8 Tilsyn med folkefinansieringsforetak og tilsynsvirkemidler

8.1 Gjeldende rett

Finanstilsynet fører tilsyn med foretak som er omfattet av finansforetaksloven, inkludert låneformidlingsforetak og finansforetak, se finanstilsynsloven § 1-2 bokstav m og bokstav a til e. Finanstilsynet fører videre tilsyn med verdipapirforetak og andre foretak som driver virksomhet i forbindelse med verdipapirhandel, samt med overholdelsen av bestemmelser om verdipapirhandel gitt i eller i medhold av lov, se finanstilsynsloven § 1-2 bokstav p og verdipapirhandelloven § 19-1 første ledd.

Videre inneholder både finanstilsynsloven og særlovene på finansområdet en rekke bestemmelser om virkemidler som kan benyttes i tilsynsarbeidet. Finanstilsynet kan i medhold av finanstilsynsloven § 3-1 blant annet kreve at foretak under tilsyn gir alle opplysninger som Finanstilsynet krever, og utleverer dokumentasjon og opplysninger på den måten Finanstilsynet fastsetter. Finanstilsynet kan etter finanstilsynsloven § 4-1 gi pålegg om retting av lovstridige forhold, og Finanstilsynet kan pålegge de ansatte i foretaket å gi opplysninger dersom foretaket ikke oppfyller sin opplysningsplikt etter § 3-1. Finanstilsynet kan etter finanstilsynsloven § 4-1 gi pålegg om stans av ulovlig virksomhet dersom Finanstilsynet antar at noen som ikke har nødvendig tillatelse, driver konsesjonspliktig virksomhet.

Etter dagens regler vil i tillegg bestemmelsene i verdipapirhandelloven kapittel 19 gjelde for verdipapirforetak som yter investeringsbaserte folkefinansieringstjenester, mens låneformidlingsloven gjelder for lånebasert folkefinansiering.

8.2 Forordningen

Forordningen kapittel VI gir regler om tilsynet med markedet for folkefinansieringstjenester, og inneholder bestemmelser om utpeking av tilsynsmyndighet, ulike virkemidler i tilsynsarbeidet og regler om samarbeid med andre tilsynsmyndigheter.

Forordningen artikkel 29 fastsetter at alle medlemsstatene skal peke ut en eller flere nasjonale tilsynsmyndigheter som skal følge opp pliktene etter forordningen, herunder føre tilsyn med at forordningens regler blir overholdt. Artikkel 15 nr. 1 presiserer at folkefinanseringsforetak står under tilsyn av den utpekte tilsynsmyndigheten. Artikkel 15 nr. 2 presiserer at tilsynsmyndigheten skal overvåke at foretakene overholder forordningens regler.

Forordningen artikkel 30 angir kompetansen tilsynsmyndigheten som minimum skal ha til rådighet. Alle tiltak som treffes av tilsynsmyndighetene skal være forholdsmessige og behørig begrunnede (artikkel 30 nr. 2 annet ledd).

Forordningen artikkel 30 nr. 1 a og b omhandler tilsynsmyndighetens adgang til å kreve dokumenter og annet materiale fremlagt.

Etter artikkel 30 nr. 1 bokstav c skal tilsynsmyndigheten kunne foreta stedlig tilsyn og undersøkelser andre steder enn i fysiske personers private boliger for å få tilgang til dokumenter og andre opplysninger, der det er rimelig mistanke om at det finnes dokumenter og annen informasjon knyttet til innsynet eller undersøkelsen som kan tjene som bevis for overtredelse av forordningen.

Folkefinansieringsforordningen artikkel 30 nr. 2 første ledd bokstav a til i stiller krav om at nasjonale tilsynsmyndigheter skal kunne gi pålegg i en rekke konkrete situasjoner hvor forordningens regler er overtrådt. Bestemmelsene gjelder i hovedsak midlertidige og permanente pålegg om stans av folkefinansieringstilbud, stans av markedsføring av folkefinansieringstilbud og stans av folkefinansieringsvirksomheten som sådan. Et pålegg skal kunne rettes mot foretaket selv, eller mot tredjeparter som har påtatt seg oppgaver i forbindelse med tilbud om folkefinansiering.

Forordningen artikkel 30 nr. 2 første ledd bokstav f fastsetter at tilsynsmyndigheten skal kunne offentliggjøre at et folkefinansieringsforetak, eller en tredjepart som har påtatt seg oppgaver i forbindelse med levering av folkefinansieringstjenester, ikke oppfyller sine forpliktelser.

Forordningen artikkel 30 nr. 2 første ledd bokstav g fastsetter at tilsynsmyndigheten skal kunne offentliggjøre, eller kreve at et folkefinansieringsforetak eller tredjeparter som har påtatt seg oppgaver i forbindelse med yting av folkefinansieringstjenester å offentliggjøre, alle vesentlige opplysninger som kan påvirke tilbudet om folkefinansiering, for å sikre investorbeskyttelse eller et velfungerende marked. Tilsynsmyndigheten skal ha rett til å overdra eksisterende kontrakter for en leverandør av folkefinansieringstjenester dersom folkefinansieringsforetakets tillatelse trekkes tilbake i en bestemt situasjon (artikkel 30 nr. 2 bokstav i første ledd). Både kunden og det mottakende folkefinansieringsforetaket må samtykke til overføringen.

Forordningen artikkel 31 nr. 1 fastsetter at tilsynsmyndighetene skal utveksle informasjon uten unødig opphold og samarbeide om undersøkelser, tilsyn og håndheving av regelverket. Artikkel 31 nr. 2 til nr. 4 gir ytterligere regler om tilsynssamarbeidets innhold, herunder regler om nasjonale tilsynsmyndigheters rett til å unnlate å etterkomme en anmodning om samarbeid under nærmere angitte omstendigheter.

Forordningen gir også regler om samarbeid mellom nasjonale tilsynsmyndigheter, (artikkel 33), taushetsplikt (artikkel 35) og beskyttelse av personopplysninger (artikkel 36).

Artikkel 37 fastsetter at tilsynsmyndigheten i en vertsstat skal meddele hjemstaten forholdet dersom det er grunn til å tro at noen som er omfattet av forordningen har opptrådt i strid med forordningen. Dersom hjemstatens tiltak ikke medfører at overtredelsen opphører, kan vertsstatens tilsynsmyndigheter ta alle nødvendige tiltak for å beskytte investorene, etter å ha varslet hjemstatens tilsynsmyndigheter og Kommisjonen og den europeiske verdipapir- og markedstilsynsmyndigheten (ESMA). Saken kan også bringes til den europeiske verdipapir- og markedstilsynsmyndigheten (ESMA) for megling og eventuelt bindende vedtak (som for EFTA-statene treffes av EFTAs overvåkingsorgan).

Nasjonal tilsynsmyndighet skal videre ha rutiner som sikrer at kunder og andre interessenter, inkludert forbrukerorganisasjoner, kan sende inn klager på aktører som er omfattet av forordningen dersom de mener at forordningens regler ikke overholdes (artikkel 38).

8.3 Utvalgets forslag

8.3.1 Innledning

Utvalget viser i utredningen punkt 7.1 at forordningen legger opp til at tilsynsmyndighetene skal ha et felles minimum av virkemidler og sanksjoner til rådighet. Innledningsvis bemerker utvalget at finanstilsynsloven gir generelle regler for Finanstilsynets virksomhet, og stiller en rekke virkemidler til rådighet. Reglene i finanstilsynsloven suppleres med regler som er inntatt i den enkelte særlov.

Utvalget bemerker videre at forordningen gir minimumsregler. Det er følgelig anledning til å gi ytterligere regler. Utvalget mener det er viktig at Finanstilsynet har mulighet for å drive et sterkt og effektivt tilsyn på hele finansområdet, og at reglene bør innrettes slik at regelverksarbitrasje (eller tilsynsarbitrasje) forhindres. For å sikre et enhetlig tilsynsregime, har utvalget tatt utgangspunkt i verdipapirhandellovens regler om tilsynsvirkemidler.

8.3.2 Utpeking av tilsynsmyndighet og utlikning av utgifter ved tilsyn

I utredningen punkt 7.2.3 foreslår utvalget at det er Finanstilsynet som skal føre tilsyn med folkefinansieringsforetak. Utvalget foreslår å presisere at tilsyn føres med virksomheten til folkefinansieringsforetak og med overholdelsen av bestemmelsene gitt i eller i medhold av loven.

Utvalget viser til at etter dagjeldende lov 7. desember 1956 nr. 1 om tilsynet med finansforetak mv. (finanstilsynsloven) § 9 første ledd skal utgiftene ved Finanstilsynets tilsyn utliknes på de institusjoner som i henhold til lovens § 1 eller annen særskilt lovhjemmel er under tilsyn. Utvalget foreslår å føye folkefinansieringsforetak til foretakene som står under tilsyn og vil omfattes av regelen om utlikning i den dagjeldende finanstilsynsloven § 9 første ledd.

8.3.3 Tilsynsmyndigheten og virkemidler i det løpende tilsynsarbeidet

Opplysningsplikt og plikt til å utlevere dokumenter

I utredningen punkt 7.3.3.2 foreslår utvalget en egen regel om opplysningsplikt i folkefinansieringsloven slik det er gjort i verdipapirhandelloven § 19-2 første ledd. Utvalget viser til at en slik regel dekker et informasjonsbehov, og at forordningen artikkel 30 nr. 1 bokstav a og b i tillegg til opplysningsplikt for folkefinansieringsforetaket stiller krav om opplysningsplikt for «tredjeparter» som har påtatt seg oppgaver i forbindelse med yting av folkefinansieringstjenester. Sistnevnte tar sikte på tilfeller der folkefinansieringsforetaket har utkontraktert deler av virksomheten til andre og må ses i sammenheng med forordningen artikkel 9 som gir regler om utkontraktering.

Utvalget foreslår opplysningsplikt for folkefinansieringsforetaket og andre som har påtatt seg oppgaver i forbindelse med yting av folkefinansieringstjenester, som gjelder folkefinansieringsforetakets forretning og virksomhet.

Utvalget bemerker at opplysningsplikten for revisor etter folkefinansieringsforordningen artikkel 30 nr. 1 bokstav b, dekkes fullt ut av den dagjeldende finanstilsynslovens § 3a.

Etter mønster fra verdipapirhandelloven § 19-2 ellevte ledd foreslår utvalget at det fastsettes en regel om at opplysningsplikten for foretak gjelder tilsvarende for foretakets ansatte, styremedlemmer og andre tillitsvalgte, og for andre som regelmessig utfører ledelsesfunksjoner for foretaket. Forslaget innebærer en utvidelse i forhold til folkefinansieringsforordningens minimumsregler, som krever at opplysningsplikt skal kunne pålegges «ledere» (artikkel 30 nr. 1 bokstav b). Utvalget viser til at det på samme måte som for verdipapirforetak, kan oppstå situasjoner hvor det er behov for opplysningsplikt for ansatte og tillitsvalgte.

Utvalget foreslår videre at det fastsettes en regel om opplysningsplikt for «enhver» ved mistanke om brudd på reglene om folkefinansiering, for eksempel for å kunne innhente opplysninger fra prosjekteiere som henter midler gjennom en folkefinansieringsplattform eller fra investorer. Utvalget foreslår at de nærmere reglene i verdipapirhandelloven § 19-3 tredje ledd om opplysningspliktens rekkevidde gis tilsvarende anvendelse i folkefinansieringsloven.

Videre viser utvalget til at grunnleggende prinsipper om saklighet og forholdsmessighet her som ellers, vil sette skranker for anvendelsen av bestemmelsen. Utvalget foreslår at en regel om opplysningsplikt for enhver utformes ved at verdipapirhandelloven § 19-3 tredje ledd gis tilsvarende anvendelse. På denne måten legges det til rette for enhetlig tilsynspraksis.

Utvalget bemerker videre at forordningen artikkel 31 nr. 1 annet ledd fastsetter at stater som velger å benytte straffesanksjoner ved overtredelse av forordningen, skal sikre at tilsynsmyndigheten kan samarbeide med nasjonale myndigheter på straffeområdet. Utvalget foreslår derfor en bestemmelse om at politi og påtalemyndigheten etter anmodning fra Finanstilsynet og uten hinder av lovbestemt taushetsplikt skal gi Finanstilsynet de opplysninger som er nødvendige for å oppfylle Norges forpliktelser til utveksling av informasjon og tilsynssamarbeid etter EØS-avtalen. Bestemmelsen svarer til verdipapirhandelloven § 19-3 femte ledd. Det vises til lovforslaget § 2-2 femte ledd.

Utvalget bemerker for øvrig at forordningen artikkel 30 nr. 7 fastsetter at personer og foretak som gjør informasjon tilgjengelig for myndighetene i samsvar med forordningen, ikke skal anses å ha brutt taushetsplikt eller pålegges noen form for ansvar for slike meddelelser. Bestemmelsen gjelder direkte, og trenger ingen gjennomføring.

Utvalget foreslår at departementet kan fastsette forskrifter om opplysningsplikt.

Stedlig tilsyn og andre undersøkelser

Utvalget påpeker at artikkel 15 nr. 2 angir at tilsynsmyndigheten kan utføre stedlig tilsyn hos folkefinansieringsforetaket. Bestemmelsen gjelder direkte, og trenger ikke gjennomføring. Videre viser utvalget til at den dagjeldende finanstilsynsloven § 3 gir hjemmel for stedlig tilsyn hos foretaket.

Utvalget bemerker at forordningen artikkel 30 nr. 1 bokstav c fastsetter at tilsynsmyndighetene skal kunne foreta stedlig tilsyn og undersøkelser andre steder enn i fysiske personers private boliger, når det er begrunnet mistanke om at undersøkelsen kan gi tilgang til dokumenter og andre opplysninger som kan tjene som bevis for overtredelse av forordningen. Utvalget legger til grunn at denne regelen må gjennomføres i nasjonal rett. Utvalget viser til at bestemmelsen er identisk med tilsvarende bestemmelse i prospektforordningen artikkel 32 nr. 1 første ledd bokstav n og markedsmisbruksforordningen artikkel 23 nr. 2 bokstav, som er gjennomført i verdipapirhandelloven § 19-5. Utvalget foreslår at verdipapirhandelloven § 19-5 om bevissikring gis tilsvarende anvendelse, dersom det foreligger mistanke om overtredelse av forordningen. Utvalget bemerker at bevissikring etter verdipapirhandelloven bare kan skje etter beslutning fra retten.

Regler om pålegg om retting mv.

For å legge til rette for enhetlig tilsyn, foreslår utvalget regler som svarer til påleggshjemlene i verdipapirhandelloven § 19-7, også påleggshjemler som ikke har noe direkte motstykke i forordningen. Utvalget påpeker at finanstilsynslovens regler om pålegg vil gjelde i tillegg.

Utvalget foreslår en generell regel om pålegg om retting, og viser til at forordningen også retter seg mot prosjekteiere og tredjeparter som påtar seg å utføre oppgaver relatert til folkefinansieringstjenestene. Bestemmelsen foreslås utformet etter mønster fra verdipapirhandelloven § 19-7 første ledd, og vil gjennomføre forordningen artikkel 30 nr. 2 første ledd bokstav c og e.

Utvalget foreslår at det presiseres at Finanstilsynet kan gi pålegg om retting dersom et norsk folkefinansieringsforetak overtrer regler som gjelder for foretakets virksomhet i stater der de yter grensekryssende tjenester, tilsvarende som verdipapirhandelloven § 19-7 tredje ledd. Det vises til Finanstilsynets behov for å ivareta sin forpliktelse til å føre tilsyn med at folkefinansieringsforetak som har tillatelse fra Finanstilsynet, overholder reglene i andre EØS-stater hvor de yter tjenester.

Utvalget foreslår videre en påleggshjemmel om at Finanstilsynet kan gi pålegg om retting dersom foretaket opptrer i strid med interne retningslinjer og instrukser, eller opptrer i strid med egne regler og forretningsvilkår, samt dersom foretakets ledelse eller styre ikke oppfyller kravene i forordningen. Bestemmelsen svarer til verdipapirhandelloven § 19-7 annet ledd.

Utvalget foreslår avslutningsvis at det fastsettes en regel om at Finanstilsynet kan gi pålegg om å oppfylle opplysningsplikten, tilsvarende som verdipapirhandelloven § 19-7 sjette ledd, samt at departementet kan gi forskrifter til bestemmelsen om pålegg.

Forbud mot virksomhet

Utvalget foreslår en påleggshjemmel om å forby folkefinansieringsforetaket å drive virksomhet, når virksomheten kan påføre foretaket eller dets kunder uforsvarlig risiko, eller at virksomheten bare kan finne sted på bestemte vilkår. Bestemmelsen svarer til verdipapirhandelloven § 19-7 fjerde ledd. Utvalget legger til grunn at bestemmelsens anvendelsesområde vil være snevert.

Pålegg om suspensjon av stemmerettigheter og nedsalg

Utvalget bemerker at forordningen artikkel 15 om tilsyn og artikkel 12 nr. 11 krever at den som eier mer enn 20 pst. av aksjekapitalen eller stemmerettighetene i et folkefinansieringsforetak til enhver tid må oppfylle konkrete krav til hederlig vandel. Dersom en eier ikke tilfredsstiller forordningens krav, må tilsynet kunne treffe tiltak for å få forholdet rettet. Utvalget foreslår at Finanstilsynet skal kunne gi pålegg om at stemmerettighetene til den aktuelle eierens aksjer ikke skal kunne utøves, eller at aksjene skal avhendes etter fremgangsmåten i verdipapirhandelloven § 13-14.

Midlertidige forbud

Utvalget bemerker at forordningen artikkel 30 nr. 2 første ledd bokstav a, b og d stiller krav om at tilsynsmyndigheten skal kunne suspendere et tilbud om folkefinansiering i maksimum ti virkedager, forby eller suspendere markedsføring og nedlegge midlertidig forbud mot eller kreve at folkefinansieringsforetaket midlertidig unnlater å yte folkefinansieringstjenester i inntil ti sammenhengende virkedager, dersom det er rimelig grunn til å tro at forordningen er overtrådt. Utvalget foreslår at det inntas en bestemmelse om suspensjon, stans, opphør og midlertidige forbud mv. som innarbeider forordningens regler om dette i § 2-5 første ledd. Utvalget påpeker at forvaltningsrettslige regler og prinsipper kommer til anvendelse, herunder kravet om forholdsmessighet.

Om forordningen artikkel 30 nr. 2 første ledd bokstav h skriver utvalget:

«I tillegg fastsetter forordningen artikkel 30 nr. 2 første ledd bokstav h at tilsynsmyndigheten midlertidig skal kunne forby, eller kreve at et folkefinansieringsfortak eller tredjeparter som har påtatt seg oppgaver i forbindelse med yting av folkefinansieringstjenester stiller ytelsen av folkefinansieringstjenester i bero, dersom tilsynsmyndigheten finner at folkefinansieringsforetakets situasjon innebærer at tilbudet om folkefinansieringstjenester vil kunne skade investorenes interesser.»

Utvalget bemerker at artikkel 30 nr. 2 første ledd bokstav h, i motsetning til de øvrige påleggsreglene, ikke stiller krav om at forordningens regler skal være overtrådt, eller at det må være rimelig grunn til å anta at forordningen er overtrådt. Det fastsettes heller ingen maksimumstid for suspensjonen. Bestemmelsen stiller imidlertid krav om at investorenes interesser kan bli skadelidende. For å oppfylle minimumskravene foreslår utvalget at det tas inn en bestemmelse som svarer til forordningens regel i § 2-5 annet ledd.

Offentliggjøring av opplysninger

Utvalget bemerker at det ikke er nødvendig å fastsette ytterligere regler for at Finanstilsynet skal kunne offentliggjøre opplysninger om manglende etterlevelse av forordningen. Utvalget viser blant annet til Finanstilsynets praksis der de offentliggjør opplysninger om brudd på regelverket de forvalter.

Forordningen artikkel 30 nr. 1 første ledd bokstav g fastsetter at tilsynsmyndigheten skal kunne offentliggjøre eller kreve at folkefinansieringsforetaket, eller tredjeparter som har påtatt seg oppgaver i forbindelse med yting av folkefinansieringstjenester, offentliggjør alle vesentlige opplysninger som kan påvirke tilbudet om folkefinansiering, for å sikre investorbeskyttelse eller et velfungerende marked. Utvalget foreslår at det utarbeides en bestemmelse i § 2-6 som gir Finanstilsynet mulighet for å gi pålegg om å offentliggjøre «vesentlige opplysninger». Bestemmelsen svarer til verdipapirhandelloven § 7-13 femte ledd, som gjennomfører tilsvarende regel i prospektforordningen.

Utvalget foreslår at departementet skal kunne gi nærmere regler om offentliggjøring av opplysninger i forskrift.

Overdragelse av kontrakter

Når det gjelder gjennomføringen av artikkel 30 nr. 2 første ledd bokstav i, som fastsetter at tilsynsmyndigheten skal kunne overføre eksisterende kontrakter til en annen tilbyder av folkefinansieringstjenester dersom tjenesteyterens tillatelse trekkes tilbake etter artikkel 17, bemerker utvalget:

«Utvalget bemerker at en regel om at Finanstilsynet skal gripe direkte inn i avtaleforholdet til kundene i et folkefinansieringsforetak, bryter med Finanstilsynets tradisjonelle oppgaver som tilsynsmyndighet. En bestemmelse om at Finanstilsynet skal treffe beslutning om overføring av avtaler reiser også flere vanskelige spørsmål, blant annet knyttet til valg av ny tjenesteleverandør og om virkningene av Finanstilsynets beslutning, herunder ansvar for valget. Etter utvalgets syn kan forordningens minimums regel oppfylles ved at Finanstilsynet gis hjemmel til å pålegge folkefinansieringsforetaket å overføre de aktuelle kontraktene til et annet foretak som tilfredsstiller kravene forordningen setter. Utvalget foreslår at det stilles vilkår om at kunden må godkjenne overføringen. På denne måten gjennomføres det en regel som gir de mulighetene minimumsreglene i forordningen krever, samtidig som det tas tilbørlig hensyn til nasjonal rettstradisjon».

Utvalget foreslår på denne bakgrunn at en bestemmelse om overdragelse av kontrakter inntas i lovforslaget § 2-7.

Rutiner for å motta klager

Utvalget viser til at bestemmelsen i forordningen artikkel 38 om at nasjonal tilsynsmyndighet skal ha rutiner for mottak av klager, retter seg til myndighetene og at særskilt gjennomføring derfor ikke er nødvendig. Det bemerkes for øvrig at Finanstilsynet ikke er et klageorgan som avgjør konkrete tvister mellom foretak under tilsyn og deres kunder. Konkrete tvister mellom foretak og kunder behandles i utenrettslige klagenemnder der det finnes slike, og av domstolene. Utvalget legger til grunn at Finanstilsynet informerer kunder som klager om eventuelle muligheter for å få klagen behandlet i utenrettslige klageordninger.

Samarbeid med andre myndigheter

Utvalget bemerker at artiklene om samarbeid mellom tilsynsmyndighetene (artikkel 31 flg.) retter seg mot Finanstilsynet, og ikke krever ytterligere gjennomføringstiltak utover at forordningen som sådan gjøres til norsk rett. Utvalget viser til at reglene gjelder direkte, med de endringer som følger av EØS-tilpasningen. Et unntak er artikkel 31 nr. 1 annet ledd, som er omtalt i punkt 8.3.3.1.

8.4 Høringsinstansenes syn

Finanstilsynet peker på at tilsynet vil få nye oppgaver ved innføringen av nytt regelverk, blant annet søknadsbehandling, informasjonstiltak og etablering av tilsynsmodell for blant annet tjenester som hittil ikke har vært regulert i norsk rett, særlig individuell porteføljeforvaltning av lån.

8.5 Departementets vurdering

8.5.1 Utpeking av tilsynsmyndighet og utlikning av utgifter ved tilsyn

Departementet slutter seg til forslaget i utredningen om å utpeke Finanstilsynet som tilsynsmyndighet med ansvar for å utføre de funksjonene og oppgavene som er fastsatt i forordningen. Det vil være mest konsistent med gjeldende regelverk på finansmarkedsområdet at tilsynet med folkefinansieringsmarkedet føres av Finanstilsynet. Det vises til lovforslaget § 2-1.

Departementet viser til at finanstilsynsloven av 1956 ble opphevet ved lov 21. juni 2024 nr. 41 om Finanstilsynet (finanstilsynsloven). Prinsippet om at tilsynets utgifter skal dekkes av og fordeles på foretakene under tilsyn er videreført i den nye loven, jf. finanstilsynsloven § 6-1.

Departementet foreslår at Finanstilsynet skal føre tilsyn med foretak som har tillatelse til å drive virksomhet som folkefinansieringsforetak, se lovforslaget § 2-1. Finanstilsynets utgifter vil utliknes og fordeles på foretakene under tilsyn etter finanstilsynsloven av 2024 § 6-1. Den nærmere utgiftsfordelingen fastsettes i forskrift med hjemmel i finanstilsynsloven. Videre slutter departementet seg til utvalgets forslag om å føye til folkefinansieringsforetak til listen over foretak som står under Finanstilsynets tilsyn. Det vises til forslag til endring i finanstilsynsloven § 1-2.

8.5.2 Virkemidler i det løpende tilsynet

Innledning

For å kunne løse sine tilsynsoppgaver på en tilfredsstillende måte er de nasjonale tilsynsmyndighetene avhengig av effektive virkemidler som gir god saksopplysning i tilstrekkelig tempo. Samtidig er det viktig at myndighetene ikke går lenger enn behovet tilsier, og at reglene ivaretar hensynet til rettssikkerhet og personvern.

Forordningen angir minimumsvirkemidler som nasjonale tilsynsmyndigheter skal ha til rådighet. Hensikten er å sikre at alle tilsynsmyndigheter i det felleseuropeiske markedet har tilstrekkelig myndighet til å føre et effektivt og sterkt tilsyn, slik at overtredelser av regelverket oppdages og avverges, og tilliten til markedene og institusjonene som virker i dette, opprettholdes.

Departementet er i det vesentlige enig i utvalgets vurderinger og forslag til bestemmelser om virkemidlene i det løpende tilsynet. Departementet viser til de følgende punktene.

Opplysningsplikt og plikt til å utlevere dokumenter

Departementet er enig med utvalget i at det bør lovfestes en hjemmel for Finanstilsynet til å kunne pålegge folkefinansieringsforetaket og andre som har påtatt seg oppgaver knyttet til yting av folkefinanseringstjenester, å gi opplysninger om forhold som angår foretakets forretning og virksomhet. Bestemmelsen vil gjennomføre forordningen artikkel 30 nr. 1 bokstav a og b, som angir virkemidler nasjonale myndigheter skal sørge for at Finanstilsynet har til rådighet for å føre en effektiv tilsynskontroll.

Departementet slutter seg til utvalgets vurdering om at opplysningsplikten bør gjelde tilsvarende for foretakets ansatte, styremedlemmer og andre tillitsvalgte, og for andre som regelmessig utfører ledelsesfunksjoner for foretaket. Liknende regel finnes i verdipapirhandelloven § 19-2 ellevte ledd.

Departementet er enig med utvalget i at det bør fastsettes en regel om opplysningsplikt for enhver ved mistanke om overtredelse av bestemmelser gitt i eller i medhold av loven, og at verdipapirhandelloven § 19-3 tredje ledd om opplysningspliktens rekkevidde gjelder tilsvarende. Departementet legger i likhet med utvalget til grunn at det vil legge til rette for en enhetlig tilsynspraksis.

I likhet med utvalget foreslår departementet at folkefinansieringsforetak skal melde fra til Finanstilsynet dersom det inntreffer forhold som medfører risiko for at foretaket ikke vil kunne oppfylle de fastsatte krav til kapital, eller andre forhold som kan innebære stor risiko knyttet til driften av foretaket. Tilsvarende bestemmelse er gitt for verdipapirforetak i verdipapirhandelloven § 19-2 tredje ledd. Departementet bemerker at regler om opplysningsplikt også følger direkte av forordningen artikkel 15 nr. 3.

Videre foreslår departementet at det fastsettes en regel om at politi og påtalemyndigheten etter anmodning fra Finanstilsynet og uten hinder av lovbestemt taushetsplikt skal gi Finanstilsynet de opplysninger som er nødvendige for å oppfylle Norges forpliktelser til utveksling av informasjon og tilsynssamarbeid etter EØS-avtalen. Bestemmelsen svarer til verdipapirhandelloven § 19-3 femte ledd. Bestemmelsen gjennomfører artikkel 31 nr. 1 annet ledd. Artikkel 31 nr. 2 til 4 gir ytterligere regler om tilsynssamarbeidets innhold. Etter art. 31 nr. 1 har kompetent myndighet (Finanstilsynet) plikt til å samarbeide med, og gi opplysninger til, andre kompetente myndigheter, herunder ESMA. Artikkel 31 nr. 2 gir visse unntak fra utleveringsplikten. Dette inkluderer bl.a. de tilfellene utlevering kan få negativ innvirkning på EØS-statenes egne undersøkelser eller en straffesak under etterforskning. Departementet er enig med utvalgets vurdering om at det ikke er behov for å utarbeide nasjonale regler om dette.

Departementet foreslår også en hjemmel til å fastsette forskrifter om opplysningsplikt.

Det vises til lovforslaget § 2-2.

Stedlig tilsyn

Departementet slutter seg til utvalgets vurdering og forslag til lovbestemmelse om bevissikring. Bestemmelsen gjennomfører forordningen artikkel 30 nr. 1 bokstav c, som fastsetter at tilsynsmyndigheten skal kunne foreta stedlig tilsyn og undersøkelser andre steder enn i fysiske personers private boliger for å få tilgang til dokumenter og andre opplysninger. Departementet viser også til vurderingene i Prop. 55 LS (2024–2025) punkt 5.3.3.2.3 og Prop. 96 LS (2018–2019) punkt 7.4.3.2 med videre henvisninger. Departementet bemerker at bestemmelsen om bevissikring i folkefinansieringsforordningen har likheter med bestemmelsene om bevissikring i prospektforordningen og markedsmisbruksforordningen, som er gjennomført i verdipapirhandelloven § 19-5.

Det vises til lovforslaget § 2-3.

Pålegg

Departementet deler utvalgets vurdering om at det er behov for å lovfeste en generell påleggshjemmel i folkefinansieringsloven, for å gjennomføre forordningen artikkel 30 nr. 2 bokstav c og e. I likhet med utvalget, foreslår departementet at bestemmelsen utformes etter mønster fra verdipapirhandelloven § 19-7 første ledd. Departementet slutter seg videre til utvalgets vurdering og forslag til bestemmelse om at Finanstilsynet kan gi pålegg om retting dersom et norsk folkefinansieringsforetak overtrer regler som gjelder for foretakets virksomhet i stater der de yter grensekryssende tjenester. Liknende bestemmelse finnes i verdipapirhandelloven § 19-7 tredje ledd. Det vises til lovforslaget § 2-4 første ledd.

Det følger av forordningen artikkel 15 at Finanstilsynet skal føre løpende tilsyn med at folkefinansieringsforetak overholder alle regler som gjelder for virksomheten. Departementet foreslår at det tas inn en bestemmelse om at Finanstilsynet kan gi pålegg om retting dersom et folkefinansieringsforetak opptrer i strid med interne retningslinjer og instrukser, eller opptrer i strid med egne regler og forretningsvilkår. Tilsvarende gjelder dersom foretakets ledelse eller styret ikke oppfyller kravene i folkefinanseringsforordningen. Liknende bestemmelse finnes i verdipapirhandelloven § 19-7 annet ledd. Det vises til lovforslaget § 2-4 annet ledd.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag til lovbestemmelse om at Finanstilsynet kan forby folkefinansieringsforetak å drive virksomhet. Finanstilsynet kan også gi pålegg om at slik virksomhet bare kan finne sted på bestemte vilkår. Bestemmelsen gjelder bare dersom virksomheten kan påføre foretaket eller kunder uforsvarlig stor risiko, og departementet legger i likhet med utvalget til grunn at dette vil gi bestemmelsen et snevert anvendelsesområde. Lignende bestemmelse finnes i verdipapirhandelloven § 19-7 fjerde ledd. Det vises til lovforslaget § 2-4 tredje ledd.

Videre slutter departementet seg til utvalgets forslag til lovbestemmelse om pålegg knyttet til suspensjon av stemmerettigheter og nedsalg. Forordningen artikkel 12 nr. 3 bokstav a stiller krav om at den som eier mer enn 20 prosent av aksjekapitalen eller stemmerettighetene i et folkefinansieringsforetak må oppfylle konkrete krav til hederlig vandel. Departementet foreslår at dersom en slik eier ikke tilfredsstiller forordningens krav, kan Finanstilsynet gi pålegg om at stemmerettighetene ikke skal utøves, eller at aksjene skal avhendes etter fremgangsmåten i verdipapirhandelloven § 13-4. Liknende bestemmelse finnes i verdipapirhandelloven § 19-7 femte ledd. Det vises til lovforslaget § 2-4 fjerde ledd.

Etter mønster fra verdipapirhandelloven § 19-7 sjette ledd, foreslår departementet at det fastsettes en bestemmelse i lovforslaget § 2-2 femte ledd om at Finanstilsynet kan gi pålegg om å oppfylle opplysningsplikten etter § 2-2.

Det kan være behov for å gi nærmere regler om pålegg, og det foreslås en forskriftshjemmel for dette i lovforslaget § 2-4 sjette ledd.

Midlertidige forbud

Departementet foreslår at det tas inn en bestemmelse om midlertidige forbud i folkefinansieringsloven. Bestemmelsen gjennomfører forordningen artikkel 30 nr. 2 a, b og d, som gjelder tilsynsmyndighetens mulighet til å forby folkefinansieringstilbud og markedsføringsmateriell. Bestemmelsene har til felles at de omhandler midlertidige forbud i inntil ti sammenhengende arbeidsdager, ved rimelig mistanke om at forordningen er blitt overtrådt. Det vises til lovforslaget § 2-5 første ledd.

Videre foreslår departementet at forordningen artikkel 30 nr. 2 bokstav h gjennomføres i § 2-5 annet ledd. Finanstilsynet skal ha myndighet til midlertidig å forby at et folkefinansieringsforetak yter folkefinansieringstjenester. Bestemmelsen stiller som vilkår at investorenes interesser kan bli skadelidende. I motsetning til de andre bestemmelsene om midlertidig forbud, inneholder ikke forordningen noen maksimumstid for suspensjonen. Utvalget har ikke foreslått en maksimumstid, men at det kan fastsettes nærmere regler om midlertidige forbud etter bestemmelsen i forskrift. Etter departementets vurdering bør det fremgå av lovteksten at Finanstilsynet kan forby yting av folkefinansieringstjenesten frem til den aktuelle situasjonen er opphørt.

Det vises til lovforslaget § 2-5 annet ledd.

Det kan være behov for å gi nærmere regler om midlertidige forbud, og det foreslås en forskriftshjemmel for dette i lovforslaget § 2-5 tredje ledd.

Offentliggjøring av opplysninger

Departementet slutter seg til utvalgets forslag til lovbestemmelse om offentliggjøring av opplysninger. Bestemmelsen gir Finanstilsynet hjemmel til å offentliggjøre eller pålegge offentliggjøring av opplysninger. I likhet med utvalget, foreslår departementet å presisere i bestemmelsen at offentliggjøringen skal sikre beskyttelsen av investorene eller et velfungerende marked, slik folkefinansieringsforordningen artikkel 30 nr. 2 bokstav g fastsetter. Tilsvarende presisering finnes også i verdipapirhandelloven § 7-13 fjerde og femte ledd, som forslaget er utformet etter. Det foreslås også en forskriftshjemmel til å gi nærmere regler om offentliggjøring av opplysninger.

Det vises til lovforslaget § 2-6.

Overdragelse av kontrakter

Departementet foreslår i § 2-7 en lovbestemmelse om overdragelse av kontrakter. Bestemmelsen gjennomfører forordningen artikkel 30 nr. 2 første ledd bokstav i, som fastsetter at tilsynsmyndigheten skal kunne pålegge et folkefinansieringsforetak å overføre eksisterende kontrakter til et annet folkefinansieringsforetaket, dersom folkefinansieringsforetakets tillatelse trekkes tilbake etter artikkel 17 nr. 1 bokstav c. Etter forslaget gis Finanstilsynet hjemmel til å pålegge folkefinansieringsforetaket å overføre de aktuelle kontraktene. Overdragelsen forutsetter at kunden og det mottakende folkefinansieringsforetaket samtykker til overføringen.

Det vises til lovforslaget § 2-7.