14 Merknader til de enkelte bestemmelsene i lovforslaget

Til § 68

Straffeloven § 68 foreslås endret ved at første ledd oppheves, slik at nåværende annet til femte ledd blir første til fjerde ledd. Bakgrunnen for endringen er at nåværende første ledd inneholder en legaldefinisjon av «utvidet inndragning» som også vil være dekkende for selvstendig inndragning, slik forslaget til ny § 68 a er utformet. Til erstatning for denne definisjonen foreslås det et nytt første punktum i nåværende fjerde ledd, som blir tredje ledd, der det presiseres at utvidet inndragning kan foretas uten at det påvises hvilken straffbar handling utbyttet stammer fra. Det er ikke tilsiktet noen realitetsendringer.

Til § 68 a

Den foreslåtte bestemmelsen om selvstendig inndragning er ny og gir en særskilt hjemmel for utbytteinndragning uten straffedom. Selv om bestemmelsen er plassert i straffeloven, er selvstendig inndragning etter sin art et virkemiddel med sivilrettslig preg. Formålet med selvstendig inndragning er å legge til rette for økonomisk gjenopprettelse og å motvirke at noen skal kunne berike seg på utbytte fra kriminalitet, se også de alminnelige motivene punkt 6.3.

Første ledd første punktum gir en generell adgang til inndragning av formuesgode som stammer fra lovbrudd. Uttrykket «formuesgode» omfatter alle slags ting, rettigheter og fordringer som har en økonomisk verdi, herunder kontanter, bankinnskudd, fast eiendom, løsøregjenstander, begrensede rettigheter, pengekrav mv. At formuesgodet «stammer fra lovbrudd», innebærer at det på inndragningstidspunktet utgjør en økonomisk verdi som representerer utbytte fra kriminalitet. Hvorvidt formuesgodet utgjør det direkte utbyttet fra et lovbrudd eller mer indirekte representerer verdier som stammer fra kriminalitet, er uten betydning. Formuleringen omfatter også surrogater – det vil si formuesgode som trer i stedet for utbytte – avkastning og andre fordeler fra lovbrudd. Formuleringen omfatter også verdier som isolert sett stammer fra lovlige kilder, men som innehas av noen fordi vedkommende har dekket løpende utgifter med utbytte fra kriminalitet.

Uttrykket «lovbrudd» sikter ikke til enhver ulovlig handling, men til handlinger som er belagt med straff. Betegnelsen gir uttrykk for at det objektivt sett er handlet i strid med en straffesanksjonert norm, og at det ikke foreligger noen straffrihetsgrunn, se Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 4.2.2.1 side 66. Siden selvstendig inndragning skal kunne foretas uten at det er påvist en bestemt straffbar handling, vil det ikke være et relevant bevistema om det er utvist subjektiv skyld. Uttrykket «lovbrudd» er derfor av terminologiske grunner valgt fremfor «straffbar handling», se også de alminnelige motivene punkt 8.2.3.

Rettslig sett skjer inndragning overfor eieren av det formuesgodet som stammer fra lovbrudd. Såfremt det er tilstrekkelig godtgjort at formuesgodet stammer fra lovbrudd, er det imidlertid ikke et generelt krav at det fastslås hvem som er eier, se de alminnelige motivene punkt 9.1. En ting som er overdratt fra et rettssubjekt til et annet mot markedsmessig vederlag som ledd i en ordinær forretningsmessig transaksjon, vil normalt ikke utgjøre en verdi på kjøperens hånd som stammer fra lovbrudd. I slike tilfeller kan inndragning i utgangspunktet ikke skje overfor kjøperen, fordi tingen ikke er å anse som et formuesgode som stammer fra lovbrudd. Vederlaget vil imidlertid kunne inndras fra selgeren, se de alminnelige motivene punkt 9.2. Dersom det foreligger holdepunkter for at vederlaget ikke er reelt, for eksempel fordi kjøperen var i ond tro om salgsobjektets ulovlige opphav eller oppgjøret er konstruert på en slik måte at vederlaget ikke lar seg inndra hos selgeren, eller vederlaget selv er finansiert med ulovlige midler, kan inndragning etter omstendighetene skje hos kjøperen.

Beviskravet for at formuesgodet som kreves inndratt, stammer fra lovbrudd, er alminnelig sannsynlighetsovervekt. Ettersom beviskravet er lavere enn det som følger av hovedregelen i strafferetten for øvrig, vil det ikke være nødvendig å utelukke at formuesgodet er lovlig ervervet. Dermed kreves det ikke at politiet og påtalemyndigheten på samme måte som ved straffeforfølgning «snur hver sten» for å avklare hvor verdiene stammer fra. Det er likevel en forutsetning at etterforskningen er objektiv og søker å klarlegge også de omstendighetene som taler mot at formuesgodet stammer fra lovbrudd, jf. også straffeprosessloven § 55 annet ledd og § 226 tredje ledd. Bakgrunnen for det foreslåtte beviskravet fremgår av de alminnelige motivene punkt 8.3.3.

En rekke omstendigheter vil kunne bidra til å underbygge at et formuesgode stammer fra lovbrudd. Påtalemyndigheten og domstolen må i den enkelte saken kunne påvise konkrete omstendigheter som viser en tilknytning mellom formuesgodet og kriminalitet, selv om det ikke må påvises et bestemt lovbrudd. Slike omstendigheter kan knytte seg til formuesgodet som sådan, for eksempel at formuesgodet er identifisert i forbindelse med etterforskningen av en konkret straffbar handling og fremstår som det har en tilknytning til denne handlingen. Det kan også ha betydning om det fremstår som om verdier forsøkes holdt skjult, for eksempel ved at penger eller verdifulle løsøregjenstander er gjemt eller oppbevart på et uvanlig sted. Andre omstendigheter kan være at pengetransaksjoner er delt opp eller er gjennomført på en uvanlig måte eller at økonomiske verdier ikke er oppgitt til skattemyndighetene. Dersom det fremstår som om eierforholdene rundt et formuesgode forsøkes holdt skjult eller gjort uklare, for eksempel ved at registrert eier er en annen enn den som fremstår som reell eier, kan også dette tale for at det er snakk om et formuesgode som stammer fra lovbrudd. Det samme gjelder dersom eierens navn ikke er oppgitt i dokumenter hvor dette ellers ville vært naturlig.

Relevante omstendigheter kan også knytte seg til eieren eller besitteren av det aktuelle formuesgodet. En særlig relevant omstendighet kan være at vedkommendes lovlige inntekter ikke står i forhold til det aktuelle formuesgodets verdi og vedkommende ikke kan gi en troverdig forklaring på at verdiene har et annet lovlig opphav. Etter omstendighetene kan det også være relevant om eieren kan fremlegge dokumentasjon på hvor verdiene stammer fra – dersom dette ellers ville vært naturlig å forvente i den aktuelle situasjonen. Videre kan omstendigheter rundt hvordan formuesgodet ble anskaffet, ha betydning, se også de alminnelige motivene punkt 9.2. Slike omstendigheter må imidlertid alltid vurderes i sammenheng med bevissituasjonen for øvrig. Det kan også være relevant å se hen til eierens eller besitterens historikk, for eksempel at han eller hun tidligere har hatt en tilknytning til profittmotivert kriminalitet. En slik tilknytning kan fremkomme både gjennom anmeldelser eller domfellelser for konkrete straffbare handlinger, og gjennom konkrete opplysninger om forbindelser til et kjent kriminelt miljø. Som alltid må det foretas en konkret vurdering av det totale bevisbildet i saken, hvor det også må tas hensyn til hvor langt tilbake i tid de omstendighetene som trekker i retning av at formuesgodet stammer fra lovbrudd, ligger.

Se for øvrig de alminnelige motivene punkt 8.2.3 og 8.5.3.

Første ledd annet punktum angir at selvstendig inndragning ikke skal foretas i den utstrekning det vil være uforholdsmessig. Vilkåret skal bidra til å sikre at ordningen med selvstendig inndragning praktiseres på en måte som er i tråd med vernet om eiendomsretten etter EMK P1-1, og må tolkes i lys av EMDs praksis knyttet til denne bestemmelsen. Det er ikke mulig å gi en uttømmende oppregning av hvilke omstendigheter som kan være relevante i forholdsmessighetsvurderingen. Bestemmelsen nevner uttrykkelig et moment som vil kunne stå sentralt i mange saker, nemlig «konsekvensene for eieren av formuesgodet og eventuelle andre berørte». Dersom slike konsekvenser medfører at inndragning vil påføre vedkommende en urimelig byrde, vil inndragning regulært være uforholdsmessig.

Andre relevante momenter kan blant annet være karakteren og styrken av de bevisene påtalemyndigheten har lagt frem for å underbygge at formuesgodet stammer fra lovbrudd. Det kan også være relevant å se hen til hva slags kriminalitet verdiene stammer fra, i den grad man har opplysninger om dette. Dersom det er konkrete holdepunkter for at formuesgodet stammer fra alvorlig, samfunnskadelig kriminalitet, skal det svært mye til før inndragning blir uforholdsmessig. Også individuelle forhold knyttet til den inndragning foretas overfor, kan tillegges vekt. Det kan blant annet knytte seg til hvilken kunnskap vedkommende hadde eller burde ha hatt om formuesgodenes opphav og om vedkommende tidligere har hatt en tilknytning til profittmotivert kriminalitet eller på andre måter kan sies å ha tatt en bevisst risiko knyttet til eierskapet til formuesgodet. Det er også relevant å se hen til hvor lenge vedkommende har eid de aktuelle verdiene. Dersom verdiene har vært i vedkommendes eierskap i lang tid, og vedkommende har foretatt investeringer eller på andre måter innrettet seg i tillit til at han eller hun er eieren, kan det etter omstendighetene tilsi at inndragning vil være uforholdsmessig.

Slike omstendigheter må likevel alltid veies mot de samfunnsmessige hensynene som taler for inndragning. Den samfunnsmessige interessen i å sørge for gjenopprettelse, og forhindre at noen tjener på kriminalitet, er sterk. Er det tilstrekkelig godtgjort at et formuesgode stammer fra lovbrudd, er det klare utgangspunktet at formuesgodet skal inndras. Det kreves derfor en konkret begrunnelse dersom dette utgangspunktet skal fravikes under henvisning til at inndragning vil være uforholdsmessig.

Se også de alminnelige motivene punkt 8.6.3.

Selvstendig inndragning skal som hovedregel skje som gjenstandsinndragning. Annet ledd åpner for verdiinndragning dersom inndragning av formuesgodet vil være uforholdsmessig eller «andre særlige grunner» taler for det. Der gjenstandsinndragning er uforholdsmessig, men hel eller delvis verdiinndragning ikke vil være det, bør det som den klare hovedregel foretas verdiinndragning i den utstrekning dette er forholdsmessig.

Utenfor situasjonene der det foretas verdiinndragning fordi gjenstandsinndragning vil være uforholdsmessig, er terskelen for verdiinndragning ment å være forholdsvis høy. Kravet om særlige grunner innebærer at valget av verdiinndragning fremfor gjenstandsinndragning må begrunnes særskilt. En situasjon der slik verdiinndragning kan være aktuelt, kan være der en gjenstand delvis er finansiert med midler fra kriminalitet og delvis med lovlige midler, og gjenstanden ikke kan deles uten skade. Verdiinndragning kan også være aktuelt dersom det er godtgjort at det i en persons formuesmasse inngår formuesgoder som stammer fra lovbrudd, men det ikke kan fastslås med tilstrekkelig sikkerhet hva som stammer fra kriminalitet og hva som stammer fra lovlige kilder. Etter omstendighetene kan verdiinndragning også være aktuelt der det er godtgjort at bestemte formuesgoder stammer fra lovbrudd, men disse er vanskelig eller umulig å få tak, i for eksempel fordi de er ført ut av landet. Det er en forutsetning i slike tilfeller at det kan bringes på det rene hvem som eier det aktuelle formuesgodet. Se også de alminnelige motivene punkt 8.7.3.

Etter tredje ledd første punktum kan selvstendig inndragning foretas av formuesgoder som befinner seg i Norge. Med Norge menes fastlands-Norge, Svalbard, Jan Mayen og de norske bilandene, på samme måte som i § 4 første ledd. Etter annet punktum kan selvstendig inndragning også foretas av formuesgoder som befinner seg utenfor Norge, forutsatt at saken har tilstrekkelig tilknytning til Norge. En slik tilknytning vil normalt foreligge dersom formuesgodet befinner seg på steder som nevnt i § 4 annet ledd, det vil si på områder, innretninger og fartøyer som er utenfor norsk territorium, men der Norge likevel har særlig suverenitet.

For formuesgoder som befinner seg utenfor områder under norsk suverenitet, må spørsmålet om tilknytning avgjøres etter en konkret helhetsvurdering. Det sentrale vurderingstemaet er om det i den aktuelle situasjonen fremstår rimelig og naturlig at norske myndigheter foretar inndragning. Relevante momenter kan blant annet være om formuesgodet representerer verdier som stammer fra Norge, og om den inndragningen foretas overfor, er norsk eller oppholder seg i Norge. For eksempel kan den nødvendige tilknytningen til Norge foreligge ved inndragning av kryptovaluta som eies av en norsk borger, men som befinner seg hos en tjenesteyter i utlandet. Det kan også ha betydning om saken er etterforsket i Norge. Dersom det er norske myndigheter som har identifisert de aktuelle formuesgodene og igangsatt etterforskning med sikte på å avklare hvorvidt de stammer fra lovbrudd, vil tilknytningen normalt være sterkere enn dersom saken er initiert av utenlandske myndigheter. Det kan også legges vekt på om inndragningen har tilknytning til handlinger eller aktiviteter som har funnet sted i Norge. Er det for eksempel identifisert en straffbar handling som er foretatt i Norge, eller saken har koblinger til et kriminelt nettverk som opererer i Norge, kan det etablere den nødvendige tilknytningen.

Bestemmelsen gjelder med de begrensninger som følger av folkeretten. Folkerettens suverenitetsprinsipp begrenser hvilke handlinger norske myndigheter kan foreta i utlandet. Håndheving av inndragningskrav i utlandet må derfor skje i overenskomst med den aktuelle staten.

Se også de alminnelige motivene punkt 10.1.

Fjerde ledd fastslår at reglene om selvstendig inndragning kommer til anvendelse uavhengig av når formuesgodet som kreves inndratt, er ervervet. Bestemmelsen innebærer at selvstendig inndragning kan foretas også av formuesgoder som er ervervet før reglene om selvstendig inndragning trådte i kraft. Hvorvidt det har gått lang tid siden formuesgodet ble ervervet, og om ervervet skjedde før ikrafttredelsen av reglene om selvstendig inndragning, kan likevel ha betydning for om inndragning vil være uforholdsmessig, se merknad til første ledd annet punktum ovenfor. Bestemmelsen må tolkes og anvendes i lys av i Grunnloven § 97, se også de alminnelige motivene punkt 10.2.

Til § 72

Første ledd foreslås endret slik at inndragning av utbytte, jf. § 67, eller ting som nevnt i § 69, overfor en omsetningserverver kan foretas dersom mottakeren «mest sannsynlig» forsto eller burde ha forstått sammenhengen mellom det overdratte og en straffbar handling. Endringen innebærer at beviskravet for omsetningserververens onde tro er alminnelig sannsynlighetsovervekt, det vil si at det mest sannsynlige faktumet skal legges til grunn. Endringen har også betydning for rettighetsstiftelser i formuesgodet etter den straffbare handlingen, jf. femte ledd.

Bakgrunnen for endringen fremgår av de alminnelige motivene punkt 11.1.

Til § 73

Paragraf 73 første ledd bokstav c regulerer i dag to ulike situasjoner. Bestemmelsen foreslås delt opp i henholdsvis bokstav c og en ny bokstav d. Etter endringen vil bokstav c videreføre dagens regulering av adgangen til å beslutte bortfall av begrensede rettigheter som er stiftet før den straffbare handlingen, dersom rettighetshaveren forsto eller burde ha forstått at tingen skulle brukes ved en straffbar handling.

Reguleringen av adgangen til å beslutte bortfall av begrensede rettigheter dersom rettighetshaveren forsto eller burde ha forstått at tingen kunne inndras, flyttes fra bokstav c til ny bokstav d. Ordlyden i bestemmelsen endres slik at rettigheten kan besluttes bortfalt dersom det er «mest sannsynlig» at rettighetshaveren var i ond tro med hensyn til at formuesgodet kunne inndras. Bestemmelsen vil særlig kunne ha betydning ved utvidet inndragning, jf. straffeloven § 68, og ved selvstendig inndragning etter forslaget til ny § 68 a. Spørsmålet om bortfall av begrensede rettigheter i formuesgode som inndras ved selvstendig inndragning, skal vurderes etter denne bestemmelsen uavhengig av når rettigheten ble stiftet.

Bakgrunnen for endringene fremgår av de alminnelige motivene punkt 11.2 og 9.3.

Til § 92

Den foreslåtte bestemmelsen i tredje punktum er ny og regulerer spørsmål om foreldelse ved selvstendig inndragning. Det fremgår av bestemmelsen at krav om selvstendig inndragning ikke er gjenstand for foreldelse. Dette innebærer at verken tiden som har gått siden lovbruddet som formuesgodet stammer fra, eller tiden som har gått siden eieren ervervet det aktuelle formuesgodet, utgjør noen absolutt skranke mot selvstendig inndragning. Disse forholdene kan likevel påvirke bevissituasjonen og dermed ha betydning for om det er tilstrekkelig godtgjort at det aktuelle formuesgodet stammer fra lovbrudd, se merknaden til § 68 a første ledd første punktum. De nevnte forholdene vil også kunne ha betydning for om selvstendig inndragning i den enkelte saken vil være uforholdsmessig, se merknaden til § 68 a første ledd annet punktum.

Bakgrunnen for endringene fremgår av de alminnelige motivene punkt 10.3.

Til § 100

Paragrafen foreslås omstrukturert for at innholdet skal bli klarere og mer tilgjengelig. Endringen innebærer at annet ledd regulerer adgangen til å innlede en sak om inndragning etter den ansvarliges død. Bestemmelsen fastsetter at sak om utbytteinndragning, herunder inndragning etter § 68 og § 72 annet ledd, kan fremmes også etter at vedkommende er død. Inndragningsansvaret for annet enn utbytte faller imidlertid bort. Tredje ledd regulerer adgangen til å fullbyrde ilagt utbytteinndragning etter den ansvarliges død. Utbyttebegrepet skal forstås på samme måte som i annet ledd. Forslaget er ikke ment å innebære noen realitetsendringer. Se også de alminnelige motivene punkt 11.3.