige maten.

Plattform for handling

1. Ny politikk og handling nødvendig – Norge må ta sin del av ansvaret

Verden ikke har lykkes i å redusere omfanget av sult. Det er derfor akutt behov for en ny politikk og handling både internasjonalt og i land med sult. Norge må ta sin del av ansvaret. Det er derfor nødvendig å styrke Norges helhetlige innsats for å sikre bedre resultater i kampen mot sult og underernæring.

Norge bør bidra til å sette behovet for bedre fordeling på den internasjonale dagsorden og trekke fram omfanget av sult og underernæring som en indikasjon på dagens skjevheter.

Norge bør arbeide for at både norsk innenrikspolitikk, de globale reguleringene når det gjelder handel med mat, og politikken i utviklingsland, fremmer nasjonal og regional matsikkerhet i fattige land og regioner.

Norge bør kritisk vurdere sin egen rolle som bistandsaktør og i hvilken grad norsk politikk og handling fører til de ønskede resultater i forhold til sult, matusikkerhet og underernæring.

2. Retten til mat en menneskerettighet

Mat som menneskerett tilsier at myndighetene i land der folk sulter skal vise vilje og bør sikres evne til å innfri sine forpliktelser til å sikre mat til landets innbyggere.
Det er delte meninger i prosjektgruppa om ”mat som menneskerett” vil ha noen praktisk betydning men det er enighet om at:

Norge bør fremme en menneskerettighetsbasert tilnærming til matsikkerhet, basert på de forpliktelsene landene selv har påtatt seg.

Norge bør aktivt støtte De frivillige retningslinjene for den gradvise realiseringen av retten til mat fra 2004, utarbeidet av FAOs medlemsland.

3. Matproduksjonen i Afrika må stimuleres gjennom en bred tilnærming

Afrika trenger å øke sin matproduksjon og bedre sysselsettingsmulighetene både i og utenfor landbruks¬- og fiskerisektoren, for eksempel i utvikling av lokal industri for videreforedling av matvarer, tilgang på energi og annen infrastruktur. Økt matproduksjonen må sees i en bredere sammenheng der hele landsbygda utvikles basert på lokale naturressursene og der det lokale sivile samfunn er premissleverandør.

For å kunne fungere som en del av løsningen på sult og matusikkerhet må det fremtidige landbruk fokusere på å møte lokale og nasjonale behov for mat i et langsiktig perspektiv. Det må samtidig gis rom for produksjon av landbruksprodukter for eksport.  Det er behov for reformer i landbruks- og handelspolitikken som stimulerer lokal landbruksproduksjon og åpner for en økt lokal og nasjonal handel med mat.

For å styrke de fattiges posisjon, er det viktig å sikre dem utdanning og helsetjenester og støtte opp under utviklingen av deres egne organisasjoner. For å sikre langsiktig matsikkerhet, bekjempe sult og fattigdom, er det av spesiell stor betydning å styrke det sivile samfunn og demokratiske strukturer, samt å støtte opp om utvikling av organisasjoner for bønder og fiskere, og av kvinners organisering. Det er også viktig å bygge opp forskningsbasert kunnskap om de forholdene som påvirker matproduksjonen og matsikkerheten i de enkelte land. 

Norge bør arbeide internasjonalt og på landnivå for økt støtte til bærekraftig afrikansk landbruk og fiske som ledd i en helhetlig integrert landsbygdutvikling.

Norge bør bidra til å styrke bonde- og fiskerorganisasjoner og kvinnelige bønders mulighet til politiske deltakelse og innflytelse. og bidra til å styrke bonde- og fiskerorganisasjonenes og kvinnenes rolle og deltakelse i denne utviklingen

Norge bør støtte opp om arbeidet for landbruksreformer, inklusive sikring av kvinners rett til jord på lik linje med menn, for å bekjempe sult og fattigdom.

Norge bør bidra til å styrke høyere utdannings- og forskningsinstitusjoner innen mat og ernæring i våre samarbeidsland.

4. En ny giv for bærekraftig landbruk i Afrika

Afrika trenger et mangfold av tiltak som fremmer bærekraftige produksjonssystemer basert på lavkostnadsproduksjon, og støtte til lokale bønder som produserer til eget og lokalt forbruk. Noen i prosjektgruppa legger stor vekt på forskning som viser at økologisk landbruk øker avlingene samtidig som det er mer miljøvennlig enn konvensjonelt landbruk. Andre mener det ikke er grunn til å skape et motsetningsforhold og at bøndene både trenger opplæring i bedre utnyttelse av organisk materiale, samtidig som de får bedre tilgang på mineralgjødsel.

Selv med en dobling av offentlig støtte til landbruket vil hoveddelen av investeringer måtte komme fra privat sektor, fra den enkelte bonde, fra aktører langs verdikjeden og fra investorer. Initiativ for å fremme privat-offentlig-partnerskap med lokalt næringsliv og nasjonale myndigheter for å sikre økte investeringer i landbruket kan være nyttig og bør skje i nært samarbeid med befolkningen på landsbygda og deres organisasjoner. Målsettingen vil være å sikre bøndene bedre og billigere tilgang til tjenester og innsatsvarer og dermed legge grunnlaget for en høyere produktivitet i landbruket.  Privat sektor inngår nå i et bredere partnerskap med AGRA, Norfund, Norad, nasjonale myndigheter, NEPAD og andre som CIGAR i utvalgte land. Det er av kritisk betydning at alle aktørene forholder seg til de nasjonale myndigheter, planer og reguleringer og bidrar til å bygge nasjonal kapasitet og nasjonale institusjoner

Norge bør støtte opp om den afrikanske agendaen når det gjelder utviklingen av det afrikanske landbruket og bidra til at det utvikles et privat-offentlig-partnerskap for gjennomføring av den afrikanske handlingsplanen for landbruk (CAADP), gjennom et strategisk samarbeid mellom Norad, Norfund, privat sektor og frivillige organisasjoner.

Norge bør arbeide for at AGRA blir en del av et større privat-offentlig-partnerskap på region og landnivå, for å fremme lokal, nasjonal og regional matsikkerhet.

Norge bør arbeide for at AGRA engasjerer seg i breie konsultasjoner med bondeorgani¬sa¬sjoner, vitenskapelige institusjoner, utviklings¬organisasjoner og nasjonale myndigheter om hvilke behov som finnes og hvilke tiltak som bør settes i verk.

Noen i prosjektgruppa mener at Norge bør gå i spissen for å gi økt støtte til afrikansk landbruk og at Norge bør knytte satsingen på miljø og kvinner i bistanden til landbruket. Andre mener at Norge bør tilpasse seg en arbeidsdeling mellom givere på landnivå og primært tilby norsk støtte til områder der Norge har komparative fortrinn.

5. En ny giv for bærekraftig fiske i Afrika

I fiskeripolitikken er det også behov for en helkjedetenkning og løsninger som ikke bare fokuserer på teknologi og innsatsvarer. En forsvarlig forvaltning av fiskeri¬ressursene vil være avgjørende. God fiskeriressurs¬forvaltning og en utvikling av sektoren basert på fiskeri¬befolkningens utgangspunkt og behov vil være et viktig element for matsikkerheten i mange land. Så lenge det finnes betydelige grupper av kystfiskere som livnærer seg med enkle fiskemetoder må man utvikle deres produksjons¬muligheter og alternative inntekstmuligheter, ikke først og fremst åpne opp for utvikling av høyteknologisk fiske.

Norge har vært en viktig støttespiller for oppbyggingen av fiskeriforvaltningen i mange land og har et nært samarbeid med FAO på sektoren.

Trass i potensialet er oppdrettsproduksjonen av fisk fortsatt lav i de fleste land i Afrika. Årsakene til at få store og små aktører ikke investerer i oppdrettsfiske er svært lik årsaken til lav landbruks¬produksjon, nemlig manglende lokal kjøpekraft, manglende institusjonell og fysisk infrastruktur for økt produksjon og handel og manglende kunnskap og tilpasset teknologi. Innen fiskeoppdrett er det behov for å øke støtten til kompetansebygging og institusjonelle rammebetingelser.

Norge bør videreføre sin støtte til forvaltning av fiskeriressursene i havet og bygging av nasjonale institusjoner, deriblant høyere utdannings- og forskningsinstitusjoner, innenfor sektoren.

Noen i prosjektgruppa mener at Norge bør stimulere et godt privat/offentlig samarbeid på fiskerisektoren og stimulere norske investorer i fiskeoppdrett til å investere i fattige land med god ressursforvaltning. Andre mener det er viktig å gå imot norske fiskeriinteresser og tiltak støttet av norsk bistand som bidrar til å svekke ressursgrunnlaget eller ødelegge for lokale kystfiskere.

Norge bør bidra til å dokumentere relasjonen mellom økt internasjonal handel med fisk og lokal matsikkerhet, både direkte og indirekte, samt kvinners rolle i produksjon og marked under endring.

Norge bør støtte opp om bærekraftig fiskeoppdrett, men ikke støtte oppbyggingen av fiskeoppdrett som kan true fiskeriressursene eller mattilgang for fattige mennesker.

6. Sosiale sikkerhetssystemer

Prosjektgruppa er delt i synet på dette punkt. Noen i prosjektgruppa mener at Norge bør støtte sosialpolitiske virkemidler og sikkerhets¬systemer. Andre mener at Norge ikke bør gjøre det.

Noen i prosjektgruppa mener at:
Sosiale sikkerhetssystemer i form av sosialpensjon, barnetrygd eller sosial- og helse¬forsikringer kan spille en viktig rolle for å redusere sult, bedre ernæring og bidra til matsikkerhet. Slike velferdsordninger kan også ha positiv effekt på sosiale indikatorer som helse, ernæring og utdanning. Dette muliggjøres av at ordningene tilfører en forutsigbar inntekt som kan investeres i lokaløkonomien, skape jobber, støtte familier rammet av hiv/aids og bidra til økt selvrespekt og deltakelse i samfunnet – ikke minst for kvinner. Sosiale sikkerhetssystemer kan således bedre fattige og sårbare menneskers mulighet til å bedre håndtere økonomisk og sosial risiko og til å beskytte deres levekår og velferd.

Forsikringsordninger mot avlingssvikt som følge av for eksempel tørke eller skadedyr er et eksempel på et tiltak under utprøving. Målet er å bedre matsikkerheten gjennom at den muligheten for økt risikotaking som en forsikringsordning skaper vil bidra til høyere fremtidig avkastning. 

Et alternativ landbruks- og fiskeripolitikk kan gi bedre tilgang på og fordeling av de ressursene som sårbare grupper trenger for med egen innsats å kunne sikre seg tilstrekkelig mat, mens sosiale sikkerhetssystemer blant annet kan bidra til at alle har et minimum til å opprettholde livet. Omfanget av de sosiale sikkerhetssystemer bør avhenge av ressurstilgangen, som enten kommer innenfra eller utenfra.

Særlig i de utviklingsland som har tatt menneskerettighetene inn i sin nasjonale lovgivning er det et umiddelbart grunnlag for å følge opp hvordan de sosiale og økonomiske rettigheter kan styrkes gjennom sosiale sikkerhetssystemer.

Andre i prosjektgruppa mener at:
Det er urealistisk å forestille seg universelle, rettighetsbaserte sikkerhets¬systemer i utviklingsland basert på en tilnærmet universell velferdsstatsmodell. De praktiske utfordringene for å få på plass et slikt system er formidable i land der man knapt har system for registrering av befolkningen og langt mindre et offentlig apparat som kan stå for den faktiske utbetaling av kontanter – noe som vil være nødvendig gitt at de aller færreste har tilgang til banktjenester. De finansielle ressursene som må stilles til veie enorme. Korrupsjonsrisikoen anslås for å være betydelig.

Å åpne for dette vil innebære et nytt satsingsområde i vårt utviklings¬samarbeid, som først bør vurderes nærmere opp mot andre virkemidler. Det er også engstelse for at oppbygging av slike systemer vil bli møtt med liten forståelse i norsk opinion. Norge bør derfor være tilbakeholden med å etterspørre dette på policynivå i dialogen med samarbeidslandene, i en situasjon med knappe ressurser bør ikke Norge påvirke fattige land til å prioritere dette. Da ville det kanskje være mer konstruktivt om Norge bidro til å støtte opp om skattemyndig¬hetene og sikre at bedrifter, eliten og den i noen land voksende middelklassen faktisk betaler skatt.

7. Bedre kopling mellom kortsiktige og langsiktige innsatser

Erfaringene viser at den langsiktige bistanden på mat og landbrukssiden har vært mangelfull og ikke gitt de ønskede resultater. På nødhjelpssiden har man klart å øke effektiviteten når det gjelder å nå raskt frem i krisesituasjoner og oppnå gode resultater når det gjelder å redde liv, men ikke i tilstrekkelig grad klart å styrke lokal og nasjonal mestringskapasitet eller utvikle synergier til langsiktig innsats for å redusere sårbarheten.

Humanitær innsats dreier seg om å redde liv i krisesituasjoner. Det er samtidig viktig å støtte mennesker til å reetablere seg i en post-krise situasjon, og hjelpe dem til selv å komme vider. Matutdeling i krisesituasjoner må gjøres på en måte som både setter befolkningens behov i sentrum, og som fører til minst mulig skade i forhold til lokal produksjon og markeder. Utdeling av mat må skje på grunnlag av gode analyser og vurderes i forhold til ønskeligheten av å dele ut såkorn og gjødsel, eller penger.

Det er behov for realistiske exit-strategier med målbare milepæler for når utdelingen av mat skal fases ut og opphøre og eventuelt erstattes av annen støtte. I denne sammenheng blir samarbeidet mellom WFP, FAO, UNDP, Verdensbanken og andre aktører viktig for å samordne støtten i overgangsfasen og utvikle felles forståelse.

Mestrings-, beredskaps- og varslingssystemer for krisehåndtering, både på husholds-, lokalt- og nasjonalt nivå må videreutvikles. Her spiller WFP og FAO en viktig rolle. Forvaltning av lokale bufferlagre av mat kan være et element i et slikt system. Det må bygges institusjonell kapasitet til mestring av kriser (før, under, etter).

Norge bør støtte opp om arbeidet for å videreutvikle varslings-, beredskaps, og mestringssystemer for krisehåndtering.

Norge bør arbeide for at det utvikles realistiske exit-strategier som det tas hensyn til så tidlig som mulig i en krisesituasjon. 

Norge bør arbeide videre med å styrke synergien mellom nødhjelp og langsiktig utvikling, å redusere sårbarhet og avhengighet og dermed forebygge fremtidige sultkatastrofer.
 

8. Utdeling av mat bør begrenses

Frivillige organisasjoner som mottar mat fra rike land med overskuddsproduksjon i landbruket for så å dele den ut eller selge den billig lokalt utgjør et stort problem. 90 % av nødhjelpen er bunden og det er USA som bidrar mest til bunden nødhjelp (OECD, 2006). Selv om alle studier viser at ubunden nødhjelp er mest effektivt og at nødhjelp i form av penger som oftest gir de beste resultater fortsetter blant annet USA denne praksisen. Drivkreftene bak denne politikken er bønder, handelsmenn og transportindustrien som tjener på den amerikanske statens oppkjøp av mat og transporten av mat til utviklingsland. En rekke frivillige organisasjoner har vedtatt å avvikle sin deltakelse i distribusjon av denne maten og fortjener støtte.

Utdeling av mat ikke bør benyttes over tid fordi risikoen for å skape avhengighet og underminere lokale markeder er for stor. Unntak bør gjøres for skolematprogrammer og i visse situasjoner med sesongbetont matunderskudd. Nasjonale og lokale myndigheter og organisasjoner må styrkes så de selv kan ta ansvaret for eventuell bruk av matutdeling. WFP bør fortsatt være en ressurs for gjennomføringen av slike programmer.

Norge bør arbeide for å eliminere dumping av overskuddsmat til fattige land, og bidra til å sikre at mat tilføres utenfra kun i tilfelle der uavhengige analyser viser at alternativer ikke finnes.

Norge bør støtte aktivt opp om skolematprogrammer, basert på oppkjøp av mat produsert lokalt, eventuelt nasjonalt. Der programmene skjer i regi av WFP, bør WFP oppfordres til å ha exit-strateiger og planer for overføring av ansvar til andre.

Norge bør arbeide for å bygge nasjonal og lokal kapasitet og infrastruktur slik at myndighetene selv kan dele ut mat når dette vurderes som et egnet virkemiddel.

Norge bør arbeide for at WFPs konsept ”food-for-work” bør erstattes av ”cash-for-work”, hvis ikke helt spesielle lokale forhold skulle tilsi noe annet, og bidra økonomisk til at dette lar seg gjøre.

Norge bør støtte arbeidet for bedre analyseverktøy og forståelse av hva som skaper kronisk sult og sesongbetont matunderskudd og bidra til utvikling av en helhetlig langsiktig tilnærming til matsikkerhet lokalt, nasjonalt og regionalt.

9. Mat som nødhjelp når det er nødvendig

Utdeling av mat er nødvendig for å redde liv i visse krisesituasjoner der folk ikke selv er i stand til å skaffe seg nok mat. Dette gjelder blant annet ved akutte flyktningekriser og naturkatastrofer som tørke, flom og jordskjelv. Denne hjelpen må komme raskt og gis på en effektiv måte. Matutdeling må skje på grunnlag av gode analyser og strategier. Heller ikke i nødsituasjoner kan det aksepteres at overproduksjon av mat fra rike land dumpes eller at land presses til å akseptere genmodifisert mat. Det er mest effektivt at hjelpen gis ubundet slik at mat eventuelt kan kjøpes lokalt eller regionalt. Mat utenfra kan i visse situasjoner være nødvendig for å håndtere en alvorlig krise raskt, eller dersom analyser viser at alternativer ikke finnes og at matvarebistand ikke bør erstattes med kontantbidrag.

Selv om mat som nødhjelp må gis raskt i en krisesituasjon, er det viktig at det gjøres grundige behovsvurderinger og at befolkningens behov settes i sentrum.  Det er et problem at matvare¬hjelp tas i bruk som et første virkemiddel selv om andre og bedre egnede virkemidler kunne brukes. Appeller om mat blir ofte fremmet for tidlig. Stater må oppfordres til å ta ansvaret for vurderingen av når en appell er nødvendig ut fra hensynet til egen befolkning. Noen nasjonale og lokale lederes manglende ansvarstaking, tilfeller hvor sult brukes som politisk maktfaktor og gjentakende kriser kan gjøre det vanskelig for givere å vurdere når det er behov for mat som nødhjelp. Det er derfor svært viktig at FNs kontor for koordinering av humanitær innsats (OCHA) og Verdens matvareprogram (WFP) baserer seg på transparente analyser for å identifisere reelle matbehov.

For å stimulere lokale markeder, er det viktig at matutdeling i så stor grad som mulig baseres på lokale og/eller regionalt oppkjøp. I tråd med dette gis denne type nødhjelp fra norsk side er i form av penger i stedet for mat. Overfor WFP er det et krav at norske bidrag skal brukes til lokalt/regionalt oppkjøp så fremt dette lar seg gjøre. Lokale kjøp kan samtidig være inflasjonsdrivende, og dermed ramme utsatte grupper. Det er derfor viktig med gode analyser når lokale kjøp vurderes, slik at det ikke skapes negative markedspåvirkninger. Der det er god tilgang på mat lokalt, og der markedet virker, kan det være bedre å dele ut penger. Det er også viktig at mat som nødhjelp vurderes opp mot andre alternative innsatser, herunder å dele ut såkorn og gjødsel.

Noen i prosjektgruppa er bekymret for egen¬interessen i internasjonale nødhjelps¬organisasjoner og mener det er viktig at OCHA og WFP bidrar til å dempe enkeltes iver etter å bringe mat inn i et område i tilfeller hvor lokale ressurser kan dekke behovet. Det er viktig at store internasjonale aktører, spesielt frivillige organisasjoner og WFP, ikke stimuleres til å underminere lokale aktører og lokal matsikkerhet ved å knytte insentiver til det å være først ute med å bringe mat et område.

Norge bør opprettholde sin politikk om at norske midler ikke skal gå til genmodifisert mat og arbeide for at andre land inntar samme holdning.

Norge bør aktivt oppfordre andre land til å erstatte bunden bistand til nødhjelpsoperasjoner med finansielle bidrag.

Norge bør arbeide for å styrke praksisen med lokale og regionale kjøp av mat i nødhjelpssammenheng.

Norge bør fremme en tilnærming til bruk av mat i nødhjelpssammenheng som baseres på grundige og transparente analyser, og som ser på alternative innsatsfaktorer. Norge bør støtte arbeidet som pågår i WFP og FAO for å lage et helhetlig system for analyser og operativ virksomhet som kan iverksettes ved kriser, og som tar hensyn til de langsiktige behov også etter at krisen er over. Norge bør arbeide for at dette systemet tar hensyn til kjønnsdimensjonen.

Norge bør arbeide for at det internasjonalt og lokalt arbeides mer systematisk for å gjenetablere flyktninger og internt fordrevne, og bidra til selvberging for slike grupper.

10. Food Aid Convention og internasjonal giverplattform

Norge har deltatt i arbeidet, ledet an av Tyskland, med internasjonal giverplattform for bistand til landsbygd¬utvikling. Dette arbeidet søkes nå knyttet opp med NEPADs oppfølging av den afrikanske handlingsplanen for landbruk (CAADP).

Norge har også tidligere deltatt i arbeidet med utviklingen av en Food Aid Convention.

En forutsetning for å delta i slikt arbeid må være at det er godt forankret hos de som skal være mottakere av bistanden og matvarehjelpen, det være seg organisasjoner av og for de fattige på landsbygda og nasjonale myndigheter i utviklingsland.

Norge bør ikke prioritere arbeid for endring av Food Aid Convention nå, men vurdere å engasjere seg dersom arbeidet skulle revitaliseres og utvikle seg til et sted der man effektivt vil kunne påvirke internasjonal politikk. I så fall bør det søkes aktivt samarbeid med frivillige organisasjoner og andre aktører.

Noen i prosjektgruppa mener at Norge bør opprettholde skepsisen mot utvikling av egne giverplattformer og strategier på områder som er de nasjonale myndighetenes ansvar. Andre mener dette giversamarbeidet er positivt.

11. Matsikkerhet et nasjonalt ansvar

Å sikre alle tilgang på mat og å skape matsikkerhet i et land er de nasjonale myndighetenes ansvar. Noen nasjonale ledere og det sivile samfunn i noen land har sterkt fokus på dette og har utviklet nasjonale matsikkerhetsstrategier. I dette arbeidet i afrikanske land er NEPAD og regionale organisasjoner til god hjelp.

Det er enighet om at maktforhold og styresett på nasjonalt nivå er avgjørende i kampen for matsikkerhet og mot sult. Noen i prosjektgruppa vil tillegge globale reguleringer og internasjonale aktører og bistandsorganisasjoner et medansvar for at sulten fortsatt har så stort omfang.

Norge bør i samarbeidet på landnivå arbeide for at Tusenårsmålene, inklusive mål nr 1 om å avskaffe sult, gjøres til hovedmål i nasjonale planer og strategier (i.a PRSP), og at dette reflekteres i den faktiske allokeringen av ressurser.

Norge bør støtte opp om at det utarbeides nasjonale matsikkerhetsstrategier i tråd med anbefalingene i den afrikanske handlingsplanen for landbruk (CAADP).

Norge bør i samarbeidet på landnivå fremme et helhetlig bredt perspektiv på matsikkerhet og sult, som tar hensyn til betydningen av fordeling, demokrati, styresett og til utvikling av sektorer som landbruk, fiskeri, handel, helse, utdanning og infrastruktur.

12. Økt samarbeid mellom WFP, FAO og IFAD

FAO er i øyeblikket gjenstand for en omfattende ekstern evaluering. Det er forventninger til at evalueringen vil bidra til en revitalisering av FAO. En revurdering og spissing av norsk politikk i FAO kan komme som resultat av dette.

Norsk politikk overfor WFP er revidert de siste årene. For det første er all norsk støtte til WFP nå avbundet (bidrag i form av fiskehermetikk er opphørt). For det andre har Norge gjort klart at bidraget fra 1. januar 2008 ikke skal nyttes til utviklingsaktiviteter, men konsentreres om humanitær bistand og bistand i langvarige kriser (”protracted emergencies”). Videre kreves det at det norske bidraget ikke skal brukes til genmodifisert mat, at kvinner og likestilling skal løftes frem, at lokale innkjøp skal ha forrang, og at exit-strategier må utarbeides for alle intervensjoner.

Initiativet toppledelsen i WFP/FAO/IFAD har tatt for samarbeid om matsikkerhet og landbruks- og landsbygdutvikling i "Food Security Team Groups" på landnivå er svært positivt.  Initiativet er en viktig oppfølging av arbeidet med FN-reform og kan få langsiktig betydning arbeidet med langsiktig matsikkerhet.

WFP/FAO/IFAD har også etablert et samarbeid om utvikling og forbedring av analyse av matsikkerheten og et oppfølgingsverktøy, som kan bidra til å kartlegge risikoen for sult, samt bidra til å gjøre både nødhjelp og mer langsiktige tiltak bedre målrettet og mer effektiv.

Det er samtidig viktig at WFP/FAO/IFAD bidrar til å videreutvikle og gjennomføre regionale og nasjonale handlings¬planer som CAADP for Afrikas del og på de nasjonale sektor¬programmer, og ikke utvikler egne systemer og strategier utenfor disse prosessene.

Norge bør, i tråd med arbeidet for ett FN på landnivå, støtte opp om FNs stedlige represen¬tants rolle og mulighet til å delta i dialogen for å fremme matsikkerhet og avskaffe sult.

Norge bør oppmuntre de ansporinger man nå ser til et tettere samarbeid mellom WFP, FAO og IFAD, og arbeide for at disse reflekteres på landnivå.

Norge bør arbeide for at WFP, FAO og IFAD, som ledd i et mer helhetlig FN på landnivå,  samarbeider om å bidra til at myndighetene ivaretar matsikkerhet og bekjempelse av sult i sine nasjonale planer og handlinger.

Noen i prosjektgruppa mener at Norge bør fastholde sin nylig justerte politikk overfor WFP, som innebærer full avbinding og at norske kontantbidrag skal konsentreres om humanitær bistand og langvarige kriser. Andre mener at Norge bør åpne for også å støtte skolemat¬programmer i regi av WFP (se punkt 8 over)

13. Verdensbanken har satt landbruk og matsikkerhet på dagsorden

Det er positivt at Verdensbanken nå tar til orde for en økt satsing på landbruket i utviklingsland, og peker på nødvendigheten av statlige tiltak. Hovedbudskapet i World Development Report 2008 om landbruk er at en sterk stat er nødvendig for å fremme landbruksutvikling. Verdensbankens støtte til matsikkerhet, landbruk og fiske vil være avgjørende for å få realisert behovene for støtte til disse områdene. Samtidig er at avgjørende at bøndene selv, spesielt de mange kvinnelige småbrukerne, og andre fattige på landsbygda, blir aktive deltakere i utformingen av nye tiltak.

Norge bør fremme en bred dialog med Verdensbanken om oppfølgingen av den nye satsingen på landbruk og vurdere bankens anbefalinger nøye og prinsipielt.

Norge bør fortsette sin aktive dialog med Verdensbanken med sikte på å få den til å fronte behovet for å sette Tusenårsmålene generelt, og mål nr.1 spesielt, som et mål for nasjonale utviklingsplaner.

14. Begrepet matsuverenitet fortjener debatt

Enkelt forklart innebærer matsuverenitet at folk og land må ha rett til å avgjøre sin egen politikk for å fø seg/egen befolkning, så lenge de ikke hindrer andre i å kunne gjøre det samme. FNs spesialrapportør for retten til mat har understreket at respekt for og implementering av matsuverenitet er noe av det viktigste for å bekjempe sult og sikre retten til mat for alle. 

Noen i prosjektgruppa mener at å implementere matsuverenitet er avgjørende for å lykkes i kampen mot sult og fattigdom, og at dette er et universelt prinsipp som må gjelde for alle land og folk. Andre mener matsuverenitet bare bør gjelde for utviklingsland og at rike land ikke skal ha samme rett til å beskytte sitt landbruk og føre en proteksjonistisk landbrukspolitikk, mao at Afrika bør ha lov til å kreve markedstilgang uten at dette tas til inntekt for universell frihandel og de må ha rett til å beskytte sin matproduksjon mot import uten at dette fører til at norske bønder skal beskyttes mot import av mat fra utviklingsland.

Uansett er det enighet om at det er mye positivt i matsuverenitetsbegrepet og behov for debatt om begrepet.

Norge bør stimulere til debatt om og utredninger av matsuverenitetsbegrepet. 

Norge bør støtte at hvert enkelt utviklingsland får større handlingsrom for å utforme sin egen politikk for matsikkerhet. Fattige land som for eksempel ønsker å subsidiere innsatsvarer, eller sikre minstepriser, som en del av dette arbeidet må få støtte, ikke møtes med sanksjoner, og fattige land som ønsker å eksportere mat må få mulighet til dette innenfor det internasjonale handelssystemet.

15. Nye internasjonale regler for landbruk og handel nødvendig

Landbruksavtalen i Verdens handelsorganisasjon (WTO) er ikke rettet inn på å oppfylle retten til mat for alle. Et av hovedproblemene i den globale landbrukshandelen er den massive subsidieringen av varer for eksport i EU og USA som presser prisene og underminerer landbruksproduksjonen i mange fattige land. Det må derfor utvikles et internasjonalt handelsregime hvor hensyn til utvikling i de fattige land tillegges avgjørende vekt. Gjennom forhandlingene i Doha-runden bør partene komme frem til en avtale som gir et mer rettferdig handelssystem. Det er uheldig at handel nå i økende grad baserer seg på bilaterale avtaler med de enkelte utviklingsland.

FNs Codex Alimentarius Commission legger grunnlaget for internasjonale matstandarder. Disse standardene skal i henhold til WTO-avtalene legges til grunn for nasjonale standarder. Å følge med på føringene fra Codex krever høy kompetanse og en kontinuerlig oppdatering på utvikling av regelverk som har konsekvenser for egen utvikling innen landbrukssektoren.

WTOs regelverk legger til rette for at man kan ha et tollpreferansesystem for utviklingsland (GSP), f.eks kan man bruke fattigdomsnivå eller inntektsnivå som kriterier for handels¬preferanse. Den norske interdepartementale gjennomgangen av GSP har anbefalt at 14 lavinntektsland blir tatt opp i den norske GSPens særlige ordning for toll- og kvotefri tilgang til det norske markedet. Dette har som mål å stimulere til økt import fra disse landene. 

Norge bør stimulere økt import av landbruksvarer fra Afrika og de minst utviklede land, til fortrengsel av import fra OECD-land. Støtten til å fremme eksport av matvarer fra utviklingsland bør økes f.eks ved å øke støtten til utvikling av mattrygghet, spesielt sanitære og plantesanitære forhold (SPS).

Norge bør bl.a. gjennom WTO arbeide for at alle former for subsidier på landbruksvarer som eksporteres fra rike land, blir fjernet, og for å fremme at alle land må ha rett til å produsere mat til egen befolkning.

Norge bør bidra til at flere aktører fra utviklingsland tar aktiv del i debatten rundt arbeidet i Codex Alimentarius.

16. Behov for klimatilpasning

For å møte klimaendringene er det viktig å støtte opp om et variert landbruk, bevaring av det biologiske mangfoldet, god vannressursforvaltning, samt bruk og videreutvikling av lokale plantesorter.

Norge har lenge vært en sentral støttespiller i forhold til arbeidet under FNs Forørknings¬konvensjon (UNCCD). Enkelte norske frivillige organisasjoner har tatt et tilsvarende regionalt ansvar (bl.a. gjennom Tørrlandskoordineringsgruppen). Dette arbeidet har gitt verdifulle erfaringer til arbeidet med klimatilpasninger i landbruket.

Den afrikanske handlingsplanen for landbruk (CAADP) har en pilar for bærekraftig arealbruk og en for matsikkerhet. Norge støtter i dag NEPADs arbeid med bærekraftig arealbruk og NEPAD ønsker et sterkere engasjement fra norsk side i å fremme arbeidet med klima¬tilpasning og matvaresikkerhet.

Norge bør støtte opp om et mer robust klimatilpasset landbruk i de land der landbruk er en samarbeidssektor.

Noen i prosjektgruppa mener at Norge bør styrke samarbeidet med NEPAD om klimatilpasning av landbruket og matsikkerhet. Andre er i tvil om det norske kompetansen og kapasiteten til å gå tungt inn i dette arbeidet.

Noen i prosjektgruppa mener Norge bør kutte sine egne klimagassutslipp til det som er bærekraftig per innbygger globalt, og samtidig betale for de skadene Norge ved sine høye utslipp har bidratt til og bidrar til for mennesker og på miljøet.

17. Økt bruk av biodrivstoff en utfordring for matsikkerheten

Produksjon av biodrivstoff kan bidra positivt til landbruksproduksjonen i utviklingsland, men kan også ha store negative virkninger på matsikkerhet, matvarepriser og miljøkomponenter som skogarealer, biologisk mangfold og vannressurser. Produksjonen kan også forsterke økonomiske ulikheter. Det bør derfor utvikles internasjonale retningslinjer som kan ivareta det positive potensialet i produksjon og bruk av biobrensel og samtidig forebygge negative konsekvenser.

Satsingen på produksjon av biodrivstoff er samtidig med på å åpne viktige markeder, utvikle teknologi og bidra til utbygging av infrastruktur. Økt bruk at matprodukter til biodrivstoff kan redusere presset fra matprodusenter i USA og andre land til å dumpe mat i Afrika. Dette vil gjøre det mer lønnsomt for land å produsere mat selv.

På Committee on Food Security, Roma 2007 ble det presentert en rapport som vurderte den globale situasjonen. Rapporten konkluderer med at det nødvendig å bedre det statistiske grunnlaget, inkludere respons muligheter, og fortsette å støtte lokale regionale og nasjonale institusjoner for å sikre at de har både kortsiktige og langsiktige mål for matsikkerhet. FAO har gitt signaler som tyder på at de ønsker å ta en ledende rolle innen dette feltet, noe Norge bør følge nøye.

Norge bør støtte opp om konsekvensvurderinger av økt etterspørsel etter bioenergi både internasjonalt og på landnivå.

Norge bør støtte opp om at de mulighetene som økt etterspørsel etter bioenergi kan gi fattige land og mennesker når det gjelder markedstilgang blir utnyttet til det beste for økonomisk og sosial utvikling i vedkommende land.

18. Søkelys på de multinasjonale selskapene

Multinasjonale selskaper innen landbruk, fiske, foredling, distribusjon og salg av matvarer spiller en stadig større rolle. Produsentene får en stadig mindre andel av prisen forbrukerne betaler, utviklingen av kontraktproduksjon har flere betenkelige sider og en voksende monopolisering kan ha negative følger både for produsenter og forbrukere.

Norge bør bidra til å styrke matprodusentenes posisjon vis av vis de multinasjonale selskapene og arbeide for økt etisk handel med mat.