Meld. St. 26 (2011–2012)

Den norske idrettsmodellen

Til innholdsfortegnelse

4 Frivillighet – en forutsetning for norsk idrett

Frivillig innsats er en forutsetning for norsk idrett. I St. meld. nr. 39 Frivillighet for alle (2006–2007), beskrives det utførlig hvilken betydning frivillig sektor har. Det vises blant annet til at frivillig sektor har spilt en betydelig rolle i utviklingen av demokratiet og oppbyggingen av det norske samfunnet.

Frivillige virksomheter er samfunnsbyggende, skaper fellesskap mellom mennesker, øker samfunnets sosiale kapital, er viktige som kulturbærere og legger til rette for opinionsdannelse og styrker demokratiet.

Deltakelse i frivillig organisasjonsliv gir mening, fellesskap og kompetanse. Frivillighet har derfor både en egenverdi for enkeltmennesket og en nytteverdi for samfunnet.

På nesten alle samfunnsområder finnes engasjerte frivillige, for saker, grupper og interesser. De frivillige sammenslutningene har vært sentrale pådrivere i utviklingen av det norske velferdssamfunnet («Det er bruk for alle», NOU 1998: 18).

Frivillige organisasjoner er en viktig del av vårt demokratiske samfunn, og organisasjonene er en viktig arena for læring og utvikling av kompetanse. Frivillig virksomhet har et ikke-fortjenestebasert formål. Virksomheten baseres på gaver, kontingenter, innsamlede midler, eller frivillig innsats og tidsbruk.

I idrettslagene handler frivillighet om å ta en deltakerrolle. I en slik rolle er enhver bidragsyter med på å skape et tilbud for fellesskapet. En slik rolle gir både rettigheter og forpliktelser, og skiller seg dermed fra en kunderolle der det handler om kjøp av tjenester i et marked.

Med over 90 000 frivillige organisasjoner er Norge i verdenstoppen når det gjelder organisasjonsliv og frivillig arbeid.

I 2009 oppga 48 prosent av befolkningen at de deltok i frivillig arbeid (Fra folkebevegelse til filantropi? Frivillig innsats i Norge 1997–2009, ISF).

4.1 Omfanget av frivillig innsats i befolkningen

I Norge gjør halvparten av befolkningen frivillig arbeid. Andelen av befolkningen som gjør frivillig arbeid har vært relativt stabil de siste tjue årene. I 1997 var andelen som gjorde frivillig arbeid 51 prosent, mens andelen var 48 prosent i 2009. I 2004 ble det notert en rekordhøy andel på 58 prosent. Denne toppnoteringen skyldes hovedsakelig en mobilisering blant de korttidsfrivillige (det vil si de som er frivillige under en halv time hver uke).

I samme periode har timeantallet for den ubetalte frivillige innsatsen økt fra rundt 113 000 årsverk til rundt 115 000. Selv om det nå er en noe lavere andel av befolkningen som utfører frivillig arbeid, er antallet frivillige timer utført i denne perioden likevel stabilt. Dette skyldes i all hovedsak befolkningsvekst.

Figur 4.1 Frivillig innsats splittet på kjønn og alder. Prosent av befolkningen

Figur 4.1 Frivillig innsats splittet på kjønn og alder. Prosent av befolkningen

Kilde: ISF, 2010

Figur 4.1 ser på frivillig innsats splittet på kjønn og alder. En klar tendens er en «frivillighetspause» for menn mellom 19-årsalderen og småbarnsfasen i midten av 30-årene. Dette utviklingstrekket gjenfinnes ikke i samme grad hos kvinner. Spesielt unge menn med lav utdanning synes å være preget av denne «frivillighetspausen». Blant unge menn som ikke har fullført videregående deltar 12 prosent i frivillig arbeid, mens blant dem som har videregående eller universitetsutdannelse deltar 40 prosent.

Hvis virtuell frivillighet, for eksempel frivillig arbeid for sosiale nettsamfunn som moderering av diskusjonsgrupper, veiledning av nye medlemmer etc. tas med, så stiger frivillighetsgraden blant unge menn. Her er også den sosiale skjevheten mindre. Syv prosent av unge menn mellom 16–24 år har gjort slikt arbeid (Wollebæk/Sivesind 2010). Ser vi på forholdet mellom kvinners og menns frivillighet viser hovedmønsteret at yngre kvinner deltar mer enn yngre menn, mens eldre menn deltar mer enn eldre kvinner.

Sammenlignet med andre land har Norge tradisjonelt hatt svært høy deltakelse i frivillige organisasjoner og frivillig arbeid. Dette synes fortsatt å være tilfellet. I 2009 hadde altså 48 prosent deltatt i frivillig arbeid i løpet av det siste året. Dette er, sammen med Sverige, den høyeste andelen blant de landene det finnes sammenlignbare data fra.

4.1.1 Minoritetsbefolkningens deltakelse i frivillig virke

De frivillige organisasjonene har lang tradisjon for å være åpne og inkludere alle. Andelen innvandrere som deltar med frivillig arbeid er lavere enn gjennomsnittet. Samtidig deltar hele 36 prosent av minoriteter med bakgrunn i Asia eller Afrika i frivillig arbeid i løpet av et år (ISF: «Fra folkebevegelse til filantropi? Frivillig innsats i Norge 1997–2009»).

Figur 4.2 Timer til frivillig arbeid i 2009, blant majoritetsbefolkningen og minoritet med bakgrunn fra Afrika og Asia. Prosent av befolkningen.

Figur 4.2 Timer til frivillig arbeid i 2009, blant majoritetsbefolkningen og minoritet med bakgrunn fra Afrika og Asia. Prosent av befolkningen.

Kilde: Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor, 2010

Minoritetsbefolkningen og majoritetsbefolkningen deltar i ulike typer organisasjoner. Mens tyngden av de frivillige i majoritetsbefolkningen gjør en innsats i kultur- og fritidsorganisasjoner, idrettslag og i velforeninger, velger frivillige innvandrere å gjøre en innsats på velferdsområdet, i rettighets- og støttearbeid og i religiøse organisasjoner.

4.2 Frivillig innsats i norsk idrett

Idretten er landets største barne- og ungdomsorganisasjon og den klart største arenaen for frivillig innsats på fritiden. Dette gjør idretten til en sentral bidragsyter når det gjelder sosial integrasjon, nettverk, fellesskap og tillit, både i majoritets- og minoritetsbefolkningen.

Den frivillige innsatsen er en forutsetning for driften av og aktiviteten i norske idrettslag. Tall fra idrettslagsundersøkelsen gjennomført av Institutt for samfunnsforskning (ISF) viser at 67 prosent av idrettslagene baserte driften utelukkende på ulønnet arbeid i 2006.

Dette er en liten tilbakegang sammenlignet med 1999, hvor over 71 prosent av lagene baserte all drift på frivillig innsats. Over 84 prosent av lagene baserte 90 prosent eller mer av driften på frivillig innsats. Tilsvarende andel i 1999 var rundt 89 prosent.

Figur 4.3 Frivillig arbeid etter majoritets- og minoritetsbakgrunn. Prosent av befolkningen som har arbeidet frivillig siste år.

Figur 4.3 Frivillig arbeid etter majoritets- og minoritetsbakgrunn. Prosent av befolkningen som har arbeidet frivillig siste år.

Kilde: ISF, 2010

Nesten en av tre nordmenn gjør gratisarbeid for idrettslag og 35–44-åringer er de mest aktive. Medlemmer av idrettslag bruker over 50 timer på gratisarbeid i året. Blant de aktive medlemmene går 84 timer til gratisarbeid i året. Det er gifte/samboende med skolebarn som gjør mest gratisarbeid, og menn bruker mer tid til gratisarbeid enn kvinner (SSB, Vaage 2009).

Figur 4.4 Andel, i prosent, som har gjort frivillig arbeid etter livsfase. 1997 og 2009.

Figur 4.4 Andel, i prosent, som har gjort frivillig arbeid etter livsfase. 1997 og 2009.

Kilde: ISF, 2010

I gruppen «par med barn» i alderen 7 til 19 år har rundt 60 prosent gjort frivillig arbeid det siste året. Det betyr at mange foreldre legger ned utallige timer i frivillig arbeid motivert av et ønske om at barn og ungdom skal ha et slikt tilbud i nærmiljøet. Det er med andre ord rimelig å anta at en stor del av frivilligheten i idretten i Norge skjer på vegne av egne barn og deres venner.

Antall timer frivillig arbeid som legges ned i hvert enkelt idrettslag ser ut til å være tilnærmet konstant for perioden 1999 – 2006. Samtidig synes andelen av alt arbeidet som gjøres av frivillige mindre, mens andelen av arbeid som gjøres betalt er økende. Ut fra dette kan det konkluderes med at den frivillige innsatsen ikke ser ut til å være mindre enn før, men det betalte arbeidet utgjør en noe større andel av arbeidet som gjøres i idrettslagene enn tidligere.

En kartlegging gjort av ISF i 2010 viser at mens 36 prosent av minoritetsbefolkningen deltar i frivillig arbeid i løpet av ett år gjør 49 prosent av den etnisk norske majoritetsbefolkningen det samme. For norske idrettslag er tallet 20 prosent for majoritetsbefolkningen og 9 prosent for medlemmer av minoritetsbefolkningen med bakgrunn fra Afrika og Asia.

Mange har en oppfatning om at minoriteter deltar mindre i frivillig arbeid enn etniske nordmenn. Samtidig peker nyere undersøkelser på klare forskjeller med hensyn til hvilke organisasjoner minoritets- og majoritetsbefolkningen deltar i. Minoritetene deltar i mindre grad i frivillig arbeid innen kultur- og fritidssektoren og innen velforeninger, men de er mer aktive enn etniske nordmenn innen velferdsområdet, politisk arbeid og religiøse organisasjoner (ISF 2010).

4.2.1 Sosiale forskjeller

Hobby- og fritidsorganisasjonene er i dag mindre skjevt sosialt sammensatt enn i 1997. For kulturorganisasjoner og idretten er effekten av ulike sosiale markører for det meste mer stabil. Forskerne finner blant annet sosial ulikhet i den organiserte idretten. Undersøkelser viser også at frivilligheten reflekterer de økende sosiale forskjellene i samfunnet. Personer med lav inntekt og utdanning og svak tilknytning til arbeidsmarkedet er mindre engasjert i frivillig arbeid enn de med høy utdanning og inntekt. ( ISF: Wollebæk, Sivesind 2010)

Figur 4.5 Andel, i prosent, som har gjort frivillig arbeid siste år etter utdanningsnivå.

Figur 4.5 Andel, i prosent, som har gjort frivillig arbeid siste år etter utdanningsnivå.

Kilde: ISF: «Fra folkebevegelse til filantropi? Frivillig innsats i Norge 1997–2009»

Tabellen over viser at andelen som har gjort frivillig arbeid siste år øker med økende utdanningsnivå. Ser vi på inntekt gjenfinnes samme tendens.

Figur 4.6 Andel, i prosent, som har gjort frivillig arbeid siste år etter inntektsnivå.

Figur 4.6 Andel, i prosent, som har gjort frivillig arbeid siste år etter inntektsnivå.

Kilde: ISF: «Fra folkebevegelse til filantropi? Frivillig innsats i Norge 1997–2009»

Personer med høy inntekt, høy utdanning, heltidsansettelse og god helse har altså større sannsynlighet for å være aktivt medlem og yte frivillig innsats i en idrettsorganisasjon.

4.3 Utviklingstrekk

Nyere forskning peker også på to generelle utviklingstrekk innen frivilligheten. For det første er det en større tendens til frivillighet uten medlemskap og en vridning mot å donere penger fremfor tid.

For det andre er det en tendens til at de frivilliges holdninger og motivasjon for deltakelse også har endret seg. Frivillighet handler i økende grad om individuell selvrealisering, som å øke egne kvalifikasjoner eller å styrke selvfølelsen.

Man ser også at kollektive identiteter er svekket. Nye deltakelsesformer som frivillighet uten medlemskap og frivillighet på nett (virtuell frivillighet) kommer til og øker i omfang.

Forskning på frivillighet innen idretten i Norge har i stor grad vært knyttet til det som skjer i lag og foreninger. Frivillighet uten medlemskap er på idrettsområdet ofte knyttet opp mot store idrettsarrangementer. På dette området er det foretatt lite forskning. Samtidig er omfanget av denne typen frivillighet økende.

I en undersøkelse om frivillig innsats i Oslo-idretten framgikk det at lagene i gjennomsnitt brukte 709 timer på enkeltstående arrangement (ISF, Seippel, 2006). Store internasjonale arrangement utløser en høy grad av frivillighet uten medlemskap.

Under OL på Lillehammer bidro 9 100 frivillige (IOC, 2010), mens VM på ski i nordiske grener i 2011 hadde mellom 2 200 og 2 300 frivillige i aksjon.

Samtidig er det grunn til å understreke at det fortsatt er slik at det alt vesentlige av frivillig innsats innenfor idretten foregår på tradisjonelt vis i lag og foreninger. Et kjennetegn ved den frivillige innsatsen innenfor idretten er at den i stor grad utføres av foreldre, som på denne måten gjør en innsats for egne barn og deres venner. Dette kan indikere at utviklingen i retning av individuell selvrealisering som motiv for frivillig innsats ikke er like tydelig innenfor idretten som på enkelte andre frivillighetsarenaer.

Et annet trekk det er verdt å merke seg fra forskningen som er referert ovenfor er at omfanget av frivillig innsats på idrettsområdet er veldig stabilt. Fortsatt er det slik at norsk idrett er helt avhengig av frivillig arbeid og de langt fleste idrettslagene drives nesten utelukkende med frivillig arbeid.

Til toppen
Til dokumentets forside