Rundskriv G-11/2005

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Justis- og politidepartementet

Vernet mot rasistiske ytringer

Justisdepartementet informerer om uttalelsen fra FNs rasediskrimineringskomité i forbindelse med den såkalte Sjølie-saken, og dens betydning for norsk rett. Rundskrivet peker også på andre nyere forhold av betydning for tolkningen av straffelovens paragraf om vern mot rasistiske ytringer.

Rundskriv G-11/2005
Jnr.: 200508468
Dato: 9. desember 2005

Rasediskrimineringskomiteens uttalelse 15. august 2005 om vernet mot rasistiske ytringer etter straffeloven § 135 a

1 Innledning

FNs rasediskrimineringskomité har i uttalelse 15. august 2005 uttalt at norsk rett slik den ble anvendt i den såkalte Sjølie-saken ikke oppfyller kravene til vern mot rasistiske ytringer i FNs internasjonale konvensjon 21. desember 1965 om avskaffelse av alle former for rase­diskri­minering (RDK). En oversettelse til norsk av uttalelsen ligger ved. Den engelske originalen kan finnes på nettadressen: http://www.dep.no/odinarkiv/ norsk/ ud/2005/pressem/032201-230013/dok-bn.html.

Formålet med rundskrivet er å informere om uttalelsen og dens betydning i norsk rett, samt å peke på enkelte andre nyere forhold av betydning for tolkningen av straffeloven § 135 a. Rund­skrivet tar ikke sikte på en mer fullstendig redegjørelse for tolkingen av § 135 a.

2 Bakgrunnen for rasediskrimineringskomiteens uttalelse

Høyesterett frifant 17. desember 2002 Terje Sjølie for overtredelse av strl. § 135 a. Dommen ble avsagt i plenum under dissens 11-6. Den er gjengitt i Norsk Retstidende 2002 side 1618. De mosaiske trossamfunn i Oslo og Trond­heim og Antirasistisk senter m.fl. klaget deretter Norge inn for FNs rasediskrimineringskomité. Etter deres mening ga straffeloven § 135 a ikke det vern mot rasistiske ytringer som RDK forutsetter.

Grunnlaget for påtalemyndighetens tiltale mot Sjølie var følgende:

”Lørdag 19. august 2000, ca kl. 13.50, på Askim torg og i overvær av et større antall personer, hvorav flere opptrådte i følge i ensartet mørk påkledning og flere var maskerte, holdt han en kort tale der han bl.a. sa: ”Hver dag raner, voldtar og dreper innvandrere nordmenn, hver dag blir vårt folk og land plyndret og ødelagt av jødene som suger vårt land tomt for rikdom og erstatter det med umoral og unorske tanker”. Han ga i samme tale uttrykk for at følget var samlet for å hedre Rudolf Hess ”for hans modige forsøk på å redde Tyskland og Europa bl.a. fra jødedommen under andre verdenskrig, ga uttrykk for at Adolf Hitler var følgets ”kjære fører” og at de skulle følge i deres fotspor og ”kjempe for” det følget tror på, ”et Norge bygget på nasjonalsosialismen”. Talen ble avsluttet med gjentatte ”sieg Heil”.” [Talen er gjengitt i større bredde i uttalelsen punkt 2.1.]

Sjølie ble frifunnet for sine uttalelser rettet mot jøder og innvandrere. Mindretallet frifant Sjølie for hans uttalelser rettet mot innvandrerne, men ikke for dem som var rettet mot jødene.

Spørsmålet som reiste seg for komiteen var om norsk rett etter dette tilfredsstilte kravene i RDK artikkel 4 og 6 om vern og rettsmidler mot rasistiske ytringer.

Artikkel 4 bokstav a forplikter statene til å kriminalisere blant annet ytringer som gir uttrykk for ideer om raseoverlegenhet, ytringer som gir uttrykk for ideer om rasehat, ytringer som oppfordrer til diskriminering og ytringer som oppfordrer til vold mot bestemte raser eller grupper av personer med en annen hudfarge eller etnisk opprinnelse. Det skal skje ”idet det tas behørig hensyn til prinsippene nedfelt i Verdenserklæringen om menneskerettighetene og de rettigheter som er uttrykkelig fastslått i [RDK] artikkel 5”. Artikkel 5 viser blant annet til menings- og ytringsfriheten. Artikkel 6 pålegger statene å sørge for effektive rettsmidler og tilgang til domstoler, samt rett til å søke erstatning eller oppreisning for skade som følge av rasediskriminering. RDK artikkel 4 lyder i norsk oversettelse:

”Konvensjonspartene fordømmer all propaganda og alle organisasjoner som er basert på ideer eller teorier om at en rase eller gruppe mennesker av en bestemt hudfarge eller etnisk opprinnelse er andre overlegen, eller som søker å rettferdiggjøre eller fremme rasehat og rasediskriminering i enhver form, og de forplikter seg til å treffe øyeblikkelige og positive tiltak med sikte på å fjerne all diskriminering eller tilskyndelse til diskriminering, idet det tas behørig hensyn til prinsippene nedfelt i Verdenserklæringen om menneskerettighetene og de rettigheter som er uttrykkelig fastslått i artikkel 5 i denne konvensjon, og de skal for dette formål blant annet
a) erklære at enhver spredning av ideer basert på tanken om rasemessig overlegenhet eller rasehat, enhver tilskyndelse til rasediskriminering, så vel som enhver voldshandling eller tilskyndelse til voldshandling mot en rase eller gruppe personer av en annen hudfarge eller etnisk opprinnelse, samt enhver støtte til rasistisk virksomhet, herunder økonomisk støtte, er en straffbar handling,
b) erklære at organisasjoner og organisert og annen propagandavirksomhet som fremmer og tilskynder til rasediskriminering, er ulovlig og forbudt, og at det er straffbart å delta i slike organisasjoner eller slik virksomhet,
c) ikke tillate at offentlige myndigheter eller offentlige institusjoner, på nasjonalt eller lokalt nivå, fremmer eller tilskynder til rasediskriminering.”

Artikkel 6 lyder:

”Konvensjonspartene skal sikre at alle som er underlagt deres jurisdiksjon, gis effektiv beskyttelse og effektive rettsmidler gjennom de kompetente nasjonale domstoler og andre statlige organer mot alle rasediskriminerende handlinger som, i strid med denne konvensjon, krenker vedkommendes menneskerettigheter og grunnleggende friheter, samt rett til ved disse domstoler å søke rettferdig og fyllestgjørende erstatning eller oppreisning for enhver skade som er lidt som følge av slik diskriminering.”

3 Komiteens vurdering

I sin vurdering av klagen tok rasediskrimineringskomiteen utgangspunkt i det saksforhold som ble prøvet i Høyesterett. Komiteen vurderte først om Sjølies uttalelser, riktig karakteri­sert, falt under en av de kategoriene av ytringer som er omfattet av artikkel 4, jf. uttalelsen punkt 10.4.

Komiteen var ikke enig med flertallet i Høyesteretts analyse av hvordan talen skulle karak­teriseres. Den slo fast at selv om talens innhold objektivt sett var absurd, er ikke mangelen på logikk i enkelte utsagn relevant for spørsmålet om talen strider mot RDK artikkel 4. Komiteen gjenga Sjølies utsagn om at hans ”folk og land [blir] plyndret og ødelagt av jødene som suger vårt land tomt for rikdom og erstatter det med umoral og unorske tanker”. Den viste videre til at Sjølie ikke bare refererte til Rudolf Hess, som talen var holdt til minne om, men også Adolf Hitler og deres prinsipper, og at Sjølies gruppe skulle ”følge i deres fotspor og kjempe for det vi tror på”. Komiteen fant at disse uttalelsene inneholdt ideer basert på raseoverlegenhet og rasehat. Ærbødigheten overfor Hitler og hans prinsipper og ”fotspor” fant Komiteen måtte oppfattes som tilskyndelse til rasediskriminering, om ikke også til vold. Komiteen mente derfor at uttalelsen var innenfor de kategorier av uttalelser som rammes av artikkel 4.

Komiteen vurderte så betydningen av klausulen om ”behørig hensyn” i artikkel 4 med sikte på ytringsfriheten, se uttalelsen punkt 10.5. Den viste til at ytringsfriheten er gitt et svakere vern av andre internasjonale organer i saker om rasistiske og hatefulle ytringer. Komiteen viste også til at dens generelle anbefaling nr. 15 klart sier at forbudet mot alle ideer bygd på rase­messig overlegenhet eller rasehat er forenlig med menings- og ytringsfriheten. Komiteen begrunnet hvorfor begrensninger i ytringsfrihetens rolle ved fortolkningen av artikkel 4 ikke innebærer at klausulen om ”behørig hensyn” mister sitt meningsinnhold. Den konkluderte med at Sjølies utsagn, på bakgrunn av deres særdeles/åpenbart nedsettende karakter, ikke er beskyttet av klausulen om ”behørig hensyn” og at Høyesteretts frifinnelse dermed forårsaket en overtredelse av RDK artikkel 4 og følgelig også artikkel 6.

4 Uttalelsens betydning ved tolkningen av straffeloven § 135 a

Komiteens uttalelse vil være en sentral rettskilde ved tolkningen av straffeloven § 135 a. Para­grafen ble vedtatt for å oppfylle Norges forpliktelser etter RDK artikkel 4, jf. Ot.prp. nr. 48 (1969–70) side 9. Lovgiverne forutsatte at § 135 a skulle fortolkes slik at bestemmel­sen tilfreds­stilte RDKs krav til vern. I Sjølie-saken ble dette lagt til grunn av både flertallet og mindre­tallet i Høyesterett. Førstvoterende uttalte på vegne av flertallet:

”Jeg kan for min del vanskelig se at våre forpliktelser etter denne konvensjonen skulle gå lenger enn hva som følger av den forståelsen av straffeloven § 135 a jeg har gitt uttrykk for. Jeg nevner at RDK, i motsetning til SP og EMK, ikke er gjort til del av norsk lov gjennom menneskerettsloven. Som jeg har vært inne på tidligere, er imidlertid RDK artikkel 4 forutsatt gjennomført i norsk rett gjennom ved­takelsen av straffeloven § 135 a. Det underbygger at bestemmelsen må tolkes i samsvar med konven­sjonen.”

Norge har gitt komiteen myndighet til å gi uttalelser på bakgrunn av klager fra enkeltpersoner eller grupper av enkeltpersoner mot Norge, jf. RDK artikkel 14. Komiteens generelle uttalel­ser og uttalelser i saker om individklager bidrar til å gi konvensjonen et konkret innhold. Om den rettskildemessige betydningen av slike uttalelser ble det uttalt i Ot.prp. nr. 33 (2004–2005) Om lov om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv. (diskrimine­rings­loven) på side 51 (punkt 8.1.1):

”FNs rasediskrimineringskomité (CERD) fører tilsyn med at konvensjonen etterleves. Konvensjonens artikkel 9 gir komiteen kompetanse til å behandle rapporter fra statene om hvilke tiltak som er truffet for å oppfylle konvensjonens krav. Etter konvensjonens artikkel 14 kan komiteen behandle klager fra enkeltindivider som mener seg utsatt for konvensjonsbrudd, dersom statene har godkjent komiteens kompetanse til å behandle slike klager. Norge har akseptert den individuelle klageretten. CERD har ikke kompetanse til å komme med folkerettslig bindende uttalelser, slik som Den europeiske mennes­kerettsdomstolen (EMD) har. Konvensjonsstatene er derfor ikke rettslig forpliktet til å handle i over­ensstemmelse med komiteens uttalelser. Det er likevel klart at komiteens uttalelser eller avgjørelser har stor moralsk og politisk kraft, og at det kan være en politisk belastning for statene å unnlate å følge komiteens synspunkter.”

I Ot.prp. nr. 3 (1998–99) Om lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven) uttales følgende om betydningen av avgjørelser og uttalelser fra konvensjonsorganene til den europeiske menneskerettskonvensjon, FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, jf. side 43 (punkt 9.2.2.1):

”De tre konvensjonene som foreslås inkorporert, har egne organer til å overvåke statenes etterlevelse av konvensjonene. … Konvensjonsorganenes avgjørelser og uttalelser har som hovedregel stor vekt som rettskildefaktor. Det er gjennom disse rekkevidden av konvensjonene blir klargjort.”

I merknadene til § 3 uttales det, jf. Ot.prp. nr. 3 (1998–99) side 69 (punkt 12):

”Det er større grunn til å legge avgjørende vekt på konvensjonsorganets avgjørelser i saker mot Norge enn på avgjørelser i saker mot andre stater. Også avgjørelser mot andre stater vil nok bidra til å utfylle konvensjonene slik at de får et klarere innhold. Saker mot andre stater vil imidlertid gjelde andre retts­systemer, og saksforholdet vil ofte være noe annerledes enn under norske forhold. Det kan også tenkes at vedkommende stat har unnlatt å fremføre synspunkter og verdier som det vil være naturlig å gjøre gjeldende fra norsk side, noe som kan få betydning for om det er tale om en klar motstrid mellom konvensjonen og norsk lov. Avgjørelsens presedensverdi må derfor vurderes i det enkelte tilfelle.
Departementet har i det ovenstående ikke skilt mellom avgjørelser fra FNs menneskerettskomité og avgjørelser fra håndhevingsorganene etter den europeiske menneskerettskonvensjon. I tvilstilfelle bør en domstol legge en viss vekt på at FNs menneskerettskomité ikke treffer rettslig bindende avgjørelser … dersom det er spørsmål om å sette til side en norsk lovbestemmelse. Fra norsk side har man ellers så beskjeden erfaring med klagesaker for FNs menneskerettskomité, at det er for tidlig å si om det kan være andre grunner til å legge større vekt på avgjørelser fra håndhevingsorganene i Europarådet enn på synspunktene til FNs menneskerettskomité. I utgangspunktet har det imidlertid formodningen mot seg. Både Den europeiske menneskerettsdomstol og FNs menneskerettskomité er sammensatt av høyt kvalifiserte og uavhengige personer. Erfaring viser at synspunktene fra FNs menneskerettskomité i klagesaker har høy status.”

5 Enkelte andre nyere forhold av betydning ved tolkningen av straffeloven § 135 a

Utover rasediskrimineringskomiteens uttalelse i Sjølie-saken foreligger det enkelte andre nyere forhold av betydning for tolkningen av straffeloven § 135 a: Både Grunnloven § 100 og straffeloven § 135 a er blitt endret og Rasediskrimineringskonvensjonen er inkorporert i norsk rett.

(a) Grunnloven § 100

Høyesteretts frifinnelse i Sjølie-saken er forankret i Grunnloven § 100 om ytringsfriheten. Grunnlovsbestemmelsen ble endret ved Stortingets vedtak 30. september 2004, som trådte i kraft straks. Bestemmelsen åpner for at rasistiske ytringer kan strafflegges i større utstrekning enn tidligere, jf. St.meld. nr. 26 (2003–2004) side 72–74 (punkt 4.5.7). I regjeringens tilråding om valg av utforming av ny grunnlovsbestemmelse heter det dessuten at ”[g]runnlovsbestem­melsen vil ikke være til hinder for at det kan gripes inn mot rasistiske ytringer så langt dette følger av konvensjoner som Norge i dag er bundet av,” jf. St.meld. nr. 26 (2003–2004) side 185 (punkt 9.3.3).

Under sin behandling av grunnlovssaken uttalte flertallet i kontroll- og konstitusjonskomiteen blant annet følgende om forholdet mellom ytringsfrihet og rasistiske ytringer, jf. Innst. S. nr. 270 (2003–2004) side 22 (punkt 4.5.1):

”Flertallet understreker i denne sammenheng at terskelen for hva som kan regnes som kvalifisert krenkende uttalelser i rettspraksis kan synes noe høy.
Etter flertallets oppfatning er det på denne bakgrunn positivt at departementet foreslår en ny grunn­lovsbestemmelse om ytringsfrihet som gir rom for en viss skjerping av vernet mot diskriminerende og hatefulle ytringer, samt varsler konkrete forslag til ny utforming av straffeloven § 135 a hvor bl.a. skyldkravet skjerpes med sikte på mer effektivt vern av rasistiske ytringer.”

(b) Straffeloven § 135 a

Etter Høyesteretts dom i Sjølie-saken har straffeloven § 135 a blitt endret to ganger.

Ved lov 10. januar 2003 nr. 2 ble formuleringen ”herunder ved bruk av symboler” tatt inn i lovteksten for å presisere at også symbolbruk er omfattet av forbudet. Som eksempel på slik symbolbruk ble det vist til hakekors og Hitler-hilsen, jf. Ot.prp. nr. 109 (2001–2002) side 43 (punkt 8.1).

Ved den nye diskrimineringsloven (lov 3. juni 2005 nr. 33 om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv.), som også inkorporerer rasediskrimineringskonvensjonen, er straffeloven § 135 a gitt en ny utforming. Stikkordsmessig går endringene ut på at bestemmel­sen gis en større rekkevidde, bl.a. ved at vilkåret om at ytringen skal være spredd offentlig er endret. Etter endringen er vilkåret at ytringen settes fram på en måte som gjør at den er egnet til å nå et større antall personer. Utvidelsen her ligger i at det ikke er noe vilkår at ytringen rent faktisk er spredt videre til en vid personkrets. Endringen får for eksempel anvendelse på budskap som settes fram i radio, fjernsyn, over åpne nettsider eller ved oppslag, uavhengig av om budskapet faktisk når et større antall personer. Videre senkes skyldkravet til også å om­fatte grov uaktsomhet, og at den øvre strafferammen heves til fengsel i 3 år. Siktemålet er å gi et mer effektivt og omfat­tende vern mot grove, diskrimine­rende ytringer. Diskrimineringsloven trer i kraft 1. januar 2006, og straffeloven § 135 a vil da lyde:

”Den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring, straffes med bøter eller fengsel inntil 3 år. Likt med en offentlig fremsatt ytring, jf. § 7 nr. 2, regnes en ytring når den er satt frem slik at den er egnet til å nå et større antall personer. Som ytring regnes også bruk av symboler. Medvirkning straffes på samme måte.

Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres

a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,
b) religion eller livssyn, eller
c) homofile legning, leveform eller orientering.”

Endringen følger opp de signalene regjeringen og Stortinget ga i forbin­delse med behand­lingen av Grunnloven § 100, jf. punkt (a) foran. Om det nærmere innholdet i bestemmelsen etter endringen vises det særlig til Ot.prp. nr. 33 (2004–2005) side 214–215 (punkt 20), jf. side 186–190 (punkt 17.1.6). Forarbeidene til de to lovendringene tilsier at den sammen­hengen som ytringen fremsettes i, tillegges større betydning enn tidligere. Det vises særlig til Ot.prp. nr. 33 (2004–2005) side 189 (punkt 17.1.6.8):

”Enkelte av endringene i § 135 a som nylig er gjort eller foreslås i denne proposisjonen, understreker at tolkningen av ytringen må ta hensyn til den konteksten det er fremsatt i. Det gjelder for det første presiseringen av at symbolbruk omfattes av bestemmelsen, som trådte i kraft 10. januar 2003. Bruk av symboler kan være den eneste formen for ytring, men vil ofte også være en del av den konteksten som andre ytringer fremkommer i og som bidrar til hvordan ytringen oppfattes av en tilhører/leser. Videre vil bruk av symboler også kunne ha en innvirkning på gjerningspersonens subjektive skyld – hvordan han eller hun oppfattet (eller måtte ha oppfattet) at ytringen virket inn på tilhørerne. Også forslaget i kapittel 17.1.6.5 om å endre skyldkravet i § 135 a slik at også grov uaktsomhet omfattes, fremhever betydningen av en kontekstuell tolkning. Etter forslaget er det ikke bare det gjerningspersonen har forstått han kan straffes for, men også det han måtte ha forstått. Dette bidrar, sammen med forslaget om å endre ”utsette for” til ”fremme”, til at en kontekstuell tolkning må legges til grunn for anven­delsen av § 135 a.”

(c) Inkorporering av rasediskrimineringskonvensjonen

Ved den nye diskrimineringsloven gjøres rasediskriminerings­konvensjonen til norsk rett ved inkorporasjon og med rang som norsk lov, jf. lov 3. juni 2005 nr. 33 om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv. (diskrimineringsloven) § 2 første punktum. Loven trer i kraft 1. januar 2006. Lovens forarbeider er i første rekke NOU 2002: 12, Ot.prp. nr. 33 (2004–2005) og Innst. O. nr. 69 (2004–2005).



Med hilsen

Knut Helge Reinskou
fung. ekspedisjonssjef

Arnulf Tverberg
lovrådgiver

Saksbehandler: førstekonsulent Jon Christian Fløysvik Nordrum

Adressater:

Departementene
Riksadvokaten
Statsadvokatene
Politidistriktene
Politidirektoratet
Regjeringsadvokaten

Høyesterett
lagmannsrettene
tingrettene

De juridiske fakultetene ved: Universitetet i Tromsø
Universitetet i Oslo
Universitetet i Bergen
Politihøyskolen

Amnesty International
Antirasistisk Senter
Den Norske Advokat­forening
Den norske Dommer­forening

Det Mosaiske Tros­samfund i Oslo
Det Mosaiske Tros­samfunn i Trondheim
Flyktningerådet
Human-etisk forbund
Norges Juristforbund
Norges Røde Kors
Norsk Organisasjon for Asylsøkere
Redd Barna
SOS rasisme

 
 
VEDLEGG

UTTALELSE FRA KOMITEEN FOR AVSKAFFELSE AV RASEDISKRIMINERING I HENHOLD TIL ARTIKKEL 14 I DEN INTERNASJONALE KONVENSJON OM AVSKAFFELSE AV ALLE FORMER FOR RASEDISKRIMINERING

- 67. sesjon -

i

klagesak nr. 30/2003

Inngitt av:

Angivelig(e) offer:

Konvensjonspart:

Klagesak datert:

Det Mosaiske Trossamfund i Oslo, Det Mosaiske Trossamfunn i Trondheim, Rolf Kirchner, Julius Paltiel, Antirasistisk Senter, Nadeem Butt. (Representert ved advokat Frode Elgesem.)

Klagerne

Norge

17. juni 2003

Komiteen for avskaffelse av rasediskriminering, opprettet i henhold til artikkel 8 i FN-konvensjonen om avskaffelse av alle former for rasediskriminering,

som møttes 15. august 2005,

vedtar følgende:

Uttalelse

1. Forfattere av klagen, som er datert 17. juni 2003, er Rolf Kirchner, født 12. juli 1946, leder av Det Mosaiske Trossamfund i Oslo, Julius Paltiel, født 4. juli 1924, leder av Det Mosaiske Trossamfunn i Trondheim, og Nadeem Butt, født 16. juni 1969, leder av Anti­rasistisk Senter. De hevder at Norge 1Norge anerkjente komiteens kompetanse til å motta og vurdere klager etter artikkel 14 ved erklæring 23. mars 1976. har overtrådt konvensjonens artikkel 4 og 6 og at de er ofre for overtredelsen. De er representert ved advokat.

De framlagte fakta

2.1 En gruppe kalt ”Boot Boys” arrangerte og deltok i et minneopptog for nazilederen Rudolf Hess i Askim utenfor Oslo den 19. august 2000. Anslagsvis 38 personer marsjerte 500 meter gjennom Askim sentrum, en marsj som varte i 5 minutter. Deltakerne bar ”halv­militære” uniformer, og et betydelig antall var angivelig tidligere straffedømte. Marsjen var ledet av Terje Sjølie. Da de ankom Askim torg, holdt Sjølie en tale der han sa:

”Vi er samlet her i dag for å hedre vår store helt, Rudolf Hess for hans modige forsøk på å redde Tyskland og Europa fra Bolsjevismen og Jødedommen under andre verdens­krig. Mens vi står her, er over 15.000 kommunister og jøde-elskere samlet på Youngs­torget i en demonstrasjon mot ytringsfriheten og mot den hvite rasen! Hver dag raner, voldtar og dreper innvandrere nordmenn, hver dag blir vårt folk og land plyndret og ødelagt av jødene som suger vårt land tomt for rikdom og erstatter det med umoral og unorske tanker. Vi har blitt nektet å marsjere i Oslo tre ganger, mens kommunistene ikke trengte spørre en gang. Er dette ytringsfrihet? Er dette demokrati?...

Vår kjære fører, Adolf Hitler og Rudolf Hess satt i fengsel for det de trodde på, vi skal ikke vike fra deres prinsipper og heltemodige innsats, tvert imot skal vi følge deres fotspor og kjempe for det vi tror på, nemlig et Norge bygget på Nasjonalsosialismen…” 2Talen ble tatt opp på video av tidsskriftet Monitor. Den ble senere brukt i straffesaken mot Sjølie.

2.2 Etter talen bad Sjølie om ett minutts stillhet til minne om Rudolf Hess. Forsamlingen under ledelse av Sjølie gjorde deretter nazihilsen og ropte ”Sieg Heil” gjentatte ganger. Der­etter forlot de åstedet.

2.3 Klagerne hevder at marsjen synes å ha vært den umiddelbare årsak til at en avdeling av Boot Boys ble etablert i Kristiansand, og at byen det påfølgende året var ”hjemsøkt” av det klagerne betegner som vold rettet mot svarte mennesker og politiske motstandere. De hevder videre at marsjen synes å ha gitt Boot Boys i Oslo-området økt selvtillit og at naziaktiviteten tiltok. Flere voldsepisoder fant sted; blant annet ble 15 år gamle Benjamin Hermansen, som var sønn av en ghanesisk mann og en norsk kvinne, drept med kniv den 26. januar 2001. Tre medlemmer av Boot Boys ble senere tiltalt og dømt i forbindelse med drapet, en av disse for drap under særlig skjerpende omstendigheter på grunn av overfallets rasistiske motiv. Klager­ne påpeker at han og en av de andre dømte i saken hadde deltatt i marsjen 19. august 2000.

2.4 Klagerne påpeker at Boot Boys i Norge er kjent for sine voldelige tilbøyeligheter, og nevner 21 konkrete tilfeller der Boot Boys har truet med vold eller opptrådt voldelig i perioden februar 1998 til februar 2002. Sjølie selv soner i dag fengselsstraff for drapsforsøk i forbindelse med en episode der han skjøt et annet gjengmedlem.

2.5 Noen av dem som hadde bivånt minneopptoget, gikk til politianmeldelse. Den 23. februar 2001 tok statsadvokaten i Oslo ut tiltale mot Sjølie for brudd på straffelovens § 135 a, som setter forbud mot å true, forhåne eller utsette for hat, forfølgelse eller ringeakt en person eller en gruppe av personer på grunn av deres trosbekjennelse, rase, hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse. Overtredelse straffes med bøter eller fengsel inntil to år.

2.6 Den 16. mars 2001 ble Sjølie frikjent i Halden byrett. Aktor anket til Borgarting lagmannsrett, der Sjølie ble dømt for å ha overtrådt § 135 a med sine uttalelser om jøder . Lagmannsretten fant at talen måtte oppfattes dit hen at man i hvert fall godtok masseutryd­delsen av jødene, og at dette var et brudd på § 135 a.

2.7 Sjølie anket til Høyesterett. Den 17. desember 2002 omgjorde Høyesterett dommen med 11 mot 6 stemmer. Retten fant at dersom det skulle settes straff for å bifalle nazismen, måtte nazistiske organisasjoner forbys, noe den mente var å gå for langt og uforenlig med ytringsfriheten. 3Grunnloven § 100 garanterer retten til ytringsfrihet. Flertallet mente også at utsagnene i talen begrenset seg til naziretorikk og bare var uttrykk for støtte til den nasjonalsosialistiske ideologi. Talen innebar ikke at man bifalt forfølgelsen og masseutryddelsen av jøder under annen verdenskrig. Flertallet hevdet at Rudolf Hess ikke konkret kunne knyttes til jødeutryddelsen, merket seg at mange nazister benektet at holocaust hadde funnet sted og at det var uvisst hva Sjølie mente om dette konkrete temaet. Flertallet hevdet at talen inneholdt nedsettende og krenkende bemerkninger, men at det ikke var framsatt konkrete trusler og heller ikke gitt anvisninger om å utføre bestemte handlinger. Klagerne merker seg at konvensjonens artikkel 4 ifølge rettens flertall ikke innebærer en plikt til å forby spredning av ideer om rasemessig overlegenhet, noe som er i strid med komiteens oppfatning slik den kommer til uttrykk i komiteens generelle anbefaling nr. 15.

2.8 Klagerne hevder at avgjørelsen vil skape presedens i saker som omfatter straffelovens § 135 a, og at det heretter ikke vil være mulig å straffeforfølge nazistisk propaganda og atferd av den type man så under marsjen den 19. august 2000. Etter kjennelsen hevdet Riksadvoka­ten at Norge som følge av Høyesteretts avgjørelse ville bli et fristed for naziopptog, ettersom slike demonstrasjoner er forbudt i nabolandene.

Klagen:

3.1 Forfatterne hevder å være offer for konvensjonspartens brudd på konvensjonens artikkel 4 og 6. De påstår at de, som en konsekvens av Høyesteretts dom av 17. desember 2002, var uten rettsvern mot den spredning av ideer om rasemessig overlegenhet og rasehat og den tilskyndelse til slike handlinger som forekom under marsjen 19. august 2000, og at de var avskåret fra de rettsmidler mot slik atferd som konvensjonen krever.

Offerstatus

3.2 Forfatterne hevder å være offer for de overtredelser som er nevnt ovenfor på grunn av at norsk lov generelt er uegnet til å beskytte dem tilstrekkelig mot spredning av antisemittisk og rasistisk propaganda og mot tilskyndelse til rasediskriminering, rasehat og vold. De medgir at komiteen ikke tidligere har hatt anledning til å vurdere begrepet ”offer” i denne sammen­heng, men hevder at komiteen bør innta samme holdning som FNs menneskerettskomité og Den europeiske menneskerettsdomstol. De uttaler at ”offer”-vilkåret er formulert på tilsva­rende måte i de tre konvensjonene, og hevder at menneskerettskomiteen og Europadomstolen har erkjent at eksistensen av bestemte nasjonale lover, i seg selv kan ha en slik direkte inn­virkning på en persons rettigheter at vedkommende blir et offer for overtredelser. Det hen­vises til menneskerettskomiteens vedtak i Toonen v Australia 4Klage nr. 488/1992, synspunkter vedtatt 31. mars 1994. og Ballantyne et al v Canada 5Klage nr. 359 og 385/1989, synspunkter vedtatt 31. mars 1993., samt Den europeiske menneskerettsdomstols kjennelse i Dudgeon v United Kingdom 6Dom 23. september 1981, serie A-45.. I Toonen-saken sa menneskerettskomiteen at klageren med rette kunne hevde å være offer for brudd på hans rett til privatliv ved at gjeldende delstatslover satte forbud mot seksuell omgang mellom voksne, samtykkende menn, selv om klageren ikke var blitt straffeforfulgt. Tilsva­rende resultat kom Europadomstolen til i Dudgeon-saken. I Ballantyne-saken, som gjaldt forbud mot bruk av engelsk i utendørsreklame på offentlig sted i Quebec, fant menneske­retts­komiteen at klageren kunne hevde å være offer selv om han ikke var blitt straffeforfulgt etter den aktuelle lovgivningen. Klagerne hevder at disse sakene viser at ”offer”-vilkåret kan være innfridd av alle medlemmer av en bestemt gruppe ettersom selve det faktum at en spesiell rettstilstand råder, direkte kan påvirke rettighetene til de enkelte ofrene i gruppen. I den foreliggende saken hevder klagerne at de, sammen med enhver jøde, innvandrer eller annen som står i umiddelbar fare for å bli utsatt for rasediskriminering, rasehat og vold, kan hevde å være offer for brudd på konvensjonens artikkel 4 og 6.

3.3 Klagerne hevder å være offer til tross for de ikke har stått direkte overfor deltakerne i marsjen. I denne henseende må det påpekes at konvensjonen ikke bare gjelder spredningen av rasistiske ideer som sådan, men også følgene av denne (artikkel 1 nr. 1). Videre vil det sjelden være slik at rasistiske ytringer rettes direkte mot personer av en bestemt rase – vanligvis vil det være snakk om spredning av synspunkter til likesinnede. Hvis artikkel 4 ikke skulle leses i en slik sammenheng, ville den være uten virkning.

3.4 Klagerne henviser også til avgjørelser i Den europeiske menneskerettsdomstol, som anerkjenner et potensielt offers rett til å gå til søksmål for en påstått krenkelse av menneske­rettig­hetene. I Campbell and Cosans v United Kingdom 7Klage nr. 751/76 og 7743/76. gav domstolen en skolegutt medhold i at han kunne hevde å være offer for et brudd på konvensjonens artikkel 3 ved at fysisk av­straf­felse var brukt som disiplinærtiltak ved skolen han gikk på, selv om han for egen del aldri hadde vært utsatt for slik avstraffelse. Den generelle trusselen om å bli utsatt for behandlingen var tilstrekkelig til å kunne påberope seg å være ”offer”. Klagerne påstår at voldelige nazi­gruppers tilstedeværelse i Norge, sammen med rettstilstanden i Norge etter Høyesteretts dom i Sjøliesaken, innebærer en reell og overhengende risiko for å bli utsatt for følgene av spred­ning av ideer om rasemessig overlegenhet og tilskyndelse til rasehat og vold, uten at de er beskyttet eller har adgang til rettsmidler slik konvensjonens artikkel 4 og 6 krever.

3.5 Klagerne hevder videre at de uansett allerede er blitt personlig berørt av de påståtte overtredelsene. Nevnte marsj og tale hadde en alvorlig negativ innvirkning på Paltiel, som hadde overlevd en konsentrasjonsleir under krigen og som tidligere var blitt truet på livet for sin opplysningsvirksomhet. Det samme gjelder Kirchner, hvis familie også ble hardt rammet av jødeforfølgelsene under krigen. De av klagerne som er organisasjoner, er i tillegg direkte berørt ved at det slås fast at de ikke lenger kan stole på at loven beskytter dem når de utfører sitt arbeid. De hevder at Høyesterett med sin avgjørelse overlater til de private organisasjo­nene selv å sørge for vern mot følgene av rasistisk agitasjon og legger større ansvar på dem som blir utsatt for rasediskriminering.

Uttømmende bruk av nasjonale rettsmidler

3.6 Klagerne hevder at det ikke er tilgjengelige nasjonale rettsmidler som kan uttømmes. Høyesteretts beslutning er endelig og kan ikke ankes.

Om sakens realiteter

3.7 Når det gjelder sakens realiteter, henviser klagerne til komiteens generelle anbefaling nr. 15 avsnitt 3, som pålegger konvensjonspartene å gjøre fire typer overtredelser straffbare: spredning av ideer basert på rasemessig overlegenhet eller rasehat, tilskyndelse til rasehat, voldshandlinger mot en rase og oppfordring til slike handlinger. De anser Høyesteretts dom som uforenlig med komiteens generelle anbefaling angående artikkel 4 på dette punkt.

3.8 Klagerne merker seg at komiteen i sine sluttkommentarer til Norges 15. periodiske rapport nylig har påpekt at forbud mot spredning av rasehat er forenlig med retten til ytrings­frihet; artikkel 20 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter sier det samme. Klagerne påberoper seg avsnitt 6 i generell anbefaling nr. 15, som sier at organisasjoner som fremmer og oppfordrer til rasediskriminering skal være forbudt, og påpeker at komiteen også tidligere har uttrykt bekymring over at konvensjonsparten ikke har oppfylt disse kravene. 8Klageren henviser til periodisk rapport nr. 12 og 14 (1996/1997), sluttbemerkninger vedtatt av CERD under komiteens 1242. møte (51. sesjon) den 21. august 1997, avsnitt 13, samt periodisk rapport nr 15 (1999), sluttbemerkninger fra CERD vedtatt under komiteens 1434. møte (57. sesjon) den 23. august 2000, avsnitt 14. Klagerne påstår at det er fullt ut akseptabelt for en konvensjonspart å beskytte det demokra­tiske samfunn mot antidemokratisk propaganda. Særskilt hevder de at Høyesterett ikke har grunnlag for sin påstand om at konvensjonens artikkel 4 ikke pålegger konvensjonspartene å gjøre utbredelse av ideer om rasemessig overlegenhet straffbart, gitt at komiteen har inntatt et klart standpunkt til dette spørsmålet.

3.9 Klagerne hevder at Høyesterett har undervurdert farene ved det den kaller ”nazireto­rikk”, og at formålet med artikkel 4 er å ta rasismeondet ved roten. Høyesteretts mindretall påpeker at Sjølie i sin tale bifalt og oppmuntret til voldelige angrep på jøder og hyllet masse­ut­ryddelsen av jøder under annen verdenskrig. Særlig erklæringen om at gruppen ville følge i nazistenes fotspor og kjempe for det den trodde på, måtte forstås som en godtakelse av og tilskyndelse til voldshandlinger mot jøder. Bruken av nazihilsen gjorde det klart at man ikke stod overfor en fredelig forsamling, og på bakgrunn av Boot Boys’ voldelige merittliste var minnemarsjen skremmende og tilskyndelsen til vold åpenbar.

3.10 Klagerne hevder at straffelovens § 135 a etter Høyesteretts avgjørelse ikke lenger er akseptabel som norm for beskyttelse mot rasisme. De påstår derfor at konvensjonsparten har overtrådt konvensjonens artikkel 4, og som en følge av dette artikkel 6, siden det lovregimet Høyesterett fastsetter, nødvendigvis innebærer at det ikke er tilgjengelige rettsmidler, som for eksempel erstatning.

Konvensjonspartens anførsler

4.1 Ved notat datert 3. oktober 2003 stiller konvensjonsparten spørsmål ved om komiteen kan behandle klagen, og ber den vurdere dette spørsmålet atskilt fra realitetene.

4.2 Konvensjonsparten hevder at forfatternes klage er en actio popularis som har til for­mål å få komiteen til å vurdere og evaluere forholdet mellom straffelovens § 135 a, slik den er anvendt av Høyesterett, og konvensjonens artikkel 4. Konvensjonsparten mener at spørsmål av så generell karakter helst bør behandles av komiteen som ledd i rapporteringssystemet. Den bemerker at komiteen nylig tok opp nettopp dette spørsmålet i vurderingen av konven­sjonspartens 16. rapport; komiteen hadde med bekymring merket seg at en streng tolkning av § 135 a ikke nødvendigvis dekker alle sider ved konvensjonens artikkel 4a), og hadde derfor bedt konvensjonsparten om å vurdere denne bestemmelsen og orientere komiteen i sin neste periodiske rapport. 9Avsnitt 12, sluttbemerkninger datert 22. august 2003. Konvensjonsparten påpeker at den er i ferd med å utarbeide en stortings­melding med forslag til endringer i Grunnlovens § 100 om ytringsfriheten og om rekkevidden av straffelovens § 135 a. Konvensjonsparten forsikrer at komiteens sluttbemerkninger vil bli et viktig hensyn ved vurderingen av aktuelle endringer i disse bestemmelsene.

4.3 Konvensjonsparten hevder at verken de mosaiske trossamfunnene i Oslo og Trond­heim eller Antirasistisk Senter kan regnes som ”grupper av enkeltpersoner” som omtalt i artikkel 14 nr. 1. De mosaiske trossamfunnene er religiøse menigheter med mange medlem­mer. Antirasistisk Senter er en privat organisasjon som søker å fremme menneskerettigheter og likebehandling, og driver forskning på rasisme og rasediskriminering. Konvensjonsparten hevder, selv om komiteen ikke tidligere har uttalt seg om dette spørsmålet, at en ”gruppe av enkeltpersoner” må være å forstå som en gruppe der det enkelte medlem ville kunne hevde å være offer for en påstått overtredelse. Det viktige er ikke gruppen i seg selv, men enkelt­individene som utgjør den. Det er individene snarere enn gruppen som har rettslig interesse.

4.4 Angående de individuelle klagerne, Kirchner, Paltiel og Butt, hevder konvensjons­parten at de ikke har uttømt alle nasjonale rettsmidler. Den henviser til komiteens beslutning i saken POEM and FASM v Denmark, der den påpekte at klagerne ikke hadde vært saksøker i noen nasjonal rettssak, og mente at det var et ”grunnleggende vilkår for realitetsbehandling” at nasjonale rettsmidler måtte være prøvd ”av klagerne selv”. 10Klage 22 av 2002, vedtak av 19. mars 2003; avsnitt 6.3. Konvensjonsparten påpeker at ingen av de individuelle klagerne i den foreliggende saken var part i den nasjonale rettsbe­hand­lingen som ledet fram til Høyesteretts dom, og at en lokalpolitiker i Askim var den eneste som hadde anmeldt episoden til politiet. Den konstaterer at klagerne ikke har levert noen anmeldelse til nasjonale myndigheter og ikke har bedt om beskyttelse.

4.5 Konvensjonsparten hevder at klagerne ikke er ”offer” i henhold til artikkel 14 nr. 1. Bare i to tidligere tilfeller synes komiteen å ha funnet at artikkel 4 etablerer en individuell rettighet som kan påberopes som grunnlag for å inngi klage under henvisning til konvensjo­nens artikkel 14. I begge tilfeller hadde de rasistiske ytringene vært rettet direkte mot de aktu­elle klagerne, og hadde vært til skade for deres materielle rettigheter etter artikkel 5. Derimot var ingen av klagerne i den foreliggende saken til stede under minnearrangementet der ytrin­gene ble framsatt. Ytringene var ikke rettet mot dem personlig, og klagerne har heller ikke angitt nærmere hvordan deres materielle rettigheter etter artikkel 5 eventuelt ble berørt av Sjølies bemerkninger. Konvensjonsparten hevder derfor at klagerne ikke er offer i henhold til artikkel 14 nr. 1.

Klagernes merknader

5.1 I sine kommentarer til konvensjonspartens anførsler av 2. desember 2003 hevder klagerne at klagen er av genuint individuell karakter. De påpeker at spørsmålet om utilstrekkelig vern mot rasistiske ytringer i henhold til artikkel 4 uansett hadde vært et tema i komiteens dialog med konvensjonsparten i noen tid, og at de betenkeligheter komiteen gir uttrykk for i sine sluttbemerkninger har hatt liten gjennomslagskraft hos konvensjonsparten.

5.2 Klagerne gjentar at De mosaiske trossamfunn og Antirasistisk Senter bør anses som ”grupper av enkeltmennesker” i henhold til konvensjonens artikkel 14, og at de har rettslig kompetanse til å inngi klage til komiteen. De bemerker at ordlyden i artikkel 14 ikke på noe punkt støtter den tolkning at alle medlemmer i en gruppe må kunne påberope seg offerstatus hver for seg. Med en så streng fortolkning ville uttrykket ”gruppe av enkeltmennesker” være helt uten selvstendig betydning. De setter ordlyden i artikkel 14 nr. 1 opp mot tilsvarende bestem­melse i den frivillige protokollen til Internasjonal konvensjon om sivile og politiske rettigheter, 11Artikkel 1. som sier at bare enkeltmennesker kan inngi klage for vurdering i menneskeretts­komiteen. De hevder at uttrykket ”grupper av enkeltmennesker”, hva dets ytre begrensning enn måtte være, opplagt dekker enheter som organiserer enkeltmennesker med et konkret, felles mål for øye, for eksempel menigheter eller medlemskapsorganisasjoner.

5.3. Angående kravet om at alle nasjonale rettsmidler må være uttømt, hevder klagerne at ethvert rettslig skritt fra deres side i Norge, sett på bakgrunn av Høyesteretts kjennelse, ville ha vært uten utsikter til å føre fram. De henviser til en avgjørelse i Den europeiske menneskerettsdomstol, der det heter at plikten til å uttømme alle nasjonale rettsmidler ikke gjaldt fordi det på grunn av nasjonale rettsmyndigheters autoritative lovtolkning ville ha vært formålsløst for klagerne å reise sak. 12Saken Open Door and Dublin Well Women v Ireland, dom 23. September 1992. De hevder at komiteen bør forholde seg tilsvarende til konvensjonens artikkel 14. Selv om klagerne ikke har utnyttet alle nasjonale rettsmidler, har Høyesterett altså eliminert dette kravet ved å gi en endelig og autoritativ tolkning av den aktuelle lov.

5.4 Når det gjelder konvensjonspartens påstand om at de ikke er ”offer” i henhold til artik­kel 14, gjentar klagerne at artikkel 4 sikrer enkeltmennesker og grupper av enkeltmennesker en rett til å være beskyttet mot hatefull tale. Når det ikke gis tilstrekkelig vern mot hatefulle ytringer, er dette i seg selv et brudd på de individuelle rettighetene til de personer som blir direkte berørt ved at staten ikke oppfyller sine forpliktelser. De minner om at en person kan få status som potensielt offer ved at vedkommende formelt må bryte loven for å kunne nyte godt av sine rettigheter, og at slik status likedan kan inntre når nasjonal lovgivning eller en dom­stols­av­gjørelse innskrenker enkeltmenneskets framtidige adgang til å nyte godt av sine rettig­heter etter konvensjonen. De hevder videre at de enkelte klagerne i denne saken er offentlige personer og ledere av sine respektive jødiske trossamfunn, og derfor potensielle offer for over­tredelser av konvensjonen. Paltiel har tidligere mottatt drapstrusler fra nynazistiske grupper. Formålet med artikkel 4 er imidlertid å ta rasismeondet ved roten, og det er en årsaks­sammenheng mellom hatefulle ytringer av Sjølies type og alvorlig rasistisk voldsbruk. Personer som Paltiel blir hardt rammet av manglende beskyttelse mot hatefull tale. Det hevdes at alle klagerne tilhører grupper som åpenbart risikerer å bli utsatt for hatefull tale, som norsk lov ikke beskytter mot. Klagerne hevder at de i høy grad vil kunne bli skadelidende som følge av bruddet på konvensjonens artikkel 4.

5.5 I en ny henvendelse til komiteen datert 20. februar 2004 henviser klagerne til den tredje rapporten om Norge fra Den europeiske kommisjon mot rasisme og intoleranse (ECRI), datert 27. juni 2003. Her påpekte ECRI at norsk lov ikke gav enkeltmennesker tilstrekkelig vern mot rasistiske ytringer, særlig sett i lys av Høyesteretts dom i Sjøliesaken. ECRI anbe­falte Norge å styrke vernet mot rasistiske ytringer gjennom relevante endringer i Grunnloven og straffeloven.

Komiteens anmodning om avklaring fra konvensjonsparten

6.1 I sin 64. sesjon gav komiteen sekretariatet i oppdrag å be konvensjonsparten avklare hvorvidt noen av klagerne etter norsk lov kunne ha krevd å bli part i straffesaken som ble reist etter Sjølies bemerkninger i anledning Boot Boys-marsjen, og om klagernes inntredelse som tredjepart i så fall ville ha hatt noen utsikter til å føre fram. Anmodningen om avklaring ble sendt til konvensjonsparten 3. mars 2004, og ble også oversendt klagerne til orientering.

6.2 I brev av 19. juni 2004 hevdet klagerne at de ikke hadde hatt mulighet til å bli delak­tige i straffesaken som var reist i anledning Boot Boys-marsjen; de la til at de heller ikke hadde lidd noe økonomisk tap som kunne danne grunnlag for sivilt søksmål.

6.3 I sine anførsler datert 19. august 2004 opplyste konvensjonsparten at klagerne ikke hadde hatt anledning til å reise privat straffesak eller å inntre i den offentlige straffesaken mot Sjølie for påståtte brudd på § 135 a. Den hevder imidlertid at fraværet av slik mulighet er uten betydning for spørsmålet om hvorvidt klagerne hadde uttømt alle nasjonale rettsmidler, og påstår at det ikke er mulig å skille mellom den foreliggende saken og komiteens vedtak i POEM og FASM v Danmark, referert i nr. 4.3 ovenfor, der komiteen hadde funnet at den aktuelle klagen ikke kunne tas opp til behandling fordi ingen av klagerne hadde vært sak­søkere i den nasjonale straffesaken. Konvensjonsparten hevder at det ikke er noen vesentlig forskjell mellom norsk og dansk straffeprosesslov i spørsmålet om adgang til å reise privat straffesak eller å inntre i en offentlig straffesak vedrørende rasistiske ytringer. I den danske saken, som i den norske, måtte klagen avvises 13Justisdepartementet påpeker: i den engelske originalen heter det: ”In the Danish case, as in the instant case, the communication was admissible because the petitioners did not take any procedural steps to secure the conviction of the alleged perpetrator”. Det er ut fra sammenhengen klart at dette er feilskrift. Det skulle stått at ”the communication was inadmissible”. fordi klagerne ikke hadde gått rettens vei for å få den angivelige gjerningspersonen dømt. Verken i den danske eller denne saken hadde klagerne levert politianmeldelse. Ingen av klagerne hadde foretatt seg noe i anledning Sjølies uttalelser før de sendte sin klage til komiteen, rundt tre år etter at bemerkningene falt. Konven­sjonsparten hevder at det ikke fins grunnlag for å skille mellom denne saken og komiteens tidligere beslutning i den danske saken.

6.4 Konvensjonsparten anfører videre at de individuelle klagerne, og høyst sannsynlig De mosaiske trossamfunn, kunne ha anmeldt Sjølie for ærekrenkelser, slik §§ 246 og 247 i straffe­loven gir adgang til for personer som føler seg rammet av nedsettende eller krenkende omtale. Hadde de gjort dette, kunne klagerne ha forent sitt injuriesøksmål med straffesaken som allerede var reist mot Sjølie. Klagerne kunne dermed ha fått innflytelse på saken. Selv om §§ 246 og 247 ikke uttrykkelig retter seg mot diskriminering, dekker de også rasistiske uttalelser. I sin beslutning i Sadic v Denmark 14Klage 25/2002, 21. mars 2002, avsnitt 6.3. bemerket komiteen at begrepet ”effektivt retts­middel” i forbindelse med konvensjonens artikkel 6” ikkeer begrenset til straffesaker på grunn­lag av bestemmelser som spesifikt, uttrykkelig og utelukkende rammer tilfeller av rase­diskriminering.” Det omfatter også ” generelle bestemmelser som setter straff for ærekren­kende uttalelser, som kan anvendes på rasistiske ytringer”. Komiteen bemerket i samme retning at ” tvil om hvorvidt tilgjengelige sivile rettsmidler er effektive, er ikke nok til å frita en klager fra å forfølge saken.

6.5 Endelig anfører konvensjonsparten at komiteen, dersom den skulle beslutte at klagen skal prøves og realitetsvurderes, burde ta hensyn til at regjeringen er i ferd med å foreslå en betydelig styrking av vernet som følger av § 135 a, og at en melding om mulige endringer i Grunnloven § 100 er lagt fram for Stortinget. Det er for tidlig å informere om utfallet av lov­arbeidet, og konvensjonsparten vil redegjøre videre for dette i sin neste periodiske rapport til komiteen.

6.6 I sitt tilsvar av 22. august 2004 påpeker klagerne at den danske saken som konven­sjons­parten henviser til, skiller seg fra deres ved at den danske straffesaken var blitt henlagt av politiet uten at klagerne hadde gått til sivilrettslige eller strafferettslige skritt mot den påståtte gjerningsmannen. I den foreliggende saken hadde Høyesterett funnet at Sjølies kommentarer falt inn under den grunnlovsfestede ytringsfriheten, og det ville derfor ha vært nytteløst for klagerne å gå til sak. De anfører videre at det er et uavklart spørsmål om den norske injurielovgivningen rammer rasistiske ytringer, og at den derfor ikke anvendes i saker som gjelder slike ytringer. De hevder at det ville vært uholdbart for klagerne å søke å forene et injuriesøksmål med den straffesaken myndighetene hadde innledet; de er ikke kjent med at dette noen gang har vært gjort.

Om klagen kan prøves

7.1 I sin 65. og 66. sesjon vurderte komiteen om klagesaken kunne prøves.

7.2. Komiteen merket seg konvensjonspartens anførsel om at klagerne ikke hadde prøvd alle nasjonale rettsmidler ettersom ingen av dem hadde anmeldt Sjølies opptreden til myndig­hetene; det ble henvist til komiteens beslutning i saken POEM og FASM. Men som klagerne påpeker, var det i POEM og FASM snakk om en straffesak som ble henlagt av politiet uten at klagerne foretok seg noe for å få den gjenopptatt. I den foreliggende saken var en person tiltalt for rasistiske ytringer blitt frikjent av Norges høyeste domstol. I førstnevnte sak kunne klagerne ha tatt initiativ til å påkjære politiets beslutning om å henlegge straffesaken, men gjorde det ikke. I den foreliggende saken hadde klagerne ingen mulighet til å påvirke sakens utfall. Videre var Sjølie nå frikjent og kan ikke tiltales på ny. Videre merket komiteen seg at konvensjonsparten som svar på spørsmålet komiteen stilte til den i sin 64. sesjon, bekreftet at klagerne ikke kunne ha krevd å bli part i straffesaken mot Sjølie. Konvensjonsparten anførte at klagerne kunne ha gått til injuriesøksmål mot Sjølie. Klagerne hevdet imidlertid at det var et uavklart spørsmål i norsk rett om injurielovgivningen kunne anvendes mot rasistiske ytringer, og komiteen var ikke i stand til å slutte at slike skritt var et nyttig og effektivt nasjonalt rettsmiddel. Under de rådende forhold mente komiteen at det ikke forelå effektive nasjonale rettsmidler som kunne ha vært benyttet, og at det i så henseende ikke var noe i veien for å prøve saken.

7.3 Klagerne hevdet at de var ”offer” for påståtte brudd på konvensjonens artikkel 4 og 6 som følge av at norsk rett i alminnelighet ikke var egnet til å beskytte dem mot spredning av antisemittisk og rasistisk propaganda. De hevdet også at de var ”offer” på grunn av sin tilhø­rig­het til en bestemt gruppe av potensielle offer; klagerne, sammen med enhver annen jøde eller innvandrer, stod i umiddelbar fare for å bli utsatt for rasediskriminering, rasehat eller rasistisk vold. De henviste særskilt til rettsanvendelsen i andre internasjonale menneskerettig­hets­instanser for å underbygge sin påstand. De påberopte seg menneskerettskomiteens beslutning i saken Toonen v Australia, der selve eksistensen av en bestemt rettstilstand, ble ansett for å ha virket direkte inn på klagerens rettigheter på en måte som kunne sies å utgjøre en overtredelse av den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter. De henviste også til Den europeiske menneskerettsdomstols kjennelse i Open Door and Dublin Well Women v Ireland, der retten fant at enkelte klagere var ”offer” fordi de tilhørte en kategori personer som i framtiden kunne bli skadelidende som resultat av de påklagde handlinger. 15Se fotnote 17 nedenfor, avsnitt 44. Tilsvarende hevdet klagerne i den foreliggende saken at de etter Høyesteretts kjennelse står i fare for å bli utsatt for følgene av spredning av ideer om rasemessig overlegenhet og opp­fordring til rasehat, uten å ha tilstrekkelig rettsvern. De hevdet også at kjennelsen bidro til et klima med økt sannsynlighet for rasistiske handlinger, herunder voldshandlinger, og henviste i den forbindelse til konkrete tilfeller av vold og andre ”nazistiske” aktiviteter. Komiteen var enig i klagernes anførsler; den så ingen grunn til å forholde seg annerledes til begrepet ”offer­status” her enn i beslutningene ovenfor. Den fant at klagerne under de rådende forhold hadde påvist at de tilhører en gruppe potensielle offer.

7.4 At tre av klagerne var organisasjoner, ble av komiteen ikke ansett for å være til hinder for å prøve klagen. Som det har vært påpekt, henviser konvensjonens artikkel 14 uttrykkelig til komiteens kompetanse til å motta klager fra ”grupper av enkeltpersoner”. Komiteen mente at å tolke denne bestemmelsen på den måten konvensjonsparten foreslår, nemlig som et krav om at hver enkelt innen gruppen må være et individuelt offer for en påstått overtredelse, ville være å gjøre henvisningen til ”grupper av enkeltpersoner” meningsløs. Komiteen hadde til denne tid ikke forholdt seg så strengt til dette uttrykket. Komiteen mente at også organisasjo­nene, gitt den type virksomhet de driver og de grupper av personer de representerer, tilfreds­stiller ”offerkravet” i artikkel 14.

7.5 Den 9. mars 2005 erklærte komiteen derfor at klagen kunne prøves.

Konvensjonspartens påstander om realitetene

8.1 I notat av 9. juni 2005 hevder konvensjonsparten at konvensjonens artikkel 4 og 6 ikke er overtrådt. Den påpeker at det i tolkningen av straffelovens § 135 a må tas behørig hensyn til ytringsfriheten i tråd med konvensjonens bestemmelser. Konvensjonspartens plikt til å gjøre visse uttrykk og uttalelser straffbare må veies opp mot retten til ytringsfrihet, som er beskyttet av andre internasjonale menneskerettsdokumenter. 16Det henvises til ECHR artikkel 10 og ICCPR artikkel 19. I den aktuelle saken hadde Høyesterett foretatt en grundig vurdering etter å ha hørt alle argumenter, også angående de krav som stilles i relevante folkerettslige dokumenter. Den konkluderte med at det ut fra en rimelig avvei­ning av disse rettighetene ikke hadde forekommet noe brudd på § 135 a i saken, en konklu­sjon som retten anså for å være i pakt med partens forpliktelser etter konvensjonen sett i lys av klausulen om ”behørig hensyn” i artikkel 4.

8.2 Konvensjonsparten mener at statene må ha en viss skjønnsmargin i avveiningen av rettigheter på nasjonalt plan, og at man i denne saken ikke har overtrådt skjønnsmarginen. Høyesteretts flertall fant at § 135 a gjaldt for uttalelser av utpreget krenkende karakter, blant annet utsagn som tilskynder eller uttrykker støtte til brudd på menneskets ukrenkelighet og uttalelser som innebærer en grov ringeakt for en gruppes menneskeverd. Flertallet mente at uttalelsene måtte tolkes i lys av sammenhengen og hvordan en vanlig tilhører kunne antas å oppfatte dem. 17Konvensjonsparten gjør komiteen oppmerksom på flertallets resonnement på s. 11 og 12 i den engelske versjonen av dommen, men rettens konklusjoner i denne henseende er ikke oppsummert i anførselen. I dommen konkluderer flertallet med at forskjellige aktuelle ytringer er ”absurde”, ”unndrar seg fornuftig tolkning” og er ”en sjablong”, og at de ikke uttrykker noe annet enn en støtte til den nasjonalsosialistiske ideologi, noe som ifølge flertallet ikke innebærer støtte til utryddelse eller andre systematiske og alvorlige voldshandlinger mot jødene. Hess, som markeringen ble holdt til minne om, var ikke satt i noen spesiell forbindelse med holocaust. Flertallet bemerker også at Sjølies støttespillere utgjorde en liten gruppe, og at motstanderne av talen var i flertall og fritt kunne gi uttrykk for sin misbilligelse. Konvensjonsparten anfører at komiteen bør vise behørig respekt for Høyeste­retts tolkning av disse uttalelsene siden den har vurdert hele saken grundig.

8.3 Konvensjonsparten hevder at komiteens generelle anbefaling nr. 15 må tolkes dit hen at man erkjenner at anvendelsen av artikkel 4 krever en avveining mellom retten til ytrings­frihet og rettsvernet mot rasediskriminering.

8.4 Konvensjonsparten merker seg komiteens slutning om at klagerne tilhører en ”kategori av potensielle offer”; i den utstrekning klagerne er ”potensielle offer”, påpeker konvensjons­parten endringer som nylig er gjort i norsk lov for å styrke rettsvernet mot spredning av rasistiske ideer. Den hevder at klagerne etter de endringer som nylig er vedtatt i Grunnloven § 100 og straffeloven § 135 a, ikke lenger kan anses som ”potensielle offer” for rasediskrimi­ne­ring i strid med konvensjonen; en eventuell overtredelse kan bare referere seg til tids­rommet før disse endringene ble vedtatt.

8.5 En fullstendig revidert versjon av Grunnloven § 100 trådte i kraft 30. september 2004, og gir Stortinget utvidet fullmakt til å vedta lover mot rasistiske ytringer i samsvar med sine forpliktelser etter internasjonale konvensjoner. Stortinget har senere brukt denne nye full­makten til å endre straffelovens § 135 a med en bestemmelse om at rasistiske ytringer kan straffeforfølges selv om de ikke er spredt til allmennheten. Også rasistiske ytringer framsatt uaktsomt er nå forbudt, forsett trenger ikke være bevist. Strafferammen er økt fra 2 til 3 års fengsel. Domstolene må imidlertid foreta en avveining mellom straffeloven § 135 a og ytrings­friheten i det enkelte tilfelle. Ifølge konvensjonsparten står disse nylig iverksatte endrin­gene i kontrast til klagernes påstand om at dommen i Sjøliesaken ville skape presedens og at det vil bli vanskeligere å straffeforfølge spredning av rasediskriminering og rasehat. Videre henviser konvensjonsparten til at det er vedtatt en ny diskrimineringslov, der konven­sjonen er inkor­porert og der det fastsettes strafferettslige sanksjoner i alvorlige tilfeller av oppfordring til eller deltakelse i diskriminering, og som dermed utfyller de nye bestemmel­sene i § 135 a. Regjeringen arbeider også med å opprette et nytt diskrimineringsombud med mandat til å overvåke og håndheve disse nye bestemmelsene.

8.6 Konvensjonsparten anfører at komiteen, i lys av de endringer i konvensjonspartens lovgivning som er nevnt ovenfor og de følger disse får for klagernes status som ”potensielle offer”, bør revurdere sin beslutning om å behandle saken i henhold til regel 94, avsnitt 6 i komiteens forretningsorden, i hvert fall i den utstrekning klagen tar opp spørsmål vedrørende de generelle rettslige følgene av Høyesteretts dom. 18Anførselen lyder deretter: ”Regjeringen går imidlertid ut fra at komiteen foretar de vurderinger som måtte være nødvendige på dette punkt.”

8.7 Endelig bemerker konvensjonsparten at klagerne ikke har angitt hvordan Sjølies ytringer har vært til skade for deres mulighet til å nyte godt av materielle rettigheter beskyttet av konvensjonens artikkel 5.

Klagernes merknader til konvensjonspartens anførsler om realitetene

9.1 I sine kommentarer til konvensjonspartens anførsler, datert 4. juli 2005, henviser klagerne til sine tidligere innlegg der spørsmål angående sakens realiteter er drøftet. De under­streker det ubestridelige i at det med dagens norske rettstilstand fortsatt bare settes straff for tre av fire relevante kategorier av rasediskriminering som er nevnt i konvensjonens artik­kel 4; i strid med artikkel 4 og anbefaling nr. 15 kan ideer om rasemessig overlegenhet eller rasehat spres ustraffet.

9.2 Når det gjelder konvensjonspartens anmodning til komiteen om å ta opp igjen spørs­målet om hvorvidt klagesaken kunne behandles, hevder klagerne at komiteen må gjennomgå og vurdere klagen ut fra de fakta som forelå på det aktuelle tidspunktet, og ikke ut fra lovgiv­ning vedtatt i ettertid. Uansett er klagernes hovedanliggende, nemlig det faktum at loven ikke setter forbud mot alle typer forseelser etter konvensjonen, uendret etter den nye lovgivningen; klagerne er altså fortsatt potensielle offer.

9.3 Med hensyn til bestemmelsen om ”behørig hensyn” i artikkel 4 opprettholder klagerne påstanden om at det ikke er i strid med noe internasjonalt ytringsfrihetsprinsipp å gjøre alle fire forseelsestyper straffbare. Komiteen må etter deres syn foreta sin egen tolkning av de om­stridte utsagnene og ikke føye seg etter Høyesteretts tolkning. 19Det henvises til EMDs kjennelser: Lehideux and Isorni v France, 23.09.1998, app 24662/94 avsn. 50-53; og Jersild v Denmark, 23.09.1994, app 15890/89, avsn. 35. I sin karakteristikk av talen bemerker klagerne at det er vel kjent at Hess var Hitlers stedfortreder og fortrolige og med­virket til utarbeidelsen av Nürnberglovene. De hevder, i likhet med Høyesteretts mindretall, at enhver med elementære kunnskaper om Hitler og nasjonalsosialismen ville ha oppfattet Sjølies tale dit hen at taleren godtok og bifalt massevolden mot jødene i nazitiden.

9.4 Klagerne henviser til rettspraksis i EMD og FNs menneskerettskomité, som begge har gitt rasistiske og hatefulle ytringer lav beskyttelse etter ytringsfrihetsbestemmelsene i deres respektive konvensjoner. 20Det henvises særskilt til Jersild v Denmark, der rasistiske uttalelser fra ”Greenjackets” rettet mot afrikanere og utlendingar ikke ble ansett for å være beskyttet av ytringsfriheten, samt J.R.T and W.G. v Canada, klage nr. 104/1981, uttalelse vedtatt 6. april 1983. Ifølge klagerne har bestemmelsen om behørig hensyn til formål å beskytte mediene i deres rolle som informasjonskanal i spørsmål av offentlig interesse, forut­satt at hensikten ikke er å fremme rasehat. Det anføres at konvensjonsparten gir hatefulle ytringer langt høyere beskyttelse enn normene som er etablert i internasjonal rettspraksis tilsier. Klagerne påpeker videre at Høyesteretts dom i Sjøliesaken allerede har skapt betydelig presedens til tross for den nye lovgivningen som er trådt i kraft. De nevner en beslutning fattet av Oslopolitiet 31. mai 2005 om ikke å straffeforfølge lederen av en nynazistisk organisasjon for påstander om at jødene hadde drept millioner av ”hans folk”, at jødene burde ”renskes ut” og at de ikke var ”mennesker”, men ”parasitter”. Politiet henla saken med uttrykkelig henvis­ning til Sjøliesaken.

9.5 Klagerne påstår videre at å påberope seg ytringsfrihet i rasistisk og diskriminerende hensikt innebærer misbruk av deres rett til å framsette anførsler. De gjentar at Sjøliesaken har etablert et forhold mellom ytringsfriheten og rettsvernet mot hatefulle ytringer som innebærer at enkeltmennesker bare er beskyttet mot de aller entydigste og mest nedsettende bemerknin­gene, noe som kan medføre alvorlige krenkelser av en gruppes verdighet.

9.6 Endelig påpeker klagerne at Norge ikke forbyr rasistiske organisasjoner, og at Høyeste­rett i Sjøliesaken bygde på det syn at et slikt forbud ville være uakseptabelt, i strid med komiteens generelle anbefaling nr. 15 avsnitt 6.

Vurdering av realitetene

10.1 På grunnlag av artikkel 14 nr. 7 a) i FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for rasediskriminering har komiteen vurdert de opplysninger klagerne og konvensjonsparten har presentert.

10.2 Med hensyn til konvensjonspartens anmodning om at komiteen på bakgrunn av lov­endrin­ger som nylig er gjennomført og i henhold til regel 94 avsnitt 6 i komiteens forretnings­orden skulle revurdere sin beslutning om å ta opp saken, mener komiteen at den må gjennom­gå og vurdere klagen på grunnlag av de fakta som forelå på det aktuelle tidspunktet, uten hensyn til senere endringer i lovverket. Videre har klagerne henvist til minst én episode etter at lovendringene ble gjennomført der dommen i Sjøliesaken tilsynelatende ble tolket som et hinder mot å straffeforfølgelse hatefull tale.

10.3 Komiteen har merket seg konvensjonspartens oppfordring til komiteen om å vise behørig respekt for Høyesteretts bedømmelse av Sjøliesaken, ettersom retten har foretatt en grundig og uttømmende analyse, og likeledes konvensjonspartens påstand om at statene må gis en viss skjønnsmargin i avveiningen mellom forpliktelser etter konvensjonen og plikten til å verne om ytringsfriheten. Komiteen har da også fullt ut tatt hensyn til Høyesteretts dom, og er oppmerksom på analysen som inngår i denne. Komiteen mener imidlertid at det er dens plikt å sørge for at bestemmelsene i konvensjonens artikkel 4 anvendes i samsvar med tolkningen i komiteens generelle anbefaling nr. 15.

10.4 Spørsmålet i saken er om Sjølies uttalelser, riktig karakterisert, faller inn under noen av de typer forbudte ytringer som omfattes av artikkel 4, og om de i så fall er beskyttet av klausulen om ”behørig hensyn” til ytringsfriheten. I spørsmålet om hvordan talen skal karak­teriseres, er komiteen ikke enig i analysen til Høyesteretts flertall. Selv om talens innhold objektivt sett er absurd, er mangelen på logikk i enkelte utsagn ikke relevant for vurderingen av om disse er i strid med artikkel 4. I talen sa Sjølie at hans ”folk og land [blir] plyndret og ødelagt av jødene som suger vårt land tomt for rikdom og erstatter det med umoral og unorske tanker.” Deretter henviser han ikke bare til Rudolf Hess, som talen ble holdt til minne om, men også til Adolf Hitler og deres prinsipper; han påpeker at hans gruppe vil ”følge deres fotspor og kjempe for det vi tror på”. Komiteen mener at disse uttalelsene inneholder ideer basert på rasemessig overlegenhet eller rasehat; ærbødigheten overfor Hitler og hans prin­sipper og ”fotspor” må etter komiteens syn forstås som en tilskyndelse til rasediskriminering, om ikke også til vold.

10.5 Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt disse uttalelsene er beskyttet av klausulen om ”behørig hensyn” i artikkel 4, merker komiteen seg at prinsippet om ytringsfrihet har blitt gitt et lavere beskyttelsesnivå i saker om rasistiske og hatefulle ytringer som har vært behandlet av andre internasjonale organer, og at komiteens egen generelle anbefaling nr. 15 klart sier at forbudet mot alle ideer basert på rasemessig overlegenhet eller rasehat er forenlig med retten til menings- og ytringsfrihet. 21Se avsnitt 4. Komiteen merker seg at bestemmelsen om ”behørig hensyn­tagen” gjelder generelt for alle prinsipper som er nedfelt i Verdenserklæringen om menneske­rettighetene, ikke bare ytringsfriheten. Å begrense ytringsfrihetens rolle i forbindelse med artikkel 4 betyr altså ikke at klausulen om behørig hensyntagen mister sitt meningsinnhold, særlig ettersom alle internasjonale instrumenter til vern om ytringsfriheten åpner for at denne retten under visse omstendigheter kan innskrenkes. Komiteen slutter at Sjølies uttalelser, gitt at de var av særdeles/åpenbart nedsettende karakter, ikke er beskyttet av klausulen om behørig hensyntagen, og at Høyesteretts frikjennelse av Sjølie derfor forårsaket en overtredelse av konvensjonens artikkel 4 og dermed også artikkel 6.

10.6 Når det til slutt gjelder konvensjonspartens anførsel om at klagerne ikke har påvist hvor­dan Sjølies uttalelser negativt har påvirket deres adgang til å nyte godt av materielle rettigheter beskyttet av konvensjonens artikkel 5, mener komiteen at dens kompetanse til å motta og vurdere klager etter artikkel 14 ikke er begrenset til klager med påstand om brudd på en eller flere av rettighetene som omfattes av artikkel 5. Artikkel 14 sier snarere at komiteen kan motta klager angående ”enhver av de rettigheter som er fastsatt i konvensjonen.” Den vide ordlyden indikerer at de aktuelle rettighetene er å finne i mer enn én bestemmelse i konvensjonen. Det faktum at artikkel 4 omhandler konvensjonspartenes forpliktelser, og ikke enkeltpersoners iboende rettigheter, betyr for øvrig ikke at dette er saker som skal overlates til konvensjonspartenes nasjonale jurisdiksjon og som dermed er immune mot vurdering etter artikkel 14. Hvis dette var tilfelle, ville beskyttelsessystemet som konvensjonen etablerer, være betydelig svekket. Komiteens slutning forsterkes av ordlyden i konvensjonens artikkel 6, som forplikter konvensjonspartene til å sikre alle enkeltmennesker innenfor deres jurisdik­sjons­område effektivt vern og effektive rettsmidler mot ethvert tilfelle av rasediskriminering som krenker deres ”menneskerettigheter” etter konvensjonen. Etter komiteens syn bekrefter denne ordlyden at konvensjonens ”rettigheter” ikke er begrenset til artikkel 5. Endelig minner komiteen om at den tidligere har behandlet klager etter artikkel 14 der det ikke har vært påstått noe brudd på artikkel 5. 22Se for eksempel klage nr. 10/1997, Ziad Ben Ahmed Habassi v Denmark, uttalelse vedtatt 17. mars 1999, avsnitt 9.3 og 10, der komiteen fant brudd på artikkel 2 og 6; klage nr. 16/1999, Kashif Ahmed v Denmark, uttalelse vedtatt 13. mars 2000, avnitt 6.2 – 9, der komiteen fant brudd på artikkel 6; klage nr. 27/2002, Kamal Qureshi v Denmark, uttalelse vedtatt 19. august 2003, avsnitt 7.1 – 9.

11. Komiteen for avskaffelse av rasediskriminering er i medhold av artikkel 14 nr. 7 i FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for rasediskriminering kommet til at de framlagte fakta viser at det er skjedd krenkelser av konvensjonens artikkel 4 og 6.

12. Komiteen anbefaler at konvensjonsparten treffer tiltak for å sikre at uttalelser som de Sjølie fremsatte i sin tale, ikke beskyttes av ytringsfriheten i norsk rett.

13. Komiteen ønsker, innen seks måneder, å motta opplysninger fra konvensjonsparten om de tiltak som iverksettes på bakgrunn av komiteens uttalelse. Konvensjonsparten anmodes også om å sørge for at komiteens uttalelse får bred publisitet.

[Utferdiget på engelsk, fransk, spansk og russisk, hvorav engelsk er originalversjon. Vil senere også inngå på arabisk og kinesisk i komiteens årsrapport til Generalforsamlingen.]