11 Endringer i de øvrige inndragningsreglene

11.1 Beviskravet i straffeloven § 72 første ledd

Arbeidsgruppen foreslår i rapporten punkt 11.3 å endre straffeloven § 72 første ledd slik at det fremgår av bestemmelsen at utbytte, jf. § 67, eller ting som nevnt i § 69, kan inndras overfor en omsetningserverver dersom det er sannsynlighetsovervekt for at mottakeren forsto eller burde ha forstått sammenhengen mellom det overdratte og en straffbar handling. Gruppen viser til at bestemmelsen i dag ikke sier noe om beviskravet for mottakerens gode tro, og forutsetter på denne bakgrunn at det alminnelige strafferettslige beviskravet gjelder. Konsekvensen av dette er at påtalemyndigheten må bevise ut over enhver rimelig tvil at omsetningserververen har vært i ond tro for at utbytte etter § 67, eller ting som nevnt i § 69, skal kunne inndras overfor mottakeren.

Forslaget begrunnes særlig med forholdet til reglene om ekstinktivt erverv i godtroervervloven. Etter disse reglene kan en omsetningserverver som hovedregel ekstingvere (utslette) opprinnelig eiers eiendomsrett til en løsøreting dersom vedkommende var i aktsom god tro da han mottok tingen. Motsatt vil opprinnelig eier kunne kreve tingen tilbake (vindisere) fra en omsetningserverver som ikke var i god tro. Beviskravet i saker etter godtroervervloven er alminnelig sannsynlighetsovervekt. Arbeidsgruppen mener det fremstår urimelig at en omsetningserverver skal være vernet mot inndragning dersom det er mest sannsynlig at han var i ond tro da han ervervet formuesgodet, og viser til at vedkommende ikke ville vært vernet dersom rette eier krevde formuesgodet tilbake etter reglene om vindikasjon.

Arbeidsgruppen foreslår også et tillegg i straffeloven § 72 første ledd som synliggjør at erververen, for å unngå inndragning, må ha vært «så aktsom som det må kunne kreves etter forholdene ved overdragelsen, formuesgodets art og omstendighetene ellers». Formuleringen er hentet fra godtroervervloven § 1 nr. 2.

Hordaland,  Sogn og Fjordane statsadvokatembeter og Økokrim tiltrer arbeidsgruppens forslag. Økokrim omtaler tilfeller der leasing-forpliktelser fortløpende blir dekket med utbytte fra straffbare handlinger, og antar at den foreslåtte endringen kan forenkle inndragning hos leasing-selskap som ikke har opptrådt med tilstrekkelig aktsomhet. Høringsinstansen påpeker også at det kan vurderes om et leasing-selskap bør pålegges en viss aktivitetsplikt for å kunne være i god tro, for eksempel pålegg om å gjennomføre kredittsjekk av kunden. Videre uttales:

«Forslaget bør uansett også ses i sammenheng med politiets adgang til å dele opplysninger i tilfeller hvor politiet mener at løpende leasingforpliktelser dekkes med straffbart utbytte. Politiet har som generell oppgave om å forebygge kriminalitet, jf. politiloven § 2, og det vil kunne tenkes at politiet på det grunnlag kan gi et leasingselskap opplysninger om at en leietaker ikke har lovlige inntekter, jf. politiregisterloven § 27. Manglende oppfølging av en slik informasjonsdeling vil antakelig være et vektig moment i en slik aktsomhetsvurdering […].»

NHO kommenterer ikke uttrykkelig forslaget om å senke beviskravet for god tro i straffeloven § 72 første ledd. Organisasjonen uttrykker imidlertid en generell bekymring for de negative konsekvensene en vid inndragningsadgang kan ha for omsetningslivet. Høringsinstansen peker også på at det er forskjeller mellom inndragning og vindikasjon i privatrettslige forhold, og mener derfor det ikke er gitt at god tro-vurderingen skal være sammenfallende:

«Vi mener hensynene bak godtroervervreglene ikke fullt ut er sammenfallende i inndragningssituasjonene. Ved godtroerverv er det snakk om balansen mellom mottaker og ‘egentlige’ eier, som kan få en ting tilbake, mens det sentrale ved inndragning er å frata noen utbytte av en straffbar handling.»

NHO fremhever også at inndragningsrisiko i praksis vil gi seg utslag i et «økt aktsomhetskrav» hos kjøpere og selgere, noe som i sin tur vil øke transaksjonskostnadene.

Departementet slutter seg til arbeidsgruppens forslag om å endre straffeloven § 72 første ledd slik at inndragning overfor en omsetningserverver kan foretas dersom det er sannsynlighetsovervekt for at vedkommende forsto eller burde ha forstått sammenhengen mellom det overdratte og en straffbar handling. Det strafferettslige beviskravet innebærer at omsetningserververe i ond tro reelt sett nyter et forholdsvis sterkt vern mot inndragning. Departementet er enig med arbeidsgruppen i at dette ikke er tilstrekkelig begrunnet. Selv om departementet har forståelse for NHOs bekymring knyttet til at økt inndragningsrisiko kan føre til høyere transaksjonskostnader, er det etter departementets syn også fordeler ved at næringsdrivende må vise aktsomhet ved kjøp og salg av formuesgoder. En rimelig grad av aktsomhet vil gjøre det vanskeligere for kriminelle å omsette formuesgoder som stammer fra lovbrudd eller å bruke utbytte som betalingsmiddel. Departementet påpeker også at det ikke er tale om å pålegge erververe noen undersøkelsesplikt ut over det som må forventes av en alminnelig aktsom person i den konkrete situasjonen, og ut over det som kreves etter gjeldende rett. Endringen gjelder utelukkende beviskravet for vedkommendes gode tro.

Hvilke undersøkelser en erverver må foreta for å anses å være i aktsom god tro, må vurderes konkret. Departementet kan ikke se at det kan oppstilles noe generelt krav om for eksempel at leasing-selskap foretar spesifikke grep som kredittsjekk av kunden, slik Økokrim tar til orde for. Om dette er nødvendig, vil avhenge av hva som er rimelig å forvente i den aktuelle situasjonen sett hen til blant annet leasing-gjenstandens verdi, leasing-summen og leasing-selskapets kunnskap om vedkommende kunde. Departementet legger videre til grunn at kunnskap som gir oppfordring til nærmere undersøkelser, kan stamme fra ulike kilder. Dette kan omfatte både informasjon som mottakeren har fått av politiet eller andre offentlige myndigheter, og informasjon som har tilflytt erververen på annen måte.

Arbeidsgruppen har også foreslått et tillegg i § 72 første ledd som presiserer at god tro-kravet bare er oppfylt dersom erververen har «vært så aktsom som det må kunne kreves etter forholdene ved overdragelsen, formuesgodets art og omstendighetene ellers». Etter departementets forståelse ligger et slikt aktsomhetskrav allerede innbakt i formuleringen «burde ha forstått». Departementet kan derfor ikke se at det er behov for dette tillegget. Et slikt tillegg kan også reise spørsmål om et tilsvarende aktsomhetskrav ikke gjelder etter andre bestemmelser som inneholder formuleringen «burde ha forstått», se for eksempel straffeloven § 71 tredje ledd og § 73 første ledd bokstav c. Departementet følger derfor ikke opp denne delen av forslaget.

11.2 Beviskravet i straffeloven § 73 første ledd bokstav c

I rapporten punkt 11.3 foreslår arbeidsgruppen at beviskravet skal settes til alminnelig sannsynlighetsovervekt også i straffeloven § 73 første ledd bokstav c. Bestemmelsen gir grunnlag for å beslutte bortfall av rettigheter i et formuesgode som inndras, dersom rettighetshaveren forsto eller burde ha forstått at tingen skulle brukes ved en straffbar handling, eller at den kunne inndras. Se også proposisjonen punkt 3.5 om det generelle innholdet i bestemmelsen og punkt 9.3 om forholdet til de foreslåtte reglene om selvstendig inndragning. Arbeidsgruppen mener beviskravet knyttet til rettighetshaverens gode tro bør være alminnelig sannsynlighetsovervekt, og begrunner dette på samme måte som forslaget til endring i straffeloven § 72 første ledd, se punkt 11.1 ovenfor.

NHO uttrykker bekymring for at forslaget vil medføre en økt belastning for næringsdrivende. Organisasjonen viser til at avtalt panterett i fast eiendom, verdipapirer, motorvogn, driftstilbehør og varelager inngår som en helt vanlig del av finansieringsordninger, og uttaler videre:

«Jo større adgang det vil være til inndragning, jo større påføres risiko på dem som finansierer med helt legitime panterettigheter. Etter vår vurdering er det liten grunn til at slike rettigheter skal bli utslettet til fordel for statskassen. Det er også nær umulig for kredittytere å gardere seg mot at panteobjektene kan ha noe med straffbare handlinger å gjøre.»

Ingen andre høringsinstanser har kommentert forslaget.

Departementet bemerker at straffeloven § 73 regulerer inndragning av begrensede rettigheter som er stiftet før den straffbare handlingen. Rettigheter som er stiftet etter den straffbare handlingen, reguleres av straffeloven § 72 femte ledd, se Magnus Matningsdal, Straffeloven 2005, lovkommentar, Juridika (à jour per 1. april 2025), note 11 til § 72. Her fremgår det at de foregående leddene i bestemmelsen gjelder tilsvarende for «rettighet som etter handlingstidspunktet er stiftet i tingen av noen som det kan foretas inndragning overfor når rettigheten ikke er stiftet ved utleggspant, arrest eller legalpant». Følgelig vil forslaget om å lovfeste i § 72 første ledd at beviskravet er alminnelig sannsynlighetsovervekt, jf. punkt 11.1 over, ha virkning for rettighetsstiftelser som foretas etter den straffbare handlingen.

For begrensede rettigheter som er stiftet før den straffbare handlingen, gir straffeloven § 73 første ledd bokstav c adgang til å beslutte bortfall i to situasjoner: dersom rettighetshaveren forsto eller burde ha forstått at tingen skulle brukes ved en straffbar handling, eller dersom vedkommende forsto eller burde ha forstått at den kunne inndras. Etter departementets syn treffer begrunnelsen for å senke beviskravet ulikt i de to situasjonene. I de tilfellene det er etablert en begrenset rettighet i en ting som senere brukes ved en straffbar handling, knytter god tro-kravet seg til rettighetshaverens kunnskap om hva som kan forventes å skje med formuesgodet i fremtiden («skulle brukes ved en straffbar handling»). Sammenligningen med godtroerverv er i disse tilfellene lite treffende. Departementet mener derfor at begrunnelsen for å senke beviskravet i § 72 første ledd neppe kan begrunne en tilsvarende senkning av beviskravet for rettighetshaverens onde tro i denne situasjonen.

For det andre alternativet i § 73 første ledd bokstav c, der god tro-kravet knytter seg til om formuesgodet «kunne inndras», er parallellen til godtroerverv klarere. Dette alternativet kan for eksempel være aktuelt ved rettighetsstiftelser i formuesgoder som inngår i formuessfæren til noen som det kan foretas utvidet inndragning hos, se spesialmerknadene til straffeloven 1902 § 37 annet ledd i NOU 1996: 21 punkt 16.1 side 193. Etter departementets forslag kan alternativet også være aktuelt som grunnlag for å beslutte bortfall av begrensede rettigheter ved selvstendig inndragning, se også proposisjonen punkt 9.3. Her knytter vurderingen seg i større grad til rettighetshaverens kunnskap om hvor formuesgodet stammer fra, og om det stammer fra kriminalitet. I disse tilfellene mener departementet beviskravet for ond tro – på tilsvarende måte som i straffeloven § 72 første ledd – bør være alminnelig sannsynlighetsovervekt. Dette harmonerer best med den løsningen som er valgt for § 72 første ledd, og kan dessuten mane til økt aktsomhet hos rettighetshavere med hensyn til formuesgodets opphav.

På bakgrunn av dette foreslår departementet å separere de to alternativene i straffeloven § 73 første ledd bokstav c i to bestemmelser, ved at situasjonen der rettighetshaveren forsto eller burde ha forstått at tingen kunne inndras, skilles ut i en ny bokstav d. For dette alternativet foreslår departementet at det inntas i bestemmelsen at beviskravet er alminnelig sannsynlighetsovervekt. For alternativet som gjenstår i § 73 første ledd bokstav c – at rettighetshaveren forsto eller burde ha forstått at tingen skulle brukes ved en straffbar handling – foreslås ingen endringer.

11.3 Inndragning etter den ansvarliges død

Arbeidsgruppen foreslår en redaksjonell endring i straffeloven § 100 om adgangen til inndragning etter den ansvarliges død. Bestemmelsen er nærmere omtalt i proposisjonen punkt 3.8. Arbeidsgruppen foreslår at nåværende annet ledd deles opp i to ledd. Etter forslaget skal adgangen til å fremme ny inndragningssak, eventuelt fortsette en påbegynt sak, etter den ansvarliges død reguleres av § 100 annet ledd. Adgangen til å fullbyrde inndragning som er ilagt før vedkommendes død, foreslås skilt ut i et nytt tredje ledd. Hensikten med forslaget er å tydeliggjøre innholdet i bestemmelsen, se rapporten punkt 11.2.

Hordaland, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter tiltrer arbeidsgruppens forslag. Ut over dette er det ingen høringsinstanser som uttaler seg om forslaget.

Departementet er enig med arbeidsgruppen i at straffeloven § 100 annet ledd i sin nåværende form er noe vanskelig tilgjengelig. Innholdet vil etter departementets syn komme tydeligere frem dersom de ulike situasjonene som bestemmelsen regulerer, skilles ut i to ledd. Dette tilsvarer for øvrig systematikken i den tilsvarende bestemmelsen i straffeloven 1902 § 75. Høringen har heller ikke frembrakt motforestillinger til dette. Departementet følger derfor opp arbeidsgruppens forslag med enkelte presiseringer. Forslaget vil ikke innebære noen realitetsendring.