St.meld. nr. 9 (1999-2000)

Svalbard

Til innholdsfortegnelse

10 Sjøsikkerhet og kartlegging

10.1 Sjøsikkerhet

10.1.1 Innledning

Skipstrafikken i farvannene rundt Svalbard er etter hvert blitt relativt omfattende og det foregår trafikk med nesten alle typer fartøyer, ikke minst i de kystnære farvannene. Det går bulk- og stykkgodsbåter til og fra Svalbard, og det drives internasjonalt fiske i fiskevernsonen. Det foregår også rekefiske i områdene. Turistbåttrafikken er betydelig i sommersesongen; mindre båter opererer ut fra Longyearbyen og store cruisebåter er innom både Longyearbyen og andre havner og fjorder på øygruppen.

Skipstrafikken utgjør i dag en av de største forurensningsfarene i farvannene rundt Svalbard. På grunn av de spesielle forhold som råder i Svalbards farvann, den mangelfulle sjøkartleggingen og de sparsomme navigasjonshjelpemidlene, er det en særlig risiko for sjøtrafikkulykker i området.

På flere områder skiller imidlertid ordningene for Svalbard seg fra fastlandet, både når det gjelder lovgivning og forvaltningsmyndighet. Verken havne- og farvannsloven eller losloven gjelder for Svalbard, og også på skipsfartslovgivningsområdet står øygruppen i en særstilling. Ansvaret for sjøtrafikksikkerheten i norske farvann ligger først og fremst hos Nærings- og handelsdepartementet og Fiskeridepartementet, med Sjøfartsdirektoratet og Kystdirektoratet som utøvende organer. Mens Sjøfartsdirektoratet har ansvaret for de krav som stilles til fartøyenes sikkerhet og sjødyktighet, har Kystdirektoratet ansvaret bl.a. for farledene, fyr- og merketjenesten, for visse navigasjonshjelpemidler og for lostjenesten.

10.1.2 Forhold av betydning for sjøsikkerheten

Norsk Polarinstitutt har ansvaret for fyrbelysning og oppmerking i svalbardfarvannene. Kystverket, som er tillagt ansvaret for slike navigasjonshjelpemidler langs kysten av det norske fastlandet, har vært brukt som konsulenter i dette arbeidet på Svalbard. Noen av navigasjonshjelpemidlene på Svalbard vedlikeholdes og drives av Trust Arktikugol. Norsk Polarinstitutt har på vegne av Luftfartsverket også driftsansvaret for en del aerolykter plassert i fjordene på vestkysten av Spitsbergen. Disse lyktene kan i noen grad brukes til navigasjonsveiledning for sjøfarten.

Navigasjonsforholdene rundt Svalbard er krevende. Naturlige fenomener som isforhold, værforhold, sig og kalving fra breer kan forårsake at selve farvannet langs kysten forandrer seg. Også dybdeforholdene i farvannene er vanskelige. Noen steder varierer dybden fra noen hundre meter til opp imot null innenfor et relativt lite område. Andre steder kan det være langgrunt. Tåke, strøm og isdrift gjør ofte seilas i farvannene krevende. Det er også til dels mangelfull sjøkartlegging og sparsomme navigasjonshjelpemidler i farvannene rundt Svalbard.

I motsetning til fastlandskysten, er det i dag ingen organisert lostjeneste for Svalbardområdet, og det er heller ikke regler om losplikt i farvannene rundt Svalbard. Fartøyer som er ukjente i området bruker av og til kjentmann. Det stilles ingen formelle krav til kvalifikasjoner fra myndighetenes side til personer som gjør tjeneste som kjentmann i området, og det er ingen sertifiseringsordning for slike.

Sjødyktighetslovens bestemmelser får anvendelse for norske skip i fart på Svalbard. Utenlandske skip blir i liten grad underlagt samme kontroll som på fastlandet. Regelverket om havnestatskontroll gjelder ikke for Svalbard, men det er gitt en egen forskrift av 29. juni 1984 om kontroll av passasjerskip. Denne gir sysselmannen myndighet til bl.a. å kontrollere at passasjerskip fra alle land har sertifikat for å føre passasjerer i Svalbards territorialfarvann. Det finnes ikke alminnelige seilingsforskrifter for noen del av Svalbard. Turistforskriften for Svalbard har bestemmelser om plikt til å gi melding til sysselmannen om seilingsplan og planlagte ilandstigninger. I regelverket om vern av Svalbards naturmiljø og kulturminner er det også bestemmelser som gir adgang for sysselmannen til å legge restriksjoner på ferdselen til sjøs.

10.1.3 Tiltak for å styrke sjøsikkerheten

Regjeringen er oppmerksom på økningen av sjøtrafikken rundt Svalbard. Denne har medført en forhøyet sikkerhetsrisiko i miljømessig sårbare områder og områder der redningstjenesten stilles overfor store utfordringer på grunn av værforhold, store avstander og begrenset evakueringskapasitet. Etter noen ulykker og flere «nestenulykker» i 1997 ble derfor Kystdirektoratet bedt om å legge fram forslag til tiltak, som på kort og lang sikt kunne bidra til å bedre sjøsikkerheten på Svalbard.

Tiltak som er foreslått fra Kystdirektoratet omfatter fastsettelse av egne regelverk der visse deler av fastlandslovgivningen om havner, farvann og lostjenesten gjøres gjeldende for Svalbard. Kystdirektoratet ønsker å innføre blant annet krav om farvannskunnskap, bruk av los eller kjentmann og bestemmelser om farvannsregulering og plikt til å sende ankomstmeldinger. Krav om isklasse, maksimalstørrelser, minimumssikt, isrestriksjoner, største tillatte fart, trafikkseparasjon og bestemmelser om regulering av møtende trafikk, bør etter Kystdirektoratets oppfatning fastsettes. Det er også foreslått at fyrbelysning og øvrig oppmerking på Svalbard oppgraderes. Kystdirektoratet har argumentert for å se på muligheten for å innføre en generell meldeplikt for fartøyer og hjemler for å gripe inn overfor enkeltfartøyer. Kystdirektoratet har anbefalt at det gjennomføres en kartlegging av forholdene ved Svalbard med tanke på sjøsikkerheten, tilsvarende den kartleggingen som har vært foretatt langs fastlandskysten.

Sjøfartsdirektoratet arbeider med en revisjon av regelverket for skip som ferdes i farvannene ved Svalbard. Regelverket som foreslås av Kystdirektoratet når det gjelder bruken av farvannene rundt Svalbard bør etter Sjøfartsdirektoratets vurdering også inneholde bestemmelser om krav til skipssertifikater og utrustning, og det kan også være aktuelt å la sjødyktighetsloven være hjemmelsgrunn­laget for forskrifter for sjøsikkerhet i farvannene rundt Svalbard. Sjøfartsdirektoratet har tatt til orde for å undersøke muligheten for å opprette farts­områder i farvannene rundt Svalbard.

Sysselmannen på Svalbard er på sin side i ferd med å utarbeide bestemmelser om regulering av cruisetrafikken gjennom Hinlopenstretet.

Også andre tiltak er aktuelle når det gjelder sjøsikkerheten i farvannene ved Svalbard, som for eksempel isovervåking, isvarsling og sjøkartlegging, jf. omtale i kap. 10.2.1 Sjøkartlegging.

For å få en samordnet plan for arbeidet med bedring av sjøsikkerheten på Svalbard, har regjeringen nedsatt en arbeidsgruppe som skal vurdere og samordne de ulike tiltak som er foreslått for å bedre sikkerheten i farvannene. Arbeidsgruppen består av representanter fra de aktuelle departementer og direktorater, samt fra Sysselmannen på Svalbard.

10.2 Kartlegging

10.2.1 Sjøkartlegging

På Svalbard omfatter såkalte kystnære farvann ca. 46 000   km2 . Av dette gjenstår det å kartlegge ca. 33 300   km2 . Dagens kart dekker først og fremst deler av vestkysten, samt en seilingskorridor gjennom Hinlopenstretet. I de nærmeste årene vil arbeidet med å utvide korridoren gjennom Hinlopenstretet bli prioritert med vekt på kartlegging av nødhavner, fluktmuligheter ved istrusler, o.l. Dernest vil grunne områder på vestsiden av Svalbard bli kartlagt. Målesesongen ved Svalbard er kort, ca. 3 måneder, avhengig av issituasjonen. Statens kartverk, som har ansvaret for sjøkartleggingen, har siden 1992 økt sin satsing på sjømåling og produksjon av nye sjøkart i prioriterte kystnære områder på Svalbard. Det sendes nå hvert år en sjømålingsekspedisjon til Svalbard og dette vil fortsette i årene fremover. Innføring av ny norskprodusert ekkoloddteknologi i 1999 har effektivisert arbeidet vesentlig, og produksjonen er mer enn tidoblet på under 10 år. Den økte satsingen har så langt bl.a. medført at det nå er utgitt nye sjøkart som dekker Freemansundet, Heleysundet, Sørporten, Hinlopenstretet og Fosterøyene. Med disse kartene er det også åpnet en ny seilingsled i Hinlopenstretet og til sammen bidrar dette til å bedre sikkerheten for seiling der.

Havområdene mangler stort sett systematisk kartlegging. Arbeidet med de kystnære områdene vil bli prioritert av hensyn til sikker seilas. Kartverket vil forsøke å få i stand avtaler om dataleveranser der havmåling kan kombineres med andre oppgaver, f.eks. forskning og kystvakt.

10.2.2 Landkartlegging

Norsk Polarinstitutt har ansvaret for den topografiske kartleggingen på Svalbard. Hovedinnsatsområdet for kartleggingsvirksomheten ved Norsk Polarinstitutt er produksjon av digitale topografiske kart (baser) i målestokk 1:100 000 (S100). For å kunne produsere gode kart er man avhengig av å ha et godt grunnlagsnett, gode passpunkter og magnetisme- og tidevannsmålinger. Denne typen målinger er en del av Polarinstituttets basisvirksomhet i kartleggingsarbeidet på Svalbard.

Mange av dagens kart er konstruert fra skråbilder fra 1936. Selv om disse er blitt overført til digital form, er behovet for ny kartlegging og ajourføring stort. Digitale kart blir stadig viktigere som basis for geografiske informasjonssystemer til bruk i forskning og forvaltning. Det vil derfor bli lagt vekt på å produsere og forvalte gode digitale kartdata til disse formålene. Prioritering av områder for ny kartlegging og ajourføring vil bli foretatt i samråd med aktuelle brukere. Det forventes at en ny heldigital produksjonslinje vil gi kortere produksjonstid og enklere ajourføring i fremtiden.

I tillegg til produksjon av tradisjonelle kartprodukter, vil bearbeidede flybildeprodukter som viser bilder som kart (ortofoto), ha et stort bruks­potensiale i fremtiden. Disse bildene har interessante anvendelsesmuligheter både innenfor forsk­ning og forvaltning. Norsk Polarinstitutt tar sikte på å ta nye flybilder hvert 10.–15. år.

Norsk Polarinstitutt vil også få et større ansvar for kart i store målestokker over tettbygde strøk på Svalbard. Kostnadene til flyfotografering og feltvirksomhet til denne type kart vil fordeles på brukerne.

Norsk Polarinstitutt har publisert geologiske kart i målestokk 1:500 000 over hele øygruppen. Instituttet har under utarbeiding mer detaljerte kart i målestokk 1:100 000 (vest for 20° Ø) og 1:250 000 (øst for 20° Ø), hvorav 15 av 42 kart er utgitt. Geologisk kartlegging forutsetter forsk­ningsmessig innsats for å forstå de geologiske strukturer. Norsk Polarinstitutt driver derfor geologiske forsk­ningsprosjekter på Svalbard, i samarbeid med andre nasjonale og internasjonale forsk­ningsmiljøer.

Norsk Polarinstitutt vil for øvrig gjennom sin nye produksjonslinje prioritere å tilpasse systemer og metoder til Statens Kartverks konsept, slik at det er mulig å trekke ut større effekt av samarbeidet i Polarmiljøsenteret i Tromsø.

Norsk Polarinstitutt ivaretar det generelle berggrunnsgeologiske og kvartærgeologiske kartleggingsansvaret på Svalbard. Det ressursgeologiske ansvaret ligger hos Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS.

10.2.3 Posisjonering

USA har bygd ut et system av satellitter for navigasjon og kartlegging, kalt Global Positioning System (GPS). Russland har et tilsvarande system. Ved hjelp av satellittene kan brukere over hele verden bestemme sin egen posisjon (bredde- og lengdegrad) uansett vær eller tid på døgnet. Verken USA eller Russland krever betaling av brukerne. GPS alene er likevel ikke nøyaktig nok for mange sivile formål. Slik nøyaktighet kan oppnås ved hjelp av tjenester (differensiell GPS) som overvåker GPS-systemet og kringkaster korreksjonssignal. Samtidig vil brukerne bli varslet om eventuelle feil i GPS, som for mange brukere er like viktig som økt nøyaktighet. Det er foreslått å etablere en differensiell referansestasjon for GPS på Svalbard. Dette vil bidra til styrking av sjøsikkerheten, jf. kap. 10.1.3 ovenfor.

Til dokumentets forside