7 Investorbeskyttelse, markedsføring mv.
7.1 Gjeldende rett
Verdipapirhandelloven del 3, kapittel 10, del III gir regler om investorbeskyttelse, herunder bestemmelser om god forretningsskikk, informasjon til kunden og vurdering av egnethet og hensiktsmessighet. Verdipapirhandelloven del 3, kapittel 10, del II gir regler om klassifisering av kunder som profesjonelle eller ikke-profesjonelle, som er basert på det tilsvarende skillet i EUs direktiv MiFID II. Regler om prospektkrav følger av verdipapirhandelloven del 2, kapittel 7.
Videre gir låneformidlingsloven regler om låneformidlingsforetak. Etter § 7-1 skal låneformidlingsforetaket utøve sin virksomhet ærlig, redelig og profesjonelt i samsvar med kundens beste interesser, se også ovenfor punkt 5.1.
PRIIPS-loven gjennomfører forordning (EU) nr. 1286/2014 (PRIIPS-forordningen). Loven gjelder for markedsføring rettet mot ikke-profesjonelle investorer av sammensatte og forsikringsbaserte investeringsprodukter. Med sammensatte investeringsprodukter menes en investering der det beløpet som skal tilbakebetales til investoren, er gjenstand for svingninger på grunn av eksponering mot referanseverdier eller avkastningen av én eller flere eiendeler som investoren ikke har kjøpt direkte. PRIIPS-forordningen stiller krav til at ikke-profesjonelle investorer skal få nærmere angitt informasjon før de inngår avtale om kjøp av sammensatte eller forsikringsbaserte investeringsprodukter, angitt i et nøkkelinformasjonsdokument. Se nærmere om forordningen i Prop. 51 LS (2023–2024).
Videre gir markedsføringsloven regler om kontroll med markedsføring, handelspraksis og avtalevilkår i forbrukerforhold og stiller krav til god forretningsskikk mellom næringsdrivende, jf. § 1. Markedsføringslovens kapittel 1 inneholder alminnelige bestemmelser om blant annet god markedsføringsskikk og dokumentasjon av markedsføring, se §§ 2 og 3.
7.2 Forordningen
7.2.1 Innledning
Det fremgår av folkefinansieringsforordningens fortale avsnitt 7 og 18 at formålet med regulering av folkefinansiering blant annet er å ivareta hensynet til investorbeskyttelse. Forordningens kapittel IV inneholder nærmere regler om investorbeskyttelse. Kapittelet regulerer blant annet krav til hvilken informasjon som skal gis til kunder og investorer.
Videre innfører forordningen et skille mellom såkalte sofistikerte og ikke-sofistikerte investorer, se artikkel 2 nr. 1 bokstav j og k. Klassifiseringen er basert på skillet mellom profesjonelle og ikke-profesjonelle investorer etter MiFID II, samt blant annet graden av erfaring og kunnskap om folkefinansiering som den potensielle investoren besitter. Flere av bestemmelsene i forordningens kapittel IV gir ulik grad av investorbeskyttelse avhengig av klassifiseringen av investorene.
Folkefinansieringsforordningen kapittel V gir regler om markedsføring, herunder krav til hvordan folkefinansieringsforetaket skal markedsføre sin virksomhet, og krav til tilsynsmyndighetenes publisering og oppdatering av nasjonale regler om markedsføringsregler for folkefinansieringsforetak.
7.2.2 Investorbeskyttelse
Informasjon til kunder mv.
Det fremgår av forordningens artikkel 19 nr. 1 at all informasjon, inkludert markedsføringsmateriale, fra folkefinansieringsforetaket til kunder om foretaket selv, kostnader, finansiell risiko og gebyrer, utvelgelseskriterier for folkefinansieringsprosjekter, samt arten av og risikoen ved folkefinansieringstjenestene som foretaket yter, skal være balansert, klar og ikke villedende. Begrepet kunde er legaldefinert i artikkel 2 nr. 1 bokstav g som enhver potensiell og faktisk investor og prosjekteier. Etter artikkel 19 nr. 4 skal informasjonen som gis etter nr. 1 kommuniseres til kunder der dette er hensiktsmessig, og senest ved inngåelse av en folkefinansieringstransaksjon.
Videre stiller artikkel 19 krav til hva folkefinansieringsforetaket skal informere kundene om og hvordan denne informasjonen skal gis. Foretaket skal blant annet informere kundene om at folkefinansieringstjenester ikke er dekket av innskuddsgaranti- eller investorkompensasjonsordninger, se artikkel 19 nr. 2. Videre fremgår det av bestemmelsens nr. 3 at foretaket skal informere kundene om betenkningstiden for ikke-sofistikerte investorer, se nærmere omtale nedenfor. Dersom foretaket anvender kredittscore for folkefinansieringsprosjekter eller foreslår priser for folkefinansieringstilbud skal en beskrivelse av metoden som benyttes gjøres tilgjengelig etter artikkel 19 nr. 6. Det fremgår av fortalens avsnitt 41 at kravet til å offentliggjøre metoden ikke innebærer et krav til å offentliggjøre sensitiv forretningsinformasjon eller offentliggjøring på en måte som hindrer innovasjon. Informasjonen nevnt i nr. 1, 2 og 6 skal gjøres tilgjengelig for alle kundene på et tydelig og tilgjengelig sted på nettsiden til foretaket, jf. artikkel 19 nr. 5.
Artikkel 20 gir regler om offentliggjøring av misligholdsrater for folkefinansieringsforetak som tilbyr lånebasert folkefinansiering.
Artikkel 26 inneholder krav til hvordan folkefinansieringsforetak skal oppbevare dokumentasjon som gjelder deres tjenester, transaksjoner og avtaler med kunder, samt sikre kunders tilgang til dokumentasjonen av folkefinansieringstjenestene de har fått tilbud om.
Key Investment Information Sheet («KIIS»)
Artikkel 23 stiller krav til at prosjekteier skal utarbeide et nøkkelinformasjonsdokument for investeringer (key investment information sheet, omtalt som «KIIS» eller «nøkkelinformasjonsdokument» i det videre) i lån og finansielle instrumenter omfattet av forordningen. I tillegg inneholder artikkel 24 regler om utarbeidelse av nøkkelinformasjonsdokumentet ved individuell porteføljeforvaltning av lån, som er nærmere omtalt nedenfor.
Det fremgår av fortalens avsnitt 50 at et av formålene med KIIS er å sikre at investorer kan ta informerte investeringsbeslutninger. Ettersom nøkkelinformasjonsdokumentet er utformet spesielt med tanke på særtrekkene ved et folkefinansieringstilbud og informasjonsbehovene til investorer, er tilbud om folkefinansiering unntatt fra prospektplikt etter prospektforordningen (forordning (EU) 2017/1129), se fortalens avsnitt 67.
Artikkel 23 nr. 1 krever at folkefinansieringsforetaket skal gi potensielle investorer all informasjon som bestemmelsen krever. Foretaket skal for hvert tilbud om folkefinansiering gi potensielle investorer et KIIS som er utarbeidet av prosjekteier, jf. artikkel 23 nr. 2 første punktum.
Artikkel 23 nr. 6 gir uttrykk for krav til innholdet i et KIIS, herunder krav til standardformuleringer om ansvar og risiko for investor. Videre angir bestemmelsen at dokumentet skal inneholde informasjonen som følger av vedlegg I til forordningen. Dette er blant annet informasjon om prosjekteier og folkefinansieringsprosjektet (del A), folkefinansieringsprosessen (del B), risikofaktorer (del C) og kostnader og gebyrer mv. (del H). Kravene til informasjon etter vedlegg I er tilpasset folkefinansieringstilbudet, og beror på hvorvidt folkefinansieringstilbudet gjelder lån eller finansielle instrumenter, se del D til F (finansielle instrumenter) og del G (lån) i vedlegget.
KIIS skal etter artikkel 23 nr. 7 være balansert, klart og ikke villedende. Det skal som hovedregel ikke overstige seks A4-sider dersom det skrives ut, og det skal kunne tydelig skilles fra markedsføringsmateriale.
Videre inneholder artikkel 23 nr. 8 krav til å holde prosjekteier underrettet om endringer i informasjonen i et KIIS. Artikkel 23 nr. 11 fastsetter krav til at folkefinansieringsforetak skal ha og anvende hensiktsmessige rutiner for å kontrollere at et KIIS er fyllestgjørende, korrekt og tydelig. Artikkel 23 nr. 12 gir regler om plikt til å rette et KIIS. I tillegg stiller artikkel 23 nr. 2, nr. 3 og nr. 13 ulike krav til hvilke(t) språk et KIIS skal tilgjengeliggjøres på.
Etter artikkel 23 nr. 9 skal prosjekteieren som et minimum holdes ansvarlig for innholdet i KIIS. De som er ansvarlige skal identifiseres tydelig i det aktuelle nøkkelinformasjonsdokumentet. Etter artikkel 23 nr. 10 skal medlemsstatene sikre at deres lover, forskrifter og administrative bestemmelser om sivilrettslig ansvar gjelder for fysiske og juridiske personer som er ansvarlige for informasjonen i et KIIS, inkludert eventuelle oversettelser av dette.
Artikkel 23 nr. 15 angir at et KIIS utarbeidet i samsvar med artikkel 23 og gitt til investor, anses å være i samsvar med krav til nøkkelinformasjonsdokument etter forordning (EU) nr. 1286/2014 (PRIIPS).
Det fremgår av artikkel 23 nr. 14 og fortalen avsnitt 54 at et KIIS ikke skal forelegges tilsynsmyndigheten for forhåndsgodkjenning. Tilsynsmyndigheten kan imidlertid kreve underretning om dokumentet minst syv arbeidsdager før det gjøres tilgjengelig for potensielle investorer.
Det vises til utvalgets redegjørelse i NOU 2021: 10 punkt 6.2.2.3. og 6.2.2.5.
Særskilt om KIIS ved individuell porteføljeforvaltning av lån
Artikkel 24 gir særlige regler om utarbeidelsen av KIIS på såkalt «plattform-nivå» for folkefinansieringsforetak som tilbyr individuell porteføljeforvaltning av lån. Artikkel 24 nr. 1 stiller særskilte krav til innholdet i et KIIS. Ordlyden «by way of derogation» innebærer at artikkel 24 nr. 1 gjør unntak fra artikkel 23 nr. 2 første punktum og artikkel 23 nr. 6.
Artikkel 24 gir også tilpassede regler som overlapper med flere av de øvrige bestemmelsene i artikkel 23, for eksempel krav til at KIIS skal være balansert, klart og ikke villedende på «plattform-nivå» etter artikkel 24 nr. 3, sml. artikkel 23 nr. 7. På andre områder slik som språk, der artikkel 24 ikke har særskilte regler, vil bestemmelsen derimot måtte utfylles med regler i artikkel 23.
Det vises til utvalgets nærmere omtale av artikkel 24 i NOU 2021: 10 punkt 6.2.2.4.
Klassifisering av investorer
En sofistikert investor defineres som en fysisk eller juridisk person som er en profesjonell kunde i henhold til punkt 1 til 4 i del I av vedlegg II til MiFID II, jf. forordningen artikkel 2 nr. 1 bokstav j. Som sofistikert investor regnes også fysiske eller juridiske personer som har blitt godkjent som dette av folkefinansieringsforetaket i samsvar med kriteriene som følger av vedlegg II til forordningen, jf. artikkel 2 nr. 1 bokstav k.
Vedlegg II del I inneholder identifikasjonskriterier, mens del II gjelder anmodningen om å bli behandlet som en sofistikert investor. Investorer kan klassifiseres som sofistikerte dersom de oppfyller kriteriene som følger av del I og prosedyren i del II følges.
En sofistikert investor etter del I første avsnitt er en investor som forstår risikoene som er forbundet med å investere i kapitalmarkedene og som har tilstrekkelige ressurser til å påta seg risikoene uten å eksponere seg for store økonomiske konsekvenser. Videre anses juridiske personer med egenkapital på minst hundre tusen euro, årlig netto omsetning på minst to millioner euro eller en regnskapsmessig balanse på minst én million euro, som sofistikerte, jf. del I annet avsnitt.
Fysiske personer anses som sofistikerte dersom minst to av de tre kriteriene i del I annet avsnitt punkt 2 er oppfylt. Disse kriteriene er blant annet knyttet til inntekt eller finansiell portefølje, erfaring mv.
Del II angir at folkefinansieringsforetaket skal stille en mal til rådighet som investorene kan benytte for å anmode om å bli behandlet som sofistikerte. Malen skal blant annet inneholde identifikasjonskriteriene som følger av del I og en advarsel om den investorbeskyttelsen som vedkommende vil miste ved å bli klassifisert som sofistikert. Videre inneholder del II regler om hvilke krav som stilles til folkefinansieringsforetakets behandling av investors anmodning om å bli behandlet som en sofistikert investor.
De enhetene som er nevnt i avsnitt I nr. 1–4 i vedlegg II til MiFID II skal anses som sofistikerte investorer dersom de kan dokumentere sin status som profesjonelle overfor folkefinansieringsforetaket.
Det vises til utvalgets nærmere omtale i NOU 2021: 10 punkt 6.2.2.7.
Kunnskapstest og simulering av evne til å bære tap
Forordningens artikkel 21 regulerer kunnskapstesting av ikke-sofistikerte investorer, og simulering av investorers evne til å tåle tap. Bestemmelsen skal bidra til å sikre at ikke-sofistikerte mulige investorer forstår risikoene ved folkefinansieringsinvesteringer, se fortalens avsnitt 43.
Etter artikkel 21 nr. 1 skal folkefinansieringsforetaket før det gir potensielle ikke-sofistikerte investorer tilgang til å investere i folkefinansieringstilbud, vurdere hvilke av de tilbudte folkefinansieringstjenestene som er hensiktsmessige for vedkommende. Denne hensiktsmessighetsvurderingen skal ta utgangspunkt i informasjonen folkefinansieringsforetaket innhenter fra den potensielle ikke-sofistikerte investoren i tråd med artikkel 21 nr. 2 (kunnskapstesten). Dersom kunnskapstesten avdekker at investoren ikke har tilstrekkelig kunnskap, eller investoren ikke gir tilstrekkelig informasjon, skal foretaket opplyse om at tjenestene som tilbys kan være uhensiktsmessig, og gi dem en advarsel om risikoen for å tape hele det investerte beløpet, jf. artikkel 21 nr. 4.
Videre skal folkefinansieringsforetaket som en del av hensiktsmessighetsvurderingen etter nr. 1 kreve at potensielle ikke-sofistikerte investorer simulerer sin evne til å bære tap, beregnet som 10 pst. av deres nettoformue på grunnlag av nærmere angitte opplysninger i artikkel 21 nr. 5.
Artikkel 21 inneholder også regler om krav til gjennomgang av tapssimuleringen i nr. 6, samt krav til risikoadvarsel til, og eksplisitt samtykke fra, en potensiell ikke-sofistikert investor ved investeringer av en viss størrelse angitt i nr. 7. Kommisjonen har i «Questions and Answers» av 19. november 2021 uttalt at artikkel 26 nr. 6 annet ledd, som stiller krav til at ikke-sofistikerte investorer ikke skal kunne forhindres i å investere i folkefinansieringsprosjekter, ikke kommer til anvendelse for investeringene omfattet av nr. 7.
Det vises til utvalgets omtale i NOU 2021: 10 punkt 6.2.2.8.
Betenkningstid
Forordningens artikkel 22 inneholder regler om betenkningstid forut for kontraktsinngåelse. I tillegg gir artikkel 22 nr. 1 regler om hvor lenge et tilbud er bindende for prosjekteier. Bestemmelsens nr. 2 og 3 gir en ikke-sofistikert potensiell investor fire dagers betenkningstid som begynner å løpe når investoren viser interesse eller gir et tilbud om å investere. I denne betenkningstiden kan investoren trekke tilbake sin interesse for, eller sitt tilbud om, å investere uten å måtte begrunne dette eller pådra seg sanksjoner.
Videre gir artikkel 22 regler om dokumentasjonsplikt for folkefinansieringsforetaket, metoder for hvordan et tilbud eller en interesse skal kunne trekkes, samt om informasjon som skal gis fra folkefinansieringsforetaket til ikke-sofistikerte investorer om betenkningstiden, se artikkel 22 nr. 3 til nr. 6. Ved individuell porteføljeforvaltning av lån får artikkel 22 kun anvendelse på det opprinnelige investeringsmandatet som den ikke-sofistikerte investoren har gitt, og ikke på investeringer i bestemte lån som er foretatt i henhold til dette mandatet, jf. nr. 7.
7.2.3 Oppslagstavle
Artikkel 25 regulerer såkalte «oppslagstavler». Folkefinansieringsforetak kan tilby en oppslagstavle der kunder kan annonsere sin interesse for kjøp og salg av lån, omsettelige verdipapirer, eller andre instrumenter som er godkjent for folkefinansieringsformål og som opprinnelig ble tilbudt på deres folkefinansieringsplattform. Formålet er å sikre transparens og informasjonsflyt, se fortalens avsnitt 55.
Det fremgår av artikkel 25 nr. 2 og fortalens avsnitt 55 at oppslagstavlen derimot ikke skal brukes for å føre sammen flere tredjeparters kjøps- og salgsinteresser ved hjelp av protokoller eller interne arbeidsmetoder hos folkefinansieringsforetaket som gjør at det inngås en kontrakt. Derfor presiseres det at oppslagstavlen ikke skal bestå av et internt matchingsystem som utfører kundeordrer på multilateralt grunnlag.
Artikkel 25 nr. 3 til 5 inneholder krav som folkefinansieringsforetaket må følge dersom de tilbyr oppslagstavle, herunder ulike informasjonskrav til både folkefinansieringsforetaket og kunden.
7.2.4 Markedsføring
Artikkel 27 angir krav til markedsføring. Etter bestemmelsens nr. 1 skal folkefinansieringsforetak sikre at all markedsføring om folkefinansieringstjenestene de tilbyr, inkludert tjenester som er utkontraktert til tredjeparter, tydelig kan identifiseres som dette. Artikkel 27 nr. 2 inneholder regler om markedsføring før prosjektfinansieringen er avsluttet, samt krav til at markedsføringen skal inneholde opplysninger som er balanserte, klare og ikke villedende. Videre må informasjonen samsvare med opplysningene i nøkkelinformasjonsdokumentet, eventuelt med de opplysningene som skal inngå i nøkkelinformasjonsdokumentet dersom dokumentet ikke er tilgjengelig enda.
Artikkel 27 nr. 3 inneholder regler om språk, og nr. 4 inneholder plikter for tilsynsmyndighetene. Av artikkel 27 nr. 5 fremgår det at tilsynsmyndighetene ikke skal kreve forhåndsgodkjenning eller forhåndsmelding om markedsføringsmateriale.
Videre gir artikkel 28 regler om tilsynsmyndighetenes plikt til å publisere og holde oppdatert det nasjonale regelverket som gjelder folkefinansieringsforetakets markedsføring.
7.3 Utvalgets forslag
7.3.1 Investorbeskyttelse
Utvalget nevner innledningsvis at forordningens kapittel IV gir fullharmoniserte regler som foreslås gjennomført i norsk rett. Det kreves derfor i hovedsak ikke noen ytterligere gjennomføring av disse bestemmelsene. Utvalget knytter likevel enkelte bemerkninger til reglene om hvem som har ansvar for informasjonen i et KIIS og reglene om betenkningstid.
Ansvarsfordeling for informasjon i et KIIS
Utvalget bemerker at folkefinansieringsforordningen artikkel 23 nr. 9 om prosjekteiers ansvar for informasjonen i et KIIS, er mer eller mindre identisk med tilsvarende bestemmelse i prospektforordningen artikkel 11 nr. 1, som er innarbeidet i verdipapirhandelloven § 7-4. Utvalget foreslår derfor å gjennomføre folkefinansieringsforordningen artikkel 23 nr. 9 etter mønster fra verdipapirhandelloven § 7-4. For selve lovforslaget foreslår utvalget at ansvar for innholdet i nøkkelinformasjonsdokument skal legges direkte til styret i prosjekteier ved tilbud om investering i «aksjer og andre egenkapitalinstrumenter», og viser til den nærmere drøftelsen av utformingen av verdipapirhandelloven § 7-4 i Prop. 96 LS (2018–2019) punkt 4.5.6. Utvalget bemerker at forslaget henger sammen med de aksjerettslige begrensningene på å fremsette erstatningskrav mot selskapet i forbindelse med utstedelse av nye aksjer.
Utvalget foreslår at det fastsettes at prosjekteier skal være ansvarlig i de tilfellene der forordningen ikke stiller krav om at styret skal stå ansvarlig. På denne måten dekkes hele spekteret av potensielle prosjekteiere. De viser til at prosjekteier kan være alt fra forholdsvis store aksjeselskaper til en enkeltperson. Utvalget peker på at forordningen uansett fastsetter at nøkkelinformasjonsdokumentet skal gi nærmere informasjon om den eller de ansvarlige, slik at angivelse av ansvarlige vil måtte gjøres i dokumentet.
Der KIIS skal utformes på «plattformnivå» ved individuell porteføljeforvaltning av lån, jf. artikkel 24, foreslår utvalget at folkefinansieringsforetaket skal angis som ansvarlig i bestemmelsen.
Deretter skriver utvalget følgende i NOU 2021: 10 punkt 6.3.1.2:
«Artiklene 23 nr. 10 og 24 nr. 5 fastsetter at EØS-statene skal sikre at deres lover, forskrifter og administrative bestemmelser om sivilrettslig ansvar gjelder for de personer som er ansvarlig for opplysningene i et KIIS. Bestemmelsene svarer til prospektforordningen artikkel 11 nr. 2. Ved gjennomføringen av prospektforordningen, ble det lagt til grunn at det ikke er behov for noen særskilt regel, fordi de alminnelige erstatningsrettslige reglene i norsk rett kommer til anvendelse, se Prop. 96 LS (2018–2019) kapittel 4.5 med videre henvisninger. Utvalget kan ikke se at det er forhold som tilsier en annen vurdering ved gjennomføringen av folkefinansieringsforordningen, og har følgelig ikke foreslått regulering. Utvalget viser i tillegg til at erstatningsregelen i finansavtaleloven § 3-49 etter omstendighetene kan komme til anvendelse.»
Betenkningstid
Utvalget viser til at folkefinansieringsforordningen artikkel 22 gir regler om betenkningstid som vil gjelde direkte etter gjennomføring av forordningen i norsk rett. De viser videre til at folkefinansieringsforordningen ikke berører forholdet til direktivet om fjernsalg av finansielle tjenester (direktiv 2002/65/EF), herunder spørsmålet om fjernsalgsdirektivet får anvendelse på de ulike tjenestene som tilbys etter forordningen.
Videre skriver utvalget følgende i punkt 6.3.1.3:
«Fjernsalgsdirektivet artikkel 6 gir en forbruker angrerett ved avtale om finansielle tjenester inngått ved fjernsalg, men det gjøres i artikkel 6 nr. 2 blant annet unntak for finansielle tjenester der prisen er avhengig av svingninger på finansmarkedet som er utenfor tjenesteyterens kontroll og kan finne sted i tidsrommet for angreretten. Fristen for en forbruker til å gå fra avtalen er som hovedregel 14 dager. Fjernsalgsdirektivets regler om angrerett er i utgangspunktet fullharmoniserte, og er i norsk rett gjennomført i angrerettloven. Imidlertid vil disse reglene flyttes til ny finansavtalelov, se kapittel 3 del V i ny finansavtalelov.»
Utvalget skriver at de antar at fjernsalgsdirektivet ville vært omtalt i folkefinansieringsforordningen dersom forordningen tok sikte på å gripe inn på direktivets område. De legger derfor til grunn at intensjonen er at regelverkene skal kunne eksistere side om side, og at eventuelle spørsmål knyttet til harmonisering av regelverkene må løses i praksis. Som støtte for sin vurdering, viser utvalget til den svenske proposisjonen om gjennomføring av folkefinansieringsforordningen (Prop. 2020/21:206 s. 48).
7.3.2 Oppslagstavle
Utvalget viser at reglene om oppslagstavle følger av artikkel 25, som vil gjelde som norsk rett. Eventuelle grensespørsmål mot yting av tjenester etter verdipapirhandelloven vil måtte avklares i praksis.
7.3.3 Markedsføring
Utvalget viser til at forordningen artikkel 27 nr. 1 og nr. 2 om folkefinansieringsforetaks markedsføring vil gjelde som norsk rett. De foreslår at kravene til språk reguleres i forskrift. Utvalget vurderer at det ikke er behov for å foreslå ytterligere bestemmelser for å gjennomføre artikkel 27. De viser til at nasjonale regler for markedsføring vil gjelde etter forordningen, og foretakene vil etter dette måtte forholde seg til blant annet markedsføringsloven.
Videre legger utvalget til grunn at artikkel 28 ikke krever særskilt gjennomføring, ettersom bestemmelsen gir plikter for tilsynsmyndigheten.
7.4 Høringsinstansenes syn
Folkeinvest AS kommenterer forordningens artikkel 22 om betenkningstid for ikke-sofistikerte investorer. De mener ordningen med betenkningstid vil kunne være problematisk for aktører som driver med investeringsbasert folkefinansiering fordi de aller fleste av investorene vil være ikke-sofistikerte, og dette kan medføre at enkelte aktører utnytter regelverket i forsøk på markedsmanipulasjon. Folkeinvest AS foreslår at det etableres tiltak som hindrer markedsmanipulasjon, og skriver følgende:
«Folkeinvest har god erfaring med en løsning der det kapitalsøkende selskapets eksisterende aksjonærer, styre og ansatte ikke kan trekke sin tegning. Øvrige som ønsker å trekke sin tegning, må avgi begrunnelse og kan trekke sin tegning inntil 48 timer før tegningsvinduets slutt. Foretaket har også tilrettelagt for stor åpenhet, der en BankID-verifisert investorprofil kan se hvor mange som har tegnet seg, hvem som har tegnet seg og hvilket antall aksjer den enkelte har tegnet seg for. Dette fremstår som en adekvat løsning for opprettholdelse av investorvernet, samtidig som investorene gis betenkningstid.»
7.5 Departementets vurdering
7.5.1 Overordnet om kapittel IV i forordningen
Departementet viser innledningsvis til at folkefinansieringsforordningen kapittel IV er fullharmoniserte regler som vil gjelde direkte som norsk rett ved inkorporasjon, se lovforslaget § 1-1.
Departementet foreslår, i likhet med utvalget, at de særskilte reglene om hvilke andre språk enn EØS-staten som godtas for opplysninger i markedsføringsmateriell og nøkkelinformasjonsdokument etter artikkel 23 nr. 2, 3 og 13 og artikkel 27 nr. 3 gjennomføres i forskrift, og viser til lovforslaget § 1-3.
Med hensyn til reglene om oppslagstavle etter artikkel 25, viser departementet til at bestemmelsen vil gjelde direkte som norsk rett. For eventuelle grensespørsmål om ytelse av tjenester etter verdipapirhandelloven, viser departementet til proposisjonens punkt 4.2 om forholdet til verdipapirhandelloven.
Departementet vil videre knytte enkelte bemerkninger til bestemmelsene om ansvarsfordeling for informasjon i et nøkkelinformasjonsdokument (KIIS) og betenkningstid nedenfor.
7.5.2 Ansvarsfordeling for informasjon i et KIIS
Departementet viser i likhet med utvalget til at artikkel 23 nr. 9 om prosjekteiers ansvar for informasjonen i et KIIS er svært lik prospektforordningen artikkel 11 nr. 1. Prospektforordningen artikkel 11 nr. 1 er blant annet gjennomført i norsk rett gjennom verdipapirhandelloven § 7-4. Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å gjennomføre folkefinansieringsforordningen artikkel 23 nr. 9 særskilt i ny § 1-4, etter mønster fra verdipapirhandelloven § 7-4.
Når det gjelder utformingen av folkefinansieringsloven § 1-4, er departementet enig med utvalgets forslag om å legge ansvaret direkte til styret i prosjekteier ved tilbud om investeringer i aksjer og andre egenkapitalinstrumenter. For saker som ikke gjelder investering i egenkapitalinstrumenter, foreslår departementet at ansvaret legges til prosjekteier. Departementet viser til den tilsvarende vurderingen i Prop. 96 LS (2018–2019) punkt 4.5.5.
Reglene i folkefinansieringsforordningen er fullharmoniserte, og må derfor gjennomføres som de er. Ordlyden «at least» i artikkel 23 nr. 9 krever at prosjekteier som et minimum må holdes ansvarlig. En særskilt nasjonal regel om å holde styret til prosjekteier ansvarlig vil etter departementets vurdering ikke fravike artikkel 23 nr. 9 i forordningen.
Utvalget har også foreslått å angi folkefinansieringsforetaket som ansvarlig der KIIS utformes på «plattformnivå» ved individuell porteføljeforvaltning av lån. Forslaget er i tråd med ordlyden i artikkel 24 nr. 4, og departementet slutter seg derfor til dette.
Det vises til lovforslaget § 1-4.
Departementet viser i likhet med utvalget til at artikkel 23 nr. 10 og 24 nr. 5 stiller krav til at EØS-statene skal sikre at deres lover, forskrifter og administrative bestemmelser om sivilrettslig ansvar gjelder for de personer som er ansvarlig for opplysningene i et KIIS. Bestemmelsen svarer i stor grad til prospektforordningen artikkel 11 nr. 2. Departementet har tidligere vurdert ved gjennomføringen av prospektforordningen at det ikke er behov for en særskilt nasjonal regel, fordi de alminnelige erstatningsreglene i norsk rett kommer til anvendelse, se Prop. 96 LS (2018–2019) punkt 4.5. Departementet er enig med utvalget i at det ikke er forhold som tilsier en annen vurdering ved gjennomføring av folkefinansieringsforordningen.
7.5.3 Betenkningstid
Folkefinansieringsforordningen artikkel 22 gir regler om fire dagers betenkningstid for ikke-sofistikerte potensielle investorer. Bestemmelsens formål er å sikre at investorer er informerte om hvilken risiko et aktuelt folkefinansieringsprosjekt innebærer før de binder seg til tilbudet fra folkefinansieringsforetaket.
Departementet viser i likhet med utvalget til at folkefinansieringsforordningen ikke berører forholdet til direktivet om fjernsalg av finansielle tjenester, herunder spørsmålet om fjernsalgsdirektivet får anvendelse på de ulike tjenestene som tilbys etter forordningen. Reglene om angrerett i fjernsalgsdirektivet er gjennomført i angrerettloven.
Departementet tolker folkefinansieringsforordningen slik at den vil gjelde side om side med direktivet, og viser til at den svenske proposisjonen om forordningen legger tilsvarende forståelse til grunn, se svensk Prop. 2020/21: 206 s. 48.
Når det gjelder Folkeinvest AS sitt innspill om at det etableres ytterligere tiltak som hindrer markedsmanipulasjon, viser departementet til at folkefinansieringsforordningen artikkel 22 inneholder fullharmoniserte regler. Det er derfor ikke rom for å gi ytterligere nasjonale regler som griper inn i investorers rett til betenkningstid etter bestemmelsen. Det fremgår for øvrig av forordningens fortale avsnitt 48 at Kommisjonen i fremtiden bør foreta en vurdering av betenkningstidens betydning for kapitalinnhenting, og hvorvidt betekningstiden eventuelt kan kortes ned for å sikre mer effektiv kapitalinnhenting uten at slik nedkorting går på bekostning av investorbeskyttelse.