Ot.prp. nr. 40 (1999-2000)

Om lov om endringer i straffeloven og straffeprosessloven mv. (tiltak for å beskytte aktørene i straffesaker mot trusler og represalier mv.)

Til innholdsfortegnelse

1 Hovedinnholdet i proposisjonen

Mye tyder på at forbrytere i større grad enn tidligere utøver vold eller truer med å utøve vold mot aktører i straffesaker. Formålet kan være å hindre at en forbrytelse blir anmeldt eller å påvirke en vitneforklaring for politiet eller for retten. Formålet kan også være å påvirke en representant for domstolen, politiet, påtalemyndigheten, forsvarerstanden eller kriminalomsorgen i hans arbeid med en straffesak. Eller det kan være å hevne seg på noen som har deltatt i en straffesak.

Vi kan ikke akseptere at vitner og andre aktører i straffesaker utsettes for trusler og represalier. Vi kan heller ikke akseptere at rettssamfunnets evne til å avdekke og bekjempe alvorlig kriminalitet svekkes fordi vitner ikke tør stå frem med det de vet. Et grunnleggende trekk ved vårt strafferettssystem er at lovbrytere skal stilles til ansvar overfor samfunnet - i alle fall hvis lovbruddet er av et visst alvor. Hvis vitner ikke tør å forklare seg, får vi den meget uheldige situasjon at jo mer ondsinnet og hensynsløs en forbryter er, desto vanskeligere blir det å få ham dømt.

I proposisjonen foreslår departementet en rekke endringer i straffeloven og straffeprosessloven mv. for å beskytte aktørene i straffesaker mot trusler og represalier. Lovendringene vil særlig ha betydning ved organisert kriminalitet og annen alvorlig kriminalitet, men ikke alle forslagene er begrenset til å gjelde for slike straffesaker. Forslagene er i korthet som følger:

Departementet foreslår at det på nærmere vilkår åpnes for bruk av anonyme vitner i norske straffesaker. Etter gjeldende rett er det ikke adgang til å føre anonyme vitner for retten. Politiet har også begrensede muligheter til å love en informant eller et politivitne anonymitet.

Departementet går inn for at anonym vitneførsel tillates både under etterforskningen og under hovedforhandlingen. I tillegg mener departementet at politiet bør kunne sikre informanter full anonymitet, se utkastene til nye §§ 130 a og 234 a i straffeprosessloven. Vilkårene skal etter forslaget være strenge:

Anonym vitneførsel skal bare kunne skje i nærmere angitte saker: ved overtredelse av et nytt straffebud om motarbeiding av rettsvesenet som departementet foreslår i proposisjonen og ved flykapring, alvorlige narkotikalovbrudd, voldtekt, drap, grove legemsbeskadigelser, utpresning, grovt ran og hvitvasking av utbytte fra grov narkotikavirksomhet eller grovt ran. Hovedvilkåret er at det er fare for en alvorlig forbrytelse som krenker livet, helsen eller friheten til vitnet eller noen av vitnets nærmeste hvis det blir kjent hvem vitnet er. Den siktede truer for eksempel med å drepe et vitne som skal forklare seg mot ham. Anonym vitneførsel skal også kunne besluttes hvis det er fare for at det blir vesentlig vanskeligere for vitnet å arbeide «under cover» i senere straffesaker hvis identiteten hans blir kjent. Dette alternativet har særlig betydning for politivitner.

Anonyme vitner skal kunne brukes bare dersom det er strengt nødvendig og det ikke medfører vesentlige betenkeligheter av hensyn til den siktedes forsvar. Etter departementets syn vil en ordning med bruk av anonyme vitner på de foreslåtte vilkår ikke være i strid med våre internasjonale menneskerettsforpliktelser.

Anonym vitneførsel skal etter forslaget gå ut på ett eller flere av følgende tiltak: at vitnets navn ikke opplyses, at det ikke gis andre opplysninger som kan føre til at vitnets identitet blir kjent, eller at det settes i verk fysiske eller tekniske tiltak for å holde vitnets identitet hemmelig.

Dommere (også meddommere og lagrettemedlemmer), aktor og forsvarer skal opplyses om vitnets navn og om andre forhold som er nødvendig for å identifisere vitnet. Opplysningene skal likevel ikke gis til forsvareren dersom han motsetter seg det.

Departementet foreslår en rekke endringer i prosesslovgivningen for å tilpasse regelverket til de foreslåtte bestemmelsene om anonym vitneførsel. Dels må det gis særregler for avgjørelsen av om anonym vitneførsel skal tillates. Dels må det gis regler om gjennomføringen av anonyme avhør. Blant annet er det foreslått unntak fra reglene om protokollasjon, domsgrunner, dokumentinnsyn og avskjæring av bevis.

I proposisjonen foreslås det også flere endringer for å gjøre vitneplikten mindre belastende i saker hvor det ikke åpnes for anonym vitneførsel:

Departementet går inn for at straffeprosessloven § 130 endres slik at adgangen for et vitne til å unnlate å oppgi hvor vedkommende bor eller arbeider utvides. En tilsvarende endring foreslås for sivile saker, se utkastet til endring i tvistemålsloven § 215.

Loven åpner i dag for at retten kan pålegge den siktede eller andre å forlate rettssalen mens et vitne forklarer seg, se straffeprosessloven §§ 245 og 284. Retten kan også beslutte at forhandlingene helt eller delvis skal gå for lukkede dører og med referatforbud. Departementet forslår at det sies uttrykkelig i straffeprosessloven § 272 at slike spørsmål skal kunne avgjøres allerede under saksforberedelsen. Usikkerhet om slike forhold kan øke den utryggheten som vitner ofte føler i forbindelse med å skulle vitne. En forhåndsavgjørelse vil gi økt forutbergnelighet og dermed forbedre vitnenes situasjon.

Det kan være like skånsomt for vitnet at det settes i verk tiltak slik at den siktede ikke kan se vitnet, som at vedkommende må forlate rettssalen. Vitnet forklarer seg for eksempel bak en skjerm. Samtidig vil en slik ordning ofte være å foretrekke av rettssikkerhetshensyn. Departementet foreslår derfor å endre §§ 245 og 284 slik at det blir adgang til å sette i verk slike tiltak.

Departementet tar i proposisjonen opp spørsmålet om personopplysninger, som opplysninger om adresse eller personnummer, i større utstrekning enn i dag bør kunne holdes hemmelig, eventuelt om en person i ekstreme tilfeller bør kunne gis nye personopplysninger. Departementet vil ta initiativ til å nedsette et utvalg for å vurdere disse spørsmålene.

I mange saker vil praktiske vitnebeskyttelsestiltak kunne være vel så viktige som lovendringer. Det gjelder både i saker hvor det er besluttet anonym vitneførsel og i andre saker. Et vitne gis for eksempel politibeskyttelse før, under og etter en straffesak. Departementet vil nedsette en arbeidsgruppe som skal få i oppgave å utvikle en idéhåndbok til bruk i saker hvor det er behov for å beskytte vitner.

I proposisjonen vurderer departementet også flere strafferettslige endringer for å beskytte aktørene i rettssaker:

Departementet foreslår et nytt straffebud om motarbeiding av rettsvesenet, se utkastet til ny § 132 a i straffeloven. Bestemmelsen retter seg mot den som ved vold, trusler, skadeverk eller annen rettsstridig atferd overfor en aktør i rettsvesenet eller noen av hans nærmeste opptrer slik at det er egnet til å påvirke aktøren til å foreta eller unnlate en handling, et arbeid eller en tjeneste i forbindelse med en straffesak eller en sivil sak. Straffebudet setter også straff for den som gjengjelder en handling, et arbeid eller en tjeneste som aktøren har utført i forbindelse med en straffesak eller en sivil sak.

Med aktør i rettsvesenet menes den som har anmeldt et straffbart forhold eller har anlagt søksmål i en sivil sak, har avgitt forklaring for politiet eller for retten, arbeider eller gjør tjeneste for politiet, påtalemyndigheten, domstolen eller kriminalomsorgen, er forsvarer, bistandsadvokat eller prosessfullmektig, eller vurderer å foreta en slik handling eller å påta seg et slikt arbeid eller en slik tjeneste.

Langt på vei dreier det seg om handlinger som allerede er straffbare etter gjeldende rett etter mer generelle bestemmelser, som straffebudene om vold og trusler mot offentlige tjenestemenn og de generelle bestemmelsene om legemskrenkelser, trusler, tvang og skadeverk. Et viktig formål med det nye straffebudet er å markere at det dreier seg om handlinger som rettsordenen tar sterk avstand fra og som bør straffes strengt. Straffebudet vil dessuten fange opp en del handlinger som ikke er straffbare i dag. For eksempel foreslår departementet at også grovt uaktsomme overtredelser skal være straffbare. Etter gjeldende rett må påtalemyndigheten bevise at lovbryteren har utvist forsett.

Motarbeiding av rettsvesenet skal etter forslaget straffes med fengsel inntil 5 år. Har den skyldige tidligere vært straffet etter denne paragrafen, eller er handlingen utført under særdeles skjerpende omstendigheter, kan fengsel inntil 10 år anvendes hvis lovbryteren har utvist forsett. Ved avgjørelsen av om det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter, skal det særlig legges vekt på om overtredelsen har voldt fare for noens liv eller helbred, er begått ved flere anledninger eller av flere i fellesskap, eller har et systematisk eller organisert preg. Departementet går inn for at grovt uaktsom motarbeiding av rettsvesenet straffes med fengsel inntil 5 år også ved gjentagelse og når det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter.

Departementet vurderer i proposisjonen om det er behov for å endre strafferammene i de generelle bestemmelsene om vold og trusler mot offentlige tjenestemenn og om legemskrenkelser. Vedtas forslaget til nytt straffebud om motarbeiding av rettsvesenet, er det etter departementets syn ikke behov for å endre strafferammene i de andre bestemmelsene. Departementet fremmer derfor ikke forslag om slike endringer.

Departementet tar i proposisjonen opp et par spørsmål som ikke gjelder beskyttelse av aktørene i rettsvesenet:

Justiskomiteen har i Budsjett-innst. S. nr. 4 (1999-2000) bedt departementet om å vurdere om straffen for barnemishandling bør skjerpes. Departementet har gått gjennom rettspraksis om barnemishandling. Gjennomgåelsen viser at slike forbrytelser straffes strengere enn andre voldsforbrytelser. Høyesterett har i flere saker gitt uttrykk for at det må reageres strengt mot voldsutøvelse overfor barn. Departementet mener derfor at det ikke er behov for lovendringer på dette punktet.

Straffeloven § 99 retter seg mot den som ved vold, trusler eller andre ulovlige midler hindrer Kongen, regenten, statsrådet, stortinget eller noen av dets avdelinger, Høyesterett eller riksrett i den fri utøvelsen av sin myndighet. Straffebudet verner bare de nevnte organene som sådanne. Etter departementets syn bør anvendelsesområdet utvides slik at handlingen også er straffbar hvis den er rettet mot noen av medlemmene i stortinget, regjeringen eller Høyesterett. Risikoen for vold eller trusler mot enkeltmedlemmene kan være vel så stor som risikoen for slike handlinger rettet mot selve organet. Trusler mot enkeltmedlemmer for å hindre dem i deres virksomhet kan dessuten være av like alvorlig karakter som trusler mot organet. Departementet foreslår også enkelte andre endringer i bestemmelsen. Som en følge av forslaget om å utvide anvendelsesområdet går departementet for eksempel inn for å oppheve minstestraffen på fengsel i 5 år.

Departementet mener at lovendringen bør etterkontrolleres når den har vært i kraft i fire til fem år. Departementet regner i utgangspunktet med at det vil være tilstrekkelig å gjennomføre en slik etterkontroll når det gjelder regelverket om anonym vitneførsel.

Til forsiden