Meld. St. 12 (2020–2021)

Nasjonale minoriteter i Norge — En helhetlig politikk

Til innholdsfortegnelse

6 Oppfølging av NOU 2015: 7 Assimilering og motstand

Tater-/romaniutvalget la i juni 2015 fram sin rapport NOU 2015: 7 Assimilering og motstand. Norsk politikk overfor tatere/romanifolk fra 1850 til i dag. Regjeringen følger opp rapporten i denne stortingsmeldingen. Mange av utfordringene som kommer fram i rapporten gjelder flere nasjonale minoriteter, og regjeringen har fulgt opp flere av anbefalingene gjennom generelle tiltak, som tiltak for økt kunnskap om minoritetene, tiltak på diskrimineringsfeltet og tillitsbygging mellom myndighetene og minoritetene. Regjeringen foreslår at det ikke blir innført flere særtiltak for romanifolket/taterne.

6.1 Utvalgets rapport

Regjeringen oppnevnte i 2011 et offentlig utvalg som fikk i oppgave å undersøke og beskrive utviklingen av norske myndigheters, institusjoners, organisasjoners og andre virksomheters politikk og tiltak overfor romanifolket/taterne fram til i dag, med særlig oppmerksomhet på politikkens mål, gjennomføring og virkemidler (tater-/romaniutvalget). Utvalget skulle blant annet vurdere funnene i lys av norsk lovgivning og de folkerettslige forpliktelser som Norge var og er bundet av. Målet var å få en samlet framstilling som viser hvilke konsekvenser politikken har hatt både for enkeltindivider og romanifolket i Norge som helhet. Utvalget ble ledet av Knut Vollebæk.

Initiativet til arbeidet kom fra representanter fra romanifolket/taternes organisasjoner, med støtte fra Helsingforskomiteen.

Utredningen viste at romanifolket/taterne ble utsatt for en hardhendt assimileringspolitikk fra norske myndigheter. De sentrale tiltakene var omsorgsovertakelse av barn og tiltak for å bosette folkegruppen, delvis med tvang. Den private organisasjonen Norsk misjon blant hjemløse administrerte tiltakene overfor folkegruppen. Rapporten viser at politikken som ble ført, har hatt og har svært negative konsekvenser for enkeltpersoner og folkegruppen som helhet. Politikken påvirker fortsatt forholdet mellom romanifolket/taterne og storsamfunnet.

Utvalgets anbefalinger til norske myndigheter var i hovedtrekk:

  • Ta et tydelig oppgjør med fortiden og kommunisere bredt at staten tar ansvar for tidligere tiders overgrep og forsømmelser.

  • Styrke tilliten mellom romanifolket/taterne og myndighetene og sikre romanifolket/taterne reell deltakelse i prosesser som angår dem.

  • Synliggjøre romanifolket/taterne gjennom økt kunnskap om folkegruppen blant offentlig ansatte, i skole og undervisning.

  • Sikre at barn og unge med romani-/taterbakgrunn har likeverdig og reell tilgang til skole og utdanning.

  • Forebygge diskriminering og gi gruppen en reell mulighet til å kunne rapportere om diskriminering, og få veiledning når de opplever diskriminering.

  • Legge til rette for avklaring av om det har vært og fremdeles finnes rettstridige forhold, også menneskerettighetskrenkelser. Vurdere om Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM), eller andre instanser, kan få en rolle som supplement til eksisterende klagemuligheter.

  • Like muligheter i praksis – sørge for informasjon og veiledning når det gjelder velferdssystemet, opplæringstilbud og næringsvirksomhet, og rettigheter ved diskriminering.

  • Hjelp til å finne fram i arkiver for å finne sitt opphav og sin historie.

  • Rettferdige erstatnings- og oppreisningsordninger. Utvalget peker særlig på at kommunale oppreisningsordninger for tidligere barnevernsbarn varierer sterkt kommunene imellom. Forvaltningen av kollektive oppreisningsordninger må ha bred tillit i folkegruppen.

  • Finansiere videre forskning og forskningsformidling, særlig forskning på hvordan folkegruppen har blitt omtalt i psykiatrien og på hvordan situasjonen for ulike deler av folkegruppen er i dag.

6.2 Høring av utvalgets rapport

I dialog med representanter fra utvalgets referansegruppe besluttet Kommunal- og moderniseringsdepartementet å sende tater-/romaniutvalgets rapport ut på bred høring. For å få innspill fra flest mulig av romanifolket/taterne arrangerte departementet, i tillegg til alminnelig høring, ti høringsmøter i ulike deler av landet: Drammen, Sandefjord, Kristiansand, Stavanger, Bergen, Hamar, Elverum, Gjøvik, Sarpsborg og Trondheim. På høringsmøtene ble det gitt informasjon om utvalgets rapport og en kort presentasjon av hovedinnholdet i rapporten. Det var mulig å stille spørsmål til departementet om rapporten og komme med innspill til hvordan forslagene i rapporten kunne følges opp. Det var også mulig for enkeltpersoner å komme med innspill direkte til en representant fra departementet etter høringsmøtene.

Det ble tidlig klart at det var liten kjennskap hos romanifolket/taterne til at det var satt ned et offentlig utvalg og at det var gitt ut en rapport. Flere reagerte på at de ikke hadde fått informasjon i forkant om arbeidet med rapporten, og opplevde det som et overgrep at deres og deres families historie ble hentet fram fra arkivene uten at de var informert.

6.3 Høringsinnspill

Det kom inn cirka 220 høringsinnspill fra enkeltpersoner, organisasjoner, institusjoner og offentlige etater. I tillegg ble det levert en underskriftsliste med 300 underskrifter fra personer som var imot rapporten og innholdet i den. Budskapet i underskriftslisten var at romanifolket/taterne har det de trenger i det norske samfunnet i dag på lik linje med andre nordmenn, og at det ikke er behov for særtiltak. Kommunal- og moderniseringsdepartementet gjennomførte også ti høringsmøter, i ulike deler av landet, der det var mulig å gi synspunkter muntlig.

Høringsinnspillene fra romanifolket/taterne viste i hovedsak to ulike syn på hvordan tater-/romaniutvalgets rapport skal forstås og følges opp. Den ene gruppen, hovedsakelig enkeltpersoner, var negative til utvalgets rapport og mente rapporten var nytt overgrep. Flere mente at rapporten ga en gal framstilling av romanifolket/taterne. Det var også mange som reagerte på at utvalget har sett sensitive opplysninger om enkeltpersoner i arkiver, uten deres eller familienes samtykke. De var skeptiske til særtiltak for gruppen, og det var særlig stor skepsis til undervisning om romanifolk/tatere i skolen. Mange uttrykte mistillit til organisasjonene og ønsket ikke at organisasjonene skulle fungere som talsmenn for alle romanifolk/tatere. Det var også mange som uttrykte skepsis til driften av Stiftelsen Romanifolkets/taternes kulturfond (RT-fondet), og mente at dette ikke var en reell kollektiv oppreisning. Mange i denne gruppen støttet forslaget i rapporten om at dagens individuelle erstatningsordning burde økes og endres.

Den andre gruppen, som i hovedsak besto av romanifolkets/taternes organisasjoner, Stiftelsen Romanifolket/taternes kulturfond, Romanifolkets/taternes senter og noen enkeltpersoner, støttet flere av utvalgets forslag, og kom også med forslag til nye tiltak. Flere ønsket særtiltak for romanifolket/taterne, som lettere tilgang til gjeldsordninger, ekstra studiepoeng, tilrettelegging i reiseperioder for barn i skolen, boligtiltak, høyere pensjonspoeng, hjelp til næringsetablering og lettere tilgang til fagbrev på grunnlag av tradisjonell kunnskap. Noen ønsket også mer informasjon i skolen og samfunnet ellers om romanifolket/taterne. I tillegg ønsket flere at Stiftelsen Romanifolket/taternes kulturfond skulle styrkes økonomisk. Det var også flere som var negative til prosessen rundt tater-/romaniutvalgets arbeid, til høringsprosessen og til Kommunal- og moderniseringsdepartementet.

I de fleste innspillene fra kommuner, direktorater og institusjoner ble utvalgets arbeid omtalt positivt. Flere understreket behovet for å øke kunnskapen om romanifolket/taterne blant nøkkelpersonell og å øke midlene til forskning, informasjon, utdanning og ikke-diskrimineringsarbeid. Også mange av disse pekte på behovet for bedre dialog mellom myndighetene og representanter fra romanifolket/taterne.

Det var særlig to temaer som ble fremhevet i en stor del av innspillene: Ordningen med individuelle erstatninger og forvaltningen av kulturfondet.

Mange mente at nivået på de individuelle erstatningene som er gitt for grove overgrep er for lavt. Det var ønske om høyere erstatninger, at kravet til dokumentasjon skulle senkes, kortere behandlingstid av søknader og ny behandling av søknadene til de som har fått lav erstatning. Det var også innspill om at staten, og ikke kommunene, må ta ansvar for alle erstatningsordninger for å sikre likebehandling.

En overvekt av innspillene helte mot å avvikle Stiftelsen Romanifolket/taternes kulturfond på grunn av manglende tillit til styret i stiftelsen og at fondets midler bare kom noen få til gode. Noen mente styret i fondet burde bestå av nøytrale personer, uten tilknytning til romanifolket/taterne, for å hindre habilitetsproblemer og for å sikre at den kollektive oppreisningen kom hele folkegruppen til gode. Mange var kritiske til opprettelsen av Romanifolket/taternes senter, som ble opprettet av stiftelsen som et kompetansesenter for folkegruppen, og mente opprettelsen hadde ført til mindre innsyn i hvordan midlene ble brukt.

6.4 Oppfølging av anbefalingene i rapporten

Regjeringen har vurdert anbefalingene i NOU 2015: 7 Assimilering og motstand og alle høringsinnspillene til rapporten er gjennomgått. Deler av anbefalingene er allerede fulgt opp.

I 2018 opprettet Kommunal- og moderniseringsdepartementet en referansegruppe som skulle komme med innspill til oppfølgingen av NOU 2015: 7 Assimilering og motstand. Referansegruppen besto av elleve representanter fra romanifolket/taterne, både representanter fra organisasjonene og enkeltpersoner som ikke var tilknyttet noen av organisasjonene. I tillegg har departementet opprettet en nettside med informasjon om arbeidet med oppfølgingen.1

Tater-/romaniutvalget pekte i sin rapport på at det er viktig at forvaltningen av Stiftelsen Romanifolket/taternes kulturfond har bred tillit blant romanifolket/taterne. Utvalget mente at informasjonen om fondet, og forvaltingen av det, burde styrkes slik at fondet når ut til flest mulig i romani-/tatermiljøet. Ettersom departementet hadde holdt tilbake midlene fra kulturfondet siden 2015, var dette et aktuelt tema å ta opp i referansegruppen.

Det kom opp fire forslag i referansegruppen til videre forvaltning av den kollektive oppreisningen. Ett av forslagene, som flere i gruppen støttet, var at midlene skulle forvaltes som en tilskuddsordning i Kulturrådet. På denne bakgrunnen besluttet kommunal- og moderniseringsministeren og kulturministeren i fellesskap å opprette en tilskuddsordning for romanifolket/taterne i Kulturrådet fra 2019.

6.4.1 Et tydelig oppgjør med fortiden

Tater-/romaniutvalget anbefaler en tydelig og bredt kommunisert offentlig bekreftelse på at staten tar ansvar for overgrep og forsømmelser overfor romanifolket/taterne.

I 1998 beklaget regjeringen Bondevik I første gang de overgrepene som romanifolket/taterne ble utsatt for. Beklagelsen ble gitt i et møte hvor noen romani-/taterrepresentanter deltok, og nådde ikke bredt ut i folkegruppen. Regjeringen Stoltenberg I gjentok beklagelsen i St.meld. nr. 15 (2000–2001) Nasjonale minoritetar i Noreg – Om statleg politikk overfor jødar, kvener, rom, romanifolket og skogfinnar.

Da NOU 2015: 7 Assimilering og motstand ble lagt fram i juni 2015 gjentok kommunal- og moderniseringsministeren tidligere beklagelser, og sa: Behandlingen romanifolket/taterne har blitt utsatt for er et svart kapittel. Vi vet at myndighetens politikk har vært et overgrep. Regjeringen Solberg stiller seg fullt bak de beklagelser som allerede har kommet. Vi beklager sterkt de overgrepene som er begått mot romanifolket/taterne, og de lidelsene dette har medført.

Framleggelsen av rapporten og statsrådens beklagelse fikk bred presseomtale. Det ble også informert om beklagelsen på de ti høringsmøtene om rapporten og på nettsidene om oppfølgingen av NOU 2015: 7 Assimilering og motstand.

6.4.2 Bygge tillit og sikre reell deltakelse

Utvalget anbefaler å vurdere tiltak som kan styrke tilliten mellom romanifolket/taterne og myndighetene, og å sikre folkegruppen reell deltakelse i prosesser som gjelder dem, blant annet ved at romanifolket/taternes organisasjoner blir høringsinstanser. Utvalget anbefaler også å gi støtte til å etablere nettverk, også uavhengig av de etablerte organisasjonene.

Regjeringen ønsker å styrke romanifolket/taternes tillit til myndighetene og å sikre at romanifolket/taterne får delta i prosesser som gjelder dem. Kommunal- og moderniseringsdepartementet gjennomførte derfor en bred høringsrunde av tater-/romaniutvalgets rapport. Det ble også opprettet en referansegruppe for oppfølgingen av rapporten. For å gjøre det lettere for romanifolket/taterne å følge med i oppfølgingen ble det etablert en nettside med informasjon om arbeidet. Forskriften for den nye tilskuddsordningen i Kulturrådet ble sendt på bred høring.

Alle kan gi innspill i offentlige høringer. Offentlige myndigheter har ikke felles høringslister, høringsbrev blir sendt til relevante organisasjoner og institusjoner og annet, avhengig av hva saken gjelder. Kommunal- og moderniseringsdepartementet bidrar med lister over nasjonale minoriteters organisasjoner på forespørsel fra andre departementer, og minner om at også nasjonale minoriteters organisasjoner bør høres når departementet får kjennskap til en aktuell høringssak. Departementet har imidlertid ikke oversikt over alle høringssaker, spesielt ikke høringer fra direktorater eller kommuner og fylkeskommuner. Organisasjonene må derfor også følge med selv.

Det blir gitt driftstilskudd til de romani-/taterorganisasjonene som oppfyller vilkårene til å motta slik støtte. Støtten skal blant annet gjøre organisasjonene i stand til å fremme synspunktene sine overfor ulike myndigheter. Det er ellers mulig å søke støtte fra tilskuddsordningene som Kulturrådet forvalter, blant annet til å danne nettverk. Også privatpersoner kan søke på disse ordningene.

Hvordan dialogen mellom nasjonale minoriteter og sentrale myndigheter foregår, som også gjelder romani-/taterorganisasjonene, er omtalt i kapittel 4.2.1.2.

Flere personer med romani-/taterbakgrunn har kontaktet Kommunal- og moderniseringsdepartementet og ønsker å bli hørt i saker som gjelder folkegruppen, selv om de ikke er tilknyttet noen organisasjon. Departementet er klar over at det er ulike syn blant romanifolket/taterne og at de to etablerte organisasjonenes prioriteringer ikke favner alle synspunkter. I tråd med de demokratiske spillereglene i samfunnet forholder departementet seg imidlertid primært til organisasjonene i den formaliserte dialogen med de nasjonale minoritetene. Enkeltpersoner som ønsker å påvirke politikken kan vurdere å melde seg inn i de etablerte organisasjonene, eller å danne egne demokratiske organisasjoner.

6.4.3 Synliggjøring av og økt kunnskap om romanifolket/taterne

Utvalget peker på at det er behov for øke kunnskapen om romanifolket/taterne, og nasjonale minoriteter generelt, både i statlige etater, kommunene og i skolen. Kommunal- og moderniseringsdepartementet har i kontakt med andre sektordepartementer vurdert ulike tiltak som kan øke kunnskapen blant ansatte i staten.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet lanserte i 2013 et elektronisk opplæringsprogram om urfolk og nasjonale minoriteter for å øke kunnskapen blant ansatte i statsforvaltningen. Programmet ble laget i dialog med nasjonale minoriteters organisasjoner. Departementet skal lage et nytt og oppdatert e-læringsprogram der målgruppen også inkluderer ansatte i kommuner og fylkeskommuner, og vurderer også andre informasjonstiltak. Se nærmere omtale i kapittel 4.5.3.

Regjeringen støtter ellers flere tiltak som sikrer at undervisningen om nasjonale minoriteter, også romanifolket/taterne, blir så god som mulig, se tiltak omtalt i kapittel 4.3.1.

6.4.4 Sikre tilgang til barnehage, skole og utdanning

Tater-/romaniutvalget har anbefalt å sikre at barn og unge med romani-/taterbakgrunn har likeverdig og reell tilgang til skole og utdanning. Utvalget peker særlig på arbeid mot mobbing, kunnskap i skolen om nasjonale minoriteter, oppfølging i tilfeller hvor barn blir tatt ut av undervisningen i reiseperioder og at kunnskap om nasjonale minoriteter bør inkluderes i lærerutdanningen. Utvalget mener også at Utdanningsdirektoratet og Nasjonalt senter for flerkulturell opplæring må sikre at skoler og barnehager gjør seg kjent med veilederen Våre nasjonale minoriteter.

Utdanningsdirektoratet har informert alle landets barnehager og skoler om veilederen Våre nasjonale minoriteter. Veilederen ble oppdatert i 2020. Se også kort omtale i kapittel 4.2.1.2.

Gode oppvekstsvilkår, med gode barnehager og skoler, er viktig for det enkelte barn og er avgjørende for et samfunn med fortsatt høy tillit med små forskjeller. En god grunnopplæring er inngangsporten til høyere utdanning, som igjen har stor betydning for barn og unges yrkesmuligheter og for sosial mobilitet.

Alle barn i Norge under opplæringspliktig alder har rett til barnehageplass, jf. barnehageloven § 12 a. I barnehageloven står det at barnehagen skal bidra til trivsel og glede i lek og læring, og være et utfordrende og trygt sted for fellesskap og vennskap og at den skal motarbeide alle former for diskriminering. Om et barn opplever krenkelser eller mobbing, må barnehagen håndtere, stoppe og følge opp dette.

I Norge har alle barn rett og plikt til grunnskoleopplæring fra det året de fyller seks år. Plikten kan oppfylles i en offentlig skole, gjennom godkjent privat grunnskole eller privat grunnskoleopplæring i hjemmet. Retten gjelder barn og unge med romani-/taterbakgrunn på lik linje med alle andre.

Når det er forsvarlig, kan kommunen gi elever fri fra grunnskoleopplæringen i inntil to uker om gangen, jf. opplæringsloven § 2-11 første ledd.

Stortinget vedtok våren 2017 nye regler om skolemiljø i opplæringsloven. Alle elever har rett til et trygt og godt skolemiljø som fremmer helse, trivsel og læring, og hvor det er nulltoleranse mot mobbing, vold, diskriminering og trakassering. Skolen har en aktivitetsplikt hvis de har kjennskap til eller mistanke om at en elev ikke har det trygt og godt på skolen. Elever eller elevens foreldre kan melde saken sin til fylkesmannen dersom de mener at skolen ikke gjør nok for å sikre eleven et trygt og godt skolemiljø. Fylkesmannen skal ta stilling til om skolen har oppfylt aktivitetsplikten.

Våren 2020 vedtok Stortinget nye regler om psykososialt barnehagemiljø. Endringene innebærer blant annet at barnehagen får en lovfestet plikt til å ha nulltoleranse mot mobbing og til å arbeide forebyggende for å fremme helsen, trivselen, leken og læringen til barna. Barnehagen får videre en aktivitetsplikt på linje med plikten som gjelder for skolen.

6.4.5 Forebygge diskriminering

Tater-/romaniutvalget viser til at det er behov for å forebygge diskriminering av romanifolk/tatere. Utvalget peker særlig på behovet for å forebygge diskriminering på campingplasser. De anbefaler videre at kunnskap om nasjonale minoriteter også kommer inn i politiutdanningen.

Regjeringen jobber aktivt mot diskriminering og har blant annet lagt fram Handlingsplan mot rasisme og diskriminering på grunn av etnisitet og religion (2020–2023), som er omtalt nærmere i kapittel 4.1.4. Som en oppfølging av handlingsplanen utvikler Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet ny kunnskap om rasisme og diskriminering rettet mot ulike grupper. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet har utviklet en nettressurs om levekår og likestilling av etniske og religiøse minoriteter i Norge.2

Det er vedtatt en ny likestillings- og diskrimineringslov, se nærmere omtale i kapittel 2.3.1.

6.4.6 Avklare om det har funnet sted rettsstridige forhold

Utvalget viser til at romanifolket/taterne har vært utsatt for grove overgrep som bryter med menneskerettighetene. De viser videre til at romanifolket/taterne også i dag møter utfordringer som kan føre til konflikt med menneskerettighetene og diskrimineringsvernet. Utvalget anbefaler at det blir lagt til rette for å avklare om rettsstridige forhold har forekommet, og om det fremdeles finner sted. Utvalget viser til at det er viktig at det finnes institusjoner romanifolket/taterne kan henvende seg til for å få avklart sin rettslige stilling, og anbefaler at myndighetene vurderer om Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM), eller andre instanser, kan få en rolle som supplement til eksisterende klagemuligheter.

Likestillings- og diskrimineringsombudet er opprettet blant annet for å bistå personer som mener de har blitt utsatt for diskriminering. Vi viser ellers til omtale i kapittel 2.3.1 som beskriver aktuelle klagemuligheter og til kapittel 6.4.5. Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) er et uavhengig offentlig organ som er underlagt Stortinget. Regjeringen kan ikke instruere NIM. NIMs rolle er nærmere omtalt i kapittel 2.3.4.

6.4.7 Lik tilgang til rettigheter og muligheter i samfunnet

Utvalget viser til at en del romanifolk/tatere har liten kunnskap om hvilke rettigheter de har til offentlige ordninger, som velferdstilbud, etter- og videreutdanning, gjeldsslette og prosedyrer ved bedriftsetableringer. Utvalget mener myndighetene bør sette inn ressurser slik at romanifolket/taterne sikres likeverdig tilgang til offentlige tjenester, vurdere tiltak som gir lettere tilgang til veiledning fra Likestillings- og diskrimineringsombudet, og sørge for hjelp og veiledning for de som søker sitt opphav og sin historie i arkivene.

Romanifolket/taterne har samme rettigheter som befolkningen for øvrig til å benytte seg av de velferdsordningene som finnes. Utfordringen er likevel den reelle tilgangen til ordningene. Det handler både om enkeltpersoners kjennskap til de hjelpetiltakene som finnes og forvaltningens kunnskap om nasjonale minoriteter. Tiltak for å øke kunnskapen i forvaltningen er omtalt i kapittel 4.4.

Som en oppfølging av Handlingsplan mot rasisme og diskriminering på grunn av etnisitet og religion (2020–2023), vil det bli gjennomført en kampanje om hvordan man kan fremme klage om diskriminering på grunn av etnisitet og religion.

Ett av de tre hovedmålene i regjeringens politikk overfor nasjonale minoriteter er at minoritetene får gode og likeverdige tjenester. Dette er nærmere omtalt i kapittel 4.3. Den enkelte myndighet, slik som NAV, offentlige utdanningsinstitusjoner eller lignende, er forpliktet til å gi veiledning til de som trenger det. I tillegg finnes det rettshjelptiltak i sivilsamfunnet, slik som Jussbuss, JURK og Rettferd for taperne, som gir gratis veiledning. Se ellers informasjon om likestillings- og diskrimineringsloven i kapittel 2.3.1 og tiltak for å øke kunnskapen om nasjonale minoriteter i samfunnet i kapittel 4.4.

Kunnskapsdepartementet vil etablere dialog med representanter for romanifolket/taterne, på samme måte som for romer, for å se på om det er noe statlig nivå kan bidra med for å øke kjennskapen til ulike muligheter for å ta videregående opplæring for voksne.

Alle har rett til å se opplysninger om seg selv i offentlige arkiver. Arkivverket gir veiledning til de som har behov for hjelp.

6.4.8 Revurdere sider ved erstatningsordningene

Utvalget mener det er grunn til å revurdere dagens erstatnings- og oppreisningsordninger, for å sikre at de er rettferdige og fungerer etter sin hensikt. Særlig peker utvalget på at de kommunale erstatningsordningene for tidligere barnevernsbarn varierer sterkt kommunene imellom, og mener staten må se på hvordan likebehandling og samordning kan sikres. De viser også til at det er det offentliges ansvar å sørge for veiledning til de som ønsker å søke på vederlagsordningene. Utvalget anbefaler også at det blir lagt til rette for mer formidling av språk og kultur i flere deler av landet, tilsvarende Latjo Drom-utstillingen ved Glomdalsmuseet. Når det gjelder kollektive erstatningsordninger anbefaler utvalget at ordningene er organisert slik at de ikke bidrar til økte spenninger mellom personer og grupper og at forvaltningen er åpen og inngir den nødvendige tilliten.

Regjeringen viser til at forvaltningen av den kollektive oppreisningen til romanifolket/taterne er lagt om, blant annet for å bedre tilliten til forvaltningen av ordningen. Over denne tilskuddsordningen, som nå forvaltes av Kulturrådet, er det blant annet mulig å søke midler til flere tiltak som formidler kunnskap om romanifolkets språk og kultur, som er en av utvalgets anbefalinger.

6.4.8.1 Særordninger for romanifolk/tatere

I 2004 ble det opprettet en særskilt erstatningsordning for søkere med romani-/taterbakgrunn under Stortingets rettferdsvederlagsordning. Gjennom denne ordningen kan romanifolk/tatere få erstatning for mobbing på grunn av sitt opphav, tvangssterilisering og opphold på Svanviken arbeidskoloni. Romanifolket/taterne er den eneste gruppen i Norge som kan få erstatning for flere forhold samtidig, uten at erstatningen blir kortet ned. Det maksimale erstatningsbeløpet på statlige ordninger er i utgangspunktet 250 000 kroner, men romanifolket/taterne kan få en erstatning over dette beløpet dersom de søker på flere grunnlag. Romanifolket/taterne er også den eneste gruppen som kan få erstatning på 20 000 kroner for mobbing kun på grunnlag av en egenerklæring. Om det kan dokumenteres at mobbing har ført til alvorlig skade, for eksempel gjennom legeerklæringer, epikriser eller journaler, kan det gis en høyere erstatning.

Ifølge vedlegg til NOU 2015: 7 Assimilering og motstand var det 1251 personer som søkte erstatning over særordningen til romanifolket/taterne i perioden 2006–2013. Av disse fikk 1231 erstatning. I perioden 2013–2019 har ytterligere 94 personer fått innvilget erstatning over særordningen.

Nivået på erstatningene som er utbetalt til romanifolk/tatere over Stortingets vederlagsordninger varierer fra 20 000 til 470 000 kroner. De som har fått høyest erstatning har fått for flere grunnlag samtidig, som mobbing, tvangssterilisering og opphold på Svanviken arbeidskoloni, og over de ordinære rettferdsvederlagsordningene for mangelfull skolegang og svikt i barnevernet.

6.4.8.2 Øvrige erstatningsordninger

Romanifolket/taterne kan også søke erstatning gjennom Stortingets ordinære rettferdsvederlagsordning, som er Stortingets kompensasjonsordning for de som har kommet særlig uheldig ut i møte med det offentlige sammenlignet med andre på samme tid. Rettferdsvederlag blir som hovedregel gitt i tilfeller der myndighetene har opptrådt kritikkverdig og dermed har påført en person skade eller ulempe. Over ordningen kan det gis opp til 250 000 kroner per søker.

I 2005 ble det opprettet en særskilt ordning for personer som har opplevd kritikkverdige forhold i barnehjem, fosterhjem, verneskoler og spesialskoler for barn med atferdsvansker. Denne ordningen kan også romanifolket/taterne søke på.

Det finnes ingen oversikt over hvor mange romanifolk/tatere som har søkt eller fått erstatning over den ordinære rettferdsvederlagsordningen eller særordningen for tidligere barnevernsbarn.

6.4.8.3 Kommunale erstatningsordninger

Mange kommuner har hatt egne oppreisningsordninger for tidligere barnevernsbarn. De fleste av disse er avsluttet. Utvalget peker på at beløpene som er betalt ut gjennom de kommunale erstatningsordningene har variert fra kommune til kommune. Noen kommuner har ikke gitt erstatninger. Blant kommunene som har gitt erstatninger, har beløpene variert fra 30 000 til 725 000 kroner. Noen kommuner har ikke gitt erstatninger til personer med romani-/taterbakgrunn fordi det ikke var den aktuelle kommunen som hadde ansvar for plasseringen i barnehjem eller fosterhjem. Noen barn ble for eksempel plassert i barnehjem av Norsk misjon blant hjemløse, uten kommunale vedtak.

De kommunale erstatningsordningene er etablert som ordninger som eksisterer ved siden av rettferdsvederlagsordningen og andre statlige ordninger. Det er opp til den enkelte kommune om de vil etablere erstatningsordninger, bestemme hvordan ordningen skal innrettes og nivået på erstatningsbeløpene. Av hensyn til prinsippet om kommunalt selvstyre har staten ikke ønsket å regulere kommunale erstatningsordninger.

6.4.8.4 Ingen endringer i individuelle erstatningsordninger

Regjeringen Stoltenberg II foretok en prinsipiell gjennomgang av rettferdsvederlagsordningen i 2013. Det ble konkludert med at ordningen skulle beholdes slik den var og det ble ikke ansett som nødvendig å opprette flere tilpassede ordninger for særskilte søkergrupper. Regjeringen mener at det ikke er grunn til å foreta en ny gjennomgang nå, og går ikke inn for å gjøre endringer i de individuelle erstatningene til romanifolket/taterne.

Romanifolket/taterne ble utsatt for grufulle overgrep, hvor målet var å utslette kulturen og den reisende livsstilen, og gjøre minoriteten lik majoriteten. Politikken var en del av en tidsånd hvor også sårbare personer fra majoritetsbefolkningen, som for eksempel barnevernsbarn, ble utsatt for alvorlige maktovergrep fra myndighetene. Det er allerede etablert en særordning for romanifolket/taterne. Regjeringen mener at en eventuell ytterligere utvidelse av erstatningsordninger for overgrep eventuelt må gjøres generell, for alle som har opplevd overgrep, uavhengig av tilknytning til en minoritet. Regjeringen har ikke funnet det riktig med ytterligere utvidelse av ordningene.

Gjennom statlige rettferdsvederlag (erstatninger) viser myndighetene at de tar ansvar for at enkeltmennesker har vært utsatt for kritikkverdig behandling. En erstatning kan aldri rette opp uretten som er begått og er ikke ment å dekke hele det økonomiske tapet den som har vært utsatt for overgrepet har hatt.

6.4.9 Videre forskning og forskningsformidling

Tater-/romaniutvalgets rapport er laget på grunnlag av forskning som ligger som vedlegg til rapporten. Forskningen ble finansiert av Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Departementet har også finansiert en doktoravhandling om romanispråk, gjennom Forskningsrådet.

For få mer kunnskap om politikken som har vært ført overfor romanifolket/taterne anbefaler utvalget at myndighetene finansierer videre forskning på hvordan psykiatrien har omtalt romanifolket/taterne og behandlet enkeltpersoner av folkegruppen. Utvalget anbefaler også forskning på levekår blant romanifolk/tatere som var under Norsk misjon blant hjemløses assimileringstiltak, blant annet med bortplassering av barn og plassering av familier i arbeidskolonier. Videre anbefaler utvalget forskning på levekårene for romanifolket/taterne generelt i dag, og forskning på politikken overfor gruppen under andre verdenskrig.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet ser at det er behov for mer kunnskap, og det kan derfor være aktuelt å finansiere relevante forskningsprosjekter på et senere tidspunkt, se kapittel 4.4.3. Departementet har for øvrig merket seg skepsisen blant romanifolket/taterne til videre forskning på gruppen, særlig forskning som innebærer å se opplysninger om enkeltpersoner i arkivene, slik det kom fram i høringen etter NOU 2015: 7 Assimilering og motstand.

Fotnoter

1.

https://nettsteder.regjeringen.no/romanitater/

2.

https://bufdir.no/Statistikk_og_analyse/Etnisitet/

Til dokumentets forside