6 Sentrale norske prioriteringer i europapolitikken

Norge har sammensatte og mangesidige interesser knyttet til samarbeidet med EU. Norske interesser er særlig knyttet til områder der Norge er omfattet av EUs politikk- og regelverksutforming, og til videreutviklingen av det indre marked. Mer indirekte berøres Norge også av EUs politikk på områder som ligger utenfor vårt avtaleverk.

Regjeringen vil arbeide for å ivareta norske interesser i hele bredden av Norges forbindelser med EU. Samtidig er det viktig å konsentrere den politiske innsatsen for å oppnå resultater. Nedenfor gjøres rede for noen sentrale områder som vil bli viet særlig oppmerksomhet i tiden fremover.

En mer omfattende gjennomgang av norske prioriteringer og interesser vil fremgå av det årlige arbeidsprogrammet for EU/EØS-saker. Regjeringen vil videreutvikle arbeidsprogrammet slik at det i større grad fremstår som et strategisk verktøy.

6.1 Norsk næringsliv og verdiskaping i det indre marked

Gjennom EØS-avtalen får norske bedrifter, arbeidstakere og forbrukere adgang til det indre marked på samme vilkår som borgerne og bedriftene i de øvrige 29 EØS-statene. Slik er det norske markedet utvidet fra 5 til rundt 500 millioner innbyggere. Utviklingen i EU på dette området er derfor av stor betydning for norsk økonomi.

Regjeringen vil søke å påvirke utviklingen av nytt EU/EØS-regelverk og gjennomføre regelverk på en slik måte at det legger til rette for norske borgere og bedrifters deltagelse i det indre marked. Et felles regelverk skaper forutsigbarhet og likeverdige konkurransevilkår for alle som opererer i det indre marked.

I kjølvannet av finanskrisen har utviklingen av det indre marked igjen kommet høyere opp på den politiske dagsorden. I et Europa som er preget av virkningene av den globale finanskrisen, betraktes det indre marked som et viktig redskap for å skape ny økonomisk vekst. Det kommer tydelig frem i Europa 2020. I april 2011 la Kommisjonen i lys av dette frem en melding om en handlingsplan for det indre marked, den såkalte «Single Market Act», som identifiserer satsingsområder med særlig vekstpotensial. En fordypning og revitalisering av det indre marked vurderes som særlig viktig for små og mellomstore bedrifters vekstmuligheter.

I forbindelse med utarbeidelse av denne meldingen gjennomførte Kommisjonen en omfattende konsultasjonsprosess. Norge deltok i denne prosessen. Som ledd i dette gjennomførte Regjeringen en åpen dialog med representanter for norsk nærings- og organisasjonsliv. Regjeringen ønsker å videreføre denne dialogen med berørte parter i utformingen av norske bidrag til utviklingen av det indre marked.

En ny melding om det indre marked ble fremmet av Kommisjonen i juni 2012. Den inneholder en rekke forslag til en bedre forvaltning av det indre marked. Det foreslås blant annet en mer effektiv gjennomføring av regelverk, en hurtigere behandling av overtredelsessaker og økt bruk av elektronisk forvaltning. Kommisjonen oppfordrer også alle statene til å etablere et indre markeds-senter som skal være et nasjonalt kompetansesenter for det indre marked. Det vil videre bli opprettet et europeisk nettverk for sentrene. Regjeringen vil vurdere om det skal opprettes et indre markeds-senter også i Norge.

På flere områder er det viktigere å gjennomføre allerede etablerte regler enn å utvikle nytt regelverk. For norsk næringsliv og verdiskaping er det viktig at reglene gjennomføres nasjonalt til rett tid og på en måte som sikrer et velfungerende indre marked. God kunnskap om hvilke rettigheter og plikter aktørene har i det indre marked er også viktig for at mulighetene kan utnyttes best mulig. Regjeringen vil arbeide for at aktørene får informasjon om sine rettigheter og bistand til å ivareta disse på en effektiv måte. På den måten kan de positive effektene av EØS-avtalen øke. Et virkemiddelapparat som ivaretar disse behovene inngår i forvaltningen av det indre marked. Det samme gjør systemer for samarbeid mellom myndighetene i EØS-statene.

Høsten 2012 vil Kommisjonen legge frem ytterligere forslag til styrking av det indre marked, i form av en «Single Market Act II». Regjeringen har gitt uttrykk for sin prinsipielle støtte til dette arbeidet, og har i den forbindelse særlig vektlagt god forvaltning av det indre marked, systematisk nedbygging av handelshindre, styrking av den sosiale dimensjon, styrking av forbrukerrettigheter og utvikling av det digitale indre marked.

Bankvesen og finansielle tjenester

Regulering av bankvesen og finansielle tjenester utgjør en økende del av regelverket for det indre marked. Dette henger ikke minst sammen med finanskrisen. EU har nylig vedtatt omfattende nye kapitalkrav for forsikringsforetak og nytt regelverk innenfor verdipapirområdet. Videre har Kommisjonen fremmet forslag om nye kapitalkrav for banker og verdipapirforetak, et nytt direktiv om innskuddsgarantiordninger, felles regler for omstrukturering og forvaltning av banker i krise, samt en forordning om innsidehandel og markedsmisbruk. Det aller meste av dette anses EØS-relevant.

I 2011 opprettet EU nye tilsynsorganer på finansområdet. Et nytt systemrisikoråd har ansvar for makroovervåking, det vil si overvåking av systemrisiko i hele det europeiske finansmarkedet. Tre nye tilsynsbyråer har ansvar for tilsyn på mikronivå, det vil si tilsyn med enkeltinstitusjoner, innen henholdsvis bankområdet, forsikrings- og pensjonsområdet og verdipapirområdet. Det er ennå ikke avklart hva slags tilknytning Norge vil ha til disse tilsynene, jf. kapittel 5.3.3. EU har senere også lagt frem planer om en bankunion med blant annet felles regulering av og tilsyn med store banker med virksomhet i flere land, samt en felles innskuddsgarantiordning for slike banker.

Norge ønsker å bidra til utvikling av gode felles internasjonale regler og rammebetingelser for finansnæringen. Dette er viktig for å redusere risikoen for kriser og sammenbrudd. Samtidig kan en harmonisering av regelverket redusere det nasjonale handlingsrommet. Norske myndigheter legger vekt på at regelverket medvirker best mulig til solide finansinstitusjoner.

EUs økte bruk av tilsynsbyråer reiser problemstillinger i forhold til EØS-avtalens to-pilarsystem og Grunnlovens bestemmelser om myndighetsavståelse, jf. omtalen i kapittel 5.3.3. Det fremstår ikke som aktuelt å bygge opp tilsvarende kompetanse på finansområdet i EFTA-institusjonene. Så lenge Norge ikke kan delta fullt ut i de nye finanstilsynsbyråene i EU, er det klare begrensninger på muligheten for å underlegge norske rettssubjekter finanstilsynsbyråenes beslutningskompetanse. Kontakten med EU så langt har vist at det er vanskelig å oppnå mer enn avgrenset observatørstatus i de europeiske finanstilsynsbyråene for norske myndigheter. Det kan bli krevende for norske myndigheter ikke å ha samme deltakelse i de europeiske finanstilsynsbyråene som EU-landene, og særlig de andre skandinaviske landene. Denne type utfordring vil kunne øke med den foreslåtte bankunionen i EU. Disse utfordringene drøftes med EU-siden.

6.2 Sentrale politikkområder

6.2.1 Arbeidsliv og velferd

For Regjeringen er det avgjørende å videreføre den norske arbeidslivsmodellen. Dette innebærer videreføring av trepartssamarbeidet og mulighet til effektiv håndhevelse av norske regler knyttet til lønns- og arbeidsvilkår.

Hovedtrekkene i den norske modellen for lov- og avtaleregulering, lønnsdannelse, partssamarbeid og arbeidsmarkedspolitikk er videreført siden 1994. Hovedbildet i perioden 1994–2012 i Norge har vært en positiv utvikling i investeringer, sysselsetting, lønns- og arbeidsvilkår og det kollektive avtaleverket. Samarbeidet mellom partene i arbeidslivet og myndighetene er styrket. Norge har et velorganisert arbeidsliv der de fleste er fast ansatt og har skriftlig arbeidsavtale. Andelen midlertidig ansatte er lav sammenlignet med mange land i Europa. Den norske samfunnsmodellen, hvor trepartssamarbeidet er en grunnplanke, består.

Norge er blant de land som i forhold til folketallet har hatt størst arbeidsinnvandring fra EØS-området siden utvidelsen av EU/EØS i 2004 og 2007. Dette har sammenheng med stor etterspørsel etter arbeidskraft og et høyt lønnsnivå i Norge. Arbeidsinnvandringen har bidratt vesentlig til veksten i produksjon og sysselsetting, ikke minst i distriktene, og har dermed også bidratt til sikringen av norsk velferd.

Samtidig har den økte arbeidsinnvandringen etter EU-utvidelsen i 2004 ført til økte utfordringer med å sikre et anstendig arbeidsliv uten sosial dumping i Norge. Regjeringen har grepet fatt i disse utfordringene med en rekke tiltak, blant annet gjennom to handlingsplaner mot sosial dumping. Disse omfattende tiltakene, som for eksempel solidaransvar tilknyttet allmenngjøringsordningen, har kunnet gjennomføres innenfor rammen av EØS-avtalen. Tiltakene har for øvrig forsterket innsatsen mot bransjer som også i lang tid før 2004 hadde uløste problemer med useriøsitet, som renholdsbransjen. For en mer omfattende redegjørelse for innsatsen mot sosial dumping vises det til Meld. St. 29 (2010-2011) Felles ansvar for eit godt og anstendig arbeidsliv og til NOU 2012: 2 Utenfor og innenfor, kapittel 16.

Med fortsatte til dels store forskjeller i lønns- og arbeidsvilkår mellom EØS-landene må det påregnes at arbeidsinnvandring med tilknyttet risiko for lavlønnskonkurranse og omgåelser av regelverk vil fortsette. Omfanget av arbeidsinnvandringen framover vil avhenge blant annet av arbeidsmarkedsutviklingen i Norge i forhold til andre land, som igjen vil påvirkes blant annet av den økonomiske utviklingen i Europa i lys av finans- og gjeldskrisen. I økonomiske nedgangstider kan faglige rettigheter komme under press. Dette har Regjeringen stått imot. Regjeringen vil i samarbeid med partene i arbeidslivet fortsette innsatsen mot sosial dumping og useriøsitet i norsk arbeids- og næringsliv med uforminsket styrke framover.

Norge er gjennom EØS-avtalen koblet til EUs sosiale dimensjon, som er basert på felles minimumsregler for arbeidsmiljø og arbeidstakerrettigheter. Slike regler har på flere områder styrket rettighetene også for norske arbeidstakere.

For å balansere motstridende hensyn og interesser i arbeids- og tjenestemarkedet har EU vedtatt regelverk som utsendingsdirektivet (1996) og vikarbyrådirektivet (2008). EU-domstolen har de siste årene behandlet flere saker med betydning særlig for fri bevegelse av tjenester og fri etableringsrett. Noen av dommene, ofte omtalt som «Laval-kvartetten», er omstridte. De illustrerer hvordan arbeidslivspolitiske stridsspørsmål i EU og EØS i betydelig grad avgjøres gjennom rettsapparatet, med virkning også for Norge. Også nasjonale domstoler, ESA og EFTA-domstolen har en premissgivende rolle på dette området. Det har vært uenighet mellom Norge og ESA knyttet til krav vedrørende fastsetting av lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter. Det har også vært rettslig prøving av enkelte sider av forskriften om allmenngjøring av tariffavtalen i skips- og verftsindustrien.

Regjeringen vil arbeide for at nye EU-regler ikke legger hindringer i veien for tiltak som Norge har innført eller har planer om, for eksempel som en del av handlingsplanene mot sosial dumping. For Norge er det særlig viktig å sikre lønns- og arbeidsvilkår for arbeidstakere som deltar i grenseoverskridende etablering eller tjenesteyting, og å beskytte kollektive rettigheter, herunder streikeretten.

Det er ikke grunn til å forvente omfattende nytt EU-regelverk på arbeidslivsområdet. Kommisjonen fremmet imidlertid i mars 2012 forslag til et håndhevingsdirektiv for å korrigere svakheter og mangler ved gjennomføringen av utsendingsdirektivet. Hensikten er å styrke kontrollen og motvirke urettferdig konkurranse og sosial dumping. Regjeringen er i prinsippet positiv til en styrking av håndhevingen av rettighetene til utsendt arbeidskraft, samtidig som en har merknader til direktivforslaget.

Samtidig ble det også foreslått en forordning (Monti II) hvor siktemålet er å fjerne usikkerheten knyttet til utøvelsen av kollektive rettigheter som har oppstått etter EU-dommene. Utkastet til forordningen fastslår at den nasjonale streikeretten og retten til fri bevegelse av tjenester skal være likestilte. Dette forslaget møtte betydelig motstand i mange EU-land. Kommisjonen besluttet i september 2012 å trekke forslaget. Regjeringens holdning er at det er uaktuelt å innføre regelverk som innsnevrer streikeretten.

Deltakelse i arbeidslivet gir opptjening til mange velferdsgoder og -ytelser. Det vil være rettigheter både for den enkelte arbeidstaker og for deres familiemedlemmer. Dette gjelder utenlandske arbeidstakere på lik linje med norske.

EØS-avtalen har regler om at trygdeytelser som hovedregel skal utbetales uavhengig av hvor den som er medlem i trygdeordningen eller vedkommendes familiemedlemmer er bosatt. Inntektsordningene i folketrygden er tilpasset det høye lønns- og kostnadsnivået i Norge, og vil slik være meget gunstige når de kan brukes i utlandet. For bosatte i Norge er ytelsene i hovedsak slik utformet at deltakelse i arbeidslivet er attraktivt. Dette insentivet svekkes dersom ytelsene blir utbetalt i land med et lavere kostnadsnivå. Den registrerte eksporten utgjør likevel en liten andel av de samlede utgiftene som kanaliseres gjennom Arbeids- og velferdsetaten. I tråd med økt arbeidsinnvandring til Norge og økende mobilitet av personer mellom Norge og andre EØS-land, er imidlertid denne andelen økende. Muligheten for eksport av ytelser vurderes når ulike ordninger utformes. Regjeringen overvåker dessuten situasjonen nøye for å unngå at ordningene blir misbrukt.

Brochmann-utvalget ble oppnevnt av Regjeringen i 2009 for å vurdere de elementene i den norske velferdsmodellen som påvirker og påvirkes av en økende migrasjon. Utvalget leverte sin innstilling i 2011, jf. NOU 2011: 7 Velferd og migrasjon.Den norske modellens fremtid. Blant annet som en del av oppfølgingen av utvalgsinnstillingen er det igangsatt et internt arbeid i Arbeidsdepartementet med sikte på å foreta en helhetlig gjennomgang av gjeldende regelverk for medlemskap i folketrygden og eksport av folketrygdens ytelser. I den forbindelse skal man se på det aktuelle regelverket for de ulike pensjonsytelsene, som alderspensjon og uførepensjon, midlertidige ytelser som sykepenger og dagpenger, samt øvrige former for kontantytelser fra folketrygden. Videre skal man se på regelverket for eksport både til EØS-land, land Norge har inngått trygdeavtale med og land uten slik avtale. Formålet med arbeidet er blant annet å gi grunnlag for en best mulig forståelse av utfordringer knyttet til økt mobilitet over landegrensene, rettslig handlingsrom og å avdekke eventuelle behov for justeringer.

Regjeringen arbeider bredt overfor EU for å fremme norske syn og interesser på hele arbeidslivs- og velferdsområdet. Norge deltar i ulike arbeidsgrupper, ekspertgrupper og møter innenfor EFTA/EØS, for eksempel på området fri bevegelighet av arbeidstakere, helse, miljø og sikkerhet og arbeidsrettsfeltet. Norge deltar også aktivt i relevante arbeidsgrupper og komiteer innenfor en nordisk ramme, hvor EU/EØS-rettslige emner står på dagsorden. Der de nordiske land har felles interesser, samarbeider vi med våre naboland. Flere EU-land har i likhet med Norge vært skeptiske til deler av Kommisjonens arbeid knyttet til regelverksutvikling innenfor arbeidslivs- og velferdsområdet. Det ligger derfor godt til rette for fortsatt felles innsats med likesinnede land for å påvirke utviklingen i ønsket retning.

Rettigheter i arbeidslivet ivaretas også gjennom andre internasjonale konvensjoner Norge er forpliktet av, blant annet flere menneskerettighetskonvensjoner og konvensjoner på arbeidslivets område. Det vises blant annet til NOU 2001: 4 s. 36-41, som gir en framstilling av de folkerettslige rammene på den kollektive arbeidsrettens område.

Samarbeid for å møte grenseoverskridende helsetrusler og helseberedskap

Ivaretakelse av helse, velferd og beredskap er viktige målsettinger i internasjonalt samarbeid. De siste årene har beredskapen vært satt på prøve i situasjoner av svært ulik karakter og omfang. Alvorlige hendelser som terrorangrepet mot regjeringskvartalet og Utøya 22. juli 2011, katastrofen i Japan i mars 2011, vulkanutbruddet på Island i 2010 og pandemien i 2009 har stilt nye krav til samfunnssikkerhet og beredskap og viser behovet for både nasjonalt og internasjonalt samarbeid.

Norge samarbeider i dag med EU på helseområdet, blant annet i EUs «Health Security Committee», EUs senter for forebygging og kontroll av sykdommer (ECDC) og EUs myndighet for næringsmiddeltrygghet (EFSA). Samarbeidet omfatter informasjonsutveksling, samt forebygging, overvåking, analyse, varsling og reaksjonsformer ved hendelser som kan innebære grenseoverskridende helsetrusler. Dette samarbeidet er særlig viktig for å bidra til at nasjonale tiltak og planer i tilstrekkelig grad koordineres med våre naboland og verden omkring. Gjennom samarbeid kan en også dra nytte av andre lands erfaringer og løsninger.

Norges samarbeid med EU på sikkerhets- og beredskapsfeltet

Norges tilknytning til EU på samfunnssikkerhetsområdet reguleres først og fremst gjennom EØS-avtalen. Norge har deltatt aktivt i Samordningsmekanismen for sivil beredskap og krisehåndtering. EUs samordningsmekanisme er et system for å respondere på hendelser i og utenfor Europa. EUs «Monitoring and Information Center» (MIC) har som hovedoppgave å overvåke potensielle og pågående kriser, motta og distribuere forespørsler om bistand, samt fasilitere og koordinere medlemsstatenes tilbud om støtte. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap forvalter oppfølgingen og arbeidet i mekanismen på vegne av Justis- og beredskapsdepartementet, og har ansvaret som nasjonalt kontaktpunkt for henvendelser fra både NATO og MIC.

EUs samordningsmekanisme har de siste årene utviklet seg betydelig, særlig på det operative planet. Fra å være en beredskapsordning for hendelser internt i Europa er mekanismen nå en relevant og etterspurt ressurs ved naturkatastrofer også utenfor Europa. Oppmerksomheten er også rettet mot å sikre nær koordinering mellom sivil beskyttelse og humanitær bistand, i tillegg til områder som kritisk infrastruktur, miljøforurensning, større ulykker mv.

Som ledd i sin handlingsplan mot terrorisme har EU startet et arbeid for å regulere og begrense tilgangen til eksplosiver og kjemiske stoffer. Norge har fulgt prosessen tett, og de foreslåtte tiltakene faller innenfor EØS-avtalen.

6.2.2 Energi

Som en stor nettoeksportør av energi står Norge i en særstilling i EØS-området. Vi vil kunne ha andre interesser, ressurser, behov og muligheter enn andre land. Regjeringen legger stor vekt på å forvalte Norges interesser på en slik måte at energiressursene skal komme hele den norske befolkningen til gode.

EUs reguleringer og politikk på energiområdet er blitt langt mer omfattende med årene, særlig som følge av ønsket om et mer integrert indre marked. Samtidig har EU ikke utfordret nasjonalstatenes rett til å råde over egne energiressurser, og medlemslandenes energipolitikk er fortsatt forskjellig og preget av nasjonale forhold. Gjennom EØS-avtalen har Norge gjennomført det alt vesentligste av EUs regelverk på energiområdet knyttet til det indre marked.

Med Lisboa-traktaten har EU fått hjemmel for utvikling av en mer helhetlig energipolitikk, og ambisjonene om en felles politikk er styrket. Ressursforvaltningen er fortsatt et nasjonalt ansvar i Lisboatraktaten. I klima- og energipakken fra 2007 vedtok EU de såkalte 20-20-20 målene (20 prosent fornybarandel i EU totalt, 20 prosent CO₂-reduksjoner og 20 prosent forbedring i energieffektivitet), mål som senere er fulgt opp med ulike rettsakter. Som en oppfølging av disse målene vedtok EU i mars 2011 en handlingsplan for energiområdet frem mot 2020. Handlingsplanen er i utgangspunktet ikke en del av EØS, men den inneholder saker som følges opp gjennom EU-regelverk som kan være EØS-relevant. Det vil derfor være i norsk interesse å følge tett med i oppfølgingen av EUs energihandlingsplan.

I energiveikartet frem mot 2050, som har vært drøftet i EUs råd i 2011–2012, fremholdes følgende hovedmål for energipolitikken: Sikker, bærekraftig og konkurransedyktig energiforsyning. De langsiktige strategivalg EU vil ta frem mot 2050 er av betydning for Norge som stor leverandør av olje og gass til EU, samtidig som vi er en del av det indre energimarked. Veikartet fokuserer på behovet for å kutte CO₂-utslippene med 80-95 prosent frem mot 2050, men stiller også opp forsyningssikkerhet og redusert importavhengighet som tilleggsmotiver for å gjennomføre en omlegging av energisystemet. EUs satsing på mer fornybar energiproduksjon må ses i dette lys. Hvilket omfang dette kan få frem mot 2050 er vanskelig å anslå i dag, men det synes klart at det vil øke. Økt fornybar produksjon i EU vil innebære en noe mer uforutsigbar og uregelmessig produksjon, noe som stiller økte krav til fleksibilitet i resten av kraftsystemet. Vannkraft og gass vil her kunne bli viktig og kan åpne nye muligheter for Norge.

Mer enn 60 prosent av gassen og mer enn 80 prosent av oljen EU bruker er importert. Siden EU importerer store mengder energi, er det ikke tilstrekkelig å utvikle et felles indre energimarked. Relasjonene til land utenfor EU er også viktige for å oppnå EUs hovedmål for energipolitikken. Norge er i dette bildet en viktig partner for EU.

Norge har stor betydning for EU både når det gjelder naturgass, elektrisitet og olje. Naturgass fra Norge dekker om lag 20 prosent av EUs forbruk av naturgass. Norge er derved viktig for EUs energiforsyningssikkerhet. Samtidig er Norge som eksportnasjon avhengig av velfungerende og forutsigbare markeder for å få avsetning på energien vi selger. Politikken i EU berører norsk energisektor både direkte gjennom EØS-regelverket og indirekte gjennom virkningen av EUs energipolitikk på gass- og kraftmarkedene. Dette er spesielt viktig med tanke på gass. Indikasjoner fra EU om at naturgass har en langsiktig plass i den fremtidige europeiske energimiksen er i dette bildet av stor betydning.

Norge har i lang tid vært en integrert del av EUs indre kraftmarked. Det norske strømnettet har en rekke fysiske lednings- og kabelforbindelser til resten av Norden og Nederland. Det arbeides med å realisere to nye forbindelser de nærmeste årene, i første omgang til Tyskland og deretter til Storbritannia.

Gjennom EØS-avtalen deltar Norge fullt ut i det indre energimarkedet. På områdene energieffektivisering, fornybar energi og i arbeidet med nye energiteknologier har Norge samarbeidet nært med EU innen rammen av EØS-avtalen, blant annet gjennom aktuelle EU-programmer. Norge har en klar interesse av å medvirke i EUs regelverksutvikling og programmer. EU-regelverket på energiområdet er viktig for Norge siden vi på dette området har sterke økonomiske interesser. Det fordrer god oppfølging i alle faser, fra tidlig påvirkning til arbeidet med EØS-tilpasninger og gjennomføring i Norge.

EUs målsetting er et fullt ut fungerende energimarked i 2014. Markedsåpning og økt integrasjon av energimarkedene i EU har skjedd gjennom tre energimarkedspakker, den siste vedtatt i 2009. Regjeringen vil arbeide for at Norge kan delta mest mulig på lik linje med EU-land i de organer og felles strukturer som blir bygd opp i Europa, innenfor de rammer som EØS-avtalen setter. Norge deltar som observatør i EUs grensehandelskomité og i Kommisjonens fora for regulatorer og medlemsstater, Firenze forum (elektrisitet) og Madrid forum (gass).

På teknologiområdet deltar Norge i EUs 7. rammeprogram for forskning og teknologi, samt i styringskomiteen og i undergrupper innenfor SET-planen («Strategic Energy Technology Plan»), som legger føringer for det fremtidige forsknings- og teknologisamarbeidet i EU. Sentralt fremover blir arbeidet med norsk tilknytning til det nye rammeprogrammet for forskning og innovasjon som skal starte opp i 2014 – Horisont 2020. Norge deltar også i aktuelle initiativ og samarbeid med EU innen karbonfangst og -lagring («Carbon Capture and Storage», CCS).

Norge har en god dialog med EU på energiområdet. Komplementært til EØS-avtalen ble det i 2002 etablert en regelmessig energipolitisk dialog med EUs energikommissær. Denne har gjennom ti år vært en viktig kanal for å ta opp saker av særlig viktighet for forholdet mellom Norge og EU. Energidialogen med Kommisjonen har vært et viktig instrument og har bidratt til en økt forståelse av EUs politiske prosesser på energiområdet så vel som Norges energisituasjon. Dialogen omfatter spørsmål knyttet til sentrale temaer som energiinfrastruktur, energiutvikling frem mot 2050, naturgass, fornybar energi og det indre marked. Regjeringen legger stor vekt på samarbeid med EU på energiområdet og ser i denne sammenheng energidialogen som svært betydningsfull.

6.2.3 Miljø, klima og mattrygghet

De store miljøutfordringene går på tvers av landegrenser og krever forpliktende samarbeid og felles regler. Norge og EU bygger miljøpolitikken på samme grunnleggende prinsipper og legger til grunn at hensynet til miljø skal være en del av politikken på andre områder. I EØS-avtalen er det slått fast at Norge og EU har samme siktemål; et høyt beskyttelsesnivå og et bedre miljø. Det har derfor siden inngåelsen av EØS-avtalen vært et politisk ønske om et tett og forpliktende samarbeid med EU i miljøpolitikken, og store deler av EUs regelverk på miljøområdet er innlemmet i EØS-avtalen. Norge deltar derfor aktivt og bredt i utvikling av felles miljøregler i EU. Deltakelse er i tillegg viktig for å sikre kunnskapsutvikling og effektiv gjennomføring i norsk rett.

Regelverket på miljøområdet i EU har utviklet seg vesentlig siden inngåelse av EØS-avtalen. I dag utvikles det i større grad rammedirektiver og sektorovergripende virkemidler og mål. I likhet med regelverket på andre politikkområder må også miljøregelverket underlegges en selvstendig vurdering av bl.a. EØS-relevans og konsekvensene for Norge av en eventuell innlemmelse, jf. nærmere omtale i kapittel 5.

Norge skal fortsette å være et foregangsland i miljø- og klimapolitikken og arbeide for ambisiøse og forpliktende internasjonale miljøavtaler. Norge samarbeider med EU for å få på plass ambisiøse klimamål internasjonalt og kostnadseffektive, markedsbaserte virkemidler for reduserte klimagassutslipp i EØS-området. Videreutviklingen av det europeiske kvotehandelssystemet vil være særlig viktig for Norge. Ved utvidelsen av kvotesystemet i 2013 vil om lag 50 prosent av våre klimagassutslipp være omfattet. I EU diskuteres en ytterligere innstramming av kvotemengden. Norge støtter et slikt tiltak. Norge vil samarbeide med EU om strengere krav til kjøretøyer og mer miljøvennlig drivstoff for å få ned utslippene i transportsektoren, jf. klimameldingen (Meld. St. 21 (2011–2012)). Arbeidet i EU med disse spørsmålene er viktig for å redusere utslippene også i Norge.

I tråd med føre-var-prinsippet er Norge på miljøområdet opptatt av å videreutvikle EUs kjemikalieregelverk slik at nye stoffer risikovurderes, herunder nano-materialer og hormon-hermere, samt at samlet påvirkning («cocktail-effekter») blir tatt bedre hensyn til. Norge er også opptatt av å styrke regelverket for importerte artikler (importert til EØS-området). Norge vil spille en aktiv rolle i videreutviklingen av EUs kjemikalieregelverk, REACH, både fordi det er en del av EØS-avtalen og får direkte virkning på norsk kjemikaliepolitikk, og fordi det gir mulighet for gjennomslag for norske forslag om å heve ambisjonsnivået i Europa. I den nåværende økonomiske situasjonen er det viktig å støtte opp om og arbeide for videreutvikling og forbedring av REACH. REACH bidrar videre til å heve globale standarder ettersom også land utenfor Europa tilpasser seg dette regelverket. Norske myndigheters arbeid overfor EU i forbindelse med utformingen av REACH er et godt eksempel på aktivt norsk påvirkningsarbeid både i forberedelsesfasen, vedtaksfasen, samt i oppfølgingsfasen hvor rammeverket kontinuerlig skal bygges ut med nye stoffer.

På avfallsområdet er det betydelig frihet ettersom EUs regelverk er et minimumsregelverk, noe som innebærer at landene kan gå lenger i sine nasjonale regelverk. Et eksempel er regelverk knyttet til returordningen for elektrisk og elektronisk avfall som nå er revidert i EU. Norske erfaringer og kunnskap på avfallsområdet gir grunnlag for å påvirke og utøve innflytelse på utformingen av EUs regelverk, og EUs reviderte regelverk går nå i retning av de norske reglene. Norge har lenge hatt en høy profil på dette området med offensive innspill gjennom hele prosessen, både gjennom skriftlige innspill på politisk nivå og møter med embetsverket.

Et viktig interesseområde for Norge er hav- og vannforvaltningen i EØS-området. Norge har i denne sammenhengen et særlig ansvar som forvalter av store havområder og som forvalter i nordområdene. Både forvaltningsplanene for havområdene og forvaltningsplanene etter vannforskriften er viktige redskaper for å se ulike belastninger på naturen i sammenheng. Norge har vært et foregangsland i utviklingen av helhetlige forvaltningsplaner for havområdene, og EUs havstrategidirektiv er i stor grad bygd opp etter samme modell. Regjeringen besluttet i 2011 at havstrategidirektivet ikke skal innlemmes i EØS-avtalen, med den begrunnelse at direktivet i hovedsak går utenfor EØS-avtalens geografiske virkeområde. Det ble også besluttet ytterligere å styrke det allerede gode samarbeidet med EU knyttet til forvaltning av havområdene. Gjennomføringen av vanndirektivet i EØS og EU-landenes gjennomføring av havstrategidirektivet, så vel som reformarbeidet i EUs felles fiskeripolitikk betyr i denne sammenheng mye.

I EU utarbeides overordnede strategier for klima- og miljøpolitikken gjennom såkalte veikart og miljøhandlingsprogrammer. I 2012 skal EU enes om en ny strategi i form av et syvende miljøhandlingsprogram. Strategien vil legge viktige føringer for miljø- og klimapolitikken i EØS-området det kommende tiåret. EUs veikart for ressurseffektivitet er et virkemiddel i EUs arbeid med å fremme en grønn økonomi og en bærekraftig ressursutnyttelse. Veikartet inneholder en rekke initiativ og forslag til nye rettsakter. Aktuelle tema er avfall som ressurs og verdien av økosystemtjenester, samt miljøkrav i offentlige anskaffelser. Norge har særlige erfaringer med bruk av miljøavgifter og med integrasjon av miljøhensyn i de ulike sektorene i økonomien.

Det sektorovergripende arbeidet skal prioriteres høyt da nytt miljø- og klimaregelverk primært vil komme i form av sektorovergripende initiativ, slik som maritim arealplanlegging og revisjon av luftregelverket. Norge vil fortsatt samarbeide i nordisk sammenheng på alle nivåer for å søke allianser og få til koordinerte innspill i beslutningsprosessene.

Mattrygghet

Matområdet omfatter i antall den desidert største andelen av rettsakter innenfor EØS-avtalen. Norge har mange felles interesser og i stor grad en felles verdiplattform med EU på matområdet, for eksempel interessen i å sikre et høyt beskyttelsesnivå for forbrukerne og god kontroll med alle ledd i matproduksjonskjeden. Regelverket er under konstant videreutvikling og revisjon. Det er derfor fortsatt nødvendig å ha stor oppmerksomhet på matområdet. Aktiv norsk deltagelse og medvirkning i regelverksutviklingen i EU vil bli vektlagt. Det skal arbeides for å sikre helsemessig trygg mat, og særlig legges vekt på forebygging ved å se miljø, innsatsvarer, dyrehelse og folkehelse i sammenheng. Det er viktig å bruke det nasjonale handlingsrommet som EØS-avtalen gir, slik at Norge får et fleksibelt regelverk på matområdet på linje med de øvrige EØS-landene. Det må vises aktsomhet når ny teknologi tas i bruk og fokuseres på produksjonsmetoder som anses som trygge. En restriktiv GMO-politikk vil bli videreført.

6.2.4 Forsknings- og utdanningssamarbeid

En helhetlig politikk for internasjonalisering av forskning og utdanning er avgjørende for å sikre kvalitet, økt konkurranseevne, tilgang til kunnskapsproduksjon og for å styrke samarbeid om samfunnsutfordringer og innenfor politikkområder som er viktige for Norge. Deltakelse i EUs programmer for forskning og teknologisk utvikling og for utdanning er i dag viktige virkemidler i denne sammenhengen. EUs forskningsprogram er det største programmet Norge deltar i under EØS-avtalen. Det utgjør nær 70 prosent av Norges samlede bidrag til EUs programsamarbeid.

Norge har deltatt i EUs rammeprogrammer for forskning og i utdanningsprogrammene siden henholdsvis 1980- og 1990-tallet. Gjennom EØS-avtalen deltar Norge på lik linje med EUs medlemsland. Norge er observatør i de fleste av de komiteene som forvalter programmene og i andre rådgivende organer, og blir regelmessig invitert til uformelle ministerrådsmøter.

Behovet for felles forskningsinnsats på prioriterte politikkområder har ført til at samarbeidet om forskning på tvers av grensene i Europa har blitt styrket. Gjennom Lisboa-traktatens artikkel 179 har EU-landene forpliktet seg til å arbeide for gjennomføringen av det europeiske forskningsområdet, ERA. ERA beskrives som et åpent forskningsområde med fri flyt av kunnskap innenfor det indre marked – en «femte frihet». ERA er nærmere omtalt i boks 6.2.

EUs forskningsprogrammer har blitt viktige mekanismer for konkrete tiltak i utviklingen av ERA. I Kommisjonens forslag til strategisk rammeverk for finansiering av forskning og innovasjon (Horisont 2020), fra i 2014, er ERA-utviklingen også en sentral del. Deltakelse i ERA og deltakelse i EUs forskningsprogrammer må derfor ses i sammenheng.

Horisont 2020 består av tre hovedsatsninger: Grensesprengende forskning, globalt ledende næringsliv og forskning for å møte store samfunnsutfordringer. Horisont 2020 skal danne grunnlag for innovasjon og politikkutvikling på en rekke sektorer, og for å møte felles samfunnsutfordringer knyttet blant annet til miljø og klima, energi, helse og matsikkerhet, transport og samfunnssikkerhet.

Foto: Kjetil Malkenes Hovland

Norges andel av programbudsjettet beregnes på grunnlag av Norges BNP i forhold til EU-landenes. Kommisjonens forslag til programbudsjett for perioden 2014–2020 er på om lag 88 mrd. euro. Det har vært utfordrende for Norge å få tilbake prosjektmidler tilsvarende det vi betaler inn i programmet, selv om norske forskningsmiljøer hevder seg godt og medvirker til politikkutviklingen i EU innenfor områder som miljø, klima, polarspørsmål samt marin og maritim sektor. Videre satser helsefaglige miljøer i økende grad på EU-forskningen, og Norge deltar aktivt i flere felles programinitiativ om utfordringer i helsepolitikken. Prosjektmidlene man får tilbake er imidlertid bare en del av de fordelene Norge har av deltakelse i dette samarbeidet. De norske forskningsmiljøene bygger verdifulle nettverk og får tilgang til den samlede kunnskapen som utvikles i prosjektene de deltar i. Fortsatt norsk deltakelse i programsamarbeidet må vurderes både i et samfunnsmessig, næringsmessig, budsjettmessig og bredere utenrikspolitisk perspektiv. Horisont 2020 vil bli ytterligere omtalt i den varslede stortingsmeldingen om forskningspolitikken.

Det politiske rammeverket for neste periode med utdannings- og forskningsprogram er basert på EUs vekststrategi Europa 2020.

EUs nye program for utdannings-, opplærings- og ungdomsfeltet, Erasmus for alle, er bredere og større i omfang enn det eksisterende utdanningsprogrammet. EUs utgangspunkt for utformingen av Erasmus for alle er å styrke sammenhengen mellom utviklingen av opplæringspolitikk og utdanningsprogrammet på EU-nivå, fra barnehage til voksnes læring. Programmet skal også bidra til en kunnskapsbasert økonomi i EU – blant annet gjennom å skape et solid grunnlag for innovasjon i samfunnet. Det er et nytt fokus på å styrke partnerskap mellom opplæringssektoren og arbeidslivet. Programmet skal fremme innovasjon, entreprenørskap, vekst og sysselsetting, i tillegg til aktivt medborgerskap, demokratiutvikling og flerkulturell forståelse i Europa. I tillegg har det nye utdanningsprogramet en større og tydeligere internasjonal dimensjon, og skal fremme samarbeid også utover Europas grenser.

Regjeringen vil følge prosessene i EU tett og komme tilbake til Stortinget om Norges deltakelse i Erasmus for alle og Horisont 2020 når programmene er vedtatt i EU.

Regjeringen vil følge med på utviklingen av ERA og sørge for godt samarbeid om prioriterte plitikkområder.

6.2.5 Distrikts- og regionalpolitikk

Regjeringens målsetting med distrikts- og regionalpolitikken er å sikre likeverdige levevilkår, å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret, samt å medvirke til verdiskaping, arbeidsplasser og velferd der folk bor.

Norge har et relativt lavt folketall, og bosettingen er spredt. Samlet sett har Norge høy befolkningsvekst, høy sysselsetting, lav arbeidsledighet og et høyt velstandsnivå. Den positive befolkningsveksten i mange kommuner de senere årene forklares i høy grad av innvandring.

Det finnes imidlertid regioner i Norge som har betydelige utfordringer. Dette er hovedsakelig knyttet til befolkningsnedgang (aldrende befolkning og utflytting) og fravær av arbeidsmuligheter. Den innenlandske nettoflyttingen i retning sentrale regioner skyldes blant annet at det i større grad finnes arbeidsplasser som er attraktive for unge i sentrale områder. Sammenliknet med det øvrige Norden og resten av Europa må imidlertid utfordringene sies å være moderate.

Samspillet mellom by og distrikt i Norge er preget av at naturgitte ressurser og produksjon i hovedsak er lokalisert i mindre sentrale regioner. Hovedkontorer for bedrifter med nasjonale og internasjonale markeder er lokalisert i de store byene, sammen med den største delen av offentlig forvaltning. Videre er den eksportrettede delen av norsk økonomi for en stor del lokalisert i kyst-Norge. Den norske økonomien, preget av råvarer og eksport, er avhengig av gode og stabile internasjonale rammebetingelser i utenrikshandelen. Internasjonale rammebetingelser har derfor stor betydning også for norsk distrikts- og regionalpolitikk.

Den økonomiske veksten i landet de senere år skyldes i stor grad det bedrede bytteforholdet mellom varer som olje og fisk som Norge eksporterer, og importerte forbruksvarer. Markedstilgang og den økonomiske utviklingen hos våre handelspartnere er to sentrale forhold som påvirker den norske økonomien generelt. De har på grunn av den norske økonomiens innretning også stor betydning for distrikts- og regionalpolitikken.

Koblingen mellom regional utvikling i Norge og utviklingen i resten av Europa er blitt stadig tydeligere i senere år. I deler av norsk næringsliv og offentlig sektor er det mangel på arbeidskraft. Innvandring av arbeidskraft bidrar derfor positivt til næringsutviklingen og til produksjon av offentlige tjenester. Etter EUs utvidelse med landene i Sentral-Europa har Norge hatt stor arbeidsinnvandring fra EU. I tillegg til Sverige kommer arbeidsinnvandrerne særlig fra de baltiske landene og Polen. Et spørsmål fremover vil være hvordan denne arbeidsinnvandringen utvikler seg, samt hvilke følger en eventuell returmigrasjon vil få for norske lokalsamfunn og norsk næringsliv.

En målsetting med distrikts- og regionalpolitikken er som nevnt å bevare hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. For å nå dette målet ønsker Regjeringen å stimulere den lokale og regionale vekstkraften i områder med relativt lav økonomisk vekst, lang avstand til markedet, ensidig næringsstruktur og stagnasjon eller nedgang i folketallet.

Norske regionale utfordringer er delvis forskjellige fra utfordringene i EUs regioner. I Norge er velstanden jevnt fordelt, men lav befolkningstetthet og store avstander utgjør utfordringer for næringslivet i perifere regioner. Det er i Norges interesse å fortsatt kunne føre en kraftfull politikk for å møte de utfordringene som norske regioner står overfor. Sentrale virkemidler med distrikts- og regionalpolitisk formål, og som berøres av EØS-avtalen, er den distriktsrettede investeringsstøtten og ordningen med regionalt differensiert arbeidsgiveravgift. Det er viktig for Norge å beholde muligheten til å kunne støtte opp under næringsutviklingen og dermed befolkningsutviklingen i tynt befolkede områder gjennom slike støtteordninger. Videre er det av stor betydning for norsk distrikts- og regionalpolitikk at den økonomiske og sosiale utviklingen i EU er positiv, da dette gir et godt grunnlag for norsk eksport.

Regjeringen vil følge EUs prosesser med betydning for det norske nasjonale handlingsrom for å føre en aktiv og målrettet distrikts- og regionalpolitikk. Av særlig betydning er EUs konkurranseregelverk, og da spesielt regelverket for offentlig støtte og regionalstøtte. Regelverket for offentlige anskaffelser er av stor betydning for kommuner og fylker i rollen som offentlige innkjøpere og stiller store krav til kompetanse og ressurser. I forbindelse med en pågående revisjon i EU av direktivene om offentlige anskaffelser vil det også foretas en gjennomgang av det norske regelverket. Det vil bli nedsatt et offentlig utredningsutvalg som vil gjennomgå den særnorske delen av anskaffelsesregelverket, og herunder vurdere nivået på nasjonal terskelverdi og behovet for nasjonale prosedyreregler ut over det som følger av Norges internasjonale forpliktelser. Kommunesektorens og næringslivets erfaringer med regelverket vil være viktig i dette arbeidet.

Norge har fått aksept for at støtte til næringsutvikling gjennom regional investeringsstøtte og differensiert arbeidsgiveravgift kan gis med begrunnelse i lav befolkningstetthet og befolkningsnedgang. EUs regelverk endres med visse mellomrom. Regjeringen vil søke å delta på formelle og uformelle arenaer for å diskutere og innhente informasjon om utviklingstrekk innen feltet.

Regjeringen vil videre benytte den nordiske rammen som diskusjonsarena og for å søke samarbeid med land som har lignende distrikts- og regionalpolitiske utfordringer som Norge. Erfaringer har vist at samarbeidet innen Norden er av stor betydning for muligheten til å bli hørt og for informasjonsinnhenting i EU.

Regjeringen vil også bidra til læring og utvikling i distriktene og regionene gjennom deltakelse i utviklingsprogrammer i samarbeid med EUs medlemsland. Gjennom det europeiske regionale samarbeidet, Interreg, har norske deltakere fått nye impulser om løsninger på konkrete problemstillinger, fra næringsutvikling til miljøutfordringer. Norsk kommunesektor, forsknings- og konsulentmiljøer, privat næringsliv og offentlige institusjoner har gjennom dette samarbeidet fått utvidet sine nettverk, blitt tilført kunnskap om ulike tilnærminger til regionalt utviklingsarbeid og oppnådd resultater som er bedre enn hva en kunne oppnådd alene.

6.2.6 Markedsadgang for norsk sjømat

Norge er en viktig samarbeidspartner for EU når det gjelder forvaltningen av levende marine ressurser. Norge og EU befinner seg i et gjensidig avhengighetsforhold både når det gjelder forvaltning av felles ressurser. Norge er EUs viktigste leverandør av sjømat, EU er Norges viktigste marked. EU er markedet for omtrent 60 prosent av norsk sjømateksport målt i verdi, mens Norge leverer den største andelen av EUs sjømatimport (20 prosent). Dette forholdet gjenspeiles også i total fangstmengde, der Norge alene har en årlig fangst på rundt 2,5 millioner tonn, mens EUs 27 medlemsstater har en årlig fangst på rundt 5 millioner tonn (2011-tall, kilde: Eurostat).

Norge er en av verdens ledende fiskerinasjoner, og norsk fiskeri- og havbruksforvaltning er høyt respektert i EUs institusjoner. Norge er dermed en viktig partner for EU når det gjelder å løse felles utfordringer og fremme felles interesser innen forvaltning av havressurser. Samarbeidet baserer seg på felles prinsipper om hvordan man skal møte noen av de viktigste utfordringene innen bærekraftig forvaltning av levende marine ressurser. Det er i begge parters interesse å videreføre og videreutvikle dette samarbeidet.

Markedsadgangen for norsk sjømat til EU er ikke tilfredsstillende, og over tid har det utviklet seg et komplekst system med over 50 bilaterale tollkvoter, samtidig som EU opprettholder toll på viktige fiskeslag. EU har ved flere anledninger iverksatt restriksjoner på import av norsk fisk. Norske myndigheter vil arbeide videre for å forbedre markedsadgangen for sjømat fra Norge til EU.

6.3 Norden og Europa

Det er mange eksempler på hvordan det nordiske samarbeidet har bidratt inn i det europeiske samarbeidet og satt sitt fotavtrykk på løsninger som er utviklet i en europeisk ramme. Dette gjelder ikke minst i sosial- og helsespørsmål, innen likestilling, arbeidsmiljø, miljøvern, kraftforsyning og spørsmål om åpenhet og innsyn.

Det er en prioritert oppgave for Regjeringen å styrke de kontakter og den informasjonsutveksling som skjer gjennom det nordiske samarbeidet rettet mot EU og Europa på et bredt spekter av saksområder. Regjeringen ønsker å bidra til fortsatt nært og fortrolig nordisk samarbeid om aktuelle europeiske spørsmål og vil aktivt anvende bilaterale forbindelser og nettverk. Fra norsk side har vi for eksempel dratt særlig nytte av et nært samarbeid med EU-formannskapene når disse har vært nordiske, senest dansk formannskap våren 2012. Det er i denne forbindelse viktig at saker til behandling i EU og EØS, og som er av fellesnordisk betydning, drøftes i en nordisk ramme på et tidlig tidspunkt. Gjennom nordisk samarbeid kommer Norge tettere inn på EUs regelverksutvikling enn det som ellers ville vært mulig. Mye av dette samarbeidet er rettet mot hva Norden kan bidra med i form av innspill og faglig dokumentasjon til regelverksutviklingen i EU, samt mot å støtte opp under arbeidet med globale konvensjoner. Samtidig er det også viktig med tidlig varsling i saker hvor de nordiske landene ikke har felles interesser.

Norge har i sitt formannskap i det nordiske regjeringssamarbeidet i Nordisk Ministerråd i 2012 valgt å sette søkelyset på velferdsstaten i et nordisk perspektiv. Et viktig bakteppe for valget av dette temaet var den aktuelle situasjonen i Europa, preget av ettervirkningene av finanskrisen, gjeldskrisen og de økonomiske, sosiale og politiske utfordringer EU og en rekke EU-land står overfor. Samtidig har den økonomiske situasjonen i Europa og dens virkninger også satt sitt preg på Norden. De nordiske land kan bringe erfaringer og politiske løsninger over landegrensene inn i det europeiske samarbeidet som konkrete bidrag til politikkutformingen i Europa. Slik veves nordisk og europeisk politikkutvikling tettere sammen i en prosess der dialog og erfaringsutveksling står sentralt.

I et europeisk perspektiv har Norden etter Regjeringens oppfatning også et godt utgangspunkt for å utvikle seg til en foregangsregion. Ikke minst gjelder dette grønn vekst, som innebærer at økonomisk vekst og utvikling skjer innenfor naturens tålegrenser. Som formannskap i det nordiske regjeringssamarbeidet i Nordisk Ministerråd er Regjeringen også opptatt av å ha fokus på samspillet mellom utdanning, forskning og innovasjon, grønn vekst og bærekraftige helse- og velferdsordninger.

Norden bør på områder der det ligger til rette for det, kunne utvikle samarbeidsmodeller og løsninger som senere kan gjennomføres i EU og EØS-området. På energiområdet har for eksempel de nordiske landene deregulert sine kraftmarkeder lenge før de øvrige europeiske landene, og har i Norden utviklet kraftbørsen Nord Pool. Det har også vist seg positivt med et institusjonalisert nordisk samarbeid på ulike områder innenfor rammen av Nordisk Ministerråd. Kanskje særlig for små land ligger det stor nytteverdi i å utvikle slike møteplasser for tett kontakt med hverandre, for å lære hverandre og andre miljøer å kjenne. Også dette vil kunne bidra positivt inn mot samarbeidet i EU og EØS.

Grensehindre og mobilitet

Ett av kjerneområdene i samarbeidet innenfor Nordisk Ministerråd er arbeidet med å fjerne grensehindre mellom de nordiske landene. Fri flyt av arbeidskraft, varer og tjenester er en forutsetning for et velfungerende felles arbeidsmarked. Under det nåværende norske formannskapet står arbeidet med å fjerne grensehindre og unngå at nye oppstår sentralt. Det jobbes aktivt med å kartlegge eksisterende hindre, og å unngå at nye skal oppstå som følge av nytt EU-regelverk.

Norden, det internasjonale samfunnet og Europa

Det tette nordiske samarbeidet som finner sted i internasjonale fora og prosesser gjør våre nordiske naboer til nære samarbeidspartnere også i en EU-kontekst. Tett nordisk samarbeid om internasjonale og sikkerhetspolitiske spørsmål, for eksempel i FN, utgjør et viktig supplement til samarbeidet som finner sted mellom Norge og EU-landene innenfor rammen av EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Videreutviklingen av samarbeidet mellom NATO og alliansens partnerland, herunder de nordiske partnerlandene, blant annet i Afghanistan, Libya, overfor Syria og andre land omfattet av den arabiske våren, gir viktige nordiske innganger til det europeiske samarbeidet. Også nordisk engasjement i freds- og forsonings-spørsmål, for eksempel i Myanmar, utgjør verdifulle tilskudd til det europeiske utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeidet.

Norden har særlige fortrinn ved at de nordiske landene gjennom mange år har utviklet stabile demokratiske institusjoner og fremmet menneskerettigheter, ikke minst kvinners rettigheter. Derfor ønsker mange land å lære av de nordiske lands erfaringer. De nordiske landene har parallelle budskap og samme verdigrunnlag og virkemidler, og styrker dermed hverandres posisjoner.

Regjeringen vil legge frem en melding til Stortinget om nordisk samarbeid høsten 2012.

6.4 Oppsummering

Regjeringen vil:

• Bidra til et velfungerende indre marked som gir gode rammebetingelser for norsk næringsliv, verdiskaping og velferd. Som ledd i dette legges det vekt på en god dialog med berørte parter i Norge.

• Bruke de muligheter og handlingsrom som EØS-avtalen gir ved gjennomføring av EØS-regelverk i Norge, for å bidra til et velfungerende indre marked og ivareta den norske arbeidslivsmodellen, næringslivets behov og hensynet til norsk verdiskaping.

• Sikre videreføring av den norske arbeidslivsmodellen. Dette innebærer videreføring av trepartssamarbeidet, sikring av lønns- og arbeidsvilkår for arbeidstakere i møtet med grenseoverskridende etablering og tjenesteyting, og å beskytte kollektive rettigheter, herunder streikeretten.

• Samarbeide med EU om helsesikkerhet og samfunnssikkerhet.

• Medvirke til velfungerende og forutsigbare energimarkeder i Europa og ivareta norske interesser i forbindelse med politikk- og regelverksutviklingen i EU knyttet til spesielt naturgass, elektrisitet, olje og fornybar energi. Det legges vekt på en videreføring av energidialogen med EU.

• Videreføre et tett og forpliktende samarbeid med EU i miljøpolitikken. Dette innebærer å ivareta norske miljøinteresser og medvirke til en god miljøpolitikk i Europa.

• Arbeide for at EUs nye programmer for 2014-2020 gis en innretning som er i tråd med norske syn og prioriteringer, spesielt på områdene utdanning og forskning. Norsk deltakelse i det nye forsknings- og innovasjonsprogrammet (Horisont 2020) må vurderes ikke bare ut fra de forsknings- og innovasjonspolitiske aspektene, men også i et samfunnsmessig, næringsmessig, budsjettmessig og bredere utenrikspolitisk perspektiv.

• Arbeide for videreføring av en aktiv distrikts- og regionalpolitikk innenfor EØS-rammen. Det er spesielt viktig at støtte til næringsutvikling gjennom regional investeringsstøtte og differensiert arbeidsgiveravgift fortsatt kan gis med begrunnelse i lav befolkningstetthet og befolkningsnedgang.

• Arbeide for bedre markedsadgang for norsk sjømat på EU-markedet og videreutvikle samarbeidet om felles forvaltning av havmiljøet og levende marine ressurser.

• Bidra til utvikling av et godt europeisk regelverk for finansnæringen og solide finansinstitusjoner og derved redusere risikoen for kriser og sammenbrudd.

• Bidra til et fortsatt nært og fortrolig nordisk samarbeid om aktuelle europeiske spørsmål. Det legges vekt på at saker som er til behandling i EU og EØS, og som er av fellesnordisk betydning, drøftes i en nordisk ramme på et tidlig tidspunkt.

• Videreutvikle det årlige arbeidsprogrammet for EU/EØS-saker til et strategisk verktøy i europapolitikken.