NOU 2008: 13

Eierkontroll i finansinstitusjoner— Utredning nr. 19 fra Banklovkommisjonen

Til innholdsfortegnelse

2 EU/EØS’ tidligere eierkontrollregler

Dette kapittel bygger i hovedsak på den fremstilling av eierkontrollreglene i direktiv 2000/12/EF om kredittinstitusjoner artikkel 7 og 16 som er gitt i NOU 2002: 3. Disse bestemmelsene er senere overført til direktiv 2006/48/EF artikkel 12 og 19, som det her vil bli vist til. Tilsvarende bestemmelser er inntatt i direktivene på forsikringsområdet.

2.1 EU/EØS-regelverket om kontroll med kvalifiserte eierandeler

EU/EØS-direktivene vedrørende banker og forsik­ringsselskaper inneholder to former for kontroll av egnethet når det gjelder eiere av kvalifiserte eierandeler i institusjonen. Begrepet «kvalifisert eierandel» er definert i direktivet artikkel 4 nr. 10, men i tillegg inneholder både artikkel 12 og 19 bestemmelser om hva som skal forstås med kvalifisert eierandel i forhold til bestemmelsene i disse artiklene. Eierandeler som gir rett til 10 prosent eller mer av kapital eller stemmer, utgjør alltid en kvalifisert eierandel. Etter omstendighetene kan imidlertid også mindre eierandeler være omfattet, og dessuten vil ulike rettigheter til eierandel som ikke bygger på eiendomsrett, også omfattes av definisjonen, se nedenfor avsnitt nr. 3).

1) For det første fastsetter artikkel 12 at konsesjonsmyndigheten i en medlemsstat skal avstå fra å meddele en institusjon konsesjon til å drive virksomhet som kredittinstitusjon så lenge den ikke har mottatt opplysninger om hvilke fysiske eller juridiske personer som, direkte eller indirekte, har såkalte kvalifiserte eierandeler i institusjonen, og om hvor store eierandelene er. Blir det gitt uriktige opplysninger, kan en konsesjon senere tilbakekalles.

Konsesjonsmyndigheten skal videre avslå konsesjonssøknaden dersom den, ut fra nødvendigheten av å sikre at kredittinstitusjonens virksomhet vil bli drevet på forsvarlig måte, ikke er overbevist («not satisfied») når det gjelder egnethet («suitability») til de personer som er opplyst å ha kvalifiserte eierandeler. Ved vurderingen skal «the need to ensure the sound and prudent management of a credit institution» tas i betraktning, men bestemmelsen sier for øvrig intet om hvilke synspunkter som skal eller kan legges til grunn ved konsesjonsvurderingen.

Videre skal konsesjonsmyndigheten i medlemsstatene i tilfelle hvor «close links exist between the credit institution and other natural or legal persons», bare meddele konsesjon dersom slik nær tilknytning ikke er til hinder for effektivt tilsyn («the effective exercise of their supervisory functions»). Med «close links» forstår direktivet blant annet «the ownership, direct or by way of control, of 20 percent or more » av stemmer eller kapital i et foretak.

Konsesjonsmyndigheten skal også kreve at kredittinstitusjonene fortløpende gir de opplysninger som er påkrevd for å påse at de krav til eiere av kvalifiserte eierandeler som følger av bestemmelsene i artikkel 12, er oppfylt til enhver tid.

2) For det annet fastsetter artikkel 19 at medlemsstatene skal kreve at enhver person som tar sikte på, direkte eller indirekte, å erverve en kvalifisert eierandel i en kredittinstitusjon som har konsesjon, skal gi melding på forhånd til konsesjonsmyndigheten. Meldingen skal inneholde opplysning om hvor stor eierandel vedkommende tar sikte på å erverve. Slik forhåndsmelding skal også gis dersom en person som allerede er innehaver av en kvalifisert eierandel, tar sikte på å øke andelen ved å erverve ytterligere andeler slik at personens samlede eierandel vil nå opp i, eller overstige, henholdsvis 20, 33 eller 50 prosent, eller slik at kredittinstitusjonen blir datterselskap. Også i tilfelle av økning må forhåndsmeldingen angi hvor stor økning som tilsiktes.

Den myndighet som mottar forhåndsmeldingen, skal ha en frist på høyst tre måneder fra mottagelsen til å motsette seg det planlagte ervervet dersom, «in view of the need to ensure sound and prudent management of the credit institution, they are not satisfied as to the suitability» (egnethet) som eier når det gjelder avsenderen av meldingen. Heller ikke denne bestemmelsen sier noe nærmere om hvilke synspunkter som skal eller kan inngå i egnethetsvurderingen. Dersom det er en kredittinstitusjon eller forsikringsselskap hjemmehørende i annen medlemsstat som vil erverve slik eierandel, og ervervet vil etablere et konsernforhold, skal imidlertid myndighetene i hjemlandet konsulteres. Gir myndigheten ikke tilbakemelding innen fristen, må vel det planlagte ervervet anses godtatt, men etter artikkel 21(2) kan myndigheten gripe inn for å sikre at kravene til eiere av kvalifiserte eierandeler fortsatt er oppfylt.

Medlemsstatene skal fastsette rettsvirkningene av at meldeplikten ikke blir overholdt eller at ervervet gjennomføres til tross for at konsesjonsmyndigheten har motsatt seg dette (artikkel 21). En sanksjon kan være at ervervet anses ugyldig, men også tvangssalg og straffesanksjoner kan tenkes.

3) Med kvalifisert eierandel menes (artikkel 4(11)) først og fremst en eierandel som representerer 10 prosent eller mer av kapitalen eller stemmene i institusjonen, men definisjonen omfatter også mindre eierandeler som gir adgang til å utøve vesentlig innflytelse («to exercise a significant influence over the management of the undertaking»). Det dreier seg altså her om eierandeler som etter sin størrelse generelt må anses som «strategiske» – ikke kortsiktige «finansielle» plasseringer. Etter omstendighetene kan altså eierandeler på mindre enn 10 prosent også ha en slik karakter.

Ved avgjørelsen av om en eierandel er en «kvalifisert eierandel», skal en ta hensyn både til aksjer/eierandeler som aksjeeieren har eiendomsrett til, og til ulike rettigheter til aksjer med stemmerett som aksjeeieren har i tillegg. Dessuten skal det tas hensyn til aksjer/rett til aksjer som vedkommende «indirekte» eier eller kontrollerer, samt, via regler om konsolidering, til aksjer/rett til aksjer som eies/kontrolleres av ulike grupper av såkalt nærstående personer. Begge deler fremgår av at både artikkel 12 og artikkel 19 henviser til bestemmelsene i artikkel 92 i direktiv 2001/34/EF, som inneholder EUs «flaggingsregler». I norsk lovgivning finnes de tilsvarende reglene nå i lov 29. juni 2007 nr. 75 om verdipapirhandel § 4-2, særlig tredje til femte ledd. Hvilke personer aksjeeieren skal «konsolideres» med fordi de anses som aksjeeierens «nærstående» (konsolideringsreglene), er inntatt i lovens § 4-2 sjette ledd, jf. § 2-5.

De viktigste tilfellene som dermed inngår ved beregningen av kvalifisert eierandel, omfatter tilfeller hvor vedkommende har rett knyttet til aksjene som innebærer at han – selv om han ikke eier aksjene – likevel kan gjøre bruk av stemmeretten knyttet til dem, jf. finansieringsvirksomhets­loven § 2-2 tredje og fjerde ledd. De viktigste gruppetilfellene er:

  • vedkommende har bruksrett til aksjene, eller etter avtale mot vederlag har fått rett til å bruke stemmeretten,

  • vedkommende kan på eget initiativ erverve aksjene i henhold til avtale, for eksempel ved utøvelse av kjøpsrett, opsjon, konverteringsrett knyttet til obligasjoner mv.,

  • vedkommende har mottatt aksjene i pant/depot mv. med adgang til å benytte stemmeretten etter eget skjønn, i mangel av instruks fra eieren.

Konsolideringsreglene i finansieringsvirksomhetsloven § 2-6 dekker i hovedsak de grupper av tilfeller som er oppregnet i direktivet 88/627/EF artikkel 7, og som senere er avløst av direktiv 2001/34/EF artikkel 92.

4) Det fremgår av direktiv 2006/48/EF formålsbetraktning nr. 15 at bestemmelsene i direktivet artikkel 12 og 19 fastsetter minstekrav. En medlemsstat har således adgang til å fastsette strengere regler for institusjoner som er hjemmehørende i medlemsstaten enn reglene fastsatt i direktivet. Hva som kan ligge i dette, omtales nedenfor i avsnitt 2.3.

2.2 Forhåndskontrollen ved erverv av kvalifiserte eierandeler

1) EU/EØS-direktivene etablerer altså et system for skjønnsbasert forhåndskontroll eller forhåndsklarering av fysiske og juridiske personer som skal ha eller erverve eierandeler, eller reell kontroll over eierandeler, som normalt vil være strategiske aksjeposter i vedkommende institusjon. Kontrollen foretas enten under konsesjonsbehandlingen og før konsesjon meddeles, eller i forbindelse med forhåndsmelding til myndighetene fra den som planlegger å erverve eller å øke en kvalifisert eierandel. Direktivet inneholder imidlertid ikke særskilte regler om konsesjon knyttet til erverv av eierandeler ved overtakelse, fusjon, fisjon eller andre vesentlige endringer i institusjonenes eierforhold, virksomhet eller organisering. Slike regler må i tilfelle fastsettes ved nasjonal lovgivning.

Forhåndskontrollen av eierforhold som ledd i behandlingen av søknader om konsesjon til å drive virksomhet som kredittinstitusjon etter direktivet artikkel 12, står prinsipielt i en annen stilling enn forhåndskontrollen av de enkelte erverv av kvalifiserte eierandeler i kredittinstitusjoner etter direktivet artikkel 19. Medlemsstatene er pålagt å ha et konsesjonssystem, men de nærmere regler om behandlingen og vurderingen av konsesjonssøknader forutsettes som hovedregel fastsatt i hjemlandets lovgivning. Direktivet fastsetter bare enkelte minstevilkår for konsesjon. Det stilles blant annet krav om opplysninger om identiteten til de personer som skal ha kvalifiserte eierandeler, og størrelsen av andelene, og konsesjon skal avslås dersom konsesjonsmyndigheten ikke er overbevist om slike personers egnethet (artikkel 12). Ved konsesjonsbehandlingen er det imidlertid vanskelig å skille vurderingen av eiergruppens egnethet fra de øvrige forhold som konsesjonsmyndigheten kan eller vil vektlegge ved vurderingen av om konsesjon skal gis.

I tilfelle av et påtenkt erverv av eierandel i en kredittinstitusjon, blir skjønnstemaet mer begrenset og saksbehandlingen en annen. Vurderingen gjelder da erververens egnethet ut fra behovet for å sikre «sound and prudent management» av institusjonen, og ervervet skal nektes gjennomført hvis myndighetene ikke er overbevist om erververens egnethet. Direktivets system er etter artikkel 19 og 21 følgende:

  • enhver som tar sikte på («proposes») å erverve en kvalifisert eierandel i en kredittinstitusjon, skal gi melding til institusjonens hjemlandsmyndighet før ervervet gjennomføres og angi størrelsen av den eierandel som det tas sikte på å oppnå («the size of the intended holding»). Om det tas sikte på å erverve en eierandel på 15 prosent eller 100 prosent er således uten betydning for selve meldeplikten, men ikke nødvendigvis for konsesjonsmyndighetens vurdering,

  • slik forhåndsmelding skal også gis dersom en person som allerede er eier av en kvalifisert eierandel, har til hensikt («proposes») å øke eierandelen slik at den del av stemmene eller kapitalen han vil kontrollere når ervervet er gjennomført, vil utgjøre eller overstige henholdsvis 20, 33 eller 50 prosent, eller medføre at kredittinstitusjonen vil bli eierens datterselskap. Det er den enkelte, planlagte økningen som engangsoperasjon som utløser meldeplikt, forutsatt at økningen vil innebære at en av terskelverdiene vil bli overskredet. Økning fra for eksempel 15 prosent til 100 prosent vil som engangsoperasjon således bare kreve én melding, men ved etappevis oppbygging av eierandel, vil meldeplikt kunne utløses flere ganger,

  • i direktivet artikkel 19 angis det ikke hvilke øvrige opplysninger som skal medfølge meldingen, og dette må fastsettes nasjonalt,

  • erverves en eierandel som overstiger den størrelse meldingen angir, eller er meldeplikten for øvrig ikke overholdt, kommer de sanksjoner medlemsstatene har fastsatt til anvendelse, jf. artikkel 21 nr. 2, for eksempel at ervervet er ugyldig, tvangssalg, eller suspensjon av aksjonærrettigheter,

  • konsesjonsmyndigheten har inntil tre måneder fra meldingen på seg til å motsette seg at ervervet gjennomføres dersom myndigheten ikke er overbevist om egnetheten til den person meldingen kommer fra («to oppose such a plan if, in view of the need to ensure sound and prudent management of the credit institution, they are not satisfied as to the suitability of» den som har til hensikt å erverve eierandelen). I den engelske versjonen av tredje livdirektiv artikkel 14 benyttes uttrykket «not satisfied as to the qualifications of the person». Vurderingen må knyttes til den enkelte erververs «egnethet» som eier med den innflytelse som følger av (1) den eierandel som han har meddelt at han har til hensikt å erverve, og (2) den samlede eierandel han i så fall deretter vil inneha,

  • hvis konsesjonsmyndigheten ikke motsetter seg det erverv meldingen omhandler, kan den fastsette en frist for gjennomføringen av ervervet,

  • hvis det planlagte ervervet vil føre til at kredittinstitusjonen vil bli et datterselskap av en ­kredittinstitusjon hjemmehørende i en annen ­medlemsstat eller av dennes morselskap ­(= utenlandsk oppkjøp), skal myndigheten i kredittinstitusjonens hjemland konsultere myndigheten i den andre medlemsstaten før den tar standpunkt i saken. Forsikringsdirektivene har ingen slik bestemmelse, men stenger selvsagt ikke for slik kontakt,

  • meldeplikt foreligger også dersom en innehaver av en kvalifisert eierandel vil avhende eller redusere sin kvalifiserte eierandel, men en går her ikke nærmere inn på dette.

2) Begrepet «suitability» (egnethet) er meget generelt, og kan vanskelig konkretiseres med mindre tolkingen knyttes opp mot en slags målestokk eller særskilte formålsangivelser. Direktivet selv inneholder ingen definisjon av «suitability» eller «egnethet». Det er derfor usikkert hvilken ramme for forvaltningsskjønnet bestemmelsene i direktivet må antas egentlig å trekke opp. Den eneste veiledning som gis, er at myndigheten ved sin vurdering skal ta i betraktning/se hen til behovet for å sikre «sound and prudent management» av institusjonen, og det ligger nær å anta at i hvert fall forhold som gjelder omdømme, faglig kompetanse og økonomiske ressurser vil være relevante. Ut fra ordlyden kan en imidlertid ikke dermed slutte motsetningsvis at dette også er de eneste relevante vurderingstema. Det blir derfor et viktig spørsmål hva som egentlig vil kunne legges inn i bestemmelsen om at myndigheten kan motsette seg det planlagte ervervet dersom «they are not satisfied as to the suitability» (egnethet) av en erverver. Som det fremgår av avsnitt 2.3 nedenfor, åpner direktivet for at det kan fastsettes strengere regler ved nasjonal lovgivning.

Språklig synes bestemmelsen imidlertid å forutsette at myndighetene må komme til – positivt konkludere – at erververen må anses som egnet som innehaver av den aksjepost han vil ha etter ervervet, med den innflytelse aksjeposten vil gi. Ellers skal eller kan myndighetene motsette seg det planlagte ervervet. Det synes altså ikke å være et vilkår for at myndighetene skal kunne motsette seg det planlagte ervervet, at den må være kommet til at den person det gjelder vil være uegnet som aksjeeier. Rettslig sett kan dette uttrykkes slik at den som har til hensikt å erverve en kvalifisert eierandel, må godtgjøre at han vil være egnet som aksjeeier, og at han derfor vil ha bevisbyrden for at han er egnet som eier av den eierandel han vil ha etter at ervervet er gjennomført.

3) Dette systemet suppleres av regler i artikkel 21 nr. 2 vedrørende ulike sanksjoner hvor det senere viser seg at en godkjent innehaver av en kvalifisert eierandel bruker den innflytelse eierandelen gir «to the detriment of the prudent and sound management of the institution». En går ikke nærmere inn på dette her.

2.3 Minstekrav og nasjonal handle­frihet

Det fremgår av direktivets formålsbetraktning nr. 12 at direktivets artikkel 12 og 19 fastsetter minstekrav, og at en medlemsstat kan som hjemland fastsette «rules stricter than» de regler som disse artiklene inneholder. Hvilke av de elementer reglene omhandler kan i tilfelle presiseres eller gjøres strengere ved nasjonal lovgivning. Dette vil kunne gjelde:

  • prosentsatsen i definisjonen av kvalifisert eierandel,

  • hvilke rettigheter til aksjer som skal likestilles med eie,

  • regler om «indirekte» kontroll og andre konsolideringsregler,

  • regler om hvilke opplysninger som skal gis,

  • formen på myndighetskontrollen, for eksempel krav om konsesjon (forhåndstillatelse), melding om at en ikke motsetter seg ervervet, eller særskilt pålegg om å avstå fra ervervet,

  • hvilke momenter som kan inngå i den skjønnsmessige vurdering,

  • fastsettelse av konsesjonsvilkår,

  • klargjøring av at ingen bindende avtaler eller forhåndstilsagn som gjelder erverv kan innhentes før forhåndsklarering foreligger,

  • sanksjoner i tilfelle av forsømmelse av meldeplikt eller gjennomføring av erverv i strid med myndighetsvedtak,

  • sanksjoner ved misbruk av innflytelse som innehaver av kvalifisert eierandel,

  • supplerende objektivt virkende regler eller presumpsjoner, for eksempel minstekrav på 2/3 eierandel for å erverve en institusjon som datterselskap.

Uavhengig av hvilken form de nasjonale regler måtte gi, må en på dette området også regne med at spørsmål om proporsjonalitet og forholdet til EØS-avtalens bestemmelser om etableringsrett og frie kapitalbevegelser vil kunne oppstå i forhold til de nasjonalt fastsatte regler. I denne sammenheng vil EU-landenes egen praksis når det gjelder gjennomføringen av direktivets bestemmelser, kunne gi gode holdepunkter for hvilken nasjonal handlefrihet som foreligger.

En utførlig oversikt over EU-landenes gjennomføring av bestemmelsene i direktivet artikkel 12 og 19 er presentert i en rapport behandlet av EUs Banking Advisory Committee i 1999 (Ref.: XV/1079/99-EN). Rapporten konkluderer:

«There is a wide variation in the transposition of articles 5 and 11 SBD [= det konsoliderte bankdirektiv art. 12 og 19] into national law. In particular the implementation of the term ’suitability’ of shareholders and ’sound and prudent management’ ... vary considerably between Member States. This variety follows from the fact that the Directive only sets out the broad objective to be achieved and leaves the precise means and details to the Member States. The main question to be asked is whether this is an issue in a situation of increasing EU cross-border mergers and acquisitions which requires further attention.»

Rapporten viser for øvrig at mange land har gitt regelverket sitt nasjonale særpreg, for eksempel knyttet meldeplikten for erverv av eierandeler til en grense på 5 prosent eller mer, eller etablert et konsesjonssystem. En del stater har imidlertid også ganske enkelt fulgt direktivets ordlyd. Når det særskilt gjelder selve vurderingstemaet, dvs. om en person er «suitable» som eier, henvises det i rapporten til direktivets generelle ordlyd og uttales:

«A vast majority of Member States have followed this approach in their implementing legislation, leaving a wide discretionary power to the supervisory authorities under the control of the courts. Other Member States have defined the suitability requirement in their legislation. As the SBD only enshrines the objective to be achieved, this wide variation in implementation can only be expected.»

Ut fra hvordan direktivets bestemmelser om eierkontroll er gjennomført i EU-landene, må det antas å foreligge et ganske vidt nasjonalt handlingsrom. Det synes således på det rene at det kan oppstilles krav om uttrykkelig forhåndstillatelse til ervervet. Det synes også på det rene at en medlemsstat kan definere begrepet «kvalifisert eierandel» slik at det omfatter en eierandel på 5 prosent eller mer, eller fastsette andre terskelgrenser enn direktivets bestemmelse gjør. Konsolideringsreglene mv. kan også utvides. Det er også noen medlemsland som har definert «egnethetskravet» i nasjonalt regelverk.

2.4 Gjennomføringen i en del EU-stater

Mange EU-stater har gjennomført bestemmelsene i direktivet artikkel 19 med krav om forhåndsmelding av planlagt erverv av kvalifisert eierandel, og et forbud mot å gjennomføre noe erverv før konsesjonsmyndigheten har gitt uttrykkelig tilbakemelding i form enten av

  1. tillatelse (konsesjon) for ervervet, eller av

  2. melding om at myndigheten ikke har noen innvending mot at ervervet gjennomføres («statement of no-objection»).

Forutsetningen er at erverv som skjer uten godkjennelse i henhold til slike myndighetsvedtak, vil være ugyldig og kunne rammes også av andre sanksjoner. Like med godkjennelse regnes at myndigheten har oversittet fristen på tre måneder for behandling av meldingen.

Til den første gruppen hører Danmark, Frankrike, Italia og Sverige som alle krever at meldepliktig erverv bare kan skje i henhold til tillatelse. I den andre gruppen inngår Irland, Nederland og Storbritannia som alle krever at erververen må ha mottatt melding om «no-objection» før ervervet kan gjennomføres. Denne forskjell når det gjelder form er imidlertid uten reell betydning. Det avgjørende er at ervervet ikke kan gjennomføres før tilbakemelding fra konsesjonsmyndigheten er mottatt eller behandlingsfristen utløpt. Myndighetene kan i alle tilfelle fastsette frist for gjennomføringen av ervervet.

I den danske lov sies det uttrykkelig at det planlagte ervervet bare kan skje i henhold til godkjennelse fra Finanstilsynet. Ervervet skal bare godkjennes dersom det ikke strider mot hensynet til å sikre forsvarlig drift av vedkommende institusjon, og bestemmelsen sier for øvrig intet om hvilke synspunkter som i tilfelle kan begrunne avslag. I tilfelle av overtakelse eller fusjon av finansinstitusjoner vil det imidlertid i tillegg til tillatelse til ervervet, også bli foretatt en bredere vurdering innenfor rammen av de alminnelige konsesjons­regler.

Det franske regelverk krever generelt at enhver må skaffe seg tillatelse fra banktilsynsmyndigheten før det utføres noen transaksjoner knyttet til («prior to carrying out any operation relating to») erverv av kvalifisert eierandel. Reglene sier likevel intet om hvilke momenter som i tilfelle skal legges til grunn ved avgjørelsen av om tillatelse skal meddeles. Det er opplyst at franske myndigheter vil legge vekt på blant annet «the financial situation, professional records, or guarantee of a durable cohesion of the shareholder [sikkerhet for stabile eierforhold]».

Også Italia har etablert et konsesjonssystem, men sier intet om hvilke forhold som i tilfelle skal vurderes. Loven selv krever kun at konsesjon gis med vilkår som har til formål å sikre forsvarlig virksomhet. Den italienske konsesjonsmyndighet (Sentralbanken) kan fastsette forskrifter om hva som ligger i begrepet «egnethet».

Den svenske lov fastsetter generelt at erverv av kvalifisert eierandel «får ske bara efter tilstånd av Finansinspektionen», og legger til at tillatelsen skal være meddelt før ervervet. Tillatelse skal gis om det kan antas at erververen ikke kommer til å motvirke en sunn utvikling av bankens virksomhet og om erververen også ellers er egnet som utøver av en vesentlig innflytelse på ledelsen av banken. Tillatelse skal nektes dersom erververen i vesentlig grad har tilsidesatt sine plikter i næringslivsforhold eller i andre økonomiske forhold, eller har gjort seg skyldig i straffbare handlinger.

Den irske lovgivningen sier generelt at en person ikke kan erverve en kvalifisert eierandel med mindre Sentralbanken har meddelt at den ikke har «objection» mot ervervet. Grunnlag for slik «objection» er imidlertid ikke angitt i loven.

Nederland har et lignende system. Også der setter loven forbud mot erverv av kvalifiserte eierandeler med mindre tilsynsmyndigheten på forhånd har avgitt en erklæring om «no objection». Den nederlandske loven fastsetter at erklæring om «no-objection» skal gis med mindre ervervet etter Sentralbankens oppfatning

  • «would or could lead to an influence on the credit institution concerned which would conflict with sound banking policy,

  • would or could lead to the credit institution concerned forming or becoming part of a group within which the formal or actual structure is so lacking in transparency as to constitute an impediment to the adequate exercise of supervision,

  • would or could lead to an undesirable development of the credit system.»

Også departementet kan gripe inn dersom det er av den oppfatning at ervervet «would or could lead to an undesirable development of the credit system».

Den britiske lovgivningen fastslår også generelt at erverv av kvalifisert eierandel bare kan skje etter at Sentralbanken skriftlig har meddelt at den ikke vil motsette seg ervervet. Loven gir også visse retningslinjer når det gjelder grunnlaget for et vedtak om å forby ervervet, blant annet hensynet til innskyterne.

Oversikten over lovgivningen i disse syv landene viser at et system for forhåndskontroll av eierskap i banker kan gjennomføres med utgangspunkt i et generelt forbud mot å erverve en eierandel på 10 prosent eller mer i en bank med mindre ervervet først skjer etter, og i henhold til, en form for direkte eller indirekte forhåndstillatelse fra konsesjonsmyndighet/tilsynsmyndighet. Sett i forhold til det norske regelverket, vil hovedproblemene derfor være:

  • overgang til et forvaltningsbasert system i stedet for et lovbasert system,

  • hvilke momenter som i tilfelle kan tas i betraktning ved vurderingen av om tillatelse skal meddeles,

  • håndteringen av ulike former for oppkjøp av institusjoner,

  • utformingen av et nytt regelverk om forhold som trengs til utfylling og gjennomføring av ­direktivet artikkel 19, jf. listen foran i avsnitt 2.3.

Til dokumentets forside