NOU 2022: 2

Akademisk ytringsfrihet — God ytringskultur må bygges nedenfra, hver dag

Til innholdsfortegnelse

1 Sammendrag

Utvalgets mandat er å beskrive mulige trusler mot den akademiske ytringsfriheten, blant annet med utgangspunkt i internasjonale utviklingstrekk. Utvalget skal gi et grunnlag for å diskutere forutsetninger for akademias bidrag til samfunnsdebatten og foreslå tiltak for å tydeliggjøre vitenskapelig ansattes akademiske ytringsfrihet og institusjonenes ansvar for å fremme den.

Mandatet er rettet inn mot vitenskapelig ansatte ved universiteter og høyskoler. Forståelse for hva akademisk ytringsfrihet er, hvorfor den er grunnleggende for samfunnets utvikling og hvordan den kan utøves, er imidlertid viktig for flere: studenter, ansatte i andre kategorier i universitets- og høyskolesektoren og deres eiere, og for ansatte i instituttsektor og helseforetak. Utvalgets vurderinger gjelder også dem, så langt de passer.

Utvalget er bedt om å «utrede problemstillinger knyttet til akademisk ytringsfrihet». Kapittel 3 forklarer akademisk ytringsfrihet som en funksjonell delstørrelse av henholdsvis akademisk frihet og ytringsfrihet, og beskriver hvorfor denne friheten er viktig.

Akademisk ytringsfrihet er en forutsetning for utøvelse av den individuelle del av den akademiske frihet. Dette gjelder i alle de tradisjonelle akademiske arbeidsoppdrag – forskning, undervisning og formidling. Utvalget har i lys av mandatet sett den akademiske ytringsfriheten til formidling som det mest sentrale for denne utredningen. Akademisk ytringsfrihet og formidling henger tett sammen, som kunnskapsbasert, sannhetssøkende kommunikasjon. Formidling er viktig innad i akademia, mellom fagfeller og mellom og blant ledelse, ansatte og studenter. I tillegg er den avgjørende for oppfyllelsen av akademias brede samfunnsoppdrag gjennom formidling utad – fra fag til folk, og fra folk til fag.

Utvalget anser akademisk formidling som noe mer enn formidling av det man selv har forsket på eller undervist i. Den omfatter også formidling om eget fagfelt i bred forstand, om andres funn, innsikter man har på grunn av sin akademiske trening, diskusjon av vitenskapelige praksiser og metoder, og av de institusjonelle og strukturelle forhold som danner rammene om det akademiske virket. Formidling er ikke bare enveis, den kan også være flerveis og kommuniserende. Slik interaksjon er avgjørende ikke bare for kunnskapsformidlingens gjennomslagskraft, men for at akademia kan få viktig informasjon om, og korrektiver fra breddeoffentlighetene. Det styrker akademias samfunnsforståelse og kvalitet.

Den klassiske, rettslige ytringsfriheten verner muligheten til å gi uttrykk for det man vil, hvordan man vil, og til å ta til seg ytringer og informasjon fra andre. Den er begrunnet i sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse. Alle har rettslig ytringsfrihet, også akademikere. Den beskytter i utgangspunktet alle ytringer, også de dumme, sjokkerende, usaklige, følelsespregede og irrasjonelle.

Den akademiske ytringsfriheten er derimot kjennetegnet ved krav til kvalitet. Kvalitetskravene består i de normer og standarder som gjelder i fagfellesskapet. De kan legge føringer for innholdet i akademiske ytringer, så som vitenskapelig metode, representativitet og etikk. De kan også legge føringer for formen akademiske ytringer fremsettes i, så som saklighet og redelig gjengivelse av motpartens argumenter.

Kvalitetskravene tydeliggjør at den akademiske ytringsfriheten også innebærer et akademiskytringsansvar. Det har to sider. Akademikere har for det første et ansvar for å forholde seg til de vitenskapelige kvalitetsnormer som gjelder på feltet deres og de saklighetsnormer som muliggjør meningsbrytning. For det andre har de et ansvar for å bidra til at andre akademikere holder seg til disse normene, for eksempel i form av fagfellevurderinger og fremsettelse av alternative hypoteser, eller ved imøtegåelse med motargumenter i debatt. Dette ansvaret er ikke rettslig, men faglig.

Figur 1.1 

Figur 1.1

Figur 1.2 

Figur 1.2

Kvalitetskontrollen av akademisk formidling skal foretas av fagfellesskapet gjennom vitenskapelige metoder og med saklige argumenter, ikke av staten med rettslige sanksjoner eller politiske føringer, eller av de akademiske institusjonene som sådan.

Av de tre begrunnelsene for den rettslige ytringsfriheten, er det særlig sannhetssøken som bærer den akademiske ytringsfriheten. Det gjør at vernet er og må være sterkt. Ikke av hensyn til den enkelte vitenskapelig ansatte, men av hensyn til vår felles interesse i å utvikle ny kvalitetssikret kunnskap og få nye innsikter. Den akademiske ytringsfriheten er også sentral for å fremme en rekke av de idealene rettsstatlige demokratier forutsetter:

For at staten skal kunne oppfylle sin plikt til å «legge til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale», jf. Grl. § 100, sjette ledd, må noen bidra til opplysning. Det som driver et demokrati fremover, er å utfordre etablerte sannheter og hele tiden å søke ny viten. Akademiske ytringer kan bidra forståelse for viktigheten av mangfold, og hemme konformitet og ensretting. De kan fremme tillit. Forskning og innovasjon er avgjørende for å løse samtidens store utfordringer, så som å forstå krise, krig og konflikt, bremse klimaendringene, bevare miljøet, hindre energikrise og fremme folkehelse og livskvalitet og redusere ulikhet. God formidling av resultater fra forskning og innovasjon kan også gi konkurransefortrinn. Akademikere skal bidra aktivt i den vedvarende offentlige samtalen. Det er avgjørende for et levende demokrati, og det bidrar til å heve den akademiske kvaliteten. Resultater fra forskning må formidles ikke bare til fagfeller, men til samfunnet i stort.

Figur 1.3 

Figur 1.3

De redigerte mediene deler i stor grad det sannhetssøkende og opplysende samfunnsoppdraget med akademia. Et mer mangfoldig medielandskap med nye digitale og helt eller delvis uredigerte medier og plattformer gjør det mulig for flere aktører å sette dagsorden. Informasjonsutvekslingen har økt voldsomt, både i mengde og fart. Nettoffentlighetene endrer måten samfunnet danner seg kunnskap om verden. Fraværet av redaksjonelle og andre «portvoktere» kan være befriende og muliggjøre utveksling av mer kontroversielle funn og ideer. Men med dem forsvinner ofte også kvalitetssikring, etiske overveielser og forsøk på balanse i formidlingen. De mulighetene nettet skaper for akademisk informasjonsutveksling, gir også nye utfordringer: Nettoffentlighetene genererer store mengder feilinformasjon både til akademikere og til «folk flest», som det er krevende å oppdage, og rette opp i.

Å beskytte og fremme akademisk ytringsfrihet er en betydelig utfordring globalt. FNs generalsekretær sa i sin rapport til FNs generalforsamling i 2021 at «the war on science must end» og at verden må forsvare en felles, empirisk fundert tilnærming til fakta, forskning og kunnskap. For 2022 er feilinformasjon på nett og integritet i offentlig informasjon høyt på FNs dagsorden. I mange land står myndighetene på ulikt vis i veien for åpent og fritt nasjonalt og internasjonalt forskningssamarbeid og formidling. Dette skjer også i våre nærområder. I samarbeidet med enkelte land er det nødvendig å ha særskilte kjøreregler for å utvise aktsomhet. Kapittel 4 beskriver noen av de internasjonale utviklingstrekkene mandatet etterspør, som virker inn på den akademiske ytringsfriheten, og hvordan organisasjoner og enkeltland jobber med dem.

Det akademiske virke er regulert, finansiert og styrt via ulike mekanismer. Ytringsfriheten, som også verner akademiske ytringer, er rettslig beskyttet i Grunnloven og menneskerettskonvensjoner. Elementer av friheten og det ansvar som følger med den, finnes bl.a. i universitets- og høyskoleloven, arbeidsmiljøloven, likestillings- og diskrimineringsloven og straffeloven. Gjeldende regler og styringsverktøy omtales i kapittel 5.

Utvalget har fått en rekke innspill om dilemmaer og utfordringer knyttet til den akademiske ytringsfriheten. De er omtalt i kapittel 6. Sammen med mandatet, er de utgangspunktet for utvalgets arbeid. På et overordnet plan kan de ses som utfordringer ovenfra – fra de myndigheter og oppdragsgivere som finansierer og styrer, nedenfra – fra de breddeoffentligheter akademia på ulike måter virker i, innenfra – internt i akademia, fra og mellom ledelse, kollegaer og studenter, og utenfra – som påvirkning fra og samspill med det nasjonale, internasjonale og geopolitiske landskap akademia er en del av.

Utfordringene er mangeartede: Politiske og strukturelle prioriteringer, finansiering, regler og retningslinjer som rammeverk for akademisk ytringsfrihet, sikkerhetsvurderinger, spenninger innad i akademia, lite kollegialt debattklima, konformitetskultur, kanselleringskultur, uenigheter om kvalitetskontroll og utfordringer ved formidling og kommunikasjon utad, som populisme politisering og medieutfordringer. Et hardt debattklima kan være særlig krevende, ikke minst for dem som jobber med kontroversielle vitenskapelige tema.

Utvalget tar ikke stilling til hvor omfattende eller representative de ulike utfordringene er. Målet med å synligjøre dem er å gi en viss oversikt over «trusselbildet» den akademiske ytringsfrihet står overfor. Dette bildet handler i Norge i liten grad om klassisk sensur: at noen i maktposisjoner nekter andre å ytre eller la seg informere om det de vil. De peker sjelden på problemer med ytringsfrihet rettslig sett, men ofte på problemer i ytringsrommet. De har på ulike måter en nedkjølende effekt på hva akademikere tør eller ønsker å formidle eller kommunisere om. Slik bidrar de til den mest effektive formen for sensur: Selvsensur.

Mange av utfordringene lar seg ikke avverge ved konkrete tiltak. Noen kan imidlertid avhjelpes noe. Beskrivelsene i kapittel 6 danner grunnlag for de tiltakene utvalget foreslår i kapittel 7. Disse tiltakene er ikke et sluttpunkt, men et startpunkt for videre og vedvarende utvikling av den akademiske ytringsfriheten i hele sektoren.

Tiltakene spenner fra forslag om endring i universitets- og høyskoleloven, og i dagens styringsvirkemidler og opplæringskrav, til konkrete råd til akademias ulike aktører. Det er vårt klare inntrykk at «harde» virkemidler som lov og finansieringsstruktur er nødvendige, men langt fra tilstrekkelige for å sikre god akademisk ytringsfrihet. Mange av innspillene utvalget har fått, tyder på at kultur, god ledelse, åpenhet og kontinuerlige bevisstgjørende samtaler og opplæring er avgjørende for å utvikle en bedre ytringskultur i akademia.

Slik kultur kan ikke vedtas ovenfra, den må bygges, ikke minst nedenfra, hver dag. For å stimulere til slik kulturbygging har utvalget laget et utkast til en erklæring om akademisk ytringsfrihet. Tanken er at den kan være et utgangspunkt for diskusjon og bevisstgjøring om akademisk ytringsfrihet ved institusjonene. Teksten er et tilbud og et forslag, ikke en fordring eller et pålegg. Den kan med fordel kritiseres, endres og tilpasses lokalt. Se figur 1.1 og 1.2.

Erklæringen er ment for institusjonene, for diskusjon og eventuell forankring der.

Det er imidlertid den enkelte ansatte og student som må forvalte friheten og ansvaret som er nødvendig for å åpne det felles rommet som trengs for at sannhetssøkende meningsbrytning og ideutveksling skal kunne skje. For å stimulere til bedre ytringskultur har utvalget laget noen «ytringsvettregler». De er ment som en huskeliste for alle som er opptatt av god ytringskultur. Se figur 1.3.

Vi må skape den akademiske ytringsfriheten vi ønsker oss, for oss selv, for våre kollegaer og for samfunnet. Hver dag.

Forventningene om akademias opplysningsrolle og bidrag til offentlig sannhetssøken ligger i Grunnloven § 100, sjette ledd. De fremgår eksplisitt i universitets- og høyskoleloven § 1-1 bokstav c og § 1-3 bokstav c. Utvalget forventer at universiteter og høyskoler i sine strategier tydelig synliggjør at akademisk ytringsfrihet, allmennrettet faglig formidling og aktiv deltakelse i det åpne ordskiftet, er en selvsagt del av universitetsoppdraget. Dette gjelder også andre forskningsinstitusjoner som driver akademisk virksomhet. Institusjonene kan stimulere dette på ulike måter, f.eks. ved å etablere belønningssystemer for formidlingsvirksomhet og vektlegge formidling sterkere ved ansettelser og opprykk. Institusjonene bør integrere formidling i sin obligatoriske ph.d-opplæring og stille krav til allmennrettet formidling som del av en doktorgrad.

God akademisk ytringsfrihet forutsetter klok ledelse. Slik ledelse starter i harmoniske tider, og god samarbeids- og ytringskultur er viktigste virkemiddel. Slik kulturutvikling kan ikke skapes av ledelsen alene, men ledelsen kan legge viktige premisser for den. Det krever tid, energi, kompetanse og stadig vedlikehold. Utvalget ser flere måter klok ledelse ved institusjonene kan bidra til bedre ytringskultur. Ledere må ha en grunnleggende forståelse for ytringsfrihet. De bør løfte frem og stimulere til formidlingsvirksomhet, de må trenes til å forholde seg til faglig uenighet og kritikk, de må ha gode rutiner for å forberede både seg selv og sine vitenskapelige og administrative medarbeidere på mediestormer, og de må sikre og tydeliggjøre at «upopulære» utsagn ikke møtes med sanksjoner.

For å bygge en klok ledelseskultur bør institusjonene ha systematisk lederutvikling og -opplæring som fortløpende aktivitet. Lederutviklingsprogrammene bør inneholde opplæringsdel med de nødvendige kunnskapselementene, som innføring i lov- og regelverk, arbeidslivets ordninger, HMS mm, og et relasjonelt kulturelement. De bør ha et eget element om ytringsfrihet generelt, og akademisk ytringsfrihet spesielt, der forståelse av begrunnelsene bak disse frihetene er sentralt. Utvalget anbefaler at det etableres grupper for ledere på samme nivå, der de over tid kan etablere tillit, hjelpe hverandre, forebygge konflikter og bistå hverandre for å finne gode løsninger der spenninger omkring den akademiske ytringsfriheten oppstår. Det må drøftes hvordan ledelse kan stimulere akademisk ytringsfrihet. Fortløpende eller gjentatt dilemmatrening med eksempler er gode verktøy, de kan gjerne hentes fra egen erfaring.

Det er ikke bare ledere som må få opplæring i akademisk ytringsfrihet, det må også ansatte og studenter. Utvalget foreslår å lovfeste institusjonenes ansvar for å sikre ansatte og studenter slik opplæring.

Medielandskapet er i stadig utvikling. Utvalget anbefaler at ansatte og studenter får tilbud om medietrening – både i redigerte kanaler og ulike nettmedier. Opplæringen må sikre forståelse av hvordan og hvorfor redigerte medier og nettplattformer virker som de gjør, sjangerforståelse – som forskjellen på kronikker og intervjuer, og opplæring i hvordan man individuelt og kollegialt kan forberede seg på, og håndtere ulike mediestormer.

Kultur må bygges nedenfra, men utvalget mener at det ut fra et samfunnsperspektiv er viktig å løfte frem formidlingsoppdraget og den akademiske ytringsfriheten gjennom demokratisk forankring i lov. Lovverket som sikrer den akademiske ytringsfriheten må være så presist som mulig og må tydeliggjøre både det institusjonelle og individuelle ansvaret for å verne og fremme denne friheten.

Boks 1.1 Forslag til endringer i universitets- og høyskoleloven § 1-5

(forslag til endringer i kursiv)

§ 1-5 Akademisk frihet og ansvar

(1) Universiteter og høyskoler skal fremme og verne akademisk frihet, og de som utøver denne. Institusjonene har et ansvar for å sikre at undervisning, forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid holder et høyt faglig nivå, og utøves i overensstemmelse med anerkjente vitenskapelige, kunstfaglige, pedagogiske og etiske prinsipper.

(2) Universiteter og høyskoler har ellers rett til å utforme sitt eget faglige og verdimessige grunnlag innenfor de rammer som er fastsatt i eller i medhold av lov.

(3) Universiteter og høyskoler skal sikre at ansatte og studenter får tilstrekkelig opplæring i og forutsetninger for utøvelse av akademisk frihet, herunder akademisk ytringsfrihet.

(4) Universiteter og høyskoler kan ikke gis pålegg eller instrukser om

  • a) læreinnholdet i undervisningen

  • b) innholdet i forskningen eller i det kunstneriske og faglige utviklingsarbeidet

  • c) innholdet i formidlingen

  • d) individuelle ansettelser eller utnevnelser.

(5) Den som gir undervisning ved institusjon under denne lov har et selvstendig faglig ansvar for innhold og opplegg av denne innenfor de rammer som institusjonen fastsetter eller som følger av lov eller i medhold av lov.

(6) Den som er ansatt i stilling hvor forskning eller faglig eller kunstnerisk utviklingsarbeid inngår i arbeidsoppgavene, har rett til å velge emne og metode for sin forskning eller sitt utviklingsarbeid innenfor de rammer som følger av ansettelsesforholdet eller særskilt avtale.

(7) Den som er omfattet av femte eller sjette. ledd, har rett til og faglig ansvar for å drive formidling.

(8) Universiteter og høyskoler skal sørge for åpenhet om resultater fra forskning eller faglig eller kunstnerisk utviklingsarbeid. Den som er ansatt i stilling som nevnt i femte ledd har rett til å offentliggjøre sine resultater og skal sørge for at slik offentliggjøring skjer. Det relevante forskningsgrunnlaget skal stilles til rådighet i overensstemmelse med god skikk på vedkommende fagområde. Styret kan samtykke til utsatt offentliggjøring når legitime hensyn tilsier det. Det kan ikke avtales eller fastsettes varige begrensninger i retten til å offentliggjøre resultater utover det som følger av lov eller i medhold av lov.

Utvalget foreslår derfor noen endringer i universitets- og høyskoleloven § 1-5. Forslagene har fire hovedmål:

  • tydeliggjøre det institusjonelle ansvaret for ansatte og studenters akademiske frihet

  • presisere at det institusjonelle ansvaret innebærer å sørge for opplæring i og forutsetninger for at ansatte og studenter kan utøve akademisk frihet, herunder akademisk ytringsfrihet

  • tydeliggjøre at den akademiske frihetet fra eksterne instrukser og styring også gjelder formidlingsdelen av de akademiske oppgaver

  • løfte frem den individuelle retten til, og ansvar for å drive akademisk formidling.

Forslagene til endringer i universitets- og høyskoleloven er drøftet og begrunnet i kapittel 7.2.2, se boks 1.3. Enkelte innspill har tatt til orde for at også andre lover bør endres. Utvalget begrunner hvorfor det ikke foreslår ytterligere lovendringer i kapittel 7.2.3.

Utvalget er kjent med at det i løpet av 2022 skal utarbeides nye utviklingsavtaler for alle de 21 statlige universitetene og høyskolene. I kapittel 7.3.1 foreslås det at utviklingsavtalene skal inneholde mål knyttet til formidling. Slike mål kan være kvalitative eller kvantitative og variere mellom institusjonene. Ettersom de private høyskolene og Politihøgskolen og Forsvarets høgskole ikke har utviklingsavtaler, anbefaler utvalget at oppmerksomhet om formidlingsaktivitet i større grad vektlegges i tilskudds- og tildelingsbrev til disse institusjonene.

I finansieringssystemet for universiteter og høyskoler finnes i dag ingen belønning for formidlingsvirksomhet. Sett i lys av at de øvrige akademiske arbeidsoppdrag er elementer i finansieringssystemet, mener utvalget at betydningen av formidling blir underkommunisert. Når forskning og undervisning telles, måles og belønnes, må det også gjelde formidling. Utvalget foreslår derfor en formidlingsindikator i finansieringssystemet. Hvis det gjøres endringer i den generelle finansieringen, med bortfall av for eksempel forskningsindikatorer, må spørsmålet om formidlingsindikator vurderes i lys av dette.

Dagens rapporteringssystem for formidlingsvirksomhet er svært komplisert. Også dette bidrar trolig til mangelfull registrering. Utvalget foreslår at rapporteringssystemet for formidlingsvirksomhet forenkles kraftig, og konsentreres om de viktigste variantene av akademisk formidling. Dette forslaget er uavhengig av om det innføres en formidlingsindikator i finansieringssystemet.

Etter Grunnloven § 100, sjette ledd har staten plikt til å legge til rette for en opplyst samfunnssamtale. Det er viktig oppgave for samfunnet og for akademia å formidle grunnleggende kunnskap til befolkningen, og skape forståelse for at slik kunnskap også er resultat av forskning over lang tid og investeringer i kunnskapssamfunnet. Kunnskapsformidlingen må hovedsakelig skje på det språket som er fellesspråk i Norge. Universiteter og høyskoler har derfor en viktig rolle for å sikre et velfungerende norsk fagspråk, og å tilby opplæring og oppfølging til dem som ikke har norsk som førstespråk. Tiltak for å sikre norsk fagspråk i akademia finnes i kapittel 7.4.6.

Norsk akademia må manøvrere i et internasjonalt landskap som i noen tilfeller kan være utfordrende. Utvalget gir i kapittel 7.5 råd om hvordan myndighetene kan understøtte Norges arbeid med akademisk ytringsfrihet internasjonalt. Her foreslår vi blant annet støtte til Students at Risk og Scholars at Risk-ordningene, støtte til FNs og EUs arbeid med akademisk ytringsfrihet, sterkere forventning om akademisk ytringsfrihet til landene som mottar midler gjennom til EØS-finansieringsordningene og å ta opp akademisk ytringsfrihet i Nordisk ministerråds arbeid. Utvalget anbefaler at Utenriksdepartementet samarbeider med sektoren ved håndtering av eksportkontrollregelverket i forbindelse med kunnskapssamarbeid, og at beslutninger om dette løftes til regjeringsnivå.

Denne utredningen er ingen avslutning av et arbeid for en bedre akademisk ytringsfrihet. Forhåpentligvis kan den bidra til å styrke og løfte det arbeid som allerede gjøres. Ivaretagelsen av den akademiske ytringsfriheten må være vedvarende, og forutsetter innsats fra alle aktører i og rundt akademia. Gitt den akademiske frihet, er det i bunn og grunn bare akademikerne selv som kan løse de utfordringer den akademiske ytringsfriheten møter. Ytringsklimaet blir ikke bedre enn det den enkelte bidrar til å gjøre det. God akademisk ytringskultur må – som kunnskap – bygges nedenfra, hver dag.

Til dokumentets forside