Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

St.meld. nr. 49 (2008-2009)

Framtidas museum— Forvaltning, forskning, formidling, fornying

Til innholdsfortegnelse

Del 1
Innledning og mål

1 Innledning

1.1 Bakgrunn

Sammen med arkiver og biblioteker utgjør museene hoveddelen av vårt kollektive samfunnsminne. Museenes hovedoppgave er å samle inn, forvalte, forske i og formidle kunnskap om gjenstander og andre materielle vitnesbyrd, enten de kommer fra naturen eller er menneskeskapte. For å kunne ta frem kunnskapspotensialet i materielle kulturuttrykk må museene legge vekt på å forstå gjenstandene i sin sammenheng. De må «leses» og tolkes for å kunne forstås som uttrykk for menneskelig kreativitet og aktivitet.

Museene i Norge har hvert år ca. 10 millioner besøkende. Dette gir en besøksfrekvens per innbygger på over to, noe som er relativt høyt i internasjonal sammenheng. Museene har over mange år vist seg å ha en stabil besøksbase ved at ca. 43 prosent av befolkningen jevnlig besøker museer, jf. Norsk kulturbarometer 2008.

Gjennom siste halvdel av 1900-tallet økte antallet museumsenheter betraktelig. Gjennomgående var museumslandskapet befolket med små institusjoner med begrensete ressurser både faglig og økonomisk. Samtidig representerer museumsdrift sammensatte og til dels kostbare oppgaver, som omfatter både å sikre og bevare samlingene og å drive en kunnskapsbasert og dialogorientert formidlingsaktivitet. Det kreves gode lokaler med strenge krav til klimaforhold, brann- og tyverisikring, og det er behov for variert spesialistkompetanse for å kunne ivareta forsknings- og formidlingsoppgaver. Dette misforholdet mellom institusjonenes faglige og økonomiske soliditet og kompleksiteten i de museumsfaglige oppgavene var en av årsakene til at Kultur- og kirkedepartementet lanserte en omfattende museumsreform i St. meld. nr. 22 (1999–2000) Kjelder til kunnskap og oppleving , abm-meldingen.

Arbeidet med reformen kom i gang i 2001, og denne meldingen gjør opp status for arbeidet. Flere av konsolideringsprosessene er ikke avsluttet, og meldingen gir ikke en fullstendig evaluering av alle sider ved reformarbeidet. Erfaringene er likevel såpass omfattende, spesielt når det gjelder den strukturelle og organisatoriske delen av reformarbeidet, at det kan danne grunnlag for en videreføring av arbeidet for institusjonene i Kultur- og kirkedepartementets museumsnettverk.

Stortinget ga sin tilslutning til abm-meldingen i behandling 1. desember år 2000, jf. Innst. S. nr. 46 (2000–2001). Abm-meldingen pekte på at det norske museumslandskapet var kjennetegnet av mange små museer og mangelfull samordning. Det var på dette tidspunktet registrert 800 museer og samlinger fordelt på 700 administrative enheter. Av disse mottok over 300 sentrale midler gjennom ordninger under Kulturdepartementet, de fleste under en tilskuddsordning forvaltet av fylkeskommunene. Et tilsvarende antall museer hadde utelukkende regional og/eller lokal finansiering. Dette var i stor grad et selvgrodd museumslandskap der private og lokale initiativ har stått bak.

Hovedtiltaket i abm-meldingen var forslaget om bedre strukturering av museumslandskapet. Målet var en struktur der hvert fylke har et mindre antall museer med en så sterk faglig og økonomisk plattform at de kan inngå i et nasjonalt museumsnettverk. Meldingen gikk grundig inn på fordelene med regionale konsolideringer og nasjonalt nettverk. Det ble også foreslått en samordning av kunstmuseer i Oslo-området.

Et operativt ansvar ble gitt til Norsk museumsutvikling (fra 2003 ABM-utvikling) for å gjennomgå strukturen på museumsfeltet i samarbeid med fylkeskommunene.

I tråd med nettverkstenkningen, slo abm-meldingen fast at det ikke var tjenlig å opprettholde de ulike kategoriene tilskuddsordninger som da fantes. Museene var delt i nasjonale institusjoner, knutepunktinstitusjoner og museer som fikk midler over en generell tilskuddsordning. Målet var å samle disse forvaltningsmessig for å få et dynamisk samspill mellom alle museene med tilskudd over det statlige kulturbudsjettet.

Abm-meldingen la videre opp til et delt finansieringsansvar mellom stat og region som hovedprinsipp. Det ble pekt på alternativet med direkte statstilskudd der staten bidrar inntil 60 prosent og regionen med minst 40 prosent.

I sammenheng med strukturtiltaket ble det også pekt på behov for kvalitativ utvikling av museumsfunksjoner som samlingsforvaltning, formidling og vedlikehold. Utfordringer ble også definert innen museumsfaglige fokusområder som kystkultur, industri og sørvisnæringer, økologi og miljøvern, handlingsbåren kunnskap, dessuten den flerkulturelle utfordringen.

Meldingen skisserte en opptrapping i det statlige driftstilskuddet til museene på 202 mill. 1999-kroner over en femårsperiode. Jf. omtale av driftstilskudd i kap. 5.7.

1.2 Sammendrag

Denne meldingen er strukturert i tre hoveddeler. Del I Hovedmål beskriver bakgrunn og overordnede mål for museumspolitikken. Det gjøres rede for mål, bakgrunn og gjennomføring av museumsreformen og mål for meldingen.

Del II Status er en statusrapport for museumssektoren. Kap. 3, 4 og 5 viser endringer og utviklingstrekk i reformperioden både når det gjelder organisering og aktivitet for museene som mottar tilskudd fra Kultur- og kirkedepartementet. En visuell framstilling på fylkesvise kart viser hvordan museer har gått sammen i nye enheter. Hvert museum beskrives med profil og nøkkeltall. Deretter presenteres de faglige museumsnettverkene. Med utgangspunkt i den årlige museumsstatistikken og innspill fra museene, gjøres det så rede for endringer på feltet når det gjelder formidling, forskning, utvikling og forvaltning av samlingene, organisasjon, administrasjon og økonomi, samt offentlige tilskudd. I del II beskrives også status for arbeidet med minoriteter og kulturelt mangfold (kap. 6), samiske museer (kap. 7) og andre departementers aktivitet på museums- og kulturminnefeltet (kap. 8).

Del III Tiltak behandles aktuelle utfordringer med tilhørende vurderinger og tiltak. Mens museumsreformen har vært preget av strukturendringer, vil det i årene som kommer legges økt vekt på å utvikle museenes innhold og aktivitet. Et overordnet perspektiv er museenes samfunnsrolle. Museene skal være profilerte samfunnsinstitusjoner. Det vil være en hovedmålsetting for det videre arbeidet å stimulere museene til solid faglig innsats i utøvelsen av samfunnsrollen. Institusjonene vil selv måtte ha hovedansvar for å styrke den faglige aktiviteten. De faglige nettverkene og fellestiltak vil være viktige verktøy i denne utviklingen og ABM-utvikling vil få et tydelig mandat for å medvirke til samordning, nytenking og kompetanseheving. Sentrale områder for tiltak vil være bygnings- og arenautvikling, digitalisering, samlingsutvikling og forskning, samlingsforvaltning, formidling og kommunikasjon samt utvikling av museene som organisasjoner.

Økonomiske og administrative konsekvenser av meldingen blir presentert i kap. 17.

2 Mål

2.1 Museumsreformens mål

I abm-meldingen ble det understreket at museene må arbeide og fungere i et todelt perspektiv: de skal ha sitt primære nedslagsfelt i sine lokale og regionale miljøer, samtidig som de skal inngå i et nasjonalt museumsnettverk. I St.meld. nr. 48 (2002–2003) Kulturpolitikk fram mot 2014 , kulturmeldingen, er intensjonen med museumsreformen oppsummert på følgende måte:

«Siktemålet er å få til ei institusjonell opprydding, slik at ein i kvart fylke vert sitjande att med eit mindre tal konsoliderte museum eller museumsnettverk, dvs. einingar med ei så sterk fagleg og økonomisk plattform at dei på ein meiningsfull måte kan inngå i eit samla nasjonalt nettverk. Tanken er ikkje å sentralisera, og det er lagt vekt på at lokale museum skal bestå som formidlingsarenaer innanfor ein konsolidert fagleg og institusjonell struktur. Oppsummert er dei retningsgjevande prinsippa å bevara og styrkja lokalt engasjement og deltaking i kulturvernet, å tryggja fagleg kompetanse på regionalt nivå og å samordna musea i eit nasjonalt nettverk.» (s. 178).

Fram til nå har institusjonene, med bistand fra fylkeskommunene, ABM-utvikling og delvis også departementet, lagt ned et stort arbeid i å samorganisere en rekke museumsenheter til større og mer slagkraftige enheter. I noen grad er det rett å si at hovedpersepektivet har vært innrettet på de strukturelle og organisatoriske aspektene i museumsreformen.

Samtidig er det på sin plass å understreke at det primære målet med museumsreformen var å skape sterkere museumsfaglige institusjoner som kan gå aktivt inn i de mange utfordringene i museenes samfunnsrolle. Denne faglige dimensjonen ved reformen uttrykkes slik i kulturmeldingen:

«Som lekk i restruktureringa av museumslandskapet tok abm-meldinga til orde for ei kvalitativ oppgradering over eit breitt felt. Det skal leggjast vekt på å opparbeida spesiell handverkskompetanse for vedlikehald av verneverdige bygningar og teknisk-industrielle kulturminne, å utvikla tiltak for standardheving og auka aktivitet når det gjeld drifts- og vedlikehaldoppgåver, dokumentasjon og bevaring, formidling og undervisning for ulike aldersgrupper, og det er eit mål å etablera kvalifiserte konserveringstenester i kvart fylke. Det er naudsynt å oppgradera samiske museum og leggja til rette for museumstiltak for nasjonale minoritetar og innvandrargrupper og såleis prioritera den fleirkulturelle utfordringa.» (s. 178).

2.2 Arbeidet med museumsreformen

Det har vært nedlagt et omfattende arbeid fra museene og forvaltningsaktørene for å oppnå den endringen i museumslandskapet vi ser i dag. Museene har i hovedsak vist stor evne og vilje til omstilling og nytenking. Et sentralt punkt i gjennomføringen av reformen er dialogen mellom staten og øvrige forvaltningsnivåer.

ABM-utvikling (før 2003 Norsk museumsutvikling) har vært den operative statlige aktøren i museumsreformen og har basert arbeidet på nær kontakt med øvrige forvaltningsnivåer og med museumsmiljøene.

Fra statlig side har det i arbeidet vært viktig å balansere reformens signaler med museenes selvstendige ansvar for utviklingen. ABM-utvikling har derfor lagt vekt på seminarer og publikasjoner som gir både informasjon, konkrete råd og inspirasjon, jf. vedlegg 1.

Det har også vært lagt vekt på å ha en god dialog med Norges museumsforbund, flere seminarer har vært arrangert i samarbeid mellom Norges museumsforbund og ABM-utvikling. Museumsreformen har også vært et sentralt tema på museumsforbundets årlige landsmøter.

ABM-utvikling har hvert år i perioden 2001–2009 gjennomført fylkesvise kontaktmøter med deltakelse fra museene, kommuner og fylkeskommunen og i varirerende grad fylkespolitikere. I tillegg har ABM-utvikling vært tilgjengelig og deltatt i møter og seminarer for å drive prosesser framover.

Fylkesmøtene har gjennomgått en utvikling i reformperioden. I oppstarten bar de preg av brede møter med svært mange aktører, med stort behov for basisinformasjon om innhold i stortingsmeldinger og -proposisjoner. Det var ikke minst behov for klargjøring av kravene til en konsolidering, der signalene om lovregulert organisasjonsform, ett styre og én direktør ble understreket. Etter hvert ble reformen tydeligere, aktørene mer bevisste, og tenkningen endret seg fra «hvorfor» i retning av «med hvem» og «hvordan». I denne fasen har det vært mye dialog om økonomisk stimulering, juridiske spørsmål, organisasjonsutvikling og endringskompetanse.

ABM-utvikling har i dialogen lagt vekt på å balansere de ulike elementene reformen består av og poengtere reformens strukturelle grep som et verktøy for faglig utvikling. I reformens senere fase har det faglige innholdet blitt vektlagt i enda sterkere grad, med god respons og økende grad av diskusjon om museenes samfunnsrolle og relasjon til publikum.

Et ledd i arbeidet med museumsreformen har vært utviklingen av nasjonale museumsnettverk som beskrevet i kulturmeldingen: « Staten vil leggja til rette for nettverksorganisering av ei rad ulike museumsfunksjonar ved ulike museum over heile landet ». Etableringen av nettverk skjer på bakgrunn av innspill fra museene i dialog med ABM-utvikling, og i dag er det inngått avtaler med 24 museer om nettverksansvar på ulike områder. ABM-utvikling arrangerer årlige møter med de ansvarlige museene samlet, for utveksling av erfaringer og diskusjon om veien videre. Jf. omtale av nettverkene i kap. 3.21.

Fylkeskommunenes rolle

Fram til 2004 forvaltet fylkeskommunene både egne midler samt den statlige tilskuddsordningen til museene. Forvaltningen var forankret i fylkesvise museumsplaner, der både struktur og innhold i museumsutviklingen ble omtalt og vurdert. Omleggingen av den statlige tilskuddsordningen i statsbudsjettet i 2004, der statens driftsmidler fordeles direkte fra Kultur- og kirkedepartementet til det enkelte museum, bidro imidlertid til en forskyvning av tyngdepunktet fra fylkene til staten, med en tydeligere nasjonal museumspolitikk.

I lys av dette har ABM-utvikling lagt sterk vekt på å forankre reformarbeidet i fylkeskommunene, som en nødvendig regional drivkraft i prosessene for konsolidering. Samlet har fylkeskommunene vært sentrale i gjennomføringen, og flere har også stilt midler og ressurser til rådighet for å sikre gode prosesser underveis.

Hvert år har fylkeskommunene levert skriftlige innspill til ABM-utvikling med omtale av status og framdrift i museumsreformen. En viktig del av innspillene har vært fylkeskommunenes forslag til hvilke museer og prosesser som skulle prioriteres med nye stimuleringsmidler i statsbudsjettet. Som ledd i forberedelsen til forslag til statsbudsjett har ABM-utvikling hvert år med utgangspunkt i fylkeskommunenes innspill utarbeidet et notat til Kultur- og kirkedepartementet, med en omtale av situasjonen i hvert fylke, oversikt over fylkeskommunenes prioriteringer, samt ABM-utvikling egne vurderinger og prioriteringer.

I november 2008 i brev fra Kultur- og kirkedepartementet ble alle fylkeskommunene bedt om en kortfattet framstilling av arbeidet med museumsreformen. Informasjonen gir inntrykk av stor variasjon. Fem av 19 fylkeskommuner har utarbeidet økonomiske avtaler med kommunene, og seks fylkeskommuner har en form for avtale direkte med museene.

12 fylkeskommuner oppnevner styremedlemmer til museene, noen fylkeskommuner oppnevner kun til enkelte museer, to fylkeskommuner har på prinsipielt grunnlag konkludert med ikke å ville oppnevne styremedlemmer til museene.

Fylkeskommunenes tilbakemeldinger gir i liten grad holdepunkter for at reformen har bidratt til økende abm-samarbeid. Det samme kan sies om museenes forhold til kulturminneforvaltningen, selv om det her er noe mer signaler av økt rolle og samarbeid, særlig innen håndverk og bygningsvern.

Status for museumsplaner er varierende. Det synes imidlertid som at arbeidet med struktur har bidratt til stor aktivitet i flere av fylkeskommunene, noe som også kommer til uttrykk i utforming av nye museumsplaner.

Museumsreformens strukturelle grep har i liten grad berørt museer under andre departementer enn Kultur- og kirkedepartementet (universitets- og etatsmuseene). Imidlertid er alle museer, uavhengig av forvaltningsmessig kontaktpunkt, invitert til å ta del i de nasjonale museumsnettverkene, og flere er aktive deltakere.

2.3 Mål for videre utvikling av museumssektoren

Regjeringa vil realisere kulturløftet gjennom en opptrapping av kultursatsingen til en prosent av statsbudsjettet innen 2014.

Målet med denne meldingen, er å legge til rette for å styrke den faglige dimensjonen i de enhetene som nå inngår i det nasjonale museumsnettverket. Deler av det økonomiske grunnlaget er allerede på plass. Nå skal utvikling av museene som museumsfaglige kunnskapssentra og solide organisasjoner prioriteres. Museene skal bli i bedre stand til å utvikle seg som profilerte samfunnsinstitusjoner.

Departementet vil i det videre arbeidet legge til rette for at museene kan styrke sine faglige profiler. Her er det viktig at det settes i gang tiltak som sikrer faglig utvikling over hele aktivitetsfeltet, likevel uten at det legges opp til at alt er like viktig og at alle tiltak skal skje samtidig. I et kulturpolitisk perspektiv er det viktig å skape rammevilkår som stimulerer museene til faglig solid innsats i utøvelsen av deres samfunnsrolle.

Følgende hovedmål foreslås for museumssektoren:

Forvaltning : Museenes samlinger skal sikres og bevares best mulig for ettertiden og gjøres tilgjengelig for publikum og for forskning. Viktige delmål vil være gode sikrings- og bevaringsforhold samt prioritering og koordinering av samlingene.

Forskning : Forskning og kunnskapsutvikling ved museene er et nødvendig faglig grunnlag for innsamling, dokumentasjon og formidling. Et delmål vil være økt forskningssamarbeid, både i museumsnettverket og mellom museene og forsk­ningsmiljøer i kunnskapssektoren.

Formidling : Museene skal nå publikum med kunnskap og opplevelse og være tilgjengelig for alle. Det innebærer målrettet tilrettelegging for ulike grupper og aktuell formidling som fremmer kritisk refleksjon og skapende innsikt.

Fornying : Gjennom faglig utvikling, nytenking og profesjonalisering, skal museene være oppdaterte og aktuelle i alle deler av sin virksomhet, være solide institusjoner og ha en aktiv samfunnsrolle. Et delmål vil være å utvikle digital forvaltning og formidling.

Det understrekes at institusjonene selv må bære hovedansvaret for å styrke den interne faglige aktiviteten. Fra statlig side vil det bli lagt spesiell vekt på tiltak som styrker samarbeid mellom institusjonene, mellom det nasjonale museumsnettverket og museer utenfor dette nettverket og på fellestiltak, blant annet innenfor digitalisering, som ikke kan løses innenfor enkeltinstitusjoner. ABM-utvikling vil få et tydelig mandat i gjennomføringen av dette arbeidet.

2.4 Andre dokumenter

Brosjyren «Museumsreformen – konsoliderte enheter og nasjonale nettverk» ble utgitt av Norsk Museumsutvikling i 2001 for å formidle hovedpunktene i abm-meldingen. Sentrale punkter ble utdypet og det ble skissert en stillingsramme for en konsolidert enhet på minimum 8-10 stillinger.

St.meld. nr 48 (2002–2003) Kulturpolitikk fram mot 2014 , kalt kulturmeldingen, videreførte og utdypet signalene i abm-meldingen. Meldingen varslet den kommende finansieringsordningen der alle museene med statstilskudd blir samlet på en budsjettpost fra 2004. Planene for Nasjonalmuseet for kunst ble utdypet og planer for et landsdekkende formidlingsnettverk for kunst ble presentert.

ABM-utvikling ble evaluert i 2008 av Direktoratet for forvaltning og ikt (DIFI) på oppdrag fra Kultur- og kirkedepartementet ( DIFI rapport 2008:9 ). Når det gjelder museumsreformen, viste evalueringen at et flertall av de lokale og regionale informantene fra museumssektoren er fornøyd med hvordan ABM-utvikling har bidratt i gjennomføringen av museumsreformen.

De årlige budsjettproposisjonene fra Kultur- og kirkedepartementet etter abm-meldingen har gitt oppdatert status i konsolideringsarbeidet og føringer for videre reformarbeid, samt en fyldig rapport fra ABM-utvikling om den faglige utviklingen på museumsfeltet.

Følgende stortingsmeldinger har relevans for museumsfeltet:

  • St.meld. nr. 15 (2000–2001) Nasjonale minoritetar i Noreg – Om statleg politikk overfor jødar, kvener, rom, romanifolket og skogfinnar (Kommunal- og regionaldepartementet)

  • St.meld. nr. 16 (2004–2005) Leve med kulturminner (Miljøverndepartementet)

  • St.meld. nr. 22 (2004–2005) Kultur og næring (Kultur- og kirkedepartementet)

  • St.meld. nr. 17 (2005–2006) 2008 som markeringsår for kulturelt mangfold (Kultur- og kirkedepartementet)

  • St.meld. nr. 15 (2007–2008) Tingenes tale. Universitetsmuseene (Kunnskapsdepartementet)

  • St.meld. nr. 24 (2008–2009) Nasjonal strategi for digital bevaring og formidling av kulturarv (Kultur- og kirkedepartementet)

Til toppen
Til dokumentets forside