Meld. St. 1 (2009 – 2010)

Nasjonalbudsjettet 2010

Til innholdsfortegnelse

7 Bærekraftig utvikling

7.1 Regjeringens arbeid for en bærekraftig utvikling

Utviklingen er bærekraftig når den nåværende generasjon ivaretar sine behov uten å ødelegge mulighetene for kommende generasjoner til å tilfredsstille sine behov. Gjennom FN har verdenssamfunnet slått fast at hovedutfordringene for en bærekraftig utvikling er internasjonal fattigdom, reduksjon i det biologiske mangfoldet, menneskeskapte klimaendringer og spredning av miljøgifter.

Den store inntektsforskjellen mellom industriland og utviklingsland og mellom samfunnsgrupper i de enkelte land utgjør en alvorlig trussel mot global velferd, sikkerhet og stabilitet. Produksjons- og forbruksmønsteret i industrilandene er ikke økologisk bærekraftig. Å gjøre produksjon og forbruk av varer og tjenester bærekraftig, samt redusere miljøbelastningen fra økonomisk aktivitet, er sentrale elementer i arbeidet med bærekraftig utvikling. Klodens økologiske kapasitet vil overskrides kraftig hvis store deler av verdens befolkning skulle kopiere vårt forbruksmønster.

Også i mange utviklingsland er det trekk ved samfunnsutviklingen som ikke er bærekraftige. I tillegg til fattigdomsutfordringen skjer det i mange utviklingsland en reduksjon av det biologiske mangfoldet som en følge av avskoging, spredning av miljøgifter og økende utslipp av klimagasser. Store inntektsforskjeller, nedbygging av naturressurser uten tilsvarende styrking av den menneskelige kapitalen gjennom utdanning og helse, lav levealder og budsjetter som ikke tar høyde for framtidens økonomiske situasjon utgjør mange steder betydelige utfordringer.

En godt utdannet befolkning med god helse og muligheter for arbeid, en balansert økonomisk utvikling og fravær av store ulikheter i befolkningen både økonomisk og velferdsmessig er også sentrale kjennetegn ved en bærekraftig utvikling. På flere av disse områdene gjør Norge det godt.

Regjeringen fører en ambisiøs politikk for miljø og bærekraftig utvikling. Det er Regjeringens syn at Norge skal bli et foregangsland i dette arbeidet.

7.1.1 Regjeringens prinsipper i arbeidet med bærekraftig utvikling

I dag belaster de rikeste delene av jordens befolkning miljøet og ressursene så sterkt at andre ikke får rom for velstandsvekst uten at miljøets tålegrenser overskrides. På flere områder er disse grensene nå under svært sterkt press. Klimaendringer, overbeskatning av naturressurser og tap av biologisk mangfold er synlige tegn på dette. Miljø- og fattigdomsutfordringene krever endringer i produksjons- og forbruksmønstre for å kople miljøbelastning fra økonomisk aktivitet. Forvaltningen av naturressursene må ivaretas med vekt på økosystemer. Økonomiske, sosiale og miljømessige hensyn må ses i sammenheng – på tvers av sektorer og beslutningsnivåer. Hensynet til bærekraftig utvikling må ivaretas innen alle politikkområder.

Prinsipper for handling

Det er Regjeringens syn at en politikk for bærekraftig utvikling må bygge på følgende hovedprinsipper, som er utdypet i den nasjonale bærekraftstrategien:

  • Rettferdig fordeling.

  • Internasjonal solidaritet.

  • Føre-vâr-prinsippet.

  • Prinsippet om at forurenseren betaler.

  • Felles innsats.

7.1.2 Regjeringen satser på arbeidet med bærekraftig utvikling

Regjeringen fortsetter den betydelige satsingen på miljø og bærekraftig utvikling i statsbudsjettet for 2010. De viktigste prioriteringene på dette området i 2010 er tiltak mot avskoging i utviklingsland, jernbaneinvesteringer og andre tiltak for kollektivtransport, miljøteknologi, fornybar energi og energieffektivisering. I tillegg øker vi bistanden til utvik­lingsland og styrker arbeidet med å verne det biologiske mangfoldet. Samtidig fortsetter vi arbeidet med å redusere sosiale og økonomiske ulikheter og med å forvalte samfunnets ressurser på en bærekraftig måte, til gode for framtidige generasjoner.

Offisiell norsk bistand foreslås økt til 27,4 mrd. kroner i Statsbudsjettet 2010. Dette inkluderer en foreslått økning på om lag 650 mill. kroner til klima- og skogtiltak. For 2010 anslås bistanden å utgjøre 1,09 pst. av bruttonasjonalinntekt (BNI).

Norge arbeider aktivt for å få på plass en global, forpliktende og langsiktig avtale som kan sikre store reduksjoner i de globale klimagassutslippene. Spesielt arbeider Norge for å fremme tiltak knyttet til fangst og lagring av karbon samt inkludere utslipp fra internasjonal skips- og luftfart og avskoging i tropiske skoger i en ny klimaavtale. Det er også viktig å øke finansieringen til klimatiltak i utviklingsland. Norge har derfor foreslått en ny kvotebasert finansieringsmekanisme.

Regjeringen følger opp satsingen på tiltak mot klimagassutslipp fra avskoging og skogforringelse i utviklingsland. Regjeringen foreslår å øke bevilgningene til klima- og skogsatsingen.

I 2007 la Regjeringen fram en klimamelding med svært ambisiøse mål for norsk klimapolitikk. Med utgangspunkt i denne inngikk partiene på Stortinget, unntatt Fremskrittspartiet, i januar 2008 et forlik om ytterligere å heve ambisjoner og mål i klimapolitikken samt styrke virkemidlene.

Regjeringen viderefører og styrker arbeidet med å utvikle teknologi for fangst og sikker lagring av CO2. Byggearbeidet ved teknologisenteret for fangst av CO2på Mongstad er nå i gang, og det arbeides videre med planleggingen av fullskala CO2-håndtering.

Stortinget har vedtatt Regjeringens forslag til et kvotesystem for klimagasser for perioden 2008 – 2012, som gjør at en større andel av klimagassutslippene nå omfattes av økonomiske virkemidler.

Stortinget har i 2009 vedtatt ny plan- og bygningslov med hovedformål å fremme bærekraftig utvikling. Regjeringen samarbeider med kommuner og fylkeskommuner om en bedre planlegging som reduserer transport, energiforbruk og klimagassutslipp samt avklarer tiltak mot ras, flom og havstigning.

Regjeringen fortsetter en storstilt satsing på jernbane og foreslår å bevilge mer enn 10 mrd. kroner til jernbaneformål i 2010.

Omleggingen av bilavgiftene i en mer miljøvennlig retning fortsetter. Regjeringen foreslår å øke CO2-komponenten i engangsavgiften slik at incentivene til å kjøpe biler med lave CO2-utslipp styrkes ytterligere.

Regjeringen foreslår å øke Grunnfond for fornybar energi og energieffektivisering ytterligere, med en bevilgning på 5 mrd. kroner i 2010. Økningen i fondskapitalen fører til at anslått avkastning i 2011 øker til 1 mrd. kroner.

Regjeringen arbeider aktivt for å realisere målet om å stanse tapet av biologisk mangfold innen 2010. Naturmangfold er høyt prioritert på Miljøverndepartementets budsjett for 2010. En stor del av de økte bevilgningene på naturforvaltningsområdet går til oppfølging av naturmangfoldloven, som trådte i kraft 1. juli 2009.

For å styrke fokuset på den økologiske tilstanden i vårt marine miljø har Regjeringen i Nasjonalbudsjettet 2010 utvidet indikatoren for fiskeressurser med to nye arter, og inkludert en omtale av Norges viktigste sjøfuglbestander.

Som ledd i oppfølgingen av bærekraftstrategien opprettet Regjeringen et ekspertutvalg for å utrede hvordan hensynet til bærekraftig utvikling og klima bedre kan ivaretas i offentlige beslutningsprosesser. Utvalget leverte sin rapport til Finansdepartementet 22. juni 2009. Rapporten er sendt på høring med frist i desember 2009.

Nordisk ministerråd, som er de nordiske regjeringenes samarbeidsorgan, er ansvarlig for den nordiske strategien for bærekraftig utvikling. Norge har deltatt aktivt i arbeidet med å utvikle en ny nordisk strategi som ble gjort gjeldende fra 1. januar 2009. Norge deltar også aktivt i Baltic 21, som er et samarbeid mellom land i og rundt østersjøregionen om prosjekter for bærekraftig utvikling lokalt og regionalt.

Finansdepartementet koordinerer Regjeringens arbeid med bærekraftig utvikling. Arbeidet har betydning for sentrale økonomiske og politiske prosesser og omtales årlig i Regjeringens viktigste planleggingsdokument – nasjonalbudsjettet.

Alle departementer rapporterer til Finansdepartementet om sitt arbeid for bærekraftig utvikling. Med utgangspunkt i disse rapportene og Statistisk sentralbyrås (SSB) årlige rapport om utviklingen i bærekraftindikatorene (jf. avsnitt 7.1.3), vil Finansdepartementet arbeide videre for å styrke koordineringen og øke vektleggingen av bærekrafthensyn i Regjeringens arbeid.

7.1.3 Om den nasjonale strategien for bærekraftig utvikling

Regjeringen presenterte en ny nasjonal bærekraftstrategi – Norges strategi for bærekraftig utvikling – i Nasjonalbudsjettet 2008. Strategien fokuserer på syv politikkområder:

  1. Internasjonalt samarbeid for bærekraftig utvikling og bekjempelse av fattigdom.

  2. Klima, ozonlaget og langtransporterte luftforurensninger.

  3. Biologisk mangfold og kulturminner.

  4. Naturressurser.

  5. Helse- og miljøfarlige kjemikalier.

  6. Bærekraftig økonomisk og sosial utvikling.

  7. Samiske perspektiver i miljø- og ressursforvaltningen.

Miljøet står i en spesiell stilling fordi overskridelser av naturens tålegrenser kan være irreversible. Dette gjelder i særlig grad på områdene klima, biologisk mangfold og miljøgifter. Globalt framstår også fattigdom, som en særlig viktig utfordring. Dette kapitlet omhandler særlig Regjeringens arbeid innen strategiens syv politikkområder.

Strategien blir fulgt opp i nasjonalbudsjettene, i perspektivmeldingen, i meldingen om Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand og i andre stortingsmeldinger på de enkelte fagdepartementenes områder.

For å belyse om samfunnsutviklingen går i bærekraftig retning, er det utarbeidet 18 indikatorer. Departementene benytter indikatorsettet i sine rapporteringer til Finansdepartementet om arbeidet med bærekraftig utvikling. Statistisk sentralbyrå rapporterer årlig om utviklingen i indikatorene. Oppdaterte tall for 2008 ble i august 2009 presentert i Finansdepartementets forum for dialog med det sivile samfunn, Møteplassen for bærekraftig utvikling. Statistisk sentralbyrås rapport viser at klimagassutslippene ble redusert i 2008, dels som følge av gjennomførte tiltak, dels som følge av redusert økonomisk aktivitet i forbindelse med finanskrisen og det sterke internasjonale konjunkturtilbakeslaget. Det ligger nå også an til at målet om at 1 pst. av bruttonasjonalinntekt skal gå til bistand vil bli nådd i 2009, for første gang siden beregningsmåten for BNI ble lagt om i 1995.

7.2 Rapportering om arbeidet med bærekraftig utvikling

Nedenfor rapporteres det om Regjeringens arbeid for bærekraftig utvikling med utgangspunkt i de syv politikkområdene og utviklingen i indikatorene for bærekraftig utvikling. I boks 7.1 gis en samlet oversikt over utviklingen i bærekraftindikatorene.

7.2.1 Internasjonalt samarbeid for bærekraftig utvikling og bekjempelse av fattigdom

Regjeringen er en pådriver for global fattigdomsbekjempelse og internasjonalt miljøarbeid. Dette innebærer en utviklingspolitikk der fattigdomsbekjempelse står i sentrum, i tråd med FNs tusenårsmål, samtidig som styrkingen av det miljørettede utviklingssamarbeidet fortsetter. Framover vil følgende stå sentralt i Regjeringens arbeid:

  • Norge skal fortsatt være en pådriver i det internasjonale arbeidet for å slette de fattigste landenes gjeld og for å øke bevilgningene til utvik­lingssamarbeid.

  • Styrke klimasatsingen i utviklingssamarbeidet ved å operasjonalisere Regjeringens klima- og skogsatsing i utviklingsland.

  • Arbeide for økt internasjonal oppslutning om fangst og sikker lagring av karbon (CO2).

  • Beskytte naturgrunnlaget i nordområdene.

  • Legge til rette for økt import fra de fattigste landene.

Regjeringen vil arbeide for et internasjonalt handelsregime hvor hensyn til miljø, faglige og sosiale rettigheter, matsikkerhet og utvikling i fattige land skal tillegges avgjørende vekt.

Norge vil bygge videre på det gode samarbeidet med FNs miljøorganisasjon, UNEP, og styrke UNEPs og FNs rolle.

Bistand og gjeldslette

Offisiell norsk bistand, som er bærekraftindikator 1, foreslås økt fra 26 192 mill. kroner i saldert budsjett 2009 til 27 416 mill. kroner i Statsbudsjettet 2010, jf. figur 7.1. For 2010 anslås bistanden å utgjøre 1,09 pst. av bruttonasjonalinntekt (BNI). I 2009 oppfyller Regjeringen målet om en bistandsandel på 1 prosent av anslått BNI. FNs mål er at giverlandene skal yte 0,7 pst. av BNI i bistand, men kun fem land (Danmark, Nederland, Norge, Luxemburg og Sverige) hadde nådd dette målet i 2008. I 2008 lå OECD-landenes offisielle bistand i gjennomsnitt på 0,30 pst. av BNI. I praksis er den norske bistanden enda høyere enn de offisielle bistandstallene tilsier, ettersom Norge unnlater å inkludere bilateral gjeldslette i disse tallene.

Figur 7.1 Offisiell norsk bistand, nivå og andel av BNI

Figur 7.1 Offisiell norsk bistand, nivå og andel av BNI

Kilde: NORAD og Statistisk sentralbyrå.

Handlingsplanen for miljørettet utviklingssamarbeid

Den norske satsingen på miljørettet utviklingssamarbeid bygger på erkjennelsen av at det er en klar sammenheng mellom fattiges livsvilkår og lokale og globale miljøforhold. I tråd med handlingsplanen for miljørettet utviklingssamarbeid fra 2006 legges det opp til en videreføring av satsingen på følgende områder:

  • Bærekraftig forvaltning av biologisk mangfold og naturressurser.

  • Forvaltning av vannressurser, vann og sanitære forhold.

  • Klimaendringer og tilgang til ren energi.

  • Miljøgifter.

Tiltak mot avskoging

Avskoging og skogforringelse tilsvarer 17 pst. av de årlige globale utslippene. I klimaforliket ble et flertall på Stortinget enig om at Norge skal arbeide for å sikre internasjonal oppslutning om tiltak mot avskoging i utviklingsland, og for at utslippene forbundet med slik avskoging skal omfattes av en ny internasjonal klimaavtale. Tiltak mot avskoging kan bidra til kostnadseffektive og målbare utslippsreduksjoner, men krever at en får etablert troverdige måle- og overvåkingssystemer. Det norske klima- og skoginitiativet har så langt særlig fokusert på å utvikle slike systemer samt strategier mot avskoging og skogforringelse. Det mest avgjørende for å få varige reduksjoner i utslippene fra avskoging og skogforringelse i utviklingsland er at disse omfattes av en internasjonal klimaavtale under Klimakonvensjonen. Ivaretakelse av lokalbefolkningens, ikke minst urfolks, rettigheter og rolle i en mer forsvarlig skogforvaltning vil være viktig i gjennomføringen av arbeidet.

Ofte vil tiltakene mot avskoging og skogforringelse gi effekt først på noe lengre sikt. Tidlige investeringer vil kunne øke den samfunnsøkonomiske lønnsomheten av tiltakene. Støtte til nasjonale strategier bør på sikt baseres på resultater i form av reduserte utslipp. Norge har fremmet forslag i tråd med dette i de pågående klimaforhandlingene.

Regjeringen foreslår å øke bevilgningene til klima- og skogsatsingen med om lag 650 mill. kroner, fra 1,5 mrd. kroner i saldert budsjett 2009 til drøyt 2,1 mrd. kroner i 2010. I tillegg foreslås en tilsagnsfullmakt på 1,4 mrd. kroner.

Som del av skogsatsingen er Regjeringen villig til å bidra med inntil 1 mrd. USD til det brasilianske Amazonas-fondet fram til 2015. Størrelsen på det norske bidraget er avhengig av hvor godt Brasil lykkes med å redusere avskogingen.

Miljøovervåking vil trolig bli viktig for verifisering av eksisterende og kommende avtaler om utslippsreduksjoner. Norsk Romsenter arbeider med å øke bruken av satellittdata i gjennomføringen av Regjeringens skogprosjekt, i samarbeid med blant annet Brasil og Tanzania.

Handel med utviklingsland

Handel er sentralt for utviklingslandenes inntekter, produktivitetsvekst og sysselsetting. Bærekraftindikator 2, handel med utviklingsland, fanger opp vår import fra både de minst utviklede landene (MUL) og fra utviklingsland samlet, jf. figur 7.2.

Figur 7.2 Handel med MUL og andre utviklingsland1 totalt.
 Import i mrd. kroner

Figur 7.2 Handel med MUL og andre utviklingsland1 totalt. Import i mrd. kroner

1 Land som OECD definerer som kvalifisert for å motta utviklingshjelp.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Norges import fra utviklingsland har steget betydelig det siste tiåret og utgjorde 14,7 pst. av den totale importen til Norge i 2008, opp fra 13 pst. året før. Importen fra Kina utgjør ca. 31 mrd. kroner, eller 45 pst. av den samlede importen fra utviklingsland til Norge. Denne andelen har holdt seg stabil de senere årene. Brasil følger deretter med 9 pst. Det ble importert varer og tjenester fra MUL for 1,8 mrd. kroner i 2008. Både råolje- og skipsimport, som varierer betydelig over tid, utgjør en stor del av den totale importen fra MUL. Transaksjoner med skip fra Liberia var i 2008 lik null.

Norge bidrar til at de fattige landene kan få hevdet sine interesser i WTO-forhandlingene og vil i bistandspolitikken legge opp til at landene i sør kan ta del i utviklingen av internasjonal handel.

Olje for utvikling

Gjennom 40 år med petroleumsproduksjon har Norge høstet erfaringer med effektiv utvinning og med forvaltning av store petroleumsinntekter. Mange utviklingsland ønsker å lære av disse erfaringene. Høsten 2005 lanserte Norge programmet Olje for utvikling. Formålet med programmet er å overføre norsk kompetanse slik at utviklingsland settes bedre i stand til å forvalte petroleumsressursene på en måte som bidrar til varig reduksjon av fattigdom. Programmet har en bred tilnærming og omfatter ressursforvaltning, inntektsforvaltning, skattlegging og miljøhensyn. Etterspørselen etter programmets tjenester har vokst over tid, og samarbeidet omfatter i dag mer enn 25 land.

7.2.2 Klima, ozonlaget og langtransporterte luftforurensninger

Norske utslipp av klimagasser er bærekraftindikator 3. Klimaproblemet er trolig den største miljøutfordringen verden står overfor. Målet for den globale innsatsen gjennom Klimakonvensjonen er å stabilisere konsentrasjonen av klimagasser på et nivå som er lavt nok til å hindre farlig, menneskeskapt påvirkning av klimasystemet. Regjeringen har besluttet at Norge, i likhet med EU, skal arbeide for at den globale middeltemperaturen ikke skal øke med mer enn 2 °C sammenliknet med førindustrielt nivå. Kyotoprotokollen fra 1997 er et viktig første steg mot Klimakonvensjonens langsiktige mål. Protokollen fastsetter utslippsforpliktelser for deltakerlandene for perioden 2008 – 2012. En omtale av Regjeringens klimapolitikk og framskrivinger av klimagassutslipp er gitt i kapittel 3.8.

Norges utslipp over tid og det norske utslippsmålet under Kyotoprotokollen er vist i figur 7.3. De norske utslippene av klimagasser var i 2008 på 53,8 mill. tonn CO2-ekvivalenter. Det er 2,2 pst., eller 1,2 mill. tonn, mindre enn i 2007. Industri, olje- og gassvirksomhet og veitrafikk, som er de største utslippskildene i Norge, sto for til sammen 72 pst. av totale klimagassutslipp i 2008. Nedgangen i utslipp skyldes i hovedsak reduserte utslipp fra industri og transport utenom veitrafikk og må ses i sammenheng dels med investeringer i ny, utslippsreduserende teknologi, dels med virkningene på den økonomiske aktiviteten av finanskrisen og det internasjonale tilbakeslaget.

Figur 7.3 Norske utslipp av klimagasser relatert til Kyotomålet

Figur 7.3 Norske utslipp av klimagasser relatert til Kyotomålet

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Statens forurensningstilsyn.

Norges utslipp ligger nå om lag 8 pst. høyere enn i 1990, og om lag 7 pst. høyere enn den gjennomsnittlige årlige kvotemengden Norge er tildelt under Kyotoprotokollen for perioden 2008 – 2012. Regjeringen har besluttet å overoppfylle denne forpliktelsen med 10 prosent. Norge oppfyller dette ved å redusere utslippene i Norge, gjennom netto import av kvoter gjennom EUs kvotesystem for klimagasser og ved statlig kjøp av kvoter gjennom Kyoto-mekanismene, jf. avsnitt 3.8.4 for en nærmere gjennomgang. De siste ti årene har Norges utslipp av klimagasser holdt seg mer eller mindre stabile til tross for sterk økonomisk vekst og økende befolkning. Dette har vært mulig gjennom en betydelig energieffektivisering, delvis som følge av økte kostnader ved utslipp og ulike støttetiltak.

Transport

Veitrafikk og innenriks luftfart står for om lag en firedel av de norske klimagassutslippene og er blant sektorene hvor utslippene har økt mest det siste tiåret. I 2007 ble CO2-avgiften for innenriks luftfart økt, og engangsavgiften for kjøretøy ble endret slik at CO2-utslipp i hovedsak erstattet slagvolum som beregningsgrunnlag for avgiften. Fra 1. januar 2009 ble incentivene i engangsavgiften til kjøp av lavutslippsbiler ytterligere forsterket, og i budsjettforslaget for 2010 foreslår Regjeringen å gjøre ytterligere endringer i engangsavgiften, slik at biler med lave CO2-utslipp favoriseres enda sterkere. Etter at Regjeringen begynte omleggingen av avgiftene 1. januar 2007 har CO2-utslippene fra førstegangsregistrete kjøretøy blitt redusert fra 177 g/km i 2006 til 152 g/km i perioden januar-august 2009.

I tråd med klimaforliket ble bevilgningen til belønningsordningen for bedre kollektivtransport og mindre bilbruk i byområdene doblet i 2009. I 2010 foreslår Regjeringen at det bevilges 332,8 mill. kroner til ordningen. Videre foreslår Regjeringen at det bevilges 51,6 mill. kroner i tilskudd til miljøvennlig transport gjennom TRANSNOVA-prosjektet.

Regjeringen fortsetter med en storstilt styrking av jernbanen. Som oppfølging av St.meld. nr. 16 (2008 – 2009) Nasjonal transportplan 2010 – 2019 foreslås det økte bevilgninger til jernbane over Samferdselsdepartementets budsjett. Bevilgningene til Jernbaneverket foreslås økt nominelt med om lag 1,3 mrd. kroner fra saldert budsjett 2009 til 8,4 mrd. kroner i 2010. Til kjøp av persontransport med tog er det videre foreslått bevilget om lag 1,7 mrd. kroner, som er på om lag samme nivå som i saldert budsjett 2009. Til Statens jernbanetilsyn er det foreslått bevilget 47,2 mill. kroner. Bevilgningene til jernbaneformål skal bidra til at transportbrukerne får et godt jernbanetilbud. Regjeringen ønsker at jernbanen skal være en miljøriktig og god transportløsning for både personer og gods. Sikkerhet og driftsstabilitet i togtrafikken har høy prioritet.

Samlet foreslår Regjeringen å bevilge 10 176 mill. kroner til jernbaneformål i 2010. Dette er en økning med om lag 1,3 mrd. kroner sammenliknet med saldert budsjett for 2009. I tillegg foreslo Regjeringen å bevilge 1,3 mrd. kroner til jernbaneformål i tiltakspakken i januar 2009.

Klimatiltak i kommunene

Kommuner og fylkeskommuner kan spille en viktig rolle i arbeidet for reduksjon av klimagassutslipp og tilpasning til klimaendringer. Anslag viser at kommunesektoren har styrings- og/eller påvirkningsmulighet for ca. 20 prosent av Norges klimagassutslipp. Kommunesektorens bidrag vil være knyttet til egen virksomhet og rollen som planmyndighet.

I plandelen av den nye plan- og bygningsloven, som trådte i kraft 1. juli 2009, gis nye virkemidler for styring av arealbruk og transport, energibruk og miljøvennlig energiomlegging. Regjeringen har lagt fram statlige planretningslinjer for klima- og energiplanlegging i kommunene som skal sikre at kommunene tar i bruk alle sine virkemidler i arbeidet med å redusere klimagassutslipp.

Gjennom utviklingsprogrammet Framtidens byer har staten inngått forpliktende avtaler med de 13 største byene i landet. Avtalene, som særlig fokuserer på veitransport, energi i bygg, avfall og forbruk samt klimatilpasning, er planlagt å redusere klimagassutslippene i deltakerbyene med 24 pst. innen 2020 og 35 pst. innen 2030. I tillegg vil tiltakene prege byene i form av flere sykkelstier og mindre biltrafikk, bedre avfalls- og ombruksløsninger, lettere tilgang til fornybar energi og større tilpasningsdyktighet til klimaendringene.

Fangst og lagring av CO2

Norge er ledende innenfor satsingen på fangst og sikker lagring av CO2. FN, IEA og OECD har slått fast at fangst og sikker lagring av CO2 vil være et av de viktigste virkemidlene i kampen mot global oppvarming. Regjeringen har lagt forholdene til rette for å utvikle norske prosjekter på området.

Miljøverndepartementets utslippstillatelse av 12. oktober 2006 og gjennomføringsavtalen mellom staten og Statoil samme dag danner utgangspunktet for bygging av et fullskala fangstanlegg for CO2på Mongstad. Samarbeidet er todelt; det skal etableres et teknologisenter for CO2-fangst, og det skal etableres et fullskala anlegg i tilnytning til kraftvarmeverket. Formålet er å utvikle løsninger som kan redusere kostnader samt teknisk og økonomisk risiko knyttet til fullskala CO2-fangst, og som kan få bred bruk nasjonalt og internasjonalt. Teknologisenteret er under bygging i regi av staten, Shell og StatoilHydro. Stats­foretaket Gassnova forvalter statens interesser knyttet til CO2-håndtering. I henhold til utslippstillatelsen skal CO2-håndtering være på plass i 2014.

Regjeringen har besluttet å stanse anskaffelsesprosessen for tildeling av kontrakt for bygging av CO2-fangstanlegget på Kårstø bl.a. i påvente av et klarere bilde av driftsmønsteret ved gasskraftverket.

Samtidig utredes mulige transport- og lagringsløsninger for CO2fra fullskala fangstanlegg på Mongstad og Kårstø.

For 2010 foreslår Regjeringen å bevilge totalt 3 281 mill. kroner over Olje- og energidepartementets budsjett til arbeid med CO2-håndtering på Mongstad, fangst- og lagring av CO2, integrasjonsløsning på Kårstø og drift av Gassnova. I tillegg foreslås bevilgninger på til sammen i overkant av 180 mill. kroner til CLIMIT-programmet i 2010, en økning på om lag 30 mill. kroner fra 2009. CLIMIT er et nasjonalt program for forskning, utvikling og demonstrasjon av teknologier for CO2-håndtering. Videre foreslås bevilgningen på 20 mill. kroner til arbeid med CO2-håndtering internasjonalt videreført fra 2009. Samlet sett innebærer dette at det foreslås om lag 3 481 mill. kroner til CO2-håndtering over Olje- og energidepartementets budsjett for 2010. Dette er en økning på 1 556 mill. kroner fra saldert budsjett 2009.

Langtransporterte luftforurensninger

Gøteborgprotokollen setter tak for utslipp av fire langtransporterte gasser i 2010 (bærekraftindikator 4). Tre av gassene, NOx(nitrogenoksider), SO2 (svoveldioksid) og NH3(ammoniakk), har forsurende virkninger. Norge har forpliktet seg til å redusere de årlige utslippene av NOx til maksimalt 156 000 tonn for 2010. Foreløpige tall viser at utslippene i 2008 var på 178 600 tonn, som er 14 pst. lavere enn i utgangsåret 1990, jf. figur 7.4. Utslippene må reduseres med ytterligere 13 pst. for at Norge skal overholde utslippsforpliktelsen i Gøteborgprotokollen.

Figur 7.4 Utslipp av langtransporterte luftforurensninger og utslippsforpliktelser
 under Gøteborgprotokollen. 1 000 tonn

Figur 7.4 Utslipp av langtransporterte luftforurensninger og utslippsforpliktelser under Gøteborgprotokollen. 1 000 tonn

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Statens forurensingstilsyn.

Fra 2007 ble det innført en NOx-avgift som ble anslått å dekke om lag 55 pst. av de norske utslippene. I mai 2008 inngikk staten ved Miljøverndepartementet en miljøavtale med 14 næringsorganisasjoner som innebærer at bedriftene fra og med 2008 til og med 2010 unntas fra NOx-avgift mot at de reduserer de årlige utslippene med til sammen 30 000 tonn. Næringsorganisasjonene har selv etablert et fond – Næringslivets NOx-fond – som skal finansiere kostnadseffektive tiltak. Samlet er det så langt innvilget støtte fra fondet på om lag 1,2 mrd. kroner. Hvis næringsorganisasjonene ikke har oppfylt minst 90 pst. av den årlige forpliktelsen for 2008 og 2009, må bedriftene betale avgift for det aktuelle året. I 2010 må 100 pst. av forpliktelsen oppfylles for at det ikke skal betales avgift. Avtalen ventes å gi et vesentlig bidrag til at Norge oppfyller NOx-forpliktelsen i Gøteborgprotokollen. Statens forurensningstilsyn (SFT) har ansvaret for å kontrollere at forpliktelsen overholdes. På bakgrunn av rapport fra organisasjonene og egne kontroller har SFT konstatert at avtaleforpliktelsen for 2008 er overholdt ved at delmålet om utslipps­reduksjoner på 2000 tonn er gjennomført. Regjeringen vurderer også hvordan utslippsreduksjoner kan gjennomføres for kilder som ikke omfattes av avtalen.

For å oppfylle kravet i Gøteborgprotokollen om reduserte NOx-utslipp i skipsfarten vil det være nødvendig å utvikle ny teknologi. Staten bidrar til dette ved å støtte maritim forskning og innovasjon. Som figur 7.4 viser, ligger Norge an til å oppfylle Gøteborgprotokollens forpliktelser når det gjelder reduksjon i utslippene av de andre gassene, som er ammoniakk, svoveldioksid og flyktige hydrokarboner (NMVOC).

Styringsorganet for Konvensjonen om langtransportert grenseoverskridende luftforurensning har vedtatt å starte forhandlinger om en revisjon av Gøteborgprotokollen, med sikte på å vedta nye utslippsforpliktelser i desember 2010. Regjeringen vil legge vekt på at en ny avtale er effektiv og omfatter flest mulig av landene i Sørøst- og Øst-Europa, Kaukasus og Sentral-Asia.

Et revidert anneks VI til den internasjonale konvensjonen for å hindre forurensning fra skip, som ble vedtatt høsten 2008, sikter mot ytterligere reduksjon av utslippene.

7.2.3 Naturmangfold og kulturminner

Naturens mangfold

Norge har som mål å stanse tapet av naturmangfold innen 2010. Regjeringen har fulgt opp bl.a. ved å styrke Miljøverndepartementets budsjett på dette området med om lag 300 mill. kroner i 2009.

Å sikre naturmangfoldet er høyt prioritert også på Miljøverndepartementets budsjett for 2010. Bevilgningene til bevaring av naturens mangfold og friluftsliv foreslås økt med nær 146 mill. kroner fra saldert budsjett 2009. Det foreslås totalt over 575 mill. kroner til arbeidet med truede og sårbare arter i budsjettet for 2010. Nasjonalparkplanen blir i all hovedsak fullført i løpet av neste år. Bevilgningene til forvaltning av verneområder foreslås økt med 54 mill. kroner til 223 mill. kroner i 2010.

En stor del av de økte bevilgningene på naturforvaltningsområdet går til oppfølging av naturmangfoldloven som trådte i kraft 1. juli 2009.

Loven er et sentralt virkemiddel for å stanse tapet av planter, dyr og naturtyper. Det lovfestes bl.a. forvaltningsmål for naturtyper og arter, krav til kunnskapsgrunnlaget og miljørettslige prinsipper (føre-vâr, samlet belastning mv.). Videre etableres ordninger med prioriterte arter og utvalgte naturtyper for å ivareta natur som er spesielt truet eller sårbar, samt regler om tilgang til genetisk materiale.

Områdevern er et viktig virkemiddel for varig sikring av det aller mest verdifulle i norsk natur. Per august 2009 er ca. 50 800 km2, eller 15,7 pst. av Norges areal, vernet i medhold av naturvernloven/naturmangfoldloven. Reinheimen, Varangerhalvøya, Seiland, Hallingskarvet, Lomsdal-Visten, Ytre Hvaler og Breheimen er nye nasjonalparker. Trillemarka-Rollagsfjell er Norges største område med naturlig skog. Vernet av dette området som naturreservat i desember 2008 var et viktig tiltak for å ta vare på norsk naturmangfold.

Artsdatabanken er en nasjonal oversikt over naturtyper, arter og populasjoner i Norge. Rødlista over truete og sårbare arter ble lagt fram i 2006, og det arbeides med å presentere en revidert versjon i 2010. I 2006 var mer enn 1 000 arter kritisk eller sterkt truet. For å unngå at disse skal forsvinne fra norsk natur, må særskilte tiltak iverksettes. Totalt er nå 39 handlingsplaner, som omfatter ca 80 truete arter, under utarbeiding eller oppfølging.

Spredning av fremmede arter er en av de største truslene mot naturmangfoldet. I 2007 la Arts­databanken fram en svarteliste over fremmede arter. Arbeidet med å følge opp den nasjonale strategien mot fremmede, skadelige arter, som ble lagt fram i mai 2007, er intensivert. Naturmangfoldlovens nye regler for fremmede arter vil bli et viktig virkemiddel. Spredning av fremmede organismer via utslipp av urenset ballastvann fra internasjonal skipsfart regnes som en alvorlig trussel mot naturmangfoldet i marine områder. Miljøverndepartementet fastsatte i juli 2009 en ny forskrift som gjelder fra 1.1. 2010 med krav til håndtering av ballastvann. Norge er dermed et av de første landene i verden til å innføre et nasjonalt regelverk på området.

Det mangler kunnskap om helse- og miljøeffekter ved bruk av genmodifiserte organismer. Dette tilsier en fortsatt restriktiv holdning på området. Norge har fått gjennomslag i EU for at vi kan avgjøre hvilke genmodifiserte organismer som kan selges og settes ut i miljøet i Norge. Regjeringen forhandler med EU om innlemmelse av EUs regelverk for genmodifisert mat og fôr under EØS-avtalen. Norge ønsker å kunne forby enkeltprodukter selv om EU godkjenner dem.

For å kunne sammenlikne utviklingen i norsk naturmangfold med andre land deltar Norge aktivt i Det europeiske miljøbyråets (EEA) utvikling av indikatorer for naturmangfold. Utviklingen i fuglebestander vurderes som en god indikator for økosystemets tilstand ettersom fuglene representerer forskjellige nivåer i næringskjeden. Bærekraftindikator 5, bestandsutviklingen for hekkende fugl i økosystemer på land, viser ingen entydige trender for utviklingen av fuglebestander i fjellet, skogen og kulturlandskapet, jf. figur 7.5. For alle tre seriene er datagrunnlaget mangelfullt og ikke representativt for landet som helhet. Et system som skal sikre representative data fra hele landet, er under oppbygging.

Figur 7.5 Bestandsutvikling for hekkende fugl1

Figur 7.5 Bestandsutvikling for hekkende fugl1

1 Indeksen er basert på foreløpige og ufullstendige data.

Kilde: Direktoratet for naturforvaltning.

Etter planen skal Miljøverndepartementet legge fram en samlet oversikt over naturtilstanden i Norge - en naturindeks - i 2010.

Norge har store ferskvannsforekomster og nærhet til store havområder. Bærekraftindikatorene nr. 6 og 7, vannsystemer hhv. ferskvann og kystvann med god eller svært god økologisk status, er gjengitt i figur 7.6. Resultatene baserer seg på en samlet faglig vurdering av vannmiljøet basert på dagens tilstand og trusselbildet. Både forurensning, vanndisponering og naturmangfold trekkes inn i vurderingen av antatt tilstand i vannforekomstene i 2015. Målet er å oppnå god eller meget god tilstand i alle vannforekomster, både med hensyn til forurensning (kjemisk tilstand) og naturmangfold (økologisk tilstand). Det pågår for tiden en omfattende kartlegging av miljøtilstanden i norske vannforekomster.

Figur 7.6 Andel vannforekomster med antatt god økologisk status
 i 2015

Figur 7.6 Andel vannforekomster med antatt god økologisk status i 2015

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Over halvparten av de undersøkte innsjøene (55 pst.) er vurdert til å ha god eller svært god vannmiljøkvalitet. Det samme gjelder nesten halvparten av de undersøkte elvene (49 pst.). For kystvann er statusen samlet sett bedre enn for ferskvann, men det er store forskjeller mellom vannregionene. Samlet sett er kvaliteten på vannforekomstene høyere fra Møre og Romsdal og nordover enn i Sør-Norge.

Flere sjøfuglbestander langs norskekysten har hatt en urovekkende tilbakegang. For å styrke kunnskapen på dette området startet Miljøverndepartementet og Olje- og energidepartementet i 2005 opp sjøfuglprogrammet SEAPOP i samarbeid med oljenæringen. SEAPOP ble gjort landsdekkende i 2008.

Nærmere 60 arter sjøfugl forekommer vanlig i Norge. Disse utgjør en svært mangfoldig gruppe som lever i mange ulike økologiske nisjer. Sjøfuglenes tilstand er dermed en god indikator for den økologiske tilstanden i vårt marine økosystem, jf. figur 7.7.

Figur 7.7 Utviklingen i noen viktige sjøfuglbestander. Utgangsbestanden
 i 1980 =100.

Figur 7.7 Utviklingen i noen viktige sjøfuglbestander. Utgangsbestanden i 1980 =100.

Kilde: Norsk institutt for naturforskning.

Enkelte arter, som toppskarv og ærfugl, har til tross for svingninger i bestanden hatt en positiv utvikling. Dette tyder på at næringstilgangen i de kystnære områdene har vært god. På bakgrunn av tidligere svingninger i bestanden for toppskarv er det vanskelig å vite om nedgangen fra 2001 er en varig trend.

For andre sjøfugler, som krykkje og lunde, har utviklingen vært negativ. Dette kan tyde på at næringstigangen for fugl som beiter fisk på det åpne havet har blitt dårligere. Klimaendringer kan være en av årsakene.

Sviktende næringstilgang er en viktig medvirkende faktor til at også mange andre bestander av fiskespisende sjøfugl har vist stor tilbakegang de siste årene.

TEEB – en «Stern-rapport» om naturmangfoldet

«The Economics of Ecosystems and Biodiversity» (TEEB), er et initiativ tatt av miljøvernministrene under G8+5-møtet i Potsdam i mars 2007. Inspirasjonen kom bl.a. fra Nicholas Sterns rapport fra 2006, som for alvor satte de økonomiske tapene ved fortsatte klimaendringer på dagsorden.

Prosjektet har levert en foreløpig rapport som peker på signifikante økonomiske tap og påvirkning på menneskelig velferd både globalt og lokalt som følge av tap av biomangfold og ødeleggelse av økosystemer.

Regjeringen har støttet det videre arbeidet med prosjektet med 3 mill. kroner. over Utenriksdepartementets budsjett. Sluttrapporten fra prosjektet vil foreligge i 2010.

Kulturminner

Kulturminner og kulturmiljøer er utsatt for forfall og skader. Bærekraftindikator 8, tilstandsgraden for fredete bygninger, er vist i figur 7.8. Regjeringen vil fortsette arbeidet med å få oversikt over tilstanden i fredete bygninger for å kunne verne kulturarven mer effektivt. En fullstendig oversikt ventes i løpet av høsten 2009.

Figur 7.8 Status for tilstandsgraden for fredete bygninger i privat eie
 pr. mai 2008. Antall bygninger

Figur 7.8 Status for tilstandsgraden for fredete bygninger i privat eie pr. mai 2008. Antall bygninger

Kilde: Riksantikvaren.

Arbeidet med fredete bygninger i privat eie har hatt høy prioritet, og den negative tendensen i tilstanden er i ferd med å snu. Tall fra SSB viser at et flertall av bygningene har et ordinært vedlikeholdsbehov (35 pst.) eller behov for moderate utbedringer (42 pst.), mens 504 bygninger (20 pst.) har behov for store utbedringer. Det er et mål at alle bygninger med moderat eller stort vedlikeholdsbehov skal ha kommet ned i ordinært vedlikeholdsbehov i 2020. Som følge av en økning i Kulturminnefondet i 2009 øker avkastningen fra fondet i 2010 med 11,5 mill. kroner til 55,2 mill. kroner. Bevilgningen til opptrappingsplanen for å sikre fredete kulturminner og -miljøer økes med 20 mill. kroner.

7.2.4 Naturressurser

Produksjon og forbruk av energi

Norges betydelige naturressurser skal forvaltes på en bærekraftig måte, i tråd med føre-var-prinsippet. Regjeringen vil sikre at Norge skal være en miljøvennlig energinasjon og ledende innenfor utviklingen av miljøvennlig energi. Satsing på fangst og sikker lagring av CO2, energieffektivisering, fornybar varme og fornybar elektrisitet er sentrale elementer i denne politikken.

Bærekraftindikator nr. 9, samlet energibruk per enhet brutto nasjonalprodukt, er gjengitt i figur 7.9. Indikatoren fanger opp hvordan effektiviteten i samfunnets bruk av energiressurser utvikler seg over tid, men påvirkes også av endringer i næringsstrukturen. Fra 1976 til 2007 har Norge, ifølge SSB, redusert energiforbruket per enhet BNP med drøyt 33 pst., som tilsvarer 1,3 pst. i gjennomsnitt per år.

Figur 7.9 Samlet energibruk per enhet brutto nasjonalprodukt (BNP1),
 og energibruk fordelt på fornybare og ikke-fornybare kilder

Figur 7.9 Samlet energibruk per enhet brutto nasjonalprodukt (BNP1), og energibruk fordelt på fornybare og ikke-fornybare kilder

1 BNP i faste 2007-priser.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Likevel har energiforbruket totalt økt med 75 pst. i samme periode, noe som tilsvarer 1,9 pst. per år. Økningen kan langt på vei forklares av økt økonomisk aktivitet og av en økning i folketallet. Utvinning av olje og gass, som er energikrevende, har også vokst betydelig de siste 20 – 30 årene. I Norge sto fornybare kilder for om lag 40 pst. av samlet energiforbruk i 2007 – den samme andelen som i 1976. Til sammenlikning var fornybarandelen i EU, ifølge IEA, på 7,3 pst. i 2006.

Olje- og gassvirksomheten

Olje- og gassvirksomheten offshore er pålagt kvoteplikt og må kjøpe alle kvotene den trenger i markedet. I tillegg er virksomheten pålagt CO2-avgift. Videre skal planer for utbygging, anlegg og drift inneholde en analyse av muligheten for kraftforsyning fra land. Dette gjelder både nye feltutbygginger og større modifikasjoner på eksisterende felt. Oljedirektoratet, Statens forurensningstilsyn, Norges vassdrags- og energidirektorat og Petroleumstilsynet la i januar 2008 fram en rapport om kraft fra land til eksisterende innretninger på sokkelen. Rapporten viser at kostnaden ved å elektrifisere eksisterende innretninger er svært høy, og at det derfor er mest aktuelt å vurdere kraft fra land for nye felt.

Som følge av den strenge reguleringen av utslipp til luft er norsk olje- og gassvirksomhet langt framme i utvikling av energieffektive løsninger offshore. CO2-utslippene per produsert enhet petroleum er lave sammenliknet med tilstanden i de fleste andre land. Norges utslipp per produsert enhet var i 2007 om lag 60 kg. per Sm3 oljeekvivalenter, mens det internasjonale gjennomsnittet lå på om lag 120 kg.

I olje- og gassvirksomheten er det etablert et mål om null miljøfarlige utslipp til sjø. Målet er basert på føre-vâr-prinsippet, og skal sikre at utslipp til sjø av olje og miljøfarlige stoffer ikke fører til uakseptabel helse- eller miljøskade. De siste årene har oljevirksomheten gjennomført en rekke tiltak, som har ført til betydelige reduksjoner i utslipp av olje per enhet produsert vann. Tall fra Oljedirektoratet viser at olje- og gassindustrien siden 2002 har investert om lag 6 mrd. kroner slike i tiltak.

Området Barentshavet – Lofoten er ansett som særskilt sårbart. Regjeringen la i 2006 fram St.meld. nr. 8 (2005 – 2006) Helhetlig forvaltning av det marine miljø i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten (forvaltningsplan). Planen slår fast at enkelte områder fremstår som særlig verdifulle og sårbare i miljø- og ressursmessig forstand, og at det må være høy aktsomhet ved eventuell aktivitet i disse områdene. Planen skal revideres i 2010.

Regjeringen la våren 2009 fram St.meld. nr. 37 (2008 – 2009) Helhetlig forvaltning av det marine miljø i Norskehavet (forvaltningsplan).Regjeringens formål med planen er å legge til rette for verdiskaping og sameksistens mellom de enkelte næringene gjennom bærekraftig bruk. Det er igangsatt arbeid med en egen forvaltningsplan for Nordsjøen.

Regjeringens satsing på miljøvennlig energiomlegging

Enova står sentralt i Regjeringens arbeid med miljøvennlig energi. I perioden 2006 – 2009 har regjeringen bevilget om lag 2,4 mrd. kroner til fornybar energi og energieffektivisering gjennom Enova. Dette er mer enn 3 ganger så mye som under forrige regjering.

Regjeringen har opprettet Grunnfond for fornybar energi og energieffektivisering med en bevilgning på 10 mrd. kroner i 2007 og en ytterligere bevilgning på 10 mrd. kroner i 2009. Grunnfondet bidrar til å finansiere Enovas arbeid. Avkastningen av Grunnfondet gir en utbetaling på 756 mill. kroner i 2010. Regjeringen foreslår å øke fondet ytterligere, med en bevilgning på 5 mrd. kroner i 2010. Økningen i fondskapital vil føre til at avkastningen fra grunnfondet anslås å komme opp i 1,0 mrd kroner i 2011. Enovas satsing finansieres også ved et påslag på nettariffen på 1 øre/kWh, noe som forventes å gi en inntekt på om lag 760 mill. kroner i 2010. Videre foreslås bevilget over Statsbudsjettet 200 mill. kroner til Energifondet. I tillegg foreslås det en tilsagnsfullmakt på 400 mill. kroner.

Enova gir også betydelig støtte til miljøvennlige oppvarmingsløsninger og strømsparing i husholdninger. Støtten omfatter blant annet pellets­kaminer, pelletskjeler og sentrale styringssystemer. I 2009 styrket Regjeringen satsingen gjennom en bevilgning til støtteordningen for husholdninger på 40 mill. kroner. Antallet husholdninger som har fått tilskudd har i 2009 passert 10 000.

Det foreligger en overenskomst mellom Norge og Sverige om prinsippene for videre utvikling av et felles marked for elsertifikater med sikte på å etablere et svensk-norsk marked fra 1. januar 2012. Dette er første gang to land har blitt enige om prinsippene for et felles sertifikatmarked, og det vil legge grunnlaget for betydelige investeringer i fornybar elektrisitet. Både for Sverige og Norge vil EUs fornybardirektiv være sentralt for videre utvikling av fornybar elektrisitet.

Innovasjon Norge støtter små og mellomstore norske bedrifter innen områdene energisystemer, energieffektivisering, klimavennlig energi og transport, rent vann, ren luft samt fangst og lagring av CO2. I alt ga Innovasjon Norge miljørettede tilsagn for 618 mill. kroner i 2008. Over Nærings- og handelsdepartementets budsjett foreslås det i 2010 som en ny ordning under Innovasjon Norge å bevilge 100 mill. kroner til en satsing på miljøteknologi.

Investinor AS ble opprettet i 2008, og har et særlig fokus på klima- og miljøprosjekter. Selskapet har en egenkapital på 2,2 mrd. kroner til egenkapitalinvesteringer og skal blant annet bidra til at nye prosjekter innenfor miljø- og miljøvennlig teknologi får tilgang på kapital med aktivt eierskap.

Forskning og utvikling er nødvendig for at Norge skal nå målet om å bli et lavutslippssamfunn. Regjeringen foreslår en bevilgningsøkning på 300 mill. kroner til forskning og utvikling på fornybare energikilder og karbonfangst- og lagring. Dette er det tredje trinnet i oppfølgingen av klimaforlikets punkt 4.6 Forskning på fornybar energi, der 70 mill. kroner ble bevilget i Revidert nasjonalbudsjett 2008 og 300 mill. kroner ble bevilget i Statsbudsjettet 2009. I tillegg ble 75 mill. kroner bevilget til forskning og utvikling innen klima og fornybar energi, med hovedvekt på havvindmøller, gjennom tiltakspakken for arbeid i 2009.

Regjeringen foreslår i tillegg å bevilge 50 mill. kroner til annen klimaforskning. Satsingen omfatter etableringen av et internasjonalt klimaforskningssenter i Bergen, økte bevilgninger til forskningsprogrammet NORKLIMA, norsk kontingent i nordisk toppforskningsprogram, og midler til sekretariatet i Klima21.

Bærekraftig utnyttelse av vannkraftpotensialet

Produksjon av vannkraft medfører ikke utslipp av klimagasser. Ytterligere utbygging av vassdrag har imidlertid konsekvenser for naturen og kan ha innvirkning på det biologiske mangfoldet. For å bevare verdifull vassdragsnatur skal det legges til rette for bedre utnyttelse av eksisterende vannkraftstruktur og etablering av nye kraftverk som gir god ressursutnyttelse uten at naturmangfold, friluftsliv eller store landskapsverdier går tapt. Som et ledd i arbeidet med å sikre vern av et representativt utvalg av vår vassdragsnatur la Regjeringen våren 2009 fram St.prp.nr. 53 (2008 – 2009) Verneplan for vassdrag – avsluttande supplering, med forslag om at Vefsna og Tovdalsvassdraget blir tatt inn i Verneplan for vassdrag. Stortinget ga tilslutning til Regjeringens forslag. Samtidig besluttet Stortinget vern av Langvella i Sør-Trøndelag.

Økt og bedre koordinert utbygging av miljøvennlig vindkraft

Regjeringen har styrket koordineringen av vindkraft- og nettanlegg gjennom regionvis samordnet behandling av konsesjonssøknader og regionale planer for vindkraft. Retningslinjer for planlegging og lokalisering av vindkraft ble i 2007 fastsatt av Miljøverndepartementet og Olje- og energidepartementet i samarbeid. Fra januar til september 2009 hadde OED og NVE gitt endelig konsesjon til fire vindkraftanlegg som kan gi en samlet årlig produksjon på om lag 1120 GWh. Fem vindkraftprosjekter fikk i samme periode avslag. Parallelt har Enova gjennomført en søknadsrunde hvor fire prosjekter som kan gi en samlet produksjon på rundt 450 GWh/år ble tildelt støtte.

10. september 2009 ga Olje- og energidepartementet konsesjon til vindkraftverket Havsul I i Møre og Romsdal. Dette er den første norske konsesjonen til et storskala bunnfast vindkraftverk i sjøen. Konsesjonen omfatter et vindkraftverk på 350 MW. Årlig produksjon kan bli så mye som 1 TWh elektrisitet, tilsvarende forbruket til om lag 50 000 norske husstander. Det er forutsatt at en eventuell utbygging skal følges opp med et miljøovervåkingsprogram som blant annet tar for seg anleggets påvirkning på fugl og fisk.

Styrking av satsingen på fornybar kraftproduksjon til havs

Regjeringen er opptatt av å legge til rette for fornybar kraftproduksjon til havs. Våren 2009 la Regjeringen derfor fram forslag til ny lov om fornybar energi til havs (havenergilov) og en nasjonal strategi for havbasert fornybar energi. Det blir i proposisjonen varslet at det vil bli satt i gang arbeid for å identifisere havareal som er egnet for framtidig utbygging av vindkraft. Satsingen på fornybar kraftproduksjon til havs må ses i sammenheng med satsingen ellers på fornybar energi. Fornybar kraftproduksjon til havs har særtrekk som best kan imøtekommes med egne virkemidler og det er derfor etablert et eget program for fornybar kraftproduksjon innenfor Enova

Marine ressurser

Havressursloven som trådte i kraft 1. januar 2009, er et sentralt virkemiddel i arbeidet for bærekraftig utvikling innen fiskerisektoren. Loven forplikter fiskerimyndighetene til løpende å vurdere hva slags tiltak som er nødvendige for å sikre en bærekraftig forvaltning av de viltlevende marine ressursene. Et viktig element er å fastsette forvaltningsmål for ulike bestander. For å sikre bærekraftige fiskerier er det nødvendig å ha god oversikt over uttaket. Det er derfor viktig å bekjempe det ulovlige, uregulerte og urapporterte fisket. Fiskeridirektoratet ble styrket med 10 mill. kroner i 2009 som en opptrapping av arbeidet mot dette fisket.

Havforskningsinstituttet koordinerer Marin arealdatabase for norske kyst- og havområder (MAREANO-programmet). Databasen skal legge grunnlaget for forvaltning av biologisk mangfold og følsomme habitater, samt bedre kunnskapsgrunnlaget for økosystembasert forvaltning og bærekraftig utnyttelse av ressursene. Den totale bevilgningen for MAREANO-programmet i 2009 er 51,5 mill. kroner. Programmet videreføres i 2010.

Bærekraftig forvaltning av fiskeressursene innebærer at bestandene ikke høstes ned til et nivå der det er fare for reproduksjonen. Figurene nedenfor viser utviklingen for fire av våre viktigste fiskebestander sammenliknet med føre-vâr-grenseverdier, som tilsvarer nivået hvor det er fare for reproduksjonen.

For å få et bedre bilde av den økologiske tilstanden i vårt marine miljø, er indikatoren for fiskebestandene utvidet med to nye arter – nordsjøtorsk og nordøstarktisk sei. Disse artene er gode indikatorer for den økologiske tilstanden og for forvaltningen av viktige fiskeressurser. Nordsjøen er et område som tidligere ikke har vært dekket av bærekraftindikatorene, og hvor det har vært uttrykt bekymring for enkelte bestander.

Bærekraftindikator 10 er gytebestand for nordøstarktisk torsk og norsk vårgytende sild, nordsjøtorsk og nordøstarktisk sei. Figur 7.10A og B viser utviklingen av disse bestandene, sammenliknet med føre vâr-verdier.

Nordøstarktisk torsk(fig. 7.10 A) har i henhold til Det internasjonale råd for havforskning (ICES) god reproduksjonsevne og beskattes bærekraftig. For 2010 vurderer ICES at kvoten for nordøstarktisk torsk kan økes med 50 000 tonn til totalt 577 500 tonn. Dette tilsvarer et nivå som trolig ligger rundt det maksimale stabile langtidsutbyttet for bestanden.

ICES vurderer at bestanden av norsk vårgytende sild har full reproduksjonskapasitet og blir høstet bærekraftig. 2004-årsklassen vurderes å være sterk og vil komme inn i gytebestanden fra 2008 til 2010. Gytebestanden i 2008 er beregnet til ca. 12 millioner tonn, som er et historisk høyt nivå.

Gytebestand for nordsjøtorsk og nordøstarktisk sei, sammenliknet med føre vâr-grenseverdier, er gitt i figur 7.10B.

Figur 7.10 A. Beregnet gytebestand for nordøstarktisk torsk og
 for norsk vårgytende sild sammenliknet med føre
 vâr-grenseverdier1. B. Gytebestand for nordsjøtorsk
 og nordøstarktisk sei, sammenliknet med føre vâr-grenseverdier

Figur 7.10 A. Beregnet gytebestand for nordøstarktisk torsk og for norsk vårgytende sild sammenliknet med føre vâr-grenseverdier1. B. Gytebestand for nordsjøtorsk og nordøstarktisk sei, sammenliknet med føre vâr-grenseverdier

1 Føre vâr-grenseverdier er inntegnet med henholdsvis 460 000 tonn for torsk og 5 mill. tonn for sild.

Kilde: Havforskningsinstituttet og ICES.

Norge har en forholdsvis lav andel av fangsten av nordsjøtorsk og påvirker derfor ikke alene utviklingen i bestanden. Bestanden av nordsjøtorsk har redusert reproduksjonsevne, og det er sannsynlig at den ikke høstes bærekraftig. Fangstnivået, som har vært på vei ned siden 2000, økte igjen i 2008. Dette var hovedsakelig et resultat av økning i utkast av fisk i EU.

Nordøstarktisk sei er en bestand som Norge forvalter alene. ICES vurderer at bestanden har god reproduksjonsevne, og at den høstes bærekraftig. Gytebestanden har gått noe tilbake de siste årene, noe som hovedsakelig kan forklares ut fra naturlige svingninger.

Jordbruk og kulturlandskap

Omdisponering av dyrket og dyrkbar mark medfører tap av produktive områder og trekker ned oppfyllelsen av bærekraftindikator 11, irreversibel avgang av produktivt areal. Ifølge SSB er det registrert en samlet irreversibel omdisponering av 298 km2 dyrket jord etter plan- og bygningsloven og jordloven fra 1976 til 2008. Omdisponeringen av dyrkbar mark har vært noe lavere, rundt 219 km2. I alt er det dermed omdisponert 517 km2 dyrket og dyrkbar jord fra 1976 til 2008. Likevel har det vært en moderat økning i samlet jordbruksareal i det samme tidsrommet.

Regjeringen la i juni 2009 fram St.meld. nr 39 (2008 – 2009) Klimautfordringene – landbruk en del av løsningen. Meldingen synliggjør mål og aktuelle tiltak i landbruket for årene som kommer. Meldingen har hovedvekten på følgende områder: 1) binding av karbon gjennom bærekraftig skogbruk og bruk av treprodukter, 2) satsing på bioenergi med basis i skogråstoff og avfallsprodukter fra landbruket, 3) binding av utslipp av klimagasser i jordbruks- og matsektoren, 4) tiltak for å tilpasse norsk landbruk til de forventede klimaendringene, 5) satsing på forskning, kunnskapsbygging og -formidling, og 6) internasjonalt engasjement innen landbrukssektoren.

Regjeringen har som mål at 15 pst. av matproduksjonen og matforbruket skal være økologisk i 2015. Satsingen på økologisk matproduksjon skal bidra til å gjøre det norske jordbruket mer bærekraftig og miljøvennlig og til å øke mangfoldet i matvaresektoren. I 2008 startet Landbruks- og matdepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet det toårige prosjektet økoløft i kommunene, hvor kommunene ble invitert til å søke om status som foregangskommuner. 52 kommuner er nå plukket ut til å delta.

7.2.5 Helse- og miljøfarlige kjemikalier

Mange kjemikalier brytes svært langsomt ned i miljøet og hoper seg derfor opp i næringskjedene. Dette representerer en alvorlig trussel mot det biologiske mangfoldet, matforsyningen og helsen til kommende generasjoner. Regjeringens mål er at utslipp og bruk av helse- og miljøfarlige stoffer ikke skal føre til helseskader, skader på økosystemer eller skader på naturens evne til produksjon og selvfornyelse.

Bærekraftindikator 12, potensiell eksponering for helse- og miljøfarlige stoffer, viser mengden av farlige stoffer som slippes ut i omgivelsene et bestemt år, og som vi dermed kan eksponeres for og bli skadet av, jf. figur 7.11. I perioden 2002 – 2006 var det en reduksjon i utslipp av de farligste helseskadelige stoffene, CMR-stoffer (stoffer som kan gi kreft, forårsake mutasjoner og skade forplantningen) og kronisk giftige stoffer. Utslippene gikk imidlertid betydelig opp fra 2006 til 2007 og er nå tilbake på nivåene i 2002. Bruk av oljeprodukter er viktigste kilde til CMR-stoffene. Økningen i 2007 skyldes hovedsakelig økt bruk av brensler. Utslipp av allergiframkallende stoffer har vært relativt stabile. Utslippene av stoffer med langtidsvirkninger økte fra 2002 til 2004, men har avtatt i 2006 og 2007. Resultatene må tolkes med forsiktighet. Det arbeides med å forbedre beregningsmodellen.

Figur 7.11 Potensiell eksponering for helse- og miljøfarlige
 stoffer. 2002 – 2005. Indeks 2002=1

Figur 7.11 Potensiell eksponering for helse- og miljøfarlige stoffer. 2002 – 2005. Indeks 2002=1

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Statens forurensningstilsyn.

Den samlede bruken av kjemiske stoffer er økt. Innenfor EØS-området brukes i dag anslagsvis 50 000 forskjellige kjemikalier. For mange av disse har vi lite informasjon om helse- og miljøkonsekvensene. Gjennom REACH-forordningen, som nå har trådt i kraft i hele EØS-området, er det innført et felles regelverk på kjemikalieområdet. Arbeidet med helse- og miljøfarlige kjemikalier er nærmere beskrevet i St.meld. nr. 14 (2006 – 2007) Sammen for et giftfritt miljø – forutsetninger for en tryggere fremtid. I meldingen slås det fast at de mest skadelige stoffene vil bli særlig prioritert. Utslippene av disse skal reduseres vesentlig innen 2010 og stanses innen 2020. Et offentlig utvalg er nedsatt for å vurdere virkemiddelbruken for å nå 2020-målet.

Norge skal være pådriver for strengere internasjonal regulering av helse- og miljøfarlige kjemikalier.

7.2.6 Bærekraftig økonomisk og sosial utvikling

Bevaring av nasjonalformuen for kommende generasjoner

Nasjonalformuen er et uttrykk for den samlede nasjonale ressursbasen, som består av menneskelig kapital, natur- og miljøkapital, realkapital og netto fordringer på utlandet. Det er først og fremst menneskelige ressurser – eller humankapitalen – som gjør Norge til et rikt land. Beregninger gjort av SSB viser at denne kapitalen utgjør 73 pst. av nasjonalformuen, mens olje- og gassreservene utgjør 13 pst. Beregningene viser videre at nasjonalformuen per innbygger er økende. Formuesforvaltningen er derfor på en bærekraftig kurs til tross for at olje- og gassforekomstene i Nordsjøen etter hvert tømmes.

Nasjonalinntekten kan betraktes som den markedsmessige avkastningen av nasjonalformuen. Bærekraftindikator 13, netto nasjonalinntekt per innbygger fordelt på kilder, fanger opp hvordan denne utvikler seg, jf. figur 7.12. Indikatoren viser at menneskelige ressurser og miljøkapital har dominerende betydning for økonomisk velferd. Samtidig er uttak av ikke-fornybare naturressurser, i all hovedsak olje og gass, en meget viktig kilde til inntekt for Norge. Denne kildens betydning har økt fra å utgjøre 5 pst. av vår inntekt i perioden 1986 – 1990 til å utgjøre 20 pst. over de siste tre årene. Likevel er, som nevnt, bidraget fra humankapitalen viktigst.

Figur 7.12 Netto nasjonalinntekt1 per innbygger fordelt på kilder.
 1 000 kroner

Figur 7.12 Netto nasjonalinntekt1 per innbygger fordelt på kilder. 1 000 kroner

1 Faste 2008-priser.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

SSBs analyser viser at uttak av fornybare naturressurser bidrar lite til netto nasjonalinntekt. Dette skyldes langt på vei at jordbruket i beregningen kommer ut med en stor negativ inntekt som følge av de store subsidiene til næringen. En stor inntekt fra vannkraft veier opp for dette. Bidragene fra skobruk, fiskeoppdrett samt fiske og fangst er relativt små. Samlede bidrag fra fornybare naturressurser var moderat positive i 2008.

Små inntektsforskjeller og lav arbeidsledighet i et samfunn bidrar til å styrke oppslutningen om fellesskapsløsninger på samfunnsmessige utfordringer, herunder utfordringer knyttet til bærekraftig utvikling og klima. I de nordiske landene er et godt fungerende arbeidsmarked med høy sysselsetting og omfordeling gjennom lønnsdannelsen sentralt for velferd og utjevning. Velferdsordningene er blitt utformet slik at de understøtter sysselsettingen og bidrar til å redusere risiko for den enkelte knyttet til omstillinger. Samtidig gir høy sysselsetting et godt grunnlag for finansiering av velferdsordningene. Bærekraften i modellen er avhengig av at arbeidsinnsatsen opprettholdes. Dersom arbeidslinjen svekkes, vil skattegrunnlaget og evnen til å finansiere velferdsordningene undergraves.

Regjeringen arbeider for at de økonomiske forskjellene i samfunnet reduseres. I Nasjonalbudsjettet 2008 ble det innført en ny bærekraftindikator 14, utvikling i inntektsfordeling, jf. figur 7.13. Indikatoren inneholder to ulike mål på inntektsforskjeller mellom husholdningene; Gini-koeffisienten og forholdstallet mellom den husholdningen som har inntekt akkurat over 90 pst. av husholdningene dividert på den som har inntekt akkurat over 10 pst. av husholdningene (P90/P10). Målt ut fra forholdstallet P90/P10 er inntektsfordelingen i perioden 1990 – 2007 lite endret.

Figur 7.13 Utvikling i inntektsfordelingen

Figur 7.13 Utvikling i inntektsfordelingen

Kilde: Finansdepartementet og Statistisk sentralbyrå.

Gini-koeffisienten dekker hele inntektsfordelingen og viser i samme periode en viss tendens til økende forskjeller. Økte aksjeutbytter har helt siden begynnelsen av 1990-tallet bidratt til å gjøre inntektsfordelingen noe skjevere. De store variasjonene i Gini-koeffisienten de senere årene henger også sammen med utbyttebetalingene. Innføringen av skatt på aksjeutbytte fra 2006 bidro til at mange tok ut større utbytte enn normalt i 2005, og dermed til at gini-koeffisienten steg dette året. I 2006 falt den til 0,24, det laveste nivået siden 2001. Fra 2006 til 2007 har Gini-koeffisienten økt svakt igjen, men fortsatt lavere enn i 2004 og årene før. Det kan antas at 2007-nivået på Gini-koeffisienten gir et bedre bilde av utviklingen, siden tilpasningene før og etter skattereformen da i stor grad holdes utenfor. I sum kan utviklingen oppsummeres som svakt negativ siden 1990, men positiv siden 2005 målt ved Gini-koeffisienten. I kjølvannet av et sterkt aksjekursfall i 2008 vil trolig aksjeutbyttene bli lave i den nærmeste tiden, noe som isolert sett vil bidra til mindre inntektsforskjeller i en periode.

Regjeringen oppnevnte i april 2008 et utvalg som skulle utrede årsakene til de økende økonomiske forskjellene – Fordelingsutvalget. Utvalget skulle foreta en bred analyse av faktorer som bestemmer inntektsfordelingen, og vurdere tiltak for å bekjempe fattigdom og jevne ut økonomiske forskjeller i Norge. Rapporten fra utvalget ble levert 30. april 2009. Blant hovedkonklusjonene er at inntektsfordelingen i Norge er jevn sett i internasjonal sammenheng, til tross for at ulikheten har økt noe. Mye av økningen skyldes økte kapitalinntekter for dem som tjener mest. Utvalget peker på flere tiltak som kan bidra til redusert ulikhet. Fordelingsutvalgets arbeid er nærmere omtalt i avsnitt 4.5.

For at grunnleggende offentlige tjenester skal kunne opprettholdes på et ønsket nivå over tid, må offentlige inntekter og utgifter være i balanse. Bærekraftindikator 15, generasjonsregnskap, belyser de generasjonsmessige fordelingsvirkningene av å videreføre dagens budsjettpolitikk, når en tar hensyn til demografiske utviklingstrekk, jf. figur 7.14. For at finanspolitikken skal være holdbar på lang sikt, må nåverdien av de ressursene som står til rådighet for offentlig sektor være like stor som nåverdien av alle fremtidige utbetalinger. Beregninger i denne meldingen viser at offentlige budsjetter må styrkes med 180 – 225 mrd. kroner, tilsvarende 9½ – 11¾ pst. av brutto nasjonalproduktet, for å være i generasjonsmessig balanse. Dette betyr at man i framtiden enten må øke skatter og avgifter i forhold til dagens nivå eller gjennomføre tiltak som reduserer veksten i offentlige utgifter. Den kraftige oppjusteringen av inndekningsbehovet i 2009 fra Nasjonalbudsjettet 2009 til Nasjonalbudsjettet 2010 må først og fremst ses i sammenheng med finanspolitiske tiltak for å dempe virkningene av finanskrisen og det internasjonale konjunkturtilbakeslaget på norsk økonomi. I tillegg bidrar lavere offentlig nettoformue og nye befolkningsframskrivinger til økningen. Sammenliknet med oppdaterte beregninger av generasjonsregsnkapet basert på gjeldende budsjettanslag for 2009, viser generasjonsregnskapsberegningene for 2010 en liten nedjustering av inndekningsbehovet. Det er gjort nærmere rede for generasjonsregnskapsberegningene i avsnitt 3.2.2, der bærekraften i offentlige finanser er drøftet i et bredere perspektiv.

Figur 7.14 Innstrammingsbehov i offentlige finanser som andel av BNP.
 Generasjonsregnskapsberegninger publisert i ulike styringsdokumenter
 i perioden 2001–2010

Figur 7.14 Innstrammingsbehov i offentlige finanser som andel av BNP. Generasjonsregnskapsberegninger publisert i ulike styringsdokumenter i perioden 2001–2010

1 Beregningene til Nasjonalbudsjettet 2009 og Nasjonalbudsjettet 2010 er basert på en produktivitetsvekst på 2 pst., mot tidligere 1½ pst. For å gi et best mulig bilde av utviklingen over tid, er anslagene fra tidligere styringsdokumenter korrigert for denne endringen.

Kilde: Finansdepartementet.

Forvaltningen av Statens pensjonsfond – Utland

Siktemålet med investeringene i Statens pensjonsfond utland er å oppnå en høyest mulig avkastning over tid. De etiske retningslinjene slår fast at dette også er en etisk forpliktelse. En slik avkastning antas å avhenge av bærekraftig utvikling i økonomisk, økologisk og sosial forstand. Det er også nedfelt en etisk forpliktelse om at fondet skal unngå investeringer i produksjon/aktivitet som anses grovt uetisk. Retningslinjene ble evaluert i 2008, og i St.meld. nr. 20 (2008 – 2009) Om forvaltningen av Statens pensjonsfond i 2008, foreslår Finansdepartementet bl.a. nye tiltak som vil kunne styrke hensynet til klima og bærekraftig utvikling i forvaltningen av fondet. Det er lagt opp til å opprette et nytt investeringsprogram som skal rettes mot miljørelaterte investeringsmuligheter. Videre deltar Finansdepartementet i et utredningsprosjekt sammen med andre investorer der en utreder hvordan klimautfordringer kan påvirke de finansielle markedene og hvordan investorer bør handle ut fra dette. Gjennom Norges Banks eierskapsutøvelse stilles det klarere forventninger til selskapers håndtering av klimaendringer i egen virksomhet og leverandørkjeden. Forvaltningen av Statens pensjonsfond – Utland omtales i kapittel 5.

Høyere utdanning og forskning

Befolkningens utdanningsnivå er en indikator for tilbudet av kvalifisert arbeidskraft til offentlig og privat sektor. Et høyt utdanningsnivå i befolkningen er en forutsetning for en bærekraftig økonomisk utvikling i et moderne kunnskapssamfunn. Utdanning gir grunnlag for arbeidsmarkedstilknytning og inntekt, som igjen er viktige for en god helse, jf. St.meld. nr. 20 (2006 – 2007) Nasjonal strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller. Forskning og høyere utdanning spiller en viktig rolle for oppbygging av den menneskelige kapitalen, som er den viktigste målbare enkeltkomponent i nasjonalformuen. Bærekraftindikator 16, befolkningen fordelt etter utdanning, viser at utdanningsnivået har steget markant siden 1970 og at det fortsatt stiger, jf. figur 7.15. Andelen av befolkningen med universitets- eller høyskoleutdanning økte fra 7 pst. i 1970 til nærmere 27 pst. i 2008.

Figur 7.15 Antall personer på 16 år og over, fordelt
 etter høyeste utdanning

Figur 7.15 Antall personer på 16 år og over, fordelt etter høyeste utdanning

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Regjeringen bruker store ressurser på forskning, og Norge har mange sterke forskningsmiljøer – med enkelte som er verdensledende på sitt felt. Den nye forskingsmeldingen, St.meld. nr. 30 (2008 – 2009) Klima for forskning, legger vekt på at forskningen skal bidra til verdiskaping og til å løse globale utfordringer. Klima og energi, biologisk mangfold, miljøgifter og havmiljø er viktige prioriteringer.

Inkluderende arbeidsliv

Arbeidet for et mer inkluderende arbeidsliv, herunder tiltak for å redusere antallet langtidsledige og mottakere av uføreytelser, omtales i avsnitt 3.6 i denne meldingen. Bærekraftindikator 17 viser at summen av langtidsledige og mottakere av uføreytelser som andel av befolkningen gjennomgående har økt over tid til tross for noe nedgang i antallet langtidsledige, jf. figur 7.16. Som det fremgår av figuren var noe over 11 prosent av befolkningen mellom 18 og 66 år enten uføretrygdet eller langtidsledig ved utangen av 2008. I 4. kvartal 2008 var det ifølge Statistisk sentralbyrås arbeidskraftundersøkelse (AKU) 12 000 langtidsledige. Dette er en nedgang på 1 000 personer i forhold til 4. kvartal 2007. Det siste året har imidlertid ledigheten steget noe. Ifølge AKU har også den gjennomsnittlige varigheten som arbeidsledig økt fra 2. kvartal 2008 til 2. kvartal 2009.

Figur 7.16 Langtidsledige og mottakere av uføreytelser som andel
 av befolkningen

Figur 7.16 Langtidsledige og mottakere av uføreytelser som andel av befolkningen

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Veksten i antallet mottakere av uføreytelser fortsetter. Ved utgangen av 2008 var det registrert om lag 340 000 personer med uføreytelser – en økning på rundt 6 000 personer fra 2007. Mye av veksten kan forklares med endringer i befolkningssammensetningen. Det er en betydelig utfordring at andelen uføre er meget høy og økende i Norge. At en stor andel av befolkningen i arbeidsdyktig alder står utenfor arbeidslivet, svekker verdiskapingen og vår evne til å videreføre gode velferdsordninger.

Om lag 10 pst. av Norges befolkning har innvandrerbakgrunn. I enkelte innvandrergrupper er andelen uføretrygdede og ledige svært høy. Regjeringen vil legge til rette for at innvandrere raskest mulig kan bidra med sine ressurser i arbeidslivet og i samfunnet for øvrig. Regjeringen vil forhindre at det utvikler seg et klassedelt samfunn hvor personer med innvandrerbakgrunn har dårligere levekår og lavere samfunnsdeltakelse enn resten av befolkningen. Den registrerte arbeidsledigheten blant innvandrere økte fra 4,0 pst. i 2. kvartal 2008 til 6,8 pst. i 2. kvartal 2009. I samme periode økte den registrerte ledigheten i den øvrige befolkningen fra 1,2 pst. til 2,2 pst.

Både i Statsbudsjettet for 2009, i tiltaksproposisjonen og i Revidert nasjonalbudsjett 2009 ble arbeidsmarkedstiltakene styrket. Innvandrere er en viktig målgruppe for disse tiltakene. I tiltaks­pakken ble forsøksordningen Ny sjanse, et lønnet kvalifiseringsprogram for innvandrere som står utenfor arbeidslivet, utvidet for 2009. Regjeringen følger opp innsatsen knyttet til Handlingsplan for integrering og inkludering av innvandrerbefolkningen i 2010 gjennom styrking av integreringstilskuddet og omlegging av tilskuddsordningen for opplæring i norsk og samfunnskunnskap for voksne innvandrere.

Arbeid mot sosialt betingede helseforskjeller

Bærekraftindikator nr. 18 er forventet levealder ved fødsel. Indikatoren fanger opp viktige forhold ved helse og velferd. Den forventede levealderen ved fødselen økte med 0,2 år fra 2007 til 2008. Kvinner kan forvente å leve 83,0 år og menn 78,3 år, jf. figur 7.17. I Japan, der levealderen er lengst, kunne jenter som var født i 2007 forvente å bli 86,0 år og gutter 79,2 år. Dette kan si noe om forbedringspotensialet i Norge. Samtidig er det forhold i utviklingen som over tid kan være med på å redusere forventet levealder ved fødsel.

Figur 7.17 Forventet levealder ved fødselen etter kjønn.
 1826–2008

Figur 7.17 Forventet levealder ved fødselen etter kjønn. 1826–2008

Kilde: Statistisk sentralbyrå 2009 og Brunborg 2004.

Framtidens nordmenn vil i større grad enn i dag få utfordringer knyttet til livsstilssykdommer. I dag har en av fem nordmenn en kroppsmasseindeks (KMI) over 301, en dobling i løpet av de siste 20 årene. Økt andel med overvekt og fedme fører til at flere får type 2-diabetes og øker forekomsten av hjerte-karsykdommer.

I St.meld. nr. 47 (2008 – 2009) Samhandlingsreformen presenterer Regjeringen en strategi for styrking av det forebyggende arbeidet i helsetjenesten. Dette gjøres blant annet for å møte de fremtidige helseutfordringene som er skissert over.

Gjennomsnittstallene skjuler store sosiale helseforskjeller i befolkningen. Slike forskjeller finnes for de fleste helsemål, enten man ser på dødelighet, sykelighet, psykisk helse eller selvopplevd helse.

Mål og tiltak for utjevning av sosiale helseforskjeller er fastsatt i St.meld. nr. 20 (2006 – 2007) Nasjonal strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller. Regjeringen arbeider med å utvikle et rapporteringssystem for å følge opp tiltak på området.

7.2.7 Samiske perspektiver i miljø- og ressursforvaltningen

Regjeringen har en nær dialog med Sametinget om oppfølging av det samiske perspektivet i miljø- og ressursforvaltningen. Miljøverndepartementet og Sametinget fastsatte våren 2007 nærmere retningslinjer for konsultasjoner i saker om utarbeidelse av verneplaner. I 2009 undertegnet Norges Vassdrags- og energidirektorat (NVE) og Sametinget en samarbeidsavtale om konsultasjoner ved bl.a. vind- og vannkraftutbygging i samiske områder.

Den nye plandelen av plan- og bygningsloven, gir Sametinget innsigelsesmyndighet dersom en plan får «vesentlig betydning for samisk kultur eller næringsutøvelse».

Miljøperspektivet og bærekraftig utvikling er viktige elementer i samisk næringsutøvelse og naturbruk. Sametinget deltar i flere prosesser hvor det utvikles kunnskap for å møte klimaendringene. Dette gjelder blant annet Klimatilpasningsutvalget, som skal utrede samfunnets sårbarhet og behov for tilpasning til klimaendringene. Sametinget deltar også i planleggingen og forberedelsene av klimatoppmøtet i København 2009 og skal være med i Norges delegasjon.

Klimaendringer gir utslag for landbruket i samiske områder, så vel som for reindriften mht. beitebetingelser og driftsmuligheter. I St.meld. nr. 39 (2008 – 2009) Klimautfordringene – landbruket en del av løsningen foreslår Regjeringen en rekke tiltak for næringsliv og klima i samiske områder.

Samisk Høgskole leder gjennomføringen av prosjektet EALAT, som utreder hvordan reinbeite­områder i Arktis påvirkes av klimaendringer. Prosjektet er en oppfølging av Arktisk Råds klimarapport (ACIA).

Boks 7.1 Samlet vurdering av utviklingen i bærekraftindikatorene

Det er behov for en mer samlet oppsummering av status og utvikling i bærekraftindikatorene fra år til år, for å synliggjøre fremskritt og utfordringer i arbeidet for en bærekraftig utvikling. Denne boksen tar et første skritt mot en slik samlet framstilling ved å oppsummere i hvilken retning de enkelte indikatorene peker. Det gis ingen beskrivelse av indikatorenes nivå. Oversikten må derfor betraktes som foreløpig og som et utgangspunkt for videre arbeid. For en nærmere omtale av mål og status vises det til beskrivelse av hver enkelt indikator i teksten.

  Indikator Utvikling
1 Offisiell norsk bistand, nivå og prosent av brutto nasjonalinntekt +
2 Handel med minst utviklede land og utviklingsland samlet +
3 Norske utslipp av klimagasser relatert til Kyotomålet +
4 Utslipp av langtransporterte luftforurensninger og utslippsforpliktelser under Gøteborgprotokollen +
5 Bestandsutviklingen for hekkende fugl i økosystemer på land 1
6 Vannforekomster med god eller svært god økologisk status, ferskvann 2
7 Vannforekomster med god eller svært god økologisk status, kystvann 3
8 Tilstandsgraden for fredete bygninger 4
9 Samlet energibruk pr. enhet brutto nasjonalprodukt
10 Beregnet gytebestand for nordøstarktisk torsk, norsk vårgytende sild, nordsjøtorsk og nordøstarktisk sei sammenlignet med føre-vâr-grenseverdier +5
11 Irreversibel avgang av produktivt areal 6
12 Potensiell eksponering for helse- og miljøfarlige stoffer 0
13 Netto nasjonalinntekt pr. innbygger fordelt på kilder +
14 Utvikling i inntektsfordeling 7
15 Generasjonsregnskap: innstrammingsbehov i offentlige finanser som prosent av BNP +8
16 Befolkningen fordelt etter høyeste utdanning +
17 Langtidsledige og mottakere av uføreytelser som andel av befolkningen i alders­gruppen 18–66 år
18 Forventet levealder ved fødselen +

1 Bestandsutviklingen for hekkende fugl på land viser en svak nedgang i 2009. Med unntak av fugler i kulturlandskapet, hvor det har vært en nedgang, er bestandene om lag på samme nivå som i 1993.

2 Vi mangler foreløpig tall for utviklingen det siste året. Forsuringen er redusert over de siste årene, noe som isolert sett kan bidra til en bedring. Det pågår en omfattende kartlegging på området.

3 Vi mangler data for å si noe om utviklingen det siste året. Det pågår en omfattende kartlegging på området.

4 Det er foreløpig ikke tilstrekkelige data til å si noe entydig om utviklingen. En fullstendig kartlegging er ventet fullført høsten 2009.

5 For kysttorsken er det en svakt positiv utvikling det siste året. Utviklingen over tid har likevel vært negativ, og bestanden er under grensen hvor det er fare for reproduksjonen. For sei kan nedgangen siste år langt på vei forklares med naturlige variasjoner i størrelsen på årsklassene.

6 Data gir ikke grunnlag for å trekke sikre konklusjoner om utviklingen fra år til år. Over tid skjer det en viss avgang av ­arealer til veier, næringsvirksomhet etc. Omdisponering av dyrket og dyrkbar mark har vært på 517 km2fra 1976 til 2008. Jordbruksareal i drift er likevel noe større i 2006 enn i 1979.

7 Her er 2007 siste år det er tall for. Utviklingen i Gini-koeffisienten de siste årene er trolig sterkt påvirket av tilpasninger til skattereformen i 2006, og tolkningen av utviklingen fra 2006 til 2007 er usikker. Indikatoren P90/P10 viser et uendret nivå for de siste tre årene.

8 Bedringen i 2010 kommer etter en sterk økning av inndekningsbehovet i 2009, i hovedsak som følge av tiltakene for å dempe virkningen av finanskrisen og det internasjonale tilbakeslaget på norsk økonomi, jf. omtale i avsnitt 3.2.2.

Tradisjonell kunnskap er en viktig del av samisk kultur og levemåte. Den nye naturmangfoldloven slår fast at myndighetene skal legge vekt på erfaringer opparbeidet gjennom generasjoners bruk av naturen, herunder samisk bruk. Det er satt av midler over Arbeids- og inkluderingsdepartementets budsjett til arbeid med samisk tradisjonell kunnskap.

Samerettsutvalget II avleverte i desember 2007 NOU 2007: 13 Den nye samerettensom inneholder en rekke forslag om ny lovgivning og om endringer i eksisterende lover. NOU 2007: 13 ble sendt på høring 15. februar 2008, med høringsfrist 15. februar 2009. Saken er nå under behandling.

7.3 Bred medvirkning og oppfølging

Regjeringen ønsker å føre en politikk som oppmuntrer næringsliv, organisasjoner, forvaltning, skoler, utdanningsinstitusjoner og den enkelte til å delta aktivt i arbeidet for en bærekraftig utvikling.

7.3.1 Næringslivets rolle

Næringslivets evne til å utvikle mer bærekraftige produksjonsprosesser og vilje til å ta samfunnsansvar er viktig i arbeidet for bærekraftig utvikling. Regjeringen vil medvirke til at det offentlige går foran som ansvarlig forbruker ved å etterspørre varer og tjenester som er tilvirket etter høye miljømessige og etiske standarder. Regjeringen forventer at alle selskaper tar samfunnsansvar, enten de er offentlig eller privat eid. Virkemidlene en har til rådighet i forvaltningen av Statens pensjonsfond – Utland anvendes med sikte på å fremme selskapsstyring og innretning av finansielle markeder som ivaretar fondets interesser som finansiell investor. Videre skal virkemidlene anvendes for å bidra til god selskapspraksis og bevisstgjøring blant selskaper som fondet er investert i med hensyn til miljømessige og sosiale forhold.

Regjeringen mener at norske selskaper bør vise et særskilt samfunnsansvar ved å benytte de beste tilgjengelige standardene og beste praksis når de opererer i andre land, særlig i land der sosiale, etiske og miljømessige forpliktelser står svakt. Regjeringen vil oppfordre land og selskaper til å slutte opp om internasjonalt anerkjente prinsipper og rapporteringsnormer som FNs Global Compact og Global Reporting Initiative, slik at bedriftene kan etterprøves på sin innsats.

Regjeringen la i januar 2009 fram St.meld. nr. 10 (2008 – 2009) Næringslivets samfunnsansvar i en global økonomi. Meldingen legger til grunn at norske selskaper skal være blant de fremste i å utøve samfunnsansvar og på den måten bidra til å styrke menneskerettighetenes stilling, skape anstendige arbeidsvilkår, ta vare på miljøet og bekjempe korrupsjon. Regjeringen mener at et aktivt engasjement fra bedriftene på disse områdene vil virke positivt både for bedriftene og for samfunnet for øvrig.

7.3.2 Miljøinformasjon og den enkeltes rolle

Regjeringen ønsker å gjøre det enklere for folk å være miljøvennlige i hverdagen.

Forbruksnivå og forbruksmønstre har stor innvirkning på miljøet. Miljø-, ressurs- og klimabelastningen fra forbruket i Norge er høyere enn det som svarer til et bærekraftig nivå i global målestokk. Et endret forbruksmønster og redusert ressursbruk vil kreve endringer i både holdninger, atferd og livsstil – så vel som i teknologibruk og innretningen av økonomisk politikk. Forbrukerne kan gjennom etterspørselen bidra til å påvirke næringsdrivende til å endre både produktsortiment og måten produktene blir produsert på. Et mål i forbrukerpolitikken er å legge til rette informasjon til forbrukerne om miljøkonsekvenser av forbruksvalg, bl.a. ved å videreutvikle de eksisterende ordningene for frivillig positiv miljømerking av forbruksvarer (Svanen og Blomsten).

Grønne skatter og avgifter innebærer en betaling for miljøkostnader som oppstår ved produksjon og forbruk. I de fleste tilfeller er pris et viktig kriterium i forbrukernes valg mellom ulike alternativer. Bruk av økonomiske virkemidler egner seg derfor godt til å vri forbruket mot produkter som gir lav miljøbelastning selv om den enkelte forbruker ikke gjør produktvalg ut ifra en miljøvurdering.

God informasjon er viktig for at forbrukeren skal kunne ta hensyn til miljø. Retten til miljø­informasjon er lovfestet i Norge, og offentlige forvaltningsorganer er forpliktet til å gjøre informasjon om miljøtilstanden og miljøforhold innenfor sine ansvarsområder allment tilgjengelig. For at miljøinformasjon skal kunne holdes tilbake, må det være reelle og saklige grunner for det, og informasjonen eller dokumentet den finnes i må være unntatt offentlighet i medhold av offentlighetsloven. Miljøsertifisering har til hensikt å gi tjenesteprodusenter og andre virksomheter dokumentasjon på at de arbeider systematisk med miljø. Regjeringen vil styrke miljøinformasjonen og gjøre miljømerker bedre kjent i offentligheten.

7.3.3 Frivillige organisasjoner

De frivillige organisasjonene spiller en viktig rolle i det norske demokratiet. Organisasjonene bidrar til å øke kunnskapen om miljø- og utviklingsspørsmål og til å sette disse spørsmålene på dagsorden. I Norge har det vært et godt og tett samarbeid mellom myndigheter og organisasjoner om bærekraftig utvikling. Regjeringen ønsker å videreutvikle dette samarbeidet. Finansdepartementet opprettet derfor i 2008 en ny møteplass mellom organisasjoner og myndigheter, der det tas opp spørsmål av relevans for oppfølgingen av strategien for bærekraftig utvikling.

Norge er en foregangsnasjon og pådriver for økt medvirkning fra ikke-statlige organisasjoner i det internasjonale miljøvernsamarbeidet. Det er en tradisjon å ha representanter for organisasjonene med i nasjonale delegasjoner ved større FN-konferanser. Organisasjonene dannet nettverket Forum for Utvikling og Miljø (ForUM) etter Riokonferansen i 1992 for å følge opp gjennomføringen av Agenda 21. ForUM har mer enn 50 tilsluttede organisasjoner og finansieres i hovedsak av Utenriksdepartementet og Miljøverndepartementet.

Den norske kirke har et stort engasjement rundt spørsmål knyttet til miljø, klima, forbruk og rettferd.

7.3.4 Offentlig sektors rolle

Offentlig sektor kjøpte i 2008 inn varer og tjenester for rundt 330 mrd. kroner. Statsforvaltningens andel var rundt 123 mrd. kroner. Det er et stort potensial for reduksjon av miljøbelastningene fra det offentliges anskaffelse og bruk av varer og tjenester.

Regjeringen la i juni 2007 fram en handlingsplan for miljø- og samfunnsansvar i offentlige anskaffelser. Planen gjelder for 2007 – 2010. Regjeringen ser det som viktig at statlige virksomheter tar et særlig ansvar for å gå foran som ansvarlig innkjøper og forbruker. I arbeidet knyttet til miljø­ansvar i offentlige innkjøp har Regjeringen et særlig fokus på tiltak knyttet til klima og energi, helse- og miljøfarlige stoffer og biologisk mangfold. Planen inneholder en egen miljøpolitikk for statlig innkjøp, med konkrete mål og krav til innkjøp av særlig viktige produktgrupper. Denne er gjort gjeldende fra og med 1. januar 2008. Veiledende miljøkriterier for de prioriterte produktgruppene til bruk for innkjøpere ferdigstilles i løpet av 2009. Miljøledelse i statlige virksomheter videreføres gjennom handlingsplanen og miljøpolitikken for statlige innkjøp er en obligatorisk del av miljøledelsessystemet. Regjeringen vil medvirke til at kommuner og fylkeskommuner øker fokus på miljø- og samfunnsansvar.

Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) har fått ansvaret for å følge opp handlingsplanen for miljø- og samfunnsansvar i offentlige anskaffelser.

Helseforetakene har gjennom sine omfattende anskaffelser også en «innkjøpsmakt» som kan bidra til å påvirke både produsent- og leverandørsiden på en positiv måte. Med en bygningsmasse på 4 mill. kvm. bidrar helseforetakene til klimagassutslipp både gjennom egen drift og gjennom anskaffelser. Innkjøp av utstyr, forbruksmateriell og tjenester utgjør mer enn 16 mrd. kroner hvert år. I tillegg er sektoren en stor byggherre med mange store utbyggingsprosjekter.

Regjeringen har som mål å redusere negativ miljøpåvirkning tilknyttet bygge- og eiendomsvirksomheten. De viktigste utfordringene i årene framover er ytterligere reduksjon i energibruk og energiomlegging i eksisterende bygningsmasse. Statsbygg har mål om effektiv energibruk i sin eiendomsportefølje. Målet om et klimakorrigert energiforbruk på under 210 kWh/kvm i 2008 er nådd. Justert til normert driftstid var det klimakorrigerte energiforbruket på 201,7 kWh/ kvm. Statsbygg har også innført mål om at nybygg i gjennomsnitt skal ligge på under 180 kWh/kvm. Det utarbeides årlig en rapport om energibruken i Statsbyggs forvaltningseiendommer,

Forsvaret publiserer årlig grundige miljøredegjørelser knyttet til sin virksomhet. Forsvaret er en meget stor eier av bygningsmasse med om lag 4,5 mill. kvm. Et omfattende energiledelsesprogram gjennomføres i tett samarbeid med Enova SF. Målet er en årlig besparelse på over 90 GWh og en konvertering til CO2-nøytrale energikilder på mer enn 75 GWh. I 2008 ble det registrert en reduksjon i energiforbruket i eiendomsmassen på 2,3 pst. sammenliknet med 2007. Forsvaret har kartlagt forurenset sjøbunn ved flere marinebaser og er i gang med rydding av forurenset bunn flere steder. Forsvarsdepartementet deltar i Nasjonalt program for kartlegging og overvåking av biologisk mangfold (2003 – 2010).

Kommunal- og regionaldepartementet fastsatte nye energikrav til nybygg i teknisk forskrift til plan- og bygningsloven i 2007. Fra 1. august 2009 er overgangsreglene over. De nye kravene vil bidra til å redusere bruk av fossile brensler til oppvarming i bygg. Regjeringen har under vurdering å innføre forbud mot å installere oljekjel for oppvarming i nye bygg.

De nye energikravene innebærer en reduksjon i energibehovet på cirka 25 pst. sammenliknet med tidligere krav. I tillegg ble det i juli 2009 sendt på høring forslag til ytterligere skjerping i energikravene til bygg over 500 m2, med planlagt ikrafttreden i 2010.

Regjeringen vil stimulere til at flere byggeprosjekter tar i bruk miljømerkede byggevarer. Tildeling av Husbankens grunnlån og kompetansetilskudd vektlegger at prosjektene ivaretar hensynet til helse- og miljøfarlige stoffer. Husbanken og Statens bygningstekniske etat arbeider aktivt for å øke kompetansen om energi og miljø i bygge-, anleggs- og eiendomsnæringen, kommunene og blant forbrukerne.

7.3.5 Lokalforvaltningens rolle

Kommunene er både tjenesteprodusenter, myndighetsutøvere og demokratiske organer med ansvar for samfunnsutvikling. De er derfor viktige deltakere i arbeidet med miljø og bærekraftig utvikling og har et hovedansvar for arealforvaltningen. Energi, avfallshåndtering, avløpsrensing, lokal luftforurensning og viltforvaltning er andre viktige områder hvor kommunene har en sentral rolle.

Den nye plan- og bygningsloven stiller kommunene overfor strengere krav om å fremme miljøhensyn og en bærekraftig utvikling i sin areal- og samfunnsplanlegging, samtidig som de får større rom for å drive dette arbeidet.

Kommunene eier ifølge Enova rundt 25 pst. av alle yrkesbygg i Norge og står for 1/3 av energibruken i norske næringsbygg. Dette utgjør et stort potensial for redusert energibruk og energiomlegging. Per medio august 2009 har 317 kommuner søkt om støtte fra Enova til å utarbeide en energi- og klimaplan.

Miljøverndepartementet koordinerer Regjeringens arbeid med utviklingsprogrammet Framtidens byer. Staten har inngått forpliktende avtaler med de 13 største byene i landet om samarbeid for å redusere klimagassutslippene, jf. omtale i avsnitt 7.2.2.

Miljøverndepartementets samarbeid med Kommunenes sentralforbund (KS) om programmet Livskraftige kommuner – kommunenettverk for miljø og samfunnsutvikling omfatter nå 192 kommuner. Over 150 kommuner er i gang med konkrete klimatiltak. Programmet skal styrke kommunenes miljøkompetanse og støtte opp under det nasjonale arbeidet med bærekraftig utvikling. Avtalen om Grønne energikommuner mellom Kommunal- og regionaldepartementet, Olje- og energi­departementet, Miljøverndepartementet og KS har som mål å få kommunene til å satse på energieffektivisering, fornybar energi og å få ned klimagassutslippene, jf. omtale i avsnitt 7.2.2.

Kommunesektoren har betydelige innkjøp av varer og tjenester. Gjennom et samarbeid med KS i forbindelse med handlingsplanen for miljø og samfunnsansvar i offentlige innkjøp, vil Regjeringen bidra til at kommuner og fylkeskommuner legger økt vekt på miljø- og samfunnsansvar i egne innkjøp.

7.3.6 Utdanning for bærekraftig utvikling

Kunnskap er en helt sentral forutsetning for å lykkes i arbeidet med en bærekraftig utvikling, og barne­hager, skoler og andre utdanningsinstitusjoner kan gi viktige bidrag. Et av formålene med grunnopplæringen er å fremme forståelse om bærekraftig utvikling blant elevene. Kunnskapsdepartementet har gitt Utdanningsdirektoratet i oppdrag å følge opp og delta i arbeidet med FNs tiår for Utdanning for bærekraftig utvikling, som strekker seg fra 2005 til 2014. Direktoratet bistår også i arbeidet med å utvikle en samlet nasjonal strategi for utdanning for bærekraftig utvikling.

Fotnoter

1.

KMI=kroppsmasseindeks. Normal vekt uttrykt som KMI ligger mellom 18.5 og 24.9, overvekt fra 25 til 29.9 og fedme fra 30 og oppover.

Til toppen
Til dokumentets forside