Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Ot.prp. nr. 43 (2003-2004)

Om lov om endringer i rettergangslovgivningen m.m. (organiseringen av den sivile rettspleie på grunnplanet)

Til innholdsfortegnelse

2 Dagens organisering av den sivile rettspleien på grunnplanet

2.1 Innledning

I dette punktet beskrives dagens organisering av de institusjoner som tradisjonelt har vært sett på som den sivile rettspleien på grunnplanet.

2.2 Forliksrådene

Forliksrådene er som hovedregel førsteinstans i sivile saker. Forliksrådet har to hovedoppgaver. Den ene er å foreta megling mellom partene i saker som bringes inn for rådet. Den andre er å avsi dom i saker hvor det ikke oppnås forlik, når lovens forutsetninger er oppfylt, se nærmere tvistemålsloven § 1. En stor del av forliksrådets saker gjelder pengekrav som ikke er omtvistet.

Etter domstolloven § 27 skal det være et forliksråd i hver kommune. Med godkjennelse av fylkesmannen kan en kommune ha flere forliksråd, noe som er gjort i Oslo, Bergen, Stavanger og Ringsaker. Kommunene har det økonomiske og administrative ansvaret for forliksrådene. Fylkesmannen skal føre alminnelig tilsyn med forliksrådets virksomhet, jf. § 58. Det enkelte forliksråd består av tre medlemmer og tre varamedlemmer som velges av kommunestyret for fire år, jf. § 27 annet ledd og § 57. Selv om loven ikke forbyr å oppnevne jurister som forliksrådsmedlemmer, består forliksrådet vanligvis av legfolk. Sekretærfunksjonen for forliksrådet er ordnet på ulikt vis. Enkelte steder utføres den av kommunalt ansatte funksjonærer, andre steder har kommunen engasjert lensmannen eller en annen ved lensmannskontoret, mens den atter andre steder ivaretas av formannen eller et annet medlem av forliksrådet. På landsbasis går det antakelig grovt regnet med noe i nærheten av 150 årsverk til sekretariatsfunksjonen.

For behandling av en sak ved forliksrådet betales rettsgebyret, for tiden kr 740,-. Ordningen går gjennomgående med et lite overskudd for kommunene. I 2002 behandlet forliksrådene i overkant av 226 000 saker. Det var en økning på 6 prosent fra 2001. Fra 2000 til 2001 var økningen 29 prosent. I rekordåret 1988 ble det behandlet 323 258 saker. I 2002 ble 14 prosent av sakene avvist eller hevet eller de falt bort på annen måte. I 71 prosent av sakene ble det avsagt uteblivelsesdom fordi den innklagede ikke hadde inngitt tilsvar eller møtt i forliksrådet. Figur 2.1 viser antall saker behandlet av forliksrådene i perioden 1980-2002. Tabell 2.1 viser utfallet av forliksrådets behandling i perioden 1996-2002.

Figur 2.1 

Figur 2.1

Tabell 2.1 

År I alt Avvist, hevet eller bortfalt Forlikt Henvist til retten Pådømt ved uteblivelsesdom Pådømt ellers
Ikke inngitt tilsvar Ikke frammøtt Godtatt påstand Forgjeves megling
1996 108 705 17 098 4 014 4 641 67 401 3 939 7 897 3 805
1997 118 208 20 149 4 246 4 165 73 550 4 008 8 288 3 802
1998 132 052 21 329 4 613 3 956 83 990 4 354 9 694 4 116
1999 142 367 20 969 4 991 4 487 92 391 4 522 10 977 4 030
2000 166 379 25 349 5 656 3 803 110 279 4 902 12 022 4 368
2001 214 014 33 056 6 762 3 997 143 705 5 934 16 079 4 381
2002 226 575 32 442 7 290 3 988 154 744 6 623 16 936 4 552

Tabell 2.2 viser fordelingen mellom forlik, pådømmelse og henvisning til retten i de 15 830 sakene i 2002 der forliksrådet behandlet en reell tvist mellom partene eller et ønske fra innklagede om en nedbetalingsordning e.l.

Tabell 2.2 

Forlik: 7 290 saker 46 %
Pådømmelse: 4 552 - « - 29 %
Henvisning: 3 988 - « - 25 %

2.3 Namsmannen

Tvangsfullbyrdelse av sivile krav skjer som hovedregel gjennom namsmyndighetene, det vil si namsmannen og tingretten, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 2-1. Namsmannen behandler i første rekke saker om utlegg, fravikelse av fast eiendom, tvangsdekning i løsøre, tilbakelevering til salgspanthaver og utlevering av løsøre. Etter beslutning fra tingretten iverksetter namsmannen arrester og midlertidige forføyninger. Under tingretten hører de saker som loven legger til retten, klager over namsmannens avgjørelser og saker som tingretten av særlige grunner beslutter å overta fra namsmannen. Etter gjeldsordningsloven er også gjennomføringen av gjeldsordning for privatpersoner lagt til namsmannen og tingretten. Namsmannen veileder den som søker om gjeldsordning og behandler søknadene. Tingretten avgjør blant annet om det skal åpnes gjeldsforhandlinger og om det skal gis tvungen gjeldsordning, og er klageinstans for de fleste av namsmannens avgjørelser.

I lensmannsdistriktene er lensmannen namsmann. Som hovedregel består et lensmannsdistrikt av en kommune. I noen tilfeller er lensmannen namsmann i et større område enn det lensmannen har politigjøremål i. Åtte lensmenn har bare sivile oppgaver. Utenfor de områder der ordinære eller sivile lensmenn er namsmann, ivaretas namsmannsfunksjonen ni steder av namsmannsavdelinger på tingrettsnivå. Disse stedene er: Oslo, Drammen, Skien og Porsgrunn, Grimstad, Kristiansand, Mandal (namsmannsavdelingen ved Kristiansand tingrett), Stavanger, Bergen (sentrum) og Trondheim. I følgende fire kommuner er det kommunalt tilsatte namsmenn («underfogder»): Fredrikstad (sentrum), Holmestrand, Sandefjord og Haugesund. På landsbasis bruker lensmennene ca. 470 årsverk på namsmannsfunksjonen, namsmannsavdelingene ca. 100 årsverk (hvorav ca. halvparten i Oslo) og kommunalt tilsatte namsmenn omkring 13 årsverk.

2.4 Stevnevitnefunksjonen

Hovedstevnevitner har til oppgave å utføre forkynnelser av dokumenter som ikke forkynnes postalt, jf. domstolloven § 165. De mest alminnelige dokumenter til forkynnelse er dommer, kjennelser, vitnestevninger, utenlandske dokumenter, begjæring om fravikelse, skilsmissedokumenter, konkursvarsler m.m. Forkynnelsesformen benyttes for å sikre at adressaten får anledning til å gjøre seg kjent med innholdet, og for å få notoritet om meddelelsestidspunktet. Det offentlige dekker kostnadene for forkynnelse ved stevnevitne når slik forkynnelse er nødvendig etter lov.

I lensmannsdistrikter er lensmannen hovedstevnevitne. Som for namsmannsfunksjonen er lensmannen noen steder hovedstevnevitne for et større område enn det området hvor lensmannen har politigjøremål. Der lensmannen ikke er hovedstevnevitne, plikter kommunen å engasjere et hovedstevnevitne med så mange hjelpestevnevitner som det er behov for, jf. domstolloven § 63 annet ledd. Det er derfor kommunale hovedstevnevitner 19 steder: Fredrikstad (sentrum), Oslo, Gjøvik (sentrum), Drammen, Holmestrand, Sandefjord, Skien, Porsgrunn, Arendal (sentrum), Grimstad, Kristiansand, Mandal, Stavanger, Haugesund, Bergen (sentrum), Kristiansund, Trondheim, Bodø og Narvik (sentrum). På landsbasis går det med til sammen 7-8 årsverk til stevnevitnefunksjonen.

2.5 Andre sivile gjøremål som utføres av lensmannen

Lensmannen har også enkelte andre oppgaver innen den sivile rettspleien på grunnplanet.

I lensmannsdistriktene avholdes en del skjønn som lensmannsskjønn. Utenfor lensmannsdistriktene avholdes slike skjønn av tingretten.

Dessuten er lensmannen takststyrer for naturskadetakster. Utenfor lensmannsdistriktene oppnevnes takststyreren av tingretten.

Lensmennene har i lensmannsdistriktene også enkelte oppgaver i forbindelse med dødsfall, skifte og konkurs. Det har vært en lensmannsoppgave å foreta registrering og forsegling i dødsboer, konkursboer og separasjons- og skilsmisseboer etter oppdrag fra tingretten. Dagens praksis er i all hovedsak at disse oppgavene utføres av en bobestyrer oppnevnt av retten. Dødsfall skal meldes til lensmannen, som igjen varsler tingretten. I den forbindelse innhenter lensmannen opplysninger om arvemessige og økonomiske forhold og gir arvingene veiledning i arvespørsmål. Utenfor lensmannsdistriktene ivaretas disse oppgavene av tingretten direkte.

Veksel- og sjekkprotester kan i lensmannsdistriktene opptas av lensmannen. Å oppta slik protest innebærer en offentlig bevitnelse av manglende aksept eller manglende betaling. Utenfor lensmannsdistriktene opptas vekselprotester av notarius publicus, det vil si tingretten eller byfogden. Ellers kan protest også i visse tilfeller opptas av hovedstevnevitnet. I praksis forekommer det i dag ikke sjekkprotester, mens antallet vekselprotester er lavt, jf. Ot. prp. nr. 81 (2000-2001) Om lov om notarius publicus, vedlegget punkt 10.3. Oslo byfogdembete opplyser at det de senere år har vært en markant nedgang i antall vekselprotester (48 i 2002), og at det synes som om veksel som finansieringsform er i ferd med å forsvinne.

Til toppen
Til dokumentets forside