10 Reglenes rekkevidde i tid og rom

10.1 Stedlig virkeområde

Straffeloven §§ 4 og 5 inneholder regler om straffelovgivningens stedlige virkeområde. Etter § 4 første ledd gjelder straffelovgivningen for handlinger foretatt i Norge, herunder på Svalbard, Jan Mayen og i de norske bilandene. Annet ledd utvider virkeområdet til også å omfatte visse områder, innretninger og fartøyer utenfor norsk territorium, men der Norge likevel har særlig suverenitet. Straffeloven § 5 angir i hvilken utstrekning straffelovgivningen får anvendelse for handlinger foretatt i utlandet. Etter bestemmelsene i §§ 4 og 5 er straffelovgivningens anvendelse knyttet til hvor handlingen er foretatt.

Arbeidsgruppen har ikke drøftet det stedlige virkeområdet for de foreslåtte reglene om selvstendig inndragning. Spørsmålet om stedlig virkeområde er derimot behandlet i professor Jon Petter Ruis Betenkning: Sivilrettslig inndragning rettet direkte mot formuesgoder, se også proposisjonen punkt 2.4.1. I konseptet for mulig lovregulering av sivilrettslig inndragning er det foreslått en egen bestemmelse om stedlig virkeområde, se lovutkastet § 2 på side 211 i betenkningen. Etter den foreslåtte bestemmelsen skulle loven som hovedregel gjelde for formuesgoder som befinner seg i Norge. Loven skulle imidlertid også gjelde formuesgoder som befinner seg i utlandet, dersom saken har tilstrekkelig tilknytning til Norge. Forslaget er blant annet begrunnet med at det er i samsvar med anbefalinger fra Verdensbanken og Financial Action Task Force (FATF) å tillate sikring og inndragning av formuesgoder som befinner seg i utlandet, se betenkningen side 144–145.

I vurderingen av om det foreligger tilstrekkelig tilknytning til Norge, legger Rui til grunn at formålsbetraktninger bør være styrende. Han uttaler videre (side 145):

«Hvilken tilknytning som kreves må avgjøres konkret i hver enkelt sak. Sentrale momenter er om den handling som danner grunnlag for inndragning er begått i Norge eller utlandet, om personer som er berørt av sikring eller inndragning befinner seg eller har befunnet seg i Norge eller utlandet, og om og eventuelt i hvilken utstrekning de formuesgoder prosessen er rettet mot har befunnet seg eller befinner seg i eller for øvrig har tilknytning til Norge. Hvis undersøkelsene viser at det ligger en bevisst plan og koordinering bak lokalisering av formuesgoder eller gjennomføring av lovbrudd (herunder straffbare handlinger) i utlandet, vil det stilles mindre krav til tilknytning. Folkeretten vil formentlig sette en grense for lovens virkeområde, men her er grensene vage og uklare, og kravene til tilknytning er beskjedne. I praksis vil det ofte være avgjørende om utenlandske myndigheter har evne og vilje til å samarbeide i en sak om inndragning.»

I betenkningen drøfter Rui også kort hvordan bestemmelser om sivilrettslig inndragning rettet direkte mot formuesgoder eventuelt kan innpasses i straffeloven og straffeprosessloven, se betenkningen side 221 flg. Her foreslår han alternativt å innta en tilsvarende regel om stedlig virkeområde i et nytt ledd i straffeloven § 5.

Ingen høringsinstanser kommenterte denne delen av forslaget da betenkningen var på høring. Det er heller ingen høringsinstanser som har tatt opp spørsmålet om stedlig virkeområde under høringen av arbeidsgrupperapporten.

Departementet mener det er behov for en særlig regulering av spørsmålet om stedlig virkeområde ved selvstendig inndragning. I situasjoner der det er identifisert et lovbrudd, kan spørsmålet i prinsippet løses ut fra straffeloven §§ 4 og 5. Etter departementets syn er det likevel ikke gitt at adgangen til å foreta selvstendig inndragning i disse situasjonene bør avgrenses på samme måte som adgangen til å foreta straffeforfølgning. Blant annet kan det argumenteres for at det bør være adgang til å inndra formuesgoder som befinner seg i Norge, men som stammer fra et lovbrudd begått i utlandet, selv om vilkårene i straffeloven § 5 ikke er oppfylt. Det er også ønskelig at reglene om stedlig virkeområde er de samme uavhengig av om det er påvist et konkret lovbrudd.

Slik reglene om selvstendig inndragning er utformet, mener departementet det er naturlig at virkeområdet knyttes til selve formuesgodet som kreves inndratt. Som utgangspunkt mener departementet at selvstendig inndragning bør kunne foretas av formuesgoder som befinner seg innenfor norsk jurisdiksjon. Dette gjelder uavhengig av om lovbruddet utbyttet stammer fra, er begått i utlandet. Som Rui påpeker i sin betenkning, følger det imidlertid av internasjonale anbefalinger at det også bør åpnes for inndragning av formuesgoder utenfor landets grenser. For eksempel lyder nøkkelkonsept 32 i Verdensbanken, Stolen Asset Recovery: A Good Practices Guide for Non-Conviction Based Asset Forfeiture, 2009, side 97: «Extraterritorial jurisdiction should be granted to the courts.» Anbefalingen er begrunnet i effektivitetshensyn og mulighetene for internasjonalt samarbeid.

Etter departementets syn kan selvstendig inndragning av formuesgoder i utlandet være velbegrunnet i ulike tilfeller. Slik inndragning kan for eksempel være ønskelig der formuesgodet stammer fra lovbrudd begått i Norge, eller der formuesgodet eies av en norsk statsborger eller en person med fast opphold i Norge. Det kan også tenkes andre typer tilknytning til Norge som gjør at norske myndigheter bør ha adgang til å foreta inndragning, for eksempel at saken er etterforsket i Norge eller at den har koblinger til et kriminelt nettverk som opererer i Norge. Etter departementets syn er det vanskelig å oppstille spesifikke kriterier på dette punktet. Spørsmålet må avgjøres etter en totalvurdering hvor det avgjørende er om det er rimelig og naturlig at norske myndigheter foretar inndragning.

Departementet foreslår etter dette at selvstendig inndragning skal kunne foretas av formuesgoder som befinner seg i Norge, samt av formuesgoder som befinner seg utenfor Norge dersom saken har tilstrekkelig tilknytning til Norge. Ut fra systembetraktninger, og av hensyn til reglenes tilgjengelighet for brukerne, foreslås dette regulert i hjemmelen for selvstendig inndragning i straffeloven § 68 a.

Det er ikke nødvendigvis et vilkår at Norge er det landet saken har sterkest tilknytning til. Om det er hensiktsmessig å foreta selvstendig inndragning i Norge i en sak som har sterkere tilknytning til et annet land, må vurderes av påtalemyndigheten i den enkelte saken. Bestemmelsen må anvendes i tråd med folkerettslige begrensninger, jf. også straffeloven § 2. Folkerettens suverenitetsprinsipp begrenser hvilke handlinger norske myndigheter kan foreta i utlandet. Stater besitter såkalt territorialhøyhet, noe som blant annet innebærer at staten har lovgivnings- og tvangsjurisdiksjon på sitt territorium. Fremmede stater kan derfor ikke utøve tvangsmyndighet på andre staters territorium uten at dette skjer i overensstemmelse med den aktuelle staten. Håndheving av inndragningskrav i utlandet må følgelig skje i overenskomst med den aktuelle staten.

10.2 Virkeområde i tid

Reglene om straffelovgivningens virkeområde i tid fremgår av straffeloven § 3. Hovedregelen etter § 3 første ledd første punktum er at lovgivningen på handlingstidspunktet anvendes. Dersom senere lovendringer vil føre til et gunstigere resultat for den siktede, følger det av straffeloven § 3 første ledd annet punktum at lovgivningen på avgjørelsestidspunktet skal anvendes, såfremt endringen skyldes et endret syn på hvilke handlinger som bør straffes, eller på bruken av strafferettslige reaksjoner.

Spørsmålet om virkeområde i tid for de foreslåtte reglene om selvstendig inndragning omtales ikke av arbeidsgruppen. Spørsmålet om virkeområde i tid er derimot behandlet i Jon Petter Ruis Betenkning: Sivilrettslig inndragning rettet direkte mot formuesgoder, se også proposisjonen punkt 2.4.1. I Ruis konsept for mulig lovregulering er det foreslått en bestemmelse som fastsetter at loven får anvendelse for «formuesgoder som helt eller delvis er eller representerer vinning fra lovbrudd begått før lovens ikrafttredelse» og «formuesgoder som er ervervet før lovens ikrafttredelse», se lovutkastet § 26 på side 221 i betenkningen.

I betenkningen legger Rui til grunn at spørsmålet om en slik regel vil være i strid med tilbakevirkningsforbudet i Grunnloven § 97, vil bero på om det foreligger et «klart samfunnsmessig behov» for tilbakevirkning, se betenkningen side 118. Etter Ruis syn vil det normalt foreligge et slikt behov. Rui legger blant annet vekt på behovet for mer effektive inndragningsregler, og at tilbakevirkning vil være avgjørende for at reglene skal få en praktisk funksjon i overskuelig fremtid. Han peker også på at hvis hjemmelen kun får anvendelse for utbytte fra lovbrudd begått etter lovens ikrafttredelse, ville det bli nødvendig å identifisere det konkrete lovbruddet, og at et slikt krav ville føre til at reglene mister mye av sin praktiske betydning. Rui gir samtidig uttrykk for at det kan tenkes konkrete tilfeller hvor anvendelse av hjemmelen med tilbakevirkende kraft ikke vil være i tråd med Grunnloven. Rui legger til grunn at domstolene i slike tilfeller vil være avskåret fra å beslutte inndragning som følge av at den uttrykkelig forholdsmessighetsbegrensning i forslaget.

Under høringen stilte Advokatforeningen spørsmål ved grunnlovmessigheten av Ruis forslag. Foreningen påpekte at den skisserte lovendringen på flere punkter gikk lengre enn gjeldende strafferettslige regler, og uttalte:

«Det kan ikke sees tilstrekkelig betryggende at domstolen også i forhold til tilbakevirkning skal vurdere inngrepets forholdsmessighet […].»

For øvrig var det ingen høringsinstanser som kommenterte de foreslåtte reglene om virkeområde i tid. Det er heller ingen høringsinstanser som har tatt opp spørsmålet under høringen av arbeidsgrupperapporten.

Etter departementets syn er det behov for en særskilt regulering av virkeområdet i tid for de foreslåtte reglene om selvstendig inndragning. Ettersom den foreslåtte ordningen bygger på at det ikke skal være nødvendig å påvise en bestemt straffbar handling, kan virkeområdet ikke knyttes til tidspunktet for en bakenforliggende straffbar handling. Derimot kunne det vært mer aktuelt å gi de foreslåtte reglene anvendelse bare for formuesgoder som er ervervet etter et nærmere angitt tidspunkt. Etter departementets syn tilsier imidlertid effektivitetshensyn at reglene bør kunne anvendes uavhengig av når formuesgodene er ervervet. Dersom reglene bare skulle gitt grunnlag for inndragning av formuesgoder som er ervervet etter et nærmere angitt tidspunkt, ville det tatt tid før reglene fikk full effekt. I tillegg ville en slik begrensning introdusere et nytt og kompliserende bevistema, ettersom påtalemyndigheten og retten måtte avklare tidspunktet for ervervet. Dette ville også kunne vanskeliggjøre inndragning i situasjoner hvor eierskapet til formuesgodene er uklart eller forsøkes holdt skjult. Departementet kan heller ikke se at personer som har blitt eier av formuesgoder som stammer fra lovbrudd, før et nærmere angitt tidspunkt, på generelt grunnlag har noen beskyttelsesverdig interesse i å skjermes mot selvstendig inndragning. Lovens hovedregel er allerede i dag at utbytte skal inndras, jf. straffeloven § 67 første ledd første punktum. At utbytte ikke inndras, skyldes følgelig ikke at det mangler hjemmel, men at bevismessige forhold eller ressurs- og prioriteringshensyn gjør inndragning vanskelig i praksis. Etter departements syn er det et sterkt behov for å gi de foreslåtte reglene om selvstendig inndragning anvendelse uavhengig av når det aktuelle formuesgodet er ervervet.

En slik løsning kan bare gjennomføres innenfor rammene av tilbakevirkningsforbudet i Grunnloven § 97, se også proposisjonen punkt 5.4. Ettersom selvstendig inndragning ikke er straff, ligger inngrepet uansett utenfor kjernen av tilbakevirkningsforbudet. I saker der det allerede i dag er hjemmel for inndragning, er det vanskelig å se at de foreslåtte reglene kan medføre tilbakevirkning overhodet. I andre tilfeller kan det foreligge elementer av tilbakevirkning. Det må da foretas en nærmere avveining mellom de vernede interessene på den ene siden, og de samfunnsmessige hensynene som begrunner inngrepet, på den andre siden. Som det fremgår av HR-2016-389-A avsnitt 76–77, gjelder dette både der det knyttes tyngende rettsvirkninger til tidligere hendelser («egentlig tilbakevirkning»), og der reguleringen gjelder utøvelsen av etablerte rettsposisjoner («uegentlig tilbakevirkning»). Uegentlig tilbakevirkning er normalt lovlig med mindre den er særlig eller klart urimelig eller urettferdig, mens egentlig tilbakevirkning i utgangspunktet er ulovlig med mindre det foreligger sterke samfunnsmessige hensyn. Det kan være glidende overganger mellom de to hovedtypene av tilbakevirkning, se punkt 5.4 foran.

Selv om det er et vilkår at formuesgodet «stammer fra lovbrudd», og det på den måten foreligger et tilbakeskuende element, er det sentrale ved den foreslåtte bestemmelsen nåsituasjonen, altså situasjonen etter at ny bestemmelse er trådt i kraft. Det avgjørende er om noen på tidspunktet for inndragningen har et formuesgode som oppfyller lovens vilkår. Det er ikke nødvendig å påvise et spesifikt lovbrudd, verken før eller etter ikrafttredelsen av den nye bestemmelsen. Selvstendig inndragning har videre ikke noe pønalt formål og skal bare være gjenopprettende. Som det fremgår flere steder i proposisjonen, er lovens vilkår søkt utformet slik at inndragningen ikke går lenger enn til å sørge for gjenopprettelse og nullstille en eventuell berikelse som kan føres tilbake til lovbrudd, se særlig punkt 6.3 og 8.2.3. Departementet ser det som mest nærliggende at en eventuell tilbakevirkning vurderes som «uegentlig». Selv om det også er forskjeller, har tilfellet likhetspunkter med saksforholdet i HR-2024-1825-A og vurderingen av forbud mot sammenslutninger etter straffeprosessloven § 222 e. Høyesterett la blant annet vekt på at det sentrale var nåsituasjonen – den frykten som sammenslutningen innebar på avgjørelsestidspunktet – selv om det var et vilkår at sammenslutningen hadde begått gjentatte og alvorlige lovbrudd, se særlig avsnitt 87 og 88.

Departementet kan imidlertid ikke se at det er nødvendig å ta endelig stilling til hvordan det tilbakevirkende elementet ved selvstendig inndragning bør kategoriseres. Det foreligger etter departementets syn uansett tilstrekkelig sterke samfunnsmessige hensyn som kan begrunne tilbakevirkningen, også om tilbakevirkningen skulle anses som «egentlig». Det skal uavhengig av normvalg foretas en avveining av de ulike hensynene, basert på momenter som er trukket opp gjennom praksis, se HR-2016-389-A avsnitt 77 og Rt. 2013 side 1345 avsnitt 102, under henvisning til side 1430 i Rt. 1996 side 1415.

Hvilke rettigheter det gripes inn i og om inngrepet rammer den enkelte særlig hardt, står sentralt i denne vurderingen. Å bli fratatt eiendomsretten til et formuesgode kan potensielt være inngripende. Det samme gjelder det å bli ilagt krav om verdiinndragning. Hvor tyngende inngrepet er, vil avhenge av flere forhold, herunder formuesgodets verdi og betydning for den enkelte. Etter lovforslaget skal selvstendig inndragning ikke skje dersom det vil være uforholdsmessig. Etter departementets syn reduserer dette i betydelig grad risikoen for negative konsekvenser som ikke står i rimelig forhold til det samfunnsmessige behovet for inndragning.

Videre har det betydning om de berørte har en berettiget forventning om å unngå inngrep. De gjeldende reglene om inndragning innebærer at personer som disponerer formuesgoder som er utbytte fra straffbare handlinger, i stor utstrekning må være forberedt på at formuesgodene kan bli inndratt. Videre går ikke inndragningsadgangen etter de foreslåtte reglene lenger enn til å sørge for gjenopprettelse og nullstille en eventuell berikelse som stammer fra lovbrudd. Departementet mener på denne bakgrunn at de berørte sjelden har en berettiget forventning om å unngå inndragning. At beviskravet og kravet til konkretisering av et lovbrudd er strengere etter gjeldende rett, innebærer ikke at den som befatter seg med utbytte fra lovbrudd, har en berettiget forventning om å unngå inndragning.

Endelig har det betydning om inngrepet er plutselig. Arbeidet med å effektivisere inndragningsreglene har pågått lenge. Det er en tydelig tendens internasjonalt at land innfører ordninger for utbytteinndragning uten straffedom, se proposisjonen punkt 2.1. Også i Norge er det gjennomført flere utredningsarbeider med sikte på å utarbeide mer effektive inndragningsregler, og det foreligger vedtak fra Stortinget som viser lovgivers intensjon om å innføre slike regler, se punkt 2.4. Alt dette trekker i retning av at en lovendring som utvider adgangen til inndragning, ikke kan sies å komme overraskende og plutselig.

Ved vurderingen etter Grunnloven § 97 må de momentene som er gjennomgått ovenfor, veies opp mot behovet for tilbakevirkningen. Departementet mener det er et sterkt samfunnsmessig behov for nye lovregler som kan effektivisere inndragningsinstituttet og bidra til å motvirke at noen tjener på kriminalitet. Hvis den foreslåtte ordningen bare skulle kunne brukes til å inndra formuesgoder som er ervervet etter at reglene har trådt i kraft, må det legges til grunn at muligheten for å bruke ordningen ville blitt kraftig redusert i flere år fremover. Departementet mener derfor det er et klart behov for at reglene skal kunne brukes uavhengig av når formuesgodene er ervervet.

På denne bakgrunn legger departementet til grunn at Grunnloven § 97 som det klare utgangspunktet ikke vil være til hinder for selvstendig inndragning av formuesgoder som er ervervet før lovens ikrafttredelse. Dette må være klart om en eventuell tilbakevirkning vurderes som «uegentlig», slik departementet finner mest naturlig, men det gjelder også dersom tilbakevirkningen vurderes som «egentlig», slik at det kreves «sterke samfunnsmessige hensyn». Departementet foreslår å fastsette i hjemmelen for selvstendig inndragning at reglene kommer til anvendelse uavhengig av når formuesgodet er ervervet.

Avveiningen mellom de vernede interessene på den ene siden, og de samfunnsmessige hensynene på den andre siden, må skje konkret for dem som er parter i saken, likevel slik at det må kunne tas hensyn til helheten ved lovreguleringen, se HR-2016-289-A avsnitt 77 med videre henvisning til Rt. 2010 side 143 avsnitt 155. Departementet utelukker ikke at det kan forekomme enkeltsaker der hensynene som Grunnloven § 97 hviler på, tilsier at det ikke foretas inndragning av formuesgoder som er ervervet før ikrafttredelsen. I slike tilfeller legger imidlertid departementet til grunn at tiden som har gått siden eieren ervervet formuesgodet og det forholdet at ervervet skjedde før den nye inndragningsordningen trådte i kraft, vil ha betydning for om inndragning vil være uforholdsmessig, se også proposisjonen punkt 8.6.3. De momentene som Høyesterett har anvendt i interesseavveiningen etter Grunnloven § 97, og som er omtalt over, vil i så fall inngå i den konkrete forholdsmessighetsvurderingen.

10.3 Foreldelse

Som omtalt i punkt 3.7 er foreldelsesfristen for inndragningsansvar etter gjeldende rett knyttet til strafferammen for lovbruddet inndragningskravet bygger på, jf. straffeloven § 92. Arbeidsgruppen har ikke foreslått særregler for foreldelse av krav om selvstendig inndragning. Jon Petter Rui drøfter imidlertid behovet for slike regler i Betenkning: Sivilrettslig inndragning rettet direkte mot formuesgoder, se side 162–163. Rui viser til nøkkelkonsept 17 i Verdensbankens veileder, som angir at «[a]pplicable statues of limitations (prescription) should be drafted to permit maximum enforceability of NCB asset forfeiture», se Stolen Asset Recovery: A Good Practices Guide for Non-Conviction Based Asset Forfeiture, 2009, side 66–67. I veilederen pekes det på at foreldelse kan belønne lovovertredere som har lykkes med å skjule utbytte i lang tid.

Rui gir uttrykk for at begrunnelsen for foreldelse av straffansvar ikke slår til ved sivilrettslig inndragning. Han viser til at statens krav på inndragning har likheter med tinglige rettigheter i et formuesgode, som etter norsk rett ikke er gjenstand for foreldelse. Rui fremholder at flere rettssystemer bygger på et prinsipp om at det ikke gis rettslig beskyttelse for formuesgoder som er ulovlig ervervet, og at et utslag av dette prinsippet finnes i godtroervervloven § 2 nr. 1. Bestemmelsen slår fast at godtroerverv ikke kan skje «dersom tingen er eller må antas å være fravendt eieren eller noen som sitter med tingen på hans vegne, ved tyveri, brukstyveri, ran eller annen vold eller trussel om vold». På denne bakgrunn konkluderer Rui med at det faktum at et formuesgode er eller representerer vinning fra lovbrudd, ikke foreldes, og at statens adgang til å fremme krav om inndragning ikke bør være gjenstand for foreldelse.

I høringen var Advokatforeningen kritisk til forslaget om at det ikke skulle gjelde noen foreldelsesfrist. Foreningen uttalte:

«I hvert fall i forhold til inndragning av utbytte av straffbar handling som ikke utgjør objektet for den straffbare handling direkte, er dette en nyskapning (og ved godtroerverv er det klare påtalefrister) – og hensett til at all tidligere lovgivning har operert med foreldelsesfrist for inndragningskrav – er det søkt å si at det er blitt en tinglig rett som ikke er gjenstand for foreldelse. Det er da mindre opplysende å innføre en ny rettstilstand skjult ved at lovgrunn for sivilt inndragningskrav kan fremmes er bl.a. når det strafferettslige grunnlag er foreldet.»

For øvrig var det ingen høringsinstanser som kommenterte spørsmålet om foreldelse. Det er heller ingen høringsinstanser som har tatt opp spørsmålet ved høringen av arbeidsgrupperapporten.

Departementet har vurdert om det bør være en absolutt frist for når det kan fremmes krav om selvstendig inndragning. Hensynet til innrettelse og forutberegnelighet kunne tale for en slik regel. Departementet viser her til EMDs dom 3. mars 2015 Dimitrovi mot Bulgaria (sak 12655/09) avsnitt 46, der EMD la vekt på at de bulgarske reglene om inndragning av ulovlige inntekter ikke oppstilte noen foreldelsesfrist. EMD så dette i sammenheng med at det ikke fantes regler om virkningen av en beslutning om å avslutte forfølgningen av et inndragningskrav, slik at myndighetene i praksis når som helst kunne gjenoppta en sak som tidligere var avsluttet eller stilt i bero. Disse omstendighetene bidro til at inndragningsreglene ikke ga den forutberegneligheten som kreves etter EMK P1-1. Departementet kan likevel ikke se at absolutte foreldelsesregler er et krav etter EMK. Forutsatt at inndragningsreglene gir tilstrekkelig forutberegnelighet, og at de sikrer at enkeltindivider ikke blir påført en urimelig stor byrde, må det legges til grunn at også mer fleksible reguleringsformer kan være akseptable.

Departementet legger til grunn at siden selvstendig inndragning skal kunne skje uten at det er påvist et konkret lovbrudd, kan en foreldelsesfrist vanskelig baseres på tidspunktet for lovbruddet som har generert utbyttet. Under henvisning til dette er det i forarbeidene til de svenske reglene om selvstendig inndragning konkludert med at det ikke bør gjelde noen foreldelsesfrist, se punkt 4.1 ovenfor og Prop. 2023/24:144 punkt 8.2 side 261–262.

Et mer nærliggende alternativ kunne være å oppstille en foreldelsesfrist basert på når vedkommende som inndragningen er rettet mot, ble eier av de aktuelle verdiene. En slik tidsmessig begrensning kan være et moment i vurderingen av om nasjonale inndragningsregler pålegger en urimelig byrde på den enkelte, se blant annet EMDs dom 13. juli 2021 Todorov mfl. mot Bulgaria (sak nr. 50705/11 mfl.) avsnitt 201–202. Som Verdensbanken har påpekt, vil imidlertid en slik regel belønne personer som lykkes med å gjemme bort verdier som stammer fra kriminalitet. Den vil også introdusere et nytt og potensielt krevende bevistema knyttet til tidspunktet for ervervet. Som påpekt i punkt 8.6.3 vil dessuten hvor lenge vedkommende har disponert formuesgodene, være et moment i vurderingen av om selvstendig inndragning i den enkelte saken vil være uforholdsmessig. Videre vil tiden som har gått, kunne påvirke bevissituasjonen og etter omstendighetene tilsi at det ikke er tilstrekkelig godtgjort at formuesgodet stammer fra lovbrudd, se punkt 8.5.3. Etter departementets syn tilsier disse omstendighetene at det ikke er nødvendig eller hensiktsmessig med en foreldelsesfrist for inndragningsansvar etter de foreslåtte reglene om selvstendig inndragning.

Som det fremgår av punkt 10.2, foreslår departementet inntatt i straffeloven § 68 a at reglene om selvstendig inndragning kommer til anvendelse uavhengig av når formuesgodet er ervervet. For å synliggjøre at adgangen til selvstendig inndragning ikke er påvirket av reglene om foreldelse, foreslår departementet også en uttrykkelig bestemmelse i straffeloven § 92 som fastslår at det ikke gjelder noen foreldelsesfrist for selvstendig inndragning.