3 Om screeningforordningen

3.1 Bakgrunn. Kort om screeningforordningen

Screeningforordningen inngår i en samlet regelverkspakke for migrasjon og asyl i EU, omtalt som migrasjon- og asylpakten. Regelverkspakken videreutvikler og etablerer nye regler innenfor områdene asyl, migrasjon, yttergrenseforvaltning og retur.

Foruten screeningforordningen består migrasjon- og asylpakten av ti separate rettsakter. Bare deler av dette regelverket er bindende for Norge gjennom Schengen- og Dublin-samarbeidet. Norge er tilknyttet Eurodac-forordningen 2024 (forordning (EU) 2024/1358) samt deler av forordningen om asyl- og migrasjonshåndtering (forordning (EU) 2024/1351, AMMR), forordningen om håndtering av krisesituasjoner og force majeure på migrasjons- og asylområdet (forordning (EU) 2024/1359, kriseforordningen) og forordning (EU) 2024/1349 om etablering av grenseprosedyre for retur.

Screeningforordningen innfører en ny prosess med felles tidsfrister for gjennomføring av innledende undersøkelser av tredjelandsborgere som av ulike årsaker ikke har gjennomgått fullstendig grensekontroll ved ankomst til Schengen-området. På denne måten kommer screeningen som et supplement til, eller til erstatning for, alminnelig grensekontroll etter reglene i forordning (EU) 2016/399 (grenseforordningen) ved passeringen av Schengen-områdets yttergrense.

Tredjelandsborgere som ikke oppfyller grenseforordningens innreisevilkår, og som enten pågripes i forbindelse med unndragelse fra grensekontroll, søker asyl ved grenseovergangssted eller i transittområde eller som ankommer etter en søk- og redningsoperasjon, skal gjennomgå screening. Screeningen av disse persongruppene skal gjennomføres så raskt som mulig, senest innen syv dager, og på en særskilt screeninglokasjon som fortrinnsvis er plassert nær yttergrensen. Under screeningen skal denne gruppen rettslig sett ikke anses å ha blitt tillatt innreise til Schengen-området, og tredjelandsborgerne plikter å være tilgjengelige for screeningmyndighetene.

I tillegg skal også tredjelandsborgere som oppholder seg ulovlig på Schengen-territoriet og ikke tidligere har gjennomgått screening eller ordinær innreisekontroll, gjennomgå screening. Fristen for gjennomføring av screening av denne gruppen er tre dager.

Screeningen skal bestå av identifisering eller verifisering av identitet, gjennomføring av sjekk av sikkerhetsrisiko og gjennomføring av innledende helse- og sårbarhetssjekk. Under screeningen skal tredjelandsborgerens biometriske opplysninger registreres i henhold til reglene i Eurodac-forordningen 2024.

Tredjelandsborgerens identitet skal verifiseres eller fastsettes med utgangspunkt i identitetsdokumenter, reisedokumenter eller andre dokumenter, biometriske opplysninger og andre opplysninger tredjelandsborgeren selv oppgir. Både for undersøkelser av identitet og gjennomføring av sikkerhetssjekk skal det gjennomføres søk med biometriske opplysninger mot EUs informasjonssystemer. Det kan også gjøres sikkerhetssøk i Europol- og Interpol-opplysninger.

Innledende sjekk av helse og sårbarhet gjennomføres for det formål å identifisere behov for helt grunnleggende helsehjelp og særlige behov for tilpasninger i den videre saksbehandlingen i utlendingssporet, men også for å avdekke behov for isolering av personer av folkehelsehensyn. Forordningen stiller krav til at helsesjekken skal gjennomføres av kvalifisert medisinsk personell, og til at sårbarhetssjekken skal gjennomføres av personell med særskilt opplæring.

Opplysningene som fremkommer under screeningen skal noteres i et skjema. Skjemaet skal videresendes til rette utlendingsmyndighet. Et av formålene med screeningforordningen er således bedre samvirke mellom yttergrensekontroll og asyl- og returprosedyrer gjennom informasjonsflyt og rask henvisning til korrekt videre prosedyre i utlendingssaken. I de fleste tilfeller vil screeningen avsluttes ved at tredjelandsborgeren henvises videre til myndigheten med ansvar for saker om asyl eller retur. I medlemsstater der hele regelverkspakken for migrasjon og asyl kommer til anvendelse, kan screeningen utgjøre første innledende fase for raskt å kunne beslutte om en eventuell asylsøknad skal behandles etter grenseprosedyrene for asyl og retur som er innført med migrasjon- og asylpakten. Norge er ikke forpliktet til å innføre den delen av migrasjon- og asylpakten som regulerer grenseprosedyren for asyl, men screeningen vil like fullt bidra til å skille asylsaker fra retursaker etter utlendingsloven.

Screeningen innebærer behandling av personopplysninger, herunder særlige kategorier av personopplysninger som helseopplysninger og biometriske opplysninger. Forordningen regulerer særskilt tredjelandsborgeres rett til å kontrollere innholdet i screeningskjemaet og til å få notert eventuelle uoverensstemmelser om innholdet. Forordningen oppstiller også visse garantier under screeningen. Det stilles minimumskrav til levestandard og tilgang til øyeblikkelig helsehjelp og helt nødvendig sykdomsbehandling. Tredjelandsborgerne har rett på informasjon om gjennomføringen av screeningen og om relevante rettigheter og plikter. Organisasjoner og personer som gir råd og veiledning skal, eventuelt med nødvendige begrensninger, ha effektiv tilgang til tredjelandsborgerne under screeningen. Barnets beste skal være et grunnleggende hensyn, og forordningen skal sikre mindreåriges og enslige mindreåriges rettigheter, særlig retten til informasjon og oppnevning av representanter. Det stilles krav om etablering av en uavhengig tilsynsordning som skal overvåke etterlevelsen av grunnleggende rettigheter under gjennomføringen av screening.

3.2 Nærmere om innholdet i forordningen

Artikkel 1 er forordningens formålsbestemmelse. I henhold til denne skal screeningen styrke personkontrollen og sikre identifisering og sjekk av sikkerhetsrisiko opp mot relevante informasjonssystemer. Screening skal også omfatte en innledende helse- og sårbarhetssjekk for å identifisere sårbare personer og helsebehov, samt personer som kan utgjøre en trussel mot folkehelsen. Screeningen skal bidra til å henvise tredjelandsborgeren til korrekt prosedyre for videre behandling av saken, og bestemmelsen viser til etableringen av et uavhengig tilsyn. Videre gir formålsbestemmelsen en innledende angivelse av hvem som omfattes av reglene om screening. I første ledd bokstav a og b skilles det mellom to hovedkategorier, henholdsvis screening av tredjelandsborgere ved medlemsstatenes ytre Schengen-grenser og screening av tredjelandsborgere som oppholder seg ulovlig på medlemsstatens territorium.

Artikkel 2 gir definisjoner for enkelte begreper som brukes i forordningen. Flere definisjoner, bla. trussel mot folkehelsen, identifisering, biometriske opplysninger og tredjelandsborger, angis ved krysshenvisning til grenseforordningen (forordning (EU) 2016/399) artikkel 2 og interoperabilitetsforordningen for grenser og visum (forordning (EU) 2019/817) artikkel 4. Artikkelen angir også flere selvstendige definisjoner, for eksempel av begrepene statsløs, enslig mindreårig, representant, screeningmyndigheter og internering.

Artikkel 3 om grunnleggende rettigheter viser til at medlemsstatene skal handle i samsvar med relevant EU-rett og folkerett når screeningen gjennomføres. Bestemmelsen trekker særlig frem medlemsstatenes forpliktelser etter FNs flyktningkonvensjon om tilgang til internasjonal beskyttelse og vern mot retur (non refoulement-prinsippet).

Artikkel 4 gjelder forholdet til tilknyttede rettsakter. Bestemmelsen tydeliggjør når krav etter henholdsvis asylprosedyreforordningen (forordning (EU) 2024/1348), mottaksdirektivet (direktiv (EU) 2024/1346) og returdirektivet (direktiv 2008/115/EF) kommer til anvendelse under screeningen. Blant disse er Norge kun bundet av returdirektivet. For screening ved yttergrensen vil returdirektivets regler først komme til anvendelse når screeningen er avsluttet, med unntak for reglene om internering. Returdirektivets regler kommer til anvendelse under gjennomføringen av screening på territoriet i samsvar med artikkel 7. Henvisningene til bestemmelsene i de to øvrige rettsaktene, som ikke er gjennomført i norsk rett, får ikke betydning for Norge. Hva gjelder henvisninger til mottaksdirektivet, angir screeningforordningens fortalepunkt 67 at for blant andre Norge skal disse forstås som henvisninger til tilsvarende bestemmelser i nasjonal rett.

Artikkel 5 angir personkretsen som omfattes av reglene om screening ved ytre Schengen-grense. Dette omfatter tredjelandsborgere som ikke oppfyller innreisevilkårene etter grenseforordningen artikkel 6 og som enten pågripes i forbindelse med en irregulær passering av Schengen-områdets yttergrense, som ankommer etter en søk- og redningsoperasjon eller som søker asyl ved et grensepasseringssted eller i transittområder. For dem som pågripes ved irregulær grensepassering gjøres det unntak for enkelte grupper som ikke er pålagt å avgi biometriske opplysninger etter Eurodac-forordningen 2024 artikkel 22 nr. 1 til 4. Tredjelandsborgere som gis tillatelse til innreise etter grenseforordningen artikkel 6 nr. 5 skal ikke gjennomgå screening, med mindre tillatelsen gis etter artikkel 6 nr. 5 bokstav c og vedkommende søker om internasjonal beskyttelse.

Videre gis det anvisning på to tilfeller der screeningen skal eller kan avbrytes, og som gjelder tilsvarende også for screening innenfor territoriet etter artikkel 7. Dersom det underveis i screeningen blir klart at vedkommende oppfyller innreisevilkårene etter grenseforordningen artikkel 6, skal screeningen avsluttes. Screeningen kan avsluttes dersom vedkommende forlater medlemsstatens territorium.

Artikkel 6 angir at tredjelandsborgere som gjennomgår screening med hjemmel i artikkel 5, rettslig sett ikke skal anses å ha tillatelse til å reise inn på medlemsstatens territorium i screeningperioden. Medlemsstatene skal i sin nasjonale rett fastsette bestemmelser som sikrer at denne gruppen skal være tilgjengelige for screeningmyndighetene på stedet hvor screeningen gjennomføres, for å forhindre enhver fare for unndragelse og for å forhindre potensielle trusler mot den indre sikkerheten eller mot folkehelsen som slik unndragelse vil kunne medføre.

Artikkel 7 gir regler om screening på territoriet. Tredjelandsborgere som oppholder seg ulovlig på territoriet til en medlemsstat skal gjennomgå screening dersom vedkommende uautorisert har krysset en Schengen-yttergrense for å komme inn på territoriet og ikke tidligere har blitt screenet. Også for screening på territoriet skal medlemsstatene fastsette bestemmelser i nasjonal rett som sikrer at tredjelandsborgerne er tilgjengelige for screeningmyndigheten der screeningen gjennomføres og frem til screeningen er gjennomført, for å forhindre enhver fare for unndragelse og potensielle trusler mot den indre sikkerheten som slik unndragelse vil kunne medføre. Dersom tredjelandsborgeren straks etter pågripelse sendes tilbake til en annen Schengen-stat i samsvar med bilaterale avtaler eller samarbeidsordninger, vil mottakerstaten være ansvarlig for gjennomføringen av screening. For øvrig skal og kan screeningen etter denne bestemmelsen avsluttes i enkelte situasjoner som beskrevet i artikkel 5.

Artikkel 8 oppstiller krav til gjennomføringen av screeningen. Screening skal foregå på egnede og hensiktsmessige steder. Screening etter artikkel 5 skal fortrinnsvis skje på eller ved grensen, men kan også gjennomføres på territoriet. Screening skal gjennomføres uten opphold, og senest innen syv dager etter artikkel 5 eller tre dager etter artikkel 7. Bestemmelsen lister videre opp hovedelementene i screening: identifisering eller verifisering av identitet, registrering av biometriske opplysninger og andre opplysninger i henhold til Eurodac-forordningen 2024, sikkerhetssjekk og innledende sjekk av helse og sårbarhet, utfylling av screeningskjema og overføring til korrekt videre prosedyre. Personer og organisasjoner som gir råd og veiledning skal ha tilgang til stedet der screeningen foregår, men noen begrensninger kan besluttes på nærmere vilkår. Returdirektivets bestemmelser om internering kommer til anvendelse for tredjelandsborgere som ikke har søkt beskyttelse. Det stilles krav til at tredjelandsborgerne skal sikres en viss levestandard under screeningen, blant annet for å beskytte deres fysiske og psykiske helse. Medlemsstatene plikter å sette inn egnet personell og tilstrekkelige ressurser for å gjennomføre screeningen. Ansatte i screeningmyndigheten skal ha opplæring, sårbarhetssjekk skal utføres av særlig trent personell og innledende helsesjekk skal utføres av helsepersonell. Nasjonale barnevernsmyndigheter og nasjonale enheter med ansvar for å avdekke og identifisere ofre for menneskehandel skal, hvis relevant, involveres i helse- og sårbarhetssjekker. Kun personale med ansvar for verifisering av identitet og gjennomføring av sikkerhetssjekk skal ha tilgang til EUs informasjonssystemer for dette formålet. De nasjonale screeningmyndighetene kan bistås av Det europeiske grense- og kystvaktbyrået (Frontex) og Det europeiske asylbyrået (EUAA) dersom nasjonale myndigheter ber om det.

Artikkel 9 oppstiller tredjelandsborgernes forpliktelser. De skal være tilgjengelig for screeningmyndighetene og plikter å oppgi personopplysninger i form av navn, fødselsdato, kjønn og nasjonalitet, å fremlegge dokumenter og opplysninger som kan underbygge disse opplysningene, samt å avgi biometriske opplysninger.

Artikkel 10 stiller krav til overvåking av grunnleggende rettigheter og til etablering av en ordning for uavhengig tilsyn. Medlemsstatene skal vedta relevante bestemmelser for å undersøke påstander om manglende overholdelse av grunnleggende rettigheter under screeningen. Når det er hensiktsmessig, skal medlemsstatene sikre at saker refereres videre til sivil eller strafferettslig behandling i henhold til nasjonal rett. Hver medlemsstat skal sørge for en uavhengig tilsynsordning som skal omfatte all virksomhet medlemsstatene utfører i forbindelse med screening. Særlig vekt legges på retten til å søke beskyttelse, det absolutte vernet mot retur, hensynet til barnets beste og regler om internering. Tilsynet skal sikre at underbyggede påstander om brudd på grunnleggende rettigheter håndteres effektivt, og utløse og overvåke undersøkelsen av slike påstander. Tilsynet skal gjennomføres ved stikkprøver og uanmeldt kontroll, og tilsynet vil kunne gi årlige anbefalinger til den nasjonale screeningmyndigheten. Nasjonale ombud, tilsyn og menneskerettighetsorganisasjoner skal på ulike måter involveres i driften.

Artikkel 11 gjelder formidling av informasjon til tredjelandsborgeren i forbindelse med screeningen. Screeningmyndighetene er pålagt å gi tredjelandsborgeren skriftlig informasjon om formål, varighet, gjennomføring og mulige utfall av screeningen. Tredjelandsborgerne skal også opplyses om relevante rettigheter og plikter, særlig knyttet til asylsøknadsprosesser, personvern, innreisevilkår, retur og relokalisering. Artikkelen gir anvisninger om språkvalg, bruk av tolk, tilpasset informasjon til mindreårige og bistand fra organisasjoner og andre eksterne til utførelsen av dette arbeidet.

Artikkel 12 regulerer gjennomføringen av innledende sjekk av helse og sårbarhet. Kvalifisert medisinsk personell skal gjennomføre helsesjekk for å identifisere behov for helsehjelp eller isolasjon ut fra folkehelsehensyn. Tredjelandsborgeren har rett til øyeblikkelig helsehjelp og helt nødvendig sykdomsbehandling i screeningperioden. Sjekk av sårbarhet skal utføres av personale med særlig opplæring for å identifisere angitte sårbarhetsindikatorer og særlige behov, for eksempel fordi vedkommende er enslig mindreårig eller offer for tortur eller annen nedverdigende eller umenneskelig behandling eller menneskehandel. Ved indikasjoner på særlig sårbarhet, skal tredjelandsborgeren motta rettidig og passende støtte ved egnede fasiliteter hensyntatt av deres fysiske og psykiske helse. Mindreårige skal motta tilpasset støtte fra personell med særlig barnefaglig kompetanse i samarbeid med barnevernsmyndighetene.

Artikkel 13 gir særlige garantier for mindreårige. Barnets beste skal være et grunnleggende hensyn. Mindreårige skal ledsages av et familiemedlem eller, for enslige mindreårige, en uavhengig representant eller annen ledsager utpekt av medlemsstaten. Representanter som skal ledsage og assistere enslige mindreårige med å ivareta egne interesser og velferd skal være uavhengige, ha nødvendig kompetanse og kunne kommunisere på et språk den mindreårige forstår. Hver representant skal være ansvarlig for et begrenset antall enslige mindreårige, normalt ikke over 30 personer, og unødvendige bytter av representanter skal unngås.

Artikkel 14 gir regler for hvordan screeningmyndigheten skal gå frem for å identifisere eller verifisere tredjelandsborgerens identitet. Med utgangspunkt i biometriske opplysninger, eventuelt opplysninger fra tilgjengelige dokumenter og andre opplysninger fra tredjelandsborgeren, skal det gjennomføres søk i felles identitetsregister (CIR), Schengen informasjonssystem (SIS) og eventuelle nasjonale registre. Søket med biometriske opplysninger mot CIR skal gjøres gjennom felles søkeportal (European Search Portal – ESP). Dersom dette søket feiler på grunn av teknisk svikt, skal screeningmyndighetene gis tilgang til de underliggende felleseuropeiske informasjonssystemene hvor CIR henter sine opplysninger fra. Av disse er Norge tilknyttet Eurodac, visuminformasjonssystemet (VIS), inn- og utreisesystemet (EES) og det europeiske systemet for reiseinformasjon og fremreisetillatelse (ETIAS).

Artikkel 15 angir hvordan screeningmyndigheten skal gjennomføre sikkerhetssjekker. Sikkerhetssjekkene kan omfatte både tredjelandsborgere og gjenstander i deres besittelse for å verifisere om de kan utgjøre en trussel mot den indre sikkerheten. Nasjonale regler skal komme til anvendelse for fysiske undersøkelser av tredjelandsborgerne. Sikkerhetssjekkene gjennomføres ved søk mot visse opplysningskategorier registrert i EU-informasjonssystemene SIS, EES, ETIAS, herunder ETIAS-overvåkningslisten, VIS og ECRIS-TCN, samt Europol- og interpol-databaser. Det kan også gjøres søk mot nasjonale registre. Norge er ikke tilknyttet ECRIS-TCN, det europeiske straffereaksjonssystemet for tredjelandsborgere, og har heller ikke direkte søkeadgang i Europol-databaser. Europakommisjonen gis myndighet til å fastsette gjennomføringsrettsakter om prosedyrer og spesifikasjoner for gjennomføring av disse søkene.

Artikkel 16 gir nærmere regler om gjennomføringen av søk etter artikkel 14 og 15, og om screeningmyndighetenes tilgang til opplysninger ved søketreff i EU-informasjonssystemer, Europol- og Interpol-databaser. Europakommisjonen gis myndighet til å fastsette gjennomføringsrettsakter om prosedyrer for samarbeid mellom screeningmyndigheten, Interpols nasjonale sentralkontorer og Europols nasjonale enheter om å fastslå trusler mot den indre sikkerheten.

Artikkel 17 gjelder screeningskjemaet. Bestemmelsen oppstiller hvilke opplysninger screeningmyndigheten skal notere i screeningskjemaet etter gjennomført identifisering eller verifisering av identitet og sjekk av helse, sårbarhet og sikkerhetsrisiko. Skjemaet skal gjøres tilgjengelig for personen, med unntak av informasjon om eventuell sikkerhetsrisiko. Før skjemaet oversendes til myndigheten som følger opp saken videre, skal personen gis adgang til å angi om det er feil i informasjonen. Påstander om feil skal anmerkes i skjemaet. Oppføringer i skjemaet skal gjøres slik at det kan være gjenstand for administrativ eller rettslig prøving i påfølgende asyl- eller returprosedyre.

Artikkel 18 gir regler om avslutning av screeningen. Screening avsluttes når screeningmyndigheten har gjennomført sine undersøkelser, eller når tidsfristene etter artikkel 8 utløper. Tredjelandsborgerne skal etter dette enten henvises til prosedyrer for gjennomføring av retur i henhold til returdirektivets bestemmelser, registrering av søknad om internasjonal beskyttelse eller relokalisering i henhold til asyl- og migrasjonshåndteringsforordningen (forordning (EU) 2024/1351, AMMR) eller annen eksisterende solidaritetsmekanisme. Medlemsstatene kan beslutte at screening ikke skal gjennomføres dersom personen er gjenstand for straffeforfølgning eller en utleveringsprosess. Registrerte personopplysninger skal slettes i samsvar med tidsfristene som gjelder etter Eurodac-forordningen 2024 (forordning (EU) 2024/1358).

Artikkel 19 gir regler om hvilken prosedyre Europakommisjonen skal følge ved fastsettelse av gjennomføringsrettsakter etter artikkel 15 og 16. Kommisjonens forslag skal behandles i komitologi. Norge har rett til å delta i komiteen gjennom vår tilknytningsavtale til Schengen-samarbeidet.

Artikkel 20, 21, 22 og 23 endrer VIS-forordningen (forordning (EF) nr. 767/2008), EES-forordningen (forordning (EU) 2017/2226), ETIAS-forordningen (forordning (EU) 2018/1240) og interoperabilitetsforordningen for grense og visum (forordning (EU) 2019/817) for å muliggjøre screeningmyndighetenes søk og tilgang til opplysninger i disse systemene i forbindelse med identifisering eller verifisering av identitet og sjekk av sikkerhetsrisiko.

Artikkel 24 pålegger Europakommisjonen rapporterings- og evalueringsforpliktelser om gjennomføringen og effekten av forordningen innen visse frister.

3.3 Vurdering og tilrådning

Gjennom Schengen-samarbeidet er Norge del av et område med felles yttergrense og indre reisefrihet. Tilknytningsavtalen til Schengen-samarbeidet gir oss rett til å delta i forhandlinger om nytt Schengen-regelverk. Norge har på vanlig måte deltatt i forhandlingene om screeningforordningen på alle nivåer i rådsstrukturen.

I henhold til tilknytningsavtalen har Norge videre rett og plikt til å gjennomføre nytt Schengen-regelverk. Gjennomføringen av relevante rettsakter er grunnleggende for Norges deltakelse i Schengen-samarbeidet. Norge avgjør riktignok på selvstendig grunnlag om innholdet i rettsakter skal godtas og innarbeides i norsk rett, men manglende innlemmelse vil kunne innebære brudd på den folkerettslige avtalen med EU om tilknytning til Schengen-samarbeidet.

Screeningforordningen utgjør en videreutvikling av reglene i grenseforordningen om kontroll ved Schengens yttergrenser, og skal bidra til å håndtere utfordringer ved irregulær migrasjon. Screeningen vil kompensere for personkontroll som ikke har funnet sted ved kryssing av den ytre grensen. Gjennom screening skal medlemsstatene på enhetlig måte sikre at flere grupper tredjelandsborgere underlegges identitets- og sikkerhetssjekk. Dette anses som viktig både for samfunnssikkerheten og som ledd i bekjempelsen av kriminalitet, herunder menneskehandel og -smugling. Felles regler om gjennomføring av sikkerhetssjekk av flere grupper vil bidra til å ivareta Schengen-områdets indre sikkerhet.

Screeningforordningen vil også kunne bidra til en mer kontrollert innvandring til Schengen-området. Kravet om opphold på screeninglokasjonen så lenge undersøkelsene pågår og under gjennomføringen av grenseprosedyrer i EU-landene, vil kunne bidra til mer effektiv utlendingskontroll og til å begrense irregulær sekundærmigrasjon innad i Europa. Screeningforordningens prosessregler vil understøtte Dublin-samarbeidet og hovedregelen om at første ankomstland er ansvarlig for å behandle søknader om internasjonal beskyttelse.

Det er i Norges interesse at yttergrensekontrollen i Schengen-området er effektiv, og at personer identifiseres og registreres ved innreise, eventuelt ved senere påtreff i Schengen-området. Det er et sentralt mål for norske myndigheter at alle som oppholder seg i Norge har avklart identitet og lovlig opphold. Det anses å være i Norges interesse at landene som er tilknyttet Schengen-samarbeidet slutter seg til og etterlever prosedyrene forordningen legger opp til.

I høringen har MiRA-Senteret og Vergeforeningen Følgesvennen vært kritiske til migrasjon- og asylpakten, og mener regelverkene som inngår utgjør et tilbakeskritt for retten til å søke beskyttelse i Europa.

Departementet er ikke enig i dette. Retten til å søke beskyttelse består, og rettsaktene ivaretar asylsøkeres rettssikkerhet. Screeningforordningens regler styrker tredjelandsborgeres rettigheter og rettsstilling ved ankomst til Schengen-området. Felles krav til gjennomføring av helsesjekk og sårbarhetssjekk vil bidra til tidlig identifisering av eventuelle særlige behov i ankomstfasen, så vel som i den påfølgende utlendingssaken. Bestemmelsene om rett til informasjon og helsehjelp og om rettigheter for mindreårige og enslige mindreårige, bidrar til å sikre rettsstillingen for tredjelandsborgere som gjennomgår screening. Tilsynsmekanismen som skal opprettes i de enkelte Schengen-landene vil bidra til å sikre at grunnleggende rettigheter ivaretas.

Bare deler av regelverkene i migrasjon- og asylpakten vil være bindende for Norge gjennom deltakelsen i Schengen- og Dublin-samarbeidet. Norge har allerede prosesser som langt på vei svarer til stegene som skal gjennomføres i screeningen. Det er blant annet gode rutiner for kontroll av identiteten til utlendinger som søker asyl i Norge, eller som påtreffes under ulovlig opphold. Harmonisering av europeiske yttergrenseprosesser anses som fordelaktig, selv om det kan gjøre det nødvendig med enkelte tilpasninger i allerede hensiktsmessige norske prosedyrer.

Justis- og beredskapsdepartementet tilrår godtakelse av forordning (EU) 2024/1356 om innføring av screening av tredjelandsborgere ved de ytre grensene og endring av andre forordninger.