6 Tillatelse og vilkår

6.1 Gjeldende rett

Et foretak som ønsker å drive låneformidlingsvirksomhet som ikke krever tillatelse etter låneformidlingsloven § 2-1 første ledd, må sende melding til Finanstilsynet før låneformidlingsvirksomheten startes opp, jf. låneformidlingsloven § 2-4 første ledd. Før ikrafttredelsen av låneformidlingsloven, måtte foretak før oppstart gi melding til Finanstilsynet etter finansforetaksloven § 2-18 første ledd. Det er etter gjeldende rett ingen regler som gir låneformidlere rett til å drive grensekryssende virksomhet eller etablere filial i en annen EØS-stat. Regler om grensekryssende virksomhet finnes for øvrig i finansforetaksloven kapittel 4 og 5.

Investeringsbaserte folkefinansieringstjenester kan i dag ytes i medhold av verdipapirhandelloven. Regler om verdipapirforetaks adgang til å drive grensekryssende virksomhet er gitt i verdipapirhandelloven del 3, kapittel IV.

Ved lånebasert folkefinansiering vil tilretteleggerne for folkefinansieringsplattformen normalt være finansmeglere som er underlagt låneformidlingsloven, se låneformidlingsloven § 1-2.

Hvitvaskingsloven § 4 angir hvilke foretak som regelverket gjelder for, herunder finansmeglere, verdipapirforetak, forvaltningsselskap for verdipapirfond og forvaltere av alternative investeringsfond. Foretakene er dermed rapporteringspliktige etter hvitvaskingsloven og underlagt regelverkets krav til kundetiltak, løpende oppfølging, risikovurdering m.m.

6.2 Forordningen

Folkefinansieringstjenester kan bare ytes av foretak som er etablert i EØS-området og som har fått konsesjon til å yte denne typen tjenester fra den nasjonale tilsynsmyndigheten der foretaket hører hjemme, se forordningen artikkel 3 nr. 1 og artikkel 12 nr. 1. Forordningen artikkel 12 stiller detaljerte krav til søknadens innhold.

Artikkel 12 nr. 12 inneholder et forbud mot at nasjonale myndigheter kan kreve at folkefinansieringsforetak skal ha kontor i staten der det ytes grensekryssende tjenester. Det fremgår av artikkel 18 at dersom folkefinansieringsforetaket har fått konsesjon i en EØS-stat, kan det drive grensekryssende virksomhet i hele EØS-området.

Det vises til utredningen punkt 5.1.2 for nærmere redegjørelse av EØS-retten.

6.3 Utvalgets forslag

6.3.1 Utvalgets forslag til foretaksform

Utvalget viser til at forordningen skal gjennomføres ved inkorporasjon, og reglene gjelder i utgangspunktet uten tillegg eller endringer. De foretar imidlertid en vurdering av om enkelte av forordningens regler åpner for ytterligere nasjonale regler.

Utvalget bemerker at det etter folkefinansieringsforordningen kun er juridiske personer som kan få tillatelse til å yte folkefinansieringstjenester, jf. artikkel 3 nr. 1 og artikkel 12 nr. 1. Et tilsvarende krav til foretaksform følger også av annet EØS-regelverk på finansområdet.

Utvalget viser til at det ved gjennomføringen av MiFID II i norsk rett ble innført et krav om at verdipapirforetak skal organiseres som aksjeselskap eller allmennaksjeselskap, jf. verdipapirhandelloven § 9-9 første ledd. Utvalget understreker at fordi folkefinansieringsforordningen gjelder direkte, kan det ikke fastsettes et absolutt krav om at folkefinansieringsforetak utelukkende må være organisert som aksjeselskap. De foreslår derfor ikke ytterligere regler om foretaksform.

6.3.2 Utvalgets forslag til regler om grensekryssende virksomhet

Utvalget fremhever at forordningens regler om grensekryssende virksomhet gjelder direkte, og det kan ikke se at det er behov for tilpasninger i eksisterende bestemmelser for å tilfredsstille kravene forordningen stiller til regler om grensekryssende virksomhet. I utredningens punkt 9.5 legger imidlertid utvalget til grunn at utenlandske folkefinansieringsforetak ikke kan etablere filial i Norge, dvs. at slike foretaks virksomhet kun kan drives grensekryssende uten filialetablering.

Utvalget skriver på side 88:

«Finanstilsynets tilsyn etter folkefinansieringsforordningen vil omfatte folkefinansieringsforetak etablert i Norge. Forordningen åpner for grensekryssende virksomhet, men ikke filialetablering eller bruk av tilknyttede agenter i vertsstaten. Adgangen til å yte grensekryssende tjenester nødvendiggjør dialog mellom Finanstilsynet og andre lands tilsynsmyndigheter.»

6.3.3 Utvalgets forslag knyttet til hvitvaskingsregelverket

Utvalget viser til at det følger av folkefinansieringsforordningen art. 45 nr. 2 bokstav p at spørsmålet om hvorvidt folkefinansieringsforetak skal underlegges hvitvaskingsregelverket, er et av spørsmålene som skal vurderes i EU-kommisjonens evaluering av forordningen. Behovet for en slik evaluering er ytterligere utdypet i fortalen avsnitt 32. Utvalgets vurdering er at forordningen må forstås slik at det ikke er adgang til å la nasjonale regler som gjennomfører hvitvaskingsdirektivet få anvendelse på folkefinansieringstjenester. Utvalget understreker imidlertid at denne tolkningen ikke er til hinder for at folkefinansieringsforetakene selv velger å innarbeide rutiner som beskytter foretaket og deres kunder mot forsøk på hvitvasking.

6.4 Høringsinstansens syn

6.4.1 Foretaksform

Finanstilsynet viser til at den tilsvarende regelen i MiFID II artikkel 4 nr. 1 krever at verdipapirforetak skal være en juridisk person, og at bestemmelsen i norsk rett er gjennomført slik at verdipapirforetak må være organisert som aksjeselskap eller allmennaksjeselskap, jf. verdipapirhandelloven § 9-9. Finanstilsynet mener at en lignende presisering bør inntas i folkefinansieringsloven, med unntak for situasjoner der søkerforetaket har annen konsesjon som nevnt i forordningen artikkel 12 nr. 14. Endelig peker Finanstilsynet på at kravene i forordningen, herunder forutsetningene i artikkel 12 nr. 3 om egnede eiere, underbygger at folkefinansieringsforetak ikke kan drives av enkeltpersonforetak.

6.4.2 Grensekryssende virksomhet

En rekke høringsinstanser, herunder Advokatforeningen og Norsk Crowdfunding Forening, har pekt på at de mener utvalget har feiltolket forordningen når det legger til grunn at forordningen artikkel 12. nr. 12 må leses slik at utenlandske folkefinansieringsforetak ikke kan etablere filial i Norge. Det gjennomgående synspunktet blant høringsinstansene er at forordningen artikkel 12 nr. 12 må leses slik at norske myndigheter ikke kan kreve filialetablering, men at dette ikke kan tolkes antitetisk slik at filialetablering ikke er tillatt. Norsk Crowdfunding Forening skriver:

«Det kan ikke være riktig at aktører som velger å drive grensekryssende virksomhet uten fysisk nærvær kan forholde seg til én tillatelse og én tilsynsmyndighet, mens aktører som velger å ha fysisk tilstedeværelse i de stater som opererer, herunder gjennom en filial, skal være underlagt andre og i praksis mer byrdefulle regler der de avkreves lokal tillatelse fra tilsynsmyndighetene.»

Finanstilsynet fremhever i sitt høringssvar at adgangen til å drive grensekryssende folkefinansieringsvirksomhet ikke kan brukes til å drive annen konsesjonspliktig virksomhet i Norge.

6.4.3 Forholdet til hvitvaskingsregelverket

De aller fleste av høringsinstansene som har kommentert spørsmålet om hvorvidt hvitvaskingsreglene burde gjelde, herunder Finanstilsynet og Norsk Crowdfunding Forening, uttrykker at de mener at hvitvaskingsreglene bør gjøres gjeldende for folkefinansieringsforetak også etter vedtakelsen av den foreslåtte loven om folkefinansiering av næringsvirksomhet. Finanstilsynet mener det vil innebære en betydelig svekkelse av antihvitvaskingsarbeidet dersom folkefinansieringsforetak, med tillatelse etter forordningen, ikke skulle være omfattet. Finanstilsynet skriver:

«Finanstilsynet deler ikke Verdipapirlovutvalgets vurdering om at forordningen er til hinder for nasjonale regler som gjør hvitvaskingsregelverket gjeldende. Forordningens bestemmelser må forstås i lys av forordningens saklige virkeområde, nemlig regulering av folkefinansieringstjenester. Forordningen regulerer ikke hvitvasking og terrorfinansiering særskilt.»

Norges Bank fremhever at foretak som yter folkefinansieringstjenester etter dagens regler, er underlagt hvitvaskingsreglene. Norges Bank mener at folkefinansieringsforetak bør være rapporteringspliktige etter hvitvaskingsloven på linje med andre finansforetak, og tas inn i oversikten over rapporteringspliktige i loven.

Av høringsinstansene er det kun Advokatforeningen som synes å legge til grunn at utvalgets innstilling bør følges, og etterlyser en klargjøring i hvitvaskingsregelverket om at folkefinansieringsforetak er unntatt fra reglene om rapporteringsplikt. De øvrige høringsinstansene viser bl.a. til at det er en risiko for at folkefinansieringsforetak vil kunne bli brukt til hvitvasking, og at det fremstår som lite hensiktsmessig å holde folkefinansieringsforetakene utenfor regelverket når bransjen i dag har sørget for å innarbeide rutiner for å oppfylle den någjeldende rapporteringsplikten. Videre viser flere av høringsinstansene til at de svenske reglene er utformet slik at hvitvaskingsreglene gjelder. Den svenske praksisen tas til inntekt for en tolkning av at folkefinansieringsforordningen tillater at folkefinansieringsforetakenes virksomhet underlegges hvitvaskingsregelverket.

6.4.4 Folkefinansieringsforetakets adgang til å opptre som representant («tillitsmann») for långiver

Norsk Crowdfunding Forening viser til den svenske utredningen (SOU 2018:20), hvor det ble lagt til grunn at det var behov for at folkefinansieringsforetaket kan fungere som ombud (representant) for långiverne. De foreslår at det tas inn en bestemmelse i folkefinansieringsloven om at folkefinansieringsforetak som tilbyr tjenester etter forordningen kan representere långiverne overfor låntaker i henhold til fullmakt fra samtlige långivere i lånet.

Kameo AS mener det bør vurderes om det er nødvendig med ytterligere presisering i norsk lovgivning for å sikre plattformselskapene, som långiverrepresentanter, sivilprosessuelle rettigheter på linje med tillitsmannen i obligasjonslån. Kameo AS viser også til den svenske utredningen av regler om folkefinansiering, og peker på at det er vanskelig og kostbart å etablere pantesikkerhet og håndtere mislighold når plattformen ikke kan representere investorene.

6.5 Departementets vurdering

6.5.1 Foretaksform

Departementet viser til at det fremgår av forordningen artikkel 3 nr. 1 jf. artikkel 12 nr. 1 at folkefinansieringstjenester kun kan ytes av juridiske personer. En tilsvarende regel følger av MiFID II artikkel 4 nr. 1, men MiFID II åpner også for nasjonale regler om at fysiske personer på visse vilkår kan få konsesjon som verdipapirforetak. I verdipapirhandelloven er reglene i MiFID II gjennomført i § 9-9 som stiller krav til at et verdipapirforetak må være organisert som aksjeselskap eller allmennaksjeselskap. Finanstilsynet har foreslått en tilsvarende regel for tillatelse etter folkefinansieringsloven, med unntak for situasjoner der søkerforetaket har annen konsesjon som nevnt i forordningen artikkel 12 nr. 14.

Ettersom reglene i folkefinansieringsforordningen er fullharmoniserte, foreslår ikke departementet ytterligere krav til foretaksform. Departementet bemerker for øvrig at både formålet med og ordlyden i folkefinanseringsforordningen artikkel 3 og 12 tilsier at folkefinansieringsvirksomhet må utøves gjennom en juridisk person med tilstrekkelig organisatorisk kapasitet, ansvarlig ledelse samt kontrollfunksjoner, se forordningens krav til egnethet i artikkel 12. Departementet legger til grunn at det i praksis hovedsakelig vil være foretak organisert som aksjeselskap eller allmennaksjeselskap som kan oppfylle disse kravene, og som dermed vil kunne yte folkefinansieringstjenester.

6.5.2 Grensekryssende virksomhet

Flere høringsinstanser har gitt uttrykk for at forordningen artikkel 12 nr. 12 må forstås slik at norske myndigheter ikke kan kreve at folkefinansieringsforetak skal etablere filial i Norge, men at dette ikke kan forstås slik at filialetablering ikke er tillatt.

Etter departementets syn må utgangspunktet være at folkefinansieringsforetak etablert i EU/EØS har adgang til å etablere filial i Norge. Dette er også i samsvar med forordningens formål, der et sentralt element er å legge til rette for at folkefinansieringstjenester kan ytes på tvers av landegrensene. Forordningen gjennomføres direkte ved inkorporasjon, og det er etter departementets vurdering ikke nødvendig med ytterligere regler om grensekryssende virksomhet for å tilfredsstille kravene etter forordningen.

6.5.3 Forholdet til hvitvaskingsregelverket

Departementet foreslår å tilføye «folkefinansieringsforetak» til listen over juridiske personer som hvitvaskingsloven gjelder for etter hvitvaskingsloven § 4 første ledd, for å sikre at tilbydere av folkefinansieringstjenester skal fortsette å være underlagt reglene i hvitvaskingsloven. En annen løsning vil etter departementets syn være i strid med behovet for en enhetlig og konsistent tilnærming til anti-hvitvaskingsarbeidet.

Departementet kan ikke se at det finnes en offisiell rapport fra Kommisjonen som evaluerer folkefinansieringsforordningen i tråd med artikkel 45.

Departementet bemerker for øvrig at EU har lansert en ny tiltakspakke mot hvitvasking – forordning (EU) 2024/1626 – som trådte i kraft i EU 9. juli 2024. Forordningen utvider definisjonen av rapporteringspliktige enheter, og omfatter nå blant annet tilbydere av folkefinansieringstjenester og mellomledd i folkefinansiering, jf. forordningen artikkel 3 tredje ledd bokstav h. Rettsakten er til vurdering hos EØS/EFTA-statene.

Det vises til lovforslaget § 4 første ledd ny bokstav q.

6.5.4 Folkefinansieringsforetakets adgang til å opptre som representant («tillitsmann») for långivere eller låntaker

Departementet kan ikke se at spørsmålet om hvorvidt et folkefinansieringsforetak kan opptre som sikkerhetsagent og tillitsmann for investorer som yter lån (långiver) eller for prosjekteier som mottar lån (låntaker) er regulert i folkefinansieringsforordningen.

Departementet viser til at Finanstilsynet i sin praksis har lagt til grunn at finansmeglerforetak (låneformidlingsforetak) ikke kan opptre som tillitsmann for långiver eller låntaker fordi dette vil være i strid med kravet til finansmegleres uavhengighet, som følger av finansavtaleloven § 3-57. Et slikt forbud fulgte tidligere også av Finanstilsynets nå opphevede rundskriv 10/2017.

Videre viser departementet til at Finanstilsynet ved behandling av registreringer etter låneformidlingsloven § 2-4 (tillatelse til å drive låneformidlingsvirksomhet rettet mot næringsdrivende), har lagt til grunn at foretakene ikke kan påta seg oppgaver eller representere långiver eller låntaker. Dette innebærer blant annet at låneformidlingsforetaket ikke kan stå som panthaver i låneavtalene for å bistå långiver. Foretakene har innrettet seg etter denne langvarige praksisen.

Departementet har foreslått endringer i finansforetaksloven og finansavtaleloven, slik at finansavtaleloven § 3-57 ikke lenger vil komme til anvendelse for avtaleforholdet mellom folkefinansieringsforetaket og henholdsvis prosjekteier og investor, se punkt 4.5.2. Spørsmålet er om forbudet bør videreføres etter den nye folkefinansieringsloven, eller om det bør åpnes for at folkefinansieringsforetaket kan representere långiver eller låntaker.

Departementet viser til at foretakene ser ut til å ha innrettet seg etter forbudet mot at folkefinansieringsforetak kan opptre som tillitsmann for långiver, ved at de har funnet avtalebaserte løsninger på spørsmålet om sikkerhetsstillelse og inndrivelse. Videre vurderer departementet at bærende hensyn bak forordningen, herunder hensynet til at folkefinansieringsforetaket skal forebygge interessekonflikter og hensynet til investorbeskyttelse, taler mot å tillate at folkefinansieringsforetaket kan opptre som tillitsmann for långiver eller låntaker.

Departementet vurderer på denne bakgrunn at det er nødvendig å videreføre forbudet mot at folkefinansieringsforetak kan opptre som representant for långiver eller låntaker før eller under lånets løpetid. Det vises til lovforslaget § 1-5.