NOU 2010: 13

Arbeid for helse— Sykefravær og utstøting i helse- og omsorgssektoren

Til innholdsfortegnelse

3 Omfang og utvikling i sykefravær og utstøting

3.1 Innledning

I dette kapitlet er det gitt en presentasjon av statistikk over sykefravær i helse- og omsorgssektoren og overgang til uføretrygd og andre trygdeordninger. Statistikken er ment å danne grunnlag for årsaksdiskusjonene og gi en indikasjon på hvor det kan være aktuelt å sette inn tiltak.

Kapitlet innholder data om omfanget av sykefravær i og ulike indikatorer på utstøting fra tjenesten, og sammenligninger med andre næringer. I tillegg er statistikken fordelt på bakgrunnsfaktorer som kan rette oppmerksomheten mot mulige årsaker til sykefravær og utstøting i sektoren.

3.2 Sykefravær og utstøting i sektoren som helhet

3.2.1 Sykefravær og utførepensjon i Norge

I følge sykefraværsstatistikken for andre kvartal 2010 var det samlede sykefraværet i Norge på 6,3 prosent. Det tilsvarer en nedgang på 10,7 prosent sammenlignet med samme kvartal 2009. Det legemeldte sykefraværet var 5,5 prosent andre kvartal 2010. Det tilsvarer en nedgang på 12,3 prosent. Det legemeldte sykefraværet var 7,1 prosent for kvinner og 4,3 prosent for menn. Sammenlignet med fraværet i andre kvartal 2009, gikk sykefraværet ned 14 prosent for menn og 10,8 prosent for kvinner. Sykefraværet gikk ned i alle aldersgrupper.

Det legemeldte sykefraværet gikk også ned i alle næringer. Nedgangen var størst i bygg og anleggsvirksomhet (-18,3 prosent). Andre næringer med stor nedgang i sykefraværet var informasjon og kommunikasjon (-17,3 prosent) og jordbruk, skogbruk og fiske (-15,3). I helse- og sosialtjenester var det legemeldte sykefraværet 7,7 prosent andre kvartal 2010. Det innebærer en reduksjon sammenlignet med samme kvartal året før på 10,2 prosent.

Den offisielle sykefraværsstatistikken, som utarbeides i samarbeid mellom NAV og Statistisk sentralbyrå, er basert på NAVs register over legers sykemeldinger og en bedriftsbasert utvalgsundersøkelse som dekker det egenmeldte sykefraværet. Denne statistikken går ikke lenger tilbake enn til 2000. For å beskrive trender over lang tid, kan imidlertid data fra arbeidskraftundersøkelsen benyttes fordi denne undersøkelsen inneholder data om sykefravær helt tilbake til 1972. Arbeidskraftundersøkelsene gir betydelig lavere sykefraværstall en den offisielle sykefraværsstatistikken fordi den er basert på en annen definisjon av sykefravær.1 Sammenlignes tall på sykefravær i arbeidskraftundersøkelsen med sykefraværsstatistikken fra 2000 – 2009 går det imidlertid fram at utviklingen i sykefraværet er ganske lik i de to datakildene. Arbeidskraftundersøkelsen kan derfor bidra til å beskrive de mer langsiktige trendene i sykefraværet selv om den er basert på et annet mål på sykefravær.

Figur 3.1 Sykefraværsprosent for hele landet etter kjønn basert på arbeidskraftsundersøkelsen. Årsgjennomsnitt 1972 – 2009.

Figur 3.1 Sykefraværsprosent for hele landet etter kjønn basert på arbeidskraftsundersøkelsen. Årsgjennomsnitt 1972 – 2009.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Figur 3.1, som er basert på tall fra arbeidskraftundersøkelsen, viser utviklingen i sykefravær fra 1972 til og med 2009. Statistikken tar utgangspunkt i årsgjennomsnitt og viser at fraværsprosenten har økt fra 3 i 1972 til 4 i 2009. Fram til 1978 er figuren kun basert på totaltallet for sykefravær, mens den fra 1979 også inkluderer tall for sykefravær fordelt på kvinner og menn.

Hovedbildet er at sykefraværet både for kvinner og menn har variert en god del over perioden, men likevel slik at det har vært en stigende tendens for kvinner mens det for menn har svingt rundt samme nivå som på 1970-tallet. Fraværet blant kvinner og menn var det samme på slutten av 1970-tallet, men i dag er kvinners sykefravær drøyt 60 prosent høyere enn menns. I den grad det på denne bakgrunn kan konkluderes med at sykefraværet i Norge har økt de siste tiårene, så skyldes altså denne økningen at sykefraværet har gått opp blant kvinner. Se kapittel 6 Årsakertil sykefravær og utstøting for en nærmere diskusjon av årsakene til at kvinner har høyere sykefravær enn menn.

Arbeidskraftundersøkelsen er også bedre egnet til sammenligninger mellom land enn sykefraværsstatistikken. Problemet med sykefraværsstatistikken er at forskjeller i stønadsordninger, regelverk og registreringspraksiser mellom land kan gi store forskjeller i sykefraværsstatistikken som ikke avspeiler reelle forskjeller i fraværet (Ekspertgrupperapport 2010). Ekspertgruppen som har utredet administrative tiltak for å redusere sykefraværet, har basert sammenligningene av Norge med andre land på tall fra arbeidskraftundersøkelsene. Datamaterialet i arbeidskraftundersøkelsen er basert på en etablert spørreundersøkelse med lik utforming mellom europeiske land, men det kan likevel være problemer med sammenlignbarhet blant annet på grunn av forskjeller i klassifisering av personer med langtidsfravær som sysselsatte. Basert på data fra arbeidskraftundersøkelsene, konkluderer ekspertgruppen med at Norge har et høyere sykefravær enn andre europeiske land. Videre viser utviklingen i sykefraværet at mens nivået har holdt seg høyt i Norge, har Sverige og Nederland hatt en markert reduksjon i sykefraværet siden begynnelsen av 2000-tallet.

Utvalget vil understreke at det er utfordrende å sammenligne sykefravær på tvers av land, også med utgangspunkt i data fra arbeidskraftundersøkelsene. Siden det kun er sysselsatte som stilles spørsmål om fravær får for eksempel variasjoner mellom landene i oppsigelsesvern en viss betydning for det målte sykefraværet. Det kan på grunn av dette tenkes at folk som klassifiseres som syke i ett land klassifiseres som arbeidsledige i et annet, se også Westin (2010). Sykefraværet i Norge ser likevel ut til å ligge høyere enn i andre land.

Figur 3.2 Andel menn og kvinner (av relevant befolkning) på uføreytelser i perioden fra 1970 til 2009.

Figur 3.2 Andel menn og kvinner (av relevant befolkning) på uføreytelser i perioden fra 1970 til 2009.

Kilde: NAV. Andelen utføremottakere er beregnet med utgangspunkt i relevant befolkning ved utgangen av året. Det har i perioden vært endringer i aldersgrensen for å få uførepensjon og relevant befolkning er justert i henhold til endringene i reglene: 1967 – 1972=18 – 69 år, 1973 – 1975=18 – 66 år, 1976 – 1990=16 – 66 år. Tidsbegrenset uførestønad ble innført i 2004 og fra dette tidspunktet inkluderer tallene derfor tidsbegrenset uførestønad.

Figur 3.2 viser andel uføremottakere etter kjønn i prosent av befolkningen fra 1970 fram til 2009. Fram til 1980 var uføreraten den samme for kvinner og menn. Andel uføremottakere har økt for kvinner siden 1979 og for menn siden begynnelsen av 1980-tallet. Økningen har vært sterkere for kvinner enn for menn. I 2009 var 13 prosent av kvinnene og 9 prosent av mennene uføretrygdet.2

Figur 3.3 viser aldersstandardisert tilgang av nye uførepensjonerte i forhold til befolkningen over perioden 1968 til 2007. Hovedbildet er at tilgangen av nye uføre har variert en god del i perioden, men at det i likhet med sykefraværet har vært en stigende tendens. Siden begynnelsen av 1990-tallet, har andelen nye uførepensjonerte vært høyere blant kvinner enn blant menn. Det var også situasjonen på slutten av 1980-tallet.

Figur 3.3 Nye uførepensjonerte per 1000 innbyggere i alderen 18 – 66 år i perioden 1968 til 2009. Aldersstandardisert.

Figur 3.3 Nye uførepensjonerte per 1000 innbyggere i alderen 18 – 66 år i perioden 1968 til 2009. Aldersstandardisert.

Kilde: NAV. Befolkningen i 1980 er brukt som standard.

3.2.2 Utvikling i sykefravær i helse- og omsorgssektoren

I dette avsnittet presenteres tall for legemeldt sykefravær i helse- og omsorgssektoren, se avgrensningen mot sosiale tjenester i kapittel 1.4 Avgrensning og definisjoner av sentrale begrep. Det er sykefraværsstatistikken for tredje kvartal som er benyttet både i dette avsnittet og i resten av kapitlet for å gjøre det mulig å sammenligne utviklingen over tid.3 I tillegg er data fra arbeidskraftundersøkelsene benyttet i presentasjonen av lange tidstrender og i sammenheng med sammenligninger mellom land.

Figur 3.4 Utviklingen i legemeldt sykefravær i helse- og omsorgssektoren. Tredje kvartal 2001 – 2009.

Figur 3.4 Utviklingen i legemeldt sykefravær i helse- og omsorgssektoren. Tredje kvartal 2001 – 2009.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og NAV.

Figur 3.4 viser utviklingen i sykefraværet i helse- og omsorgssektoren fra tredje kvartal 2001 til tredje kvartal 2009. Sykefraværsprosenten gikk ned fra 9,1 i 2001 til 8,8 i 2009. Det er en markant nedgang i sykefraværet fra 2003 til 2004. En mulig forklaring er endringene i regelverket som ble innført i 2004 med aktivitetskrav og tiltak for økt bruk av gradert sykemelding, samtidig som bruken av aktiv sykemelding ble redusert. Etter 2004 har det vært en svak økning i sykefraværet mot nivået fra før fallet i 2004. Fallet i menns sykefravær ser imidlertid ikke ut til å starte ved regelendringen i 2004. Etter 2004 er trenden i menns og kvinners sykefravær relativt lik.

Siden sykefraværsstatistikken ikke går lengre tilbake enn 2001, må studier av utviklingen i sykefraværet i helse- og omsorgssektoren over en lengre tidsperiode baseres på arbeidskraftundersøkelsen. I arbeidskraftundersøkelsen kodes imidlertid ikke næring så detaljert at det er mulig å skille helse- og omsorgssektoren fra helse- og sosialsektoren.4

Tabell 3.1 Sykefraværsprosent i helse- og sosialtjenester basert på arbeidskraftundersøkelsen.

År

Alle næringer samlet

Helse- og sosialtjenesten

1980*

3,2

3,1

1990

3,1

4,2

2009

4,0

5,2

* Fraværet i 1980 er brukt som utgangspunkt fordi dette året verken hadde spesielt høyt eller spesielt lavt sykefravær samlet sett.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Data fra arbeidskraftundersøkelsen viser at det har vært en betydelig økning i sykefraværet for helse- og sosialtjenester sammenlignet med det samlede fraværet i Norge, se tabell 3.1. Mens fraværet i helse- og sosialtjenesten omtrent tilsvarte det samlede fraværet i 1980, var fraværet i helse- og sosialtjenesten omtrent 30 prosent høyere enn det samlede fraværet i 2009. For å undersøke om økningen i sykefraværet kan forklares med endringer i aldersfordelingen blant de sysselsatte i sektoren, kan sykefraværsprosenten for 2009 justeres i forhold til aldersfordelingen i 1980. Sykefraværsprosenten i sektoren var 5,2 i 2009 og dersom det forutsettes samme aldersfordeling som i 1980, blir sykefraværsprosenten 4,9 i 2009. Selv om endring i alderssammensetning dermed kan forklare noe av økningen i sykefraværet, endres ikke hovedbildet om at den sterke økningen i sykefraværet i sektoren må skyldes andre forhold enn alderssammensetning.

Figur 3.5 Utviklingen i legemeldt sykefravær i helse- og omsorgssektoren for ulike aldersgrupper. Tredje kvartal 2001 – 2008.

Figur 3.5 Utviklingen i legemeldt sykefravær i helse- og omsorgssektoren for ulike aldersgrupper. Tredje kvartal 2001 – 2008.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og NAV.

Data fra sykefraværsstatistikken for helse- og omsorgssektoren bekrefter at utviklingen i legemeldt sykefravær er relativt lik for de ulike aldersgruppene over perioden 2001 – 2008 (figur 3.5). Resultatet blir det samme dersom sykefraværsprosenten i 2009 aldersjusteres.5 Ved å legge alderssammensetningen i 2001 til grunn ved beregningen av sykefraværsprosenten i 2009 forblir den uendret på 8,8 prosent. Endringen i sykefraværet fra 2001 til 2009 er altså ikke et uttrykk for endringer i alderssammensetningen i helse- og omsorgssektoren.

3.2.3 Sykefravær blant pleiepersonell i europeiske land

I dette avsnittet benyttes arbeidskraftundersøkelser til å sammenligne sykefravær blant pleiepersonell i Norge med sykefraværet blant pleiepersonell i andre land.6 I tillegg studeres mulige forskjeller mellom Norge og andre land når det gjelder i hvilken grad sykefraværet blant pleiepersonell skiller seg fra sykefraværet i yrkesgrupper med tilsvarende utdanningsnivå.

Datamaterialet er hentet fra Eurostats European Labour Force Survey database som er basert på arbeidskraftundersøkelsene i det enkelte land (Mastekaasa 2010).7 Pleiepersonell er definert som spesialsykepleiere, jordmødre, sykepleiere og vernepleiere. Pleiepersonell med utdanning på videregående nivå, som for eksempel hjelpepleiere, er ikke inkludert i datamaterialet.8 Videre presenteres kun data for kvinner siden det er så få menn blant pleiepersonellet at tallene blir svært usikre.

Sykefraværet blant pleiepersonell i Norge sammenlignes med Sverige, Finland, Nederland, UK (Storbritannia og Nord-Irland) og Tyskland i perioden fra 2000 til 2008. Det er lagt vekt på å inkludere sammenlignbare land i analysen. Danmark er ikke inkludert siden antall observasjoner i det danske datamaterialet er for lite til å studere undergruppen pleiepersonell. Av samme grunn er data fra 2000 for Sverige utelatt. For Tyskland foreligger det bare data for 2002 til 2008. Alle estimater er dermed basert på minst 1700 observasjoner.

Sykefraværet blant pleiepersonellet i figur 3.6 viser at det for Norge, UK, Finland og Tyskland ikke er noen klar trend i utviklingen i sykefraværet. I Sverige og Nederland synes fraværet å ha gått ned over perioden, og det er i samsvar med den generelle sykefraværsutviklingen i disse to landene. I begynnelsen av perioden er sykefraværet blant pleiepersonellet i Norge på omtrent samme nivå som i Nederland og Sverige, men i slutten av perioden ligger Norge høyest på grunn av denne utviklingen. Det er viktig å understreke at utvalgstrekking og andre forhold gjør at det kan være en god del tilfeldige svingninger i materialet.

Figur 3.6 Sykefravær blant pleiepersonell 2000 – 2008 basert på arbeidskraftundersøkelser. Kvinner. Prosent fraværende i referanseuken.

Figur 3.6 Sykefravær blant pleiepersonell 2000 – 2008 basert på arbeidskraftundersøkelser. Kvinner. Prosent fraværende i referanseuken.

Kilde: Eurostats European Labour Force Survey database

Figur 3.7 viser fraværet til pleiepersonellet sammenlignet med øvrige yrker med et kompetansenivå som tilsvarer kort høyere utdanning (for eksempel ingeniører, grunnskolelærere og polititjenestemenn).9 I alle land og i alle år har pleiepersonellet høyere fravær enn sammenligningsgruppen. Forskjellen mellom pleiepersonellet og sammenligningsgruppen ser ut til å øke i UK, men i de andre landene, inkludert Norge, er det ingen systematiske tendenser til større eller mindre forskjeller. Forskjellen mellom gruppene er ikke høyere i Norge enn i de andre landene. Et gjennomsnitt av forholdstallene over alle årene i Figur 3.7, viser at det for Norges vedkommende er slik at pleiepersonellet har 1,29 ganger så høyt fravær som sammenligningsgruppen. Tilsvarende tall for de andre landene er 1,22 for Sverige, 1,32 for Nederland og Tyskland, 1,49 for Finland og 1,77 for UK.

Figur 3.7 Sykefravær blant pleiepersonell basert på arbeidskraftundersøkelser. Relativt til andre i ISCO-gruppe 3, 2000 – 2008 (1=likt fravær). Kvinner.

Figur 3.7 Sykefravær blant pleiepersonell basert på arbeidskraftundersøkelser. Relativt til andre i ISCO-gruppe 3, 2000 – 2008 (1=likt fravær). Kvinner.

Kilde: Eurostats European Labour Force Survey database

Kort oppsummert tyder resultatene på at sykefraværet blant pleiepersonellet er noe høyere i Norge enn i andre sammenlignbare land. Sannsynligvis reflekterer dette bare det faktum at sykefraværet generelt er høyt i Norge. Videre er forskjellen i sykefravær mellom pleiepersonell og andre yrker på samme kompetansenivå omtrent på linje med det som er tilfellet i Sverige, Nederland og Tyskland, og forskjellen er trolig noe mindre enn i Finland og UK.

3.2.4 Sykefravær sammenlignet med andre næringer

I denne delen av kapitlet sammenlignes sykefraværet i helse- og omsorgssektoren med andre næringer. En slik sammenligning kan gi viktig bakgrunnsinformasjon til diskusjonen av årsakene til sykefraværet i helse- og omsorgssektoren.

Figur 3.8 nedenfor angir sykefraværsprosenten (kun legemeldt) i norske næringer i tredje kvartal 2009. Helse- og sosialtjenester var den næringen i Norge med høyest sykefraværsprosent i tredje kvartal 2009. De ansatte i denne næringen var borte på legemeldt sykefravær i 9 prosent av de avtalte dagsverkene. Fraværet var særlig høyt blant kvinner med en fraværsprosent på 9,6. Menn hadde en sykefraværsprosent på 6,2. Kvinners sykefravær er høyere enn menns sykefravær i alle næringer med unntak av bygg og anlegg.

Figur 3.8 viser samtidig at selv om det samlede sykefraværet i helse- og omsorgssektoren er høyt sammenlignet med andre sektorer, gjelder ikke dette i samme grad for menn. Fraværsprosenten for menn er lavere i helse- og sosialtjenesten enn i næringene overnattings- og serveringsvirksomhet, transport og lagring, og bygge- og anleggsvirksomhet.

Figur 3.8 Legemeldt sykefravær for menn og kvinner innenfor alle næringer i Norge. Tredje kvartal 2009.

Figur 3.8 Legemeldt sykefravær for menn og kvinner innenfor alle næringer i Norge. Tredje kvartal 2009.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og NAV.

Helse- og omsorgstjenesten er en del av næringen helse- og sosialtjenester i den nasjonale sykefraværsstatistikken som også inkluderer barnehager, barneverntjenester med mer. I kapittel 1.4 Avgrensning og definisjoner av sentrale begrep er det gjort en avgrensning av helse- og omsorgssektoren mot resten av næringen helse- og sosiale tjenester. Dersom sykefraværsstatistikken avgrenses til helse- og omsorgstjenesten, er det legemeldte sykefraværet på 8,8 prosent. Det vil si at det er om lag det samme som for hele næringen helse- og sosialtjenester.

Utvalget har sett nærmere på i hvilken grad forskjeller i sykefravær sammenlignet med andre næringer kan forklares av alders- og kjønnssammensetningen i helse- og omsorgssektoren.

Dersom alderssammensetningen i helse- og omsorgssektoren antas å være den samme som for alle næringer samlet, ville det legemeldte sykefraværet være 8,7 prosent i tredje kvartal 2009, det vil si 0,1 prosentpoeng eller 1,6 prosent lavere enn det faktiske sykefraværet på 8,8 prosent.10 Det betyr at forskjellen i alderssammensetningen er så liten at den har begrenset betydning for å forklare forskjellen i sykefravær mellom helse- og omsorgssektoren og gjennomsnittlig sykefravær for alle næringer samlet.

Kjønnssammensetningen har imidlertid langt større betydning. Hvis samme kjønnssammensetning legges til grunn i helse- og omsorgssektoren som i alle næringer samlet, ville det legemeldte sykefraværet vært 7,5 prosent, se tabell 3.2. Det vil si en reduksjon på 1,3 prosentpoeng eller 15,1 prosent. Den store forskjellen skyldes at helse- og omsorgssektoren er sterkt kvinnedominert. Kvinner står for over 80 prosent av alle avtalte dagsverk i denne næringen i tredje kvartal 2009, mot nærmere 45 prosent i alle næringer samlet. Selv om det forutsettes lik kjønnssammensetning, er sykefraværet fremdeles noe høyere i helse- og omsorgssektoren (7,5 prosent) enn gjennomsnittet for alle næringer samlet (6,9 prosent). Det skyldes at sykefraværet for menn er høyere i helse- og omsorgssektoren enn gjennomsnittet for alle menn.

Det kjønnsjusterte sykefraværet i helse- og omsorgssektoren er imidlertid lavere enn det kjønnsjusterte sykefraværet i flere andre sektorer (tabell 3.2.). Konklusjonen blir at sykefraværet i helse- og omsorgssektoren ikke er spesielt høyt sammenlignet med andre næringer. Det er i hovedsak den store forskjellen i sykefravær mellom kvinner og menn, som finnes i så å si alle næringer i Norge, som forklarer hvorfor sykefraværet i helse- og omsorgssektoren er høyt sammenlignet med andre næringer.

Tabell 3.2 Legemeldt sykefravær etter næring. Tredje kvartal 2009. Kjønnsjustert

Næring

Sykefraværsprosent

Kjønnsjustert1 sykefraværsprosent

Undervisning

6,2

5,7

Bygge- og anleggsvirksomhet

7,3

7,1

Industri

6,6

7,1

Helse- og omsorgssektoren

8,8

7,5

Overnattings- og serveringsvirksomhet

8,0

7,6

Forretningsmessig tjenesteyting

7,7

7,7

Transport og lagring

7,8

8,2

1 Avtalte dagsverk 3. kvartal 2009 i alle næringer er først prosentfordelt etter menn/kvinner. Deretter er avtalte dagsverk for 3. kvartal 2009 for den aktuelle næringen fordelt etter denne prosentfordelingen. Dermed er avtalte dagsverk i 3. kvartal 2009 fordelt etter samme kjønnssammensetning som i alle næringer samlet. Videre er avtalte dagsverk for menn/kvinner multiplisert med sykefraværsprosenten for menn/kvinner i den aktuelle næringen. Dette gir en ny verdi for sykefraværsdagsverk for menn/kvinner. Summen av disse sykefraværsdagsverkene benyttes, sammen med avtalte dagsverk, til å lage en ny sykefraværsprosent. Denne sykefraværsprosenten viser hva sykefraværet ville vært i 3. kvartal 2009 for den aktuelle næringen dersom kjønnssammensetningen var den samme som i alle næringer samlet.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og NAV.

3.3 Variasjoner innenfor helse- og omsorgssektoren

I dette avsnittet studeres sykefraværet i ulike deler av sektoren for å se om det er noen variasjoner som kan ha betydning for vurderingen av årsaker til sykefravær og utstøting, og for arbeidet med å utforme tiltak.

Figur 3.9 viser at sykefraværsprosenten i helse- og omsorgssektoren var 8,8 prosent i tredje kvartal 2009 og 9 prosent i hele helse- og sosialtjenesten. Fraværet blant kvinner er like høyt i helse- og omsorgssektoren som i helse- og sosialtjenesten som helhet. Innenfor helse- og omsorgssektoren, illustrerer figur 3.9 at det særlig er i omsorgstjenestene at sykefraværet er høyt, over 10 prosent. I primærtjenestene er det under 7 prosent og i spesialisthelsetjenesten ligger det under 8 prosent. Fraværet blant kvinner er betydelig høyere enn blant menn. Forskjellen mellom kvinners og menns fravær er spesielt høyt i primærhelsetjenesten.

Figur 3.9 Legemeldt sykefravær i helse- og sosialtjenester og helse- og omsorgssektoren. Tredje kvartal 2009.

Figur 3.9 Legemeldt sykefravær i helse- og sosialtjenester og helse- og omsorgssektoren. Tredje kvartal 2009.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og NAV.

Tabell 3.3 viser sykefraværet 3. kvartal 2009 på sektornivå (statlig forvaltning, kommunal forvaltning og privat og offentlig næringsvirksomhet).11 Sykefraværet var klart høyest i kommunal forvaltning. Dette gjelder både menn og kvinner. Det legemeldte sykefraværet er omtrent likt i statlig forvaltning og privat sektor, der det er betydelig lavere enn i kommunal forvaltning.

Tabell 3.3 Legemeldt sykefravær i helse- og omsorgssektoren etter sektor og kjønn. Tredje kvartal 2009. Sykefraværsprosenten.

I alt

Menn

Kvinner

I alt

8,8

5,8

9,5

Statlig forvaltning

7,9

5,5

8,7

Kommunal forvaltning

9,7

6,5

10,1

Privat og offentlig næringsvirksomhet i alt

7,9

5,8

8,7

Ideelle organisasjoner*

9,2

7,3

9,8

Øvrig privat og offentlig næringsvirksomhet

7,5

5,2

8,2

Kilde: Statistisk Sentralbyrå og NAV.

Ansatte i virksomheter innenfor helse- og omsorgssektoren som driver næringsvirksomhet har et sykefravær om lag på samme nivå som i statlig forvaltning, men innenfor denne gruppen er sykefraværet i de ideelle organisasjonene høyere. Det kan være mange årsaker til slike forskjeller, for eksempel kan kjønns- og alderssammensetning blant de sysselsatte være forklaringen. Se nærmere omtale av årsaker til sykefravær i kapittel 6.

Helseforetakene

Det legemeldte sykefraværet i helseforetakene i 3. kvartal 2009 var på 7,7 prosent blant de ansatte i helse- og omsorgssektoren.12 Hvis alle næringer som er tilknyttet foretakene inkluderes, blir sykefraværsprosenten i helseforetakene 7,8 prosent.13 Figur 3.10 viser at blant helseforetak av en viss størrelse, var fraværet høyest i Nord-Norge og Nordmøre, mens det var lavest i Stavanger. Stavanger hadde imidlertid den største økningen i sykefraværsprosenten fra 2008 til 2009 (over 20 prosent). Østfold, Nordland og Telemark hadde en liten reduksjon i sykefraværsprosenten fra 2008 til 2009.

Figur 3.10 Sykefraværsprosenten (legemeldt) innenfor helse- og omsorgssektoren for helseforetakene (HF). Tredje kvartal 2009.

Figur 3.10 Sykefraværsprosenten (legemeldt) innenfor helse- og omsorgssektoren for helseforetakene (HF). Tredje kvartal 2009.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og NAV.

Geografisk variasjon – arbeidsstedskommuner

I pleie- og omsorgstjenesten varierer sykefraværet mye etter arbeidsstedskommune.14 Figur 3.11 viser fordelingen av sykefraværsprosenten i helse- og omsorgssektoren tredje kvartal 2009 for alle arbeidsstedskommunene i landet. Sykefraværsprosenten er høy i Finnmarkskommunene, og den er lav i Rogalandskommunene, mens det er større variasjon i sykefraværet mellom arbeidsstedskommunene innenfor de andre fylkene.

Det er er også store forskjeller mellom arbeidsstedskommunene i hvordan sykefraværsprosenten endrer seg over tid. Sykefraværsstatistikken viser at endringene i sykefraværsprosenten var store fra tredje kvartal 2008 til tredje kvartal 2009 innen helse- og omsorgssektoren for alle landets arbeidsstedskommuner. I noen arbeidsstedskommuner ble fraværet halverte dette året, mens i andre ble det doblet. Det er tendenser til at arbeidsstedskommunene som hadde høyere sykefravær i 2008 hadde lavere økning (eller til og med reduksjon) i sykefraværet fra 2008 til 2009.

Forskjeller i sykefravær mellom arbeidsstedskommunene kan ha mange grunner, herunder forskjeller i alders- og kjønnssammensetning, se kapittel 6 Årsaker til sykefravær og utstøting.

Figur 3.11 Sykefraværsprosenten (legemeldt) innenfor pleie- og omsorgstjenester for hver arbeidsstedskommune. Tredje kvartal 2009.

Figur 3.11 Sykefraværsprosenten (legemeldt) innenfor pleie- og omsorgstjenester for hver arbeidsstedskommune. Tredje kvartal 2009.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og NAV. Kartgrunnlag: Statens kartverk.

3.4 Sykefravær etter kjønn, yrke, utdanning med mer

I denne delen av kapitlet presenteres sykefraværet i helse- og omsorgssektoren i tredje kvartal 2009 etter kjønn, yrke, utdanningsnivå osv. Variasjoner i sykefraværet i forhold til denne typen bakgrunnsvariabler kan bidra til å synliggjøre mulige årsaker og avdekke hvilke målgrupper tiltakene bør rettes mot.

Figur 3.12 Legemeldt sykefravær i helse- og omsorgssektoren for ulike yrker. Tredje kvartal 2009.

Figur 3.12 Legemeldt sykefravær i helse- og omsorgssektoren for ulike yrker. Tredje kvartal 2009.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og NAV.

Figur 3.12viser legemeldt sykefravær i tredje kvartal 2009 for ulike yrkesgrupper i helse- og omsorgssektoren.15 Fraværet er lavest i gruppen bestående av lege, psykolog med mer, hvor det er fire prosent. Denne gruppen har ikke bare det laveste fraværet totalt sett, men også det laveste blant både menn og kvinner. De store yrkesgruppene innen helse- og omsorgssektoren, sykepleiere og pleie- og omsorgsarbeiderne, har et høyt fravær med henholdsvis 9 prosent og drøyt 10 prosent. Kvinner har et betydelig høyere sykefravær enn menn i de aller fleste yrkesgrupper.

Renholderne har et sykefravær på over 11 prosent. Det betyr at renholderne er den yrkesgruppen som har det høyeste sykefraværet i sektoren, både for menn og kvinner. Men det høyere sykefraværet blant renholderne skyldes sannsynligvis ikke forhold som er spesielle for helse- og omsorgssektoren.

Tabell 3.4 viser legemeldte sykefravær i 3. kvartal 2009 for noen yrkesgrupper som i stor grad også finnes utenfor helse- og omsorgssektoren, deriblant renholderne. Sykefraværet for renholdere i alle næringer ligger litt høyere enn sykefraværet for renholderne i helse- og -omsorgssektoren. For yrkesgruppen kokk og kjøkkenassistent var sykefraværet i helse- og omsorgssektoren heller ikke høyere en i alle næringer samlet. Imidlertid var sykefraværet for «kontormedarbeidere, sekretærer», høyere i helse- og omsorgssektoren (9,5 prosent) enn for alle næringer samlet (6,7 prosent).

Tabell 3.4 Legemeldt sykefravær i helse- og omsorgssektoren etter sektor og kjønn. Tredje kvartal 2009. Sykefraværsprosenten.

Yrker

Helse- og omsorgssektoren

Alle næringer

 

Avtalte dagsverk

Sykefraværsprosent

Avtalte dagsverk

Sykefraværsprosent

I alt (alle yrker)

12 996 535

8,8

99 470 679

6,9

Kontormedarbeidere

399 436

9,5

3 698 550

6,7

Kokk, kjøkkenassistent

78 350

8,9

705 576

8,9

Rengjøringspersonale i bedrifter

240 581

11,0

2 128 210

11,4

Kilde: Statistisk Sentralbyrå og NAV.

Figur 3.13 viser legemeldt sykefravær i helse- og omsorgssektoren i 3. kvartal 2009, etter utdanning og kjønn.16 Figuren illustrerer at det er sosiale forskjeller i sykefraværet. Sykefraværet er lavest (4,6 prosent) blant dem med høyest utdanning (minst universitets- og høyskoleutdanning, høyere nivå). Sykefraværet for denne gruppen er også klart lavere enn landsgjennomsnittet som var 6,9 prosent i 3. kvartal 2009. En mulig forklaring kan være at grupper med høy utdanning har mindre belastende yrker og mer kontroll over arbeidssituasjonen enn grupper med lavere utdanning. Utdanningen kan også bidra til bedre helse gjennom, for eksempel større økonomisk trygghet, sunnere helseatferd med mindre bruk av tobakk, bedre kosthold og mer fysisk aktivitet. I tillegg tyder resultater fra enkeltundersøkelser på at tilgjengelighet til og kvalitet på behandling kan ha sammenheng med utdanning og inntekt. Det gjelder spesielt tilgjenglighet til spesialisthelsetjenester.

Figur 3.13 Legemeldt sykefravær i helse- og omsorgssektoren etter utdanningslengde og kjønn. Tredje kvartal 2009.

Figur 3.13 Legemeldt sykefravær i helse- og omsorgssektoren etter utdanningslengde og kjønn. Tredje kvartal 2009.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og NAV.

Figur 3.14 viser at det legemeldte sykefraværet i helse- og omsorgssektoren er høyere blant deltidsarbeidende enn blant heltidsarbeidende kvinner. Kvinner som arbeider mellom 30 og 34 timer i uken har imidlertid lavere fravær enn kvinner som jobber heltid. Blant menn er fraværet lavest blant dem som jobber kort deltid (under 20 timer). Beskrivelsen av helse- og omsorgstjenesten i kapittel 4 viser at dette er den kommunale sektoren med størst andel deltidsansatte. 73 prosent av kvinnene i helse- og omsorgssektoren i kommunen er deltidsansatte. I omsorgstjenesten utgjør personell uten helsefaglig utdanning, og hjelpepleiere og omsorgsarbeidere de to største personellgruppene med til sammen 73 prosent av de sysselsatte i sektoren. Mer enn halvparten av personellet uten helsefaglig utdanning og om lag en av fem av hjelpepleierne og omsorgsarbeiderne jobber mindre enn 19 timer per uke.

Figur 3.14 Legemeldt sykefravær i helse- og omsorgssektoren etter avtalt arbeidstid. Tredje kvartal 2009.

Figur 3.14 Legemeldt sykefravær i helse- og omsorgssektoren etter avtalt arbeidstid. Tredje kvartal 2009.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og NAV.

Figur 3.15 viser at innvandrere i helse- og omsorgssektoren samlet sett har et lavere sykefravær (8,5 prosent) enn alle i helse- og omsorgssektoren (8,8 prosent) i 3. kvartal 2009.17 Men det er store forskjeller mellom ansatte fra ulike landgrupper. Norden, Vest-Europa utenom Norden, EU-land i Øst-Europa og Nord-Amerika har et sykefravær som ligger godt under gjennomsnittet for hele helse- og omsorgssektoren. Personer fra Asia, Afrika og Sør- og Mellom-Amerika ligger derimot over snittet.

Det kan være flere årsaker til at noen landgrupper har et betydelig høyere legemeldt sykefravær enn hele helse- og omsorgssektoren.

Ulik yrkesfordeling kan forklare noe av denne forskjellen i legemeldt sykefravær. Innvandrere er i større grad sysselsatt i yrkesgrupper med høyere fravær enn landsgjennomsnittet, som for eksempel rengjøringspersonale, og det bidrar til å trekke sykefraværsprosenten opp. Se figur 3.12 og 3.13 foran som viser sykefraværsprosenten etter yrke og utdanningslengde. Det er en større andel sysselsatte innvandrere i aldersgruppen 15 – 39 år enn blant alle sysselsatte som er registrert bosatt. Personer i disse aldersgruppene har et lavere sykefravær enn de over 40 år, se figur 3.5 som viser sykefraværsprosenten i ulike aldersgrupper. Isolert sett bør dette trekke i retning av et lavere sykefravær blant innvandrere enn alle arbeidstakere.

Figur 3.15 Legemeldt sykefravær i helse- og omsorgssektoren for innvandrere. Tredje kvartal 2009.

Figur 3.15 Legemeldt sykefravær i helse- og omsorgssektoren for innvandrere. Tredje kvartal 2009.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og NAV.

3.5 Sykefraværsdagsverk etter diagnose

I denne delen av kapitlet presenteres statistikk som viser fordelingen av legemeldt sykefravær på primærdiagnoser og sammenheng mellom diagnose og kjønn og yrke. I tillegg er det presentert tall som viser endringer i diagnoser over tid.

Figur 3.16 viser hvordan de legemeldte sykefraværsdagsverkene i helse- og omsorgssektoren i tredje kvartal 2009 fordelte seg på ulike diagnosegrupper. Om lag 40 prosent av sykefraværsdagsverkene i tredje kvartal 2009 var forårsaket av muskel- og skjelettlidelser. Dette er omtrent det samme som i alle næringer samlet. Psykiske lidelser var opphavet til nesten 20 prosent av sykefraværsdagsverkene. For kvinner utgjorde svangerskapsrelaterte lidelser også en ikke ubetydelig diagnosegruppe, men for øvrig er andelen av sykefraværet innefor de ulike diagnosegruppene ganske likt for menn og kvinner. Rygglidelser utgjør for eksempel om lag 10 prosent av dagsverkene for både menn og kvinner. I den grad helse- og omsorgssektoren er preget av tunge løft som menn i gjennomsnitt skulle være fysisk bedre rustet til å takle enn kvinner, skulle en kanskje ha forventet mer ryggplager blant kvinner enn blant menn.

Figur 3.16 Prosent av sykefraværsdagsverkene i helse- og omsorgssektoren med angitt diagnose (ICPC-2). Tredje kvartal 2009.

Figur 3.16 Prosent av sykefraværsdagsverkene i helse- og omsorgssektoren med angitt diagnose (ICPC-2). Tredje kvartal 2009.

Kilde: NAV.

Det er ikke alltid klart om en gravid kvinne som er syk skal få en primærdiagnose knyttet til svangerskapsdiagnoser eller andre diagnoser, som for eksempel rygglidelser. Myklebø (2007) drøfter hvorvidt svangerskapsrelaterte lidelser forklarer hvorfor kvinner har høyere sykefravær enn menn. Hun finner at forskjellen i sykefraværet mellom menn og kvinner i alderen 20 – 39 reduseres dersom gravide kvinner tas ut av datamaterialet. Kvinners sykefravær er imidlertid høyere enn menns for alle aldersgrupper, og svangerskap er dermed bare en del av forklaringen på hvorfor kvinner har høyere sykefravær enn menn. Se nærmere omtale av årsaker til forskjeller i sykefravær mellom kvinner og menn i kapittel 6 Årsaker til sykefravær og utstøting.

Figur 3.17 Prosent av de legemeldte sykefraværsdagsverkene i helse- og omsorgssektoren med angitt diagnoser for ulike yrkesgrupper. Tredje kvartal 2009.

Figur 3.17 Prosent av de legemeldte sykefraværsdagsverkene i helse- og omsorgssektoren med angitt diagnoser for ulike yrkesgrupper. Tredje kvartal 2009.

Kilde: NAV.

Figur 3.17 viser fordelingen av sykefraværsdagsverkene på diagnoser innenfor ulike yrker. Rundt halvparten av fraværet skyldtes muskel- og skjelettlidelser (rygglidelser; nakke, skulder og arm; og andre muskel- og skjelettlidelser) blant renholdere, kokk eller kjøkkenassistenter og pleie- og omsorgsarbeidere, mens denne diagnosegruppen bare ble benyttet for en femtedel av sykefraværsdagsverkene til gruppen lege, psykolog med mer.

Psykiske lidelser (lettere psykiske lidelser, angst og depressive lidelser, og andre psykiske lidelser) er vanligst i yrkesgruppen sosionom, vernepleier og barneverspedagog, og for mellomledere. Det er bare rundt 10 prosent av fraværsdagsverkene blant renholderne som er knyttet til diagnosen psykiske lidelser.

Svangerskapsrelaterte lidelser er hyppigst for gruppene lege, psykolog med mer, fysioterapeut, radiograf, helsearbeidere med høyskole, og for sykepleiere, og det gjenspeiler sannsynligvis forskjeller i alders- og kjønnssammensetningen mellom yrkesgruppene.

I tillegg til alder og kjønnssammensetning, kan det være en rekke andre forklaringer på forskjellene i diagnoser mellom gruppene. Det er store forskjeller mellom yrkesgruppene både når det gjelder utdanningsnivå, stillingsstørrelse og arbeidsmiljøutfordringer. Se også kapittel 4 Helse- og omsorgssektoren og kapittel 6 Årsaker til sykefravær og utstøting.

Figur 3.18 viser endringer i andelen av sykefraværsdagsverkene med ulike diagnosegrupper over tid. Det er en flat eller lett fallende trend for muskel- og skjelettlidelsene, mens det er en økning i andelen av sykefraværsdagsverkene med diagnosene lettere psykiske lidelser, svangerskapsrelaterte lidelser og diagnosegruppen allment og uspesifisert.18 Økningen i lettere psykiske lidelser kan muligens skyldes endringer i diagnostisering og holdninger til psykiske lidelser, og at tilstander som tidligere ble diagnostisert som muskel- og skjelettlidelser nå blir diagnostisert som psykiske lidelser. Myklebø (2007) drøfter hvorvidt økningen i svangerskapsrelaterte lidelser gjenspeiler endringer i legers bruk av denne diagnosegruppen.

Det var en økning i luftveisinfeksjoner og influensa høsten 2009 som skyldes svineinfluensaen. Beregninger viser at influensaen kan forklare 26,5 prosent av veksten i den legemeldte sykefraværsprosenten på 11 prosent (alle næringer) fra 3. kvartal 2008 til 3. kvartal 2009. Det er ikke gjort tilsvarende beregninger for helse- og omsorgssektoren.

Figur 3.18 Endringer over tid i helse- og omsorgssektoren i andelen av sykefraværsdagsverkene etter diagnoser. Tredje kvartal 2001 – 2009.

Figur 3.18 Endringer over tid i helse- og omsorgssektoren i andelen av sykefraværsdagsverkene etter diagnoser. Tredje kvartal 2001 – 2009.

Kilde: NAV.

3.6 Sammenhengen mellom sykefravær og utstøting fra arbeidslivet

Som bakgrunn for drøftingen av årsakene til sykefravær og utstøting fra arbeidslivet, presenteres statistikk som viser lengden på sykefraværstilfellene, overgang fra sykefravær til ulike ordninger for inntektssikring og samlet overgang fra helse- og omsorgssektoren.

3.6.1 Lengden på sykefraværstilfellene

I følge mandatet for utvalgets arbeid bør utredningen skille mellom sykefravær av ulik varighet fordi det sannsynligvis ligger nokså forskjellige årsaker bak korttids- og langtidsfraværet.

Figur 3.19 Sykefravær (legemeldt) i helse- og omsorgssektoren påbegynt i 2008 etter varighet. Tilfeller og dager.

Figur 3.19 Sykefravær (legemeldt) i helse- og omsorgssektoren påbegynt i 2008 etter varighet. Tilfeller og dager.

Kilde: NAV.

Figur 3.19 viser fordeling av sykefraværstilfeller og sykefraværsdager som ble påbegynt i 2008 etter fraværslengde. Fravær innenfor arbeidsgiverperioden utgjør den største delen av sykefraværstilfellene, men en liten andel av sykefraværsdagene. Mønsteret er det samme for begge kjønn. For menn utgjør imidlertid de korteste fraværene en større del både av sykefraværsdagene (13 prosent) og sykefraværstilfellene (65 prosent) enn for kvinner (henholdsvis 10 og 60 prosent).

Sykefravær som avsluttes innen arbeidsgiverperioden på 16 dager utgjør om lag 60 prosent av sykefraværstilfellene i 2008. Nærmere 17 prosent varte lenger enn to måneder. Bare seks prosent av sykefraværstilfellene varte lenger enn et halvt år. Om lag fire prosent av tilfellene varte lengre enn ni måneder.

Sykefravær over to måneder utgjorde nesten 72 prosent av alle sykefraværsdagene, og sykefravær over 9 måneder utgjorde alene 33 prosent av alle sykefraværsdagene i 2008. Andelen av sykefraværsdagene som er innenfor arbeidsgiverperioden utgjorde drøyt 10 prosent av alle sykefraværsdagene.

3.6.2 Overgang fra sykefravær til andre trygdeytelser

I denne delen av kapitlet er det sett nærmere på i hvilken grad arbeidstakere som har brukt opp sykepengeretten, altså de lengste sykefraværstilfellene, kommer tilbake til arbeidslivet eller går over til andre trygdeytelser.

Tabell 3.5 viser hvor arbeidstakere som har brukt opp sykepengeretten er 3 måneder senere. Snaut en femtedel er tilbake i arbeid, drøyt halvparten er på rehabilitering eller attføring, og om lag en femtedel er uførepensjonert. I hovedsak ser ikke denne fordelingen ut til å ha forandret seg mye fra 2001 til 2008. Blant arbeidstakere over 55 år er det den en stor andel som er gått over på uførepensjon.

Tabell 3.5 Helse- og omsorgssektoren. Arbeidstakere med oppbrukt sykepengerett for året 2001 og 2008 etter alder og kjønn. Prosent som har angitt status tre måneder etter.

2001

Antall

% døde

% i arbeid

% alders-pensjon

% uføre-

pensjon

% yrkesrettet attføring

% rehabili-tering

% rest

I alt

8 243

1

19

1

19

13

40

8

18 – 29

428

0

19

0

1

37

35

9

30 – 39

1 419

0

19

0

4

26

44

7

40 – 49

2 270

0

20

0

10

16

50

4

50 – 54

1 345

1

18

0

21

8

48

4

55 – 59

1 334

1

18

0

30

3

41

7

60-

1 447

1

19

5

39

0

15

20

Menn

744

1

18

1

13

21

38

9

Kvinner

7 499

0

19

1

19

12

41

8

2008

Antall

% døde

% i arbeid

% alders-pensjon

% uføre-

pensjon

% yrkesrettet attføring

% rehabili-tering

% rest

I alt

8110

0

17

1

21

8

47

5

18 – 29

397

0

20

0

2

18

49

11

30 – 39

1234

0

18

0

4

18

53

6

40 – 49

2047

0

18

0

10

12

55

4

50 – 54

1285

1

19

0

17

5

55

3

55 – 59

1372

0

19

0

28

3

47

3

60-

1775

0

12

4

49

1

26

8

Menn

724

0

18

1

17

11

45

7

Kvinner

7386

0

17

1

22

8

47

5

Kilde: NAV. Kategorien «i arbeid» omfatter personer som gjenfinnes i Aa-registeret og som ikke mottar en helserelatert ytelse samtidig.

3.6.3 Samlet overgang fra helse- og omsorgssektoren

Arbeidstakere som går over fra sykepenger til andre ordninger, er ikke lenger en del av de ansatte i helse- og omsorgssektoren og det gir noen utfordringer med hensyn til å følge dem over tid. For å synliggjøre helserelatert utstøting er det her tatt utgangspunkt i personer som var sysselsatt i sektoren i 2001 og undersøkt hvor stor andel som fremdeles er i arbeid, som fremdeles arbeider i helse- og omsorgssektoren, eller som er på utføretrygd eller andre trygdeytelser i 2009.19

I tabell 3.6 går det fram at 72 prosent av arbeidstakerne som var sysselsatt i helse- og omsorgssektoren i 2001, fremdeles var i jobb i 2009. Det er omtrent det samme som for alle næringer samlet og på samme nivå som for eksempel undervisning. Tallmaterialet fra NAV viser at det er en større andel menn (74 prosent) enn kvinner (72) som fremdeles er arbeidstakere i 2009.

Tabell 3.6 viser imidlertid også at helse- og omsorgssektoren ligger høyest når det gjelder overgang til uførepensjoner, rehabilitering og attføring. Av de ansatte i helse- og omsorgssektoren i 2001 er 8,9 prosent på slike ordninger i 2009, mens det tilsvarende tallet for alle næringer samlet er 7,2 prosent. Dette tyder på at helserelatert utstøting er mer omfattende i helse- og omsorgssektoren enn i andre næringer. På den annen side viser tallmaterialet fra NAV at det er en større andel kvinner enn menn som er gått over på uførepensjon, tidsbegrenset uførepensjon, rehabilitering eller attføring. Dette kan, akkurat som for sykefravær, tyde på at det er den høye andelen kvinner i helse- og omsorgssektoren som forklarer det meste av den høyere utstøtingen fra sektoren.

Tabell 3.6 Status per 1. oktober 2009 for arbeidstakerne som var ansatt i angitt næring 1. oktober 2001, etter næring og kjønn

Arbeidstaker 2001

Død/ utvand

Dag- penger

Arbeids- taker 2009

Tidsbegr uføre/ rehab/attføring

Uførep

AFP/ aldersp

Annet

Antall

%

%

%

%

%

%

%

%

I alt

1 915 750

100

2,7

1,2

71,1

3,4

3,8

7,9

10,0

Jordbruk, skogbruk og fiske

27 432

100

2,5

1,3

63,5

2,8

3,5

8,5

17,9

Olje- og gassutvinning

25 401

100

4,2

0,3

71,7

1,3

2,0

3,3

17,3

Industri og bergverksdrift

264 919

100

2,9

2,2

69,7

3,4

4,3

9,3

8,2

Kraft- og vannforsyning

16 496

100

2,6

0,3

75,8

1,4

3,5

11,8

4,7

Bygge- og annleggsv.

124 547

100

2,6

1,4

74,0

2,9

3,4

6,3

9,4

Varehandel

288 316

2,4

1,6

71,5

3,5

3,3

6,5

11,1

Hotell- og restaurantv.

62 902

100

3,9

2,2

65,4

5,1

3,4

3,5

16,4

Transport og komm.

143 282

100

3,3

1,4

64,2

3,6

4,1

7,2

16,3

Finanstjenester

45 177

100

2,3

0,7

75,2

1,7

3,3

9,8

7,2

Forr.mess.tjenesteyt., eiendomsdrift

195 897

100

3,0

1,7

73,2

3,0

2,6

5,3

11,1

Off. adm.

140 138

100

2,3

0,4

73,6

2,2

3,4

10,0

8,1

Undervisning

166 694

100

2,4

0,4

72,2

2,7

3,7

12,6

6,0

Helse- og omsorgstj.*

259 555

100

2,5

0,4

71,9

4,3

4,6

8,4

8,0

Helse- og omsorgstj. 2**

85 106

100

2,4

0,8

72,1

5,2

6,1

5,3

8,1

Andre sosiale og pers. tjenester

68 316

100

3,1

1,1

69,5

3,4

3,2

8,6

11,1

Uoppgitt

1 572

100

6,1

1,6

64,1

2,5

3,2

7,6

14,9

* Helse- og omsorg tj. =Helse- og sosialtjenester fratrukket næringskode 88.9 som blant annet omfatter barneverntjenester, sosialtjenester for rusmiddelmisbrukere uten botilbud og kommunale sosialtjenestekontor. **Helse- og omsorgstj. 2=næringskode 88.9. Se avgrensning av helse- og omsorgssektoren under kapittel 4.2.

Kilde: NAV.

Som alternativ til status i 2009 for de som var ansatt i helse- og omsorgssektoren i 2001, kan tilgang nye uføre etter næring brukes for å få et bilde av overgang til helserelaterte trygdeytelser. Statistikk fra NAV viser at tilgangen av nye uføre i Norge utgjorde drøyt 33 000 årsverk i 2009, det vil si 1,6 prosent av den samlede arbeidsstokken. I hele næringen helse- og sosialtjenester utgjorde tilgangen 1,7 prosent.20 Dette er i samme størrelsesorden eller lavere enn for næringene forretningsmessig tjenesteyting (1,7), overnattings- og serveringsvirksomhet (1,7), undervisning (1,8), transport og lagring (1,8), og jordbruk, skogbruk og fiske (1,9). Målt på denne måten ser altså ikke helse- og omsorgssektoren ut til å være den næringen med høyest helserelatert utstøting.

Tabell 3.7 Status per 1. oktober 2009 for arbeidstakere som var ansatt i helse- og omsorgssektoren 1. oktober 2001, etter alder.

Alle næringer

I alt

I alt

18 – 29

30 – 39

40 – 49

50 – 54

55 – 59

60 – 69

Ant.

%

Ant.

%

Ant.

%

Ant.

%

Ant.

%

Ant.

%

Ant.

%

Arbeidstakere 1. okt. 2001

1 915 750

100

434 400

100

501 382

100

471 419

100

216 378

100

181 365

100

110 806

100

Død/utvand.

52 049

2,7

10 399

2,4

8 909

1,8

9 178

2,0

6 725

3,1

8 779

4,8

8 059

7,3

Dag-penger

23 429

1,2

7 966

1,8

6 630

1,3

5 183

1,1

2 090

1,0

1 560

0,7

.

.

Arbeidst.

1 361 713

71,1

328 605

75,7

411 709

82,1

388 576

82,4

162 501

75,1

70 322

38,8

.

.

Tidsb. uførep./rehab./attf.

64 540

3,4

14 559

3,4

22 054

4,4

21 287

4,5

5 400

2,5

1 240

0,7

.

.

Uførep.

72 368

3,8

1 575

0,4

4 733

0,9

15 915

3,4

21 676

10,0

28 465

15,7

4

0,0

AFP/ alders-pensjon

150 724

7,9

.

.

.

.

.

.

2 653

1,2

53 777

29,7

94 294

85,1

Annet

190 927

10,0

71 296

16,4

47 347

9,4

31 280

6,6

15 333

7,1

17 222

9,5

8 449

7,6

Helse- og omsorgs-sektoren

I alt

I alt

18 – 29

30 – 39

40 – 49

50 – 54

55 – 59

60 – 69

Ant.

%

Ant.

%

Ant.

%

Ant.

%

Ant.

%

Ant.

%

Ant.

%

Arbeidstakere 1. okt. 2001

259 555

100

47 426

100

62 507

100

73 694

100

33 056

100

25 706

100

17 166

100

Død/ utvand.

6 377

2,5

1 035

2,2

1 123

1,8

1 371

1,9

859

2,6

1 027

4,0

962

5,6

Dag-penger

1 100

0,4

393

0,8

339

0,5

251

0,3

79

0,2

38

0,2

.

.

Arbeidst.

186 621

71,9

36 093

76,1

51 983

83,2

62 095

84,3

25 801

78,1

10 649

41,4

.

.

Tidsb. uførep./rehab./attf.

11 175

4,3

1 807

3,8

3 731

6,0

4 255

5,8

1 135

3,4

247

1,0

.

.

Uførep.

11 834

4,6

119

0,3

585

0,9

2 680

3,6

3 612

10,9

4 837

18,8

1

.

AFP/ alders-pensjon

21 747

8,4

.

.

.

.

.

.

33

0,1

6 834

26,6

14 880

86,7

Annet

20 701

8,0

7 979

16,8

4 746

7,6

3 042

4,1

1 537

4,7

2 074

8,1

1 323

7,7

Kilde: NAV

Tabell 3.7 viser status i 2009, for de som var ansatt i sektoren i 2001, fordelt etter alder. Helse- og omsorgssektoren skiller seg lite fra alle næringer samlet. Blant sysselsatte i helse- og omsorgssektoren i 2001 som var i aldersgruppen 40 – 49 år var 84 prosent fortsatt arbeidstakere i 2009. Det samme gjaldt 78 prosent av de sysselsatte i aldersgruppen 50 – 54 år. Totalt for alle næringer var det 82 prosent i aldersgruppen 40 – 49 år og 75 prosent i aldersgruppen 50 – 54 år som fortsatt var arbeidstakere. Tall fra Nav viser at i næringskategorien undervisning var 88 prosent av arbeidstakerne i aldersgruppen 40 – 49 år og 84 prosent i aldersgruppen 50 – 54 år fremdeles arbeidstakere i 2009.

Tabell 3.8 viser arbeidstakere i helse- og omsorgssektoren 1. oktober 2001 etter avtalt arbeidstid (i 2001) og deres status 1.oktober 2009. Totalt var det om lag 72 prosent av arbeidstakerne i sektoren i 2001 som var arbeidstakere i 2009 (tabell 3.6). I gruppen som var i deltidsstilling på under 20 timer i 2001 er bare om lag 65 prosent fortsatt arbeidstakere i helse- og omsorgssektoren i 2009. Deltidsansatte i 2001 hadde også høyere overgang til uføretrygd, attføring og rehabilitering enn arbeidstakere som jobbet mer. Noe av forklaringen kan være at en del av de som jobber deltid allerede har delvis uførepensjon. Statistisk sentralbyrå har publisert tall fra arbeidskraftundersøkelsen for andre kvartal 2010 som viser at 27 prosent av de sysselsatte med funksjonshemning er sysselsatt i næringen helse- og sosialtjenester. Funksjonshemmede er dermed noe overrepresentert blant de sysselsatte i helse- og sosialtjenester. I øvrige næringer er andel av de sysselsatte med funksjonshemning nokså lik andelen av de sysselsatte i alt.

Tabell 3.8 Status per 1. oktober 2009 for arbeidstakerne som var ansatt i helse- og omsorgssektoren 1. oktober 2001, etter arbeidstid. Prosent

I alt

4 – 19 timer

20 – 29 timer

30+ timer

Død/utvandret

2,5

2,4

1,9

2,8

Dagpenger

0,4

0,5

0,3

0,4

Arbeidstaker

71,9

64,8

72,8

75,0

Tidsbegr. utførhet/rehab./attføring

4,3

5,0

4,7

3,8

Uførepensjon

4,6

7,2

4,5

3,1

AFP/alderspensjon

8,4

9,6

9,4

7,2

Annet

8,0

10,5

6,4

7,3

Totalt

100

100

100

100

Kilde: Nav.

Helse- og omsorgssektoren har noe lavere mobilitet (ut av næringen) sammenlignet med andre næringer. Tabell 3.9 viser at 82 prosent av arbeidstakerne i 2009 som var sysselsatt i sektoren i 2001, fremdeles var sysselsatt i denne sektoren i 2009. Til sammenligning var om lag 78 prosent av de ansatte i undervisningssektoren fremdeles sysselsatt i sektoren i 2009. Blant kvinnene var nesten 84 prosent fremdeles sysselsatt i helse- og omsorgssektoren, mens det bare gjaldt 72 prosent av mennene. Menn utgjør imidlertid en langt mindre andel av de sysselsatte i helse- og omsorgssektoren enn kvinner. Av de som er gått over fra helse- og omsorgssektoren til andre næringer, er over 7 prosent enten gått over til undervisning eller andre deler av næringen helse- og sosialtjenester (se forklaring til tabell 3.9) og nærmere 3 prosent til offentlig administrasjon. Endringer i næringsstandarden gjør det vanskelig å sammenligne med flere av næringene. Endringene er relativt små for helse- og omsorgssektoren, utdanning, industri og bygge- og anleggsvirksomhet.

Tabell 3.9 Sysselsatte i helse- og omsorgssektoren per 1. oktober 2001 som var arbeidstakere per 1. oktober 2009 fordelt etter næring

Næring i 2009

I alt

menn

kvinner

%

%

%

I alt

100

100

100

Jordbruk, skogbruk og fiske

0,2

0,2

0,1

Olje- og gassutvinning

0,1

0,2

0

Bergverksdrift

0,1

0,2

0

Industri

0,7

1,6

0,5

Elektrisitet, vann og renovasjon

0,1

0,2

0,1

Bygge- og anleggsvirksomhet

0,5

1,4

0,3

Varehandel og reparasjon av motorvogner

2,0

2,6

1,9

Transport og lagring

0,5

1,4

0,3

Informasjon og kommunikasjon

0,4

1,2

0,3

Overnattings- og serveringsvirksomhet

0,4

0,6

0,4

Finansiering og forsikringsvirksomhet

0,2

0,4

0,2

Omsetning og drift av fast eiendom

0,2

0,3

0,1

Faglig, vitenskapelig og teknisk tjenesteyting

0,9

1,8

0,8

Forretningsmessig tjenesteyting

1,1

1,7

1,0

Offentlig administrasjon, forsvar, sosialforsikring

2,8

4,8

2,4

Undervising

3,4

5,0

3,0

Helse- og omsorgstjenester*

82,0

72,0

83,8

Helse- og omsorgstjenester 2**

3,8

3,3

3,9

Private tjenester ellers

0,8

1,3

0,7

Uoppgitt/ugyldig næringskode

0

0

0

* Helse- og omsorg =Helse- og sosialtjenester fratrukket næringskode 88.9 som blant annet omfatter barneverntjenester, sosialtjenester for rusmiddelmisbrukere uten botilbud og kommunale sosialtjenestekontor.

** Helse- og omsorgstj. 2=næringskode 88.9. Se avgrensning av helse- og omsorgssektoren under kapittel 4.2.

Kilde: NAV.

3.7 Oppsummering

Sykefraværet, både for kvinner og menn, har variert en god del siden begynnelsen av 1970-tallet. Det har vært en stigende tendens for kvinner mens det for menn har svingt rundt samme nivå som på 1970-tallet. Kvinner har i dag om lag 60 prosent høyere sykefravær enn menn. Det har vært en økning i overgang til uførepensjon i samme periode, særlig for kvinner. Utviklingen fra etableringen av IA-avtalen i 2001 og fram til i dag viser at det var en markant nedgang i sykefraværet fra 2003 til 2004, deretter har sykefraværet økt opp mot nivået før fallet i 2004. Det har vært en nedgang i sykefraværet igjen de to første kvartalene i 2010.

Data fra arbeidskraftundersøkelsen viser at det har vært en betydelig økning i sykefraværet i næringskategorien helse- og sosialtjenester sammenlignet med det samlede fraværet i Norge. Mens fraværet i helse- og sosialtjenesten omtrent tilsvarte det samlede fraværet i 1980, var fraværet i helse- og sosialtjenestene omtrent 30 prosent høyere enn det samlede fraværet i 2009. Helse- og omsorgssektoren er den næringen med absolutt høyest kvinneandel og dette er den viktigste forklaringen på at sykefraværet er relativt høyt sammenlignet med andre næringer. Sykefraværet blant menn i helse- og omsorgssektoren er imidlertid også høyere enn gjennomsnittsfraværet for menn. En sammenligning av sykefraværet blant pleiepersonell og annet personell med tilsvarende utdanning i et utvalg europeiske land tyder på at sykefraværet blant pleiepersonellet er noe høyere i Norge. Sannsynligvis reflekterer dette imidlertid bare det faktum at sykefraværet generelt er høyt i Norge.

Innenfor helse- og omsorgssektoren er det særlig i omsorgstjenestene at sykefraværet er høyt, over 10 prosent. I primærtjenestene er det under 7 prosent og i spesialisthelsetjenestene ligger det under 8 prosent. Det er også forskjeller i sykefravær mellom ulike helseforetak og mellom kommuner som tyder på at det er et potensial for å redusere fraværet. Det er sosiale forskjeller både i sykefravær og utstøting fra arbeidslivet blant sysselsatte i helse- og omsorgssektoren. Kvinner som arbeider mindre enn 30 timer i uken har høyest sykefravær. Kvinner som arbeider mellom 30 og 34 timer har imidlertid lavere sykefravær enn kvinner som arbeider heltid.

Om lag 40 prosent av de legemeldte sykefraværsdagsverkene er diagnostisert som muskel- og skjelettlidelser. Dette er omtrent det samme som i befolkningen som helhet. Diagnoser som gjelder psykiske lidelser står for nesten 20 prosent av sykefraværsdagsverkene. For kvinner utgjorde svangerskapsrelaterte lidelser en ikke ubetydelig diagnosegruppe. Andelen av fraværet som skyldtes muskel- og skjelettlidelser var spesielt stort blant renholdere, kokker eller kjøkkenassistenter og pleie- og omsorgsarbeidere. Psykiske lidelser er vanligst i yrkesgruppen sosionom, vernepleier og barnevernspedagog, og for mellomledere.

Det er de lange sykefraværene som utgjør den største delen av sykefraværsdagene. Sykefravær med varighet over to måneder utgjør nesten 72 prosent av alle sykefraværsdagene. Fravær over 9 måneder utgjør alene 33 prosent av alle fraværsdagene. I mandatet er det lagt spesiell vekt på overgangen fra lange sykefravær til mer permanent utstøting fra arbeidslivet. Blant arbeidstakere i helse- og omsorgssektoren som har brukt opp sykepengeretten, var om lag en femtedel tilbake i arbeid, drøyt halvparten er på rehabilitering eller attføring, og om lag en femtedel uførepensjonert, 3 måneder senere.

72 prosent av arbeidstakerne som var sysselsatt i helse- og omsorgssektoren i 2001 var fremdeles i jobb i 2009. Det er omtrent det samme som for alle næringer samlet. Den laveste andelen finnes i gruppen som var ansatt i deltidsstilling på under 20 timer i 2001. Nesten 9 prosent av de ansatte i 2001, var gått over på uføreytelser, rehabilitering eller attføring innen 2009. Dette er høyere enn i andre næringer og kan tyde på at det ikke er enklere å forbli i arbeid med helseproblemer i helse- og omsorgssektoren enn i andre næringer. Det er derfor lite sannsynlig at det høyere sykefraværet i helse- og omsorgssektoren skyldes at personer med dårlig helse i mindre grad støtes ut sammenlignet med andre næringen. Tall fra arbeidskraftundersøkelsen viser på den annen side at funksjonshemmede er noe overrepresentert blant de sysselsatte i hele næringen helse- og sosialtjenester. Hovedforklaringen på at overgangen til helserelaterte trygdeytelser er relativt høy sammenlignet med andre næringer er imidlertid den høye andelen kvinner blant de sysselsatte.

Samtidig som helse- og omsorgssektoren har relativt høy avgang av sysselsatte til helserelaterte trygdeytelser, er avgangen av sysselsatte til andre næringer mindre enn gjennomsnittet. En mulig forklaring kan være at ansatte i helse- og omsorgssektoren ikke opplever arbeid i andre næringer som et tilgjengelig alternativ, og at helserelaterte trygdeytelser blir oppfattet som det eneste mulige alternativet dersom helsen eller andre forhold gjør at det ikke er aktuelt å fortsette i jobben. En annen forklaring kan være at helse- og omsorgssektoren har noen kvaliteter som arbeidsplass som fører til at de ansatte blir værende i yrket.

LO’s representant i utvalget vil understreke at det legemeldte sykefraværet i sektoren er høyere blant deltidsarbeidende enn blant heltidsarbeidende kvinner, og at deltidsproblematikken i sektoren gjør bruken av gradert sykemelding vanskelig.

KS’ representant Hanne Børrestuen, Spekters representant Anne Turid Wikdahl og HSH’s representant Helga Bull-Rostrup i utvalget viser til at sykefraværet blant deltidsansatte kvinner varierer, avhengig av stillingsandel, og at man derfor ikke kan se en sammenheng mellom sykefravær og deltidsarbeid. Selv om sykefraværet er høyest blant kvinner som arbeider mindre enn 30 timer i uken, har kvinner som arbeider mellom 30 og 34 timer i uken lavere sykefravær enn kvinner som arbeider heltid.

Fotnoter

1.

De viktigste forskjellene mellom sykefraværsstatistikken og data om sykefravær fra Arbeidskraftundersøkelsen er at: 1) arbeidskraftundersøkelsen bare inkluderer sykefravær av minst en ukes varighet mens sykefraværsstatistikken teller med alt sykefravær, 2) arbeidskraftundersøkelser har også med tall for selvstendig næringsdrivende og tilfeldige småjobber hvor sykefraværet er lavere enn for arbeidstakere som sykefraværsstatistikken dekker, 3) i sykefraværsstatistikken justeres nevneren i sykefraværsprosenten (antall mulige dagsverk) ned på grunn av ferie og allmenne fridager. Dette gjøres ikke i arbeidskraftundersøkelsen og nevneren blir dermed relativt sett en større noe som bidrar til lavere prosent.

2.

I 1989 ble AFP innført som ordning med aldersgrense 66 år. Aldersgrensen ble gradvis redusert på 1990-tallet og ble satt ned til 62 år i 1998. I 2000 ble rett til friinntekt på 1G tatt bort. Det gjorde det mindre gunstig å kombinere AFP med annen inntekt. Det anslås at om lag 80 prosent av dagens 62-årige arbeidstakere har rett til AFP.

3.

Det er nødvendig å benytte samme kvartal ved sammenligning over tid på grunn av sesongmessige svingninger i sykefraværet. Tredje kvartal er benyttet i denne utredningen for å unngå problemet med at påsken enkelte år faller i første kvartal og enkelte år faller i andre kvartal. Påsken påvirker sykefraværsprosenten og gjør det vanskelig å sammenligne mellom år dersom første eller andre kvartal brukes som sammenligningsgrunnlag. Videre er ikke første og fjerde kvartal benyttet fordi influensaen påvirker sykefraværet, og influensaen kan variere mellom slutten av fjerde kvartal og første kvartal, selv om første kvartal er vanligst. I 2009 var det en spesiell situasjon fordi en del av influensaen kom i tredje kvartal (svineinfluensaen). Sykefraværet er lavest i andre og tredje kvartal.

4.

Sosiale tjenester utenfor institusjon (næring 88 i ny standard) er inkludert i sektoren for årene 1980 og 1990. For år 2009 har endret næringsstandard gjort det mulig å avgrense helse- og omsorgssektoren mot sosiale tjenester. Sykefraværsprosenten blir da 4,9 i stedet for 5,2. I tidsperioden som studeres har det vært flere versjoner av standard for næringsgruppering, men utover endringen med hensyn til næringskode 88 er ikke endringene så store at det bør har påvirket tidsserien i merkbar grad.

5.

Avtalte dagsverk 3. kvartal 2001 i helse- og omsorgssektoren er først prosentfordelt etter aldersgrupper. Deretter er avtalte dagsverk for 3. kvartal 2009 (totalt om lag 13 millioner dagsverk) fordelt etter denne prosentfordelingen. Videre er avtalte dagsverk i hver aldersgruppe multiplisert med sykefraværsprosenten i de respektive aldersgruppene for 3. kvartal 2009. Dette gir en ny verdi for sykefraværsdagsverk per aldersgruppe. Summen av disse sykefraværsdagsverkene benyttes så, sammen med avtalte dagsverk, til å lage en ny sykefraværsprosent. Denne sykefraværsprosenten viser hva sykefraværet ville vært i 3. kvartal 2009 dersom alderssammensetningen var den samme i 3. kvartal 2009 som i 3. kvartal 2001.

6.

Teksten i dette avsnittet er i sin helhet basert på et notat av Arne Mastkaasa av 04.06.2010.

7.

I Eurostats European Labour Force Survey database er den enkeltes yrke registrert ved firesifrete ISCO-koder (International Standard Classification of Occupation). ISCO er i hovedsak identisk med den norske yrkeskoden STYRK (sistnevnte er basert på førstnevnte). Første siffer angir yrkets kompetansenivå. Nivå 2 er professionals og nivå 3 associate professionals (henholdsvis akademiske yrker og yrker med kortere høyskole- og universitetsutdanning og teknikere i STYRK).

8.

Det vil si gruppe 223 Nursing and midwifery professionals og 323 Nursing and midwifery associate professionals. Begrunnelsen for å avgrense pleiepersonell til gruppe 223 og 323 er at disse er noe mer homogene og sammenlignbare på tvers av land enn gruppe 513 personal care and related workers der hjelpepleierne er plassert.

9.

Det vil si øvrige grupper på nivå 3 i ISCO.

10.

Avtalte dagsverk i alle næringer er først prosentfordelt etter aldersgrupper. Deretter er avtalte dagsverk for helse- og omsorgssektoren fordelt etter denne prosentfordelingen. Dermed er avtalte dagsverk i 3. kvartal 2009 fordelt etter alderssammensetningen i alle næringer samlet. Dette gir blant annet noe flere avtalte dagsverk i de yngste aldersgruppene og noen færre i de eldste aldersgruppene. Videre er avtalte dagsverk i hver aldersgruppe multiplisert med sykefraværsprosenten i de respektive aldersgruppene. Dette gir en ny verdi for sykefraværsdagsverk per aldersgruppe. Summen av disse sykefraværsdagsverkene benyttes, sammen med avtalte dagsverk, til å lage en ny sykefraværsprosent. Denne sykefraværsprosenten viser hva sykefraværet ville vært i 3. kvartal 2009 for helse- og omsorgssektoren dersom alderssammensetningen var den samme som i alle næringer samlet. Beregningene er kun foretatt for legemeldt sykefravær.

11.

Følgende sektorinndeling er benyttet: Statlig forvaltning=sektorkode 110-190, kommunalforvaltning=sektorkode 510 og 550, privat/offentlig næringsvirksomhet i alt=sektorkode 210-500 og 610-999. Private ikke-forretningsmessige konsumentorienterte institusjoner (ideelle organisasjoner)=sektorkode 770, og øvrig privat/offentlig næringsvirksomhet =Sektorkode 210-500, 610-760 og 790-999. Statsforvaltningen består av stats- og trygdeforvaltningen (inkludert helseforetakene). Kommunal forvaltning består av kommuner og fylkeskommuner (virksomhet som ikke er næringsrettet, som f.eks. hjemmetjenester, helsestasjoner, sykehjem, m.m.). Privat sektor/offentlig næringsvirksomhet består av privat næringsvirksomhet og statens forretningsdrift, statlig eide foretak, statsforetak, kommunal forretningsdrift (inkluderer kommunale foretak (KF) og interkommunale selskap (IKS)) og selvstendige kommuneforetak.

12.

Informasjon om regionale helseforetak (RHF) og helseforetak (HF) er hentet fra Enhetsregisteret. Alle med organisasjonsform SÆR (annet foretak i følge særskilt lov), sektorkode 110 (stats- og trygdeforvaltningen), HF og RHF i foretaksnavn. Det var fem RHF tredje kvartal 3008 og 2009. Antall HF er redusert fra 28 tredje kvartal 2008 til 22 tredje kvartal 2009 blant annet på grunn av sammenslåing av Ullevål, Rikshospitalet og Aker sykehus til ett foretak.

13.

Alle helseforetakene (HF) har næring 86 (helsetjenester). Noen helseforetak har imidlertid bedrifter som ikke har næring 86, 87 eller 88.1. Dette gjelder for eksempel kantinedrift (næring 56), kompetansesenter (næring 85) og vaskeri (næring 96). De regionale helseforetakene (RHF) har næring 84.120 (offentlig administrasjon). Forskjellig organisering av virksomhetene kan gjøre det vanskelig å sammenligne sykefravær mellom HF’ene. Noen HF’er kan ha skilt ut rengjøringsvirksomhet, vaskeri, osv. som egne bedrifter, mens andre HF’er ikke har gjort det.

14.

Arbeidsstedskommune er den geografiske kommunen hvor virksomheten er lokalisert.

15.

Yrkestitlene er gruppert på følgende måte: mellomleder; lege, psykolog, tannlege, farmasøyt og veterinær; øvrige yrker med høyere universitetsutdanning; sykepleier; fysioterapeut, radiograf, helsearbeider med høyskoleutdanning; sosionom, vernepleier og barnevernspedagog; ingeniør, tekniker (kjemi/metall/biologi); funksjonær (administrasjon og bibliotek); kontormedarbeider og sekretær; kokk og kjøkkenassistent; pleie- og omsorgsarbeider; lege-/tannlegesekretær, apotektekniker; renholder, annet eller uoppgitt.

16.

Følgende inndeling av utdanning er benyttet: ungdomsskole eller mindre =ingen utdanning eller førskole (0), barneskole (1) og ungdomsskole (2), Grunnutdanning videregående grunn = grunnutdanning videregående (3), Avsluttet videregående = videregående avsluttet (4) og påbygging til videregående (5), universitet og høgskole lavere nivå= universitet og høgskole lavere nivå (6), universitet og høgskole høyere nivå = høyere nivå universitet og høgskole (7) og forskerutdanning (8), uoppgitt =uoppgitt (9).

17.

Innvandrere er definert som personer født i utlandet av utenlandskfødte foreldre. Innvandrerne er delt inn i grupper etter landbakgrunn. For personer født i utlandet er landbakgrunn eget fødeland. For personer der det mangler opplysninger om fødeland er opplysninger om statsborgerskap benyttet. Personer med uoppgitt landbakgrunn har landbakgrunn «Norge».

18.

Gjelder svangerskapslidelser som primærdiagnose.

19.

Det er viktig å være oppmerksom på at tabellene tar utgangspunkt i personer som var sysselsatt i sektoren i 2001 slik at antall sysselsatte ikke vil stemme overens med tall på totalt ansatt sysselsatte i sektoren i dag.

20.

For å fordele tilgang nye uføre etter næring henter NAV ut alle arbeidsforhold som er registrer i AA-registert og benytter det siste arbeidsforholdet for å knytte en ny uføremottaker til en næring. Telleren i brøken er alle som ble uføre i 2009 og som kom fra en angitt næring. Det tillates imidlertid at disse har vært ute av yrkeslivet i flere år. Nevneren er sannsynligvis de som var ansatt i angitt næring på ett eller annet tidspunkt i 2009. Det betyr at forskjeller mellom næringer ikke nødvendigvis er et resultat av forskjeller i andel nye uføre, men forskjeller i hvor lang tid det tar å komme fra jobb til uføretrygd.

Til dokumentets forside