Meld. St. 12 (2020–2021)

Nasjonale minoriteter i Norge — En helhetlig politikk

Til innholdsfortegnelse

3 De fem nasjonale minoritetene i dag

De fem nasjonale minoritetene har alle en lang historie i Norge. Minoritetsgruppene skiller seg fra hverandre med hensyn til kulturell og språklig bakgrunn, og de har svært ulik historie.

Det har vært et mål for myndighetene å bidra til å styrke minoritetenes egne organisasjoner, blant annet gjennom tilskudd. Alle de fem nasjonale minoritetene i Norge har etablert egne organisasjoner som fremmer saker og tar opp spørsmål som minoritetene er opptatt av. Alle minoritetene, bortsett fra romene, har organisasjoner som tilfredsstiller kravene for å motta driftstilskudd. Noen av minoritetsgruppene har også flere organisasjoner.

I arbeidet med stortingsmeldingen har Kommunal- og moderniseringsdepartementet hatt møter med de nasjonale minoritetenes organisasjoner for å få kunnskap om hva minoritetene selv mener er viktig å ha med i den videre politikken. I tillegg har departementet hatt møter med ungdomsrepresentanter fra alle minoritetsgruppene.

I dette kapitlet presenteres de fem nasjonale minoritetene. Her framgår også innspillene som de nasjonale minoritetene har kommet med i arbeidet med meldingen.

3.1 Kvener/norskfinner

Kvenene/norskfinnene er en språklig og etnisk minoritet med historisk tilhørighet i nordområdene, hovedsakelig i Troms og Finnmark. I dag bor det kvener/norskfinner også i andre deler av landet. Ettersom noen omtaler seg som kvener og andre som norskfinner, har myndighetene valgt å omtale gruppen med skråstrekbetegnelsen kvener/norskfinner.

Flere av de kvenske/norskfinske tradisjonene er levende i dag, for eksempel saunatradisjonen. Noe av den gamle folketroen holdes også fortsatt i hevd. Videre er sang- og musikktradisjonen sterk, blant annet gjennom den læstadianske sangen og gjennom folkemusikken. Fortellertradisjonen, kvenske navn og begreper i naturen og håndverkstradisjonen er en del av den kvenske/norskfinske kulturen. Kvensk språk er en viktig del av den kvenske immaterielle kulturarven.

I 2014 ble de kvenske organisasjonene enige om å velge 16. mars som Kvenfolkets dag, en felles dag da kvenene/norskfinnene markerer seg selv, sitt språk, sin kultur og sin historie. 26. april er valgt som kvensk språkdag, samme dato som kvensk språk i 2005 ble anerkjent som minoritetsspråk i Norge. Kvenene har også et eget flagg. Flagget ble heist ved et offentlig bygg i Norge for første gang i 2017, ved rådhuset i Storfjord kommune. I 2001 ble kvendrakten lansert. Drakten er designet for å vise bærerens identitet og bakgrunn.

3.1.1 Kvensk språk

Kvensk er et finsk-ugrisk språk som er nært beslektet med meänkieli, et minoritetsspråk som snakkes i Sverige.1 I dag er kvensk et levende språk, men det er i en truet situasjon fordi den naturlige språkoverføringen mellom generasjonene er brutt, og fordi det finnes få aktive språkbrukere i den yngre generasjonen. Det EU-finansierte forskningsprosjektet ELDIA (European Language Diversity for All) har i sin rapport fra 2013 omtalt kvensk språk som svært truet.2

Elever i grunnskolen i Troms og Finnmark har i dag rett til opplæring i kvensk eller finsk når minst tre elever med kvensk/norskfinsk bakgrunn krever det. Retten følger av opplæringsloven § 2-7. For mer om undervisning i kvensk eller finsk, se kapittel 4.3.1.1 i denne meldingen.

I 2005 vedtok Kongen i statsråd at kvensk skal regnes som et eget språk i Norge, jf. kongelig resolusjon 24. juni 2005 nr. 3511. I Norges fjerde rapport om gjennomføringen av minoritetsspråkpakten i 2008 ble det gjort klart at kvensk er anerkjent som minoritetsspråk i Norge og dermed er sikret vern etter minoritetsspråkpakten del II.

Kvenene/norskfinnene bruker ulike betegnelser på språket. Noen omtaler språket som «kvensk», andre som «gammelfinsk» eller «våres finsk», mens andre igjen bruker betegnelsen «finsk». Det er opp til den enkelte hva de ønsker å kalle språket sitt. I denne meldingen brukes «kvensk», ettersom det er kvensk som har status som minoritetsspråk i Norge. Enkelte i det kvenske/norskfinske miljøet ønsker at også finsk skal anerkjennes som minoritetsspråk i Norge, dette går også fram av innspillene fra organisasjonene.

3.1.2 Kvensk/norskfinsk organisering

Kvenene/norskfinnene har i dag tre interesseorganisasjoner som mottar driftstilskudd.

3.1.2.1 Norske kveners forbund – Ruijan kvääniliitto

Norske kveners forbund – Ruijan kvääniliitto ble etablert i 1987 og er en landsdekkende organisasjon, med flere lokallag. De fleste lokallagene er i Troms og Finnmark, men det er også lokallag i Trøndelag, på Østlandet og Sørlandet. I 2019 hadde organisasjonen 945 medlemmer. Forbundet har som formål å arbeide for å bedre og fremme kveners og de finskættedes stilling, rammebetingelser og rettigheter, sosialt, kulturelt og næringsmessig, i tillegg til å styrke kvensk språk og synliggjøre kvenenes historie og kvenene som folk.

Norske kveners forbund – Ruijan kvääniliitto arbeider aktivt med å gi et tilbud til barn og unge, og har en egen ungdomsorganisasjon, Kvääninuoret – Kvenungdommen. Ungdomsorganisasjonen ble stiftet i 2008 og er landsdekkende. Kvääninuoret – Kvenungdommen arbeider for å skape møteplasser for kvensk ungdom og for å styrke kvensk ungdoms identitet og kultur. Organisasjonen jobber også for å utvikle kvensk språk, kultur og samfunn, arrangerer samlinger og samarbeider med andre ungdomsorganisasjoner i og utenfor Norge.

Boks 3.1 Innspill fra Norske kveners forbund – Ruijan kvääniliitto:

Forbundet ønsker at regjeringen skal forplikte seg til å konsultere med kvenene i saker som angår dem. De støtter anbefalingene i Telemarksforskings rapport om at minoritetene bør ha direkte representasjon i beslutningsprosesser og om å opprette et direktorat for nasjonale minoriteter. Forbundet mener en gjennomføring av de nevnte anbefalingene i rapporten vil styrke kvenenes effektive deltakelse.

På utdanningsfeltet er forbundet opptatt av at flere skal få tilgang på høyere kvensk utdanning. De ønsker at kravene for å komme inn på kvensk årsstudium og kvensk og finsk bachelor- og masterstudium ved Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet bør endres, og at tilbudet blir videreutviklet med et kvensk studium for barnehagelærere, bedre ordninger for videreutdanning og styrkede stipendordninger for studenter i kvensk. Forbundet mener det er behov for å se på hva frafallet i kvensk på grunnskolen skyldes. De påpeker betydningen av at foreldre får informasjon om hvilke rettigheter elevene har, og foreslår at innmeldingsskjemaer til skolen skal vise at man kan velge kvensk. Forbundet vil at retten til opplæring i kvensk skal være en individuell rett som skal gjelde hele landet, ikke bare Troms og Finnmark, og at også foreldre må få mulighet til å lære kvensk. De ønsker at Norge gir en tilleggsratifikasjon til minoritetsspråkpakten, slik at kvensk også blir omfattet av del III i pakten.

Forbundet understreker at det er behov for flere kvenske kulturinstitusjoner, mer film og teater på kvensk, og at det må bli enklere å gi ut bøker på kvensk. De ønsker også flere lokale språkarenaer og er opptatt av at kvensk kultur må bli mer synlig, for eksempel ved markeringer av kvenske merkedager, flagging, bruk av logoer og annet.

Forbundet mener det bør finnes et kvensk tilbud innen psykiatri, eldreomsorg og i distriktspsykiatriske sentre.

Kvääninuoret – Kvenungdommen etterlyser mulighet til å søke driftsmidler til nasjonale minoriteters ungdomsorganisasjoner. Organisasjonen har for lave medlemstall til å kunne få støtte fra de etablerte tilskuddsordningene.

3.1.2.2 Norsk-finsk forbund/Norjalais-Suomalainen Liitto

Norsk-finsk forbund ble etablert i 1982 og er en landsdekkende interesseorganisasjon for både norskfinner og nyinnvandrede finner. Forbundet får driftsstøtte som nasjonal minoritetsorganisasjon for den norskfinske delen av aktiviteten sin. Forbundet oppgir at de har cirka 500 medlemmer.

Formålet til organisasjonen er å fremme og ivareta finsk språk, norskfinsk og finsk kultur, rettighetene til norskfinner som nasjonal minoritet og rettighetene til finlendere bosatt i Norge.

Boks 3.2 Innspill fra Norsk-finsk forbund/Norjalais-Suomalainen Liitto:

Norsk-finsk forbund ønsker mer støtte til finsk språk og synes den nye læreplanen er for uklar om kvaliteten og nivået på opplæringen. Forbundet ønsker også at utvidet tilbud om opplæring i finsk skal gjelde for hele landet.

Forbundet ønsker mer midler til norskfinsk kultur. De viser til at flere norskfinner deltar på kvenske aktiviteter fordi det gis mer midler til kvenske tiltak, som språksenter og museer.

Norsk-finsk forbund peker på at kvensk ikke er språket til norskfinnene, og de ønsker at finsk blir anerkjent som minoritetsspråk i Norge. Forbundet ønsker også mer konsekvent bruk av betegnelsen kvener/norskfinner.

Forbundet ønsker mer grensesamarbeid for å bevare tilknytningen til det finske. De ønsker at norske myndigheter skal etablere mer kontakt med Finland, både språklig og kulturelt.

3.1.2.3 Kvenlandsforbundet

Kvenlandsforbundet3 ble etablert i 1999 og er en norsk del av en samarbeidsorganisasjon med avdelinger også i Sverige og Finland. I 2019 hadde forbundet cirka 300 medlemmer. De opplyser at de har etablert et studentnettverk i 2020. Forbundet er opptatt av kultur, historie, bosettingsområder, språk og rettigheter. De er opptatt av at både kvensk og finsk skal være levende språk i Norge.

Kvenlandsforbundet har ansvar for kvenene/norskfinnenes deltakelse på Den finsk-ugriske verdenskongressen, som samler alle finsk-ugriske folkegrupper.

Boks 3.3 Innspill fra Kvenlandsforbundet:

Kvenlandsforbundet mener at det må utformes et klart mål for politikken for nasjonale minoriteter som innebærer full tospråklighet, og at antall språkbrukere skal være kriteriet for oppnådd suksess.

I språkpolitikken ønsker forbundet at både kvensk og finsk skal brukes som skriftspråk, og at også finsk skal anerkjennes som minoritetsspråk i Norge. De mener den beste strategien for at språket skal overleve, er at kvensk og finsk blir likestilt på alle felt. De ønsker videre at det blir gitt stipend til ungdom som vil lære språket i Finland, gjennom yrkesutdanning og lærlingordninger. De peker også på at det bør finnes tilbud om barnehager og skoler der alt foregår på kvensk eller finsk.

Forbundet er også opptatt av at kvenene skal omfattes av ILO-konvensjon nr. 169 og få urfolksstatus, på lik linje med samene. De mener det foregår en forskjellsbehandling av kvener/norskfinner og samer, som etter deres oppfatning er i strid med FNs rasediskrimineringskonvensjon.

Forbundet er kritisk til regjeringens politikk overfor nasjonale minoriteter, både når det gjelder nivå på støtten til organisasjonene og satsingen på kvensk språk. De hevder at antall språkbrukere er redusert med 80 prosent i perioden det har vært en politikk på området.

Forbundet ønsker et eget sekretariat for nasjonale minoriteter i Kommunal- og moderniseringsdepartementet, med egen statssekretær for kvener/norskfinner.

3.1.3 Kvenske institusjoner

Det finnes flere institusjoner som arbeider for å styrke kvensk språk og kultur. Blant disse er Kainun institutti – Kvensk institutt i Porsanger, Vadsø museum – Ruija kvenmuseum, den kvenske avisen Ruijan Kaiku, Halti kvenkultursenter i Nordreisa og Storfjord språksenter. I 2018 ble det, som en oppfølging av Målrettet plan 2017–2021 – videre innsats for kvensk språk, gitt tilskudd til å etablere tre nye språksentre i Troms og Finnmark: Porsanger kvenske språksenter, Vadsø kvenske språksenter og Kvænangen språksenter. Språksentrene får driftsstøtte over tilskuddsordningen til kvensk språk og kultur, som forvaltes av Troms og Finnmark fylkeskommune. Kainun institutti – Kvensk institutt og Vadsø museum – Ruija kvenmuseum får driftsstøtte over Kulturdepartementets budsjett. Se også kapittel 4.1.2.1 om Kainun institutti – Kvensk institutt.

3.2 Jøder

Jødenes historie i Norge begynner i 1851 med opphevelsen av Grunnlovsparagrafen som forbød jøder å komme inn i Norge. Innvandringen fra Øst-Europa, primært fra Tsar-Russland på 1800-tallet førte til at det dannet seg et jødisk miljø i Oslo og i Trondheim. I 1940 bodde det om lag 2100 jøder i Norge. Holocaust rammet den jødiske minoriteten hardt. Nesten en tredjedel av den jødiske befolkningen i Norge ble brutalt drept.

Den jødiske minoriteten i Norge i dag er sammensatt, både med tanke på etnisk bakgrunn, grad av religiøsitet og forholdet til tradisjoner. Mange knytter den jødiske identiteten sin like mye til kultur, tradisjon og historie, som til religion.

3.2.1 Jødenes religion og kultur

I tillegg til å være nasjonal minoritet, er jødene en religiøs minoritet i Norge. Minoriteten er liten, noe som kan gi særskilte utfordringer knyttet til å ivareta høytider og å overholde religiøse regler.

Kosher er betegnelsen på jødiske religiøst baserte matregler. Kosher innebærer også bestemte regler for slakting av dyr, kosherslakt. Norge har forbud mot slik slakt, men tillater import av kosherslaktet kjøtt. Det finnes et mangfold av praktisering av kosher-reglene blant norske jøder. Noen holder kosher-reglene strengt, mens andre følger noen utvalgte kosher-regler. Andre igjen ser ikke på dette som del av sin praksis som jøder.

Omskjæring av gutter er en sentral praksis i utøvelse av jødisk religion og kultur. Stortinget vedtok 20. juni 2014 en lov om rituell omskjæring av gutter. Formålet er å sikre at rituell omskjæring av gutter utføres på forsvarlig måte, og å sikre at et tilbud om rituell omskjæring er tilgjengelig, jf. Prop. 130 L (2018–2019) Lov om tros- og livssynssamfunn.

3.2.1.1 Jiddisch

Jiddisch og hebraisk er språk som brukes av jøder over hele verden. Jiddisch ble lenge ansett å være folkets språk, mens hebraisk først og fremst ble brukt som liturgisk språk. Jiddisch var et levende språk i det norsk-jødiske kulturlivet og var hverdagsspråket i mange hjem fram til andre verdenskrig. Med folkemordet på jødene under andre verdenskrig, mistet Norge mange jiddisch-talende personer, og språket er ikke lenger i bruk blant norske jøder. Jiddisch er derfor ikke regnet som et nasjonalt minoritetsspråk i Norge. Det er i dag en økende interesse for å lære språket, og jiddisch-kursene på Jødisk museum i Oslo er populære.

3.2.2 Jødisk organisering

Jødene har to menigheter i Norge, en i Trondheim og en i Oslo. Det er en synagoge i hver av byene. Menighetene har også medlemmer utenfor Trondheim og Oslo. Begge menighetene søker og mottar årlig støtte over tilskuddsordningen for tros- og livssynssamfunn jf. Prop. 130 L (2018–2019) Lov om tros- og livssynssamfunn. De to trossamfunnene hadde i 2019 til sammen 830 registrerte medlemmer. Menighetene favner både de praktiserende jødene og de mer sekulære. Det er også jøder i Norge som ikke er medlem i noen av trossamfunnene. En viktig aktivitet i trossamfunnene er å gi barn og ungdom opplæring i jødedommen og jødisk kultur. Menighetene er ellers opptatt av å synliggjøre jødisk kultur, tradisjoner og historie i Norge og å jobbe mot antisemittisme og for et inkluderende og mangfoldig samfunn.

Det finnes i tillegg en liten ortodoks jødisk gruppe i Oslo som ikke er registrert som trossamfunn.

3.2.2.1 Det Mosaiske Trossamfund

Det Mosaiske Trossamfund i Oslo ble etablert i 1892, og er den største jødiske institusjonen i Norge. Trossamfunnet har et bredt tilbud til medlemmene, fra vugge til grav. Tilbudene omfatter blant annet gudstjenester i synagogen og sosiale arrangementer på sabbat og jødiske helligdager, en jødisk barnehage, undervisning rettet mot barn og ungdom, organisering av leirer, studiegruppe og et jødisk bo- og seniorsenter for eldre jøder fra hele landet. Det Mosaiske Trossamfund mottok støtte som trossamfunn for 673 medlemmer i 2019 4.

Det Mosaiske Trossamfund mottar driftstilskudd fra tilskuddsordningen for nasjonale minoriteter til den ikke-religiøse delen av organisasjonens aktiviteter, som barne- og ungdomsarbeid og kulturelle og sosiale aktiviteter. I tillegg er det opprettet en egen tilskuddsordning i Kommunal- og moderniseringsdepartementet til Det Mosaiske Trossamfund til informasjonstiltak for å motvirke antisemittisme og for å bidra til sikkerheten rundt synagogen i Oslo.

Boks 3.4 Innspill fra Det Mosaiske Trossamfund:

Det Mosaiske Trossamfund opplever at statens internasjonale forpliktelse til å sørge for en trygg jødisk alderdom for holocaustoverlevende (Terezin-erklæringen1) ikke blir fulgt opp ettersom flere kommuner og bydeler virker motvillige til å la eldre jøder flytte til det jødiske bo- og seniorsenteret. Menigheten mener det er nødvendig med klarere retningslinjer og økt informasjon til kommuner og bydeler for å sikre at Norges internasjonale forpliktelse følges opp. Det jødiske bo- og seniorsenteret trenger betydelig oppgradering, og Det Mosaiske Trossamfund ønsker derfor et samarbeid med myndighetene for å finne finansieringsordninger som sikrer en rehabilitering av senteret.

Det Mosaiske Trossamfund ønsker en utvidet finansieringsmodell for den jødiske barnehagen. Med små barnekull er det enkelte år svært få jødiske barn, og dermed sviktende finansiering av barnehagen. Trossamfunnet viser til at den jødiske barnehagen, som er den eneste av sitt slag i Norge, er viktig for å gi jødiske barn en trygg identitet.

Det Mosaiske Trossamfund peker videre på at det er behov for innsats fra staten dersom det skal være jødisk liv i Norge om 20 år. Tiltaket «Jødiske veivisere» i Handlingsplan mot antisemittisme (2016–2020) er betydningsfullt og må videreføres, gjerne i kombinasjon med styrking av støtten til nasjonale minoriteter.

Det Mosaiske Trossamfund mottar øremerkede midler til sikkerhetsarbeid. Finansieringen er viktig for å oppnå tilfredsstillende sikkerhet slik at menighetens medlemmer kan føle seg trygge når de besøker synagogen og samfunnshuset. Som følge av et skjerpet trusselbilde de siste årene, bør ordningen bygges ut.

1 Terezin-erklæringen ble underskrevet av 47 land, deriblant Norge i juni 2009. Erklæringen viser blant annet til at eldre holocaust-overlevende og andre ofre for naziforfølgelsene i flere europeiske land har behov for sosial hjelp og medisinsk oppfølging. Landene erkjenner de spesielle sosiale og medisinske behovene for alle overlevende, og støtter både private og offentlige tiltak for å sikre dem et liv i verdighet og nødvendig grunnleggende omsorg. Terezin-erklæringen har navn etter konsentrasjonsleiren Teresienstadt i dagens Tsjekkia.

3.2.2.2 Det jødiske samfunn i Trondheim

Det jødiske samfunn i Trondheim ble etablert i 1905. Samfunnet mottok støtte over tilskuddsordningen for tros- og livssynssamfunn for 137 medlemmer i 2019. Det jødiske samfunn i Trondheim holder til i samme bygg som Jødisk museum i Trondheim. Det gjør også synagogen, som er verdens nordligste synagoge. Samfunnet markerer jødiske høytidsdager, har egne ungdomsarrangementer og har en venneforening. De mottar ikke driftstilskudd over tilskuddsordningen for nasjonale minoriteter for virksomheten sin.

Boks 3.5 Innspill fra Det jødiske samfunn i Trondheim:

Det jødiske samfunn i Trondheim er spesielt opptatt av arbeidet mot antisemittisme, og støtter regjeringens handlingsplan mot antisemittisme. De understreker også at tiltakene i handlingsplanen bør evalueres. De mener det er positivt at handlingsplanen framhever at det er storsamfunnets ansvar å motvirke antisemittisme og at regjeringen er tydelig på at jødene hører til i Norge.

Videre ønsker Det jødiske samfunn i Trondheim tiltak slik at befolkningen og pressen får mer kunnskap om jødene i Norge. De peker også på behov for midler til utbedring av bygget som Det jødiske samfunn og Jødisk museum i Trondheim holder til i, blant annet for mer universell utforming av lokalene. Bygget er en viktig møteplass for jødene i Trondheimsområdet og en arena for formidling av norsk-jødisk kultur og historie.

3.2.3 Jødiske museer

Det er et jødisk museum i Trondheim og et i Oslo. Museet i Trondheim åpnet i 1997 og holder til i samme bygning som synagogen. Begge museene har viktige samfunnsoppdrag med å formidle jødisk kultur, riter og tradisjoner, i tillegg til jødisk historie i Norge. Museene driver aktiv formidling til skoleelever i arbeidet med å motvirke antisemittisme. De to museene opplever økende interesse fra skolene, og har besøk av mellom fire og fem tusen skolelever årlig.

De jødiske museene er i dag møteplasser som samler ulike befolknings- og aldersgrupper gjennom ulike kulturarrangementer, faglige foredrag og kurs.

3.3 Skogfinner

Skogfinner er etterkommere av finske innvandrere som kom til Norge fra tidlig på 1600-tallet og bosatte seg i skogsområder på Østlandet, i hovedsak langs svenskegrensen. I dag har noen skogfinner en sterk kulturell tilhørighet til det skogfinske, mens andre opplever at forskjellene mellom det norske og det skogfinske er relativt utvisket. Finnskogen er et stort sammenhengende skogområde som strekker seg langs begge sider av riksgrensen mellom Solør i Norge og Värmland i Sverige.

3.3.1 Skogfinsk språk, kultur og religion

Skogfinnene markerer sin kulturelle tilhørighet på ulike måter. Noen deltar aktivt i organisasjoner og foreninger og arbeider med å dokumentere blant annet historie, tradisjoner og håndverk i samarbeid med museer og historielag. Mange driver med slektsforskning, og det er en økende interesse for å ta tilbake slektsnavnene til finske forfedre. I de senere tiårene er det skrevet og utgitt bøker om skogfinsk kultur og historie, og skogfinske matlagings- og håndverkstradisjoner blir videreført av nye generasjoner. Det ble designet en egen finnskogbunad på 1970-tallet, og bevarte skogfinske runesanger er spilt inn og utgitt.

Skogfinnene snakket opprinnelig finsk, i form av en 1600-tallsdialekt fra Savolaks. De bevarte lenge språket slik som det var da de utvandret, løsrevet fra språkutviklingen i Finland. Skogfinnene lærte seg også norsk og var ofte tospråklige. Fram til langt inn på 1900-tallet ble det snakket finsk på Finnskogen, men språket døde etter hvert ut. Medvirkende årsaker til det var at barna måtte snakke norsk på skolen og at kirken kun brukte norsk. Fortsatt er noen skogfinske enkeltord i bruk på Finnskogen, i tillegg er det mange hundre skogfinske stedsnavn i området og enkelte finske personnavn er fortsatt i bruk.

Siden 1970 har Finnskogdagene blitt arrangert årlig på Svullrya i Grue kommune i Innlandet, der skogfinske tradisjoner vises fram for besøkende. I tillegg til museene og historielagene, spiller Finnskogdagene en viktig rolle i å synliggjøre den skogfinske kulturarven.

3.3.2 Skogfinsk organisering

Skogfinske interesser i Norge ble etablert i 1999, som et nettverk for organisasjoner, institusjoner og enkeltpersoner som hovedsakelig arbeider med skogfinsk kultur. Nettverket fungerer som en felles adresse og en informasjons- og kommunikasjonskanal mellom minoriteten og myndighetene. I dag består Skogfinske interesser i Norge av ti foreninger og lag.

Boks 3.6 Innspill fra Skogfinske interesser i Norge:

For Skogfinske interesser i Norge har ønsket om et nytt bygg for Norsk Skogfinsk Museum vært mest sentralt.

Skogfinske interesser i Norge ønsker også endringer i navneloven slik at det blir lettere å ta tilbake sine forfedres finske etternavn.

Foreningen peker ellers på at språkfokuset er stort i arbeidet med nasjonale minoriteter, og at de minoritetsgruppene som har mistet språket ofte faller utenfor. De viser til at skogfinnene har andre behov enn de øvrige minoritetene, for eksempel trenger de midler til bygningsvern, og dette er ikke prioritert i prosjekttilskuddet til nasjonale minoriteter.

Skogfinske interesser i Norge er ellers misfornøyd med fordelingen av driftsstøtten. Foreningen får lavere driftsstøtte enn de øvrige organisasjonene fordi de ikke har direktemedlemmer.

3.3.3 Norsk Skogfinsk Museum

Norsk Skogfinsk Museum er et konsolidert museum i Svullrya i Grue kommune. Museet fungerer som knutepunkt og pådriver for skogfinsk kultur og har ansvar for bygninger og samlinger spredt over store deler av Finnskogen og Solør. Samlingen omfatter cirka 440 000 objekter, alt fra arkiver og fotografier til gjenstander og antikvariske bygninger.

Etter initiativ fra Norsk Skogfinsk Museum har flere skogfinske husmannsplasser og gårder blitt fredet de siste årene.

I 2019 ble det gitt tilsagn om 90 millioner kroner til et nybygg ved Glomdalsmuseet i Elverum, som skal huse et fellesmagasin for Anno museum og Norsk Skogfinsk Museum. Fellesmagasinet vil bidra til en profesjonalisering av begge museenes samlingsforvaltning og dokumentasjonsarbeid.

I statsbudsjettet for 2021 er det gitt tilsagn om totalt 106,6 millioner kroner til oppføring av Finnskogens hus, et nybygg som vil medvirke til å realisere et helårs formidlingstilbud ved museets hovedarena på Svullrya. En forutsetning for tilskuddet er at det faglige samarbeidet mellom Norsk Skogfinsk Museum og Anno museum styrkes for å sikre en mer robust organisasjon for gjennomføring av prosjektet, og et større faglig nettverk som vil bidra til å gi den skogfinske kulturarven bedre vilkår.

3.4 Romer

De norske romene er etterkommere etter fem familier som hadde tilhørighet i Norge før 2. verdenskrig. De fleste er uformelt organisert i noen få storfamilier. En storfamilie består gjerne av tre til fire generasjoner, hvor lederen ofte er bestefar eller oldefar. Tilknytningen til familien er sterk, og storfamilien utgjør det viktigste sosiale og økonomiske grunnlaget for livet til de fleste romer. Mange tilhører en europeisk pinsemenighet for rom, Centre Missioner Evangelique Rom International.

Mye tyder på at levekårene for romer i Norge i dag er langt dårligere enn i befolkningen for øvrig. Flere familier er preget av komplekse og vanskelige livssituasjoner og fattigdom på grunn av løse arbeidsforhold og uforutsigbar økonomi. Flere voksne romer er funksjonelle analfabeter. Mange romer har fått liten skolegang, men flere voksne melder om at de ønsker å gå på skole og få fast arbeid.

3.4.1 Romsk språk og kultur

Romene har et levende sosialt og kulturelt felleskap, og de fleste snakker romanes som dagligspråk. Romanes er en viktig del av norske romers identitet, og de har klart å beholde språket til tross for forsøk på utryddelse under andre verdenskrig og Norges politikk i etterkrigstiden. Som de andre nasjonale minoritetsspråkene i Norge har romanes først og fremst vært brukt som muntlig språk, men det er i dag en økende bruk av språket skriftlig i sosiale medier. Det har også blitt publisert en tospråklig eventyrbok for barn, lydbøker og tekster på romanes, og noe informasjonsmateriell er oversatt til romanes.

For mange romer er det viktig å opprettholde den tradisjonelle reisende livsformen, men mange har redusert reisingen de siste årene. Romer forklarer det med at de driver andre former for næringsvirksomhet enn tidligere. I tillegg opplever flere romer diskriminering på campingplasser og økt press fra skoler og barnevernet om å minske skolefravær, noe som også har ført til redusert reisevirksomhet.

3.4.2 Romsk organisering

Romsk råd ble stiftet i 2016 og skal være et samlende talsorgan overfor myndighetene for å styrke romers posisjon i samfunnet. Her deltar representanter fra ulike romske familier. Organisasjonen er ikke medlemsbasert og har heller ikke regelmessige møter. Romsk råd oppfyller ikke kravene til å motta driftsstøtte over tilskuddsordningen til nasjonale minoriteter.

Boks 3.7 Innspill fra Romsk råd:

Romsk råd ønsker flere hjelpetiltak for å skaffe bolig og arbeid, særlig arbeidsrettede tiltak for ungdom og kvinner gjennom NAV. De ønsker også hjelp til bedriftsetablering.

Romer peker på at det er behov for mer kultursensitivitet og forståelse for hvordan romer lever, både i barnevernet, NAV og i skolen. De ønsker mer samarbeid med barnevernet og at barnevernet satser mer på fosterhjem blant romer. Det er viktig at romske barn i fosterhjem får ha kontakt med egen kultur, og Romsk råd etterlyser kurs for familier som har romske barn i fosterhjem. Romsk råd mener at politikken overfor rom må bygges mer på rettighetene gjennom barnekonvensjonen, barnevernsloven og rammekonvensjonen om beskyttelse av nasjonale minoriteter.

Romsk råd ønsker flere tiltak på diskrimineringsfeltet og melder om at romer ofte opplever diskriminering, særlig på boligmarkedet, men også på campingplasser, restauranter, butikker og på krisesenter. Saker som er meldt til Likestillings- og diskrimineringsombudet har av og til endt med en bekreftelse på at diskriminering har funnet sted, men Romsk råd mener at det likevel får få reelle konsekvenser. Romer opplever også at de ikke blir tatt på alvor av politiet når de anmelder saker. Romsk råd er fornøyde med at det i de siste årene har pågått et arbeid for å bedre kontakten mellom romer og politiet, slik at romer i større grad skal oppleve å bli tatt på alvor når de anmelder saker.

Romsk råd ønsker at antisiganisme skal brukes som begrep for å betegne rasisme og diskriminering av rom1.

Romer peker på at det er flere ressurspersoner i gruppen som ønsker å bidra på ulike måter, for eksempel med informasjon om romsk historie, tradisjoner og kultur på skoler og høyskoler og å gi innspill til utvikling av læremateriell. De ønsker også å gi innspill til statlig politikk som har betydning for dem.

1 Antisiganisme, fordommer, hat-tale og propaganda mot minoriteten rom (tidligere kalt «sigøynere»). Begrepet brukes som en samlebetegnelse på diskriminering av rom (Store norske leksikon).

3.4.3 Romano Kher

Romano Kher er et romsk kultur- og ressurssenter i Oslo som ble etablert i 2018, som uttrykk for statens kollektive oppreisning til romer for den rasistiske ekskluderingspolitikken som ble ført overfor romene i tiårene før og etter andre verdenskrig, og de fatale følgene denne politikken fikk under holocaust. Senteret er et samlingssted hvor romer skaffer seg kunnskap og nye ferdigheter, og hvor romske barn får leke og lære. Det er også et møtested mellom romer og majoritetsbefolkningen. Senteret huser også en brobyggertjeneste for romer som blant annet driver veiledning og bistår romer i møte med offentlige myndigheter. Kultur- og ressurssenteret er finansiert over statsbudsjettet, og det er Kirkens Bymisjon som driver senteret og forvalter tilskuddet. Se kapittel 5 for videre omtale av statens kollektive oppreisning til rom.

3.5 Romanifolk/tatere

Det som tradisjonelt har kjennetegnet romanifolk/tatere, er deres livsform som reisende. En stor del av romanifolket/taterne er i dag bofaste og jobber innenfor ulike typer yrker.

Romanifolk/tatere har vært en del av det norske samfunnet siden 1500-tallet. Gruppen har blitt utsatt for grove overgrep av norske myndigheter, både i form av forfølgelser, landsforvisninger, tvangssterilisering, bortadoptering av barn og andre assimileringstiltak. Mange har også opplevd mobbing, trakassering og overgrep i lokalsamfunnene de bor i. Tidligere tiders forfølgelser har ført til at en del av minoriteten har ønsket å holde identiteten sin skjult.

Det er ulike syn blant romanifolket/taterne om hvilken betegnelse som skal brukes på minoriteten. Noen foretrekker å kalles tatere, mens mange mener ordet tater er en nedsettende betegnelse, og ønsker å bli omtalt som romanifolk eller reisende. Myndighetene har derfor valgt skråstrekbetegnelsen romanifolket/taterne.

3.5.1 Romanifolkets/taternes språk og kultur

Mange romanifolk/tatere har levd av salg av varer og tjenester. Håndverkstradisjonene og den reisende kulturen er fortsatt levende blant en del av folkegruppen, og praktiseres i hovedsak i sommerhalvåret. Romanifolket/taterne er særlig kjent for metallarbeidet sitt, både gjennom knivproduksjon og trådarbeid og som smeder og blikkenslagere. Folkegruppen er også kjent for sin sterke musikktradisjon.

Språket romani er i hovedsak et muntlig språk, men romani-/taterorganisasjonene ønsker å revitalisere språket og utvikle det til et skriftspråk. Språkforskere mener at språket har sine røtter i gamle indiske språk. Romani ble anerkjent som et minoritetsspråk i Norge i 2005, i forbindelse med ratifiseringen av Den europeiske pakten om regions- eller minoritetsspråk. Det finnes ikke tall på hvor mange som behersker romani i Norge.

Romani blir regnet som andrespråket til romanifolket/taterne i Norge, mens norsk er førstespråket. Flere romanifolk/tatere kommuniserer med hverandre på romani, eller rotipa, som noen kaller språket. Språket til romanifolk/tatere i Norge har tatt opp i seg mange norske ord og uttrykk, og romani har dermed utviklet seg ulikt i de landene hvor romanifolket/taterne bor. Romani er delvis dokumentert. Det finnes for eksempel en elektronisk ordbok hvor man kan søke mellom romani og norsk og romani og engelsk. Det er også gitt ut en bok på romani og norsk, og det finnes eldre ordlister. Det foregår en del språkarbeid i regi av romani-/taterorganisasjonene, for eksempel blir det utviklet en språk-app for romani og det er i gang et arbeid for å etablere et romani-språkråd.

3.5.2 Organisering blant romanifolket/taterne

Det finnes flere ulike foreninger blant romanifolket/taterne. To av foreningene har over 100 medlemmer og mottar driftsstøtte over tilskuddsordningen til nasjonale minoriteter. I tillegg er det enkeltpersoner innenfor minoriteten som har tatt kontakt med myndighetene fordi de ønsker å gi innspill til politikken overfor romanifolket/taterne, selv om de ikke ønsker å være med i noen av de eksisterende foreningene eller å danne egne foreninger.

3.5.2.1 Landsorganisasjonen for romanifolket

Landsorganisasjonen for romanifolket ble etablert i 2000. Organisasjonen er landsomfattende og har cirka 100 medlemmer. Hoveddelen av medlemmene bor på Øst-, Sør- og Vestlandet. Organisasjonens formål er å spre informasjon om romanifolket, kjempe for romanifolkets interesser, gi praktisk hjelp til medlemmene sine i erstatningssaker og hjelpe folk med å gjenfinne slektene sine. Landsorganisasjonen for romanifolket jobber også for å ivareta språket romani og ta vare på gamle håndverkstradisjoner. Organisasjonen er særlig opptatt av å ta vare på kulturen til båtreisende romanifolk/tatere.

Boks 3.8 Innspill fra Landsorganisasjonen for romanifolket:

Organisasjonen er spesielt opptatt av å bevare romanispråk og ivareta romanifolkets kulturmiljø og tradisjoner. De opplyser at stadig flere unge er interessert i å lære mer om språk, kultur og bakgrunn, og organisasjonen ønsker derfor flere språkprosjekter.

Landsorganisasjonen for romanifolket ønsker å styrke den levende romanikulturen slik at det ikke er den negative historien som først og fremst skal prege framstillingen av romanifolket/taterne. De ønsker at Kommunal- og moderniseringsdepartementet skal være pådriver for at romanifolket skal jobbe mer samlet.

3.5.2.2 Taternes landsforening

Taternes landsforening ble etablert i 1995 og er en landsdekkende forening. Foreningens formål er blant annet å styrke romanifolket/taternes stilling i samfunnet, være et bindeledd mellom romanifolket/taterne og myndighetene, yte veiledning og hjelp til medlemmene og arbeide for å bevare og synliggjøre språk, kultur, historie og kulturmiljø. Foreningen jobber også for at romanifolket/taternes menneskerettigheter skal bli ivaretatt og formidler kunnskap om situasjonen for romanifolket/taterne, dokumenterer diskriminering, fremmer likestillings- og holdningsskapende arbeid, jobber med selvhjelpsvirksomhet og kontakt og samarbeid mellom nasjonale minoriteter. Taternes landsforening har cirka 150 medlemmer.

Boks 3.9 Innspill fra Taternes landsforening:

Taternes landsforening mener rammekonvensjonen om beskyttelse av nasjonale minoriteter bør inkorporeres i norsk lov. Foreningen er opptatt av at romanifolket/taternes tradisjonelle levemåte må bli ivaretatt og at det blir lagt til rette for skolegang i reiseperioder. I tillegg er de opptatt av å ta vare på musikk- og håndverkstradisjoner, og ønsker at tradisjonelle boplasser skal bevares og fredes. Videre ønsker foreningen at romanifolket/taternes kultur og tradisjoner blir omtalt i skolebøker, og at det kommer fram at romanifolket/taterne er en viktig del av den norske kulturarven. Språkprosjekter er viktig, og foreningen har bidratt til å etablere et språkråd for romani.

Taternes landsforening mener det er behov for en veiledningstjeneste for romanifolket/taterne og er opptatt av at den kollektive oppreisningen til romanifolket/taterne skal forvaltes av folkegruppen selv.

3.5.3 Latjo drom

Da regjeringen Bondevik I i 1998 ga en offisiell unnskyldning til romanifolket/taterne for politikken som hadde blitt ført mot folkegruppen, ble det også besluttet å etablere et senter for formidling av kulturen og historien i romanifolket/taterne på Glomdalsmuseet i Elverum. Senteret ble gitt som en form for kompensasjon for den tidligere politikken overfor gruppen. Museet fikk også nasjonalt ansvar for dokumentasjon av romanifolket/taternes kultur og historie.

I 2006 åpnet den nye delen av Glomdalsmuseet som inneholder den faste utstillingen Latjo drom. Utstillingen er laget i samarbeid med representanter fra romanifolket/taterne som har ønsket å fremheve det positive i romanikulturen, som håndverkstradisjonene, samholdet, musikken og overlevelsesstrategiene. En mindre del av utstillingen beskriver overgrep og statens assimileringspolitikk. I tillegg til den faste utstillingen er det også laget en nettutstilling.

Senteret på Glomdalsmuseet fungerer også som et møtested i forbindelse med kulturelle aktiviteter, som foredrag, konserter, kurs eller demonstrasjon av håndverkstradisjoner.

Figur 3.1 Leirplass, del av utstillingen Latjo drom

Figur 3.1 Leirplass, del av utstillingen Latjo drom

Foto: Glomdalsmuseet

3.6 Unge nasjonale minoriteter

Myndighetenes kontakt med de nasjonale minoritetene skjer først fremst gjennom møter med representanter for minoritetenes organisasjoner, jf. omtale i kapittel 4.2. De nasjonale minoritetenes organisasjoner har i liten grad hatt egne ungdomsorganisasjoner, og unge nasjonale minoriteter har dermed i liten grad vært representert i kontakten med sentrale myndigheter. De siste årene har flere unge blant de nasjonale minoritetene engasjert seg. Som det går fram av kapittel 3.1.2 har Norske kveners forbund – Ruijan kvääniliitto hatt en egen ungdomsorganisasjon siden 2008, Kvääninuoret – Kvenungdommen. I 2020 opprettet Kvenlandsforbundet et studentnettverk og Taternes landsforening og Det Mosaiske Trossamfund har ungdomsgrupper.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet har de siste årene lagt til rette for å få fram flere unge stemmer blant minoritetene og har blant annet satt av ekstra plasser på Kontaktforum mellom nasjonale minoriteter og sentrale myndigheter til organisasjonene som har med deltakere under 30 år. Departementet har hatt møter med unge representanter for de nasjonale minoritetene i tilknytning til arbeidet med stortingsmeldingen. Formålet har vært å høre hva som er deres erfaringer med å tilhøre og vokse opp som nasjonal minoritet i Norge i dag, og hva de er opptatt av framover.

Boks 3.10 Innspill fra de unge nasjonale minoritetene:

Innspillene fra ungdomsrepresentantene sammenfaller i stor grad med det de nasjonale minoritetenes organisasjoner har spilt inn. De unge viste til at det er behov for økt kunnskap i samfunnet om de nasjonale minoritetene fordi manglende kunnskap fører til usynliggjøring. De pekte på at kunnskap om nasjonale minoriteter må inn i skolenes læreplaner i større grad enn i dag. I tillegg er arenaer for kulturformidling viktig, som for eksempel museer og festivaler. De spilte også inn at det er behov for mer kunnskap om minoritetene i offentlige organer, som i barnevernet, NAV og i politiet.

De kvenske/norskfinske ungdommene tok opp at retten til språkopplæring i kvensk eller finsk ikke alltid blir oppfylt. De ønsker også at retten til opplæring i kvensk og finsk skal gjelde for hele landet, ikke bare i Troms og Finnmark som i dag. De unge representantene er opptatt av at minoritetsorganisasjonene burde få bedre finansiering, og at ungdomsorganisasjoner burde kunne få driftsstøtte. Bedre dialog mellom myndighetene og minoritetene er også et ønske, og tiltak for å bedre dialogen innad i minoritetene.

Fotnoter

1.

Meänkieli betyr «vårt språk» og ble fra gammelt av brukt av tornedalinger for å skille mellom språket i Tornedalen og finsk i det som i dag er Finland. Meänkieli fikk status som nasjonalt minoritetsspråk i Sverige i 2000.

2.

https://cordis.europa.eu/project/id/244335/reporting/pl

3.

Styret i forbundet har vedtatt Kvensk Finsk Riksforbund som et «markedsføringsnavn». Ifølge Brønnøysundregisteret er Kvenlandsforbundet det formelle navnet, med Kvensk Finsk Riksforbund som underenhet.

4.

Over Barne- og familiedepartementets tilskuddsordning til tros- og livssynssamfunn.

Til dokumentets forside