4 Virkeområde og sentrale definisjoner

4.1 Gjeldende rett

Det er ikke utarbeidet et særskilt regelverk for foretak som yter folkefinansieringstjenester i Norge. Folkefinansieringstjenester ytes i dag i henhold til regler som gjelder for annen virksomhet på finansmarkedsområdet. Tilbydere av lånebaserte folkefinansieringstjenester kan drive virksomhet som er konsesjonspliktig etter finansforetaksloven, eventuelt innrette virksomheten i medhold av låneformidlingslovens regler. Tilbydere av investeringsbaserte folkefinansieringstjenester er under dagens ordning som hovedregel henvist til å søke konsesjon etter verdipapirhandelloven.

4.2 Forordningen

Forordningen gir fullharmoniserte regler om yting av folkefinansieringstjenester, herunder regler om organisering, konsesjon og tilsyn med folkefinansieringsplattformer, drift av plattformen samt om åpenhet og markedsføring av tilbud om folkefinansieringstjenester, se forordningen artikkel 1 nr. 1.

Folkefinansiering er nærmere definert i forordningen artikkel 2. nr. 1 bokstav a. Etter bestemmelsen innebærer folkefinansiering matching av investorer som ønsker å tilby finansiering gjennom en folkefinansieringsplattform der aktiviteten består av:

1. Formidling av lån

2. Plassering uten fulltegningsgaranti av omsettelige verdipapirer og instrumenter som er tillatt for folkefinansiering og som er utstedt av prosjekteier eller et spesialforetak (special purpose vehicle, «SPV»), og mottak og formidling av ordre i de samme omsettelige verdipapirene og instrumentene.

For «plassering uten fulltegningsgaranti» og «mottak og formidling av ordre» viser definisjonen i artikkel 2 nr. 1 bokstav a punkt 2 til MiFID II vedlegg I avsnitt A nr. 1 og 7, slik at det fremgår at innholdet er det samme som i disse investeringstjenestene. Det er, som nevnt i proposisjonen punkt 2.2, gjort endringer i MiFID II for å unngå overlapp med folkefinansieringsforordningen. I endringsdirektivet til MiFID II innlemmes således tilbydere av folkefinansieringstjenester i listen av foretak og aktiviteter som er unntatt fra MiFID II, se direktiv EU 2020/1504 artikkel 1.

Det er gitt definisjoner av omsettelige verdipapirer og instrumenter tillatt for folkefinansiering, i forordningens artikkel 2 nr. 1 bokstav m og n. For omsettelige verdipapirer vises det til definisjonen i MiFID II artikkel 4 første ledd nr. 44. Instrumenter som er tillatt for folkefinansiering er definert som andeler i selskap med begrenset ansvar, som i det enkelte medlemsland ikke er underlagt begrensninger som reelt sett forhindrer dem fra å bli omsatt, inkludert begrensninger i måten de tilbys eller markedsføres overfor allmennheten.

Prosjekteier defineres i artikkel 2 nr. 1 bokstav h som enhver fysisk eller juridisk person som søker finansiering gjennom en folkefinansieringsplattform. Etter artikkel 2 nr. 1 bokstav q er et Special Purpose Vehicle (SPV) – spesialforetak – et foretak opprettet utelukkende for å gjennomføre en verdipapirisering som omhandlet i forordning (EU) nr. 1075/2013 artikkel 1 nr. 2 fastsatt av Den Europeiske Sentralbanken.

Forordningen artikkel 2 nr. 1 bokstav b definerer lån som avtaler der investor stiller et avtalt pengebeløp til rådighet for en prosjekteier i en avtalt periode, og hvor prosjekteieren påtar seg en ubetinget forpliktelse til å betale det aktuelle beløpet med påløpte renter tilbake til investor i overensstemmelse med en nedbetalingsplan.

Forordningen omfatter også individuell porteføljeforvaltning av lån. Porteføljeforvaltning er i artikkel 2 nr. 1 bokstav c definert som tilfeller der tilbyder av folkefinansieringstjenesten allokerer et beløp som investor har fastsatt på forhånd til ett eller flere prosjekter som tilbys på folkefinansieringsplattformen, i henhold til mandat fra investor og på grunnlag av skjønn for hver enkelt investor.

Forordningen artikkel 2 nr. 1 bokstav i definerer investor som enhver fysisk eller juridisk person som yter lån eller erverver verdipapirer eller instrumenter som er godkjent for folkefinansiering gjennom en folkefinansieringsplattform.

Kunde er i forordningen artikkel 2 nr. 1 bokstav g definert som enhver potensiell eller faktisk investor eller prosjekteier som folkefinansieringsforetaket yter, eller har planer om å yte, folkefinansieringstjenester til.

Etter forordningen artikkel 2 nr. 1 bokstav d er en folkefinansieringsplattform et offentlig tilgjengelig internettbasert informasjonssystem som drives eller forvaltes av en tilbyder av folkefinansieringstjenester. En tilbyder av folkefinansieringstjenester er definert som et foretak som yter folkefinansieringstjenester, se artikkel 2 nr. 1 bokstav e.

Forordningen artikkel 2 nr. 1 bokstav f definerer et folkefinansieringstilbud som enhver kommunikasjon fra tilbyder av folkefinansieringstjenester, i enhver form og ved ethvert middel, som inneholder tilstrekkelig informasjon om vilkårene for tilbudet og det prosjektet som tilbys til at det setter investor i stand til å investere i prosjektet.

Et folkefinansieringsforetak kan ikke ta imot innskudd eller andre tilbakebetalingspliktige midler fra allmenheten, med mindre foretaket har konsesjon som kredittinstitusjon etter artikkel 8 i direktiv 2013/36/EU (CRD IV).

Videre begrenser forordningen artikkel 1 nr. 3 nasjonale myndigheters adgang til å kreve konsesjon eller andre tillatelser mv. fra prosjekteiere og investorer som mottar og yter lån som formidles gjennom en folkefinansieringsplattform.

Av forordningen artikkel 8 nr. 1 fremgår det at foretak som yter folkefinansieringstjenester ikke kan yte kreditt til prosjekteier.

4.2.1 Unntak fra forordningens anvendelsesområde

Forordningen artikkel 1 nr. 2 gir enkelte unntak fra forordningens virkeområde. Etter artikkel 1 nr. 2 bokstav a gjelder forordningen ikke for prosjekteiere som er forbrukere. Dette innebærer at forordningen ikke gjelder lån til forbrukere.

Videre gjelder ikke forordningen for andre tjenester i tilknytning til folkefinansieringstjenestene som ytes i overensstemmelse med nasjonal rett, se artikkel 1 nr. 2 bokstav b. Unntaket bør leses i sammenheng med artikkel 12 nr. 13, som fastslår at folkefinansieringsforetak også kan drive virksomhet som ikke omfattes av forordningen, herunder virksomhet som omfattes av annen EU-lovgivning, eller som er regulert særskilt i nasjonal rett.

Det fremgår av artikkel 1 nr. 2 bokstav c at forordningen ikke omfatter folkefinansieringstilbud fra en enkelt prosjekteier på mer enn fem millioner euro beregnet over en periode på 12 måneder etter nærmere angitt metode. Samtidig tilføyes prospektforordningen artikkel 1 nr. 4 en ny bokstav k. Bestemmelsen fastsetter at plikten til å offentliggjøre prospekt etter prospektforordningen ikke gjelder for tilbud fremsatt gjennom et folkefinansieringsforetak, forutsatt at beløpet er under fem millioner euro, se forordningen artikkel 46. Dermed vil ikke folkefinansieringstilbud omfattes av kravet til utforming av nasjonalt prospekt, se verdipapirhandelloven § 7-5 og § 7-6.

4.2.2 Lånebasert folkefinansiering

Forordningen regulerer lånebasert folkefinansiering i form av formidling av lån, jf. definisjonen av folkefinansiering i artikkel 2 nr. 1 bokstav a. Etter fortalen avsnitt 11 omfattes blant annet tjenester som presentasjon av folkefinansieringstilbud til kunder, prissetting og vurdering av kredittrisiko av folkefinansieringsprosjektet eller prosjekteiere. I samme avsnitt vises det til at definisjonen bør hensynta ulike forretningsmodeller som muliggjør en låneavtale mellom en eller flere investorer og en eller flere prosjekteiere via folkefinansieringsplattformen.

Forordningen definerer lån som en avtale der en investor stiller et avtalt pengebeløp til rådighet for en prosjekteier i en avtalt periode, og hvor prosjekteieren påtar seg en ubetinget forpliktelse til å betale det aktuelle beløpet med påløpte renter tilbake til investor i overensstemmelse med en nedbetalingsplan, jf. artikkel 2 nr. 1 bokstav b.

Fortalen avsnitt 11 viser til at folkefinansieringsforetaket skal gjøre det lettere for prosjekteier og investor å inngå en låneavtale, men skal ikke opptre som kreditor overfor prosjekteier. Dette innebærer at folkefinansieringsforetaket ikke kan yte kreditt for egen regning, herunder yte lån til prosjekter som tilbys på foretakets plattform. Et folkefinansieringsforetak kan heller ikke motta innskudd eller andre tilbakebetalingspliktige midler fra allmennheten, med mindre foretaket har konsesjon som kredittinstitusjon, jf. fortalen avsnitt 9. Videre kan ikke et folkefinansieringsforetak drive betalingstjenestevirksomhet uten å ha tillatelse til dette, jf. fortalen avsnitt 29. Imidlertid åpner forordningen artikkel 12 nr. 14 for at kredittinstitusjoner og betalingsforetak kan drive med folkefinansiering etter en forenklet søknadsprosedyre.

Videre gir forordningen regler om individuell porteføljeforvaltning av lån, se artikkel 2 nr. 2 bokstav c. Porteføljeforvaltning innebærer at folkefinansieringsforetaket på vegne av en investor allokerer et avtalt beløp til ett eller flere prosjekter på plattformen som folkefinansieringsforetaket opererer. Beløpet allokeres i henhold til mandat fra investor og etter folkefinansieringsforetakets skjønn.

Medlemsstatene skal etter forordningen sikre at det ikke stilles krav om konsesjon som kredittinstitusjon eller annen form for konsesjon for prosjekteiere som tar imot lån (låntakere) eller investorer som yter lån (långivere), jf. artikkel 1 nr. 3. Medlemsstatene kan heller ikke ha et konsesjonssystem som innebærer at det må gis unntak fra, eller dispensasjon for, låntaker eller långiver.

4.2.3 Investeringsbasert folkefinansiering

Forordningens definisjon av folkefinansiering omfatter investeringsbaserte folkefinansieringstjenester knyttet til to kategorier instrumenter. Omsettelige verdipapirer og instrumenter som er tillatt for folkefinansieringsformål, se artikkel 2 nr. 1 bokstav a punkt ii. Bestemmelsen angir at omsettelige verdipapirer skal forstås på samme måte som i MiFID II artikkel 4 første ledd nr. 44. Definisjonen er innarbeidet i verdipapirhandelloven § 2-4 første ledd og omfatter blant annet aksjer, obligasjoner og derivater.

Når det gjelder instrumenter som er tillatt for folkefinansieringsformål, kan også andeler i private selskap med begrenset ansvar benyttes til folkefinansieringsformål, så langt disse andelene er omsettelige og ikke underlagt begrensninger i måten de tilbys eller markedsføres overfor allmennheten.

Instrumenter som skal plasseres må være utstedt av prosjekteier eller av et spesialforetak etter definisjonen i artikkel 2 nr. 1 bokstav a punkt ii. Forordningen artikkel 3 nr. 6 setter imidlertid snevre rammer for adgangen til å anvende spesialforetak til folkefinansiering. Etter bestemmelsen kan et spesialforetak bare benyttes til tilbud om folkefinansiering der spesialforetaket inneholder kun ett illikvid eller udelelig aktiva. Fortalen avsnitt 22 understreker at forordningens formål er å legge til rette for direkte investering og at forordningen ikke må skape mulighet for regelverksarbitrasje for mellommenn som omfattes av andre EU-rettsakter på finansområdet, for eksempel rettsakter som gjelder for fondsforvaltere.

4.3 Utvalgets forslag

4.3.1 Forslag til gjennomføring av forordningen

Utvalget foreslår at folkefinansieringsforordningen gjennomføres i en ny lov om folkefinansiering av næringsvirksomhet. Her vil forordningen innarbeides med en inkorporasjonsbestemmelse. Det vises til lovforslaget § 1-1 første ledd.

Utvalget bemerker at forordningen gir regler som har grenseflater mot og kan gripe inn i gjeldende regler for finanssektoren. Gjennomføringen av forordningen innebærer dermed at det må vurderes om det er behov for å gjøre unntak og tilpasninger i både verdipapirhandelloven, finansforetaksloven, finansavtaleloven mv.

Utvalget viser til at forordningen også inneholder en rekke hjemler for EU-kommisjonen til å fastsette utfyllende regler i form av kommisjonsforordninger, se artiklene 6, 7, 8, 12, 16, 19, 20, 21, 23, 28, 31 og 32. Utvalget foreslår at det fastsettes en hjemmel for departementet til å fastsette utfyllende forskrifter for å gjennomføre kommisjonsforordninger til forordningen. Det vises til lovforslaget § 1-1 tredje ledd.

Videre foreslår utvalget at forskriftshjemmelen også skal inneholde en derogasjonsbestemmelse slik at det åpnes for å kunne gjennomføre enkelte mindre endringer i forordningen om folkefinansiering i forskrifts form. Dette er i tråd med praksis for gjennomføring av parlaments- og rådsforordninger på finansområdet. Det vises til lovforslaget § 1-1 tredje ledd.

Utvalget foreslår en bestemmelse om virkeområde i folkefinansieringsloven § 1-2. Bestemmelsen er utformet etter mønster fra tilsvarende bestemmelse i verdipapirhandelloven § 1-2. Det vises til lovforslaget § 1-2.

4.3.2 Forslag til endringer i finansforetaksloven og finansavtaleloven

Utvalget viser til at forordningens regulering av lånebasert folkefinansiering griper inn i og overlapper med reguleringen i finansforetaksloven. De vurderer at det er behov for å gjøre endringer i finansforetaksloven for å unngå at samme type virksomhet reguleres av to ulike regelsett, og for å oppfylle forordningens krav om at det ikke skal stilles flere eller andre krav til folkefinansieringsforetak i nasjonale regler enn de som fremkommer i forordningen.

Utvalget foreslår en regel som presiserer at den nå opphevede finansforetaksloven § 2-18 om krav til låneformidlingsforetak ikke gjelder for folkefinansieringsforetak som har konsesjon etter folkefinansieringsloven. Bestemmelsen ble opphevet ved vedtakelse av låneformidlingsloven.

Videre viser utvalget til at dagens yting av lånebaserte folkefinansieringstjenester faller under definisjonen av finansieringsvirksomhet i finansforetaksloven. Utvalget foreslår å endre finansforetaksloven § 2-1 første ledd til å omfatte lovgivningen om folkefinansieringsforetak, slik at folkefinansieringsforetak med tillatelse etter folkefinansieringsloven ikke trenger tillatelse etter finansforetaksloven. Utvalget mener endringen av § 2-1 første ledd er nødvendig fordi forordningen åpner for at folkefinansieringsforetak kan få tillatelse til å drive virksomhet som uten unntak etter § 2-1 første ledd ville regnes som konsesjonspliktig finansieringsvirksomhet, herunder formidling av kreditt. Utvalget viser til at forslaget vil innebære at avtalen mellom folkefinansieringsforetaket og prosjekteier faller utenfor finansavtalelovens regulering av finansielle tjenester etter finansavtaleloven § 1-2 sjette ledd tredje setning.

Videre foreslår utvalget en bestemmelse som angir at å yte kreditt til næringsvirksomhet via en folkefinansieringsplattform drevet av et folkefinansieringsforetak, ikke regnes som finansieringsvirksomhet. Forslaget retter seg mot avtalen mellom prosjekteier og investor. En slik bestemmelse vil etter utvalgets mening ivareta forordningens krav om at nasjonale myndigheter skal sikre at det ikke stilles krav om konsesjon som kredittinstitusjon eller annen form for konsesjon for investorer som yter lån (långiver), jf. forordningen artikkel 1 nr. 3 og fortalen avsnitt 9.

Utvalget bemerker at artikkel 1 nr. 3 ikke regulerer situasjonen der låntaker eller långiver allerede har konsesjon etter annet regelverk. I den situasjonen legger utvalget til grunn at det er virksomhetsreglene for den konsesjonstypen foretaket allerede har som gjelder, for eksempel finansforetaksloven. Folkefinansieringsforordningen tar etter utvalgets vurdering ikke sikte på å gjøre inngrep i reglene som gjelder for andre konsesjonspliktige virksomheter.

Utvalgets flertall foreslår at unntaket for kredittgivning utformes som en bestemmelse hvor det angis at å yte kreditt til næringsvirksomhet via et folkefinansieringsforetak, ikke regnes som finansieringsvirksomhet, med mindre den som yter kreditten er et finansforetak, jf. lovforslaget § 2-1 tredje ledd bokstav g. På denne måten ivaretas forordningen artikkel 1 nr. 3 uten at det samtidig gjøres endringer i regelverket som gjelder finansforetak.

Forslaget til flertallet innebærer at kredittavtalen mellom investor og prosjekteier ikke er omfattet av finansavtaleloven kapittel 3 til 6, med mindre kredittyter er et finansforetak. Der kredittyter er et finansforetak, mener flertallet at reglene som gjelder for den aktuelle konsesjonstypen skal legges til grunn, herunder finansavtalelovens regler, uavhengig av om en plattform for folkefinansiering benyttes i forbindelse med yting av kreditten. Utvalget viser til at de fleste av reglene i finansavtalen uansett vil være fravikelige fordi prosjekteier alltid vil være næringsdrivende, jf. finansavtaleloven § 1-9.

Utvalgets mindretall mener at kredittgivning til næringsdrivende via folkefinansieringsplattform heller ikke bør utgjøre finansieringsvirksomhet der långiver er et finansforetak. De vurderer at finansforetak som tar del i folkefinansierte lån til næringsdrivende, til forskjell fra øvrige långivere, ellers vil være underlagt pliktene som følger av finansavtaleloven 2020 kapittel 3 til 6, jf. § 1-2 sjette ledd tredje punktum. Samtidig vil de fleste og mest sentrale delene av kapittel 3 til 6 være fravikelige. Etter mindretallets syn, vil dette antakelig føre til at folkefinansieringsforetakene kommer til å innta bestemmelser i sine standardavtaler om at disse reglene ikke skal gjelde, siden det praktisk sett vil være vanskelig for finansforetakene å forholde seg til reglene gitt deres begrensede rolle i slike lånetransaksjoner. Mindretallet mener det er mye som tilsier at man med flertallets forslag vil ende opp med en kompleks regulering som i praksis ikke vil gjelde, og at dette vil være uheldig. Derfor mener mindretallet at finansforetaks kredittgivning via folkefinansieringsplattformer bør være underlagt de samme reglene som andre långivere, på samme måte som når finansforetak tegner seg i obligasjonslån.

Videre foreslår utvalget at finansavtaleloven § 3-1 ikke skal gjelde ved folkefinansiering. De viser til at hensynet om å unngå dobbeltregulering taler for at det skal gjøres unntak fra finansavtaleloven for tjenester som omfattes av folkefinansieringsloven. Utvalget foreslår at unntaksbestemmelsen i § 3-1 sjette ledd utvides til å omfatte folkefinansieringsloven.

Utvalget foreslår at tjenester som er omfattet av folkefinansieringsloven holdes utenfor reguleringen av finansoppdrag i finansavtaleloven, ved å utvide unntaksregelen i finansavtaleloven § 3-56 første ledd. I tillegg foreslår utvalget at avtaler omfattet av folkefinansieringsloven skal unntas fra opplysningsplikten før avtaleinngåelse etter finansavtaleloven § 3-22.

Et samlet utvalg foreslår at unntaksbestemmelsen i finansforetaksforskriften § 2-18 endres som følge av forslaget om å gjennomføre forordningen.

4.3.3 Forslag til endringer i verdipapirhandelloven

Utvalget viser til at verdipapirforetak med konsesjon til tjeneste nr. 7 og eventuelt tjeneste nr. 1 i verdipapirhandelloven § 2-1, jf. § 9-1, kan tilby investeringsbasert folkefinansiering, i tråd med MiFID II. Utvalget bemerker at folkefinansieringsforordningen artikkel 3 nr. 1 fastsetter at folkefinansieringstjenester bare kan tilbys av foretak som har konsesjon etter folkefinansieringsforordningen.

Utvalget foreslår at endringsdirektivet til MiFID II, som gir folkefinansieringsforetak unntak fra MiFID-reglene, gjennomføres i verdipapirhandelloven § 9-3 i et nytt punkt 10, som unntar folkefinansieringsforetak fra krav om tillatelse mv. etter verdipapirhandelloven. Utvalget bemerker at forslaget vil innebære at foretak som har konsesjon som verdipapirforetak og som ønsker å yte folkefinansieringstjenester, må søke konsesjon som folkefinansieringsforetak og yte tjenestene i samsvar med reglene i folkefinansieringsforordningen for denne delen av virksomheten.

Utvalget legger videre til grunn at den særnorske virksomhetsbegrensningsregelen i verdipapirhandelloven § 10-3 første ledd, om at verdipapirforetak ikke kan drive annen næringsvirksomhet som ikke har «naturlig sammenheng» med utøvelsen av investeringstjenestene, ikke er til hinder for at verdipapirforetak driver folkefinansieringsvirksomhet. Utvalget begrunner dette med at folkefinansiering anses å ha en naturlig sammenheng med utøvelsen av investeringstjenestene eller investeringsvirksomheten. Utvalget foreslår derfor ikke endringer i verdipapirhandelloven § 10-3.

Utvalget vurderer at endringen som gjøres i prospektforordningen ved folkefinansieringsforordningen, er en mindre endring som kan gjennomføres ved forskrift med hjemmel i verdipapirhandelloven § 7-1 tredje ledd. Ettersom folkefinansieringsforordningen vil gjennomføres ved lovvedtak, foreslår imidlertid utvalget at det i lovforslaget også tas med en bestemmelse som gjennomfører den nevnte endringen i prospektforordningen.

4.4 Høringsinstansens syn

4.4.1 Forslag til gjennomføring av forordningen

Ingen av høringsinstansene har uttalt seg om denne delen av forslaget.

4.4.2 Forslag til endringer i finansforetaksloven og finansavtaleloven

En rekke av markedsaktørene støtter mindretallets forslag om et generelt unntak fra finansavtalelovens regler. Kameo peker på at flertallets løsning vil kunne medføre at institusjonelle investorer ikke ønsker å investere gjennom folkefinansieringsplattformer på grunn av regulatorisk risiko, og at forslaget kan medføre at finansforetak ønsker andre vilkår enn øvrige långivere. Videre anfører Kameo at flertallets løsning også skiller seg fra annen regulering på verdipapirområdet og kan medføre at det norske markedet kan overtas av utenlandske aktører som ikke er bundet av samme regulering. Norsk Crowdfunding Forening skriver i sin høringsuttalelse:

«Som mindretallet påpeker i punkt 3.3.4.2 fremstår forslaget på dette punktet som overflødig, da det er klart at folkefinansieringsloven kun vil gjelde for finansiering av næringsvirksomhet, der finansavtalelovens regler uansett kan fravikes ved avtale. Flertallets forslag bidrar derfor til et unødvendig komplisert regelverk, og som i sin tur kan føre til at det blir vanskeligere å overbevise institusjonelle investorer om at de kan investere via plattformen på samme vilkår som andre investorer».

Finanstilsynet støtter utvalgets flertall i at finansforetak som yter kreditt via folkefinansieringsplattformer, bør anses som finansieringsvirksomhet og være omfattet av finansavtaleloven. Finanstilsynet peker på at mindretallet ikke synes å ha vurdert andre konsekvenser enn de avtalerettslige av en regulering som åpner for at finansforetak kan yte lån gjennom en plattform og dermed unntas fra krav som for øvrig gjelder for foretakets kredittgivning. Finanstilsynet peker på hensynet til finansiell stabilitet og at mindretallets forslag vil være en fravikelse fra prinsippet om at «lik risiko skal reguleres likt». Finanstilsynet peker videre på at mindretallets forslag vil gjøre det vanskelig å føre tilsyn dersom deler av foretakenes kredittyting er underlagt virksomhetsregler, mens andre deler av kredittytingen ikke er underlagt de samme reglene. Som eksempel viser de til at folkefinansieringsforordningen åpner for individuell porteføljeforvaltning av lån, og at finansforetakenes kjernevirksomhet nettopp er å gjøre kredittvurderinger. I den forbindelse viser Finanstilsynet til finansforetaksloven § 13-4 (1) hvor det fremgår at «kjerneoppgaver ikke kan utkontrakteres med mindre (de faller inn under lovfastsatte unntak)». Dette illustreres videre slik i høringsuttalelsen:

«Som nevnt, utgjør eiendomslån størstedelen av lånene som folkefinansieringsplattformene formidler til næringsvirksomhet. I mange tilfeller blir bunnfinansieringen til eiendomsprosjekter ytet av bankene med første prioritets pant, mens de mer risikofylte topplånene, som typisk har dårligere eller ingen sikkerhet, hentes inn via folkefinansieringsplattformene. Dersom banker yter finansiering via folkefinansieringsplattformer, vil mindretallets forslag medføre at bankene unntas virksomhetskrav for lån som kan medføre større risiko enn de lån som ytes i andre deler av bankens virksomhet (og som dermed er underlagt virksomhetskravene)».

Når det gjelder det praktiske behovet for at banker skal kunne gi lån via folkefinansieringsplattformer, peker Finanstilsynet på at formålet med folkefinansieringsforordningen er å legge til rette for at andre aktører enn banker skal kunne gi kreditt. Finanstilsynet mener at det ikke bør legges særskilt til rette for at banker skal kunne gi lån på denne måten. Derimot peker Finanstilsynet på at det bør utredes nærmere om forsikringsforetak og pensjonskasser bør gis adgang til å yte lån gjennom folkefinansieringsplattformer uten å være omfattet av alminnelige virksomhetskrav.

Forbrukerrådet støtter flertallets forslag om at finansforetak som låner ut penger via folkefinansieringsplattformer skal være underlagt finansavtalelovens regler.

Regelrådet legger til grunn at departementet ikke vil utforme reglene slik at de påfører markedsaktørene unødige kostnader, men tar ikke stilling til om dette innebærer å følge flertallets eller mindretallets løsning.

4.4.3 Forslag til endringer i verdipapirhandelloven

Advokatforeningen har merknader til sammenhengen mellom regler, herunder hva som skal gjelde dersom finansforetak ønsker å drive folkefinansieringsvirksomhet. Advokatforeningen stiller spørsmål ved om disse foretakene vil bli underlagt dobbelt regelverk, og viser til verdipapirhandelloven § 9-3.

Dealflow anfører at investeringsbasert folkefinansiering allerede er tilstrekkelig regulert, og peker på at forslaget om å skille mellom folkefinansieringsvirksomhet og annen verdipapirvirksomhet vil medføre vesentlige kostnader for foretakene uten at det synes å ha noen oppside. Dealflow skriver i sitt høringssvar:

«Som verdipapirforetak er vi allerede underlagt et felleseuropeisk regelverk med betydelig investorbeskyttelse og relevante krav til aktørene. Vi ser det som lite hensiktsmessig å pålegge aktører med verdipapirkonsesjon ytterligere krav til tillatelse som folkefinansieringsforetak. Vi forventer at det i praksis vil reise spørsmål om hvor grensen går mellom tradisjonelle emisjoner som skal reguleres av verdipapirregelverket, og når en kapitalinnhenting i stedet skal ases som folkefinansiering regulert av et nye regelverket».

Dealflow peker videre på at såkalte «enkeltstående kampanjer», dvs. der et selskap selv henvender seg direkte til markedet i stedet for å gå via en folkefinansieringsplattform, heller burde vært gjort til gjenstand for regulering. Dette begrunnes med at slike kampanjer kan medføre svekket investorbeskyttelse.

Finanstilsynet peker på at det vil kunne oppstå praktiske grensedragningsspørsmål både mellom lånebasert og investeringsbasert folkefinansiering, og mellom investeringsbasert folkefinansiering og virksomhet som er konsesjonspliktig etter verdipapirhandelloven.

Folkeinvest AS anfører at folkefinansieringsforordningen er et «umodent regelverk» sammenlignet med verdipapirlovgivningen, og synes å ha et ønske om å kunne fortsette virksomheten etter verdipapirlovgivningens regler. Videre har Folkeinvest AS synspunkter på hvorvidt forordningen artikkel 1 nr. 2 bokstav c, som avgrenser regelverket mot tilbud fra en enkelt prosjekteier på mer enn fem millioner euro, er passende for norske forhold.

Norsk Crowdfunding Forening peker på at spørsmålet om grensedragningen mellom emisjoner, som fortsatt skal reguleres av verdipapirregelverket, og kapitalinnhentinger som skal anses som folkefinansiering, må skje på EU-nivå.

4.5 Departementets vurdering

4.5.1 Forslag til gjennomføring av forordningen

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å gjennomføre folkefinansieringsforordningen i en egen lov om folkefinansiering. Departementet viser til at etter EØS-avtalen artikkel 7 bokstav a skal forordninger gjennomføres «som sådan» i nasjonal rett. Dette innebærer at forordningen som hovedregel må gjennomføres i norsk rett ved inkorporasjon. Departementet slutter seg derfor til utvalgets forslag om å innarbeide forordningen med en inkorporasjonsbestemmelse. Det vises til inkorporasjonsbestemmelsen i lovforslaget § 1-1 første ledd.

Departementet støtter utvalgets forslag om å gi departementet hjemmel til å fastsette utfyllende forskrifter for å bl.a. kunne gjennomføre kommisjonsforordninger gitt i medhold av folkefinansieringsforordningen. En slik forskriftshjemmel er foreslått i lovforslaget § 1-1 tredje ledd. Departementet slutter seg også til at bestemmelsen bør inneholde en derogasjonsadgang, slik at mindre og tekniske endringer i forordningen kan gjennomføres i forskrifts form. Dette vil bidra til en effektiv og smidig tilpasning til endringer i det EU-rettslige rammeverket.

Departementet foreslår i likhet med utvalget at det gis en bestemmelse om at loven gjelder virksomhet i Norge, med mindre noe annet er bestemt. Bestemmelsen er utformet etter mønster fra den tilsvarende bestemmelsen i verdipapirhandelloven § 1-2. Det vises til lovforslaget § 1-2.

4.5.2 Forslag til endringer i finansforetaksloven og finansavtaleloven

Finansavtalelovens regulering av finansavtaler kan komme til anvendelse på avtaler om folkefinansiering. Avtaleforholdet mellom folkefinansieringsforetaket og investor vil i utgangspunktet omfattes av finansavtaleloven der investor er forbruker. Folkefinansieringsforetaket vil da ha plikter etter finansavtaleloven overfor forbrukeren. Departementet foreslår endringer i finansavtaleloven for å unngå dobbeltregulering av folkefinansieringsforetakenes virksomhet. Bakgrunnen er at folkefinansieringsforordningen inneholder en rekke plikter for folkefinansieringsforetak som overlapper med pliktene som følger av finansavtaleloven. Departementet viser til at forordningen bl.a. stiller krav til investorbeskyttelse, som informasjon til investor før og etter avtaleinngåelsen.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at finansavtaleloven § 3-1 ikke skal gjelde for avtaler om folkefinansiering. Det vises til forslag til endring av unntaksbestemmelsen i § 3-1 sjette ledd, som utvider unntaksbestemmelsen til å omfatte folkefinansieringsloven. Videre slutter departementet seg til forslaget om å unnta tjenestene som omfattes av folkefinansieringsloven, fra reglene i finansavtaleloven §§ 3-57 og 3-58. Disse bestemmelsene gjelder krav til finansmeglerens uavhengighet og særskilte plikter ved finansoppdrag. Det vises til forslag til endring av finansavtaleloven § 3-56 første ledd.

Finansavtaleloven § 3-22 inneholder regler om opplysningsplikt før avtaleinngåelse. Om opplysningskravene gjelder, avhenger av avtaletype og om avtalene inngås ved fjernsalg eller på annen måte. Der avtaler om finansielle tjenester inngås ved fjernsalg, skal opplysningspliktene i finansavtaleloven gjelde. Dette vil også gjelde for avtaler som vil omfattes av folkefinansieringsloven. For avtaler som inngås på annen måte enn ved fjernsalg, foreslår departementet at avtaler omfattet av folkefinansieringsloven unntas fra opplysningspliktene før avtaleinngåelse, tilsvarende det som gjelder for avtaler omfattet av verdipapirhandelloven og verdipapirfondloven. Departementet viser til forslag til endring av finansavtaleloven § 3-22 annet ledd bokstav a.

Departementet viser til at lånebaserte folkefinansieringstjenester vil falle inn under definisjonen av finansieringsvirksomhet i finansforetaksloven, som krever konsesjon etter finansforetaksloven. Finansavtalelovens regler om finansielle tjenester gjelder for tjenester som krever tillatelse etter finansforetaksloven jf. finansavtaleloven § 1-2 sjette ledd tredje punktum.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å endre finansforetaksloven § 2-1 første ledd, slik at folkefinansieringsforetak kan drive finansieringsvirksomhet i medhold av folkefinansieringsloven uten at det kreves tillatelse etter finansforetaksloven. Forslaget innebærer at avtalen mellom folkefinansieringsforetaket og prosjekteier vil falle utenfor finansavtalelovens regulering. Det vises til forslag til endring av finansforetaksloven § 2-1 første ledd.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å fastsette i finansforetaksloven § 2-1 tredje ledd bokstav g at kredittyting til næringsvirksomhet via en folkefinansieringsplattform, i utgangspunktet ikke regnes som finansieringsvirksomhet. Departementet viser til at forordningen artikkel 1 nr. 3 fastsetter at det ikke kan stilles krav om konsesjon eller tillatelse som kredittinstitusjon eller etter annet regelverk, hverken for den som tilbyr lån eller den som søker lån gjennom en folkefinansieringsplattform. Dette innebærer at kredittavtalen mellom investor og folkefinansieringsplattformen ikke er omfattet av finansavtaleloven kapittel 3 til 6.

Departementet har vurdert om kredittyting fra et finansforetak til næringsvirksomhet via en folkefinansieringsplattform bør anses som finansieringsvirksomhet, og følgelig underlegges reglene i finansavtaleloven. Om dette spørsmålet var utvalget delt i et flertall og et mindretall. Høringsinstansene var også delt i synet på om slik kredittyting bør utgjøre finansieringsvirksomhet. Departementet er enig med utvalgets flertall i at finansforetaks kredittyting via en folkefinansieringsplattform bør regnes som finansieringsvirksomhet.

Departementet har ved vurderingen lagt vekt på at dette vil gi en helhetlig regulering av finansforetaks virksomhet, uavhengig av om finansforetakets kredittgivning skjer gjennom en folkefinansieringsplattform eller ikke. Departementet har også lagt vekt på, slik Finanstilsynet har påpekt i sin høringsuttalelse, at et unntak fra generelle virksomhetskrav for finansforetakene kan bidra til å uthule den lovfestede reguleringen de er underlagt. Det kan vanskeliggjøre tilsynet med finansforetakene dersom deler av finansforetakenes kredittyting er underlagt virksomhetsreglene, mens andre deler av kredittytingen ikke er underlagt disse reglene.

Det vises til forslag til endring av finansforetaksloven § 2-1 tredje ledd bokstav g.

Når det gjelder spørsmålet om forsikringsforetak og pensjonskasser bør kunne yte lån via folkefinansieringsplattformer uten å være underlagt alminnelige virksomhetskrav, tar departementet ikke stilling til dette i det foreliggende lovforslaget. Departementet vil imidlertid følge utviklingen nøye og vurdere om det er behov for nærmere utredning, blant annet på bakgrunn av dialog med Finanstilsynet og relevante markedsaktører.

Utvalget har også foreslått endringer i finansforetaksforskriften som en konsekvens av de øvrige lovendringene. Departementet vil ta stilling til forskriftsendringer senere, i tråd med alminnelige krav til forskriftsendringer etter forvaltningsloven kapittel VII.

4.5.3 Forslag til endringer i låneformidlingsloven

Departementet viser til at folkefinansieringsforordningens regulering av lånebasert folkefinansiering overlapper med låneformidlingslovens regler. For å unngå at samme type virksomhet reguleres av to ulike regelsett, foreslår departementet at det tas inn et unntak i låneformidlingsloven som presiserer at loven ikke gjelder for folkefinansieringsforetak som har konsesjon etter folkefinansieringsloven. Dette oppfyller også kravet til at det ikke skal stilles flere eller andre krav til folkefinansieringsforetak ut over det som fremgår av folkefinansieringsforordningen.

Det vises til lovforslaget om endringer i låneformidlingsloven § 1-1 annet ledd.

4.5.4 Forslag til endringer i verdipapirhandelloven

Departementet vurderer det slik at folkefinansieringsforordningen ikke gir medlemsstatene adgang til å gi egne regler om forholdet mellom verdipapirhandelloven (MiFID II-regler) og folkefinansieringsvirksomhet. Dette gjelder uavhengig av om markedsaktørene oppfatter det som upraktisk å måtte forholde seg til to sett med regelverk. Departementets vurdering er at utvalgets utredning gir en dekkende og forståelig beskrivelse av grensedragningene mellom folkefinansieringsvirksomhet og annen verdipapirvirksomhet, og at eventuell usikkerhet i en oppstartsfase, best løses gjennom dialog mellom markedsaktørene og Finanstilsynet. Dersom det over tid skulle vedvare uklarheter knyttet til grensedragningen mellom folkefinansieringsregelverket og øvrig verdipapirregelverk, vil departementet ta initiativ til dialog med Finanstilsynet med sikte på å avklare disse forholdene. Departementets vurdering er imidlertid at høringsuttalelsene knyttet til grensedragningene, gjelder folkefinansieringsforordningens utforming, hvilket er et av forholdene som er gjenstand for evaluering etter forordningen artikkel 45 nr. 2 bokstav f, og at nasjonale myndigheter ikke har anledning til å gi egne regler om forholdet mellom verdipapirhandelloven og folkefinansieringsforordningen.

Departementet støtter utvalgets forslag om å gjennomføre endringsdirektivet til MiFID II ved å innta et nytt punkt 10 i verdipapirhandelloven § 9-3, som fastsetter at folkefinansieringsforetak er unntatt fra kravet om tillatelse etter verdipapirhandelloven når de yter tjenester som omfattes av folkefinansieringsforordningen.

Endelig slutter departementet seg til forslaget om å gjennomføre endringen i prospektforordningen som en del av lovforslaget. Det anses som hensiktsmessig og lovteknisk ryddig å inkludere endringen i lovforslaget, fremfor å gjennomføre den i forskrift. Det vises til lovforslaget om å endre verdipapirhandelloven § 7-1.