4 Andre lands rett m.m.

4.1 Sverige

Riksdagen vedtok 2. oktober 2024 en reform av den svenske inndragningslovgivningen. Blant de mest sentrale endringene var innføringen av en ny ordning for såkalt selvstendig inndragning («självständigt förverkande»). Ordningen skal gjøre det mulig å inndra formuesgoder som stammer fra kriminalitet, uavhengig av om det kan bevises at noen har begått et konkret lovbrudd. Lovendringene trådte i kraft 8. november 2024.

Den nye hjemmelen for selvstendig inndragning er inntatt i brottsbalken 36 kap. 5 §, under avsnittet «Förverkande av oförklarade tillgångar». Bestemmelsen lyder slik:

«Om det är klart mera sannolikt att egendom härrör från brottslig verksamhet än att så inte är fallet, ska egendomen förverkas (självständigt förverkande). I stället för egendomen får dess värde förverkas.

Om egendomen har överlåtits och förvärvaren har betalat skälig ersättning för egendomen får förverkande ske från förvärvaren endast om denne insåg eller borde ha insett egendomens samband med brottslig verksamhet.»

Inndragningsadgangen etter bestemmelsen gjelder alle formuesgoder som stammer fra kriminell virksomhet («härrör från brottslig verksamhet»). Formuleringen bygger videre på begrepsbruken i den svenske bestemmelsen om utvidet inndragning. Regjeringen ønsket ikke å bruke uttrykket «brott», ettersom formålet med selvstendig inndragning er å kunne inndra formuesgoder uten at det kan bevises at de stammer fra et konkret lovbrudd, se Prop. 2023/24:144 punkt 8.2 side 258–259.

Kjerneområdet for selvstendig inndragning er ment å være formuesgoder som ikke står i forhold til eierens legitime inntektskilder eller formuesforhold for øvrig, se Prop. 2023/24:144 punkt 8.1 side 254. Som en aktuell situasjon nevnes i forarbeidene at politiet finner dyre kapitalvarer eller luksusartikler hos noen som mangler legitime inntekter. I vurderingen av om et formuesgode stammer fra kriminalitet, er det lagt til grunn at også omstendighetene rundt funnet av formuesgodet kan være relevante, for eksempel dersom et stort kontantbeløp oppbevares i en bolig, bagasjerommet på en bil eller i et lagerlokale, eller på steder hvor det bedrives kriminell virksomhet. Videre kan formuesgoder bli ansett å stamme fra kriminalitet dersom det gjelder verdifulle ting som anføres å være ervervet mot kontant betaling, men uten at det finnes bevis som underbygger at det har skjedd et kjøp. Andre relevante momenter som nevnes, er manglende dokumentasjon, eierens levekår, familieforhold og livssituasjon for øvrig. Det er ikke nødvendig å påvise en direkte tilknytning til kriminalitet som er begått. Dersom for eksempel eieren har knytninger til en kriminell gruppe, kan imidlertid dette være et relevant moment. Spørsmålet skal ifølge forarbeidene avgjøres ut fra en helhetsvurdering, se Prop. 2023/24:144 punkt 8.2 side 259–260.

Beviskravet for at formuesgodet stammer fra kriminalitet, er klar sannsynlighetsovervekt («klart mera sannolikt»). Det er påtalemyndigheten som har bevisbyrden. Dersom påtalemyndigheten har lagt frem bevis som underbygger at formuesgodet stammer fra kriminalitet, indikerer imidlertid forarbeidene at eieren får en oppfordring til å forklare hvordan vedkommende har fått tak i formuesgodet. Dersom vedkommende kan gi en forklaring som i tilstrekkelig grad svekker bevisverdien av det påtalemyndigheten har lagt frem, kan formuesgodet ikke inndras, se Prop. 2023/24:144 punkt 8.2 side 260 og punkt 8.2.2 side 266–267.

Hjemmelen for selvstendig inndragning inneholder ingen nedre beløpsgrense. Ifølge forarbeidene ligger det likevel i sakens natur at reglene normalt ikke skal brukes til å inndra ubetydelige beløp eller eiendeler med en ubetydelig verdi, se Prop. 2023/24:144 punkt 8.2 side 262. Det er også lagt til grunn at inndragningskravet ikke foreldes, siden kravet ikke bygger på en konkret straffbar handling, men på det faktum at formuesgodet stammer fra kriminell virksomhet, se Prop. 2023/24:144 punkt 8.2 side 261–262.

Brottsbalken 36 kap. 5 § åpner for verdiinndragning som et alternativ til gjenstandsinndragning. I forarbeidene er det lagt til grunn at gjenstandsinndragning bør være utgangspunktet, men at det også bør være mulig å inndra formuesgoder som ikke er funnet. Som eksempel nevnes at det kan bevises at formuesgodet var hos en bestemt person på et tidligere tidspunkt, men at det ikke lenger er tilgjengelig fordi det er ført ut av landet. Det forutsettes samtidig at formuesgodet er identifisert og kan knyttes til en bestemt person, se Prop. 2023/24:144 punkt 8.2 side 260.

Det fremgår uttrykkelig av 36 kap. 5 § 2 stk. at dersom den inndragningskravet rettes mot, har kjøpt formuesgodet mot rimelig betaling, kan selvstendig inndragning bare skje hvis vedkommende innså eller burde ha innsett formuesgodets tilknytning til kriminalitet.

Brottsbalken 36 kap. 13 § flg. inneholder regler om hvem inndragning kan foretas overfor. Reglene er ikke spesifikke for selvstendig inndragning, men gjelder inndragning generelt. Etter 13 § kan inndragning foretas overfor eieren av formuesgodet, eventuelt den som anses å være eier. Betalingsmidler kan uansett inndras hos den som besitter midlene. 14 § inneholder en presumsjonsregel om eierforhold, og fastsetter i 1 stk. at den som er i besittelse av løsøre, anses som eier dersom det ikke er holdepunkter for noe annet. 14 § 2 stk. gjør unntak for registrerte skip og luftfartøy, der eieren uten andre holdepunkter presumeres å være den med registerhjemmel. I 15 § er det gitt regler om hvem som anses å være eier der løsøreting er i felles besittelse, enten mellom ektefeller eller samboere eller mellom andre personer.

Ved reformen av inndragningsreglene ble det også vedtatt en egen lov med prosessuelle regler – lag (2024:782) om förfarandet vid förverkande av egendom och åläggande av företagsbot.

4.2 Danmark

Inndragningsreglene i den danske straffeloven har betydelige likhetstrekk med de gjeldende norske reglene. Den danske straffeloven inneholder regler om blant annet inndragning av utbytte fra en straffbar handling (§ 75 stk. 1), inndragning av gjenstander brukt ved eller frembrakt ved straffbar handling mv. (§ 75 stk. 2) og utvidet inndragning (§ 76 a). Dansk rett inneholder derimot ikke noen ordning for sivilrettslig eller selvstendig inndragning, slik som den som er innført i Sverige.

4.3 Tyskland

Inndragning er regulert i den tyske straffeloven (Strafgesetzbuch, StGB) kapittel 17. Paragraf 76a gjelder såkalt selvstendig inndragning («selbständige Einziehung»), og gir grunnlag for inndragning i situasjoner hvor det ikke er mulig å straffeforfølge eller domfelle noen for overtredelsen av et straffebud.

Paragraf 76a (1) fastsetter at selvstendig inndragning kan foretas dersom det foreligger et straffbart forhold og vilkårene for inndragning av det aktuelle formuesgodet for øvrig er oppfylt, men ingen enkeltperson kan straffeforfølges eller domfelles for forholdet. Dersom det er mulig å straffeforfølge eller domfelle noen for forholdet, er hovedregelen at inndragning må foretas etter de alminnelige reglene om inndragning og i tilknytning til behandlingen av straffesaken.

Selvstendig inndragning etter § 76a (1) kan som hovedregel foretas uavhengig av om årsaken til at ingen kan straffeforfølges eller domfelles, beror på faktiske eller rettslige forhold. Eksempler på faktiske forhold som kan stå i veien for straffeforfølgning eller domfellelse, er at gjerningspersonen er ukjent, har avgått ved døden, vedvarende mangler evne til å delta i en straffesak, unndrar seg straffeforfølgning eller oppholder seg utenfor tyske domstolers jurisdiksjon. Et rettslig forhold som hindrer straffeforfølgning eller domfellelse, kan være at den antatte gjerningspersonen er under strafferettslig lavalder. Etter § 76a (2) kan selvstendig inndragning også foretas der overtredelsen av et straffebud ikke kan straffeforfølges på grunn av foreldelse.

Som hovedregel er selvstendig inndragning etter § 76 (1) bare aktuelt når ingen enkeltperson kan straffeforfølges eller domfelles. I § 76a (3) er det imidlertid åpnet for selvstendig inndragning etter § 76a (1) i tilfeller der det strengt tatt er mulig å straffeforfølge eller domfelle en enkeltperson, men retten unnlater å idømme straff, eller forfølgningen innstilles etter påtalemyndighetens eller rettens skjønn. Det er også adgang til å innlede sak om selvstendig inndragning etter § 76a (1) etter at en tiltalt har blitt frifunnet.

Paragraf 76a (4) åpner for såkalt utvidet selvstendig inndragning («erweiterte selbstständige Einziehung»). Adgangen til utvidet selvstendig inndragning ble innført i 2017. Formålet var å muliggjøre inndragning av formuesgoder med usikker opprinnelse («unklarer Herkunft») i tilfeller der retten er overbevist om at formuesgodet stammer fra en eller annen straffbar handling, se forarbeidene til loven i BT-Drucks. 18/9525 side 48, 58 og 73.

Etter § 76a (4) kan det foretas inndragning av formuesgoder som er beslaglagt på grunn av mistanke om et lovbrudd som er opplistet i § 76a (4) nr. 1 til 8. Opplistingen omfatter en rekke alvorlige lovbruddstyper som ofte kan knyttes til organisert kriminalitet, slik som terrorisme, deltakelse i kriminelle organisasjoner, hallikvirksomhet, menneskehandel, skattekriminalitet, narkotikalovbrudd og våpenovertredelser. I 2021 ble også hvitvasking inkludert i listen over lovbrudd som kan gi grunnlag for utvidet selvstendig inndragning etter § 76a (4).

For at det beslaglagte formuesgodet skal kunne inndras etter § 76a (4), må det være tilstrekkelig bevist at formuesgodet stammer fra en straffbar handling. Det kreves ikke at formuesgodet stammer fra et av de opplistede lovbruddene. Beviskravet er i utgangspunktet det vanlige strafferettslige beviskravet. Dette innebærer at retten må være overbevist («überzeugt») om at formuesgodet stammer fra en straffbar handling. Kravet modifiseres av en bevislettelsesregel i straffeprosessloven (Strafprozessordnung, StPO) § 437. Denne bestemmelsen fastsetter at retten kan basere sin overbevisning om at formuesgodet stammer fra en straffbar handling, på at det foreligger et grovt misforhold mellom formuesgodets verdi og den lovlige inntekten til innehaveren. I tillegg kan retten ta hensyn til resultatet av etterforskningen, omstendighetene rundt funnet og beslaget, samt innehaverens øvrige personlige og økonomiske forhold.

Inndragning etter § 76a (4) forutsetter også at personen som rammes av beslaget, ikke kan straffeforfølges eller domfelles for den straffbare handlingen som ledet til beslaget, eller for handlingen som satte vedkommende i besittelse av formuesgodet. Vilkåret er et uttrykk for at også utvidet selvstendig inndragning er subsidiært til inndragning i forbindelse med straffeforfølgning og domfellelse.

Ved selvstendig inndragning etter StGB § 76a (1) er utgangspunktet at de aktuelle formuesgodene og eventuell avkastning av disse skal inndras, jf. § 76a (2) med videre henvisning til § 73. Dersom formuesgodet som er generert ved den straffbare handlingen, er byttet inn i et annet formuesgode (surrogat), kan dette inndras. Selvstendig inndragning etter § 76a (1) kan også foretas som verdiinndragning, se §76a (2) jf. § 73c.

Ved utvidet selvstendig inndragning etter StGB § 76a (4) er det avgjørende om det aktuelle formuesgodet kan sies å stamme fra en straffbar handling («[e]in aus einer rechtswidrigen Tat herrührender Gegenstand»). Ifølge forarbeidene skal dette tolkes likt som i StGB § 261 om hvitvasking, se BT-Drucks. 18/9525 side 73. Uttrykket skal dermed tolkes vidt, og det er tilstrekkelig at det etter en ren økonomisk vurdering foreligger årsakssammenheng mellom formuesgodet og den straffbare handlingen.

Krav om selvstendig inndragning etter § 76a foreldes etter 30 år, regnet fra opphøret av den straffbare handlingen, se § 76b (1).

4.4 England og Wales

I England og Wales finnes en ren sivilrettslig ordning for inndragning av utbytte fra straffbare handlinger, såkalt «civil recovery». Ordningen gir rettshåndhevende myndigheter adgang til å fremme krav om inndragning ved de sivile domstolene, som er adskilt fra straffedomstolene. Kravene behandles i sivilprosessuelle former. Reglene om sivilrettslig inndragning finnes i Proceeds of Crime Act 2002 (POCA) del 5. Det fremgår her at sivilrettslig inndragning kan foretas uavhengig av en eventuell forfølgning av en straffbar handling med tilknytning til de aktuelle formuesgodene, se POCA avsnitt 240 (2).

Sivilrettslig inndragning kan foretas av formuesgoder som er anskaffet gjennom ulovlig adferd («property obtained through unlawful conduct»), se POCA avsnitt 240 og 304. Ulovlig adferd er i hovedsak adferd som er kriminalisert i Storbritannia, jf. avsnitt 241. Det er uten betydning om det er den inndragningskravet er rettet mot, eller noen andre, som har begått den bakenforliggende kriminaliteten. Det kreves heller ikke at det påvises et konkret lovbrudd. Likevel er det forutsatt i rettspraksis at myndighetene må kunne beskrive den bakenforliggende kriminaliteten på en slik måte at retten kan ta stilling til om adferden faktisk kan karakteriseres som ulovlig, se dommen The Director of ARA and Others v Green and Others [2005] EWHC 3168 (Admin). Det er tilstrekkelig med en relativt generell beskrivelse, som for eksempel innførsel og salg av narkotika. En uspesifisert henvisning til ulovlig adferd vil imidlertid ikke være nok, se dommen avsnitt 17. Inndragning kan heller ikke foretas utelukkende på bakgrunn av at vedkommende som kravet rettes mot, ikke har identifiserbar lovlig inntekt som står i forhold til formuesgodene, se avsnitt 47.

Bevisbyrden for at formuesgodene er anskaffet gjennom ulovlig adferd, ligger på myndighetene. Beviskravet er det alminnelige sivilrettslige kravet om sannsynlighetsovervekt («balance of probabilities»).

I tillegg til formuesgoder som er anskaffet direkte gjennom ulovlig adferd, omfatter inndragningsadgangen formuesgoder som trer i stedet for disse (surrogater), se POCA avsnitt 305. Dersom formuesgodene er blandet med lovlige midler, omfatter inndragningsadgangen den andelen som kan føres tilbake til ulovlig adferd, se avsnitt 306. Inndragningsadgangen omfatter også avkastning fra de aktuelle formuesgodene, se avsnitt 307. Er formuesgoder som er anskaffet gjennom ulovlig adferd, overført til noen andre, kan inndragning i utgangspunktet også skje overfor mottakeren. Inndragning er likevel ikke tillatt dersom mottakeren var i god tro, og overføringen har skjedd mot betaling og uten kjennskap til at formuesgodet kunne inndras, se POCA avsnitt 308.

Sivilrettslig inndragning kan i utgangspunktet foretas uansett hvor formuesgodene befinner seg, og uansett hvor vedkommende som kravet er rettet mot, oppholder seg eller er bosatt. Dersom formuesgodene befinner seg i utlandet, kreves det imidlertid en tilknytning til de delene av Storbritannia som loven gjelder for, se POCA avsnitt 282A.

Reglene i POCA del 5 suppleres av regler om såkalte «unexplained wealth orders» (UWO) i loven del 8, avsnitt 362A flg. UWO-er kan utstedes overfor personer innenfor særskilt angitte grupper, dersom vedkommende besitter store økonomiske verdier som ikke står i forhold til vedkommendes lovlige inntekter. I UWO-en kan vedkommende pålegges å redegjøre for hvordan de aktuelle formuesgodene ble anskaffet. Dersom vedkommende ikke gir en tilfredsstillende forklaring, etableres det en presumsjon for at formuesgodene kan inndras etter reglene om sivilrettslig inndragning, se avsnitt 362C (2).

4.5 Irland

Også Irland har en særskilt sivilrettslig ordning for utbytteinndragning som supplerer de strafferettslige inndragningsreglene. Krav om sivilrettslig inndragning under denne ordningen håndheves av en egen forvaltningsenhet – Criminal Assets Bureau (CAB) – og behandles av sivile domstoler. Ordningen reguleres av to ulike lover: Proceeds of Crime Act, 1996 (PoCA) og Criminal Assets Bureau Act, 1996. PoCA oppstiller de rettslige rammene for inndragning, mens loven om CAB etablerer de institusjonelle rammene.

Reglene om sivilrettslig inndragning retter seg mot utbytte fra kriminalitet («proceeds of crime»). Uttrykket skal forstås som ethvert formuesgode som er anskaffet eller mottatt gjennom en straffbar handling, eller som et resultat av eller i forbindelse med en straffbar handling, se PoCA avsnitt 1. Reglene åpner for inndragning dersom det er godtgjort at en person besitter eller kontrollerer bestemte formuesgoder som direkte eller indirekte utgjør utbytte fra kriminalitet, eller som helt eller delvis er ervervet med eller i tilknytning til slikt utbytte. Det er et vilkår at de aktuelle formuesgodene har en verdi som tilsvarer minimum 13 000 euro, jf. PoCA avsnitt 2 (1) og 3 (1). Beviskravet er det samme som i sivile saker – alminnelig sannsynlighetsovervekt («balance of probabilities»), se PoCA avsnitt 8 (2).

Prosessen ved sivilrettslig inndragning etter den irske ordningen består av tre trinn. Det første trinnet er en tidsbegrenset beslutning («interim order») som treffes av retten, se PoCA avsnitt 2. Beslutningen innebærer at vedkommende som den er rettet mot, samt enhver annen som har kjennskap til beslutningen, forbys å avhende eller på annen måte disponere over formuesgodene eller redusere deres verdi i en periode på 21 dager. Det andre trinnet er etter PoCA avsnitt 3 en midlertidig beslutning («interlocutory order»), som har en lengre varighet og som treffes av retten etter at begge parter er hørt. Det tredje trinnet er den endelige beslutningen om inndragning («disposal order»), som innebærer at eiendomsretten til formuesgodene går over til myndighetene, se PoCA avsnitt 4. En slik beslutning kan fattes når en midlertidig beslutning har vært i kraft i minst syv år.

Verken en midlertidig eller endelig beslutning om inndragning kan treffes dersom retten finner at det ville medføre en alvorlig fare for rettssikkerheten («a serious risk of injustice»), se PoCA avsnitt 3 (1) og 4 (8). Hvorvidt dette vilkåret er oppfylt, beror på en vurdering av de omstendighetene som vedkommende har anført til støtte for at inndragning vil medføre en fare for rettssikkerheten, holdt opp mot formålet med loven, se dommen CAB v O’Brien & Anor [2010] IEHC 12, avsnitt 4.2. At vedkommende har vært i besittelse av eller brukt formuesgodene for eksempel som bolig, eller har behov for dem, er ikke nok til å gjøre inndragning uforholdsmessig, ettersom formålet med loven nettopp er å forhindre at noen får en fordel av formuesgoder som representerer utbytte, se dommen avsnitt 4.4 og 4.5.

4.6 EU

EU vedtok 24. april 2024 et nytt direktiv om inndrivelse og inndragning av formuesgoder (direktiv 2024/1260/EU). For medlemsstatene som er bundet av det nye direktivet, erstatter dette direktiv 2014/42/EU om frysing og inndragning av redskaper og utbytte av straffbare forhold i EU. Direktivet fra 2024 gir et nytt og omfattende regelverk for ulike ledd i inndragningsprosessen, fra sporing og identifikasjon, via frysing, beslag og forvaltning, til inndragning og realisasjon. Direktivet gjelder for et bredt spekter av kriminalitetsområder, herunder organisert kriminalitet, terrorisme, menneskehandel, narkotikahandel, korrupsjon, hvitvasking og brudd på EUs sanksjonsregelverk, se artikkel 2. Direktivet trådte i kraft 22. mai 2024, med frist for gjennomføring i aktuelle medlemsstater 23. november 2026.

Artikkel 15 i det nye direktivet gir regler om inndragning uten straffedom («non-conviction based confiscation»). En tilsvarende bestemmelse fantes ikke i det tidligere direktivet. Artikkel 15 fastsetter at medlemsstatene skal sikre at det er mulig å inndra blant annet utbytte dersom en straffesak er innledet, men prosessen ikke kan fortsette av nærmere angitte årsaker. Disse årsakene omfatter at den mistenkte eller tiltalte er syk, unndrar seg eller er død, eller at foreldelsesfristen i nasjonal rett er utløpt. Bestemmelsen gjelder også der utbyttet direkte eller indirekte er overført fra mistenkte til en tredjeperson, eller der en tredjeperson har ervervet det aktuelle formuesgodet fra mistenkte, jf. artikkel 13. Dette gjelder likevel bare dersom vedkommende basert på de konkrete omstendighetene i saken visste eller burde ha visst at formålet med overførselen eller ervervet var å unngå inndragning. Slike omstendigheter kan blant annet være at transaksjonen ikke skjedde mot rimelig vederlag, eller at formuesgodene ble overført til en nærstående, men forble under mistenktes kontroll, jf. artikkel 13 nr. 1 bokstav a og b.

Bestemmelsen om inndragning uten straffedom er begrenset til tilfeller hvor en straffesak ellers kunne ført til domfellelse for en handling som direkte eller indirekte kunne ført til et betydelig økonomisk utbytte, se artikkel 15 nr. 2. Det er også en forutsetning at den nasjonale domstolen finner det godtgjort at det som skal inndras, stammer fra eller direkte eller indirekte har tilknytning til den aktuelle handlingen.

Direktivet artikkel 16 gjelder inndragning av såkalt uforklarlig formue («unexplained wealth»). Bestemmelsen fastsetter at medlemsstatene skal sikre at det er mulig å inndra formuesgoder som blir identifisert i forbindelse med etterforskningen av en straffbar handling dersom nasjonale domstoler finner det godtgjort at formuesgodene stammer fra kriminalitet begått innenfor rammen av en kriminell organisasjon og denne kriminaliteten direkte eller indirekte kan gi betydelig utbytte.

Ved avgjørelsen av om et formuesgode skal inndras, skal det etter artikkel 16 nr. 2 tas hensyn til alle sakens omstendigheter. Som relevante momenter i bevisvurderingen lister bestemmelsen opp følgende: (a) at formuesgodets verdi ikke står i rimelig forhold til den berørte personens lovlige inntekter, (b) at formuesgodet ikke har noe troverdig lovlig opphav og (c) at den berørte personen har forbindelse til personer med tilknytning til en kriminell organisasjon.

Anvendelsesområdet for artikkel 16 er begrenset til overtredelser som har en øvre strafferamme på minst fire års fengsel, se artikkel 16 nr. 4. Det følger av artikkel 16 nr. 5 at medlemsstatene kan begrense regelens anvendelse til situasjoner der formuesgodet som skal inndras, er beslaglagt i forbindelse med etterforskningen av en straffbar handling begått innenfor rammene av en kriminell organisasjon. Det er uttrykkelig fastsatt at forpliktelsene som følger av artikkel 16, ikke skal ha betydning for rettighetene til tredjepart som har handlet i god tro, se artikkel 16 nr. 3.