Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Ot.prp. nr. 75 (2007-2008)

Om lov om havner og farvann

Til innholdsfortegnelse

4 Lovtekniske spørsmål og forholdet til annet lovverk

4.1 En eller to lover

Havnelovutvalget foreslo en oppdeling i to lover, en lov om havnevirksomhet og en farvannslov som skulle regulere farvannet som en ressurs. Begrunnelsen var bl.a. å tydeliggjøre Kystverkets oppgaver i farvannsforvaltningen og synliggjøre havnenes knutepunktrolle mellom transportinfrastruktur på land og farledene. Departementet mener at regulering av farvann og havner svært ofte hører naturlig og saklig sammen. Målsettingene med revidert lov knyttet til sikkerhet, fremkommelighet og annen sikker bruk av farvannet vil ofte sammenfalle med hensynet til effektiv og sikker sjøtransport, hvor havnenes vilkår er et viktig element for å nå målsettingene. I tillegg er det i stor utstrekning de samme organer og etater på kommunalt og statlig nivå som ivaretar det samlede ansvaret for havner og farvann.

Ut i fra disse forhold mener departementet det er mest hensiktsmessig å beholde en felles lov for havner og farvann.

4.2 Havne- og farvannslovens plass i lovstrukturen

Havne- og farvannsloven har grenseflater til andre lover. Under nevnes enkelte av disse lovene.

4.2.1 Losloven

Lov av 16. juni 1989 nr. 59 om lostjenesten mv. (los­loven) forvaltes av Fiskeri- og kystdepartementet, og har som formål å «sikre en effektiv lostjeneste, som kan bidra til å trygge ferdselen på sjøen og derigjennom verne om miljøet, samt medvirke til at Forsvaret kan løse sine oppgaver», jf. § 1.

Losloven regulerer lostjenesten. Den gir bl.a. regler om losplikt, om hvordan losingen skal gjennomføres, og om losberedskapsgebyr og losingsgebyr. Mer detaljerte regler om visse emner er gitt i diverse forskrifter til losloven.

Myndighetsutøvelse etter losloven innebærer mange oppgaver, herunder losformidling, fastsettelse og innkreving av gebyr, opplæring av loser og sertifikatkontroll for de ulike lossertifikatene, dispensasjon fra losplikt og utstedelse av farledsbevis og oppfølging av brudd på farledsbevisreglene. Lostjenesten spiller en viktig rolle for sjøsikkerhet og fremkommelighet.

Forholdet til losloven er nærmere omtalt i punkt 6.2.

4.2.2 Plan- og bygningsloven

Plan- og bygningsloven av 14. juni 1985 nr. 77 er den generelle lov om arealplanlegging. Loven er under revisjon, og forslag til ny plandel er oversendt Stortinget, jf. Ot.prp. nr. 32 (2007 – 2008). Dagens lov gjelder også for sjøområder ut til grunnlinjen og for vassdrag. Lovens regler kan i grove trekk deles opp i regler om arealplanlegging, konsekvensutredninger og byggesaksbehandling. Arealplanlegging kan foretas på riksnivå, ved planlegging i fylket og ved kommuneplanlegging. Det finnes ulike typer arealplaner med forskjellig detaljeringsnivå og rettsvirkninger. I planene avsettes arealer til ulike bruksformål, f.eks. til byggeområde eller til område til særskilt bruk av sjø eller vassdrag, herunder ferdselsområder.

Plan- og bygningsloven har i kap. VII-a regler om konsekvensutredninger for visse tiltak. Med hjemmel i plan- og bygningsloven § 33 – 5 er det utarbeidet forskrift av 1. april 2005 nr. 276 som fastsetter hvilke tiltak som alltid skal konsekvensutredes (forskriftens vedlegg I) og hvilke tiltak som skal konsekvensutredes under visse forutsetninger. I henhold til forskriften skal nyetablering av havner og havneanlegg og nyetablering av farleder konsekvensutredes, samt visse utvidelser og endringer.

Byggesaksreglene kommer bl.a. til anvendelse på havner, havneanlegg og tiltak i farvannet innenfor grunnlinjen som innebærer at det må oppføres bygg, anlegg eller konstruksjoner.

4.2.3 Sjøloven

Lov av 24. juni 1994 nr. 39 om sjøfarten (sjøloven) regulerer først og fremst privatrettslige spørsmål knyttet til skip og transport av gods og personer med skip, men loven har også enkelte offentligrettslige regler om sikkerhet for sjøferdsel.

4.2.4 Forurensningsloven

Lov av 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall forvaltes av Miljøverndepartementet. Loven oppstiller som hovedregel et forbud mot å iverksette tiltak som kan medføre fare for forurensning

Forurensningsloven og tilhørende forskrifter gir bl.a. regler om hvem som vil være rettslig ansvarlig for å rydde opp i forurensede sedimenter fra eller i havner.

I forskrift av 1. juni 2004 nr. 931 om begrensning av forurensning (forurensningsforskriften) kap. 3 er det bestemt at loven gjelder «for forurensning fra og i havner med hensyn til forurensede sedimenter». Utgangspunkt for denne vurderingen må tas i forurensningslovens bestemmelser om at «den ansvarlige for forurensning» skal sørge for tiltak, jf. § 7. Hvem som er «den ansvarlige» vil bero på en konkret og sammensatt bevisvurdering hvor det må legges betydelig vekt på historiske forhold.

Kriteriet «fra (…) havner» vil omfatte forurensning både fra selve havnevirksomheten og fra andre kilder i tilknytning/nærhet av havnen. Tilknytningsforholdet må vurderes konkret av forurensningsmyndighetene i det enkelte tilfelle. Dette innebærer at ansvaret for forurensede sedimenter i havnen vil kunne deles på flere ansvarlige, eksempelvis omkringliggende industri, verft og sågar tidligere eiere av havnen.

I tråd med signalene i St.meld. nr. 12 (2001 – 2002) «Rent og rikt hav» (havmiljømeldingen), må det dessuten vurderes statlige bidrag dersom det ikke er mulig å identifisere de ansvarlige for forurensningen, eller det ikke er rimelig å pålegge de ansvarlige de fulle kostnadene.

Forurensningsloven inneholder også regler som forvaltes av Fiskeri- og kystdepartementet knyttet til ansvaret for den statlige beredskapen mot akutt forurensning, samt statens ansvar og myndighet ved akutt forurensning eller fare for akutt forurensning.

4.2.5 Svalbardmiljøloven

Lov av 15. juni 2001 nr. 79 om miljøvern på Svalbard har ingen særskilte bestemmelser om statens beredskapsplikt knyttet til akutt forurensning. Det er likevel forutsatt at staten har ansvar for at slik beredskap finnes. Det er Fiskeri- og kystdepartementet ved Kystverket som har ansvar for statlig beredskap på Svalbard, samt i og utenfor territorialfarvannet. Videre er Fiskeri- og kystdepartementet miljøvernmyndighet, jf. lovens § 4 første ledd bokstav c, ved akutt forurensning eller fare for akutt forurensning. Denne myndigheten er delegert til Kystverket med mulighet for videredelegasjon til Sysselmannen i enkeltsaker.

4.2.6 Kommuneloven

Formålet med lov av 25. september 1992 nr. 107 om kommuner og fylkeskommuner (kommuneloven) er å «legge forholdene til rette for et funksjonsdyktig kommunalt og fylkeskommunalt folkestyre, og for en rasjonell og effektiv forvaltning av de kommunale og fylkeskommunale fellesinteresser innenfor rammen av det nasjonale fellesskap og med sikte på en bærekraftig utvikling.»

Loven regulerer i hovedsak spørsmål knyttet til folkevalgte og administrative organer i kommunene og forholdet mellom slike, herunder saksbehandlingsregler, regler om økonomistyring, gjeldsforpliktelser, innbyggerinitiativ, statlig tilsyn og kontroll samt regler om kommunens tilsyn, kontroll og revisjon av egen virksomhet. Av særlig betydning for havnene, er reglene om interkommunale samarbeid (kap. 5) og reglene om kommunale foretak (kap. 11).

Størstedelen av de havner som reguleres i havne- og farvannsloven er i kommunal eie, og loven har særlige regler som åpner for interkommunale samarbeid for slike havner. Reglene i kommuneloven gjelder tilsvarende for kommunale havnesamarbeid «så langt de passer». Det nevnes i denne sammenheng at Kommunal- og regionaldepartementet har foreslått regler om nye samarbeidsmodeller for interkommunale samarbeid.

Kommunal- og regionaldepartementet har også under utarbeidelse en odelstingsproposisjon om endringer i kommunelovens regler om statlig tilsyn i kommunesektoren, basert på NOU 2004:17 Statlig tilsyn med kommunesektoren.

4.2.7 Skipsikkerhetsloven

Lov av 16. februar 2007 nr. 9 om skipssikkerhet gir grovt sett bestemmelser om krav som kan stilles til skip, forhold om bord på skip og forurensning fra skip. Lovens formål er å trygge liv og helse, miljø og materielle verdier, hindre forurensning fra skip, sikre et godt arbeidsmiljø og trygge arbeidsforhold om bord på skip, samt et godt og tidsmessig tilsyn med skip. Ut i fra formålet kan det synes som om dette er sammenfallende reguleringer med havne- og farvannsloven, men dette avgrenses av at skipssikkerhetsloven knyttes opp til skip og mannskap. Med hjemmel i skipssikkerhetsloven § 14 er det gitt forskrift av 1. desember 1975 nr. 5 om forebygging av sammenstøt på sjøen. Forskriften gjennomfører de internasjonale sjøveisreglene i norsk rett.

Til toppen
Til dokumentets forside