Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

NOU 2018: 2

Fremtidige kompetansebehov I— Kunnskapsgrunnlaget

Til innholdsfortegnelse

3 Utvikling i arbeidsmarkedet og læringsarenaer

I dette kapitlet skal vi studere faktorer som påvirker kompetansebehov og tilgang på kompetanse i arbeidslivet, og hvordan bildet ser ut for Norge. I første del ser vi på utviklingen i arbeidsmarkedet, belyst ved demografiske trekk, næringsstrukturen og mobiliteten i arbeidsstyrken. Disse faktorene påvirker samspillet mellom tilbud av og etterspørsel etter kompetanse. I andre del beskriver vi det formelle utdanningssystemet og arbeidslivet som sentrale læringsarenaer for arbeidsstyrken og befolkningen.

3.1 Utvikling i arbeidsmarkedet

Arbeidsmarkedet er i stadig forandring. Teknologisk utvikling, globalisering og innvandring er eksempler på globale trender som påvirker arbeidsmarkedet i Norge. Teknologiske endringer har ført til et mer kunnskaps- og kompetanseintensivt arbeids- og samfunnsliv. En økende andel eldre i befolkningen, samt økende sentralisering, er eksempler på nasjonale utviklingstrender. Felles for disse endringene er at de vil ha betydning for hvordan arbeidsmarkedet i Norge vil utvikle seg fremover.

Mens enkelte utviklingstrender i arbeidsmarkedet i stor grad følger av næringsutvikling og demografiske endringer, er andre utviklingsmønstre langt vanskeligere å forutse. OECD (2017d) mener vi står overfor store teknologiske gjennombrudd som vil endre arbeidsmarkedet på måter som er vanskelige å forutsi. Arbeidslivets omstillingsbehov som følge av teknologisk utvikling ligger også til grunn for den nasjonale IKT-politikken (Meld. St. 27 (2015–2016)). Dette er dokumentert i tidligere utredninger, (se bl.a. Produktivitetskommisjonen NOU 2016: 3). Ny teknologi og kunnskap påvirker hvordan varer og tjenester utvikles og arbeidsoppgaver løses.

Tall fra Arbeidskraftsundersøkelsen viser en klar nedgang i sysselsettingen innen kontoryrker siden 1990. Samtidig viser tall for perioden 2000–2015 stor vekst i antall sysselsatte innen akademiske yrker og høyskoleyrker (Håland og Næsheim 2016). Noe av nedgangen innen kontoryrker kan knyttes til automatisering og digitalisering. Datamaskiner har overtatt manuelle oppgaver helt eller delvis, og omfanget av nettbaserte selvbetjeningsløsninger har økt. Digitalisering innen bank- og finanssektoren har endret brukeradferden, og ført til at tradisjonelle kontoroppgaver er forsvunnet.

3.1.1 Befolkningsutvikling

Befolkningsutviklingen er viktig for utviklingen i kompetansebehovet og tilgangen på kompetanse. I 1950 var 8 prosent av befolkningen over 67 år, i dag er andelen 15 prosent. Det samlede fruktbarhetstallet er i dag på 1,7 barn per kvinne (SSB 2017, kildetabell 04232). Det er lavere enn for noen år siden, men høyere enn gjennomsnittet for EU som er på 1,6 barn per kvinne (SSB 2017a). Det fødes samtidig flere enn det dør i Norge, noe som både henger sammen med at en stor andel av befolkningen er i fruktbar alder og at de eldste i Norge tilhører små kull fra mellomkrigstiden.

Befolkningen i Norge øker også som følge av innvandring. Innvandring har bidratt til befolkningsvekst i alle landsdeler, og det har dempet nedgangen i folketallet i kommuner som ellers ville hatt en mer markant negativ befolkningsutvikling (Kommunal- og moderniseringsdepartementet 2016). Ved starten av 2017 var det 725 000 innvandrere i Norge og 159 000 norskfødte med to innvandrerforeldre, som utgjorde henholdsvis 14 og 3 prosent av befolkningen (SSB 2017, kildetabell 05182).

Norge er med i et felles europeisk arbeidsmarked, som etter utvidelsen av EU i 2004 omfatter om lag 500 millioner mennesker. Fra 2006 til 2015 var arbeidsinnvandring den viktigste årsaken til innvandring til Norge, men antallet arbeidsinnvandrere har falt betydelig etter 2011. I 2016 ble imidlertid familieinnvandring og flukt de viktigste årsakene til innvandring, noe som delvis hang sammen med flyktningstrømmene til Europa høsten 2015.

Figur 3.1 viser befolkningssammensetningen i Norge etter alder og kjønn, i 1917 og 2017. Figuren viser tydelig at andelen eldre har økt de siste hundre årene, men den viser også at størrelsen på yngre årskull varierer. Tall fra SSB (2016 kildetabell 09745) viser at årskullet som ble født i Norge i 2009 talte nesten 3000 flere individer enn årskullet fra 2016.

Figur 3.1 Befolkningens sammensetning etter kjønn og ettårig alder, 1. januar. 1917 og 2017

Figur 3.1 Befolkningens sammensetning etter kjønn og ettårig alder, 1. januar. 1917 og 2017

Kilde: SSBs kildetabell 10211.

Aldersstrukturen i befolkningen har betydning for hvilket behov det vil være for ulike typer offentlige tjenester, og sier dermed noe om behovet for arbeidskraft innenfor enkelte sektorer som for eksempel helse og utdanning. Aldersstrukturen er også viktig for hvordan arbeidsstyrken endrer seg over tid. Lave fødselstall i kombinasjon med en økende andel eldre innebærer at en mindre andel av den voksne befolkningen deltar i arbeidslivet og kan bidra til finansiering av velferdstjenester. Variasjonen i størrelsen på barne- og ungdomskullene har betydning for antall søkere til utdanningsinstitusjoner og deretter for innstrømning til arbeidsmarkedet.

I 2016 var rundt halvparten av befolkningen (2,8 millioner) i arbeidsstyrken. Selv om Norge har en høy sysselsettingsandel sammenlignet med andre land, er det likevel en bekymring at mange i yrkesaktiv alder står utenfor arbeidslivet. Ved utgangen av 2016 mottok 660 000 personer ytelser fra NAV (Kann og Sutterud 2017). En del av disse mottok sykepenger for en kort periode, andre var midlertidig arbeidsledige, men en del var også langvarig utenfor arbeidslivet mens de mottok helserelaterte ytelser.

3.1.2 Næringsstruktur

Norge er en liten, åpen økonomi med eksportbase særlig knyttet til ressursbaserte næringer, maritime næringer, reiseliv og enkelte kunnskapsintensive næringer. Våre internasjonale forpliktelser og avtaler, økonomisk utvikling hos handelspartnerne våre og uforutsette hendelser i verden har betydning for norsk økonomi og påvirker tilbudet av og etterspørselen etter kompetanse i Norge. Oljeprisfallet fra sommeren 2014 er ett eksempel på dette.

Over tid har det skjedd store endringer i sysselsettingsstrukturen i Norge, der sysselsettingen innen jordbruk, skogbruk og fiske og industri har falt betydelig, mens sysselsettingen innen offentlig og privat tjenesteytende sektor har økt kraftig. De sistnevnte sektorene utgjør i dag 78 prosent av sysselsettingen i Norge, mot 56 prosent i 1970 (SSB 2017a).

Figur 3.2 viser utviklingen for ulike næringer fra 1970 og frem til i dag. I 1970 var andelen sysselsatte i primærnæringene 12 prosent. I 2017 hadde andelen sunket til 2 prosent. Industrien har hatt en lignende utvikling, med en nedgang fra 23 til 9 prosent i den samme perioden. Sysselsettingen innen helse- og omsorgstjenester har derimot hatt en betydelig vekst, fra 6 prosent i 1970 til 19 prosent i 2016. Norge er det landet i OECD som har høyest andel sysselsatte i helse og omsorg (OECD 2017e).

Figur 3.2 Utvikling i andel sysselsatte i utvalgte næringer. 1970–2016

Figur 3.2 Utvikling i andel sysselsatte i utvalgte næringer. 1970–2016

Merknad: Sysselsetting er målt i årsverk. Tall fra 2016 er foreløpige tall.

Kilde: Nasjonalregnskapet, SSBs kildetabell 09174.

Veksten i offentlig tjenesteytende sektor styres av økonomiske rammevilkår, demografi og behovet for offentlige velferdstjenester, og er geografisk sett jevnere fordelt enn veksten i privat tjenesteytende sektor. Veksten i privat tjenesteytende sektor er i betydelig grad drevet av etterspørselen etter tjenester fra det ressursbaserte næringslivet, både innen primærnæringene og industrien, og av etterspørselen etter tjenester i offentlig sektor.

Det er systematiske forskjeller i næringsstrukturen i Norge etter sentralitet. Denne dimensjonen ved næringsvariasjonen blir tydelig når arbeidsmarkedsregionene deles inn i seks ulike sentralitetskategorier. Sentralitetsdimensjonen synliggjør de ulike regiontypenes funksjoner og forutsetninger for sysselsettingsvekst. Tabell 3.1 viser sysselsettingsandeler i prosent for hovednæringer og sektorer etter sentralitet.

Tabell 3.1 Sysselsettingsandeler med utgangspunkt i antall personer etter hovednæringer og sektorer etter sentralitet

Hovedstadsregionen

Øvrige storby-regioner

Mellomstore byregioner

Småby-regioner

Småsenterregioner

Spredtbygde områder

Hele landet

1. Primærnæringer

0,5

1,4

2,0

4,5

7,2

12,3

2,4

Landbruk

0,5

1,1

1,6

3,4

5,1

7,2

1,8

Fiske og oppdrett

0,0

0,3

0,4

1,1

2,1

5,1

0,6

2. Industri

4,5

11,2

11,4

12,4

14,0

10,9

9,7

Primærforedlingsindustri

1,2

2,2

2,7

3,2

4,9

5,4

2,5

Teknologiindustri

1,6

4,9

5,4

5,9

4,7

2,7

4,2

Olje/gass, bergverk

0,4

2,8

0,3

0,8

0,3

0,7

0,9

Annen industri

1,3

1,4

2,9

2,5

4,1

2,1

2,2

3. Infrastrukturnæringer

14,5

14,9

16,0

16,5

17,8

17,5

15,6

Bygg/anlegg, energi, vann/avløp, eiendom

8,7

9,7

10,9

11,2

12,2

11,4

10,2

Transport- og distribusjonstjenester

5,8

5,1

5,1

5,3

5,6

6,2

5,4

4. Privat dominert tjenesteyting

55,3

45,0

39,0

32,7

29,3

22,8

42,9

Kunnskapsintensiv forretningsmessig tjenesteyting (KIFT)

15,8

13,6

6,8

5,0

4,0

2,8

10,2

Handel

15,5

12,4

14,8

13,0

11,8

8,7

13,9

Opplevelse-, kultur- og medienæringer

9,9

6,3

5,5

4,8

5,4

5,2

6,8

Private helse-, sosial- og undervisningstjenester

6,9

6,0

6,3

5,5

4,5

2,9

6,1

Annen privat dominert tjenesteyting

7,2

6,6

5,6

4,3

3,6

3,3

5,9

5. Offentlig dominert tjenesteyting

24,6

27,1

31,0

33,4

31,0

35,7

28,8

Kommunal tjenesteyting

12,8

16,1

19,9

23,5

25,7

31,2

18,3

Statlig tjenesteyting

11,7

11,0

11,1

9,9

5,3

4,5

10,5

6. Annet

0,6

0,4

0,6

0,5

0,6

0,7

0,5

7. Totalt

100,0

100,0

100,0

100,0

100,0

100,0

100,0

Merknad: Dersom sysselsettingsandelen er 10 prosent eller mer over landsgjennomsnittet, regnes næringen eller sektoren som overrepresentert i regionen. Dette er vist med tall i fete typer.

Kilde: KMD (2016).

Hovedstadsregionen, Oslo og Akershus, har en nokså allsidig spesialisering innen privat tjenesteyting, og særlig innen kunnskapsintensiv forretningsmessig tjenesteyting (KIFT). Særlig finans og IKT er eksempler på KIFT-aktiviteter som er konsentrert i Hovedstadsregionen. Konsentrasjonen av disse næringene henger både sammen med tilgang til et større lokalt marked og at det er bedre tilgang på spesialisert arbeidskraft for disse næringene i regionen. Handel og statlig tjenesteyting er også overrepresentert i hovedstadsregionen.

Storbyregionene Stavanger, Bergen og Trondheim har en sterkere industriell spesialisering, kombinert med spesialisering innen KIFT. Det er særlig olje- og gassektoren og teknologiindustrien i Stavanger og Bergen som bidrar til overrepresentasjon innen industri i denne sentralitetskategorien.

De små og mellomstore byregionene er de mest industrispesialiserte regionene i Norge. Disse to gruppene består av byregioner med nokså varierte former for spesialisering innen ulike ressursbaserte industrier (som Kongsvinger, Steinkjer, Namsos), teknologibaserte industrier og andre industribransjer (Kongsberg, Larvik og Kristiansand). Noen få små og mellomstore byregioner skiller seg ut ved å være spesialiserte innen offentlig tjenesteyting, opplevelsesnæringer og forretningsmessig tjenesteyting (Lillehammer og Bodø).

Tabell 3.1 viser at småsenterregioner og spredtbygde områder kjennetegnes av spesialisering innen ressursbaserte næringer (som sjømat og landbruk). Disse regionene har tynnere næringsmiljøer og næringsstruktur. I disse regionene er kommunal sektor et særlig tyngdepunkt for sysselsettingen, og bidrar til at det lokale arbeidsmarkedet er mer robust enn det ellers ville ha vært.

3.1.3 Innvandring

Sammensetningen av befolkningen i Norge har endret seg som følge av innvandring. Utvidelsen av EU i 2004 førte til en kraftig vekst i antall arbeidsinnvandrere, og innvandring fra en del land i Asia og Afrika har økt jevnt siden slutten av 1990-tallet. På verdensbasis har antallet internasjonale migranter1 økt betraktelig siden årtusenskiftet, og beholdningen av migranter har økt fra 173 millioner i 2000 til 244 millioner i 2015 (UN 2016). Utover høsten 2015 og i 2016 var det en kraftig vekst i antall innvandrere som fikk opphold i Norge grunnet flukt, mens det samtidig var nedgang i antall arbeidsinnvandrere. Figur 3.3 viser antall innvandrere per år, etter årsak til innvandring.

Innvandringen har en rekke ulike virkninger for kompetansebehovene i det norske arbeidsmarkedet. Arbeidsinnvandrerne kommer for å jobbe, og vil derfor i stor grad komme med kompetanse som er etterspurt her i landet. Det gjør det lettere for arbeidsgivere å få dekket sine kompetansebehov. På den annen side kan konkurransen fra arbeidsinnvandrere føre til at innbyggere i Norge – både norske og innvandrere som har kommet tidligere – ikke når opp i kampen om jobbene (Bratsberg mfl. 2014). Konkurransen kan også føre til at norske ungdommer ikke velger yrker med høy arbeidsinnvandring. Røed og Schøne (2016) finner at økt arbeidsinnvandring kan ha negativ innvirkning på rekrutteringen til utdanning innen bygg- og anleggsteknikk.

Figur 3.3 Antall innvandrere etter innvandringsgrunn. 1990–2016

Figur 3.3 Antall innvandrere etter innvandringsgrunn. 1990–2016

Merknad: Tallene omfatter ikke nordiske borgere.

Kilde: SSBs kildetabell 07113.

Arbeidsinnvandringen blir påvirket av konjunktursituasjonen i Norge. Det kommer flere arbeidsinnvandrere i oppgangstider og færre når norsk økonomi svekkes, som i 2009 og etter 2011. Dette bidrar til å dempe konjunktursvingningene i det norske arbeidsmarkedet. Arbeidsinnvandringen blir imidlertid også påvirket av konjunktursituasjonen i andre land. Hvis det går bedre i andre land, særlig i de land arbeidsinnvandrerne kommer fra, vil færre komme hit og flere dra tilbake, noe som kan bidra til udekkede kompetansebehov i Norge.

Antallet som innvandret på grunn av utdanning økte jevnt fra 1990-tallet og frem til 2013, men de siste årene har det vært en nedgang i antallet. Mellom 1990 og 2016 kom det 81 000 utdanningsinnvandrere til Norge, et snitt på 3 000 i året. Dette er imidlertid den gruppen med høyest andel som flytter fra Norge. Av de som kom som studenter i perioden 1990–2016, var 38 prosent registrert som bosatt i Norge ved starten av 2017. Tilsvarende andel for flyktninger var 86 prosent, for personer som kom grunnet familiegjenforening 79 prosent, og for de som kom som arbeidsinnvandrere 70 prosent (Ordemann 2017).

Blant flyktninger og personer som kommer til Norge som følge av familiegjenforening, er det en stor andel som har svake grunnleggende ferdigheter. Økningen i innvandring grunnet familiegjenforening, og et varierende antall flyktninger, innebærer at mange vil trenge god opplæring i grunnleggende ferdigheter for å kunne integreres på arbeidsmarkedet. Siden det store flertallet i disse gruppene blir boende i Norge, er det viktig å sørge for at de har tilstrekkelig gode grunnleggende ferdigheter til å delta i arbeids- og samfunnslivet. Derfor tilbys blant annet introduksjonsprogram og norskopplæring for voksne flyktninger.

Mange innvandrere mangler dokumentasjon på sine kvalifikasjoner eller de har utdanning som ikke godkjennes i Norge. Siden dokumentasjon på formell utdanning i mange tilfeller er viktig for å få seg en jobb, kan det bidra til at en del innvandrere får utfordringer på arbeidsmarkedet.

Tall fra SSB viser at om lag 60 prosent av innvandrere i alderen 15–74 år var i arbeid ved utgangen av 2016, sammenlignet med 67 prosent i resten av befolkningen (SSB, kildetabell 09450). Arbeidsledigheten er også betydelig høyere blant innvandrere (6,4 prosent) enn blant resten av befolkningen (1,9 prosent) (SSB 2017, kildetabell 07116).

Figur 3.4 viser hvor stor andel innvandrerne utgjør av de sysselsatte i ulike næringer. Figuren viser at andelen innvandrere har økt i alle næringer fra 2008 til 2016. Andelen innvandrere er særlig stor innen rengjøringsvirksomhet (67 prosent i 2016) og overnattings- og serveringsvirksomhet (40 prosent). Det er også over 30 prosent innvandrere innen annen landtransport med passasjerer og forretningsmessig tjenesteyting, særlig innen utleie av arbeidskraft. Derimot er andelen innvandrere lav i finansiering og forsikring, og i offentlig administrasjon, forsvar og sosialforsikring.

Figur 3.4 Andel av alle sysselsatte som er innvandrere. Totalt og etter næring. 2008, 2012 og 2016 (4. kvartal)

Figur 3.4 Andel av alle sysselsatte som er innvandrere. Totalt og etter næring. 2008, 2012 og 2016 (4. kvartal)

Kilde: Registerbasert sysselsetting (ssb.no/innvregsys), SSBs kildetabell 09450.

Figur 3.5 viser hvordan alle sysselsatte og innvandrere fordeler seg på ulike næringer. Helse- og omsorgstjenester er den klart største næringen målt i antall sysselsatte, med over 20 prosent av alle sysselsatte, og dette er også den næringen der flest innvandrere jobber (19 prosent). Det er også mange innvandrere innenfor andre store næringer som varehandel (11 prosent), forretningsmessig tjenesteyting (11 prosent), bygge- og anleggsvirksomhet (10 prosent) og industri (9 prosent). Mange innvandrere jobber dermed innen konjunkturutsatte næringer, og siden arbeidsinnvandrere gjerne har kortere ansiennitet og løsere tilknytning til arbeidslivet enn norske arbeidstakere, er de mer utsatt for å miste jobben. Bratsberg mfl. (2017) finner at sannsynligheten for å miste jobben er større blant innvandrere enn blant resten av befolkningen.

Figur 3.5 Sysselsatte i alt og innvandrere fordelt etter næring. 2016 (4. kvartal)

Figur 3.5 Sysselsatte i alt og innvandrere fordelt etter næring. 2016 (4. kvartal)

Kilde: Registerbasert sysselsetting (ssb.no/innvregsys), SSBs kildetabell 09450.

En vurdering av fremtidige kompetansebehov må også ta hensyn til mulig innvandring og utvandring av arbeidskraft. Muligheten for arbeidsinnvandring reduserer risikoen for kompetansemangel i Norge, fordi mange virksomheter i betydelig grad kan dekke sine arbeidskraftsbehov med arbeidstakere fra utlandet. Innvandring kan gi annen og ekstra kompetanse som er verdifull. Samtidig vil utenlandsk arbeidskraft også kunne mangle viktig kompetanse for det norske arbeidslivet. Stor avhengighet av utenlandsk arbeidskraft på viktige områder kan kan gjøre oss sårbare for endringer i inn- og utvandring.

3.1.4 Næringsstruktur og utdanningsnivå

Utdanningsnivået i befolkningen øker. I 2016 hadde omlag 30 prosent av befolkningen over 16 år utdanning, med minst tre år på universitets- og høyskolenivå. Andelen sysselsatte med lang høyere utdanning (mastergrad eller høyere) har vokst jevnt i perioden 1996–2013. Grünfeld mfl. (2014) viser at det har vært vekst i andelen sysselsatte med lang høytere utdanning innenfor alle næringer i perioden 2008–2013. Veksten har vært særlig høy i enkelte industrinæringer og reiselivsnæringen, men også innen enkelte primærnæringer.

Det er likevel en betydelig geografisk variasjon i utdanningsnivået i Norge. Andelen sysselsatte med lang høyere utdanning er større i regioner som domineres av tjenesteytende næringer, mens andelen sysselsatte med fagbrev er større i regioner som er spesialisert innen primærnæring og industri. Totalt har 14 prosent av de sysselsatte i Norge fagbrev (KMD 2016). Andelen sysselsatte med fagbrev er høyest i småsenterregionene, og lavest i hovedstadsregionen og i storbyregionene. Det er også en lav andel sysselsatte med fagbrev i enkelte mindre sentrale områder i Nord-Norge. Figur 3.6 viser andelen sysselsatte med fagbrev og med lang høyere utdanning etter arbeidsmarkedsregion.

Figur 3.6 Andel sysselsatte med fagbrev og andel sysselsatte med lang høyere utdanning etter arbeidsmarkedsregion. 2016

Figur 3.6 Andel sysselsatte med fagbrev og andel sysselsatte med lang høyere utdanning etter arbeidsmarkedsregion. 2016

Merknad: Inndelingen er basert på Gundersen og Juvkam (2013). Tallene i parentes viser antall arbeidsmarkedsregioner som plasseres innen de ulike kategoriene (av totalt 160 arbeidsmarkedsregioner).

Kilde: KMD (2016).

Den geografiske variasjonen i utdanningsnivå henger i noen grad sammen med flytting til utdanningsstedene. Støren mfl. (2016) viser at tre av fire studenter flytter fra hjemstedsfylket for å studere, mens bare halvparten flytter fra lærestedsfylket etter endt utdanning. Dette tyder på at nærhet til utdanningsinstitusjoner kan styrke tilgangen på arbeidskraft som har høyere utdanning. Andelen som fortsatt bor i lærestedsfylket seks måneder etter endt utdanning er størst blant dem som har studert på Sørlandet eller i hovedstadsregionen, mens andelen er lavest blant dem som har studert i Trøndelag (Støren mfl. 2016).

Blant dem som studerte ved en offentlig høyere utdanningsinstitusjon i 2016, studerte om lag 25 prosent ved en utdanningsinstitusjon i hovedstadsregionen. Henholdsvis 15 prosent studerte i Trøndelag, 14 prosent studerte i Hordaland, mens sju prosent studerte i Troms eller Finnmark (SSB 2016 kildetabell 08585).

3.1.5 Arbeidsmarkeder, mobilitet og tilgang på kompetanse

Arbeidsmarkedet består av flere delarbeidsmarkeder. Man kan snakke om arbeidsmarkedet for enkelte yrkesgrupper, næringer, utdanningsgrupper og i ulike geografiske områder. Analyser av arbeidsmarkedet kan ta utgangspunkt i næringsstruktur og de virksomhetene som tilbyr varer og tjenester, eller kan ta utgangspunkt i kjennetegn ved arbeidsstyrken, som type utdanning eller yrke.

Norge kan geografisk sett deles inn i ulike regionale arbeidsmarkeder. Velfungerende arbeidsmarkedsregioner er kjennetegnet av at det er gode muligheter for å bevege seg fra utdanning til jobb og mellom jobber (Stambøl 2005). I slike arbeidsmarkeder er det lavere risiko for å bli stående uten relevant jobb. Gode jobbmuligheter øker en regions attraktivitet både blant nyutdannede og blant arbeidstakere mer generelt.

Mobilitet i arbeidsmarkedet gjennom innenlands flytting bidrar til at arbeidsmarkedet fungerer bedre. Arbeidskraft er likevel en relativt stedbundet ressurs, og bosted er en viktig faktor. Tilbøyeligheten til å flytte varierer blant ulike grupper i befolkningen. Flyttetilbøyeligheten er høyere for unge voksne, og for personer med høyere utdanning. Familier i etableringsfasen flytter også mye, men fra 30-årsalderen og utover avtar flytteaktiviteten betraktelig, og spesielt i familier med barn som går på skolen. Det betyr at hvor man får sin første jobb og etablerer seg, har stor betydning for hvor man blir boende (NOU 2011: 3). I Norge er andelen individer som bor i en bolig som husholdningen selv eier over 80 prosent, noe som er høyt i internasjonal sammenheng (Andreev og Schou 2017). Det kan bidra til lavere geografisk mobilitet.

Andreev og Schou (2017) viser at det er kun en liten andel som velger å flytte ved arbeidsledighet, og de som velger å flytte, gjør det fortrinnsvis innenfor fylket eller til nabofylket. Det er også betydelige geografiske forskjeller i flyttetilbøyeligheten. Personer i Nord-Norge har høyest sannsynlighet for å flytte ved arbeidsledighet. Flyttetilbøyeligheten var lav i Hordaland og Rogaland, til tross for en sterk ledighetsøkning i området knyttet til oljeprisfallet i 2015 og behov for arbeidskraft i andre deler av landet.

Geografi og varierende grad av mobilitet kan begrense muligheten for at ledige stillinger og arbeidssøkende passer sammen, og dette påvirker samspillet mellom tilbud og etterspørsel etter kompetanse. Dersom det er behov for en spesiell type kompetanse i en region, uten at regionen har tilgang på den relevante arbeidskraften, vil ledige stillinger kunne forbli ubesatt over lengre tid.

Innen enkelte næringer og yrkesgrupper har innvandring bidratt til å styrke tilgangen på kompetanse i regioner der det er mangler. En studie viser at andelen fastleger med innvandrerbakgrunn var 35,5 prosent i de minst sentrale kommunene i Norge, mot henholdsvis 16,6 prosent i de mest sentrale kommunene (Vold 2010). De fleste av fastlegene med innvandrerbakgrunn var født i EU/EØS-området utenom Norden.

Stambøl (2006) finner at sannsynligheten for å flytte til en annen region er høyere for ikke-vestlige statsborgere enn for øvrige statsborgere. Høyere mobilitet blant ikke-vestlige innvandrere gjenspeiler at gruppen er fleksibel, men det kan også indikere at denne gruppen har en mindre stabil posisjon på arbeidsmarkedet. Innvandring kan styrke tilbudet av arbeidskraft i regioner med udekte arbeidskraftsbehov, men de mer langsiktige trendene viser at mange innvandrere i likhet med majoritetsbefolkningen flytter mot byer og bynære områder når det er muligheter for det.

Virksomhetenes tilgang på arbeidskraft og kompetanse varierer mellom regioner og næringer, ut i fra virksomhetenes lokalisering og klyngetilknytning, samt nærhet til relevante utdanningsmiljø. Blant NHO-bedrifter som oppgir et udekket kompetansebehov, er det størst andel som svarer at de vil dekke behovet ved å heve kompetansen til dagens ansatte, etterfulgt av andelen som svarer at de vil ansette nye personer fra det norske arbeidsmarkedet, se figur 3.7.

Figur 3.7 NHO-bedrifters tilnærming for å dekke eget kompetansebehov

Figur 3.7 NHO-bedrifters tilnærming for å dekke eget kompetansebehov

Merknad: Spørsmålet er stilt til de 3 282 NHO-bedriftene som i 2017-undersøkelsen oppga at de hadde et udekket kompetansebehov.

Kilde: NHOs kompetansebarometer (Rørstad mfl. 2017).

Tilgang på kompetent arbeidskraft er viktig for å kunne dekke næringslivets behov, og for å sikre tilbudet av offentlige velferdstjenester i hele Norge. Befolkningens utdanningssammensetning sier noe om næringsstrukturen og hvilken kompetanse som etterspørres i dag, men utdanningssammensetningen i befolkningen har også betydning for hva slags kompetanse som er tilgjengelig for nye virksomheter.

Manglende tilgang på kompetanse kan svekke muligheten for å utvikle nye næringer som etterspør andre typer arbeidskraft og kompetanse enn de som er tilgjengelige fra før. I mindre arbeidsmarkeder med tynnere næringsstruktur kan det være vanskelig å rekruttere relevant arbeidskraft. I mange tilfeller kan det mangle tilstrekkelig antall søkere for å kunne tilby etter- og videreutdanning lokalt. Dette kan gi små arbeidsmarkeder spesielle utfordringer når omstillingsprosesser krever et økende behov for kompetansepåfyll, både i omfang og innhold.

3.2 Læringsarenaer

Læring skjer på mange arenaer og kompetansepolitikken favner derfor bredt. Læring skjer i utdanningssystemet og i arbeidslivet, men kan også skje på fritiden. Læring skjer i utførelsen av ulike arbeidsoppgaver, gjennom samarbeid med andre og gjennom kurs, opplæring og etter- og videreutdanning. I dette kapittelet beskriver vi tre ulike læringsarenaer som har betydning for befolkningens kompetanse. Formell utdanning refererer til læring som skjer gjennom deltakelse i utdanningssystemet. Ikke-formell opplæring refererer til organisert læring som skjer utenfor det formelle utdanningssystemet, men hvor intensjonen likevel er å skape målrettet læring. Uformell læring beskriver læring som formes av de erfaringene personer tilegner seg på egen hånd, enten det er på arbeidsplassen eller i fritiden.

3.2.1 Formell utdanning

Formell utdanning regnes som all offentlig godkjent utdanning som leder til formell kompetanse. Det inkluderer grunnskole og moduler, årskurs, fagbrev (inkludert lærlingepraksis) eller studiekompetanse fra videregående opplæring. Det omfatter også offentlig godkjent fagskoleutdanning samt utdanning som gir studiepoeng ved høyskoler eller universitet i tillegg til formelle utdanningsløp som gir spesialisering for profesjoner.

I Norge er det obligatorisk deltakelse i barne- og ungdomsskolen, totalt 10 år med skolegang i alderen 6–16 år. Deretter har man rett – men ikke plikt – til videregående opplæring i 3–4 år avhengig av utdanningsprogram. Retten til videregående opplæring er hjemlet i opplæringsloven, som blant annet utvider retten til opplæringstid ved omvalg av studieprogram eller utdanningsprogram, spesialundervisning, påbygging til generell studiekompetanse eller utvidet opplæringstid ved sykdom eller andre forhold.

Fra videregående opplæring får man enten yrkeskompetanse, generell studiekompetanse eller grunnkompetanse. Yrkeskompetanse kvalifiserer til å utføre et yrke. Man kan også bygge på yrkeskompetansen med et påbygningsår for å oppnå generell studiekompetanse. Generell studiekompetanse kvalifiserer for opptak til høyere utdanning. En del fag og fagområder på universiteter og høyskoler har spesielle opptakskrav, ofte innen realfag. Grunnkompetanse er kompetanse på et lavere nivå enn full yrkes- og studiekompetanse og benyttes for å gi innvandrere dokumentasjon på at de har oppnådd et visst kompetansenivå.

Tabell 3.2 viser at nesten 60 prosent av elevene tar studieforberedende utdanningsprogram.

Tabell 3.2 Antall elever, lærlinger og lærekandidater i videregående opplæring, etter utdanningsprogram. 2016

Studieretning

Antall elever

Antall lærlinger og lærekandidater

I alt

200 731

42 683

Studieforberedende utdanningsprogram

124 065

-

Yrkesfaglige utdanningsprogram

76 666

42 683

Kilde: SSBs kildetabeller 06382 og 08947.

Fagskoleutdanning er høyere yrkesfaglige utdanning som bygger på videregående opplæring eller tilsvarende realkompetanse, og som har varighet på inntil to studieår. Fagskolene eies av fylkeskommunene eller private aktører, med unntak av Statens fagskole for gartnere og blomsterdekoratører. Private aktører kan få statstilskudd etter godkjenning av Nasjonalt organ for kvalitet i utdanning (NOKUT). Fagskolestudentene på godkjente fagskoler kvalifiserer til støtte gjennom Statens lånekasse for utdanning. For fagskolesektoren har Stortinget vedtatt å innføre en ny tilskuddsordning, hvor grunntilskuddet vil utgjøre om lag 80 prosent av samlet tilskudd, mens resultatbaserte tilskudd vil utgjøre om lag 20 prosent.

I 2015 var det over 15 000 fagskolestudenter i Norge og over 60 prosent av disse var menn. Nesten halvparten av fagskolestudentene tar utdanninger innen naturvitenskapelige fag, håndverksfag og tekniske fag. Den nest største faggruppen (17 prosent av studentene) studerer helse-, sosial- og idrettsfag. Andre faggrupper er økonomiske og administrative fag, samferdsels- og sikkerhetsfag og andre servicefag og humanistiske og estetiske fag. Alle disse hadde over 1 000 studenter i 2015. Mindre faggrupper (med færre enn 250 studenter i 2015) er pedagogiske fag, mediefag og primærnæringsfag (Meld. St. 9 (2016–2017)).

Høyere utdanning tilbys ved universiteter, vitenskapelige høyskoler og høyskoler som omfattes av Lov om universiteter og høyskoler. Institusjonene kan være statlige eller private. Dersom de har oppnådd akkreditering av NOKUT, kan de søke om statstilskudd, og studentene kan søke om lån og stipend fra Statens lånekasse for utdanning. Universiteter og høyskoler er uavhengige og kan ikke gis pålegg eller instrukser om innholdet i undervisning eller forskning. NOKUT er gitt ansvaret for en faglig bedømming av om universiteter og høyskoler følger de standarder og kriterier som er gitt. Dette innebærer blant annet krav om kompetanse blant det faglige personalet for å sikre at utdanningen er forskningsbasert og gis av personale som selv har forskerutdanning og driver egen forskning.

For å kunne studere ved universiteter og høyskoler kreves det bestått studieforberedende videregående opplæring. Loven gir anledning til å ta opp studenter som er eldre enn 25 år på basis av realkompetanse. Kunnskapsdepartementet kan i forskrift fastsette at institusjonene i enkelte tilfeller gjør unntak fra kravet om generell studiekompetanse for søkere under 25 år. Et eksempel på dette er opptak til studier gjennom y-veien, som forutsetter at søker har relevant fagbrev, svennebrev eller yrkeskompetanse fra videregående opplæring. Studiene som tilbys gjennom y-veien, er tilrettelagt for personer med yrkesfaglig bakgrunn. Y-veistudier er vanligst innen ingeniørutdanninger.

Tabell 3.3 viser antall studenter i fagskoler og høyere utdanning i Norge og utlandet etter kjønn. Det var litt over 270 000 studenter i høyere utdanning i Norge i 2016. I tillegg var det nesten 16 000 studenter som studerte i utlandet. Av studentene i Norge var det stor overvekt av kvinner, med over 160 000 kvinner, mot 110 000 menn. Også blant norske studenter i utlandet, var majoriteten kvinner.

Tabell 3.3 Antall studenter i fagskoler og høyere utdanning i Norge og utlandet etter kjønn. 2016

Type institusjon

Menn

Kvinner

Samlet

Fagskole

8 678

6 070

14 748

Høyere utdanning i alt

116 528

172 461

288 989

Studenter i norsk høyere utdanning

110 570

162 657

273 227

Norske studenter som studerer i utlandet

5 958

9 804

15 762

Kilde: SSBs kildetabeller 10864, 04476 og 05576.

3.2.1.1 Dimensjonering av utdanningstilbudet

Videregående opplæring

I Norge er det fylkeskommunene som dimensjonerer utdanningstilbudet i videregående opplæring. Fylkeskommunene må både ta hensyn til elevenes opplæringsrett hjemlet i opplæringsloven, og legge til rette for at kompetanse tilegnet gjennom utdanning skal korrespondere med behov i arbeidsmarkedet (Utdanningsdirektoratet 2011).

Yrkesopplæringsnemnda spiller en sentral rolle i fylkeskommunenes dimensjonering av elevplasser i videregående opplæring. Yrkesopplæringsnemndene fungerer som rådgivende organer oppnevnt av fylkeskommunene for blant annet dimensjoneringen til videregående opplæring, og representerer partene i arbeidslivet og elever og lærerorganisasjoner på fylkesnivå (Utdanningsdirektoratet 2011). NAVs sysselsettingsbarometer, SSBs befolkningstall, forventet befolkningsutvikling i ulike aldersgrupper, samt fylkeskommunenes egne tall over fjorårets søking danner mye av grunnlaget for dimensjoneringen av elevplasser (Utdanningsdirektoratet 2011).

For å oppnå en riktig dimensjonering av elevplasser innen videregående opplæring, er det viktig at yrkesopplæringsnemnda har en god dialog med arbeidslivet. Utdanningsdirektoratet peker på at det ofte er dårlig samsvar mellom ungdommers utdanningsvalg og behovet for fagutdannet arbeidskraft (Utdanningsdirektoratet 2011). Enkelte informanter viser til at dimensjonering av studieplasser er mer motivert av ønsket om å bevare arbeidsplasser og kompetanse på egen skole, enn å foreta dimensjoneringen av elevplasser for det lokale næringslivets behov. Ifølge Utdanningsdirektoratet (2011) kan enkelte arbeidsgivere også ha en egeninteresse i å melde inn et større behov for kandidater enn de reelt sett har, for å få et større seleksjonsgrunnlag. Frafall i videregående opplæring nevnes også som et problem, som kan gjøre det vanskelig for videregående utdanningsinstitusjoner å dimensjonere utdanningstilbudet.

Universiteter og høyskoler

Finansieringssystemet som ligger til grunn for opprettelsen og finansieringen av studieplasser i universitets- og høyskolesektoren bygger på årlige tildelinger fra Stortinget over statsbudsjettet. Stortinget bevilger en helhetlig økonomisk ramme til institusjonene, som både omfatter langsiktig og strategisk styring.

Boks 3.1 Dimensjonering av universiteter og høyskoler i Sverige og Danmark

I Sverige og Danmark legges det nokså ulike prinsipper til grunn for dimensjonering og finansiering av studieplasser ved universiteter og høyskoler. Finansieringsmodellen som brukes i Sverige ble innført i 1993, og innebar da en radikal forandring for tildeling av midler til utdanning på grunnivå og avansert nivå til universiteter og høyskoler (Universitetskanslersämbetet 2017). Statens tidligere dimensjonering av høyere utdanning ble erstattet av prinsippet om at de økonomiske ressursene skulle følge studentene og deres valg av utdanning og lærersted. Det såkalte «takbeloppet», som utgjør maksimal uttelling i finansieringssystemet for svenske universiteter og høyskoler, baserer seg på antall registrerte studenter på de ulike lærerstedene, samt antall avlagte studiepoeng. Hvilke utdanninger svenske universiteter og høyskoler tilbyr, samt hvor mange studenter som får plass ved de ulike utdanningstilbudene, bestemmes i stor grad av institusjonene selv. Finansieringsmodellen i Sverige er mer lik den vi har i Norge ved at utdanningsinstitusjonene er relativt autonome og dimensjoneringen av utdanningstilbudet gjøres ved den enkelte institusjon tilpasset søkningen.

Mens Sverige har gått fra en mer sentralisert til desentralisert modell for dimensjonering av høyere utdanning, har Danmark i større grad beveget seg mot en tydeligere sentralisert dimensjonering. Den danske regjeringen har vedtatt et nytt bevilgningssystem for høyere utdanning, som trer i kraft 1. januar 2019. Det nye bevilgningssystemet vil samlet bestå av et grunntilskudd på rundt 20 prosent, et aktivitetstilskudd på rundt 70 prosent og et kvalitets- og resultatstilskudd på rundt 10 prosent (Uddannelses- og Forskningsministeriet 2017). Aktivitetstilskuddet skal følge utdanningsaktiviteten på institusjonene fordelt på ulike utdanningstakster, mens grunntilskuddet skal understøtte utdanningsinstitusjonenes strategiske prioriteringer. Kvalitets- og resultatstilskuddet fordeles på bakgrunn av nyutdannedes overgang til arbeid og studentenes gjennomsnittlige studietid.

Utdanningsinstitusjonene står i hovedsak fritt til å dimensjonere egen studiekapasitet og studietilbud. Det er styrene ved de enkelte utdanningsinstitusjoner som har ansvaret for å prioritere hvilke aktiviteter og områder de vil satse på (Regjeringen 2017). Deler av rammefinansieringen rettes mot strategiske viktige områder når faglige og politiske hensyn taler for det, for eksempel ved øremerking til spesielle formål som studieplasser, rekrutteringsstillinger og vitenskapelig utstyr. Innenfor enkelte helse- og lærerutdanninger har Kunnskapsdepartementet fra 2014 innført kandidatmåltall som innebærer krav til hvor mange kandidater utdanningsinstitusjonene skal produsere. Hensikten er å sikre at kritiske samfunnsbehov blir dekket.

Den resultatbaserte uttellingen i finansieringssystemet gjenspeiler hvilke resultater den enkelte utdanningsinstitusjon har oppnådd på de ulike indikatorene. Midler knyttet til langsiktige prioriteringer og strategiske midler utgjør i gjennomsnitt 70 prosent av universitets- og høyskolesektorens samlede bevilgninger, mens resultatbasert uttelling utgjør de resterende 30 prosentene (Regjeringen 2017). For fagskolesektoren har Stortinget vedtatt å innføre en ny tilskuddsordning, hvor grunntilskuddet vil utgjøre om lag 80 prosent av samlet tilskudd, mens resultatbaserte tilskudd vil utgjøre om lag 20 prosent.

Universiteter og høyskoler kan innenfor dagens modell utvikle studietilbud og tilby studieplasser innenfor egne rammer uten at Stortinget har bevilget midler til nye plasser. Finansieringen foregår etter gjeldende kategorisatser for fullført utdanning og studiepoeng, og overføres til institusjonene etterskuddsvis.

Utdanningsinstitusjonenes store grad av faglige frihet har tradisjonelt medført begrensninger mot å legge spesielle føringer for hvilke utdanningstilbud som skal tilbys ved hver enkelt institusjon. I den forbindelse har det vært argumentert for at det i liten grad blir lagt vekt på arbeidsmarkedets behov i dimensjoneringen ved tildeling av studieplasser (Tellmann mfl. 2017).

De største fagfeltene i høyere utdanning målt i antall studenter er helse-, sosial- og idrettsfag, økonomiske og administrative fag og naturvitenskapelige fag, håndverksfag og tekniske fag. Deretter følger lærerutdanning og pedagogikk, samfunnsfag og juridiske fag, og humanistiske og estetiske fag. Den største prosentvise økningen de siste 10 årene, fra et veldig lavt nivå, finner man i samferdsels- og sikkerhetsfag (økning på 179 prosent). Andre fag som har økt sterkt er lærerutdanning og pedagogikk (43 prosent) og naturvitenskapelige fag, håndverksfag og tekniske fag (48 prosent). Lavest prosentvis vekst er det innen humanistiske og estetiske fag (9 prosent), samfunnsfag og juridiske fag (21 prosent) og innen helse-, sosial-, og idrettsfag (22 prosent).

Figur 3.8 Antall studenter i høyere utdanning etter fagområde. Oktober. 2007–2016

Figur 3.8 Antall studenter i høyere utdanning etter fagområde. Oktober. 2007–2016

Kilde: SSBs kildetabell 08823.

Boks 3.2 Kvalitet og relevans i utdanningene

Kvalitet og relevans i utdanningen står sentralt for å gjøre arbeidskraften produktiv og ettertraktet, for å sikre at virksomheter i Norge blir produktive og lønnsomme, og for å sikre at vi har velferdstjenester med høy kvalitet. På grunnskolenivå finnes det flere internasjonale undersøkelser som tester elever i ulike land. Fra de internasjonale undersøkelsene vet vi noe om en del sentrale kognitive ferdigheter, som lesing, matematikk, naturfag, men ingenting om sosiale og emosjonelle ferdigheter. For videregående opplæring og høyere utdanning finnes det ingen internasjonale studier som gir oss mulighet til å sammenligne vårt utdanningssystem med tilsvarende i andre land. Men en del kandidatundersøkelser og enkelte internasjonale undersøkelser hjelper oss et stykke på vei til å vurdere kvalitet på utdanning sett fra arbeidsmarkedet.

HEGESCO1-prosjektet konkluderte i 2009 at kandidater fra høyere utdanning generelt har en ganske god overgang til arbeidslivet i Europa. De konkluderte også med at samarbeid mellom utdanningsinstitusjonene og arbeidslivet har positiv påvirkning på arbeidsmarkedsutfallet for nyutdannede. Generelt har kandidater i Norge lav arbeidsledighet og korte perioder med arbeidsledighet mellom endt studium og jobb. De er også i mindre grad i stillinger de er overkvalifisert for enn kandidater i mange andre land. Dette kan tyde på at utdanningsinstitusjonene leverer kandidater som er attraktive på arbeidsmarkedet (HEGESCO 2009).

1 Higher Education as a Generator of Strategic Competences.

Figur 3.9 viser andelen av den voksne befolkningen mellom 22 og 59 år som har deltatt i formell utdanning og formell videreutdanning2 i perioden 2008–2017. Om lag 15 prosent av den voksne befolkningen deltar i formell utdanning hvert år, og noe under 10 prosent i formell videreutdanning. For begge typer utdanning har det vært en svak nedgang, særlig de fire siste årene.

Figur 3.9 Andel av befolkningen som har deltatt i formell utdanning og formell videreutdanning. Alder 22–59 år. 2008–2017

Figur 3.9 Andel av befolkningen som har deltatt i formell utdanning og formell videreutdanning. Alder 22–59 år. 2008–2017

Merknad: Data til Lærevilkårsmonitoren er hentet fra AKU 2017 (1. kvartal).

Kilde: Lærevilkårsmonitoren (Keute og Drahus 2017).

Det er en større andel av ikke-sysselsatte (12 prosent) enn sysselsatte3 (7 prosent) som deltar i formell utdanning og formell videreutdanning i aldersgruppen 22–59 år, men begge gruppene har hatt redusert deltakelse etter 2015. Sysselsatte i offentlig sektor deltar i større grad (noe over 11 prosent) enn sysselsatte i privat sektor (noe over 5 prosent). Det er litt variasjon etter størrelse på virksomheten. De som jobber i de minste virksomhetene deltar minst, de som jobber i virksomheter med 20–99 ansatte deltar mest, mens de som jobber i store virksomheter deltar i et omfang midt i mellom (Keute og Drahus 2017).

3.2.2 Ikke-formell opplæring

Ikke-formell opplæring inkluderer kurs, seminarer og konferanser der læring er hovedformålet, og det er gjerne en lærer eller veileder som har ansvar for opplæringen. Det kan gis kursbevis eller annen dokumentasjon på deltakelse og/eller kompetanseoppnåelse, men opplæringen leder ikke til en offentlig godkjent kvalifikasjon.

Den internasjonale undersøkelsen av voksnes læring, Adult Education Survey (sist gjennomført i 2016), viser at rundt 55 prosent av voksne i alderen 25–64 år i Norge deltar i ikke-formell opplæring. Av de 25 landene som har levert data til 2016-undersøkelsen er det bare fire europeiske land som har høyere nivå enn Norge. Figur 3.10 viser andelen av den norske befolkningen som har deltatt i jobbrelatert ikke-formell opplæring etter utdanningsnivå. Figuren viser en nedgang fra 2008–2010 for samtlige grupper, mens deltakelsen har vært mer stabil etter 2010. Figuren viser at andelen som har deltatt i ikke-formell utdanning er høyere blant de med utdanning på universitets- og høyskolenivå. Blant dem som har grunnskole som høyeste utdanningsnivå, deltar relativt sett en lavere andel i jobbrelatert ikke-formell opplæring. Likevel var nedgangen fra 2008–2017 mindre blant dem med grunnskole som høyeste utdanningsnivå (3 prosentpoeng), enn blant dem med utdanning på universitets- og høyskolenivå (11 prosentpoeng).

Figur 3.10 Andel av befolkningen som har deltatt i jobbrelatert ikke-formell opplæring, etter høyeste fullførte utdanning
. Alder 22–66 år. 2008–2017

Figur 3.10 Andel av befolkningen som har deltatt i jobbrelatert ikke-formell opplæring, etter høyeste fullførte utdanning . Alder 22–66 år. 2008–2017

Kilde: Lærevilkårsmonitoren (Keute og Drahus 2017).

Figur 3.11 viser at det er store forskjeller mellom ulike næringer i omfang av ikke-formell opplæring. Offentlig administrasjon, forsvar og sosialforsikring er den næringen som har høyest andel deltakere, der over 65 prosent av de ansatte oppgir at de deltok i ikke-formell opplæring i 2017. På den andre siden av skalaen ligger overnattings- og serveringsvirksomhet, der under 20 prosent av de ansatte deltok i ikke-formell opplæring i løpet av 2017.

Figur 3.11 Andel sysselsatte som har deltatt i jobb-relatert ikke-formell opplæring, etter næring. Alder 22–66 år. 2017

Figur 3.11 Andel sysselsatte som har deltatt i jobb-relatert ikke-formell opplæring, etter næring. Alder 22–66 år. 2017

Kilde: Lærevilkårsmonitoren (Keute og Drahus 2017).

I nesten 70 prosent av tilfellene er det virksomheten som står som kurstilbyder, mens frivillige organisasjoner utgjør 6 prosent av den ikke-formelle opplæringen. Henholdsvis 4 og 3 prosent har deltatt i opplæring i regi av en offentlig eller privat skole, mens 19 prosent oppgir at de har fått opplæring av andre kurstilbydere (det inkluderer for eksempel NAV, kommune, fylkeskommune). Omtrent 80 prosent av de som deltar i ikke-formell jobbrelatert opplæring gjør det i arbeidstiden mens rundt 20 prosent deltar utenom arbeidstiden. Halvparten av de sistnevnte får lønn for deltakelsen (Keute og Drahus 2017).

Kompetanse Norges virksomhetsbarometer ber virksomheter vurdere tilgangen til opplæringstilbud. To av tre virksomheter er enige i påstanden om at virksomheten har tilgang til relevant opplæring, mens under halvparten er enige i påstandene om at virksomheten har tilgang til fleksibel og ikke for dyr opplæring (Holte 2017), se figur 3.12.

Figur 3.12 Virksomheters vurdering av ulike påstander om tilgang til opplæringstilbud

Figur 3.12 Virksomheters vurdering av ulike påstander om tilgang til opplæringstilbud

Kilde: Kompetanse Norges virksomhetsbarometer (Holte 2017). Tallgrunnlag tilgjengeliggjort fra Kompetanse Norge.

Type arbeidsforhold har også betydning for tilgang til opplæring på arbeidsplassen. Cabrales mfl. (2017) viser at personer i midlertidige stillinger har mindre tilgang på læring i arbeidslivet sammenlignet med personer i faste stillinger. De argumenterer for at i land der det er stor sannsynlighet for fast ansettelse, vil det være større grad av læring i arbeidslivet, også for midlertidig ansatte. Her vil en midlertidig ansettelse i større grad fungere som springbrett til fast arbeid og både arbeidsgiver og arbeidstaker vil ha bedre insentiver for videreutvikling av den ansattes kompetanser. I land med stor grad av utskiftning og midlertidige ansettelser, vil derimot slike ansettelser i større grad sees som en blindvei som ikke fører til bedre og langvarige arbeidsmarkedsutfall (Cabrales mfl. 2017).

OECD (2015b) viser sammenhengen mellom ansettelsesforhold og deltakelse i formell utdanning og ikke-formell opplæring som er finansiert av arbeidsgiver. Ikke uventet finner de at 52 prosent av heltidsansatte deltar i slik opplæring, mens kun 35 prosent av ansatte som jobber mindre enn 30 timer i uken får slik opplæring. I Norge er tallene høyere enn OECD-gjennomsnittet, men forskjellene følger det samme mønsteret. Blant dem som jobber fulltid på faste kontrakter deltar nesten 70 prosent i slik opplæring, mens de som jobber under 30 timer i uken på tidsbegrenset kontrakt har under 40 prosent deltakelse i formell utdanning og/eller ikke-formell opplæring.

I det norske arbeidslivet er det mindre lønnsforskjeller enn i de fleste andre land. Det kan gi gode insentiver for virksomheten til å investere i kompetanse, fordi virksomheten i mindre grad må heve lønnen ved økt kompetanse (Acemoglu og Pischke 1999). Samtidig vil det alltid være en risiko for at ansatte bytter jobb – noe som kan gjøre det mindre attraktivt for bedriften å investere i de ansattes kompetanse. Generelt er det sterkere insentiver for en arbeidsgiver å investere i bedriftsspesifikk kompetanse enn i mer generell kompetanse .

3.2.3 Uformell læring

Uformell læring beskriver ikke-organisert læring som skjer gjennom det daglige arbeidet og på forskjellige arenaer, men uten at det er en lærer eller veileder til stede. Eksempler på uformell læring er konsultasjoner av fagbøker, søk på internett, eller lesing av rapporter. Det er også individuell prøving og feiling og kunnskapsutveksling og refleksjoner rundt etiske problemstillinger fra samarbeid og interaksjon med kolleger.

Lærevilkårsmonitoren (Keute og Drahus 2017) ser på omfang av uformell læring i arbeidet. Studien finner at de fleste arbeidstakere opplever at de har gode muligheter for å lære i arbeidet, slik det går frem av figur 3.13. Det er relativt små forskjeller etter høyeste fullførte utdanning, selv om de som har høyere utdanning fra før også er de som i størst grad opplever å ha gode muligheter for læring i det daglige arbeidet.

Figur 3.13 Andel sysselsatte (22–66 år) som opplever gode læringsmuligheter i det daglige arbeidet, etter høyeste fullførte utdanning. 2008–2017

Figur 3.13 Andel sysselsatte (22–66 år) som opplever gode læringsmuligheter i det daglige arbeidet, etter høyeste fullførte utdanning. 2008–2017

Kilde: Lærevilkårsmonitoren (Keute og Drahus 2017).

Lærevilkårsmonitoren viser at i alle aldersgrupper oppgir 80–85 prosent at de har gode læringsmuligheter i det daglige arbeidet. Også her er det de med høyere utdanning som deltar mest i slik læring, med deltakelse på 86 prosent. I gruppen med kun grunnskole som høyeste fullførte utdanning har deltakelsen økt fra 70 til 77 prosent. For uformell læring er det svært små forskjeller mellom privat og offentlig sektor.

OECD Survey of Adult Skills (2013) viser at det også er en sammenheng mellom ferdigheter i lesing og deltakelse i læringsaktiviteter. Figur 3.14 viser deltakelse i jobbrelatert opplæring etter nivå på leseferdighetene.

Figur 3.14 Andel av befolkningen (16–65 år) som har deltatt i jobbrelatert opplæring, etter nivå på leseferdigheter

Figur 3.14 Andel av befolkningen (16–65 år) som har deltatt i jobbrelatert opplæring, etter nivå på leseferdigheter

Merknad: Landene er rangert etter skår på laveste nivå.

Kilde: OECD (2013).

3.3 Oppsummering og vurderinger

I dette kapitlet har vi sett på forhold ved arbeidsmarkedet og ulike læringsarenaer som har betydning for kompetansebehovene eller tilbudet av arbeidskraft. Her oppsummerer vi kort hvordan utviklingen i arbeidsmarkedet og læringsarenaer påvirker kompetansebehovet og tilgangen på kompetanse i Norge.

  • Endringer i befolkningssammensetningen påvirker både kompetansebehovet og tilgangen på kompetanse og arbeidskraft. En økende andel eldre vil medføre økt behov for helse- og omsorgstjenester.

  • De siste 50 årene har andelen sysselsatte sunket i primærnæringer og industri, mens den har økt kraftig i tjenesteytende næringer. Dette har konsekvenser for kompetansebehovene.

  • Næringsstrukturen i Norge varierer ut fra sentralitet. Privat og statlig tjenesteyting er overrepresentert i hovedstadsregionen. Blant de minst sentrale regionene er det relativt mange regioner som er spesialisert innen primærnæring, enkelte industri- og infrastrukturnæringer, samt kommunal tjenesteyting.

  • Norge er med i et felles europeisk arbeidsmarked med om lag 500 millioner mennesker. Siden 2004 har det vært en betydelig arbeidsinnvandring fra EU/EØS-området, men blant annet på grunn av svakere konjunktursituasjon i Norge har arbeidsinnvandringen falt gradvis etter 2011. Arbeidsinnvandrere har bidratt til å dekke kompetanse- og arbeidskraftbehovet i alle landsdeler, særlig innen helse og omsorg, bygg og anlegg, og forretningsmessig tjenesteyting.

  • Arbeidsinnvandrerne kommer i stor grad med kompetanse som er etterspurt, slik at det blir lettere for norske virksomheter å få dekket sine kompetansebehov. Samtidig innebærer arbeidsinnvandringen økt konkurranse om jobbene i deler av arbeidslivet der tradisjonelt utsatte grupper har tilhørighet, som ungdom, innvandrere og personer med lite opplæring. Hovedtyngden av innvandringen har blitt kanalisert til yrkesfaglige deler av arbeidslivet.

  • Omfanget av arbeidsinnvandring har blitt redusert i senere år. Innvandring gjennom familiegjenforening har økt gradvis over tid, mens antall flyktninger er mer varierende. Blant de sistnevnte gruppene er det mange med svake grunnleggende ferdigheter, som trenger god opplæring for å kunne integreres i det norske arbeidsmarkedet.

  • En vurdering av fremtidige kompetansebehov må også ta hensyn til mulig innvandring og utvandring av arbeidskraft. Muligheten for arbeidsinnvandring reduserer risikoen for betydelig kompetansemangel i Norge, fordi mange virksomheter kan dekke sine arbeidskraftsbehov med arbeidstakere fra utlandet. Innvandring kan også gi annen og ekstra kompetanse som er verdifull. Samtidig vil utenlandsk arbeidskraft kunne mangle viktig kompetanse for det norske arbeidsliv. Stor avhengighet av utenlandsk arbeidskraft på viktige områder kan innebære sårbarhet overfor endringer i inn- og utvandring.

  • Det er betydelig geografisk variasjon i næringsstruktur og utdanningsnivå i Norge. Tilgang på kompetent arbeidskraft er en viktig forutsetning for å kunne etablere og utvikle næringsvirksomhet og kunnskapsmiljøer lokalt og regionalt, og for å kunne tilby offentlige tjenester av ønsket type og omfang i alle deler av landet.

  • Mobilitet i arbeidsmarkedet gjennom innenlands flytting bidrar til at arbeidsmarkedet fungerer bedre. Tilbøyeligheten til å flytte varierer mellom ulike befolkningsgrupper. Den er høyere for unge voksne, for personer med høyere utdanning og for familier i etableringsfasen. Fra 30-årsalderen og utover avtar flytteaktiviteten betraktelig.

  • Flere tar høyere utdanning innen alle utdanningsretninger, og antallet studenter i høyere utdanning i Norge og i utlandet med finansiering fra Lånekassen nærmer seg 290 000 personer. Av disse er om lag 60 prosent kvinner. Fagskolene tilbyr forskjellige typer yrkesrettet utdanning med inntil to års varighet. Antallet fagskolestudenter er rundt 15 000 personer.

  • Rundt 8 prosent av befolkningen deltok i formell videreutdanning i 2017. Omfanget har fulgt en svak nedadgående trend fra rundt 11 prosent i 2008.

  • Deltakelsen i jobbrelatert ikke-formell opplæring har også sunket noe over tid. Personer med utdanning på universitets- og høyskolenivå deltar i større grad i ikke-formell opplæring enn personer med bare grunnskole. Deltakelsen i ikke-formell opplæring blant sysselsatte er nesten 50 prosent, mens den bare er rundt 12 prosent blant dem som ikke har en jobb.

  • Mulighetene for å kunne ta del i opplæring på jobb avhenger også av arbeidstakernes stillingstype og stillingsprosent. Flere studier viser at arbeidstakere i fast stilling har større tilgang til opplæring på jobb enn arbeidstakere i midlertidig stilling, og at heltidsansatte får mer opplæring enn deltidsansatte. I det norske arbeidslivet er det mindre lønnsforskjeller enn i de fleste andre land. Det kan gi gode insentiver for virksomheten til å investere i kompetanse, fordi virksomheten i mindre grad må heve lønnen ved økt kompetanse.

Fotnoter

1.

Migranter er personer som bor i et annet land enn deres fødeland.

2.

Her blir formell utdanning som tas av personer i alderen 35–59 år, eller av personer i alderen 22–34 år som har hatt minst 3 års pause i sitt studieløp siden 19-årsalderen, regnet som formell videreutdanning. Formell utdanning tas av personer i alderen 22–34 som har hatt kortere eller ingen pause i sitt studieløp.

3.

AKU-definisjonen av sysselsatte legges til grunn, det vil si at respondenten enten har hatt minst 1 times inntektsbringende arbeid i referanseuka, eller de var midlertidig fraværende på grunn av ferie, permisjon eller sykdom.

Til toppen
Til dokumentets forside