13 Tillatelse og krav til tiltak

13.1 Alminnelige krav til tiltak

13.1.1 Gjeldende rett

Gjeldende havne- og farvannslov har ingen generelle regler for å ivareta andre sikkerhetshensyn enn sjøsikkerhet ved etablering av tiltak i farvannet. Til en viss grad utøves likevel kontroll med mer generelle sikkerhetshensyn gjennom behandlingen av søknader om tillatelse, og dertil fastsettelse av vilkår om at tiltaket må ha en bestemt konstruksjon osv.

13.1.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslås det å innføre en alminnelig sikkerhetsstandard for tiltak med mål om å unngå skade, men som overlater til tiltakshaveren selv et ansvar for hvordan målet skal oppnås. En slik løsning har den fordel at det vil pålegge tiltakshaveren en selvstendig aktivitetsplikt for å motvirke fare for skade. Tiltakshavers aktivitetsplikt vil gjelde også der hvor myndighetene ikke har fastsatt særskilte sikkerhetskrav i forskrift, eller som vilkår i en tillatelse.

Når det gjelder innholdet i en generell sikkerhetsstandard, uttales det i høringsnotatet at målet bør være å sikre liv og helse, miljø og materielle verdier. Videre foreslås det at sikkerhetsstandarden skal gjelde generelt i forhold til alle faser ved tiltaket; planlegging, gjennomføring, drift og vedlikehold.

13.1.3 Høringsinstansenes syn

Kystverket er enig i forslaget om en generell sikkerhetsstandard for gjennomføringen av tiltak. Av hensyn til forutberegnelighet bør det etter Kystverkets oppfatning vurderes om det er behov for å utarbeide nærmere veiledninger til den nye standarden, både av hensyn til brukerne og myndighetene.

13.1.4 Departementets vurdering

Bestemmelsen i § 26 fastsetter alminnelige krav gjennom en aktsomhetsstandard til den som skal iverksette et tiltak etter kapittel 4 og vil gjelde generelt. Kravene knytter seg til alle faser av et tiltak og omfatter både planlegging, gjennomføring, oppfølging og vedlikehold av tiltaket. Standarden presiserer at ethvert tiltak skal gjennomføres slik at hensynet til god fremkommelighet og trygg ferdsel i farvannet samt hensynet til liv og helse, miljø og materielle verdier ivaretas på en forsvarlig måte.

Lovforslaget § 26 annet ledd gir departementet adgang til å fastsette forskrifter med nærmere krav til planlegging, gjennomføring, drift og vedlikehold av bestemte typer tiltak, som ivaretar behovet for presiseringer av tiltakshavers løpende plikter, herunder for eksempel jevnlige målinger av kaidybde.

Adgangen for departementet til å fastsette forskrift om minste tillatte avstand i høyde, bredde eller dybde for tiltak som kan innskrenke farledene, må ses i sammenheng med § 16 annet ledd som gir departementet hjemmel til å fastsette forskrift om en farledsnormal, jf. punkt 11.2.4. Bestemmelsen kan brukes generelt for alle tiltak eller knyttes opp til bestemte tiltakstyper, som f.eks. broer.

13.2 Tiltak som krever tillatelse

13.2.1 Gjeldende rett

I havne- og farvannsloven er det etablert en ordning med offentlig forhåndskontroll med tiltak i farvann, gjennom krav om tillatelse etter havne- og farvannsloven § 6 tredje ledd, § 8 annet og tredje ledd og § 18 annet ledd.

Plikt til å innhente tillatelse etter havne- og farvannsloven § 6 tredje ledd omfatter alle tiltak som kan føre til endring av elveløp, farled eller strømforhold eller innskrenkning av farvannet til hinder for ferdselen i dybde, bredde eller høyde. Begrepet «tiltak» er ikke definert i loven. Kjerneområdet for bestemmelsen er varige konstruksjoner og anlegg, men ordlyden utelukker ikke midlertidige tiltak og arbeid. Mer uklart er det om bruk av farvannet som for eksempel et slep, sjøflyplass og badeplass kan anses som «tiltak». Bestemmelsen lest i sammenheng fastslår klart at plikten til å innhente tillatelse gjelder både for tiltak som skal utføres i farvannet og for tiltak som ikke skal utføres i farvannet, men som vil ha slik virkning i farvannet som nevnt i bestemmelsen. Således omfattes både broer og andre luftspenn av kravet om tillatelse. Andre tiltak som omfattes er utfyllinger, olje- gassrørledninger, dumping, boligbygging, optiske kabler, kloakkledninger, strømkabler, andre kabler, oppdrettsanlegg, skjelldyrking, havbeite, brygger, kaier, moloer, opplag av fartøy og fortøyninger. Tiltak i undergrunnen, f.eks. undersjøisk tunnel, vil også kreve tillatelse dersom det kan ha slik virkning i farvannet eller for ferdselen som nevnt. Både tiltak på og under havbunnen kan f.eks. medføre ankringsforbud, som er et «hinder for ferdselen i dybde».

Plikt til å inneha tillatelse etter § 6 tredje ledd gjelder også for staten. Fiskeri- og kystdepartementet og Oljedirektoratet har etablert avtale om koordinering av tillatelser etter havne- og farvannsloven og petroleumslovgivningen til olje- og gassrørledninger. Kystverket og Kystverkets regionskontor er delegert myndighet til å behandle sakene etter havne- og farvannsloven § 6 tredje ledd.

Havne- og farvannsloven § 8 annet ledd oppstiller krav om tillatelse for tiltak som kan være av betydning for Forsvarets eller Kystverkets anlegg, innretninger eller virksomhet. Den forvaltningsmessige oppfølging, som varsling av militær myndighet, skjer gjennom Forsvarsdepartementet. «Forsvarets eller Kystverkets anlegg» er ikke definert i loven. Kystverkets anlegg omfatter fyr, merker, skilt, moloer, kaier og andre innretninger som er oppført av, og som forvaltes av Kystverket. Forsvarets anlegg er innretninger for forsvarsformål forvaltet av Forsvaret. For tvilstilfeller er det etablert en foreleggelsesplikt.

Etter § 8 tredje ledd kan Kongen bestemme at bygging av kaianlegg, andre anlegg eller konstruksjoner i havnen, som er av vesentlig betydning for den sjøverts ferdsel eller innseilingsforholdene, krever tillatelse av departementet etter uttalelse fra fylkesmannen. Plikt til å innehente slik tillatelse er i hovedsak begrunnet i statens interesser i kontroll med utgifter i forbindelse med merking, utdyping og trafikkregulering i sjøen når trafikkmønsteret må forventes lagt om som følge av nye anlegg. Det er ikke etablert slike krav i dag.

Etter havne- og farvannsloven § 18 annet ledd første punktum kreves tillatelse fra kommunen til arbeid og anlegg utenfor plan- og bygningslovens virkeområde. For at noe skal kunne betegnes som «arbeid og anlegg», må det være forbundet med grunnen og av en viss varighet og størrelse. Begrepet tolkes mer innskrenkende enn ordet «tiltak» i § 6 tredje ledd. Faller tiltaket innenfor plan- og bygningslovens virkeområde kreves tillatelse for de arbeider som er nevnt i plan- og bygningsloven § 84, jf. § 18 annet ledd tredje punktum.

Det fremgår uttrykkelig av § 18 at hvis arbeidet mv. går inn under § 6 tredje ledd, må departementets tillatelse innhentes i stedet for kommunens.

Havne- og farvannsloven § 6 tredje ledd, § 8 annet og tredje ledd og § 18 annet ledd angir hvilke tiltak som krever tillatelse, men gir mindre informasjon om når tillatelse kan gis. Kystverket har utviklet en fast praksis for hvilke vilkår som må vurderes i forhold til ulike tiltak, bla. er det utarbeidet retningslinjer for brohøyder.

Formålsbestemmelsen i havne- og farvannsloven § 1 har imidlertid en veiledningsfunksjon ved at den nevner hensyn som det er tillatt og nødvendig å legge vekt på ved avgjørelser etter loven. Loven skal for det første legge forholdene til rette for en best mulig planlegging, utbygging og drift av havner. Videre skal loven trygge ferdselen, herunder ivareta hensynet til sikkerhet, fremkommelighet og alminnelig ferdsel til sjøs. Hensynet til all ferdsel til sjøs i det omsøkte området skal vurderes. Dette gjelder etter praksis også hensynet til fiskernes ferdsel og utøvelse av fisket. Etter forarbeidene til havne- og farvannsloven kan også miljøhensyn trekkes inn ved vurderingen av om tillatelse skal gis, jf. Ot. prp. nr. 3 (1983 – 84) s. 76.

Som regel kreves også tillatelse etter plan- og bygningsloven for tiltak som krever tillatelse etter havne- og farvannsloven. Søkeren har et selvstendig ansvar for at alle nødvendige tillatelser o.l. blir innhentet.

13.2.2 Forslaget i høringsnotatet

13.2.2.1 Behov for tillatelse

Til forskjell fra infrastrukturen på land, utgjør hele det farbare farvannet, både de merkede ledene og annet farbart farvann, en mulig transportåre og grunnlag for annen aktivitet. Farvannet er en ressurs med stor betydning for sjøtransport, øvrig næringsliv, for friluftsliv og rekreasjon, bosetting og for rikets sikkerhet. Hensynet til slike allmenne interesser som kan lide skade ved tiltak og inngrep har vært bakgrunn for reglene om tillatelse i havne- og farvannsloven.

Den utnytting og påvirkning av farvannet som omfattes av havne- og farvannslovens regler, kan ha betydelige konsekvenser. Dels kan skadevirkningene være store, for eksempel gjennom tap av gode farleder, ankringsplasser, nødankringsplasser, fiskefelt, utgifter for staten til oppmerking, mudring, og trafikkregulering, og dels kan de i praksis være irreversible, for eksempel ved bygging av broer. Utnytting og påvirkning av farvannet som omfattes av havne- og farvannslovens regler kan også ha betydelige positive effekter, f.eks. utvikling av petroleumsnæringen og oppdrettsnæringen og statlige tiltak for å bedre fremkommelighet og sikker sjøverts ferdsel. Slike tiltak har også stor betydning for miljøsikkerheten i farvannet. De faktiske forhold er forskjellige, slik at det i mange tilfelle byr på problemer å fastsette generelle regler som gir presis veiledning. Det er derfor ønskelig å foreta en konkret vurdering av det planlagte tiltakets virkninger på forhånd, slik at det ut fra kryssende interesser kan vurderes om tiltaket bør tillates, og i tilfelle hvilke vilkår som bør settes i lys av de lokale forholdene.

Det er på denne bakgrunn et behov for forhåndstillatelse til farvannstiltak. En etterhåndskontroll vil ikke være tilstrekkelig, verken for å unngå irreversible virkninger av farvannstiltak, eller av hensyn til tiltakshaverne selv. Etterhåndskontroll kan imidlertid være tjenlig for å sikre at gitte tillatelser med vilkår blir oppfylt.

13.2.2.2 Kriterier for plikt til å innhente tillatelse

Krav om tillatelse for nye tiltak kan tenkes avgrenset etter forskjellige kriterier. Det kan dels være forholdet selv (art, størrelse, lokalisering), dels kan kriteriene være knyttet til virkningene av tiltaket (art, berørte interesser, styrke, omfang).

Det er ikke praktisk å avgrense søknadsplikten til bestemte typer tiltak. For å kunne vurdere konsekvensene for sikkerheten og fremkommeligheten i farvannet og for annen utnytting av farvannet, bør i utgangspunktet alle slags tiltak falle inn under tillatelsesplikten. Unntak fra dette bør bare gjøres når man kan fastslå at visse typer tiltak ikke vil ha virkninger som det er behov for å kunne vurdere under behandling av søknad om tillatelse. I høringsnotatet foreslås det derfor – i tråd med gjeldende lov – at kravet om tillatelse skal gjelde for farvannstiltak generelt.

I høringsnotatet er det vurdert om tiltak under en viss størrelse bør fritas for tillatelse. Virkningene av et farvannstiltak avhenger imidlertid ikke bare av tiltakets egen størrelse, men også av størrelsen av og forholdene ellers i farvannet hvor det utføres. Det er derfor ikke hensiktsmessig å lovfeste et generelt størrelseskriterium for plikten til å inneha tillatelse.

Tillatelsesplikten etter gjeldende rett er som det fremgår over avgrenset til tiltak som kan ha visse virkninger, eller tiltak som kan berøre visse interesser.

Plikten til å innhente tillatelse bør gjelde for tiltak som berører de sentrale interesser som havne- og farvannsloven er ment å sikre. I farvannsforvaltningen vil de sentrale hensyn under loven være sikker ferdsel, god fremkommelighet og annen sikker bruk av farvannet.

Forslaget i høringsnotatet konsentrerer derfor som et utgangspunkt søknadsplikten til tiltak som kan påvirke sikkerheten eller fremkommeligheten i farvannet, jf. høringsutkastet § 4 – 1. Kriteriet er imidlertid ganske åpent, og krever nærmere veiledning. Dette gjøres dels ved å regne opp noen eksempler på tiltak som vil være omfattet, og som samtidig gir klare antydninger om hvordan inngangskriteriet skal tolkes. Som tiltak som er søknadspliktige nevner loven fortøyningsinstallasjoner, kaier, brygger, broer, luftspenn, mudring, dumping, akvakulturanlegg, lyskilder, kabler og rør, men denne oppregningen er altså ikke uttømmende.

Hensynet til å begrense unødig saksforberedelse og saksbehandling, og dessuten motvirke tvil hos søker, tilsier at alle tiltak som ikke har nevneverdige virkninger som nevnt, bør holdes utenfor tillatelsesplikten. På den annen side er det behov for en nærmere grensedragning av de tiltak som alltid vil kreve tillatelse. Virkningskriteriet kan i praksis være krevende å utforme på en måte som ivaretar disse hensyn. Det foreslås derfor at departementet ved forskrift eller enkeltvedtak kan fastsette om et tiltak eller en gruppe av tiltak etter sin art bare kan settes i verk etter tillatelse etter paragrafen her, eller at visse tiltak ikke krever tillatelse dersom tiltaket er meldt til myndigheten etter loven innen fastsatt frist før tiltaket settes i verk.

Tiltak som kan være av betydning for Kystverkets eller Forsvarets anlegg, innretninger eller virksomhet bør fortsatt kreve tillatelse, se høringsutkastet § 4 – 2.

13.2.2.3 Kriterier for tildeling av tillatelse

I høringsnotatet er det vurdert at det ikke er hensiktsmessig å legge opp til lovbundne tillatelser etter havne- og farvannsloven. Farvann kan være svært ulike og loven skal favne ulike typer farvannstiltak. Det foreslås derfor at forvaltningen på basis av de formål og hensyn loven gir anvisning på, gis myndighet til å foreta en skjønnsmessig vurdering av om tillatelse skal gis.

Det foreslås imidlertid at det gjennom forskrift med hjemmel i loven kan være aktuelt å fastsette at tillatelse skal gis til spesifiserte tiltak, når bestemte betingelser er oppfylt. Dette vil særlig være aktuelt for mindre tiltak.

13.2.2.4 Tillatelsesmyndighet

Myndighet til å gi tillatelse vil med den nye loven bli delt mellom stat og kommune i tråd med den generelle ansvarsdelingen under loven. Den geografiske plasseringen av et tiltak vil dermed være avgjørende for hvem som er rette myndighet. For ordens skyld presiseres denne ansvarsdelingen i lovens kap. 4. Tiltak som søkes etablert utenfor grunnlinjen, eller som kan påvirke ferdselen i hovedled eller biled, krever tillatelse fra departementet. Innenfor kommunens sjøområde er det kommunen som er tillatelsesmyndighet. Dette forutsetter at den inndeling i hovedled og biled som Kystverket i praksis bygger på i dag må forskriftsfestes og bekjentgjøres. I særlige saker, hvor det for eksempel på grunn av farvannets beskaffenhet er sterkt behov for den ekspertise som Kystverket har som farvannsforvalter, kan det ved enkeltvedtak eller forskrift besluttes at staten overtar behandlingen av en søknad om tillatelse. Hvor det av ulike årsaker er tvil rundt et tiltaks plassering, for eksempel fordi det beveger seg, kan det også være praktisk at staten overtar behandlingen.

13.2.3 Høringsinstansenes syn

Bergen og omegn havnevesen er positiv til at bestemmelsen er mer konkret enn dagens § 18 og § 6, og uttaler at «med en slik konkretisering av hva som krever tillatelse, tror vi at det blir lettere for folk flest å forholde seg til søknadsplikten for tiltak i sjø.»

Sjømannsforeningens landsforbund mener det er viktig å skille mellom de forskjellige tiltakene i sjøen som kan påvirke sikkerheten og fremkommeligheten, som bl.a. fortøyningsinstallasjoner, fortøyningsbøyer m.m. Enkeltbøyer eller flere bøyer (bøyehavn) er et økende problem og kan ha konsekvenser for fremkommeligheten.

Norsk havneforbund og Norsk Havneforeningkommenterer at arbeidet med tillatelser som omtales i dette kapittel, normalt vil tilligge havnemyndigheten, og at det derfor må foreligge mulighet til å finansiere dette arbeidet.

Kystverket er enig i at plikt til å søke tillatelse knyttes til et virkningskriterium, men viser til at bestemmelsen har et vidt virkeområde. Det antas at spørsmålet om tiltaket kan påvirke sikkerheten eller fremkommeligheten i farvannet, bare vil være et inngangskriterium for om et tiltak i det hele tatt skal vurderes etter loven. Det savnes en anvisning på nærmere kriterier forvaltningen kan ta hensyn til i vurderingen av om tillatelse skal eller kan gis, utover virkninger for sjøtransport, annen ferdsel på sjøen eller annen aktivitet i farvannet. Myndighetsutøvelsen etter havne- og farvannsloven er i dag i stor grad preget av skjønn og det er derfor svært viktig med grundig opplæring og veiledning av kommunene. Kystverket savner en nærmere redegjørelse for, og eksempler på, når et tiltak som ligger i kommunens område «kan påvirke sikkerheten og fremkommeligheten i hovedled eller biled».

Kystverket fremholder at forslaget endrer grensen vesentlig mellom statens og kommunens ansvar sammenlignet med dagens forvaltning. For at dette ikke skal gå på bekostning av fremkommelighet og sikkerhet i farvannet, bør enkelte typer tiltak defineres som statlig ansvar, uten hensyn til hvor tiltaket skal iverksettes, ved forskrift som bør tre i kraft samtidig med loven. Det bør videre vurderes å ta inn en hjemmel for departementet til å avgjøre om et tiltak faller inn under statens eller kommunens myndighetsområde. Kystverket mener at det er et særlig behov for at tillatelser til akvakulturanlegg, farvannskrysninger og vindmølleparker legges uttrykkelig til staten allerede fra lovens ikrafttredelse.

Fiskeridirektoratetuttaler at tillatelser til akvakultur i medhold av havne- og farvannsloven i mye større grad vil bli et kommunalt ansvar ved at kompetansen deles mellom stat og kommune. Fiskeridirektorat mener denne fordelingen reiser en del prinsipielle problemstillinger og uttaler at:

«Kommunen er planmyndighet og skal etter loven samordne mellom statlig, fylkeskommunal og kommunal virksomhet. En overføring av myndighet fra et statlig sektororgan til en kommune er kontroversielt fordi det kan medføre konflikt mellom rollen som planmyndighet og sektormyndighet. Gjøres dette i medhold av havne- og farvannsloven, er det etter vår oppfatning grunn til å antesipere rollekonflikt. Fiskeridirektoratet går derfor mot å overføre myndighet etter havne- og farvannsloven til kommunene.»

13.2.4 Departementets vurdering

Departementet vurderer at ordningen med forhåndstillatelse for farvannstiltak basert på en konkret vurdering av det planlagte tiltakets virkninger på de kryssende interesser, må videreføres. Det understrekes at behandling av søknader etter havne- og farvannsloven foreslås finansiert gjennom et eget saksbehandlingsgebyr, jf § 6.

Departementet bemerker at det er tilstrekkelig at et tiltak kan tenkes å påvirke sikkerheten eller fremkommeligheten i hoved- eller biled for å bringe det under statens tillatelsesmyndighet. Tiltak som planlegges innenfor grensene for hoved- eller biled vil alltid kunne påvirke sikkerheten eller fremkommeligheten. For andre tiltak må det bero på en konkret vurdering om tiltaket kan tenkes å påvirke trafikken i hoved- eller biled.

Søknadsplikten er knyttet til enhver aktivitet som kan påvirke sikkerheten eller fremkommeligheten i farvannet. Det er på bakgrunn av bl.a. Kystverkets innspill gjort noen justeringer i de eksemplene på oppregningen av tiltak som normalt vil være søknadspliktige, forutsatt at de har kvalifisert virkning på farvannet. Det vises til merknadene til lovforslaget kapittel 4 for en detaljert redegjørelse for tiltak som er søknadspliktige.

Et spørsmål som er berørt av flere av høringsinstansene er hvorvidt kommunene har den nødvendige ekspertise og tilstrekkelige ressurser for behandling av kompliserte farvannssaker, og hvorvidt tillatelsesmyndigheten for enkelte typer tiltak uttrykkelig bør legges til staten, slik som for eksempel akvakulturanlegg, farvannskrysninger og vindmølleparker.

Det er ønskelig at kommunene gis et alminnelig forvalteransvar for sikkerhet og fremkommelighet i kystområdene, herunder saksbehandling av saker som påvirker sikkerhet og fremkommelighet i farvannet. Dette støttes bl.a. av hensynet til lokal tilstedeværelse og lokalkunnskap hos den kommunale forvaltning, og at beslutninger på kommunalt nivå kan bidra til større lokal interesse rundet ivaretakelse av sikkerhet og fremkommelighet ved utbygginger i farvannet.

Departementet legger således til grunn, som generelt utgangspunkt, at kommunene innenfor lovens rammer bør ha skjønnsmessig frihet til å avgjøre saker med betydning for egen kommune.

Staten vil likevel kunne utøve sterk påvirkning på uheldige kommunale vedtak gjennom å trekke opp forvaltningspraksis som klageinstans, jf. lovforslaget § 12. Staten bør likeledes gi visse føringer samt føre en viss kontroll med de kommunale vedtak i medhold av lovforslaget kapittel 4, både av hensyn til likhet i kommunene og for å videreføre en del av den ekspertisen Kystverket så langt har opparbeidet gjennom behandling av farvannssaker.

Departementet er likevel enig i at tillatelse til visse tiltak vil kunne ha stor betydning for sikkerheten i farvannet og innebære kompliserte nautiske vurderinger. Noen tiltak vil dessuten kunne få irreversible effekter for fremkommeligheten ikke bare i den kommune som behandler søknaden, men også i nabokommuner. Tiltak som rørledninger for olje og gass, vil kunne gå gjennom flere kommuner og kanskje bare tilgodese næringsinteresser i mottakerkommunen. Slike og andre tiltak kan ha en slik karakter at de berører viktig nasjonale interesser, og bør vurderes på statlig nivå.

Imidlertid er departementet enig i at plassering av akvakulturanlegg normalt vil kunne få betydning for sikkerheten og fremkommeligheten i farvannet og alltid vil være søknadspliktig. Ettersom bruken av kystsonen er mangeartet og kompleks, er det viktig at det skapes gode prosesser for prioritering mellom ulike interesser. Videre ønsker departementet å bidra til at havbruksnæringen får tilgang på areal i kystsonen, og at dens arealutnyttelse blir best mulig. Det tilsier at akvakulturanlegg alltid skal være søknadspliktig i.h.t. havne- og farvannsloven og at tillatelsesmyndigheten legges til departementet. Dette vil ivareta hensynet til likebehandling samt at det vil være mer i samsvar med delegasjonsadgangen som foreslått i lovforslaget § 32, 3. ledd.

Departementet har på denne bakgrunn kommet til at det bør gis en forskrift som definerer bestemte typer av tiltak som krever tillatelse av staten i stedet for kommunen. I tillegg bør departementet kunne gripe inn i det enkelte tilfelle, og overta behandlingen av visse typer tiltak som ikke er forskriftsregulert, men som viser seg å ha virkninger av samme art som de som er definert i forskrift, se lovforslaget § 26 tredje ledd. En slik ordning vil også kunne ivareta hensynet til likebehandling og fornuftig ressursfordeling.

Det er reist spørsmål om kommunen havner i en «rollekonflikt» som planmyndighet etter plan- og bygningsloven og sektormyndighet etter havne- og farvannsloven. Saksbehandling etter havne- og farvannsloven er underlagt de alminnelige kravene til god saksbehandling og det må forventes at kommunens utøver saksbehandlingen i tråd med intensjonene i havne- og farvannsloven. Kommunen er videre planmyndighet for all kommunal næringsaktivitet, men naturligvis under hensyn til statlige og fylkeskommunale prioriteringer, og situasjon er derfor ikke særegen for saksbehandling etter havne- og farvannsloven.

Departementet vil også presisere at det ved tiltak som krever tillatelse etter havne- og farvannsloven normalt også vil være nødvendig med byggetillatelse etter plan- og bygningsloven. Forslaget til revidert havne- og farvannslov endrer ikke på dette og eksisterende rutiner forutsettes videreført. Ved saksbehandling må det også undersøkes om det er utarbeidet planer for det aktuelle området. En slik plan behøver ikke være bindende for saksbehandlingen, med den vil kunne gi verdifull informasjon om saken.

13.3 Kriterier for og vilkår i tillatelse. Pålegg om forhåndsundersøkelse

13.3.1 Gjeldende rett

Gjeldende havne- og farvannslov har en generell vilkårshjemmel i § 9. Vilkårene kan «omfatte undersøkelser, utførelse, dimensjonering, utstyr, vedlikehold og bruk, samt andre nødvendige tiltak». Vilkårsbestemmelsen gjelder både for tiltak etter § 6, § 8 annet ledd og § 18. I følge forarbeidene til § 9 kan det også fastsettes vilkår ut fra miljøhensyn, jf. Ot.prp. nr. 3 (1983 – 1984) s. 76. Hvilke vilkår som skal settes, vurderes konkret fra sak til sak, men Kystverket har utarbeidet et sett med standardvilkår som vurderes, avhengig av tiltakstype.

Det har vært fastsatt vilkår om erstatningsansvar på objektivt grunnlag for skader/ulemper som tiltaket vil påføre fiskerne i området. I forbindelse med Norsk Hydros bygging av oljeterminal på Sture ble det søkt om tillatelse til utfylling og deponering av masse i sjøen. Det ble bl.a. reist spørsmål om havne- og farvannsloven § 9 gir hjemmel til å gjøre tillatelsen betinget av at Norsk Hydro skulle være erstatningsansvarlig på objektivt grunnlag for skader og ulemper som tiltaket ville påføre fiskerne i området. Lovavdelingen i Justis- og politidepartementet antok at vilkåret kunne stilles. Det tok sikte på å redusere mulige skadevirkninger av utfyllingen.

Ved lov 23. desember 1988 nr. 100 ble det i § 9 tilføyd regler om at tvister om oppfyllelse av vilkår skal avgjøres av en nemnd.

13.3.2 Forslaget i høringsnotatet

13.3.2.1 Adgangen til å stille vilkår

Med grunnlag i den alminnelige forvaltningsrettslige vilkårslæren er det vid adgang til å fastsette vilkår for tillatelse. Hvilke vilkår som kan settes, beror på en konkret vurdering av tiltaket det søkes tillatelse om. Det må ved vurderingen stilles krav om saklig sammenheng mellom vilkåret og tillatelsen (vedtaket) for øvrig, slik at vilkåret er egnet til å tilgodese formål eller hensyn som etter loven er relevante for vedtaket. Det er også en grense for hvor inngripende vilkårene kan være.

Når det gjelder vilkår som begrenser de umiddelbare skadevirkningene som et farvannstiltak ellers vil ha for allmenne interesser, kan en gå relativt langt i å sette vilkår. Vilkår om kompensasjon eller erstatning kan fastsettes ut fra en konkret vurdering, men det er ikke adgang til å fastsette vilkår om betaling av avgifter uten særlig hjemmel.

I noen sammenhenger er det nødvendig å gå lengre enn det forvaltningen har adgang til med utgangspunkt i den alminnelige vilkårslære, f.eks. ved fastsettelse av vilkår om erstatning og/eller kompensasjon. Også mer spesielle vilkår kan det være grunn til å nevne utrykkelig i loven. Det foreslås på denne bakgrunn å videreføre bestemmelsen i § 9 med noen lovtekniske justeringer.

Adgang til å sette vilkår, som kan gå ut på at tvister om oppfyllelse av vilkår skal avgjøres av en nemnd, anses som en noe omstendelig og spesiell ordning som også er lite brukt. Det foreslås derfor ikke at denne muligheten videreføres.

13.3.2.2 Pålegg om forhåndsundersøkelse

I høringsnotatet er det vurdert om det er behov for en særlig adgang til ved enkeltvedtak å kreve at tiltakshaver foretar nærmere undersøkelser før det kan treffes vedtak om tillatelse.

Utgangspunktet for forvaltningens søknadsbehandling etter kapittel 4 er at tiltakshaver selv fremskaffer og eventuelt bearbeider de opplysninger som er nødvendige for at forvaltningen skal kunne behandle søknaden, herunder dokumenter, kart, skisser, analyser mv. Flere bestemmelser i forvaltningsloven forutsetter partens medvirkning i søknadsfasen, og i praksis vil slik informasjon bli tilveiebrakt i samråd med forvaltningen.

I den utstrekning det er nødvendig med nærmere undersøkelser eller utredninger for å få saken tilstrekkelig opplyst, ut over de opplysninger mv. som tiltakshaver kan fremskaffe, må dette i utgangspunktet utføres og bekostes av forvaltningen. Hvis ikke ville forvaltningen være henvist til å avslå søknaden eller gi tillatelse på et usikkert faktisk grunnlag. Dette er bakgrunnen for at det foreslås en adgang for tillatelsesmyndigheten til å kreve undersøkelser før vedtak kan treffes etter lovens kapittel 4.

13.3.3 Høringsinstansenes syn

For å motvirke ulik praksis i kommunene foreslår Kystverket at det utarbeides veiledere om bruk av vilkår og eksempler på typer av vilkår. Kystverket mener at formålet med loven gir begrenset adgang til å skille mellom fiskeri og annen bruk av farvannet når en skal vurdere et tiltak, og ber departementet vurdere vilkåret om erstatning til fiskere.

Justis- og politidepartementet påpeker at en regel om erstatning i forbindelse med tiltak bør vurderes og inntas i en egen bestemmelse.

Norsk havneforbund og Norsk Havneforeningantar at kravene i bestemmelsen om pålegg om undersøkelser i utgangspunktet ivaretas av tilsvarende bestemmelse i plan- og bygningsloven.

Miljøverndepartementet uttaler til § 4 – 3 at det bør presiseres at tiltakshaver skal sende melding om utført arbeid til Statens kartverk for kunngjøring i Etterretning for sjøfarende og for oppdatering av nautiske kart.

13.3.4 Departementets vurdering

Adgangen til å sette vilkår er i mange tilfeller en praktisk måte for forvaltningen til å ivareta ulike hensyn og motvirke uheldige konsekvenser som et tiltak kan medføre. En klar lovhjemmel om denne adgangen anses som viktig, både av hensyn til forvaltningens saksbehandling og opplysning til tiltakshaver. Hvilke nærmere vilkår som kan settes må vurderes konkret i det enkelte tilfelle, men det gjelder begrensninger om at vilkårene må ligge innenfor rammen av de hensyn og formål som er relevante etter havne- og farvannsloven.

Bruken av vilkår i tillatelsen må ses i sammenheng med adgangen til å pålegge tiltakshaver å foreta undersøkelser for å klarlegge tiltakets konsekvenser før tillatelse gis. En utredning vil kunne være klargjørende når konsekvensene av tiltaket er usikre eller uoversiktlige, og kan således være av betydning for om det er nødvendig med vilkår i tillatelsen, og i så fall hvilke vilkår som er relevante.

Forvaltningsmyndighetens interesse i en konsekvensanalyse må stå i et rimelig forhold til de ulemper det medfører for tiltakshaver i den enkelte sak, og setter slik sett en grense for adgangen til å gi pålegg om undersøkelse.

Departementet er enig i at melding til Statens kartverk om publisering av tiltak i sjøkart og Etterretning for sjøfarende er et godt forslag. Dette må imidlertid vurderes nærmere i det enkelte tilfellet, se § 11 annet ledd.

Etter forslaget kan det fastsettes vilkår om kompensasjonstiltak og objektiv erstatningsplikt overfor fiskere for skade på og tap av fiskeredskap, som oppstår som følge av tiltaket. Ved tiltak i farvannet vil det ofte kunne være fare for at fiskeriene kan bli skadelidende, ved at fiskeplasser må oppgis, eller ved tap av eller skade på redskap. Erstatningshjemmelen er imidlertid begrenset til skader som oppstår på redskap, eller at redskap må oppgis som følge av tiltaket. Det er således en forutsetning at det har vært fiskeriaktivitet i området tidligere, og at det har vært nyttet redskaper som kan ta skade av tiltaket. En uttalelse fra Fiskeridirektoratet vil i praksis måtte tillegges stor vekt i denne vurderingen.

13.4 Beskyttelse av bestemte områder

13.4.1 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslås en ny bestemmelse som gir departementet hjemmel til å fastsette forbud mot, eller sette vilkår for etablering av tiltak i områder som har særlig verdi for marint biologisk mangfold.

Formålet med slik forhåndsbeskyttelse er å sikre områder mot tiltak som kan være til skade for verneinteressen. Det beror altså på verneinteressen hvor langt beskyttelsen rekker. Eksempler på områder med særlig verdi for marint biologisk mangfold, kan være viktige gyte- og oppvekstområder for marine arter, områder som er kartlagt i forbindelse med marint vern, og viktige utvandringsområder for anadrom laksefisk, herunder etablerte nasjonale laksefjorder. Andre eksempler kan være sårbare marine habitater som havfjell, kaldvannskorallrev og andre sensitive undervannsområder. Ved at man på forhånd vurderer hvilken adgang det bør være til etablering og drift av tiltak i et område, vil man normalt få et mer veltilpasset og helhetlig vern. I tillegg spares ressurser på saksbehandling fra sak til sak.

Beskyttelse må ses i sammenheng med vern og tiltak som iverksettes av andre myndigheter og i medhold av annet lovverk som f.eks. plan- og bygningsloven og naturvernloven. Det vises i denne sammenheng særlig til NOU 2004: 28 «Lov om bevaring av natur, landskap og biologisk mangfold (naturmangfoldloven)» og NOU 2005: 10 «Lov om forvaltning av viltlevende marine ressurser», særlig kap 6.4 med videre henvisninger. Hovedformålet med en slik sektorvernbestemmelse er muligheten for å utfylle eller tilpasse vernet til andre vernevedtak. At havne- og farvannsloven selv inneholder hjemmel for vern legger til rette for mer nyanserte og fleksible vernevedtak.

13.4.2 Høringsinstansenes syn

Kystverketer negativ til forslaget om en beskyttelsesbestemmelse for bevaring av marint biologisk mangfold i havne- og farvannsloven, og mener at forslaget bør utgå. Beskyttelse av bestemte områder vil etter denne bestemmelsen kun omfatte begrensninger for tiltak eller forbud mot tiltak. Kystverket verken har eller bør ha kompetanse til å ivareta biologisk mangfold, da det er andre fagetater som ivaretar dette. Kystverket er videre i tvil om forslaget gir en hensiktsmessig beskyttelse, og antar at annet lovverk med formål om å bevare biologisk mangfold er bedre egnet.

Miljøverndepartementet fremholder at det er viktig at slike forbud e.l. utformes i samarbeid med andre fagmyndigheter og tilhørende forskningsmiljøer og begrenses klart til å gjelde tiltak som reguleres av loven. Miljøverndepartementet understreker at bestemmelsen må forstås som et supplement til, og ikke som en mulig erstatning for bestemmelser som gir grunnlag for beskyttelse etter annen lovgivning.

Statens forurensningstilsyn (SFT) er i utgangspunktet positiv til at det foreslås en generell hjemmel i havne- og farvannsloven til å fastsette forbud mot eller sette vilkår for iversetting av tiltak dersom dette er nødvendig for å bevare områder med særlig verdi for marint biologisk mangfold. SFT viser til at alle sektormyndigheter har ansvar for at tiltak og aktiviteter på eget område ikke gir unødige miljøbelastninger og at miljøhensyn integreres i sektorpolitikken. SFT forutsetter at den foreslåtte hjemmelen praktiseres på en måte som er i tråd med strategiske og nasjonale miljømål og videre at Fiskeri- og kystdepartementet innleder en nær dialog med miljøvernmyndighetene i saker der det er aktuelt å bruke bestemmelsen. Dette for å sikre gode miljøfaglige begrunnelser og god samordning med miljøvernmyndighetenes virkemiddelbruk.

SFT understreker at opprettelse av beskyttede områder etter havne- og farvannsloven ikke kan komme til erstatning for vern og andre former for beskyttelse etter miljøvernforvaltningens eget lovverk

Fiskeri og havbruksnæringens landsforeningbemerker at bestemmelsen åpner for at næringsvirksomhet må vike for avsettelse av områder med særlig biologisk mangfold, og anser at slike områder primært bør avsettes på bakgrunn av kunnskap gjennom kommunenes arealplanlegging, samtidig som mulig bruk, vern og konsekvensvurderinger legges til grunn. Alternativt bør vern av områder foretas gjennom bruk av relevant lovverk i forbindelse med mer overordnete vernetiltak.

13.4.3 Departementets vurdering

Bestemmelsen åpner for at departementet kan fastsette forbud mot eller sette vilkår for tiltak for å bevare bestemte områder med særlig verdi for marint biologisk mangfold. Vedtaksformen kan være forskrift eller enkeltvedtak.

Departementet vil påpeke, som uttalt av Miljøverndepartementet, at bestemmelsen må forstås som et supplement til, og ikke som en mulig erstatning for bestemmelser som gir grunnlag for beskyttelse etter annen lovgivning. Bestemmelsen er også begrenset til å gjelde tiltak etter havne- og farvannsloven. Dersom bestemmelsen skal komme til anvendelse, forutsetter dette samarbeid med kompetente fagmyndigheter samt at bestemmelsen på en hensiktsmessig måte kan utfylle bestemmelser etter annet lovverk som skal ivareta verneinteresser.

For at bestemmelsen skal kunne komme til anvendelse må det videre være en interessekonflikt mellom det aktuelle tiltak og bevaringsinteresser knyttet til det aktuelle området. Området bevaringstiltak vurderes i forhold til, må ha en særlig verdi for marint biologisk mangfold. Bestemmelsen vil kunne omfatte alle marine organismer, dvs både planter og dyr, stedegne og vandrende arter. Eksempler på områder med slik særlig verdi kan være viktige gyte- og oppvekstområder for marine arter, områder som er kartlagt i forbindelse med marint vern, og viktige utvandringsområder for anadrom laksefisk, herunder etablerte nasjonale laksefjorder, se for øvrig punkt 13.4.1.

Bestemmelsen vil kreve samarbeid med kompetente fagmyndigheter og bestemmelsen må sees i sammenheng med annet lovverk som skal ivareta verneinteresser og fastsettelse av verneområder. Bestemmelsen er begrenset til å gjelde tiltak etter havne- og farvannsloven.

Tilsvarende vernebestemmelse er inntatt i akvakulturloven § 14, og er også foreslått i Ot.prp. nr. 20 (2007 – 2008) om lov om forvaltning av viltlevande marine ressursar (havressurslova).

Bestemmelsen bør også sees i forhold til pågående prosess kyttet til arbeidet med utkast til ny naturmangfoldlov. Bestemmelsen her bør anvendes i samsvar med prinsippene i ny naturmangfoldlov når denne trer i kraft.

13.5 Bortfall av tillatelse

13.5.1 Gjeldende rett

Et vedtak om tillatelse etter gjeldende havne- og farvannslov innebærer en rett, men ingen plikt, for innehaveren av tillatelsen til å iverksette tiltaket. Utgangspunktet er at tiltakshaveren står fritt til å utnytte tillatelsen. Tillatelsen står ved makt uten tidsbegrensning, med mindre tillatelsesvedtaket fastsetter en frist for å sette i gang tiltaket, eller tillatelsen er tidsbegrenset.

13.5.2 Forslaget i høringsnotatet

Manglende utnyttelse av en tillatelse vil i enkelte tilfeller innebære at man beslaglegger areal som kunne vært nyttet til andre formål. Dette kan være uheldig. En måte å sikre at tillatelser utnyttes er å fastsette en frist for igangsetting som må overholdes for at tillatelsen skal bli stående ved lag. Etter plan- og bygningsloven § 96 faller en byggetillatelse bort hvis arbeidet ikke er satt i gang senest innen tre år etter at tillatelsen er gitt. Vannressursloven § 9 fastsetter på sitt område at en konsesjon bortfaller hvis arbeidet ikke blir satt i gang senest tre år etter at konsesjon ble gitt. Det anses hensiktsmessig å innføre tilsvarende regler om frist for igangsetting av tiltak i samsvar med havne- og farvannsloven, jf. utk § 4 – 6. Dersom tillatelsen faller bort, må tiltakshaver søke på nytt for å iverksette det aktuelle tiltaket.

13.5.3 Høringsinstansenes syn

Kystverket foreslår at bestemmelsen om bortfall av tillatelse bør utvides, slik at den også omfatter de tilfeller hvor den forutsatte bruken av tiltaket blir innstilt og viser til plan- og bygningsloven § 96 som har tilsvarende bestemmelse.

13.5.4 Departementets vurdering

Departementet anser at en tillatelse bør bortfalle hvis arbeidet med et tiltak ikke er satt i gang senest tre år etter at tillatelsen ble gitt. Bestemmelsen gjelder alle typer tiltak som krever tillatelse etter utkast til §§ 4 – 1 og 4 – 2. Bestemmelsen vil samsvare med plan- og bygningslovens tilsvarende bestemmelse. Det vises for øvrig til merknadene til §§ 57 og 61.

13.6 Samordning av myndighet

13.6.1 Gjeldende rett

I gjeldende lov § 5 siste ledd er departementet gitt hjemmel til å delegere myndighet etter havne- og farvannsloven til Fiskeridirektoratets regionskontorer i saker som faller inn under lov om oppdrett av fisk, skalldyr mv. Delegasjonsadgangen er begrenset til å gjelde enkeltvedtak i typer av saker som må anses kurante.

13.6.2 Forslaget i høringsnotatet

For å sikre en ryddig og effektiv saksbehandling foreslås det i høringsnotatet å videreføre ordningen i gjeldende lov § 5 siste ledd, jf. utk § 4 – 7 første ledd. I høringsnotatet fremgår det at denne delegasjonsadgangen bør utvides til også å gjelde saker som faller inn under lov om akvakultur av 17. juni 2005 nr. 79. Forslaget er begrunnet i et ønske om å effektivisere søknadsbehandlingen i saker som krever tillatelse etter flere sektorlover. Adgangen til delegasjon er imidlertid foreslått begrenset til kurante saker.

Som «kurante» saker regnes ikke saker om anlegg som kan føre til endring av elveløp, farled eller strømforhold eller innskrenkning av farvannet til hinder for ferdselen i dybde, bredde eller høyde. Det samme gjelder når anlegget søkes lokalisert i eller nær opp til hovedleder, Forsvarets eller Kystverkets anlegg, havneanlegg, ankerplasser, statens fortøyningsanordninger, traseer for kabler eller ledninger, opplagsplasser, områder for grus, sandopptak eller friluftsområder. Delegasjonsmyndighet gjelder dessuten ikke når anlegget på annen måte vil føre til sjenanse eller ulempe for havnedrift eller sjøverts ferdsel.

Det foreslås videre en ny bestemmelse om adgang til å gi forskrift om at tillatelse til bestemte typer tiltak etter havne- og farvannsloven kan erstatte tillatelse etter andre lover, jf. utk § 4 – 7 annet ledd. En slik forskrift kan være et tilsvarende middel til å samordne og forenkle den administrative behandling av tiltak som i utgangspunktet faller inn under flere lover ved å legge behandlingen hos sektormyndigheten under havne- og farvannsloven. Myndigheten til å gi en slik forskrift er lagt til Kongen.

13.6.3 Høringsinstansenes syn

Kystverket påpeker at utgangspunktet for bestemmelsen er et ønske om en forenklet og raskere saksbehandling av akvakultursøknader. Fiskeridirektoratet koordinerer vedtakene fra statlige sektorinteresser. Kystverket fremholder at Fiskeridirektoratets behandling av slike saker i liten grad har vært forsinkende for denne koordineringen, og at det derfor vil være lite tid å hente ved behandling i en etat. Kystverket prioriterer akvakultursakene, og i de tilfeller der behandling av saker etter havne- og farvannsloven har virket forsinkende, skyldes dette at det ofte ikke følger god nok dokumentasjon med søknadene (kart, anleggsskisser m.m).

Utviklingen innen akvakulturnæringen har de senere årene ført til at akvakulturanleggene legges ut i langt mer eksponerte og åpne farvann enn tidligere. Disse farvannene benyttes også av andre næringer og annen ferdsel i langt større grad enn det som var tilfelle tidligere, da oppdrettsanleggene var lokalisert mer avskjermet. Akvakulturanleggene har også blitt betydelig større, både i arealutstrekning, i volum og i dybde. Kystverket mener at så komplekse anlegg krever større grad av nautiske og sikkerhetsmessige vurderinger enn mindre, mer avskjermede anlegg. Muligheten for konflikt mellom ferdsels- og akvakulturinteresser er økende som en følge av dette. Kystverket peker videre på at det i dagens akvakulturregime bare vil være et lite antall saker som faller inn under begrepet «kurante saker», og behovet for bestemmelsen synes derfor mindre. Kystverket mener at dersom utk. § 4 – 7 blir stående, så er det viktig at dagens praksis med en streng vurdering av hva som kan anses som en kurant sak ikke endres.

Bergen og omland havnevesen påpeker at det er så mange omstendigheter som unntar en sak fra å være «kurant» at bestemmelsen virker noe uthult. Det bes om at departementet presiserer kriteriene for «kurante» saker og hvem som avgjør hva som er kurant.

Miljøverndepartementet (MD)uttaler at bestemmelsens annet ledd innebærer at Kongen kan bestemme at tillatelse i bestemte sakstyper etter havne- og farvannsloven kan erstatte tillatelser etter andre lover. Etter MDs vurdering fremstår en så vidtrekkende og generelt formulert hjemmel for samordning av myndighet som uheldig. Et slikt system synes ikke minst å kunne gi grunnlag for et uklart rettskildebilde i mange saker og må som et minimum begrunnes med et særlig og konkret behov innenfor det aktuelle saksområdet. MD kan i utgangspunktet ikke se at det er godtgjort et slikt behov i dette tilfellet.

Dersom det likevel er ønskelig å beholde en mindre vidtrekkende bestemmelse, må ordningen etter MDs oppfatning begrenses til tillatelser som gis i medhold av lover som forvaltes av Fiskeri- og kystdepartementet, eventuelt andre konkret angitte lover etter nærmere avtale med ansvarlig departement.

Fiskeridirektoratet mener det bør benyttes et alternativt begrep til «kurante saker» og likeledes la merknadene angi delegasjon etter første ledd slik at dette framstår som en reell mulighet.

13.6.4 Departementets vurdering

Forslaget om adgangen til delegasjon av myndighet til Fiskeridirektoratet i saker som faller inn under lov om akvakultur av 17. juni 2005 nr. 79, bør videreføres. Bestemmelsen bør også ses i sammenheng med § 27 fjerde ledd som gir anledning til å bestemme at visse tiltak alltid må ha tillatelse etter loven her, og motsatt en ren meldeplikt for mer kurante tiltak. Det åpnes også for delegasjon til annen offentlig myndighet enn Fiskeridirektoratet og Fiskeridirektoratets regionskontorer for å sikre nødvendig fleksibilitet.

Departementet er imidlertid enig i at begrensningen av delegasjon til «kurante» saker kan medføre usikkerhet rundt delegasjonsadgangen. Ved delegasjon vil departementet kunne presisere den delegerte kompetansen gjennom det enkelte delegasjonsvedtak. For at loven skal være fleksibel foreslår departementet at kravet om kurante saker tas ut av lovens ordlyd. I stedet inntas det at departementet «helt eller delvis» kan delegere myndighet. Med dette ønskes det å få frem at det kan fastsettes nærmere begrensninger for den delegerte myndighet samt at utøvelsen av delegert myndighet kan presiseres nærmere. En vurdering av hvor langt delegasjonen skal gå må avgjøres i samråd med etatene, og må ta hensyn til at akvakulturanlegg de senere år synes å kreve større grad av nautiske og sikkerhetsmessige vurderinger som følge av plassering og økende arealbehov.

Delegasjon etter forslaget her vil etter lov om akvakultur av 17. juni 2005 nr. 79 også omfatte havbeite.

Forslaget om å innføre en bestemmelse om at Kongen kan gi forskrift om at tillatelse etter loven her kan erstatte krav om tillatelse (konsesjon, dispensasjon, tillatelse) etter andre lover, har departementet funnet at bør utgå. Forslaget er ikke begrunnet i konkrete behov.

Departementet har funnet at det i § 32 bør inntas en bestemmelse om at saksbehandling etter loven her, skal samordnes med plan- og bygningsloven, jf. første og annet ledd. Det vises til punkt 15.4 for nærmere omtale.