3 Gjeldende rett

3.1 Innledning

Straffeloven kapittel 13 gjelder inndragning. Kapittelet inneholder i dag hjemler for inndragning av utbytte (straffeloven §§ 67 og 68), inndragning av produktet av, gjenstanden for og redskapet til en straffbar handling (§ 69) og forebyggende inndragning (§ 70). I tillegg inneholder kapittelet regler om hvem inndragning kan skje overfor, forholdet til erververe og rettighetshavere etc. I straffeloven § 66 er det presisert at inndragning etter kapittel 13 kan ilegges alene eller sammen med straff eller andre strafferettslige reaksjoner.

Inndragning etter straffeloven kapittel 13 er ikke kategorisert som straff, men som en annen strafferettslig reaksjon, se straffeloven § 30 bokstav e. Med dette menes en reaksjon som bare kan ilegges i en straffesak, men som har en annen begrunnelse og formål enn straff, se NOU 2002: 4 Ny straffelov punkt 8.5.3 side 233 og Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) Om lov om straff (straffeloven) punkt 4.2.4.1 side 68. Frem til 1973 sondret straffeloven 1902 mellom inndragning som ikke er å anse som straff, og inndragning som er straff. Sistnevnte var definert som en tilleggsstraff, det vil si en straff som bare kunne ilegges sammen med en hovedstraff. Sondringen ble opphevet ved lov 26. januar 1973 nr. 2. Bakgrunnen for opphevelsen av denne sondringen var særlig et ønske om forenkling og om at lovgivningen i Norge skulle være på linje med de andre nordiske landene, se Ot.prp. nr. 31 (1971–72) Om lov om endringer i lovgivningen om inndragning på grunn av straffbare handlinger punkt II. 2. side 6–7.

Inndragningsreglene i straffeloven kapittel 13 er i hovedsak en videreføring av inndragningsreglene i straffeloven 1902, se Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 1.4 side 31 og punkt 26.1 side 341. Reglene gjennomgikk en større revisjon i 1999, på bakgrunn av Inndragningsutvalgets utredning NOU 1996: 21. Revisjonen innebar blant annet at utbytteinndragning som hovedregel ble gjort obligatorisk i tilfeller der det er påvist en bestemt straffbar handling, se nå straffeloven § 67 første ledd første punktum. Ved revisjonen ble det også innført en hjemmel for såkalt utvidet inndragning (nå straffeloven § 68). Bestemmelsen åpner for inndragning uten at det påvises hvilken straffbar handling utbyttet stammer fra, og på lempeligere bevismessige vilkår enn i straffeloven § 67. Utvidet inndragning skulle gjøre det enklere å foreta inndragning overfor bakmenn og andre som har ervervet større verdier gjennom en kriminell livsstil, se NOU 1996: 21 punkt 13.6.2.2 side 136–138 og Ot.prp. nr. 8 (1998–99) Om lov om endringer i straffeloven og straffeprosessloven mv (inndragning av utbytte) punkt 10.1.4.1 side 30–31.

3.2 Straffelovens hjemler for inndragning av utbytte

3.2.1 Hovedregelen om utbytteinndragning – straffeloven § 67

Hovedregelen om utbytteinndragning fremgår av straffeloven § 67. Det følger av bestemmelsens første ledd første punktum at «[u]tbytte av en straffbar handling skal inndras». Formuleringen viser at utbytteinndragning som utgangspunkt er obligatorisk. Inndragningsansvaret kan imidlertid «reduseres eller falle bort i den grad inndragning vil være klart urimelig», jf. § 67 første ledd fjerde punktum. Denne rimelighetsklausulen er ment å være en snever unntaksregel. Ifølge forarbeidene er det normalt bare aktuelt å redusere inndragningsansvaret når utbyttet ikke lenger er i behold og den siktede har svak økonomi, se spesialmerknadene til § 67 i Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 30.1 side 461.

Det er en forutsetning for inndragning etter § 67 at det kan påvises en bestemt straffbar handling som utbyttet stammer fra. Handlingen må kunne konkretiseres, se spesialmerknadene til bestemmelsen i Ot.prp. 90 (2003–2004) punkt 30.1 side 460. Det er altså ikke tilstrekkelig at påtalemyndigheten kan bevise at utbyttet stammer fra en eller annen straffbar handling. Dersom en tiltale omfatter flere straffbare handlinger, er det likevel ikke nødvendig å konkretisere hvilken eller hvilke av disse utbyttet stammer fra, se spesialmerknadene til den tilsvarende bestemmelsen i straffeloven 1902 § 34 i Ot.prp. nr. 8 (1998–99) punkt 22.2 side 64. I saker om heleri og hvitvasking er det tilstrekkelig å identifisere heleri- eller hvitvaskingshandlingen som sådan. Det er ikke nødvendig å identifisere det eller de bakenforliggende primærlovbruddene som utbyttet stammer fra, se nærmere om dette nedenfor i punkt 3.2.2.

I § 67 første ledd tredje punktum er det gjort unntak fra de subjektive straffbarhetsvilkårene, slik at inndragning kan foretas selv om lovbryteren manglet skyldevne eller ikke utviste skyld. De objektive straffbarhetsvilkårene må derimot være oppfylt. Det betyr at handlingen som utbyttet stammer fra, må dekke gjerningsbeskrivelsen i et straffebud, og det må ikke foreligge noen grunn til straffrihet, for eksempel samtykke, nødverge eller nødrett.

I tillegg til at det må foreligge en konkret straffbar handling, krever straffeloven § 67 at det bevises at handlingen har resultert i et utbytte. I dette ligger et krav om årsakssammenheng. Kravet skal forstås slik at den straffbare handlingen må ha vært en nødvendig betingelse for ervervet av utbyttet. Videre må sammenhengen mellom den straffbare handlingen og utbyttet være relativt nær. Det må altså til en viss grad avgrenses mot indirekte utbytter, se HR-2022-1178-A avsnitt 34–35.

«Utbytte» skal ifølge forarbeidene forstås som enhver fordel som er oppnådd ved den straffbare handlingen. Dette kan for eksempel være gjenstander, penger, fordringer, lønn og besparelser, se Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 30.1 side 460. Som utbytte regnes også formuesgode som trer i stedet for utbytte, avkastning og andre fordeler av utbytte, jf. § 67 annet ledd første punktum. Har for eksempel utbytte i form av penger blitt brukt til å kjøpe en bil, regnes bilen som utbytte. Dersom utbytte er blandet sammen med lovlig ervervede verdier, er det forutsatt i forarbeidene at en forholdsmessig andel kan inndras, se Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 30.1 side 461.

Inndragning etter § 67 kan også foretas som verdiinndragning, jf. første ledd annet punktum. Verdiinndragning innebærer at vedkommende får en betalingsforpliktelse til staten på et beløp som svarer til verdien av utbyttet. Adgangen til verdiinndragning er alternativ og ikke subsidiær. Det vil si at domstolene kan velge å ilegge verdiinndragning selv om selve tingen som utgjør utbytte, er tilgjengelig, se HR-2018-556-A avsnitt 24.

Som hovedregel skal det ikke gjøres fradrag i inndragningsbeløpet for utgifter som gjerningspersonen har hatt i forbindelse med den straffbare handlingen, jf. § 67 annet ledd annet punktum. Regelen gir uttrykk for prinsippet om såkalt bruttoinndragning. Dersom bruttoinndragning vil være klart urimelig, kan ansvaret likevel reduseres etter rimelighetsklausulen i § 67 første ledd fjerde punktum. Høyesterett har gitt uttrykk for at det ofte må anses klart urimelig å nekte fradrag for utgifter knyttet til anskaffelse av gjenstander med en lovlig omsetningsverdi, selv om hovedregelen også her er bruttoinndragning, se for eksempel Rt. 2015 side 184 avsnitt 26. Høyesterett har lagt til grunn at det samme synspunktet vil være relevant for andre typer erverv enn anskaffelse av gjenstander, slik som for eksempel leie av lokaler eller ansettelse av arbeidskraft, se HR-2021-301-A avsnitt 25–26.

Etter § 67 tredje ledd første punktum kan inndragningsbeløpet reduseres med et beløp som tilsvarer erstatning som lovbryteren eller en ansvarlig for skaden har betalt til skadelidte, og som helt eller delvis svarer til utbyttet. Bestemmelsen skal forhindre at domfelte må tåle både erstatningsansvar og inndragning for samme straffbare handling. Etter tredje ledd annet punktum kan inndragningsbeløpet også reduseres med et beløp som tilsvarer betaling av en forpliktelse som den strafferettslige forfølgningen gjelder. Dette er særlig aktuelt ved skatte- og avgiftsunndragelser, se Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 30.1 side 461.

Inndragning etter straffeloven § 67 forutsetter at det alminnelige strafferettslige beviskravet er oppfylt. Påtalemyndigheten må bevise ut over enhver rimelig tvil at det er begått en konkret straffbar handling og at denne har ledet til et oppnådd utbytte. Dersom størrelsen av utbyttet ikke kan godtgjøres, følger det imidlertid av § 67 annet ledd tredje punktum at beløpet fastsettes skjønnsmessig. Bestemmelsen representerer et unntak fra det vanlige beviskravet i strafferetten ved at retten kan legge til grunn at utbyttet har det omfanget som den finner mest sannsynlig, se Magnus Matningsdal, Straffeloven 2005, lovkommentar, Juridika (à jour per 1. april 2025), note 5 til § 67. Bestemmelsen innebærer følgelig at beviskravet for utbyttets størrelse er alminnelig sannsynlighetsovervekt, se også Ot.prp. nr. 8 (1998–99) punkt 8.1 side 25 med videre henvisninger om den tilsvarende regelen i straffeloven 1902 § 34.

Selv om straffeloven § 67 krever at det påvises en konkret straffbar handling som utbyttet stammer fra, stilles det ikke krav om at noen domfelles for denne handlingen for at det kan foretas inndragning. Straffeprosessloven forutsetter også at det kan anlegges sak om inndragning av utbytte uten at det samtidig nedlegges påstand om straff, se straffeprosessloven § 2 første ledd nr. 2. Lovverket gir følgelig allerede i dag en viss adgang til å foreta utbytteinndragning uten straffedom, forutsatt at vilkårene i straffeloven § 67 er oppfylt. Etter hva departementet er kjent med, benyttes imidlertid denne adgangen lite i praksis.

3.2.2 Særlig om utbytteinndragning ved heleri og hvitvasking

Straffeloven § 332 om heleri og § 337 om hvitvasking spiller en viktig rolle i relasjon til inndragningsreglene i straffeloven kapittel 13. Disse straffebudene rammer ulike former for befatning med utbytte. Straffeloven § 332 retter seg mot den som mottar eller skaffer seg eller andre del i utbyttet av en straffbar handling, mens § 337 første ledd bokstav a rammer hvitvasking av utbytte for en annen. Paragraf 337 første ledd bokstav b rammer «selvvask» – det vil si hvitvasking av utbytte fra egne straffbare handlinger.

For domfellelse for heleri etter straffeloven § 332 eller ordinær hvitvasking etter § 337 første ledd bokstav a er det ikke nødvendig at utbyttet kan føres tilbake til ett eller flere konkrete primærlovbrudd, se Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) Om lov om endringer i straffeloven 20. mai 2005 nr. 28 (siste delproposisjon – sluttføring av spesiell del og tilpasning av annen lovgivning) punkt 8.7.2 side 290. Domfellelse etter § 337 første ledd bokstav b om selvvask forutsetter derimot at de straffbare handlingene som det selvvaskede utbyttet stammer fra, identifiseres på en slik måte at tiltalte kan forsvare seg mot anklagene, jf. HR-2021-987-A avsnitt 26 flg.

Høyesterett har lagt til grunn at heleri utgjør «en straffbar handling» etter straffeloven § 67. Som følge av dette er det lagt til grunn at det skal foretas inndragning av utbytte på grunnlag av en helerihandling, selv om det bakenforliggende primærlovbruddet ikke kan identifiseres, se for eksempel Rt. 2015 side 438 avsnitt 34 og HR-2018-471-U avsnitt 15–16. Det avgjørende for inndragningsspørsmålet er om det kan utelukkes at midlene har lovlig opphav. I kombinasjon med adgangen til å fremme inndragningssak uten at det samtidig nedlegges påstand om straff, jf. straffeprosessloven § 2 første ledd nr. 2, åpner dette for å anlegge en ren inndragningssak overfor personer som har skaffet seg del i utbytte av en straffbar handling, uten at det bakenforliggende primærlovbruddet er identifisert. Dette forutsetter imidlertid at det strafferettslige beviskravet er oppfylt.

Også hvitvasking må anses å utgjøre «en straffbar handling» etter straffeloven § 67. Ettersom ordinær hvitvasking etter § 337 første ledd bokstav a innebærer at utbyttet sikres «for en annen», vil det imidlertid normalt ikke på samme måte som ved heleri være grunnlag for å inndra utbyttet i sin helhet hos hvitvaskeren fordi det ikke kan sies å ha tilfalt vedkommende, se straffeloven § 71 og punkt 3.3 nedenfor.

Inndragningsadgangen etter straffeloven § 67 suppleres av straffeloven § 69 første ledd bokstav b. Bestemmelsen gir hjemmel for inndragning av ting som «har vært gjenstand for» en straffbar handling. Formuleringen omfatter blant annet utbytte som har vært gjenstand for en hvitvaskingshandling, se spesialmerknadene i Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 30.1 side 463. I motsetning til § 67 er inndragning etter § 69 ikke obligatorisk, jf. ordlyden «kan inndras». Ved avgjørelsen av om inndragning skal foretas, og hvilket omfang inndragningen skal ha, skal det særlig legges vekt på om inndragning er påkrevd av hensyn til en effektiv håndheving av straffebudet, og om den er forholdsmessig, jf. § 69 tredje ledd første punktum.

Straffeloven § 69 åpner også for verdiinndragning, se første ledd annet punktum. I HR-2025-2048-A tok Høyesterett stilling til om bestemmelsen gir hjemmel for verdiinndragning overfor såkalte «pengemuldyr» av hvitvasket utbytte som ikke lenger er i vedkommendes besittelse. Høyesteretts flertall la til grunn at straffeloven § 69 krever at gjenstanden som skal inndras – det hvitvaskede utbyttet – må ha en bestemt tilknytning til den straffbare handlingen, og uttalte (avsnitt 55):

«I dette tilfellet, hvor det er tale om å inndra verdien av en ting som verken er solgt eller forbrukt, og lovbryteren ikke har disponert over utbyttet utover å overføre det videre til ukjent tredjepart, er den tilknytningen som må kreves mellom verdien og den straffbare handlingen i medhold av første punktum, ikke til stede.»

Flertallet la til grunn at inndragning i et slikt tilfelle ville ha et rent pønalt formål, og konkluderte med at det ikke var grunnlag for verdiinndragning av det hvitvaskede utbyttet overfor vedkommende (avsnitt 57).

3.2.3 Utvidet inndragning – straffeloven § 68

Straffeloven § 68 åpner for såkalt utvidet inndragning. I bestemmelsens første ledd er dette definert som «inndragning av utbytte fra straffbare handlinger uten at det påvises hvilken straffbar handling utbyttet stammer fra». Ved utvidet inndragning kan formuesgoder som tilhører lovbryteren, inndras hvis ikke lovbryteren sannsynliggjør at formuesgodene er ervervet på lovlig måte, jf. § 68 fjerde ledd første punktum. Bevisbyrden for at formuesgodene er lovlig ervervet, er følgelig lagt på lovbryteren.

Straffeloven § 68 annet ledd oppstiller strenge inngangsvilkår. For det første må lovbryteren «finnes skyldig» i en eller flere straffbare handlinger som etter sin art kan gi «betydelig utbytte». Formuleringen «finnes skyldig» viser at både de objektive og de subjektive straffbarhetsvilkårene må være oppfylt, se Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 30.1 side 462. Beviskravet er det alminnelige strafferettslige beviskravet om at straffskyld må bevises utover enhver rimelig tvil. I forarbeidene er det lagt til grunn at grensen for hva som skal regnes som «betydelig», går omtrent der grensen mellom simple og grove vinningslovbrudd er trukket i rettspraksis, se Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 30.1 side 462. I HR-2021-2580-A knyttet Høyesterett terskelen for grove vinningslovbrudd til folketrygdens grunnbeløp og ga uttrykk for at grensen bør gå ved halvannen ganger grunnbeløpet på gjerningstidspunktet, se avsnitt 50–55. Dersom lovbryteren finnes skyldig i flere lovbrudd, er det tilstrekkelig at de samlet sett kan gi betydelig utbytte, se Ot.prp. nr. 8 (1998–99) punkt 22.2 side 68.

For det andre må domfellelsen gjelde et forhold av en viss alvorlighetsgrad. Nærmere bestemt må domfellelsen gjelde én eller flere straffbare handlinger eller forsøk på dette som samlet kan medføre straff av fengsel i minimum seks år (§ 68 annet ledd bokstav a, jf. bokstav c). Alternativt må lovbryteren bli domfelt for minst én straffbar handling eller forsøk på dette som kan medføre straff av fengsel i minimum to år, og i tillegg være ilagt straff for en handling av en slik art at den kan gi betydelig utbytte, i løpet av de siste fem årene før lovbruddet (§ 68 annet ledd bokstav b, jf. bokstav c). Det er strafferammen i straffebudet, ikke hvilken straff som faktisk er idømt, som er avgjørende for om vilkårene er oppfylt. Den adgangen som straffeloven § 79 bokstav b og c gir til å fastsette straff utover lengstestraffen ved gjentagelse og organisert kriminalitet, kommer ikke i betraktning, jf. § 68 annet ledd siste punktum.

I motsetning til utbytteinndragning etter § 67 er adgangen til utvidet inndragning fakultativ, jf. formuleringen «kan foretas» i § 68 annet ledd. Det er altså opp til domstolen å vurdere om, og i hvilket omfang, utvidet inndragning skal skje. Av spesialmerknadene til den tilsvarende bestemmelsen i straffeloven 1902 § 34 a fremgår det at utvidet inndragning primært ble innført for å ramme personer med «en kriminell livsstil», se Ot.prp. nr. 8 (1998–99) punkt 22.2 side 68. Denne føringen ble fulgt opp i rettspraksis. I 2022 ble det sentrale vurderingstemaet lovfestet i § 68 tredje ledd. Det fremgår nå av loven at det ved vurderingen av om det skal foretas utvidet inndragning, særlig skal legges vekt på «sannsynligheten for at lovbryterens formue er ervervet ved straffbar virksomhet». Bestemmelsen var ment å kodifisere gjeldende rett, se Prop. 241 L (2020–2021) punkt 11 side 46, hvor det videre heter:

«Forslaget er ment å klargjøre at utvidet inndragning primært er aktuelt overfor personer som har bygget opp hele eller store deler av sin formue ved straffbar virksomhet, men hvor den straffbare virksomheten som har gitt vinningen, ikke kan identifiseres.

Formuleringen er samtidig ment å få frem at forutsetningen om kriminell livsstil gjør seg gjeldende med ulik styrke i ulike situasjoner. Hvor stor sannsynlighet som kreves, vil variere avhengig av blant annet hvor omfattende inndragningskravet er, hvilke formuesgoder som påstås inndratt og i hvilken grad det foreligger konkrete forhold ved de aktuelle eiendelene som i seg selv gir grunnlag for mistanke om at de er utbytte fra straffbare handlinger.»

Dersom det er tale om å inndra ett eller enkelte av lovbryterens formuesgoder på grunnlag av konkret mistanke om at det stammer fra uidentifisert kriminalitet, kan det være forsvarlig å foreta utvidet inndragning selv om lovbryteren ikke tilhører den primære målgruppen, se Prop. 241 L (2020–2021) punkt 7.4.3 side 36.

Ved utvidet inndragning kan ett, flere eller samtlige av lovbryterens formuesgoder inndras hvis lovbryteren ikke sannsynliggjør at formuesgodene er ervervet på lovlig måte, jf. § 68 fjerde ledd første punktum. Påtalemyndigheten har bevisbyrden for at formuesgodene tilhører lovbryteren. Høyesterett har lagt til grunn at beviskravet for at formuesgodet tilhører lovbryteren, er alminnelig sannsynlighetsovervekt, se Rt. 2004 side 1126 avsnitt 25. I stedet for formuesgodene kan verdien av disse inndras, jf. § 68 fjerde ledd annet punktum. Ettersom det ikke skal klarlegges hvilke straffbare handlinger formuesgodene stammer fra, er det ikke grunnlag for å vurdere fradrag for eventuelle kostnader knyttet til handlingene. Skillet mellom brutto- og nettoinndragning blir følgelig ikke relevant.

Etter straffeloven § 68 femte ledd første punktum kan utvidet inndragning som hovedregel også omfatte verdien av alle formuesgoder som tilhører lovbryterens nåværende eller tidligere ektefelle. Inndragning er likevel avskåret dersom formuesgodene er ervervet før ekteskapet ble inngått eller etter at ekteskapet ble oppløst, dersom formuesgodene er ervervet minst fem år før den straffbare handlingen som gir grunnlag for utvidet inndragning, eller dersom lovbryteren sannsynliggjør at formuesgodene er ervervet på annen måte enn ved straffbare handlinger som lovbryteren selv har begått. Bestemmelsen gir ikke hjemmel for å inndra formuesgoder fra ektefellen, men innebærer at formuesmassen til lovbryterens ektefelle identifiseres med lovbryterens. Når to personer bor fast sammen under ekteskapslignende forhold, likestilles det med ekteskap, jf. § 68 femte ledd annet punktum.

3.3 Hvem inndragning kan skje overfor – straffeloven § 71

Reglene om hvem inndragning kan skje overfor, er samlet i straffeloven § 71. Det følger av første ledd at utbytteinndragning etter straffeloven § 67 kan foretas overfor den som utbyttet er tilfalt direkte ved den straffbare handlingen. Hvem som har begått den straffbare handlingen, er ikke avgjørende. At utbyttet har tilfalt noen, innebærer at vedkommende har fått eiendomsretten til formuesgodet, se HR-2016-1582-U avsnitt 19. Det er ikke noe krav om at vedkommende visste eller burde ha visst at formuesgodet stammet fra et lovbrudd.

Paragraf 71 første ledd første punktum krever at utbyttet er tilfalt vedkommende «direkte ved handlingen». Utgangspunktet er dermed at inndragningskravet rettes mot den som i første hånd har mottatt utbyttet til eie, og før eventuell fordeling til andre. Magnus Matningsdal legger i Straffeloven 2005, lovkommentar, Juridika (à jour per 1. april 2025), note 2.1 til § 71 til grunn at det ikke er adgang til inndragning overfor andre som indirekte får en fordel av utbyttet, som for eksempel familiemedlemmer eller andre som nyter godt av at lovbryteren har fått en bedre økonomi.

Første ledd annet punktum inneholder en presumsjonsregel: Det skal legges til grunn at utbyttet er tilfalt lovbryteren, med mindre lovbryteren sannsynliggjør at det er tilfalt en annen. Dersom lovbryteren kan bevise at utbyttet er tilfalt noen andre, for eksempel en bakmann, skal utbyttet inndras hos denne, se Rt. 2000 side 1734. Som det fremgår av ordlyden, er beviskravet sannsynlighetsovervekt.

Som omtalt i punkt 3.2.2 anses utbytte som noen har mottatt eller skaffet seg del av gjennom et heleri, som utbytte fra helerihandlingen etter straffeloven § 67. Dette innebærer at inndragning kan skje direkte overfor heleren med hjemmel i § 71. I HR-2021-987-A la Høyesterett til grunn at kravet i § 71 om at utbyttet må være tilfalt vedkommende «direkte», også var oppfylt ved selvvask etter straffeloven § 337 første ledd bokstav b, se avsnitt 62 flg.

Dersom utbyttet direkte har tilfalt flere, må inndragning skje basert på den andelen som har tilfalt vedkommende. Det er forutsatt i Ot.prp. nr. 8 (1998–99) punkt 9.2 og 9.4 side 26–27 at loven i utgangspunktet ikke åpner for solidaransvar. Proposisjonen nevner likevel en situasjon med flere tiltalte, hvor det er like sannsynlig for hver enkelt at vedkommende har fått utbyttet. I denne situasjonen forutsettes at hver av dem bør kunne gjøres solidarisk ansvarlig, siden de ikke har sannsynliggjort at utbyttet har tilfalt en annen, se spesialmerknadene til straffeloven 1902 § 34 i punkt 22.2 side 67.

Det er heller ikke adgang til dobbeltinndragning av utbytte, det vil si inndragning av samme beløp hos to eller flere forskjellige personer begrunnet i samme straffbare handling, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 26.7 side 350. Derimot er det lagt til grunn i rettspraksis at et formuesgode, eller verdien av det, som kan knyttes til flere etterfølgende lovbrudd, kan inndras hos flere personer som alle har mottatt utbytte fra ett av lovbruddene. Et eksempel er Rt. 1996 side 208, der Høyesterett besluttet inndragning av fortjeneste ved videresalg av hjemmebrent, selv om en vesentlig del av kjøpesummen hadde blitt inndratt som salgssum hos produsenten ved kjennelse avsagt samme dag (Rt. 1996 side 206). Ettersom ansvaret begrunnes i forskjellige handlinger, er dette ikke ansett som dobbeltinndragning.

Utvidet inndragning etter straffeloven § 68 foretas overfor lovbryteren, se § 71 annet ledd. Med «lovbryteren» menes en person som har pådratt seg strafferettslig ansvar enten som hovedmann eller som medvirker. Formålet med utvidet inndragning etter § 68 er å inndra formuesgoder som tilhører domfelte på tidspunktet for inndragningsavgjørelsen, og som presumeres å stamme fra annen kriminalitet som vedkommende har vært involvert i. Som en konsekvens av dette rettes inndragningskravet mot lovbryteren.

Inndragning etter straffeloven § 69 første ledd bokstav b av ting som har vært gjenstand for en straffbar handling, foretas overfor lovbryteren eller den lovbryteren handlet på vegne av, se § 71 tredje ledd.

Reglene i straffeloven § 71 angir hvem som materielt sett kan holdes ansvarlig for et inndragningskrav. Bestemmelsen suppleres av straffeloven § 74, som inneholder prosessuelle regler om hvem kravet kan reises mot når det foretas inndragning av utbytte mv. som ikke tilhører lovbryteren. De prosessuelle reglene omtales ikke nærmere her. Departementet vil komme tilbake til disse i forbindelse med oppfølgingen av arbeidsgruppens forslag til prosessuelle regler.

3.4 Forholdet til erververe – straffeloven § 72

Straffeloven § 72 regulerer situasjonen der inndragningsobjektet etter at den straffbare handlingen fant sted, er overdratt fra noen som det kan foretas inndragning overfor.

Etter § 72 første ledd kan inndragning etter § 67 foretas overfor erververen dersom overdragelsen har skjedd som gave, eller dersom mottakeren forsto eller burde ha forstått sammenhengen mellom det overdratte og en straffbar handling – altså at vedkommende var i ond tro. Erververens onde tro trenger ikke å omfatte den konkrete straffbare handlingen – det er tilstrekkelig at vedkommende forsto eller burde ha forstått at det overdratte stammet fra en eller annen straffbar handling, se Prop. 241 L (2020–2021) punkt 8.2 side 38–40. Ved gavesalg kan den delen av utbyttets verdi som utgjør en gave, inndras uavhengig av om mottakeren var i aktsom god tro, mens resten av verdien bare kan inndras hvis mottakeren var i ond tro, se spesialmerknadene til straffeloven 1902 § 37 a i NUT 1970: 6 Innstilling fra Straffelovrådet om inndragning på grunn av straffbare handlinger side 20.

Inndragningsadgangen etter § 72 første ledd er fakultativ, jf. ordlyden «kan». I praksis har spørsmålet om inndragning skal foretas, og med hvilket beløp, blitt avgjort på grunnlag av en bred rimelighetsvurdering, se Johan Boucht, Straffeloven, lovkommentar, Karnov (sist oppdatert 14. mars 2024), note 2.12 til § 72.

Paragraf 72 annet ledd gjelder utvidet inndragning etter § 68. Det fremgår av bestemmelsen at et formuesgode som lovbryteren har overdratt til en av sine nærmeste, kan inndras dersom påtalemyndigheten sannsynliggjør at det er ervervet ved at lovbryteren har begått et lovbrudd. Inndragning kan foretas uavhengig av om mottakeren forsto eller burde ha forstått at lovbryteren ervervet formuesgodet ved en straffbar handling, se Ot.prp. nr. 8 (1998–99) punkt 10.3.4.4 side 41. Forarbeidene forutsetter likevel at inndragning ikke bør skje dersom mottakeren har betalt fullt vederlag, se Ot.prp. nr. 8 (1998–99) punkt 22.2 side 72. I § 72 annet ledd annet punktum oppstilles det dessuten unntak for formuesgoder som ble overdratt mer enn fem år før handlingen som danner grunnlag for inndragningen, samt for formuesgoder som er mottatt til vanlig underhold fra en som plikter å yte slikt underhold. Paragraf 72 fjerde ledd inneholder tilsvarende regler for situasjonen hvor formuesgodet er overdratt til et foretak lovbryteren har tilknytning til.

3.5 Forholdet til rettighetshavere – straffeloven § 73

Inndragning av et formuesgode påvirker som hovedregel ikke begrensede rettigheter som er stiftet i formuesgodet som inndras, for eksempel salgspant. Dette følger motsetningsvis av innledningen i straffeloven § 73. At begrensede rettigheter består selv om formuesgodet inndras, fremgår også av Rt. 2007 side 583 avsnitt 79, hvor førstvoterende uttaler: «Jeg presiserer for ordens skyld at panthaver, uavhengig av inndragningen, vil ha pant for det lån som er ytt, inklusive renter og omkostninger.» Dette forutsetter likevel at rettighetene har rettsvern («er rettsgyldig sikret»). Rettigheter som ikke har rettsvern, faller automatisk bort ved inndragning av formuesgodet, se Magnus Matningsdal, Straffeloven 2005, lovkommentar, Juridika (à jour per 1. april 2025), note 2 til § 73.

Straffeloven § 73 gir hjemmel for å beslutte helt eller delvis bortfall av en begrenset rettighet som er rettsgyldig sikret i et formuesgode som blir inndratt. Rettighetshaveren må i så fall gjøres til part i saken, se Magnus Matningsdal, Straffeloven 2005, lovkommentar, Juridika (à jour per 1. april 2025), note 1 til § 73. Adgangen til å beslutte bortfall gjelder i følgende tilfeller:

• a dersom rettighetshaveren selv har foretatt den straffbare handlingen,

• b dersom lovbryteren har handlet på vegne av rettighetshaveren, eller

• c dersom rettighetshaveren forsto eller burde ha forstått at tingen skulle brukes ved en straffbar handling, eller at den kunne inndras.

Som det fremgår av ordlyden, gjelder bokstav c tilfeller der rettighetshaveren har vært i ond tro med hensyn til at tingen skulle brukes ved en straffbar handling eller at den kunne inndras. Det avgjørende tidspunktet for vurderingen av rettighetshaverens onde tro er tidspunktet for rettsvernsakten, se spesialmerknadene til straffeloven § 73 i Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 30.1 side 466. Alternativet i bokstav c om ond tro knyttet til hva tingen skulle brukes til, gjelder særlig ved inndragning av ting som har vært brukt eller bestemt til bruk ved en straffbar handling etter § 69 første ledd bokstav c. Alternativet om ond tro med hensyn til at tingen kunne inndras, er utformet generelt. I forarbeidene er det imidlertid lagt til grunn at det primært har praktisk betydning ved utvidet inndragning, se NOU 1996: 21 punkt 16.1 side 193.

Det fremgår av forarbeidene at § 73 bokstav c bare gjelder frivillige rettsstiftelser. Retten kan altså ikke beslutte at utlegg eller andre tvungne rettsstiftelser skal falle bort, selv om rettighetshaveren var i ond tro, se Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 30.1 side 466–467.

Straffeloven § 73 gjelder bare rettigheter som er stiftet før den straffbare handlingen. Er rettigheten stiftet i ettertid, reguleres situasjonen av § 72 femte ledd, se Magnus Matningsdal, Straffeloven 2005, lovkommentar, Juridika (à jour per 1. april 2025), note 11 til § 72. Etter § 72 femte ledd kan det foretas inndragning av rettigheten dersom vilkårene i bestemmelsens første til fjerde ledd er oppfylt. Disse vilkårene er omtalt i punkt 3.4 over. På samme måte som etter § 73 må rettighetshaveren i så fall gjøres til part. Etter ordlyden i § 72 femte ledd gjelder adgangen til inndragning av begrensede rettigheter ikke dersom rettigheten er stiftet ved utleggspant, arrest eller legalpant. På samme måte som § 73 er bestemmelsen følgelig begrenset til frivillige rettsstiftelser, se også Ot.prp. nr. 31 (1971–72) punkt III. A. side 10.

3.6 Hvem inndragning skjer til fordel for – straffeloven § 75

Hovedregelen etter straffeloven § 75 første ledd er at inndragning skjer til fordel for statskassen. Dette innebærer normalt at det inndratte går inn i statens generelle midler.

Etter § 75 annet ledd kan retten – enten i dommen eller i en senere kjennelse – bestemme at det inndratte skal anvendes til dekning av idømt erstatningskrav fra skadelidte. Bestemmelsen skal bidra til at fornærmede får den erstatningen vedkommende er tilkjent i dommen, men også forhindre at skadevolderen må betale samme beløp to ganger. Paragraf 75 annet ledd er fakultativ, jf. ordlyden «kan». Ifølge forarbeidene skal det foretas en rimelighetsvurdering, men utgangspunktet er at dekning normalt bør skje med mindre spesielle momenter i saken taler imot det, se Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 30.1 side 467.

Tredje ledd i § 75 inneholder en bestemmelse som gir departementet adgang til å bestemme at det inndratte skal deles mellom den norske stat og en eller flere andre stater. Bestemmelsen er gitt av hensyn til internasjonalt samarbeid om etterforskning av straffesaker, og skal gi et insitament til slikt samarbeid, se Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 26.11.3 side 355. Deling med annen stat kan ikke føre til at dekning av den skadelidtes erstatningskrav etter annet ledd reduseres, jf. tredje ledd tredje punktum.

3.7 Foreldelse av inndragningsansvar – straffeloven § 92

Foreldelse av inndragningsansvar reguleres av straffeloven § 92. Det følger av bestemmelsens første punktum at ansvaret i utgangspunktet foreldes etter fristene i § 86 for foreldelse av straffansvar, men at fristen ikke skal være kortere enn fem år. For utbytteinndragning etter straffeloven §§ 67 og 68 skal fristen likevel ikke være kortere enn ti år, jf. § 92 annet punktum. Bestemmelsen innebærer at foreldelsesfristen for inndragningsansvaret ved utbytteinndragning varierer fra 10 til 25 år avhengig av den øvre strafferammen for den straffbare handlingen. Fristen regnes som utgangspunkt fra den dagen det straffbare forholdet opphørte, jf. § 87 første ledd første punktum.

3.8 Bortfall av inndragningsansvar ved den ansvarliges død – straffeloven § 100 annet ledd

Hovedregelen etter straffeloven § 100 annet ledd første punktum er at inndragningsansvar faller bort ved den ansvarliges død. Når det gjelder utbytteinndragning, kan sak likevel fremmes, og ilagt inndragning kan fullbyrdes dersom det blir besluttet av retten, jf. § 100 annet ledd annet punktum. At sak om utbytteinndragning kan «fremmes» etter den ansvarliges død, innebærer at sak både kan anlegges og fortsettes, se spesialmerknadene til straffeloven 1902 § 75, som innholdsmessig tilsvarer straffeloven § 100, i Ot.prp. nr. 52 (1970–71) Om lov om endringer i den alminnelige borgerlige straffelov av 22. mai 1902 nr. 10, m.m. punkt B. V. 1 side 15. Inndragningsadgangen er fakultativ, jf. formuleringene «kan […] fremmes» og «kan fullbyrdes». Retten kan beslutte inndragning av et beløp i stedet for en ting (verdiinndragning), jf. § 100 annet ledd tredje punktum.

I NOU 1996: 21 punkt 4.7.3.1 side 41 er det lagt til grunn at inndragningskravet vil falle bort dersom det utferdiges preklusivt proklama og kravet ikke blir meldt i tide.