Meld. St. 29 (2012–2013)

Morgendagens omsorg

Til innholdsfortegnelse

7 Velferdsteknologi – en ny ressurs

Figur 7.1 

Figur 7.1

«Velferdsteknologi handler ikke om teknologi – men om mennesker.»

Kilde: Nils Peter Nissen

Bruk av velferdsteknologi i de kommunale helse- og omsorgstjenestene åpner et mulighetsrom på flere måter. Det gir først og fremst mennesker mulighet til å mestre eget liv og helse, og bidrar til at flere kan bo lenger i eget hjem til tross for nedsatt funksjonsevne. Velferdsteknologi kan bidra til å forebygge eller utsette institusjonsinnleggelse. Teknologi som skaper større trygghet hos brukeren kan også avlaste pårørende for unødvendig bekymring.

Teknologi vil aldri kunne erstatte menneskelig omsorg og fysisk nærhet. Omsorgstjenestene vil både i dag og i framtida være arbeidsintensive og avhengige av det konkrete møtet mellom mennesker. Velferdsteknologien kan imidlertid understøtte en ny utvikling og være ett av flere tiltak for å endre disse tjenestenes innretning, med større vekt på hjelp til selvhjelp, selvstendighet, sosial deltakelse, aktiv omsorg og hverdagsrehabilitering.

På samme måte som for tankegangen bak hverdagsrehabilitering, kan velferdsteknologi sette brukerne bedre i stand til å ta ansvar for sitt eget liv og opprettholde relasjonene til andre mennesker i det daglige. Teknologien kan også bidra til å forsterke sosiale nettverk og mobilisere til økt samspill med tjenesteansvarlige, nærmiljøet, familie og frivillige. Dermed kan den også frigjøre tid og ressurser i omsorgstjenesten, som i større grad kan brukes i direkte brukerrettet arbeid.

Velferdsteknologi kan være en av driverne som skaper innovasjon i helse- og omsorgstjenestene. Den åpner for nye måter å organisere omsorg på, og kan legge til rette for nye arenaer for samvirke med brukeren selv, nærmiljøet, pårørende, frivillige, ideelle aktører og næringslivet.

Økt bruk av velferdsteknologi kan også bidra til økt verdiskaping i næringslivet. Det er naturlig at omsorgssektoren framover blir en stadig viktigere kunde etter hvert som næringslivet utvikler velferdsteknologiske produkter, tjenester og konsepter som er interessante for kommunene.

Utnytte mulighetsrommet

For å utnytte det mulighetsrommet velferdsteknologi gir, må det legges til rette for at kommunene i større grad kan ta velferdsteknologiske løsninger i bruk. Derfor settes det i gang et nasjonalt program for utvikling og implementering av velferdsteknologi i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Programmet bygger på samhandlingsreformens målsettinger om helsefremmende arbeid, forebyggende tjenester, tidlig innsats og om å yte tjenestene der folk bor.

Vi skal utnytte de muligheter velferdsteknologien gir. Samtidig vil den ikke alene være avgjørende for omsorgstjenestenes evne til å møte framtida. En ny og framtidsrettet omsorgstjeneste vil også kreve større faglig bredde med sterkere vekt på aktivisering, rehabilitering og gruppe- og nettverksarbeid.

Flere av de som arbeider på dette feltet sier at innføring av velferdsteknologi handler mest om organisering og mindre om teknologi. Utviklingen av velferdsteknologi må derfor settes inn i en ramme, og ha som formål å bidra til å løse helt konkrete problemer og behov. Innføring av velferdsteknologi i helse- og omsorgstjenestene bør derfor skje parallelt med endringer i organiseringen og innretningen av tjenestene.

Innføring og bruk av velferdsteknologi er høyt på dagsorden i mange europeiske land. Utvikling og utprøving av velferdsteknologi spiller en sentral rolle i EUs European Innovation Partnership on Active and Healthy Ageing. Videre legger EUs nye rammeprogram for forskning og innovasjon, Horisont 2020, til rette for at europeisk forskning, teknologisk utvikling og innovasjon skal trekke i samme retning, og bidra til gode løsninger på samfunnsutfordringer som demografi og helse, klima og miljø, transport og sikkerhet.

7.1 Velferdsteknologi

I denne meldingen legges definisjonen av velferdsteknologi fra Hagen-utvalget til grunn:

«Med velferdsteknologi menes først og fremst teknologisk assistanse som bidrar til økt trygghet, sikkerhet, sosial deltakelse, mobilitet og fysisk og kulturell aktivitet, og styrker den enkeltes evne til å klare seg selv i hverdagen til tross for sykdom og sosial, psykisk eller fysisk nedsatt funksjonsevne. Velferdsteknologi kan også fungere som støtte til pårørende og ellers bidra til å forbedre tilgjengelighet, ressursutnyttelse og kvalitet på tjenestetilbudet. Velferdsteknologiske løsninger kan i mange tilfeller forebygge behov for tjenester eller innleggelse i institusjon.»

Helsedirektoratet har i sin fagrapport om implementering av velferdsteknologi (Helsedirektoratet 2012) også brukt denne definisjonen. Velferdsteknologi har grenseflater mot, og kan være overlappende med IKT i helse og kommuneforvaltningen og hjelpemiddelområdet. I denne meldingen omhandles velferdsteknologi med sikte på at dette skal bli en integrert del av tjenestetilbudet i omsorgstjenesten.

Figur 7.2 Illustrasjon av forholdet mellom begrepene IKT i helse, telemedisin, velferdsteknologi, NAV Hjelpemidler og IKT i kommuneforvaltningen

Figur 7.2 Illustrasjon av forholdet mellom begrepene IKT i helse, telemedisin, velferdsteknologi, NAV Hjelpemidler og IKT i kommuneforvaltningen

IKT i helse er en samlebetegnelse som omfatter utvikling og bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) for å registrere og utveksle helserelaterte data, informasjon og kunnskap hos pasienter, helsepersonell, helseadministratorer og politikere. I den grad velferdsteknologiske løsninger overfører informasjon med betydning både for en persons helse- eller livssituasjon og for den tjeneste vedkommende skal motta, omfattes dette av begrepet IKT i helse. Da vil også personopplysningsloven og helseregisterloven gjelde. Telemedisin inngår i IKT i helse, og er særlig brukt i behandlinger der helsehjelp blir understøttet av helsepersonell som befinner seg på andre steder enn pasienten.

I helse- og omsorgssektoren er IKT et verktøy for å skape bedre tjenester, og teknologien skal støtte arbeidsprosessene i hele bruker- og pasientforløpet. IKT-systemene skal også forenkle innbyggernes tilgang til informasjon og tjenester, bl.a. slik at det legges til rette for kommunikasjon og informasjonsutveksling mellom brukerne og kommuneforvaltningen.

Folketrygdloven regulerer stønad til hjelpemidler i arbeids- og dagliglivet. Hjelpemidler i folketrygdens forstand innbefatter også velferdsteknologi. Rettighetene i folketrygdloven er rettet mot enkeltbrukere, og tiltak må knyttes opp mot å avhjelpe et praktisk problem som funksjonsnedsettelsen forårsaker. Det er en forutsetning at personen som gis stønad har en vesentlig og varig nedsatt funksjonsevne. Kommunene har ansvar for hjelpemidler som skal dekke midlertidige behov, det vil si behov av en varighet på under to år. Innføring og bruk av velferdsteknologi i de kommunale helse- og omsorgstjenestene endrer ikke oppgave- og ansvarsfordelingen mellom stat og kommunene.

NOU 2010: 5 Aktiv deltakelse, likeverd og innkludering – Et helhetlig hjelpemiddeltilbud la vekt på at tilrettelegging og hjelpemiddelområdet er et tverrfaglig fagfelt som krever innsats på en rekke områder i helse- og velferdsfeltet. Utvalget vektla behovet for å utforme en langsiktig og strategisk innrettet kunnskapsoppbygging på dette området. Arbeidsdepartementet og Arbeids- og velferdsetaten har begynt dette arbeidet, og har slått sammen flere av sine kompetansesentre på området.

NAV Kompetansesenter for tilrettelegging og deltagelse er en ny ressurs i arbeids- og velferdsforvaltningen, og skal ha et særlig fokus på tilrettelegging og deltakelse i utdanning og arbeid. Kompetansesenteret har ansvar for kunnskapsutvikling innenfor velferdsteknologiområdet rettet mot hjelpemiddelsentralene. Et sentralt område er å utvikle og formidle kunnskap knyttet til forbruksteknologi som bidrar til aktivitet og deltakelse for personer med nedsatt funksjonsevne. Kommunene og hjelpemiddelsentralene har et bredt samarbeid om tilrettelegging og formidling av hjelpemidler. Hjelpemiddelsentralens rolle som ressurs- og kompetansesenter avgrenses ikke av hva som finansieres gjennom folketrygdloven. Det er derfor naturlig at hjelpemiddelsentralene og kommunene samarbeider om velferdsteknologi.

Tilrettelegging og formidling av hjelpemidler etter folketrygden er knyttet til enkeltpersoner med varige funksjonsnedsettelser. For den kommunale omsorgstjenesten vil bruk av velferdsteknologi være en integrert del av tjenestene, og brukes som alternativ til andre omsorgstjenester eller som ledd i tjenesteytingen.

Etter forskrift om egenandel for kommunale helse- og omsorgstjenester kan kommunen kreve vederlag for praktisk bistand og opplæring etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd nr. 6 bokstav b, med unntak av tjenester til personlig stell og egenomsorg. Utgifter til investering, installering og bruk av velferdsteknologi vil falle inn under disse egenandelsbestemmelser så lenge teknologien tildeles for å oppfylle kommunens plikt til å yte nødvendige helse- og omsorgstjenester. Det er ikke egenandeler på hjelpemidler etter folketrygden og behandlingshjelpemidler tildelt av spesialisthelsetjenesten.

Boks 7.1 Bildetolking for inkludering i arbeid og utdanning

Bildetolketjeneste er et eksempel på hjelpemidler tilrettelagt og formidlet av NAV Hjelpemiddelsentralene. Tjenesten skal gi brukerne lettere tilgang til tolketjenester og dermed større mulighet for likestilling og deltakelse i arbeidslivet. Bildetolketjenesten er fjerntolking for hørselshemmede og døvblinde med tegnspråk eller skrivetolking via bildetelefon. En bildetelefon består av skjerm, kamera og programvare. Tjenesten øker den sosiale deltakelsen på arbeidsplassen ved at lunsjpauser, samtaler mellom kolleger og lignende kan tolkes gjennom bildetolketjenesten. Tjenesten gjør det også enklere for hørselshemmede og døvblinde i arbeid å ta direkte kontakt med hørende på telefon.

7.1.1 Ulike typer velferdsteknologi

Velferdsteknologi kan deles inn i fire hovedkategorier ut fra hvilket behov de møter, og hvordan de kan fungere som støtte for brukere, pårørende og tjenesteutøvere:

Trygghets- og sikkerhetsteknologi skaper trygge rammer omkring enkeltindividets liv og mestring av egen helse. Trygghetsalarmer er den mest brukte løsningen i denne gruppen, som nå utvides med varslings- og lokaliseringsteknologi og ulike former for sensorer.

Kompensasjons- og velværeteknologi bistår når for eksempel hukommelsen blir dårligere, eller ved fysisk funksjonssvikt. Dette omfatter også teknologi som gjør hverdagslivet enklere, som for eksempel styring av lys og varme.

Teknologi for sosial kontakt bistår mennesker med å komme i kontakt med andre, som for eksempel videokommunikasjonsteknologi.

Teknologi for behandling og pleie bidrar til at mennesker gis mulighet til å bedre mestre egen helse ved for eksempel kronisk lidelse. Automatisk måling av blodsukker, blodtrykk mv. er eksempler på slike tekniske hjelpemidler.

7.2 Utfordringer ved bruk av velferdsteknologi i kommunene

En undersøkelse foretatt av KS i 2011 viste at velferdsteknologi i svært liten grad var tatt i bruk i norske kommuner (Hoen og Tangen 2011). Så godt som alle kommuner har tilbud om trygghetsalarm, men bare et fåtall har utvidede funksjoner koblet til trygghetsalarmen. Svært få kommuner har teknologi for sosial kontakt integrert i tjenestene. Bruk av PDAer (personlig digital assistent) er mer utbredt, men dette er teknologi som brukes av de ansatte og ikke av brukeren selv. Flertallet av kommunene som deltok i KS-undersøkelsen etterlyser informasjon om mulighetene som ligger i bruk av velferdsteknologi, og de etterlyser også økt satsing på rådgivning om implementering og integrering i tjenestene. Samtidig så et flertall av kommunene på velferdsteknologiske løsninger som et rekrutteringsfortrinn framover, og uttrykte stor tro på at ulike former for velferdsteknologi kan benyttes i forebyggende tiltak.

Boks 7.2 Fonden for Velfærdsteknologi

I Danmark ble Fonden for Anvendt Borgernær Teknologi (ABT-fonden) etablert i 2009 med en kapital på tre mrd. danske kroner. Fondet finansierer prosjekter som systematisk prøver ut nye digitale og velferdsteknologiske løsninger som skal bidra til bedre tjenester med færre ressurser. I 2012 endret fondet navn til Fonden for Velfærdsteknologi.

Fram til 2012 ble det gitt midler til demonstrasjonsprosjekter for utprøving av teknologi og til større implementeringsprosjekter. Fra og med 2012 er hovedaktiviteten å spre de velferdsteknologiske løsningene som har vist størst potensial, og der teknologien er tilpasset brukernes behov. Fonden for Velfærdsteknologi skal fram til 2016 videreføre igangsatte prosjekter for å dokumentere hvordan velferdsteknologi kan gi bedre tjenester til brukerne, og fornye og effektivisere det offentlige tjenestetilbudet.

Funnene fra KS-undersøkelsen bekreftes i en undersøkelse Norsk Sykepleierforbund gjorde blant landets ordførere og rådmenn i 2012 (NorgesBarometeret 2012). Flertallet av ordførerne og rådmennene i undersøkelsen svarte bekreftende på at det er ønskelig å bruke mer midler enn de gjør i dag på teknologi og innovasjonsarbeid, men at de samtidig kjenner for dårlig til mulighetene som finnes.

Ansvaret for innføring og bruk av velferdsteknologi må ligge i den enkelte kommune. Statens rolle er å legge til rette for at det kan utvikles gode velferdsteknologiske løsninger i et samarbeid mellom kommuner, næringslivet og kompetansemiljøer. Staten kan også bidra til å møte noen av de utfordringene som er felles for alle kommunene, som for eksempel etiske, personvernmessige og juridiske utfordringer, og tekniske rammebetingelser for utvikling og innføring av velferdsteknologi slik som standardisering og valg av felles løsninger.

Boks 7.3 Det midtnorske velferdsteknologiprosjektet

Fylkesmennene i Nord-Trøndelag, Sør-Trøndelag og Møre og Romsdal samarbeider med KS om utprøving av velferdsteknologi i flere av regionens kommuner. Flere mindre prosjekt inngår i et koordinert fellesprosjekt. Kommunene som deltar samarbeider med flere eksterne aktører, som ulike FoU-miljøer, Næringslivets hovedorganisasjon, Leverandørutviklingsprogrammet, næringslivsaktører og/eller med aktører som piloterer ulike programmer som skal fremme innovasjonskraft og innovasjonsevne i kommunene.

Etter halvgått løp i prosjektet ser man konturene av hvilke kriterier som må være på plass når kommuner skal teste og ta i bruk velferdsteknologi: Ressurser til gjennomføring og medarbeidere som faktisk og reelt har avsatt tid til arbeidet. Langsiktig finansiering er viktig. Det samme er forankring i ledelsen og i de delene av organisasjonen som skal gjennomføre prosjektet. Deltakerkommunene har erfart at det tar tid å gjennomføre endringer som på sikt vil kunne rokkere ved etablerte kulturer og arbeidsmåter. Det er avgjørende med en grundig tilnærming til nye tjenesteforløp, som sikrer nødvendig trygghet for brukerne, pårørende og tjenesteyterne.

7.2.1 Etiske og personvernmessige utfordringer

Bruk av velferdsteknologi i omsorgstjenesten supplerer den tradisjonelle måten å gi omsorgstjenester på. Velferdsteknologien kan bidra til å skape bedre løsninger, men kan også utfordre grunnleggende verdier.

Etiske utfordringer

Samtidig som velferdsteknologi kan bidra til trygghet og at flere kan bo hjemme i egen bolig lengre, kan den også utfordre den enkeltes privatliv og personvern. Eksempelvis kan overvåking medføre at brukeren får innskrenket sitt handlingsrom. Personvernet er avgjørende for å ivareta den individuelle friheten.

Å få bestemme over sitt eget liv er en av de viktigste forutsetningene for en positiv utvikling og identitet. Derfor må vi sikre at den enkelte i størst mulig grad beholder selvbestemmelsesretten. For de som ikke har samtykkekompetanse må tjenesten ha nær kontakt med pårørende eller verge som bistår brukeren.

Velferdsteknologi kan generere til dels store mengder sensitiv informasjon. Teknologien må derfor være minst mulig integritetskrenkende, og bruken må ha et klart definert formål og vurderes å være forsvarlig. Krav til faglig forsvarlighet er et grunnleggende krav i helse- og omsorgstjenestene. I prinsippet om faglig forsvarlighet inngår også krav om etisk forsvarlighet. Etisk forsvarlighet betyr at tiltakene må prøves mot alminnelige etiske prinsipper.

Personopplysningsvern og velferdsteknologi

Helse- og omsorgssektoren håndterer store mengder helseopplysninger, som er blant de mest sensitive personopplysningene som finnes. Det er dermed et stort behov for et godt rettslig rammeverk for håndteringen av slike opplysninger. Omfattende elektronisk innsamling av helseopplysninger og andre personopplysninger kan øke risikoen for spredning og misbruk, og skadepotensialet kan være stort. Det er viktig at befolkningen har tillit til at helse- og omsorgssektoren behandler personopplysninger på en slik måte at personopplysningsvernet er ivaretatt.

Når helse- og omsorgstjenesten skal ta i bruk velferdsteknologi må de ha et rettsgrunnlag for å håndtere helseopplysninger og andre personopplysninger. Hovedregelen og utgangspunktet i helseregisterloven og personopplysningsloven er at slik behandling skal basere seg på samtykke fra den enkelte. I tillegg må all behandling av personopplysninger være i samsvar med kravene etter gjeldende personvernlovgivning, og oppfylle kravene til tilfredsstillende informasjonssikkerhet.

Behov for endringer i lov og regelverk

Bruk av varslings- og lokaliseringsteknologi som ledd i helse- og omsorgstjenester, vil kunne innebære inngrep overfor den enkelte. Dette krever rettslig grunnlag, enten i form av samtykke eller særskilt lovhjemmel (legalitetsprinsippet). Mange av dagens pasienter og brukere mangler samtykkekompetanse helt eller delvis. Særlig gjelder dette en økende andel personer med demens og andre med kognitiv svikt som trenger helse- og omsorgstjenester. Dette gjør det nødvendig med annet rettslig grunnlag enn samtykke, dvs. lovhjemmel.

Dagens regelverk er fragmentert og til dels uklart og mangelfullt, når det gjelder bruk av varslings- og lokaliseringsteknologi i helse- og omsorgstjenesten til myndige pasienter eller brukere som mangler samtykkekompetanse. En stor andel av kommunene oppfatter også helselovgivningen som et hinder for å ta i bruk velferdsteknologi.

For å skape rettslig klarhet og for å legge bedre til rette for ny teknologi som kan gi den enkelte større mulighet til selvstendighet, trygghet og fysisk aktivitet, har departementet hatt på høring forslag til lovendringer, som gir helse- og omsorgstjenesten adgang til å treffe vedtak om bruk av varslings- og lokaliseringssystemer som ledd i helse- og omsorgstjenester til myndige pasienter og brukere som mangler samtykkekompetanse. Prop. 90 L (2012–2013) om endringer i pasient- og brukerrettighetsloven mv. (bruk av varslings- og lokaliseringsteknologi) er oversendt Stortinget.

7.2.2 Behov for standardisering på velferdsteknologiområdet

Felles åpne standarder for velferdsteknologi, som er uavhengig av hvem som yter tjenestene og hvilke leverandører disse har valgt, gjør at brukerne får en god, koordinert og forutsigbar tjeneste. Standarder gjør det mulig å utveksle og forstå informasjon som benyttes mellom ulike enheter. Utstyr eller enheter fra en produsent kan byttes ut med utstyr fra en annen produsent. Felles åpne standarder er også et viktig skritt mot at velferdsteknologier fungerer sammen med, og kan kommunisere med teknologi og hjelpemidler levert av Arbeids- og velferdsetaten, spesialisthelsetjenesten eller private aktører.

For små og mellomstore bedrifter vil standarder være viktig for å kunne levere tilpassede produkter i et større internasjonalt marked. Innflytelse på standarder gjør det mulig for norske bedrifter å utvikle produkter som kan være internasjonalt konkurransedyktige.

Boks 7.4 unIKT

Programmet unIKT skal styrke arbeidet med digital deltakelse, og medvirke til at flere digitale satsinger kan bli til nytte for hele befolkningen. unIKT Brukerforum skal arbeide for at IKT-løsninger i det offentlige rom skal bli universelt utformet. Forumet skal fungere som kontaktskaper og pådriver når det gjelder bevisstgjøring, mobilisering, informasjons- og kunnskapsspredning.

Kilde: Se http://www.bufetat.no/bufdir/deltasenteret/

7.2.3 Samarbeid mellom kommuner og næringsliv

Utvikling og innføring av velferdsteknologi i kommunene vil kreve gode og tette samarbeidsrelasjoner mellom kommunene og næringslivet. Næringslivet må delta aktivt i utformingen av løsninger på bakgrunn av kommunenes behov.

For at anskaffelser skal bidra til bedre oppgaveløsning i helse- og omsorgstjenestene må kommunene kartlegge langsiktige utviklingstrender i brukernes behov og ha innsikt i den teknologiske utviklingen som muliggjør nye løsninger. Derfor må omsorgstjenesten og innkjøpsmiljøer i den enkelte kommune samarbeide tett ut fra felles målsettinger og kartlagte brukerbehov, slik at bestillingen til næringslivet dekker de behovene brukerne har.

Kommunene kan bidra til næringsutvikling gjennom rollen som krevende kunder. Velferdsteknologi kan bidra til å utvikle norsk næringsliv og skape nye muligheter både for små og store bedrifter. I en rapport danske Damvad utarbeidet til Næringslivets hovedorganisasjon i 2011 ble det påpekt at det ligger et stort markedspotensial innenfor velferdsteknologiområdet, både i Norge og internasjonalt (Damvad 2011a).

Regjeringen har lagt fram en strategi for økt innovasjonseffekt av offentlige anskaffelser. Strategien tar særlig fatt i tverrgående utfordringer i hvordan offentlige virksomheter arbeider med anskaffelser i for- og etterkant av sine utlysninger. Der det er rasjonelt og riktig vil regjeringen legge til rette for at anskaffelser blir et strategisk virkemiddel i offentlige virksomheters utviklingsarbeid. Offentlige virksomheter skal ha god dialog med markedet om sine utviklingsbehov, og ha redskaper og kompetanse for å planlegge og gjennomføre innovasjonsfremmende anskaffelser.

7.2.4 Tjenesteinnovasjon og organisasjonsendringer

Velferdsteknologi og IKT er først og fremst verktøy for å kunne levere bedre, mer individuelt tilpassede og effektive tjenester. Potensialet er stort, men innføring av ny teknologi vil i de fleste tilfeller også medføre endringer i arbeidsrutiner, organisering og oppgavefordeling.

For å hente ut gevinster av velferdsteknologien viser erfaringer fra Danmark at det må organisatoriske endringer til, og at ansatte og brukere må få tilstrekkelig kompetanse og veiledning til å kunne gjøre velferdsteknologi til et virkningsfullt verktøy i helse- og omsorgstjenesten. Erfaringer fra de kommunene som er i gang med å innføre velferdsteknologi viser at behovskartlegging sammen med brukeren, og tett oppfølging av leverandører, er viktig for å finne rett teknologi til rett person.

Et nasjonalt program for velferdsteknologi må også lære av erfaringene med å innføre smarthusteknologi på 1990-tallet. Et doktorgradsarbeid om hvorfor smarthusteknologien ikke ble tatt i bruk (Thygesen 2009) peker på noen sentrale faktorer: Ustabil og sårbar teknologi, lite fleksibel og brukervennlig teknologi, mangel på planlegging og tverrfaglig organisering for å utnytte teknologien, utstyr med ulike grensesnitt og mangel på standardisering, kompetanse, og uklart regelverk med hensyn til varsling.

7.3 Nasjonalt program for utvikling og implementering av velferdsteknologi

Det skal etableres et nasjonalt program for utvikling og implementering av velferdsteknologi i helse- og omsorgstjenestene. Hovedmålet for programmet er at velferdsteknologi skal være en integrert del av tjenestetilbudet i omsorgstjenestene innen 2020. Programmet skal medvirke til at det utvikles og innføres velferdsteknologiske løsninger som styrker brukernes selvstendighet, egenmestring og sosiale deltakelse, og skaper større trygghet for brukere og pårørende.

I tråd med samhandlingsreformen og Nasjonal helse- og omsorgsplan skal programmet fremme forebyggende arbeid, tidlig innsats og rehabilitering, og legge til rette for nye arbeids- og samarbeidsformer mellom kommuner, brukere, pårørende, nærmiljøet, frivillige, spesialisthelsetjenesten og næringslivet.

Økt bruk av velferdsteknologi i helse- og omsorgstjenestene skal bidra til å:

  • forbedre brukernes mulighet til å mestre egen hverdag

  • øke brukernes og pårørendes trygghet, og avlaste pårørende for bekymring

  • øke brukernes og pårørendes deltakelse i brukernettverk og mulighet til å holde løpende kontakt med hverandre og med hjelpeapparat

Helsedirektoratet vil få hovedansvaret for å gjennomføre teknologiprogrammet som en del av Omsorgsplan 2020. Det forutsettes at Helsedirektoratet i gjennomføringen av programmet samarbeider med InnoMed og det kompetansesenteret som skal etableres som en del av den helhetlige kommunale innovasjonsstrategien.

Programmet vil bestå av følgende innsatsområder:

Etablering av åpne standarder for velferdsteknologi

Regjeringen har i Meld. St. 9 (2012–2013) Én innbygger – én journal, om digitale tjenester i helse- og omsorgssektoren, signalisert sterkere nasjonal styring av IKT-utviklingen. Standardiseringsarbeidet på velferdsteknologiområdet skal bidra til at standarder legger til rette for integrerte og leverandøruavhengige velferdsteknologiske løsninger på tvers av offentlig og privat sektor. Helsedirektoratet gis ansvaret for et overordnet standardiseringsarbeid på velferdsteknologiområdet. Det forutsettes et nært samarbeid med KS-programmet KommIT (Program for IKT-samordning i kommunesektoren), Standard Norge, leverandør- og bransjeforeninger og Norsk Helsenett SF. Arbeidet skal sees i sammenheng med standardiseringsarbeidet på IKT i helseområdet. Standardisering på velferdsteknologiområdet skal gis prioritet i de nasjonale strategier for standardisering. Standardene skal blant annet bidra til at personopplysninger ivaretas i tråd med lovkravene til personopplysningsvern.

Utvikling og utprøving av velferdsteknologiske løsninger i kommunene

Utvikling og utprøving av nye velferdsteknologiske løsninger må ses i sammenheng med utvikling av nye arbeidsmetoder, nye organisasjonsløsninger og framtidige institusjons- og boligløsninger gjennom innovasjonsprogrammet for morgendagens omsorg (jf. kapittel 8).

Det er behov for å utvikle flere ulike velferdsteknologiske løsninger for å møte framtidas utfordringer og behov. Økt opplevd trygghet muliggjør at mennesker kan bo hjemme lenger og stimulere til sosial og fysisk aktivitet. I første omgang vil utvikling av trygghetspakker ha høy prioritet. En trygghetspakke er en videreutvikling av tryggsalarmen som i tillegg kan inkludere blant annet selvutløsende alarm, fallsensor, røykdetektor, elektronisk døråpner, mobiltelefon, sporingsløsning (GPS) mv. For å bidra til å etablere en robust trygghetspakkemodell som kan brukes av alle kommuner, vil regjeringen støtte deltakerkommunene i prosjektene Trygge spor og Trygghetspakken.

Kunnskapsgenerering og spredning av velferdsteknologiske løsninger

Programmet skal bidra til ny forskningsbasert praksis. For å dokumentere effekter og gevinster ved bruk av ulike velferdsteknologiske løsninger skal kunnskapsgenerering og spredning av gode velferdsteknologiske løsninger til kommunene prioriteres. Følgeforskning og etablering av kunnskapsbasert praksis prioriteres først. Det er behov for kunnskap om effekter av velferdsteknologiske løsninger, men også om arbeidsorganisering og integrering av velferdsteknologi som et virkemiddel i helse- og omsorgstjenestene. En felles kunnskapsbase er nødvendig for å sikre enhetlig kunnskapsutvikling og en hensiktmessig og rasjonell kunnskapsdeling. De regionale sentrene for omsorgsforskning vil få en sentral oppgave som dokumentasjonssenter med følgeforskning og formidling (jf. kapittel 8).

Boks 7.5 Trygge spor og Trygghetspakken

Prosjektet Trygge spor er et offentlig innovasjonsprosjekt finansiert av Oslofjordfondet. Prosjektet er et samarbeid mellom forskningspartnerne Sintef, Nasjonalt kompetansesenter for aldring og helse, Universitetet i Agder og Drammen, og Bærum, Trondheim, Bjugn og Åfjord kommune. Målsettingen i prosjektet har vært å bidra til å gi personer med kognitiv svikt en tryggere og mer aktiv hverdag, samt bidra til større trygghet for pårørende og ansatte i helse- og omsorgssektoren. Gjennom praksisnær forskning er det forsøkt å gi svar på hvordan en GPS-løsning med støttesystemer kan utvikles for å møte behovene til målgruppene. Erfaringene fra kommunene som har deltatt viser at etiske vurderinger, kartlegging av individuelle behov, faglig kompetanse og tilrettelegging av velferdsteknologi og tjenester er viktige forutsetninger for forsvarlig og vellykket bruk av varslings- og lokaliseringsteknologi. Prosjektet videreføres i Innovasjonsprosjekt i offentlig sektor Trygge spor 2.

Trygghetspakken er et tilsvarende offentlig innovasjonsprosjekt, der forskningspartnerne Sintef, Universitetet i Oslo og Høgskolen i Vestfold samarbeider med flere kommuner om å utvikle teknologi og tjenester som gjør det mulig for personer med nedsatt funksjonsnivå å bo lenger hjemme. Prosjektet startet opp i 2012 og pågår ut 2014.

Regjeringen vil ta initiativ til en årlig samling der forskere, næringsliv, kommuner og utdanningsinstitusjoner kan møtes for å utvikle samarbeidet om framtidas omsorg.

Bidra til utvikling av gode modeller for innføring og bruk av velferdsteknologi

En vellykket innføring og bruk av velferdsteknologi i omsorgstjenestene krever en omlegging av ansvar, arbeidsoppgaver og arbeidsprosesser i omsorgstjenestene.

Erfaringer fra Danmark er at innføring av velferdsteknologi ofte må virke sammen med en faglig omstilling fra passiv hjelp til mer aktiv hjelp av brukerne i hverdagen. Brukeren må ofte gjennomgå en opptrening for å kunne benytte et velferdsteknologisk produkt. Innføring av velferdsteknologi må derfor ses i sammenheng med den faglige omstillingen som omtales i kapittel 5.

En ny og bedre oppgaveløsning krever samtidig at helse- og omsorgstjenestene i større grad målrettes etter den enkelte brukers behov. Kartlegging av behov er avgjørende for å sikre at teknologien dekker de behov den er ment å dekke, og er i tråd med det som er praktisk og organisatorisk mulig i kommunen. En grundig behovskartlegging blant aktuelle brukere, og planlegging av organisatoriske endringer, vil være avgjørende for at bruken av velferdsteknologi skal få effekt.

Velferdsteknologi må integreres i tjenesten og ikke bare anvendes som enkeltstående løsninger. For å utvikle gode modeller for en vellykket innføring og bruk av ulike velferdsteknologiske løsninger og systemer, ønsker regjeringen å involvere eksisterende institusjoner og fagmiljøer, og styrke virkemidlene de disponerer. InnoMed skal bygges ut, slik at de i tillegg til spesialisthelsetjenesten også kan dekke de kommunale helse- og omsorgstjenestene og ivareta innovasjonsarbeidet på tvers av forvaltningsnivåene i helse- og omsorgstjenesten. Videre skal ordningen med offentlige forsknings- og utviklingskontrakter (OFU) gjennom Innovasjon Norge gjøres lettere tilgjengelig og tilpasset innovasjonsbehovet i helse- og omsorgssektoren, særlig med tanke på velferdsteknologi.

For å stimulere til økt innovasjon i kommunene vil det også bli etablert et eget kompetansesenter som en del av regjeringens kommunale innovasjonsstrategi.

Kompetanseheving

For å få effekt av velferdsteknologiske løsninger må opplæring og kompetanseheving av ansatte, brukere og pårørende skje både i forkant av og parallelt med innføring av velferdsteknologi. I hovedsak må opplæringen foregå som internopplæring i kommunene, gjerne i samarbeid med utdanningsinstitusjoner, hjelpemiddelsentraler og andre fagmiljøer. En del av den praktiske opplæringen må knyttes til den konkrete innføringen av velferdsteknologi.

Regjeringen vil som del av Kompetanseløftet 2015 utvikle en virksomhetsintern opplæringspakke som gir de ansatte grunnkompetanse i velferdsteknologi, Velferdsteknologiens ABC. Opplæringspakken skal ivareta at brukere og pårørende gis tilstrekkelig opplæring i bruk av velferdsteknologiske løsninger. Opplæringspakken skal ha fokus på brukerbehov, arbeidsmiljø, arbeidsprosesser, teknologi mv.

Helse- og omsorgspersonell må videre gis kunnskap om velferdsteknologi gjennom utdanningene. Endringer i helse- og sosialutdanningene bør vurderes i lys av de behov programmet skaper, særlig for fysio- og ergoterapiutdanningene. Disse gruppene har en metodisk tilnærming med vekt på aktivisering og rehabilitering som vil være sentral i utvikling, utprøving, innføring og bruk av velferdsteknologiske løsninger. I tillegg er de viktige brobyggere mellom hjelpemiddelsentralene og helse- og omsorgstjenestene, og mellom helse- og sosialpersonell og teknologimiljøer.

Programmet skal også bidra til at kommunene tilføres nødvendig kompetanse innen innovasjon og innovasjonsledelse. Kunnskap om endringsprosesser og implementering er avgjørende for å sikre en vellykket innføring og bruk av velferdsteknologiske løsninger. Som del av regjeringens kommunale innovasjonsstrategi skal det utvikles et utdanningstilbud i kommunalt innovasjonsarbeid for kommunale ledere og fagfolk i sektoren. Gjennom studiet skal ansatte, ledere og folkevalgte lære om innovasjonsprosesser og hvordan planlegge og gjennomføre et innovasjonsprosjekt.

Til toppen
Til dokumentets forside