Ot.prp. nr. 49 (2004-2005)

Om lov om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven)

Til innholdsfortegnelse

9 Verneombud og samarbeid om arbeidsmiljøspørsmål

9.1 Gjeldende rett

9.1.1 Verneombud

Etter arbeidsmiljøloven § 25 skal det i utgangspunktet velges verneombud i alle virksomheter. I virksomheter med mindre enn ti ansatte kan det skriftlig avtales en annen ordning. I slike bedrifter kan Arbeidstilsynet etter en konkret vurdering fastsette at det likevel skal være verneombud.

Verneombudene er arbeidstakernes representanter i verne- og arbeidsmiljøspørsmål. De skal ivareta arbeidstakernes interesser i saker som angår arbeidsmiljøet innenfor et nærmere avgrenset verneområde, jf. § 26. Verneombudet har også som oppgave å se til at virksomheten er innrettet og vedlikeholdt samt at arbeidet blir utført, på en slik måte at hensynet til arbeidstakernes sikkerhet, helse og velferd er ivaretatt. Dessuten skal verneombudet generelt tas med på råd ved planlegging og gjennomføring av tiltak som har betydning for arbeidsmiljøet. Verneombudet skal informeres om yrkessykdommer, arbeidsulykker og tilløp til ulykker innenfor verneområdet. Ombudet skal også delta ved Arbeidstilsynets inspeksjoner. Dersom det foreligger umiddelbar fare for arbeidstakernes liv eller helse, kan verneombudet om nødvendig stanse arbeidet inntil Arbeidstilsynet har tatt stilling til om arbeidet kan fortsette (jf. § 27).

Nærmere regler om verneombudets oppgaver, opplæring med videre er fastsatt i forskrift om verneombud og arbeidsmiljøutvalg.

9.1.2 Arbeidsmiljøutvalg

Organisering

Regler om arbeidsmiljøutvalg er gitt i arbeidsmiljøloven § 23. Nærmere regler om valg, sammensetning og funksjonstid er fastsatt i forskrift om verneombud og arbeidsmiljøutvalg.

I virksomheter som sysselsetter minst 50 arbeidstakere skal det være arbeidsmiljøutvalg. I virksomheter med mellom 20 og 50 arbeidstakere skal det opprettes arbeidsmiljøutvalg dersom en av partene krever det. Arbeidstilsynet kan bestemme at det skal opprettes arbeidsmiljøutvalg i virksomheter med færre enn 50 arbeidstakere. Arbeidsmiljøutvalget kan opprette underutvalg.

Arbeidsmiljøutvalget er et samarbeidsorgan med lik representasjon fra arbeidsgiverens og arbeidstakernes side. Verne- og helsepersonale skal også være representert i utvalget, men disse har ikke stemmerett. Det følger av forskrift at fagforening(er) som organiserer flertallet av arbeidstakerne kan utpeke arbeidstakernes representanter i arbeidsmiljøutvalget.

Utgangspunktet er at arbeidsmiljøutvalget skal være et eget utvalg atskilt fra så vel arbeidsgivers ordinære linjeorganisasjon som fra de tariffavtalte medvirkningsordninger. I forskrift er det imidlertid åpnet for at andre samarbeidsorganer kan fungere som arbeidsmiljøutvalg, for eksempel en samordning med tariffbaserte samarbeidsordninger.

Oppgaver

Arbeidsmiljøutvalget skal virke for gjennomføring av et fullt forsvarlig arbeidsmiljø i virksomheten. Arbeidsmiljøloven § 24 har nærmere regler om de konkrete oppgavene til arbeidsmiljøutvalget. Forskrift om verneombud og arbeidsmiljøutvalg har også regler om dette.

Arbeidsmiljøutvalget skal behandle saker på en rekke områder. Det gjelder blant annet spørsmål om bedriftshelsetjenesten og den interne vernetjeneste, planer om visse typer av bygningsmessige arbeider, planer som kan få vesentlig betydning for arbeidsmiljøet samt helse- og velferdsmessige spørsmål knyttet til arbeidstidsordninger.

Utvalget skal dessuten gjennomgå alle rapporter om yrkessykdommer, arbeidsulykker og tilløp til ulykker, søke å finne årsaken til ulykken eller sykdommene og se til at arbeidsgiver treffer tiltak for å hindre gjentakelse.

I visse sammenhenger har arbeidsmiljøutvalget myndighet til å fatte vedtak. Utvalget kan om nødvendig vedta at undersøkelser skal foretas av sakkyndige eller en granskingskommisjon. Hvis arbeidsmiljøutvalget finner det påkrevet for å verne arbeidstakernes liv eller helse kan utvalget dessuten vedta at arbeidsgiveren skal gjennomføre konkrete tiltak til utbedring av arbeidsmiljøet innenfor arbeidsmiljølovens rammer.

Arbeidsmiljøutvalget skal hvert år avgi rapport om sin virksomhet til virksomhetens styrende organer, arbeidstakernes organisasjoner og Arbeidstilsynet.

9.1.3 Lokale eller regionale verneombud eller arbeidsmiljøutvalg

Innenfor bygge- og anleggsvirksomhet, ved laste- og lossearbeid eller når særlige forhold gjør det påkrevet kan det fastsettes forskrifter om lokale arbeidsmiljøutvalg eller verneombud, jf. § 28 første ledd. Det kan også bestemmes i forskrift at det skal være regionale arbeidsmiljøutvalg eller verneombud som skal omfatte flere virksomheter innenfor et geografisk område, jf. § 28 andre ledd.

9.2 Arbeidslivslovutvalgets innstilling

9.2.1 Verneombud

Når det gjelder spørsmålet om hvordan verneombudenes organisering og oppgaver skal reguleres, er Arbeidslivslovutvalget delt i et flertall og et mindretall (medlemmene Andreassen, Bjergene, Haaland og Sundnes). Dissensen går i hovedsak på en uenighet om hvor detaljerte regler det er behov for å ha i lovteksten.

Et samlet Arbeidslivslovutvalg mener at verneombudene bør ha samme oppgaver som i dag.

Flertallet foreslår at reglene forenkles ved at enkelte detaljregler oppheves. Flertallet foreslår å oppheve bestemmelsen om arbeidsgivers plikt til å melde fra til Arbeidstilsynet om valg av verneombud. Flertallet foreslår videre at følgende regler flyttes til forskrift: § 25 nr. 1 tredje og femte punktum om varigheten av avtaler om andre ordninger og om flere verneombud hvis virksomheten har mer enn ti arbeidstakere, § 25 nr. 2 om antall verneombud og verneområder, § 25 nr. 3 andre ledd om valg av hovedverneombud, § 25 nr. 4 andre punktum om kunngjøring av hvem som er verneombud, § 26 nr. 2 om forhold verneombudene særlig skal påse at er i orden, § 26 nr. 4 andre ledd om at verneombudene skal gjøres kjent med yrkessykdommer, arbeidsulykker og så videre samt § 26 nr. 5 og 6 om at verneombudet plikter å gjøre seg kjent med verneregler, instrukser og så videre og at verneombudet skal være med på Arbeidstilsynets inspeksjoner.

Mindretallet mener at verneombudets oppgaver i sin helhet fortsatt skal være lovfestet. I tillegg foreslår mindretallet at det lovfestes at verneombudene skal delta i drøftinger ved planlegging av omstillinger og inngåelse av arbeidsoppdrag som har betydning for helse, miljø og sikkerhet.

Utvalget foreslår at verneombudets tilsynsfunksjon i loven konsekvent formuleres som at verneombudet skal «påse» at virksomheten og arbeidet er innrettet i samsvar med lovens krav til helse, miljø og sikkerhet.

9.2.2 Plikt til samarbeid om helse-, miljø- og sikkerhetsspørsmål

Arbeidslivslovutvalget ønsker å videreføre den rolle arbeidsmiljøutvalget etter dagens lovgivning har som forum for samarbeid og medvirkning. Arbeidslivslovutvalget anbefaler at partene i den enkelte virksomhet i utgangspunktet selv kan avtale i hvilken organisatorisk sammenheng partene skal møtes og hvordan samarbeidet om helse, miljø og sikkerhet skal utformes. Arbeidslivslovutvalget foreslår noen minimumskrav til hva en avtale skal inneholde. Avtalen skal ifølge forslaget minst inneholde bestemmelser om organets oppgaver og myndighet, organseringen av arbeidet, valg eller utpeking av representantene samt opphør og endring av avtalen.

Arbeidslivslovutvalget foreslår at de arbeidstakerrepresentantene som kan inngå slik avtale skal velges ved alminnelig flertall. Fagforening(er) som alene eller til sammen organiserer et flertall av arbeidstakerne skal i stedet kunne peke ut de som skal inngå slik avtale.

Videre foreslår Arbeidslivslovutvalget at dersom det ikke er inngått avtale om samarbeid, må partene i virksomheten falle tilbake på lovens ordning med arbeidsmiljøutvalg, som i hovedsak foreslås som dagens arbeidsmiljøutvalg.

9.2.3 Andre forslag knyttet til verneorganisasjonene

Arbeidslivslovutvalget foreslår å videreføre forskriftshjemmelen om særskilte lokale verneombud og arbeidsmiljøutvalg innenfor bygge- og anleggsvirksomhet, ved laste- og lossearbeid og ellers når særlige forhold gjør det nødvendig. Mindretallet (medlemmene Andreassen, Bjergene, Haaland og Sundnes) foreslår at «service- og tjenestevirksomhet» tas inn som et tillegg i opplistingen. Arbeidslivslovutvalget foreslår også å videreføre forskriftshjemmelen om regionale verneombud, men å oppheve hjemmelen om regionale arbeidsmiljøutvalg.

Flertallet foreslår at verneombud og medlem av arbeidsmiljøutvalg eller samarbeidsorgan skal ha rett til nødvendig opplæring, men at bestemmelsen ikke lenger skal gi rett til opplæring ved kurs som arbeidstakernes organisasjoner arrangerer. Opplæringen skal så langt som mulig gis samlet for arbeidsgiver og arbeidstakernes representanter i arbeidsmiljøutvalg. Mindretallet (medlemmene Andreassen, Bjergene, Haaland og Sundnes)ønsker å opprettholde bestemmelsen om at verneombud og medlem av arbeidsmiljøutvalg har rett til å ta nødvendig opplæring ved kurs som arbeidstakernes organisasjoner arrangerer. Utvalget er også delt i spørsmålet om retten til overtidsgodtgjørelse for verneombud og medlemmer av arbeidsmiljøutvalg/samarbeidsorgan. Flertallet mener at dette følger av lovens øvrige regler og derfor ikke trenger å presiseres i loven, mens mindretallet (medlemmene Andreassen, Bjergene, Haaland og Sundnes)mener at regelen fortsatt skal presiseres i loven.

Arbeidslivslovutvalget foreslår at det i loven stilles krav om at arbeidsgivere gjennomgår opplæring i helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid.

9.2.4 Arbeidstakernes representanter - terminologi

Utvalgets flertall foreslår at uttrykket «tillitsvalgte» i loven erstattes med «arbeidstakernes representanter». Flertallet foreslår med dette ingen materielle endringer. Mindretallet (medlemmene Andreassen, Bjergene, Haaland og Sundnes) ønsker å videreføre dagens terminologi.

9.3 Høringsuttalelsene

LO mener at en framheving av verneombudets rolle vil styrke deres funksjon med hensyn til innflytelse og kompetanseutvikling. LO mener videre at større lokal avtalefrihet med hensyn til hvordan samarbeidet skal organiseres vil svekke arbeidstakerrepresentantenes rolle i arbeidsmiljøsamarbeidet. LO ønsker å opprettholde dagens regler der utgangspunktet er opprettelse av arbeidsmiljøutvalg, men med adgang for partene til å avtale andre ordninger. LOstøtter mindretallets forslag om rett til opplæring organisert av arbeidstakerorganisasjonene. Kravene til opplæringen av arbeidsgiver bør spesifiseres. LObeklager at utvalget ikke har foretatt en grundigere utredning av verneombudenes og arbeidsmiljøutvalgenes rolle i forhold til dagens arbeidsliv, herunder verneombudenes forhold i saker om ytre miljø. LO er i mot forslaget om å endre uttrykket «tillitsvalgte» til «arbeidstakernes representanter». Begrepet tillitsvalgt er et godt innarbeidet uttrykk som har lange tradisjoner i norsk arbeidsrett og organisasjonsrett.

UHO mener at en framheving av verneombudenes rolle vil styrke deres funksjon både med hensyn til innflytelse og kompetanseutvikling. UHO mener at det må gå klart fram av loven at verneombudet skal tidlig inn i omstillingsprosesser. Verneombudet må også ha en rolle i forbindelse med inngåelse av arbeidsoppdrag. Det er viktig at verneombudet får mulighet til å motivere til at arbeidsmiljøhensyn blir vurdert for eksempel ved anbudsinnhenting med videre. Viktige faktorer i en vurdering her vil være å forebygge stress og tidspress. UHOstøtter mindretallets forslag om rett til opplæring organisert av arbeidstakerorganisasjonene.

YS mener at dagens detaljnivå i reglene om verneombud bør videreføres. Det er ifølge YS viktig å få fram verneombudets rolle med tanke på omstillingsprosesser og inngåelse av arbeidsoppdrag samt det psykososiale arbeidsmiljøet. YS støtter utvalgets forslag til nye regler om plikt til arbeidsmiljøsamarbeid og avtalefrihet. YS støtter videre mindretallets forslag om at verneombud og medlemmer av arbeidsmiljøutvalg har rett til å ta den nødvendige opplæring på de kurs som arbeidstakerens organisasjoner arrangerer. Dette fordi det i mange sammenhenger er et tett samarbeid mellom verneombud og tillitsvalgte, og at opplæring gjennom samme organisasjon vil kunne bidra til å styrke dette samarbeidet. Dessuten vil opplæring gjennom en organisasjon ofte kunne være mer tilpasset den aktuelle bransjen. YSmener at kravene til opplæringen av arbeidsgiver bør spesifiseres.

Akademikerne støtter flertallets forslag om ny terminologi. Akademikerne forutsetter at forslaget ikke virker innskrenkende på tillitsvalgtes rett til å representere arbeidstakerne, men tvert imot at forslaget på noen punkter representerer utvidede rettigheter for de tillitsvalgte.

NHO er enige i flertallets forslag til mindre detaljerte regler om verneombud i loven. NHO støtter utvalgets forslag til nye regler om plikt til arbeidsmiljøsamarbeid og avtalefrihet. Det er behov for et samarbeidsorgan i virksomhetene, samtidig som det er viktig å åpne for lokale løsninger. NHO mener at krav til opplæring for arbeidsgiver bare skal gjelde den opplæring arbeidsgiver får i egenskap av å være medlem i arbeidsmiljøutvalget/annet samarbeidsorgan. NHO forutsetter at begrepet «arbeidstakernes representanter» omfatter noe mer enn representanter valgt av og blant medlemmer av en fagforening.

KS er enig i flertallets forslag til mindre detaljerte regler om verneombud i loven. KS støtter også utvalgets forslag til nye regler om plikt til arbeidsmiljøsamarbeid og avtalefrihet. Mindretallets forslag om rett til opplæring som er organisert av en arbeidstakerorganisasjon vil ifølge KS innebære at arbeidsgiver ikke har kontroll over ressursbruk eller innhold av kurset.

HSH er enig i flertallets forslag om mindre detaljerte regler om verneombud i loven. HSH støtter også utvalgets forslag til nye regler om plikt til arbeidsmiljøsamarbeid og avtalefrihet. HSH mener at det i stedet for en opplæringsplikt for arbeidsgiver, bør lovfestes et generelt kunnskapskrav, subsidiært at opplæringsplikten skal kunne delegeres. HSH framhever at det i privat sektor er et flertall av virksomhetene som ikke har tariffavtaler eller hvor de ansatte ikke har annen tilknytning til et sentralt forbund. Uttrykket «tillitsvalgt» kan for disse virksomhetene skape rettsusikkerhet og tolkningsvansker.

NAVO mener at siden arbeidsgiveren har ansvar for at nødvendig opplæring blir gitt, bør virksomhetene også gis ansvar for å avgjøre hvilken opplæring som er relevant i forhold til de utfordringer den enkelte virksomhet står overfor i sitt arbeidsmiljø.

Arbeidstilsynet er enig i flertallets forslag med hensyn til detaljeringsgrad i lovbestemmelsen om verneombud. Uttrykket «påse» er imidlertid ikke tilstrekkelig til å avklare ansvarsforholdene. Det bør videre fremgå av lovteksten at verneombudet skal tas med på råd ved omstillinger. Arbeidstilsynet mener også at det er ønskelig med skriftlig formalisering av hva ansvaret innebærer og at bestemmelsen om verneombudets varslingsplikt bør ha en ordlyd som tydeligere omfatter trakassering og diskriminering. Arbeidstilsynet støtter utvalgets forslag til nye regler om plikt til arbeidsmiljøsamarbeid og avtalefrihet. Arbeidstilsynet mener imidlertid at regler om samarbeidsorganets myndighet bør vurderes.

Petroleumstilsynet mener at det er positivt at ordningen med arbeidsmiljøsamarbeid/ arbeidsmiljøutvalg er gjort mer fleksibel med mulighet for partene til å inngå avtale om samarbeidet. Petroleumstilsynets erfaring er imidlertid at gjeldende liste i arbeidsmiljøloven over saksforhold som skal behandles av arbeidsmiljøutvalget, fungerer som en nyttig, og i mange tilfeller nødvendig, ramme for arbeidsmiljøutvalgets arbeid.

Hovedverneombudene ved helseforetakene i Helse Øst, Hovedverneombudene i Arbeidsmiljøsenterets HVO-nettverk og Nettverk for hovedverneombud i offentlige etater og statseide virksomheter mener at det vil svekke verneombudets rolle hvis regler om organisering og oppgaver tas ut av lovteksten slik utvalgets flertall foreslår.

ØKOKRIM er enig i utvalgets forslag om at det i loven stilles krav om at arbeidsgivere gjennomgår opplæring i helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid. I tillegg bør det presiseres i lovteksten at dette kravet også omfatter de arbeidstakere som har til oppgave å lede eller kontrollere andre arbeidstakere. Mellomledere i moderne bedriftsstrukturer er ofte i nøkkelposisjoner. De har gjerne omfattende oppgaver og ansvar, blant annet for prosjekterte aktiviteter.

9.4 Departementets vurderinger og forslag

9.4.1 Verneombud

Departementet er enig med et samlet Arbeidslivslovutvalg i at verneombudenes rolle og oppgaver knyttet til arbeidsmiljøsamarbeidet i hovedsak bør videreføres slik de er i dag.

Departementet mener imidlertid at en viss forenkling av dagens detaljerte og omfangsrike lovregulering er ønskelig. En forenkling vil etter departementets syn bidra til å tydeliggjøre verneombudets funksjon ved at de sentrale og overordnete regler kommer klarere i fokus.

Verneombudenes behov for konkret veiledning om sin stilling må likevel tillegges stor vekt ved lovens utforming. Departementet mener imidlertid at en detaljert lovfesting av verneombudets oppgaver ikke er nødvendig for å sikre dette. Det vises her til at gjeldende forskrift om verneombud og arbeidsmiljøutvalg er et vel så kjent «arbeidsredskap» for verneombudene som det loven er. Departementet mener derfor at de nødvendige presiseringer med hensyn til verneombudets oppgaver og funksjon i stedet bør fremkomme av forskrift. Verneombudenes behov for tilgjengelig informasjon og presiserende regler kan ivaretas like godt på denne måten.

Departementet foreslår på denne bakgrunn mer generelle lovregler om verneombudets oppgaver og organisering enn i dag. Det foreslås at loven, som i dag, skal regulere når virksomheten skal ha verneombud, verneombudets hovedoppgaver, verneombudets plikt til å melde fra om forhold som kan medføre ulykkes- og helsefare samt verneombudets rett til å stanse farlig arbeid. Departementet foreslår at enkelte detaljbestemmelser ikke videreføres i en ny lov, jf. forslag til §§ 6-1 til 6-3. Dette gjelder regelen om varigheten av avtaler om andre ordninger, regelen om antall verneombud i virksomheten, regelen om valg av hovedverneombud og regelen om melding og kunngjøring av hvem som er verneombud. Departementet foreslår videre at presiseringen av de forhold verneombudene etter dagens § 26 nr. 2 særlig skal påse at er i orden heller ikke videreføres i loven. Det samme gjelder regelen om at verneombudene skal gjøres kjent med yrkessykdommer, arbeidsulykker, regelen om at verneombudet plikter å gjøre seg kjent med verneregler og instrukser samt regelen om at verneombudet skal være med på Arbeidstilsynets inspeksjoner. Disse endringene skal ikke føre til innholdsmessige endringer i verneombudets oppgaver da oppgavene enten vil følge av de generelle regler om verneombudets oppgaver eller inntas i forskrift.

Departementet foreslår at verneombudet skal «påse» at virksomheten og arbeidet er innrettet i samsvar med lovens krav til helse, miljø og sikkerhet. Etter dagens lov benyttes både formuleringen «påse» og «se til». Uttrykket «påse» er etter departementets vurdering det mest dekkende for innholdet i verneombudets ansvar. Det er med dette ikke tilsiktet realitetsendringer. Det følger klart av lovens øvrige regler at det er arbeidsgiver som har ansvaret for at lovens krav etterleves.

9.4.2 Plikt til samarbeid om helse-, miljø- og sikkerhetsspørsmål

Etter departementets vurdering bør alle større virksomheter fremdeles ha et organ som fungerer som et forum for samarbeid og medvirkning i virksomhetens arbeid med helse, arbeidsmiljø og sikkerhet, slik formålet er med dagens regler om arbeidsmiljøutvalg. Det er behov for et organ med faste medlemmer som møtes for å drøfte arbeidsmiljøforhold, legge planer og anbefale tiltak. Det at det finnes et utpekt organ, sikrer en viss grad av organisering, stabilitet og kontinuitet i samarbeidet. Det vises i denne forbindelse til de erfaringsinnspill som Arbeidslivslovutvalget mottok hvor det gjennomgående uttrykkes en positiv holdning til det å ha et samarbeidsorgan med helse, miljø og sikkerhet som sitt arbeidsområde (se NOU 2004: 5 punkt 12.4).

Departementet foreslår å videreføre bestemmelsen om hvilke virksomheter som plikter å opprette et samarbeidsorgan, jf. forslag til § 7-1.

Arbeidsgiver, arbeidstakerne, verneombud og bedriftshelsetjenesten skal være representert i organet. Når det gjelder representanter for arbeidsgiver foreslår departementet at dagens regel om oppnevning til arbeidsmiljøutvalg skal legges til grunn. Det vil si at arbeidsgiver, den som i arbeidsgivers sted leder virksomheten, eller når virksomheten er stor, en representant fra den øverste ledelse, skal være med.

Adgang til å etablere samarbeid ved avtale

Departementet legger til grunn at dagens ordning med arbeidsmiljøutvalg i praksis gir svært varierende bidrag til virksomhetenes helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid og at ordningen i mange virksomheter kan forbedres. For eksempel viser erfaringer fra både før og etter vedtakelsen av arbeidsmiljøloven at det å organisere samarbeidet om helse-, miljø- og sikkerhetsspørsmål som et organ (arbeidsmiljøutvalg) atskilt fra de øvrige samarbeidsorganer i virksomheten, kan føre til at organets reelle påvirkningskraft reduseres.

Det bør etter departementets vurdering være større frihet i virksomhetene med hensyn til hvordan samarbeidet skal organiseres og gjennomføres, enn det som følger av dagens regler om arbeidsmiljøutvalg. Departementet mener at lovens utgangspunkt bør være at arbeidsgiver og arbeidstakerne i den enkelte virksomhet selv avtaler i hvilken organisatorisk sammenheng partene skal møtes og hvordan samarbeidet om helse, miljø og sikkerhet skal utformes. En slik mulighet legger etter departementets vurdering forholdene bedre til rette for lokale løsninger som er bedre tilpasset forholdene i den enkelte virksomhet, for eksempel virksomhetens art, organisering, beslutningsstruktur, størrelse og kultur. En slik ordning kan også bidra til at samarbeidsorganene ikke havner på sidelinjen i forhold til viktige beslutninger i virksomheten.

Det synes ikke å være slik at én organisasjonsmodell klart peker seg ut som det beste. Dette utgjør etter departementets syn også et argument for at loven ikke bør framheve noen løsning framfor andre, og at retten til å avtale lokalt tilpassede løsninger derfor bør være lovens utgangspunkt. Her kan det vises til at man i Danmark har regler som åpner for at det kan inngås avtale mellom arbeidsgiver og arbeidstakerne i den enkelte virksomhet om en annen organisering enn det som følger av loven.

Videre er det sannsynlig at parter som selv har bestemt hvordan en samarbeidsordning skal være, vil føle større eierskap til ordningen og dermed engasjere seg mer.

I høringsrunden er det framkommet synspunkter om at en slik avtalefrihet kan svekke de tillitsvalgtes rolle i det lokale arbeidsmiljøarbeid. Blant annet viser LO til at de tillitsvalgte kan bli presset til å inngå avtaler som er dårligere enn lovens ordning. Departementet mener at det ikke er grunnlag for å anta at de tillitsvalgte vil inngå avtaler om ordninger som svekker arbeidstakernes stilling i arbeidsmiljøsamarbeidet. Departementet mener tvert i mot at økt avtalefrihet på dette området vil bidra til økt engasjement og således styrke de tillitsvalgtes rolle i arbeidsmiljøsamarbeidet.

Departementet foreslår at etableringen av samarbeidsorganer skal skje i to hovedtrinn. Det første trinnet består i at de tillitsvalgte danner en avtalepart som forhandler og inngår avtale med arbeidsgiver om hvordan den framtidige ordningen med samarbeidsorgan skal være. Det andre trinnet består i at arbeidsgiveren og arbeidstakernes medlemmer i samarbeidsorganet velges eller utpekes i henhold til de regler som er fastsatt i avtalen. Når dette er gjort er samarbeidsorganet etablert og kan begynne å arbeide i henhold til avtalen.

Hvem kan inngå avtale om samarbeid på vegne av arbeidstakerne

Departementet foreslår at kompetansen til å forhandle og inngå avtale på vegne av arbeidstakerne legges til hovedverneombudet og tillitsvalgte i den enkelte virksomhet, jf. forslag til § 7-2 første ledd. Forslaget om å gjøre hovedverneombudet til en obligatorisk part i avtalen er først og fremst begrunnet i et ønske om å løfte fram og synliggjøre hovedverneombudets rolle i virksomheten.

Departementet har vurdert hvem som skal representere arbeidstakerne i tillegg til hovedverneombudet i forhandlingene om en avtale og hvordan disse representantene skal velges eller utpekes. Utpekings- eller valgmåten bør på den ene side være så rask og enkel som mulig slik at utpekingen/valget ikke i seg selv tar for mye forhandlingsvilje, engasjement og tid fra selve avtaleforhandlingene og vernesamarbeidet. Partene bør heller ikke være for mange slik at det blir tilnærmet umulig å oppnå tilstrekkelig enighet innen rimelig tid. På den annen side vil valget av «forhandlere» ha betydning for hvordan samarbeidsordningen utformes. Skal den endelige avtalen om samarbeidsorgan ha troverdighet og bidra til engasjement, må representantene ha tillit blant arbeidstakerne. Det er derfor viktig at arbeidstakerne som skal inngå avtalen er representative for arbeidstakerne, og at valg-/utpekingsordningen oppleves som rettferdig.

Departementet foreslår på denne bakgrunn en regel om at den/de som skal inngå avtale om samarbeid skal velges av de ansatte, jf. forslag til § 7-2 tredje ledd. Et alminnelig flertallsvalg er etter departementets vurdering en enkel regel som sikrer tilstrekkelig representativitet samtidig som en unngår at små grupperinger kan blokkere en avtale som et flertall av arbeidstakerne ønsker. Departementet foreslår i tillegg at fagforening(er) som alene eller til sammen organiserer et flertall av arbeidstakerne, i stedet skal kunne utpeke de tillitsvalgte. I mange tilfeller vil en slik utpeking oppleves som praktisk enklere enn et valg, samtidig som det vil sikre tilstrekkelig representativitet.

Avtalens rammer og innhold

Det må være en forutsetning at avtalen legger forholdene til rette for at arbeidstakerne kan medvirke. Videre må avtalen etablere et samarbeidsorgan der representanter for arbeidsgiver, arbeidstakerne, bedriftshelsetjenesten og hovedverneombud/ verneombud kan møtes og drøfte forhold som angår helse, miljø og sikkerhet. Avtalen må dessuten legge forholdene til rette for at samarbeidsorganet kan medvirke til gjennomføringen av et fullt forsvarlig arbeidsmiljø og følge utviklingen i spørsmål som angår arbeidstakernes helse, miljø og sikkerhet. Disse kravene følger av plikten til å etablere et samarbeid, jf. forslaget til § 7-1.

Departementet mener at det i tillegg bør legges noen ytre rammer for hva en avtale om samarbeid skal inneholde bestemmelser om, jf. forslag til § 7-2 andre ledd. Dette for å sikre at det faktisk etableres et samarbeid og for å sikre at lovens intensjoner ivaretas. Departementet foreslår at det stilles krav om at avtalen skal inneholde bestemmelser om a) organets oppgaver og myndighet, b) organiseringen av arbeidet, c) valg eller utpeking av representantene som skal sitte i samarbeidsorganet og d) opphør og endring av avtalen. Departementet mener at partene bør gis stor avtalefrihet innenfor disse rammene. Departementet mener derfor at det ikke bør stilles nærmere krav med hensyn til hva avtalen skal bestemme om disse forholdene.

Arbeidsmiljøutvalg der avtale ikke er inngått

Departementet foreslår at det skal etableres et lovbasert arbeidsmiljøutvalg der partene enten ikke har ønsket å avtale noe eller ikke har klart å bli enige, jf. forslag til § 7-3. Dette innebærer at samarbeidsordningen bare vil bli avtaleregulert der begge parter ser seg tjent med avtalen. For de tilfeller der det ikke inngås avtale foreslår departementet at samarbeidet som i dag reguleres i lov og forskrift.

Departementet foreslår at arbeidsmiljøutvalgets oppgave med å følge virksomhetens systematiske helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid skilles ut i et eget ledd i forslagets § 7-3 andre ledd. Departementet ønsker med dette å framheve at rollen som overvåker og bidragsyter i forhold til virksomhetens systematiske helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid er et særlig viktig ansvarsområde for arbeidsmiljøutvalget. Arbeidsmiljøutvalget har i henhold til bestemmelsen rett og plikt til å følge med på virksomhetens helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid, å be virksomheten gjennomføre nødvendige aktiviteter og å komme med innspill til dette arbeidet.

Med bakgrunn i ønsket om å forenkle og rydde opp i dagens lovverk, foreslår departementet videre at bestemmelsen om arbeidsgivers plikt til å rapportere til Arbeidstilsynet om valg av arbeidsmiljøutvalg oppheves. Departementet mener at det heller ikke er nødvendig å opprettholde kravet om arbeidsmiljøutvalgets årlige rapportering til Arbeidstilsynet om sin virksomhet. Behovet for denne type opplysninger ligger først og fremst hos arbeidsgiver som er ansvarlig for at lovens bestemmelser om arbeidsmiljøsamarbeid overholdes. I den grad Arbeidstilsynet har behov for slike opplysninger i tilsynsøyemed kan de innhentes.

9.4.3 Lokale verneombud eller arbeidsmiljøutvalg og regionale verneombud

Departementet foreslår at hjemmelen til å fastsette forskrifter om at det, når særlige forhold gjør det nødvendig, skal være særskilte lokale arbeidsmiljøutvalg eller verneombud, eventuelt regionale verneombud, videreføres, jf. forslag til §§ 6-4 og 7-4. Departementet mener imidlertid at det ikke er behov for regler om regionale arbeidsmiljøutvalg og foreslår derfor å oppheve bestemmelsen. Departementet viser til at bestemmelsen ikke har vært benyttet siden loven trådte i kraft i 1977.

9.4.4 Opplæring

Opplæring for verneombud og medlemmer av samarbeidsorgan eller arbeidsmiljøutvalg

Arbeidsmiljøloven § 29 nr. 2 stiller, sammen med forskriften om verneombud og arbeidsmiljøutvalg, krav til at verneombud og medlemmer av arbeidsmiljøutvalg skal gjennomføre grunnopplæring. Departementet mener at grunnopplæring i arbeidsmiljø er et viktig virkemiddel for å oppnå bedre arbeidsmiljø i virksomhetene. Departementet mener derfor at opplæringsplikten bør videreføres og at den bør gjelde også for representanter i samarbeidsorgan etablert ved avtale, jf. forslag til §§ 6-5 og 7-5.

Departementet foreslår at arbeidsgiver skal ha plikt til å sørge for at verneombud og representanter i samarbeidsorgan basert på avtale eller i arbeidsmiljøutvalg, får den opplæring som er nødvendig for at de skal kunne utføre sine verv på forsvarlig måte. Departementet foreslår at de nærmere regler om hvilke krav som skal stilles til opplæringen reguleres i forskrift, som i dag.

Departementet foreslår videre at retten til opplæring ved kurs som arbeidstakernes organisasjoner arrangerer ikke videreføres. Departementet legger vekt på at det skal være muligheter for lokale løsninger tilpasset forholdene og behovene i virksomheten. Når arbeidsgiveren har ansvar for at nødvendig opplæring blir gitt, anser departementet det som riktig at virksomhetene også gis ansvar for å avgjøre hvilken opplæring som er relevant i forhold til de utfordringer den enkelte virksomhet står overfor i sitt arbeidsmiljø. At representantene ikke får rett til opplæring i regi av arbeidstakerorganisasjonene, vil imidlertid ikke stå i veien for at en slik løsning kan velges. Departementet vil anta at virksomhetene i utstrakt grad vil fortsette å benytte seg av tilbud om arbeidstakerorganiserte kurs fordi dette gjerne er en praktisk og hensiktsmessig løsning, blant annet med hensyn til å oppfylle regelverkets krav til innholdet i opplæringen.

Departementet har vurdert bestemmelsen om at opplæringen så langt som mulig skal gis samlet for arbeidsgivers og arbeidstakernes representanter i avtalebasert samarbeidsorgan eller arbeidsmiljøutvalg. Siden disse representantene skal samarbeide i et felles organ, vil de også gjennomgående ha samme kunnskaps- og opplæringsbehov. Departementet mener også at felles kurs bidrar til å styrke samarbeidet mellom tillitsvalgte og ledelsen, samt at nytteverdien av kursene blir større ved at disse får en felles forståelse for sentrale problemstillinger og arbeidsmetoder. Departementet mener imidlertid at dette er en detaljregel som ikke nødvendigvis bør inntas i loven, men som kan vurderes inntatt i forskrift. Departementet legger også til grunn at partene i fellesskap vil finne fram til fornuftige løsninger.

Opplæring for arbeidsgiver

Arbeidsgiver skal sørge for at medlemmer av samarbeidsorganer, inkludert arbeidsgiver og eventuelt arbeidsgivers representant, får den opplæring som er nødvendig for at de kan utføre sine verv på forsvarlig måte. For å kunne ta de riktige beslutningene i forhold til arbeidsmiljøet bør virksomhetens leder ha kunnskap om hvilke krav som gjelder, hva som skal til for å få et godt arbeidsmiljø og hvordan det skal arbeides systematisk med helse, miljø og sikkerhet i virksomheten, også i de tilfeller hvor arbeidsgiver ikke er representert i samarbeidsorganet eller arbeidsmiljøutvalget.

Departementet foreslår derfor at det i loven stilles krav om at arbeidsgiver gjennomgår opplæring i helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid, jf. forslag til § 3-5. Dette bør etter departementets vurdering lovfestes som noe ut over et rent kunnskapskrav, slik blant andre HSH har foreslått. Et slikt kunnskapskrav ligger allerede som et premiss for arbeidsgivers ansvar for helse, miljø og sikkerhet. Erfaring har imidlertid vist at dette ikke alltid er tilstrekkelig. Departementet foreslår at plikten til opplæring skal ligge hos virksomhetens øverste leder. Plikten til opplæring bør være en personlig plikt. Det er nettopp den som tar beslutningene i virksomheten som bør ha forståelse og kunnskap om de problemstillingene som kan bli aktuelle. Plikten bør av samme grunner heller ikke kunne delegeres.

Hensikten med en plikt til opplæring for arbeidsgiver er å tydeliggjøre forventningen om at lederen i virksomheter skal ha kunnskap om grunnprinsippene i systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid og om arbeidsmiljøloven. En slik opplæring må kunne gjennomføres på en måte som er tilpasset virksomheten og den enkelte leders arbeidssituasjon. Flere forhold tilsier at det for arbeidsgivere generelt bør gjelde en noe mer fleksibel ordning enn den som i dag gjelder for verneombud og medlemmer av arbeidsmiljøutvalg. Departementet mener derfor at det ikke bør stilles konkrete krav med hensyn til opplæringen for virksomhetens øverste leder, og at det dermed heller ikke skal fastsettes krav om et bestemt antall timer med opplæring. Departementet foreslår imidlertid i forslagets § 3-5 annet ledd en forskriftshjemmel for det tilfelle at det skulle vise seg å være behov for nærmere regler om opplæringens innhold.

9.4.5 Godtgjøring

Det følger av arbeidsmiljøloven § 29 nr. 3 at vernearbeid som må utføres ut over alminnelig arbeidstid skal godgjøres som for overtidsarbeid. For å forenkle loven, foreslår Arbeidslivslovutvalgets flertall at bestemmelsen om overtidsgodtgjørelse for vernearbeid tas ut av loven.

Det følger etter departementets syn ikke uten videre av lovens øvrige regler at vernearbeid utover alminnelig arbeidstid skal godtgjøres som overtidsarbeid. Departementet foreslår derfor å videreføre regelen om at vernearbeid som må utføres ut over den alminnelige arbeidstid skal godtgjøres som overtidsarbeid.

9.4.6 Tillitsvalgte/arbeidstakernes representanter - terminologi

Departementet foreslår at gjeldende terminologi i loven med hensyn til uttrykket «tillitsvalgte» som betegnelse for hvem som er arbeidstakernes representanter videreføres. Hvem som skal regnes som tillitsvalgt eller representant for arbeidstakerne bør som nå avgjøres etter en fortolkning av den enkelte bestemmelse. Det avgjørende skal fortsatt være om de arbeidstakere som berøres av de konkrete spørsmål det er tale om, er representert. Departementet presiserer at termen «tillitsvalgt» ikke skal forstås snevert som bare representanter for arbeidstakere som er organisert i tradisjonelle fagforeninger/fagforbund og som er valgt i henhold til en tariffavtale som virksomheten er bundet av. Det kan også være tale om representanter for en fast eller ad-hoc sammenslutning av to eller flere personer uten organisasjonsmessig tilknytning (husforening). Begrepet kan i tillegg omfatte andre valgte representanter for arbeidstakere som ikke er fagforeningsmedlemmer. Dette er i tråd med gjeldende forståelse av arbeidsmiljøloven.

Til dokumentets forside