9 Reglenes subjektive rekkevidde

9.1 Hvem selvstendig inndragning kan skje overfor

Arbeidsgruppen har ikke foreslått noen særskilt regulering av hvem selvstendig inndragning skal kunne skje overfor. For de øvrige inndragningsformene i straffeloven §§ 67 til 70 er dette regulert i straffeloven § 71, se også proposisjonen punkt 3.3. Gruppen har derimot foreslått egne regler for hvem inndragningskravet skal rettes mot i prosessuell forstand, se rapporten punkt 10.3.1. Forslaget går ut på at krav om selvstendig inndragning som hovedregel skal fremmes mot eieren av formuesgodet. Dersom eierforholdene er uklare, eller eieren er uten kjent oppholdssted i Norge, skal kravet kunne fremmes uten motpart. Forslaget er blant annet begrunnet i behovet for en effektiv regulering i proforma-situasjoner.

Ingen høringsinstanser har tatt opp spørsmålet om hvem selvstendig inndragning materielt sett kan skje overfor. Kripos bekrefter imidlertid at proforma-eierskap av verdigjenstander er en praktisk utfordring, og gir uttrykk for at arbeidsgruppens forslag gir et «godt utgangspunkt for forbedring av mulighetene for inndragning i tilfellet proforma».

Etter departementets syn bør selvstendig inndragning av formuesgoder som stammer fra lovbrudd, i prinsippet kunne foretas uavhengig av hvem som eier eller besitter verdiene. Ordningens gjenopprettende formål tilsier at det er uten betydning om eieren eller besitteren har noen tilknytning til den kriminaliteten formuesgodet stammer fra, eller har mottatt formuesgodet direkte som følge av et lovbrudd. Det avgjørende bør være om formuesgodet utgjør en økonomisk verdi som representerer utbytte fra kriminalitet.

Etter departementets syn bør det heller ikke være et generelt krav at det må kunne fastslås hvem som eier formuesgodet. Et slikt krav kunne gjøre inndragningsordningen mindre effektiv blant annet i proforma-situasjoner og andre situasjoner hvor eierforholdene rundt en verdigjenstand eller andre formuesgoder holdes skjult. Forutsatt at det foreligger tilstrekkelig bevismessig grunnlag for å konstatere at formuesgodet stammer fra lovbrudd, bør det derfor kunne foretas inndragning uavhengig av hvem som er eieren. Selvstendig inndragning av formuesgoder uten kjent eier kan for eksempel være aktuelt dersom politiet finner penger eller andre verdigjenstander, og måten formuesgodene er oppbevart på eller andre omstendigheter rundt funnet er tilstrekkelig til å fastslå at det er verdier som representerer utbytte fra kriminalitet.

En annen sak er at eierskapet til bestemte formuesgoder ofte vil stå sentralt i den konkrete vurderingen av om det er snakk om formuesgoder som stammer fra lovbrudd, jf. også proposisjonen punkt 8.5.3. Det samme kan gjelde forhold knyttet til hvem som besitter, disponerer eller drar fordeler av et formuesgode. Dersom en del av det bevismessige grunnlaget for at formuesgodet stammer fra lovbrudd, er at verdien ikke står i forhold til eierens legitime inntekter, må det nødvendigvis også føres bevis rundt eierskapet. Etter forslaget vil beviskravet også ved spørsmål om hvem som er eieren av bestemte formuesgoder, være alminnelig sannsynlighetsovervekt, jf. proposisjonen punkt 8.3. Departementet legger til grunn at dette beviskravet vil legge til rette for effektiv inndragning også i proforma-situasjoner og andre tilfeller hvor eierforholdene rundt formuesgodene er uklare eller forsøkes holdt skjult.

Uavhengig av om bevissituasjonen i saken gjør det nødvendig å føre bevis rundt eierskap, er rettsfølgen av inndragning av et bestemt formuesgode, at eieren mister retten til dette. Rettslig sett skjer inndragningen derfor overfor eieren av formuesgodet. Hvorvidt det er behov for en særskilt regulering av dette i straffeloven § 71, bør etter departementets syn vurderes sammen med spørsmålet om hvem krav om selvstendig inndragning skal rettes mot i prosessuell forstand. Departementet vil komme tilbake til dette i proposisjonen som følger opp de prosessuelle delene av arbeidsgruppens forslag.

9.2 Forholdet til erververe mv.

Arbeidsgruppen har foreslått en tilføyelse i straffeloven § 72, som angir at denne bestemmelsens første ledd skal gjelde tilsvarende ved selvstendig inndragning, se rapporten punkt 9.5. Se også proposisjonen punkt 3.4, hvor straffeloven § 72 er nærmere omtalt. Forslaget går ut på at det skal kunne foretas selvstendig inndragning overfor noen som mot vederlag har ervervet et formuesgode som utgjør utbytte, dersom vedkommende forsto eller burde ha forstått formuesgodets sammenheng med en straffbar handling. Etter forslaget skal det også kunne foretas selvstendig inndragning overfor noen som har mottatt formuesgodet ved gave eller arv, uavhengig av om vedkommende har vært i god tro.

Som begrunnelse for forslaget viser arbeidsgruppen blant annet til internasjonale konvensjoner som forutsetter at nasjonale inndragningsregler bør ta hensyn til rettighetene til godtroende tredjeparter, se for eksempel UNCAC artikkel 31 nr. 9. Gruppen legger til grunn at EMK ikke oppstiller noe absolutt forbud mot inndragning overfor godtroende tredjeparter, men at subjektive forhold er et moment som må tas i betraktning i forholdsmessighetsvurderingen etter P1-1. Gruppen viser også til sammenhengen med andre regelsett som åpner for at den opprinnelige eieren taper eiendomsretten (ekstinksjon) når en gjenstand er kjøpt av en omsetningserverver i god tro, og påpeker at hensynet til et fungerende omsetningsliv tilsier at den som kjøper noe i aktsom god tro, bør kunne være sikker på å beholde det.

Advokatforeningen slutter seg til arbeidsgruppens forslag om at god tro-kravet i straffeloven § 72 første ledd skal være avgjørende for inndragningsadgangen ved selvstendig inndragning i tilknytning til omsetningserververe. NHO mener det er viktig at lovteksten, eventuelt proposisjonen, gjør det klart at det ikke kan foretas selvstendig inndragning overfor personer som ved «ordinære» kjøp og salg av varer og tjenester har overtatt en gjenstand som stammer fra lovbrudd. Organisasjonen uttaler:

«For en erverver er det ved normal handel i praksis ikke mulig å utelukke – eller bevise fravær av – straffbare handlinger i leverandørkjeden. Det er heller ikke gitt at god tro-vurderingen skal være sammenfallende med det som gjelder i godtroervervloven, idet ‘mothensynet’ til den opprinnelige eier ikke gjør seg gjeldende ved inndragning.»

Organisasjonen tar også opp situasjonen der en næringsdrivende mottar betaling med midler som regnes som utbytte, og disse brukes til produksjon av varer og tjenester som igjen selges. NHO gir uttrykk for at inndragningsrisiko i praksis vil gi seg utslag i et «økt aktsomhetskrav» både for næringsdrivende og forbrukere, og at dette i sin tur vil øke transaksjonskostnadene.

NHO er den eneste høringsinstansen som uttaler seg om formuesgoder som er ervervet ved gave, og er kritisk til at slike formuesgoder skal kunne inndras uavhengig av mottakerens gode tro. NHO påpeker at dette vil ramme alle gavemottakere, inkludert ideelle organisasjoner og lignende. NHO peker også på at ideelle organisasjoner og lignende fra tid til annen mottar testamentsarv – både i naturalia og penger – og mener det er urimelig om dette uten videre kan bli inndratt. NHO mener derfor det bør gjelde en god tro-kvalifikasjon både ved gave og arv, slik at mottakere som gjør nødvendige undersøkelser før de tar imot, kan unngå inndragning.

Departementet understreker at den foreslåtte ordningen for selvstendig inndragning bare gir adgang til inndragning av formuesgode som stammer fra lovbrudd. Formuleringen er ment å omfatte gjenstander, rettigheter og fordringer som har en økonomisk verdi som representerer utbytte fra kriminalitet – uavhengig av hvilken form verdiene har og hvem som innehar dem på inndragningstidspunktet. Avgjørende er ikke om tingen eller rettigheten i seg selv har vært «involvert» i kriminalitet. Det sentrale er om formuesgodet på inndragningstidspunktet utgjør en verdi som stammer fra kriminalitet og ikke fra lovlige kilder, se også proposisjonen punkt 8.2.3.

Dersom et formuesgode er overdratt fra en person til en annen som ledd i en ordinær forretningsmessig transaksjon, vil formuesgodet normalt ikke utgjøre en verdi på kjøperens hånd som representerer utbytte fra kriminalitet. Forutsatt at kjøperen har betalt markedsmessig vederlag, har vedkommende ikke tjent på lovbrudd. Inndragning overfor kjøperen vil følgelig ikke kunne begrunnes i prinsippet om nullstilling. Departementet er derfor enig med NHO i at det i utgangspunktet ikke bør kunne foretas selvstendig inndragning av et formuesgode som er ervervet som ledd i en ordinær forretningstransaksjon. Dette forutsetter naturligvis at vederlaget er reelt og korresponderer med formuesgodets markedsverdi, og videre at vederlaget i seg selv er finansiert med lovlige midler. En annen sak er at vederlaget etter omstendighetene vil kunne inndras etter at det er overført til selgeren – som surrogat for salgsobjektet – i den utstrekning det utgjør en økonomisk verdi som representerer utbytte.

Dersom erververen forsto eller burde ha forstått at selgeren disponerte over og solgte verdier uten lovlig opphav, kan det etter omstendighetene gi en indikasjon på at vederlaget som vedkommende tilsynelatende har ytt, mest sannsynlig ikke er reelt eller ikke korresponderer med salgsobjektets verdi. Det vil da kunne foreligge en økonomisk verdi på kjøperens hånd som representerer utbytte fra kriminalitet. For eksempel kan oppgjøret være konstruert på en slik måte at vederlaget ikke lar seg inndra hos selger, slik at den reelle verdien er overført til kjøperen. Et annet eksempel kan være der en unik og ettertraktet gjenstand er overdratt utenfor det åpne markedet eller er vanskelig å verdsette, slik at det er vanskelig å avgjøre om vederlaget korresponderer med salgsobjektets verdi. At kjøperen var i ond tro, kan i slike tilfeller gi en indikasjon på at hele eller deler av formuesgodet som kjøperen disponerer, må anses å «stamme fra lovbrudd».

Etter departementets syn følger disse betraktningene allerede av grunnvilkåret om at det må foreligge et formuesgode som stammer fra lovbrudd – altså en økonomisk verdi som representerer utbytte fra kriminalitet. Dersom formuesgodet ikke utgjør en økonomisk verdi som representerer utbytte, kan inndragning heller ikke skje. Etter departementets syn innebærer dette grunnvilkåret en rimelig beskyttelse av næringsdrivende og andre som har ervervet et formuesgode på markedsmessige vilkår og i god tro. Departementet peker videre på at det er en forutsetning etter forslaget at inndragning ikke kan skje i den utstrekning det i det konkrete tilfellet vil være uforholdsmessig. Også dette vilkåret er egnet til å beskytte omsetningserververe som har overtatt et formuesgode på rimelige vilkår i aktsom god tro. Vilkåret innebærer også at inndragning etter omstendighetene kan være avskåret selv om det skulle være tvil om vederlaget fullt ut korresponderte med formuesgodets verdi. Departementet kan ikke se at det ved siden av dette er behov for en særskilt regulering av stillingen til omsetningserververe.

Gavemottakere og arvinger står etter departementets syn i en annen stilling enn omsetningserververe. Både gaver og arv utgjør i prinsippet en tilfeldig fordel for mottakeren. I den utstrekning gaven eller arven består av formuesgoder som stammer fra lovbrudd, mener departementet derfor at hensynet til at vedkommende skal få beholde disse verdiene, ikke uten videre skal veie tyngre enn samfunnets interesse i å foreta inndragning. Dette gjelder uavhengig av om gavemottakeren eller arvingen har mottatt formuesgodet i god tro. Gaveoverføringer til nærstående eller andre er dessuten en praktisk måte å forsøke å gjemme unna utbytte og unngå inndragning på. Departementet er derfor ikke enig med NHO i at inndragning overfor ideelle organisasjoner og lignende som har mottatt utbytte i god tro gjennom gave eller arv, på generelt grunnlag bør være avskåret.

Departementet ser ikke bort fra at det kan oppstå situasjoner hvor det kan være urimelig å foreta selvstendig inndragning overfor en godtroende gavemottaker, for eksempel dersom det har gått lang tid siden ervervet og mottakeren har innrettet seg i tillit til at han eller hun er eier av formuesgodet. Det kan være tilfellet både når det er snakk om en ren gave, og når erververen har kjøpt et formuesgode under markedspris. Tilsvarende gjelder der noen har overtatt et formuesgode ved arv. Etter departementets syn vil imidlertid slike tilfeller være ivaretatt gjennom vilkåret om at inndragning ikke skal foretas i den utstrekning det vil være uforholdsmessig. Forholdsmessighetskravet legger til rette for at konkrete rimelighetshensyn kan tas i betraktning i spørsmålet om det skal foretas selvstendig inndragning overfor en gavemottaker eller arving.

Departementet følger på denne bakgrunn ikke opp forslaget om en særskilt regulering av adgangen til selvstendig inndragning overfor erververe mv. i straffeloven § 72 første ledd.

9.3 Forholdet til rettighetshavere

Arbeidsgruppen kommenterer ikke eksplisitt hvilke konsekvenser selvstendig inndragning skal ha for eventuelle begrensede rettigheter i formuesgodet. I drøftelsen av prosessuelle regler synes imidlertid gruppen å legge til grunn at bestemmelsen i straffeloven § 73 skal gjelde, se arbeidsgrupperapporten punkt 10.3.3.

Blant høringsinstansene er det kun NHO som har kommentert forholdet til rettighetshavere. NHO gir uttrykk for at det er liten grunn til at rettigheter som stiftes i formuesgoder i forbindelse med næring, skal bli utslettet til fordel for statskassen. Organisasjonen uttaler også at det er «nær umulig for kredittytere å gardere seg mot at panteobjektene kan ha noe med straffbare handlinger å gjøre».

Etter departementets syn bør rettighetshavere i størst mulig grad ha samme rettsstilling ved selvstendig inndragning som ved inndragning på grunnlag av andre bestemmelser i straffeloven. Etter straffeloven § 73 er utgangspunktet at begrensede rettigheter i formuesgodet som inndras, består også etter inndragningen. Dette gjelder imidlertid bare begrensede rettigheter som har rettsvern. Er rettigheten ikke rettsgyldig sikret, faller den bort, se redegjørelsen for gjeldende rett i punkt 3.5. Etter straffeloven § 73 kan en rettsgyldig sikret rettighet likevel besluttes bortfalt overfor en rettighetshaver dersom a) vedkommende selv har foretatt den straffbare handlingen, b) lovbryteren har handlet på vegne av vedkommende eller c) rettighetshaveren da rettigheten ble rettsgyldig sikret på annen måte enn ved utleggspant, arrest eller legalpant, «forsto eller burde ha forstått at tingen skulle brukes ved en straffbar handling, eller at den kunne inndras».

Departementet legger til grunn at begrensede rettigheter i formuesgoder som inndras ved selvstendig inndragning, bør behandles etter reglene i straffeloven § 73. Dette innebærer at rettigheter etter omstendighetene kan besluttes bortfalt på de vilkårene som fremgår av denne bestemmelsen. Alternativene i bokstav a og b knytter seg til en konkret straffbar handling. Det samme gjør det første alternativet i bokstav c (at vedkommende forsto eller burde ha forstått at tingen skulle brukes ved en straffbar handling). Siden selvstendig inndragning ikke forutsetter en konkret straffbar handling, legger departementet til grunn at det særlig vil være det andre alternativet i bokstav c (at vedkommende forsto eller burde ha forstått at tingen kunne inndras) som er aktuelt i praksis. Etter departementets syn er det rimelig at frivillige rettighetsstiftelser i et formuesgode som inndras gjennom selvstendig inndragning, kan besluttes bortfalt dersom rettighetshaveren forsto eller burde ha forstått at formuesgodet stammet fra lovbrudd og derfor kunne inndras.

Som det fremgår av proposisjonen punkt 11.2, foreslår departementet å separere de to alternativene i straffeloven § 73 første ledd bokstav c i to bestemmelser. Dette vil også bidra til å gjøre det rettslige grunnlaget for bortfall av begrensede rettigheter ved selvstendig inndragning mer tilgjengelig. Departementet legger til grunn at straffeloven § 72 femte ledd, som gjelder rettigheter som er stiftet etter den straffbare handlingen, ikke vil være relevant ved siden av § 73.