Meld. St. 25 (2019–2020)

Eksport av forsvarsmateriell fra Norge i 2019, eksportkontroll og internasjonalt ikke-spredningssamarbeid

Til innholdsfortegnelse

3 Regelverk og retningslinjer

Kontrollen med eksport av strategiske varer, teknologi og tjenester er hjemlet i lov og forskrift. Retningslinjer for Utenriksdepartementets behandling av søknader om eksport av forsvarsmateriell, teknologi og tjenester for militære formål gir innsyn i de kriterier og prinsipper som søknader om eksport av forsvarsmateriell er gjenstand for.

I Meld. St. 26 (2018–2019) ble det gjort grundig rede for Utenriksdepartementets arbeid med et oppdatert, tydelig og tilgjengelig rammeverk for eksportkontrollen.

3.1 Eksportkontrolloven

Lov 18. desember 1987 om kontroll med strategiske varer, tjenester og teknologi mv. (eksportkontrolloven) er en fullmaktslov, ved at den gir fullmakt til departementet til å utøve kontrollen. I lovens § 1 heter det at Kongen kan bestemme at varer og teknologi som kan være av betydning for andre lands utvikling, produksjon eller anvendelse av produkter til militær bruk eller som direkte kan tjene til å utvikle et lands militære evne, samt varer og teknologi som kan benyttes til å utøve terrorhandlinger, jf. straffeloven § 131, ikke må utføres fra norsk tollområde uten særskilt tillatelse. Videre heter det at det også kan settes forbud mot at det uten særskilt tillatelse ytes tjenester som nevnt over. Det kan settes vilkår for tillatelsene. Kongen kan i tillegg sette forbud mot at personer som har bopel eller oppholdssted i Norge, samt norske selskaper, stiftelser og sammenslutninger uten særskilt tillatelse driver handel med, formidler eller på annen måte bistår ved salg av våpen og militært materiell fra et fremmed land til et annet. Tilsvarende gjelder for strategiske varer og teknologi som er nærmere angitt i forskrift, dvs. varer og teknologi som kan anvendes i masseødeleggelsesvåpen og leveringssystemer for slike våpen.

Loven gir også strenge bestemmelser om taushetsplikt, noe som skyldes den vide adgangen som departementet har til å innhente nødvendig informasjon og bistand i forbindelse med behandlingen av eksportsøknader. Loven inneholder også omfattende straffebestemmelser. Dersom et forhold ikke rammes av strengere straffebud, straffes med bøter eller med fengsel inntil fem år eller med begge deler den som utfører varer, teknologi eller tjenester uten tillatelse; overtrer vilkår som er satt; muntlig eller skriftlig gir uriktige opplysninger om forhold som er av betydning for adgangen til å utføre varer, teknologi eller tjenester, eller som på annen måte overtrer bestemmelser som er gitt i eller i medhold av oven. Uaktsom overtredelse kan også straffes med bøter eller fengsel inntil to år.

I St.meld. nr. 29 (2007–2008), St.meld. nr. 42 (2008–2009), Meld. St. 21 (2009–2010) og Meld. St. 26 (2018–2019) ble det redegjort grundig for lovens virkeområde og regler. Loven gir et vidt hjemmelsgrunnlag for å sikre en effektiv utøvelse av kontrollen med eksporten av strategiske varer, teknologi og tjenester for militært formål. Samtidig innebærer dagens sikkerhetspolitiske situasjon at det er et løpende behov for å fokusere på lovens formål og virkeområde, samt påse at lovens bestemmelser gir nødvendige hjemler til å møte kontrollbehovet til enhver tid.

3.2 Eksportkontrollforskriften

Utenriksdepartementets forskrift om eksport av forsvarsmateriell, flerbruksvarer, teknologi og tjenester av 19. juni 2013 (eksportkontrollforskriften) utgjør det operative hjemmelsverket for Utenriksdepartementets gjennomføring av den strategiske eksportkontrollen. I 2012–2013 ble det gjort en bred gjennomgang av forskriften, som opprinnelig var fra 1989. Ny forskrift trådte i kraft 19. juni 2013. Bakgrunnen for den nye forskriften var et ønske om å klargjøre omfanget av lisensplikten, samt å sikre norsk gjennomføring av et EØS-relevant direktiv om lisensiering av visse forsvarsrelaterte varer innenfor EU/EØS.

Mens eksportkontrolloven gir vide hjemler for kontrollen, gir forskriften regler om selve lisensieringen og adgangen til å trekke tilbake, suspendere eller endre en tidligere innvilget lisens.

Utenriksdepartementets kontrollister1 er direkte innarbeidet i forskriften. Listene er en sammenstilling av ulike lister som er fremforhandlet i de multilaterale eksportkontrollregimene hvor Norge deltar, og som EU har konsolidert til to felles lister. De to listene gjelder våpen og andre militære varer (Liste I for forsvarsrelaterte varer) og flerbruksvarer (Liste II). Av praktiske hensyn benyttes de to EU-listene direkte i den norske forskriften. Norge følger EUs syklus når det gjelder årlig oppdatering av listene i tråd med vedtak i regimene. Dette bidrar til å gi norske eksportører mest mulig like vilkår som eksportører i EU- og EØS-land.

Det ble redegjort grundig for arbeidet med forskriften i Meld. St. 49 (2012–2013) og Meld. St. 8 (2014–2015).

Lisensplikten som er angitt i forskriften retter seg mot:

  • listeførte varer og tilhørende teknologi. Teknologi omfatter også immateriell teknologi

  • tjenesteytelser knyttet til listene, samt tjenester for øvrig som kan tjene til å utvikle et lands militære evne,

  • ikke-listede varer/teknologi og tjenester under nærmere angitte omstendigheter, og

  • formidling av strategiske varer mellom to tredjeland.

I tillegg gir forskriften regler om unntak fra lisensplikten; suspensjon, tilbaketrekning eller endring av lisenser; adgang til å sette vilkår; krav til sluttbrukererklæring, samt administrative bestemmelser knyttet til eksportørens oppbevaringsplikt osv.

Departementet har i 2020 foretatt endringer i eksportkontrollforskriftens unntak fra lisensplikt, herunder forskriftens § 8 h) og i), når det gjelder Forsvarets og politiets behov for å utføre eget materiell midlertidig for bruk eller reparasjon i utlandet. For øvrig er det gjort noen mindre rettelser som følge av harmoniseringsarbeid innen rammen av EUs direktiv 2009/43. Den nye forskriften utgjør vedlegg 3 i meldingen.

Kontrollen med eksporten av flerbruksvarer er i hovedsak basert på det multilaterale eksportkontrollsamarbeidet, hvor det blant annet utveksles omfattende informasjon om spredningstrender, oppkjøpsaktiviteter, fordekte våpenprogrammer og frontselskaper. Det er redegjort nærmere i kapittel 7 om kontrollen med flerbruksvarer og andre sivile varer som kan benyttes i MØV-aktiviteter.

Retningslinjene for Utenriksdepartementets behandling av søknader om eksport av forsvarsmateriell gir åpenhet om alle gjeldende vurderingskriterier og stortingsvedtak som danner grunnlaget for kontrollen med eksport av forsvarsmateriell.

3.2.1 Om generalklausulene

Eksportkontrollforskriftens generalklausuler (fang-alt-bestemmelsene, «catch all») i forskriftens § 7 gir hjemmel til å utløse lisensplikt for sivile varer som ikke er omfattet av varelistene under nærmere angitte omstendigheter. Det er snakk om en sikkerhetsventil der hensikten er å kunne hindre eksport når:

  • § 7 a) eksportøren er kjent med eller har grunn til å forstå at varen, teknologien eller tjenesten er eller kan være ment, helt eller delvis, for bruk i forbindelse med et MØV-program eller for leveringsmidler for slike våpen;

  • b) når varen, teknologien eller tjenesten er til militær bruk til områder som er underlagt våpenembargo vedtatt av FNs sikkerhetsråd med hjemmel i FN-paktens kapittel VII eller andre tiltaksregimer som Norge har sluttet seg til;

  • c) når varen, teknologien eller tjenesten er til militær bruk til områder hvor det er krig, krig truer eller til land hvor det er borgerkrig;

  • d) når varen, teknologien eller tjenesten direkte kan tjene til å utvikle et lands militære evne på en måte som ikke er forenlig med vesentlige norske sikkerhets- og forsvarsinteresser.

§ 7 a) er rettet mot enhver vare, teknologi og tjeneste som vurderes å utgjøre en uakseptabel risiko for bruk i et MØV-program eller i et system for levering av MØV. Slike leveringsmidler er som regel et ballistisk missil, og som i seg selv er gjenstand for kontroll gjennom missilkontrollregimet MTCR (Missile Technology Control Regime). Grunnlaget for anvendelse av MØV-klausulen, er i hovedsak informasjon om fordekte programmer og bekymringsfulle aktiviteter innenfor de multilaterale eksportkontrollregimene. I noen tilfeller retter kontrollen seg mot varer og teknologier som er nye og enda ikke blitt inkludert på regimenes kontrollister. Det kan også utløses lisensplikt for enhver vare eller teknologi. Dersom det foreligger informasjon som viser at varen er ment for et MØV- eller missilprogram, og dette er noe som eksportør er kjent med eller har grunn til å forstå, vil lisensplikt utløses og lisens avslås. Norge og andre regimeland ønsker ikke å bidra til slike våpenprogrammer. Denne generalklausulen er vedtatt innenfor de multilaterale regimene.

§ 7 b) er vedtatt innenfor EU for å støtte gjennomføringen av bindende sanksjonsregimer og restriktive tiltak. Norge støtter opp under slike bestrebelser, og gjennomfører som utgangspunkt slike tiltak i nasjonal rett.

I tillegg til de to nevnte generalklausulene som følger av det internasjonale eksportkontrollsamarbeidet som Norge deltar i, er det også to klausuler som er basert på norsk praksis. Forskriftens § 7 c) har sin bakgrunn i Stortingets 1959-vedtak, hvor det heter at Norge ikke tillater eksport av forsvarsmateriell til områder hvor det er krig eller krig truer, eller til land hvor det er borgerkrig. Gjennom denne generalklausulen er det gjort klart at vi heller ikke tillater andre varer til militær bruk under de gitte omstendighetene. Forskriftens § 7 d) ble innført som følge av at en viss type norsk nisjeteknologi viste seg å være gjenstand for aktive anskaffelsesforsøk til fordel for et utenlandsk militært program. For å sikre at forskriften ga en tydelig og adekvat hjemmel til å hindre slike uønskede kjøp, ble klausulen bestemt tatt inn i forskrift. Dette viser hvordan konkrete erfaringer og situasjoner fører til at regelverket og gjennomføring av kontroll med den strategiske eksporten, styrkes i lys av reelle spredningstrusler og bekymringsfulle, militære aktiviteter i utlandet – og som kan representere en trussel mot vår egen og internasjonal sikkerhet og stabilitet.

Generalklausulene utgjør en sikkerhetsventil ved at de kan hjemle avslag i eksportsaker som vurderes å utgjøre en særlig risiko. Når generalklausulene kommer til anvendelse, innebærer det at lisens ikke kan innvilges. Generalklausulene støtter opp under gjennomføringen av både internasjonale forpliktelser knyttet til ikke-spredning av MØV og norsk politikk vedrørende eksport av forsvarsmateriell. Klausulene er også særlig relevante i gjennomføringen av sanksjonsregimer og restriktive tiltak som Norge har sluttet seg til. Departementet gjør grundige vurderinger av risiko, bl.a. av sluttbruker og sluttbruk samt risiko for at den ikke-listede varen kan avledes til annen bruk. Dersom en eksport vurderes å ikke være forenlig med Stortingets 1959-vedtak, relevante internasjonale forpliktelser eller med en sanksjonsforskrifts målsetning, kan det utløses lisensplikt for å hindre eksporten.

Med lisensplikt etter varelistene, komplementert med generalklausulene, gir Norges eksportkontrollregelverk omfattende regler for gjennomføring av den strategiske eksportkontrollen. Dette er en linje som Regjeringen vil videreføre.

3.3 Utenriksdepartementets retningslinjer for eksport av forsvarsmateriell

I 1992 ble det publisert nye retningslinjer for «å gi industrien en bedre forståelse av og innsyn i de rammebetingelser som den må innrette seg etter. Retningslinjene vil således medføre økt forutsigbarhet, hvilket er av stor betydning ettersom utvikling, produksjon og markedsføring av militært materiell forutsetter langsiktig planlegging».

Retningslinjene, sammen med redegjørelser om praktiseringen og åpenheten om selve eksporten i de årlige meldingene til Stortinget, bidrar til å gi både eksportører og offentligheten god informasjon om rammene for kontrollen med eksport av forsvarsmateriell fra Norge.

Hovedgrunnlaget for kontrollen er Regjeringens erklæring av 11. mars 1959, hvor det bl.a. heter at:

«det skal ved avgjørelsen legges vekt på de utenriks- og innenrikspolitiske vurderinger, og hovedsynspunktet bør være at Norge ikke vil tillate salg av våpen og ammunisjon til områder hvor det er krig eller krig truer, eller til land hvor det er borgerkrig».

I vedtak av samme dato tar Stortinget «til etterretning den erklæring Statsministeren på vegne av Regjeringen har lagt frem. Stortinget vil sterkt understreke at eksport av våpen og ammunisjon fra Norge bare må skje etter en nøye vurdering av de uten- og innenrikspolitiske forhold i vedkommende område. Denne vurderingen må være avgjørende for om eksport skal finne sted».

I 1997 sluttet Stortinget seg enstemmig til en presisering av at «Utenriksdepartementets vurdering av disse forholdene omfatter en vurdering av en rekke politiske spørsmål, herunder spørsmål knyttet til demokratiske rettigheter og respekt for grunnleggende menneskerettigheter».

I en debatt i Stortinget høsten 1967 om 1959-vedtakets virkeområde i forbindelse med allierte lands deltakelse i krig, fremgår det i innstillingen fra Utenriks- og konstitusjonskomiteen datert 13. november 1967, bl.a. at:

«Stortingsvedtaket av 1959 tar etter komiteens oppfatning ikke sikte på å regulere forhold som står i forbindelse med vår egen forsvars- og sikkerhetspolitikk, men berører bare kommersiell våpeneksport. Utførsel og innførsel av våpen som finner sted i forbindelse med planer trukket opp i NATOs forsvarsorganisasjon og som er godtatt av Norge eller som er basert i våpenhjelpavtaler mellom Norge og noen av NATOs andre medlemsland, faller derfor utenfor de forhold som Stortingets vedtak tar sikte på å gi regler for. Derimot må det etter komiteens mening naturligvis gjelde fullt ut for annen våpenutførsel til NATO-land».

Av «Forhandlinger i Stortinget nr. 115» fremgår det at: Ordfører Svenn Stray sa i denne sak bl.a. at vedtaket av 1959 er det egentlig gjeldende vedtak. Han viser til at Komiteen har pekt på at vedtaket bare har relasjon til den kommersielle våpeneksport. Utførsel av våpen fra norsk side som ledd i forsvarssamarbeid eller våpenavtale omfattes ikke av vedtaket.

Komiteens innstilling ble enstemmig bifalt etter votering 16. november 1967.

Regjeringen anser Stortingets vedtak som et bindende pålegg, og eksportkontrollen skal sikre at det blir fulgt. Det er forholdene på tidspunktet for eksport som er avgjørende.

Konflikten i Jemen har aktualisert vurderingen av forståelsen av «land hvor det er borgerkrig» jf. 1959-vedtaket. Norges selvpålagte restriksjoner gjennom 1959-vedtaket innebærer at vi ikke tillater eksport av våpen og ammunisjon til partene i en borgerkrig. Praksis har vært at stater som intervenerer etter samtykke fra et lands lovlige myndigheter, ikke anses omfattet av 1959-vedtaket. I denne forbindelse forutsettes det at forsvarsmateriell fra Norge utelukkende er for mottakerlandets eget forsvar.

Stortingets 1959-vedtak og presisering i 1997 forutsetter en sammensatt og bred vurdering av om eksport av A-materiell overhodet skal tillates til et land, særlig grunnet formuleringen «de uten- og innenrikspolitiske forhold i vedkommende område». Selv om kun demokratiske rettigheter og grunnleggende menneskerettigheter nevnes konkret i 1997-vurderingen, har man i praksis også vektlagt humanitærrettslige forhold. Dersom det fastslås at et lands styrker ikke opptrer i tråd med krigens folkerett, for eksempel gjennom systematiske brudd på humanitærretten, vil salg av våpen og ammunisjon til landet være utelukket.

Den militærtekniske utviklingen siden 1959 har medført at de hensyn som Regjeringens erklæring og Stortingets vedtak tok utgangspunkt i, bare kan ivaretas gjennom en eksportregulering som favner videre enn det som umiddelbart følger av ordlyden til erklæring og vedtak. Retningslinjene gjelder derfor ikke bare ved behandling av søknader om eksportlisens for våpen og ammunisjon, men også for annet materiell, konstruert eller modifisert for militært formål, ved delleveranser, samt for teknologi og tjenesteytelser for militære formål. I praksis betyr dette at retningslinjene gjelder for alle varer og teknologi omfattet av Utenriksdepartementets liste I, samt for tjenester for militære formål. Dersom det anses relevant i en konkret sak, kan retningslinjene også anvendes når det gjelder eksport av flerbruksvarer til militær sluttbruk.

Det norske eksportkontrollregelverket opererer ikke med negative eller positive landlister. Retningslinjene definerer derimot fire landgrupper og to varekategorier. Disse representerer de to stolpene som retningslinjene er strukturert etter, og som skal sikre mest mulig likebehandling. Landgruppene angir nærmere regler om hvilke varekategorier som kan tillates eksportert til de enkelte gruppene. Retningslinjene angir hvilke landgrupper som kan få motta hvilken varekategori, samt hvilken dokumentasjon som kreves. Hensikten med denne inndelingen er å gi forsvarsbedriftene størst mulig forutsigbarhet rundt muligheten til å få eksportlisens.

Varekategori A omfatter våpen, ammunisjon og visse typer materiell, samt annet materiell med strategisk kapasitet som vesentlig kan påvirke de militære styrkeforhold utover nærområdet.

Varekategori B omfatter øvrige forsvarsrelaterte varer som ikke har de egenskaper eller bruksområder som definert for varekategori A. Det er også praksis å behandle eksport av flerbruksvarer til militær sluttbruk etter retningslinjenes bestemmelser om lisensiering av B-materiell.

Våpen og ammunisjon (A-materiell) har i sin natur også en strategisk betydning utover nærområdet, det vil si for annen bruk enn beskyttelse av egne grenser. Spørsmål om å åpne opp for å eksportere A-materiell til nye land er derfor gjenstand for særskilt regjeringsbehandling. Beslutninger om eksport av B-materiell tas i hovedsak på departementsnivå innenfor rammen av retningslinjene. Dette er prosedyrer som Regjeringen ønsker å videreføre.

Retningslinjenes fire landgrupper er:

  • Landgruppe 1 er allierte, nordiske og særlig nærstående land.

  • Landgruppe 2 er land som er godkjent som mottakere av A-materiell etter forutgående regjeringsbehandling.

  • Landgruppe 3 er land som bare kan motta B-materiell.

  • Landgruppe 4 retter seg mot land som Norge ikke eksporterer verken A- eller B-materiell til. Dette er bl.a. land som rammes av 1959-vedtaket eller som er gjenstand for våpenembargo.

Retningslinjene gir klare bestemmelser om krav til sluttbrukerdokumentasjon. Ved salg av forsvarsmateriell som ikke er delleveranser under myndighetsgodkjent samarbeidsavtale, kreves alltid sluttbrukerdokumentasjon før lisens kan innvilges.

EUs åtte adferdskriterier har siden 2010 utgjort et eget vedlegg til retningslinjene (vedlegg A-kriteriene). Kriteriene utdyper de vurderinger Utenriksdepartementet foretar når det gjelder en rekke politiske spørsmål, jfr. 1959-vedtaket og 1997-presiseringen. Det ble redegjort grundig for kriteriene i Meld. St. 21 (2009–2010) og Meld. St. 26 (2018–2019).

I 2013 og 2014 foretok Utenriksdepartementet en omfattende gjennomgang av retningslinjene. 28. november 2014 ble de reviderte retningslinjene offentliggjort, og de åtte Vedlegg A-kriteriene2 og de kriterier som følger av FNs våpenhandelsavtales (ATT) artikler 6 og 7, var innarbeidet direkte i en egen konsolidert liste. I mai 2019 ble retningslinjenes pkt. 2.3 bokstav b) justert for å tydeliggjøre hensynet til ATT artikkel 7 når det gjelder de grunnleggende menneskerettighetene og humanitærretten. På denne måten er kriteriene fremstilt på en samlet, tydelig og helhetlig måte.

Den konsoliderte kriterielisten kommer i tillegg til og utdyper Stortingets 1959-vedtak og presiseringen om menneskerettighetene i 1997. ATT omtales nærmere i meldingens kapittel 6.

Den konsoliderte kriterielisten skiller mellom kriteriene som representerer særlige avslagsgrunnlag og de som utgjør særlige vurderingskriterier som det skal tas hensyn til i en helhetlig vurdering.

Anvendelsen av den konsoliderte listen har ført til mer systematiske vurderinger av forhold som anses å falle inn under 1959-vedtakets understreking av at «eksport av våpen og ammunisjon fra Norge bare må skje etter en omhyggelig vurdering av de uten- og innenrikspolitiske forhold i vedkommende område….».

Beslutninger om å tillate en leveranse eller å avslå en lisenssøknad, er gjenstand for nasjonale beslutninger. Selv om de samme kriterier anvendes, kan beslutninger om å tillate en utførsel eller ikke derfor falle ulikt ut. Mange land har nasjonale prinsipper og sikkerhetspolitiske interesser i tillegg til de felles kriteriene. For å fremme mest mulig lik forståelse og hindre at land undergraver hverandres beslutninger, utveksles det informasjon om avslag innenfor rammen av EUs adferdskodeks. Norge deltar i denne informasjonsutvekslingen, som gir viktig informasjon om anvendelsen av kriteriene i de ulike EU-landene.

Utenriksdepartementet fører en streng «føre-var»-linje, noe som er reflektert i suspensjon av lisenser og stans i lisensiering av B-materiell og flerbruksvarer til militær bruk til Saudi-Arabia i november 2018. Norge har aldri åpnet opp for eksport av A-materiell til Saudi-Arabia, og står således i en annen situasjon enn mange andre leverandørland. I desember 2017 ble det besluttet å suspendere eksporten av A-materiell til De forente arabiske emirater (FAE). I tillegg ble terskelen senket for å avslå lisenser for B-materiell og flerbruksvarer til militær bruk til land som deltar i militære handlinger i Jemen. Disse tiltakene ble iverksatt selv om det ikke var holdepunkter for at norsk utstyr var blitt avledet for bruk i strid med humanitærretten.

Etter Tyrkias militære operasjoner i 1995 i Nord-Irak rettet mot kurderne, førte Norge en meget restriktiv holdning til våpeneksport til Tyrkia. I praksis sluttet man fra norsk side å behandle nye søknader. Flere andre NATO-land innførte lignende restriksjoner. På 2000-tallet normaliserte situasjonen seg, noe som også førte til en normalisering av lands eksportpraksis overfor Tyrkia.

Som følge av kuppforsøket mot Tyrkias president i 2016, innførte Norge igjen en mer restriktiv linje overfor Tyrkia. Særlig fokus har vært på risiko for at utstyr fra Norge kan bli brukt for innenrikspolitiske sikkerhetstiltak.

De tyrkiske operasjonene i nordøstlige Syria høsten 2019, har ledet til at Norge i likhet med flere allierte og nordiske land, innførte en mer restriktiv praksis når det gjelder forsvarsmaterielleksport til Tyrkia. I oktober 2019 ble det besluttet at nye søknader om eksport av forsvarsmateriell til Tyrkia inntil videre ikke skulle behandles. Utenriksdepartementet har gjennomgått gyldige lisenser, og i dialog med de aktuelle bedriftene er eksport basert på disse foreløpig holdt tilbake.

I lys av Stortingets enstemmige vedtak i 1967, vil utførsel som står i forbindelse med vår sikkerhets- og forsvarspolitikk og som finner sted i forbindelse med planer trukket opp i NATOs forsvarsorganisasjon og som er godtatt av Norge, kunne godkjennes.

Regjeringens mener at dagens norske eksportkontrollregelverk er strengt, tydelig og at det samtidig gir den nødvendige forutsigbarhet. Retningslinjene danner et ansvarlig og godt grunnlag for å vurdere risiko for intern undertrykking, brudd på humanitærretten, samt respekt for grunnleggende menneskerettigheter. I tillegg er det viktig at retningslinjene gir åpenhet om de vurderinger og hensyn som gjelder.

Regjeringen vil videreføre den etablerte strenge «føre-var»-linjen innenfor rammen av det veletablerte og innarbeidede regelverket og retningslinjene.

Omfanget av eksporten og avslag på lisenssøknader, er nærmere omtalt i meldingens kapittel 9.

I Meld. St. 8 (2011–2012), Meld. St. 49 (2012–2013), Meld. St. 8 (2014–2015) og Meld. St. 8 (2015–2016) ble det redegjort grundig for departementets arbeid med å styrke retningslinjene. I Meld. St. 26 (2018–2019) ble det gjort grundig rede for departementets vurderinger knyttet til retningslinjene, samt om arbeidet med et oppdatert, tydelig og tilgjengelig regelverk.

3.3.1 Sluttbrukerdokumentasjon

Retningslinjene setter konkrete krav til hva slags dokumentasjon som kreves før lisens for salg av forsvarsmateriell kan innvilges. Det kreves alltid dokumentasjon om den endelige sluttbruker ved eksport av forsvarsmateriell fra Norge.

Det er et grunnleggende prinsipp og praksis at eksporten av forsvarsmateriell mellom NATO-lands forsvarsmyndigheter bygger på en langsiktig utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk, hvor leveranser av materiell mellom partene er forankret i avtaler og mangeårig praksis. På denne måten er det en etablert tillit innenfor alliansens sikkerhets- og forsvarspolitikk og salg av forsvarsmateriell. Ved eksport til medlemsland i NATO, nordiske land eller til nærstående land som er godkjent som mottakere av forsvarsmateriell fra Norge, kreves dokumentasjon som godtgjør sluttbrukeren før lisens kan innvilges. Omfanget av dokumentasjonen som skal til for å godtgjøre sluttbrukeren vil avhenge av den enkelte sak, f.eks. i hvilken grad det foreligger et etablert samarbeidsforhold, avtaler, kontrakter o.l. I slike tilfeller legges det til grunn at mottakerne ikke videreselger materiell kjøpt fra Norge uten forhåndskonsultasjoner. Dersom det ikke foreligger slikt etablert samarbeid og begrunnet tillitsforhold, kreves mer omfattende dokumentasjon og forsikringer fra sluttbrukeren før tillatelse til eksport kan innvilges.

Ved eksport av A-materiell til land utenfor NATO og den nærstående landgruppen (landgruppe 2), kreves det myndighetsbekreftet sluttbrukererklæring med reeksportklausul, dvs. forsikringer om at reeksport ikke kan finne sted uten norske myndigheters godkjennelse.

For eksport av B-materiell kreves tilfredsstillende dokumentasjon som godtgjør sluttbruker og sluttbruk. Omfanget av slik dokumentasjon vil avhenge av utstyrets bruksområde og mottakerlandet.

Fra norsk side har vi gjennom flere år arbeidet for å fremme oppslutning om en felles norm om sluttbrukererklæringer innen NATO og Wassenaar-samarbeidet.

Det har hittil ikke vært mulig å få oppslutning om Norges initiativ. Årsaken til manglende oppslutning er sannsynligvis at prinsippet om nasjonal suverenitet når det gjelder eksport av forsvarsmateriell, står sterkt. Lands rett til å ha et forsvar er forankret i FN-paktens artikkel 51, og dette innebærer at land også har en legitim rett til å kjøpe og selge forsvarsmateriell. I tillegg innebærer Norges alliansetilhørighet i NATO en gjensidig tillit på alle relevante områder – også når det gjelder handel med forsvarsmateriell.

Regjeringen vil fortsatt arbeide på relevante internasjonale arenaer for å fremme enighet om felles format og norm når det gjelder sluttbrukerdokumentasjon og reeksportklausuler. Det er særlig aktuelt å arbeide for et sluttbrukerformat innenfor FNs våpenhandelsavtale, ATT. Norge samarbeider med andre land innenfor ATT for å skape en arena for å diskutere en universell sluttbrukererklæringsstandard med reeksportklausul. Det må legges til grunn at dette blir et langsiktig arbeid.

Fotnoter

1.

Liste I: våpen, ammunisjon og militært materiell og tilhørende teknologi (forsvarsrelaterte varer og teknologi). Liste II: flerbruksvarer (dvs. sivile varer som er identifisert av de multilaterale eksportkontrollregimene til å også ha viktige militære anvendelsesmuligheter).

2.

Omtales heretter som K1 – K8

Til forsiden