St.meld. nr. 9 (1999-2000)

Svalbard

Til innholdsfortegnelse

6 Miljøvern

6.1 Innledning

Bevaring av Svalbards særegne villmarksnatur er ett av flere overordnede mål for svalbardpolitikken. Miljøvernet på Svalbard skal sikre at menneskelig tilstedeværelse og aktivitet holdes innenfor de rammer hensynet til bevaring av øygruppens særegne villmarksnatur setter.

Miljøvern som en integrert del av en helhetlig svalbardpolitikk, forutsetter en effektiv integrering av miljøvern i de ulike samfunnssektorene på Svalbard. Sektorene har et klart egenansvar for å bidra til å oppfylle regjeringens miljømål.

Forvaltningen av miljøet på Svalbard ble gitt en utførlig behandling i St.meld. nr. 22 (1994–95) Om miljøvern på Svalbard. I denne meldingen ble verdien av Svalbards særegne villmarksnatur og unike kulturminner grundig dokumentert. Påvirkningen av natur- og kulturmiljøet som følge av menneskelig virksomhet på og omkring øygruppen og ytre påvirkninger, ble også utførlig beskrevet. Det ble videre redegjort for miljøvernbestemmelsene og miljøvernforvaltningens grunnlag og organisering, samt internasjonale samarbeidsprosesser og forpliktelser som berører Svalbard. Disse beskrivelsene og redegjørelsene tjener som grunnlag også for denne meldingen. Hovedpunktene i meldingen fikk bred tilslutning i Stortinget, jf. Innst. S. nr. 11 (1995–96). De føringene Stortinget ga ved behandling av miljøvernmeldingen, har regjeringen lagt til grunn i denne meldingen.

I dette kapitlet redegjøres det for status og videre oppfølging av arbeidet med å oppfylle regjeringens miljømålsetninger for Svalbard. De viktigste utfordringene man står overfor når disse målene skal oppfylles, blir beskrevet og vurdert i lys av den senere tids utvikling og prognoser for ulike aktiviteter på øygruppen. Når det gjelder turisme, motorisert ferdsel, forskning, planer om videre kulldrift og utviklingen i de norske og russiske bosetningene, har situasjonen endret seg betydelig siden St.meld. nr. 22 (1994–95) ble fremmet. På denne bakgrunn blir det også varslet en del tiltak ut over det Stortinget ga sin tilslutning til ved behandlingen av meldingen. Regjeringen tar i denne meldingen i første rekke opp miljøvernspørsmål knyttet til Svalbard, dvs. landområdene og territorialfarvannet. Regional og langtranspor­tert forurensning, fiskerier i Barentshavet og klimaendringer er omtalt som ytre påvirkningsfaktorer.

6.2 Regjeringens mål om bevaring av Svalbards villmarksnatur

Regjeringen legger målet om bevaring av Svalbards særegne villmarksnatur til grunn for miljøvernpolitikken på Svalbard. Etter regjeringens syn skal Svalbard fremstå som et av verdens best forvaltede villmarksområder. Innenfor de rammer traktatsmessige og suverenitetsmessige hensyn setter, skal miljøhensyn veie tyngst ved konflikt mellom miljømålene og andre interesser.

En slik målsetning stiller krav til opprettholdelse av miljøets tilnærmede uberørthet når det gjelder sammenhengende villmark, flora, fauna og kulturminner . På Svalbard er fortsatt det meste av landarealene villmarkspregede etter den definisjonen som brukes i norsk naturforvaltning, jf. boks 6.1. Kun relativt små områder konsentrert rundt de fem bosetningene har i dag veier og andre tyngre, tekniske naturinngrep. Med unntak av bosetningene og deres nærområder, har øygruppen som helhet fortsatt preg av å være et stort, sammenhengende villmarksområde.

Boks 6.3 Villmarkspregede områder

I norsk naturforvaltning brukes begrepet villmarkspregede områder om landområder som befinner seg mer enn 5 kilometer fra tyngre tekniske naturinngrep som veier og kraftledninger mv. Definisjonen er basert på avstand til naturinngrepene, og sier følgelig ingenting om vegetasjon og dyreliv er påvirket av andre former for arealutnyttelse, beskatning av arter eller forurensning.

Regjeringens mål er at omfanget av villmarkspregede områder på Svalbard skal søkes opprettholdt, og at man skal søke å unngå at sammenhengende villmarksområder deles opp ved gjennomløpende naturinngrep. Målet omfatter imidlertid langt mer enn bevaring av villmarkspreget i teknisk forstand. Også flora, fauna og verneverdige kulturminner skal bevares tilnærmet uberørt. Dette betyr at økosystemene skal bevares intakte, og at de naturlige økologiske prosessene og det biologiske mangfoldet skal få utvikle seg tilnærmet upåvirket av menneskelig aktivitet. Representative og viktige kulturminner skal få ligge mest mulig uforstyrret, som en del av landskapet.

Boks 6.4 Regelverk og planer for miljøvernet på Svalbard.

På Svalbard er det gitt særskilte regler om miljøvern i den grad det har vært behov for det, i stedet for å gjøre fastlandslovgivningen gjeldende. Slike forskrifter er gitt med hjemmel i svalbardlovens §  4. Gjeldende regelverk på miljøvernområdet omfatter:

  • Generelle naturvernbestemmelser, gitt i forskrift om vern av naturmiljøet på Svalbard (Naturvernforskriften) fra 1983. Denne forskriften gjelder for Svalbard med tilliggende territorialfarvann. Unntaket er bestemmelsene om meldepliktig virksomhet, som ikke gjelder innenfor planområdene rundt bosetningene, så fremt de aktuelle tiltakene er i samsvar med godkjent arealplan utarbeidet etter arealplanforskriften (se nedenfor).

  • Bestemmelser om forvaltning og vern av arter, gitt i forskrifter om forvaltning av vilt og ferskvannsfisk på Svalbard og Jan Mayen fra 1978, forskrift om forvaltning av vilt på Svalbard fra 1996, og Forskrift om forvaltning av røye og andre ferskvannsorganismer på Svalbard fra 1997. Disse forskriftene gjelder for Svalbard med tilliggende territorialfarvann. I tillegg kommer Forskrift om opprettelse av 2 plantefredningsområder på Svalbard fra 1932, som omfatter vernebestemmelser for plantelivet innenfor to nærmere definerte geografiske områder på Sentral-Spitsbergen (se figur 6.1).

  • Bestemmelser om vern og forvaltning av kulturminner, gitt i forskrift om kulturminner påSvalbard fra 1992. Forskriften gjelder for Svalbard og tilliggende territorialfarvann.

  • Bestemmelser om vern av områder (områdevern), gitt i forskrift om opprettelse av fugle­reservater og større naturvernområder på Svalbard    fra   1973.   Denne   forskriften   omfatter vernebestemmelsene for de store naturreservatene og nasjonalparkene på Svalbard (se figur 6.1). Naturreservatet gir det strengeste vernet mot menneskelig aktivitet. Disse verneområdene utgjør til sammen 56   % av Svalbards landareal, og 72   % av sjøarealet innenfor territorialgrensen. Forskriften omfatter også vernebestemmelser for 15 fuglereservater langs vestkysten av Spitsbergen. Det er senere også opprettet to mindre naturreservater med tilhørende fredningsforskrifter i 1983 og 1984.

  • Bestemmelser om arealplanlegging i bosetningene, gitt i forskrift om arealplanlegging i bosetningene på Svalbard . Forskriften gjelder innenfor nærmere avgrensede planområder som omfatter bosetningene på Svalbard (se figur 6.1).

I tillegg til lover og forskrifter er det utviklet forvaltningsplaner og handlingsplaner for ulike deler av miljøvernet på Svalbard. Slike planer trekker opp retningslinjer for den fremtidige styringen av miljøvernet på Svalbard, og kan omfatte konkrete planer for iverksettelse av tiltak med hjemmel i de eksisterende miljøvernbestemmelsene, og forslag til nødvendige revisjoner av disse. Planene omfatter både langsiktige, generelle rammeplaner og mer detaljerte og saksavgrensede handlingsplaner. Forvaltningsplanen for turisme og friluftsliv på Svalbard for perioden 1995–1999 er et eksempel på en langsiktig rammeplan. Forvaltningsplan for Svalbardrein , og Forvaltningsplan for Nordvest-Spitsbergen nasjonalpark er eksempler på planer som er under utvikling innenfor områdene artsforvaltning og områdevern.

Svalbards villmarkspregede områder skal likevel kunne brukes og oppleves. Hovedutfordringen er å sikre at bruk og ferdsel i dag ikke reduserer områdenes omfang eller kvalitet på lengre sikt . Den menneskelige aktiviteten må derfor innrettes på en måte som sikrer at uønsket påvirkning og spor unngås så langt som mulig. Måten vi ferdes og opptrer på i naturen, bør også i minst mulig grad begrense andre menneskers mulighet til fullverdig villmarksopplevelser. Dette er særlig relevant når det gjelder motorisert ferdsel i terrenget. Bevaring av svalbardmiljøets tilnærmede uberørthet forutsetter klare rammer for all virksomhet på og omkring øygruppen, og effektive virkemidler som sikrer at påvirkningen på miljøet fra virksomhet både i og utenfor bosetningene blir minst mulig.

Figur 6.1 Grenser for verneområder, planteartsfredninger, arealplanområder
 og territorialfarvann på Svalbard

Figur 6.1 Grenser for verneområder, planteartsfredninger, arealplanområder og territorialfarvann på Svalbard

6.3 Oppfølging av regjeringens miljømål for Svalbard

6.3.1 Hovedelementene i regjeringens oppfølging

I St.meld. nr. 22 (1994–95) ble det varslet en rekke tiltak av overordnet karakter som vil få stor betydning for å oppfylle regjeringens miljømål for Svalbard. Dette omfatter både organisatoriske tiltak for å samle og effektivisere miljøvernforvaltningen, en omfattende oppgradering av miljøvernreglene, utarbeidelse av nye verne- og forvaltningsplaner, og styrking av kunnskapene om og overvåkingen av miljøet på Svalbard. Sammen med integrering av miljøhensyn i de ulike samfunnssektorene på Svalbard og internasjonalt samarbeid for å beskytte trekkende arter og hindre langtransportert forurensning, utgjør dette de viktigste elementene i regjeringens oppfølging. Andre sentrale virkemidler er informasjon og holdningsskapende arbeid, oppsyn og kontroll i terrenget, og straffeforfølging ved overtredelser av regelverket.

Miljøverndepartementet har foretatt en delegering av departementets myndighet etter miljøvernforskriftene til Direktoratet for naturforvaltning når det gjelder artsforvaltning, forvaltning av eksisterende og fremlegg om eventuelt nye verneområder, samt ferdsel, hytter, turisme og friluftsliv. Statens forurensningstilsyn er delegert myndighet når det gjelder beredskap mot akutt forurensning, opprydning, avfallshåndtering og utslippskrav. Riksantikvaren har hatt et overordnet ansvar for kulturminneforvaltningen siden 1991.

Det er opprettet en egen miljøvernavdeling ledet av en miljøvernsjef hos sysselmannen. Denne avdelingen har ansvaret for både forurensningstilsynet og natur- og kulturminneforvaltningen. Sysselmannen har et nært samarbeid med Direktoratet for naturforvaltning, Statens forurensningstilsyn, Riksantikvaren og Norsk Polarinstitutt under utforming og gjennomføring av arbeidsoppgavene.

Det ble i 1996 nedsatt et lovutvalg for å utarbeide forslag til en samlet miljøvernlov for Svalbard. Lovutvalget avga sin innstilling våren 1999 i NOU 1999:21 Lov om miljøvern på Svalbard. Lovforslaget er sendt på høring, og regjeringen vil følge opp og fremme et forslag til miljøvernlov for Stortinget.

I forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 22 (1994–95), ba Stortinget regjeringen om å legge fram forslag til nye verneområder på Svalbard der viktige landområder med biologisk produksjon sikres vern. Regjeringen tar sikte på å legge fram en verneplan for Svalbard med forslag til nye verneområder og forslag til omgjøring eller opphevelse av gamle plantelivsfredninger. Det vil også bli fremmet forslag til reviderte verneforskrifter for eksi­sterende verneområder. Arbeidet med verneplanen startet i 1998. Regjeringen har også utarbeidet et utkast til verneplan for Bjørnøya.

Et eget miljøovervåkingssystem for Svalbard og Jan Mayen er utarbeidet. Dette systemet vil inngå som en del av det nasjonale arbeidet med overvåking av biologisk mangfold. Det bygger på eksisterende overvåkingsaktiviteter, og knyttes opp til miljømålene for Svalbard gjennom indikatorer. Overvåkingssystemet omfatter både natur- og kulturmiljøer, og skal gjøre det lettere å evaluere måloppnåelsen og identifisere behov for ytterligere tiltak og nye virkemidler. Arbeidet skjer i samarbeid mellom Direktoratet for naturforvaltning, Norsk Polarinstitutt, Statens forurensningstilsyn, Riksantikvaren og sysselmannen.

Nedenfor er de viktigste utfordringene knyttet til ulike former for miljøpåvirkning fra menneskelig virksomhet beskrevet. Det blir også redegjort nærmere for regjeringens arbeid og planer for å møte disse utfordringene.

6.3.2 Arealforvaltning og naturinngrep utenfor bosetningene

Utfordringer

Bare en liten andel av Svalbards samlede landområder er hittil berørt av tyngre, tekniske naturinngrep og sporskader etter terrenggående kjøretøyer. Samtidig er noen av de biologisk rikeste og mest produktive delene av øygruppen ikke omfattet av vern, eller utilstrekkelig beskyttet.

Figur 6.2 

Figur 6.2

Tyngre tekniske naturinngrep og sporskader i områder med sammenhengende vegetasjonsdekke på det sentrale Spitsbergen

Skal man lykkes med å bevare omfanget av villmarkspregede naturområder og skjerme spesielt sårbare eller verneverdige naturområder mot fremtidige naturinngrep, er det avgjørende at det settes strenge vilkår for virksomhet som medfører inngrep utenfor de eksisterende bosetningene. Dette gjelder særlig for det sentrale Spitsbergen, der øygruppens biologisk rikeste landområder geografisk faller sammen med både hovedtyngden av den menneskelige aktiviteten og kjente forekomster av ressurser det kan bli aktuelt å utnytte i fremtiden. Fig. 6.2 viser naturinngrep og spor­skader som følge av menneskelig aktivitet på det sentrale Spitsbergen. Se også fig. 7.3. Ingen av de biologisk rikeste landområdene på det sentrale Spitsbergen har i dag noen særskilt beskyttelse mot naturinngrep i form av områdevern.

Det er særlig gjennomløpende «linjeinngrep» – for eksempel veier, rørledninger og kraftledninger – som kan få stor betydning for villmarkspreget. I denne forbindelse kan det nevnes at det russiske gruveselskapet Trust Arktikugol høsten 1999 har søkt sysselmannen om å anlegge vei fra Barentsburg til Colesbukta etter en nærmere angitt trasé.

I det åpne landskapet som er typisk for de store dalførene og kystslettene på det sentrale Spitsbergen, vil slike inngrep ha store landskapsmessige og estetiske konsekvenser. Inngrepene kan bli synlige over lange avstander og føre til bortfall av villmarkspreget over store områder. På grunn av sparsom vegetasjon og permafrost er terrengoverflaten meget sårbar for fysiske inngrep, samtidig som veibygging og andre konstruksjoner i perma­frostområder krever relativt omfattende fysiske inngrep. Veiutbygging og økt ferdsel kan også føre til endringer i svalbardreinens tradisjonelle bruk av beite- og kalvingsområder. Blant annet i Nord-Amerika har man dokumentert slike virkninger over langt større områder enn de som er direkte berørt av inngrepene.

Oppfølging

Flere tiltak kan bidra til å forhindre at nye naturinngrep reduserer eller splitter opp de villmarkspregede områdene som ikke er vernet. Dette vil bli gjort dels ved å styrke det generelle regelverket som regulerer adgangen til å foreta inngrep i ikke-vernede områder, og dels gjennom opprettelse av nye verneområder.

I utkastet til miljøvernlov for Svalbard, foreslås restriktive regler når det gjelder å gi tillatelse til og vilkår for virksomhet som medfører tyngre naturinngrep utenfor bosetningene. Ved konflikt mellom miljøverdier og andre interesser skal miljøhensynene veie tyngst. Dette er nødvendig både for å unngå tap av villmarkspregede områder, og for å skjerme biologisk verdifulle og sårbare naturområder mot inngrep.

Regjeringen legger opp til at alle typer tekniske inngrep utenfor planområdene som omgir bosetningene skal kreve særskilt tillatelse fra sysselmannen, og at det skal stilles krav til miljøkonsekvensutredning av alle inngrep som kan antas å ha mer enn ubetydelige virkninger på naturmiljøet. Vurderinger av om det skal gis tillatelse eller ikke, bør bygge på konsekvensutredningen og legge spesiell vekt på inngrepenes betydning for villmarkspreget eller særskilte verneverdier.

I tilfeller der det gis tillatelse til virksomhet som krever naturinngrep utenfor planområdene, bør det settes strenge vilkår med hensyn til inngrepenes omfang, lokalisering og fysiske utforming, til ferdsel og annen aktivitet knyttet til inngrepene, og til opprydding og eventuell restaurering av de berørte områdene når aktiviteten avsluttes. Siktemålet med vilkårene bør være å minimalisere omfanget og konsekvensene av naturinngrep knyttet til aktiviteten, og at inngrep så langt som mulig gjennomføres på en måte som gjør det mulig å bringe de berørte områdene tilbake til sin opprinnelige naturtilstand ved virksomhetens opphør.

Regjeringen vil imidlertid understreke forskjellen i forhold til verneområdene, der det med de begrensede unntak som er gitt i vernebestemmelsene, ikke er adgang til å gi tillatelse til tekniske naturinngrep. Opprettelse av nye verneområder vil kunne bidra til å sikre noen av de biologisk rikeste av de villmarkspregede områdene mot nye naturinngrep. Den videre prosessen fram mot eventuell opprettelse av nye verneområder er beskrevet i kap. 6.3.4 Områdevern.

For å holde oversikt over arealforvaltning og naturinngrep bør avgrensningene koordinatfestes og legges inn i digitale databaser etter samme normer som gjelder på fastlandet. Dette vil samtidig være et fremtidsrettet tiltak for ajourhold etter hvert som digitale kart vil dekke Svalbard.

6.3.3 Motorisert ferdsel

Utfordringer

Siden Svalbard ikke har noe veisystem som forbinder de ulike bosetningene, foregår all ferdsel og transport utenfor bosetningene enten med båt, luftfartøy eller terrenggående kjøretøy. Denne ferdselen er knyttet både til næringsvirksomhet, forvaltning, forskning og fritidsaktivitet. Spesielt snøscootertrafikken, men også båttrafikken har økt de senere år som følge av den økte tilstrømningen til øygruppen.

Det har vært en kraftig økning i turismen på Svalbard de siste årene. Siden 1992 har antall gjestedøgn i Longyearbyen økt fra ca. 20 000 til over 45 000 i 1998, en økning på ca. 125   % på fem år. Se nærmere om dette i kap 7.4.4 Reiseliv. Det økende antallet turister gjenspeiler seg i en kraftig vekst i snøscootertrafikken med utgangspunkt i Longyearbyen. Antall utleiedøgn for snøscootere er firedoblet siden 1992 og har nå nådd over 5000 utleiedøgn på ett år.

Salget av bensin i Longyearbyen i snøscootersesongen fra januar 1996 – juli 1999 gir en indikasjon på den samlede snøscootertrafikken, jf. figur 6.3. Salget av bensin økte t.o.m. sesongen 1998, men viser en viss nedgang for sesongen 1999. De fastboendes bruk av snøscooter antas å være forholdsvis stabil, både med hensyn til volum og kjøremønster, og er i stor grad knyttet til kjøring mellom bosetningene og bruk av hytter.

Fra slutten av 1980-tallet og fram til 1993 var det en markert nedgang i helikoptertrafikken på Svalbard. Men etter 1993 har det igjen vært en økning, som følge av økt bruk av helikopter i forskningsøyemed, oppsynsvirksomhet og i forbindelse med bl.a. redningsoppdrag, ambulansetjeneste og assistanse til fiskeflåten. Det brukes også helikopter i turistvirksomheten, bl.a. ved frakt av passasjerer og gods til og fra skip. Selv om omfanget er beskjedent, synes interessen for helikopterturisme på Svalbard å være til stede.

Omfanget av oversjøisk cruiseturisme i sommerhalvåret har lenge holdt seg relativt konstant, men kystcruisetrafikken har vist en økning de siste to årene. Cruiseturismen er fortsatt konsentrert om et begrenset antall ilandstigningspunkter på Nordvest-Spitsbergen. Denne konsentrasjonen gir imidlertid også uheldige miljøvirkninger, ikke minst i form av slitasje på sårbare kulturminnelokaliteter. Store cruiseskip kan ha betydelige mengder tung bunkersolje ombord, og representerer derfor en betydelig forurensningsrisiko ved grunnstøting eller forlis, se kap. 6.3.10 Akutt forurensning.

Figur 6.3 Bensinforbruk i Longyearbyen januar 1996–juli 1999

Figur 6.3 Bensinforbruk i Longyearbyen januar 1996–juli 1999

Økningen av turiststrømmen og den motoriserte ferdselen har gått langt raskere enn det som ble forutsatt under arbeidet med St.meld. nr. 22 (1994–95). Reiselivsnæringen har fulgt opp sitt sektoransvar gjennom en del selvpålagte restriksjoner og regler for organisert motorisert ferdsel i reiselivssammenheng. Dette gjelder spesielt for snøscootertrafikken, og har bidratt til å dempe de negative virkningene av det økte ferdselsvolumet både når det gjelder naturmiljøet og opplevelseskvalitetene for dem som ferdes i de mest belastede områdene.

Også endringer i omfanget og typen av aktivitet i bosetninger utenfor Longyearbyen, kan få stor betydning for det fremtidige ferdselsmønstret. Fortsatt kulldrift i Svea innebærer trafikk mellom Longyearbyen og Svea, og en økt bruk av snøscooter og småbåter i fritidsøyemed med Svea som utgangspunkt. Eventuell økt kullproduksjon vil medføre flere kullskip i Van Mijenfjorden. Det skjer også en økende bruk av motorgående kjøretøy i forbindelse med den voksende forskningsaktiviteten på Svalbard. Resultatet kan bli at større områder enn i dag blir berørt av motorisert ferdsel. Nedleggelsen av kulldriften i Pyramiden og Longyearbyen vil medføre mindre trafikk med kullskip inn Isfjorden og redusert ferdsel i områdene omkring disse bosetningene.

Konflikten mellom den økende motoriserte ferdselen og miljøhensynene på Svalbard ligger på flere plan:

  • Konflikt mellom motorisert ferdsel i terrenget og målet om at Svalbard skal fremstå som et av verdens best forvaltede villmarksområder.

  • Direkte skadevirkninger som følge av støy og annen forstyrrelse av dyrelivet, og slitasje på vegetasjon, jordsmonn og kulturminner.

  • Forringelse av villmarksopplevelsen gjennom bl.a. støyforstyrrelser og spor etter kjøretøyer.

Bruk av tyngre terrenggående kjøretøyer i forbindelse med kulldrift og olje- og gassleting i perioden før 1990, har gitt markerte og til dels selvforsterk­ende kjørespor flere steder på Svalbard, særlig på det sentrale Spitsbergen, jf. fig. 6.2. De operasjoner som er foretatt senere, har vært underlagt strenge vilkår og har gitt minimale skader. Lokalt har snøscooterkjøring og fotturisme ført til visse slitasjeskader, men arealmessig har slik påvirkning fortsatt meget begrenset omfang. Skader på vegetasjonsdekket på Svalbard leges svært sakte, og faren for selvforsterkende erosjonsskader er stor i fuktige tundraområder. Dette tilsier regulering av all aktivitet som kan skade vegetasjonsdekket.

Virkningene på dyrelivet av kjøring i terrenget er lite undersøkt, men omfattende motorisert ferdsel kan f.eks. føre til at svalbardreinen reduserer bruken av beite- og kalvingsområder. Snøscootertrafikk kan også virke forstyrrende på isbjørn og sel som yngler på fjordisen. Når det gjelder helikoptertrafikk, er det et klart potensial for skadelig forstyrrelse av dyrelivet dersom helikopteret kommer for nær fuglefjell, hekke- og myteområder for gjess, liggeplasser for hvalross osv.

Figur 6.4 Isbjørn og snøscooter

Figur 6.4 Isbjørn og snøscooter

Kilde: Foto: Bjørn Frantzen

Større konsentrasjoner av fugl og pattedyr er viktige attraksjoner i turistsammenheng. Ikke minst mindre cruisefartøy og småbåter kan derfor lett komme til å forstyrre fugl og pattedyr i de kritiske fasene for reproduksjon, næringsinntak og fjærfelling i vår- og sommersesongen.

Om sommeren benytter turistskipene for det meste et begrenset antall ilandstigningspunkter. Ved noen av disse, som f.eks. Gravodden i Magdalenefjorden, er kulturminner og naturmiljø sterkt utsatt for slitasje. Det er også registrert noe slitasje omkring enkelte av de mer eller mindre faste baseleirene turoperatørene benytter som utgangspunkt for ski- og fotturer. Dette gjelder imidlertid svært begrensede områder, og representerer ikke noen betydelig påvirkning.

Den motoriserte ferdselens negative virkninger på selve villmarksopplevelsen er av mer subjektiv karakter, men er likevel et viktig tema i forhold til forvaltning og bevaring av villmark. Fraværet av mekanisk støy, eksos og spor etter motor­kjøretøy er et viktig element ved villmarksopplevelsen. Økende motorisert ferdsel i villmarkspregede områder vil derfor redusere muligheten for fullverdig villmarksopplevelse for brukere som vektlegger stillhet og fravær av motoriserte kjøretøy som opplevelseskvaliteter. Villmark og stillhet markedsføres i reiselivssammenheng, men mangelen på større, snøscooterfrie områder som er lett tilgjengelig fra Longyearbyen, begrenser mulighetene for å utvikle ikke-motoriserte reiselivsprodukter i større omfang.

Oppfølging

Regjeringen vil regulere den motoriserte ferdselen i samsvar med målet om bevaring av Svalbards villmarksnatur, samtidig som det tas nødvendig hensyn til lokalbefolkningens, forskningens, næringslivets og det ikke-motoriserte friluftslivets særskilte behov.

Miljøverndepartementet har utarbeidet en forvaltningsplan for turisme og friluftsliv for 1995–99. Denne er omtalt i kap. 7.4.4 Reiseliv. Som en oppfølging av forvaltningsplanen er det bl.a. opprettet to mindre snøscooterfrie soner i nærheten av Longyearbyen. Ordningen er frivillig, og blir stort sett respektert. Områdene er imidlertid relativt små, er ikke egnet for hundekjøring, og gir begrensede muligheter for lengre turer i snøscooterfritt miljø. Som en del av miljøovervåkingssystemet for Svalbard og Jan Mayen, er det også utarbeidet et overvåkingsprogram for miljøpåvirkning forårsaket av turisme og friluftsliv på Svalbard. Overvåkingsprogrammet gjennomføres av sysselmannen og skal dokumentere utviklingen av terrengslitasje, forsøpling og skader på kulturminner på spesielt belastede eller sårbare lokaliteter.

Den raske utviklingen av motorisert ferdsel etter at forvaltningsplanen trådte i kraft, har vist at dette planverktøyet ikke er tilstrekkelig som styringsverktøy. Dette skyldes delvis at de nødvendige hjemler for iverksettelse av tiltak ikke har vært på plass.

Regjeringen vil revidere den nåværende forvaltningsplanen for turisme og friluftsliv på Svalbard i tråd med den senere tids utvikling av turismen. Revisjonen vil bli sett i sammenheng med arbeidet med en miljøvernlov, og med utarbeidelsen av en ny verneplan for Svalbard. Med utgangspunkt i dette vil sysselmannen utarbeide og iverksette detaljerte handlingsplaner, der styring og begrensning av den motoriserte ferdselen blir en sentral komponent.

En miljøvernlov for Svalbard vil bli et sentralt virkemiddel for fremtidig regulering av den motoriserte ferdselen på Svalbard.

Regjeringen tar sikte på å styrke ferdselsreguleringene. Forbudet mot motorisert ferdsel på tint og bar mark vil bli skjerpet og håndhevet strengt. Når det gjelder terrengkjøring på snødekt og frossen mark, tar regjeringen sikte på å utvikle et regelverk som skiller mellom fastboendes og tilreisendes kjøring, og som for øvrig legger vekt på hvilket formål kjøringen har. Regjeringen vil legge opp til at det opprettes lovhjemlede scooterfrie områder rundt bosetningene – først og fremst Longyearbyen – som sikrer tilstrekkelige og lett tilgjengelige naturområder for ikke-motorisert friluftsliv, for lokalbefolkningen og turister. De scooterfrie områdene bør omfatte dalfører som sikrer korridorer ut fra bosetningene. Når det gjelder tilreisende, tar regjeringen sikte på at disse i utgangspunktet kun får adgang til terrengkjøring på vinterføre langs fastsatte ruter innenfor et nærmere definert område på det sentrale Spitsbergen. Miljømyndighetene vil fortsette samarbeidet med den lokale reiselivsnæringen om tilreisendes ferdsel.

Regjeringen vil også foreta en skjerping av de generelle aktsomhetsreglene i forhold til naturmiljøet og kulturminnene. Videre vil regjeringen foreslå lovhjemmel for fastsettelse av minstehøyde for luftfartøy, og forbud mot landing med luftfartøy utenfor godkjent landingsplass uten særskilt tillatelse. I St.meld. nr. 50 (1990–91) ble det vist til at helikoptertransport påfører både mennesker og dyr økende støybelastning og at sightseeingturer med helikopter for turister derfor bør unngås. Reiselivsnæringen har ikke lagt opp til at helikopterturer skal være en del av reiselivsproduktet på Svalbard. Regjeringen mener at det heller ikke i årene fremover skal legges opp til helikopterturer for turister utenom transport mellom bosetningene. Det er videre ikke ønskelig at helikopter benyttes til å frakte passasjerer til og fra cruiseskip. Av hensyn til dyrelivet og naturmiljøet bør det generelt legges opp til forsiktighet når det gjelder helikopterbruk for alle brukergrupper.

Det legges videre opp til at støy og sikkerhetsmessige ulemper ved snøscooterkjøring i tettbygd område motvirkes gjennom hensiktsmessig regulering i arealplanen, se kap. 6.3.11 Arealforvaltning i bosetningene, og bruk av trafikkreglene. Særskilte scootertraseer og fartsbegrensninger er særlig aktuelle virkemidler. Det vil også bli vurdert å stille krav om bruk av støysvake scootere. Tiltak rettet mot akutte utslipp fra cruiseskip og annen sjøfart er omtalt i kap. 6.3.10 Akutt forurensning, og kapittel 10 Sjøsikkerhet og kartlegging.

6.3.4 Områdevern

Utfordringer

En viktig forutsetning for at områdevernet skal bidra effektivt til bevaring av det biologiske mangfoldet og verneverdier knyttet til landskap, geologi og kulturminner, er at verneområdene omfatter et representativt tverrsnitt av naturmiljøet og kulturminnene på Svalbard. Det meste av den biologiske produksjonen og det biologiske mangfoldet er konsentrert på en relativt liten andel av Svalbards landområder. Et effektivt vern av disse landområdene er derfor av spesielt stor betydning for bevaring av det biologiske mangfoldet på øygruppen.

Til sammen er 56   % av Svalbards landarealer vernet som naturreservater eller nasjonalparker. Ca. 58   % av dette er permanent is eller snø. Vernetiltakene på Svalbard omfatter 72   % av territorialfarvannet rundt øygruppen.

Variasjonene i naturtyper og biologisk mangfold knyttet til kystsonen rundt Svalbard er godt dekket av verneområdene. Det samme gjelder de fleste typer kulturminner. Når det gjelder vern av Svalbards landområder, stiller dette seg annerledes. Verneområdene er svært skjevt fordelt naturgeografisk, og på tross av sin betydelige utstrekning, omfatter de ikke et representativt tverrsnitt av naturmiljøet på land, jf. fig. 6.5. Det er de biologisk mest produktive og artsrike landområdene på øygruppen som er svakest representert i verneområdene. Dette kan illustreres ved at kun 2   % av den biogeografiske sonen «indre fjordsone», som omfatter de mest produktive og artsrike landområdene på Svalbard, er vernet. Til sammenlikning befinner over 90   % av de minst produktive landområdene i den såkalte «arktiske polarørkensonen» seg innenfor verneområdene.

Figur 6.5 Verneandeler for ulike biogeografiske soner på Svalbard

Figur 6.5 Verneandeler for ulike biogeografiske soner på Svalbard

Et slikt utilstrekkelig vern av øygruppens biologisk rikeste landområder gir grunn til bekymring, fordi det er i disse områdene presset på naturen fra menneskelig virksomhet og faren for nye naturinngrep er størst. Nye verneområder som omfatter noen av de mest produktive og artsrike landområder på det sentrale Spitsbergen, fremstår derfor som en av de viktigste utfordringene for å bevare Svalbards villmarksnatur og biologiske mangfold på lengre sikt.

I områder som har stor ferdsel eller på annen måte ligger utsatt til i forhold til menneskelig virksomhet, er det også behov for en styrket forvaltning, eventuelt vern, av biotoper og andre lokaliteter som er spesielt viktige for bevaring av øygruppens dyre- og planteliv og kulturminner. Dette gjelder både områder utenfor og innenfor verneområdene, fordi vernebestemmelsene i nasjonalparkene og i de store naturreservatene ikke alltid er tilstrekkelige for å ivareta spesielle vernebehov. Spesielt i Nordvest-Spitsbergen nasjonalpark er en del lokaliteter tungt belastet av slitasje på vegetasjon og kulturminner. Ferdselen kan også virke forstyrrende på dyrelivet i enkelte deler av verneområdene. Det kan derfor bli behov for å regulere adgangen hele eller deler av året på enkelte av de mest sårbare lokalitetene.

Mye av dyrelivet på Svalbard har tilknytning til det marine miljøet og drivisen, og det henter sin næring fra den marine næringskjeden. Også den frodige vegetasjonen omkring sjøfuglkoloniene er avhengig av næringstilførselen fra havet. Økosystemene på land utgjør sammen med omkringliggende hav- og drivisområder en tett integrert økologisk enhet. Vern på land og i Svalbards territorialfarvann må derfor sees i sammenheng med vern og forvaltning av de omkringliggende havområdene. Dette gjelder i særlig grad øst på Svalbard, der naturreservatene er opprettet for å bevare store, intakte økosystemer mest mulig uberørt for ettertiden. Dersom målet med naturreservatene skal ivaretas på lang sikt, er det også behov for å sikre de omkringliggende marine områder mot aktiviteter som ikke er forenlige med vernefor­målet.

Oppfølging

Norsk Polarinstitutt har gjennomført en analyse av områdevernets representativitet og behovet for ytterligere vern, jf. «Evaluering av områdevernet på Svalbard», Meddelelse nr. 153, Norsk Polarinstitutt 1998. Rapporten omhandler hovedsakelig landarealer og kystsonen og konkluderer med at landområder med produktiv og artsrik vegetasjon er kraftig underrepresentert i nasjonalparkene og naturreservatene. Flere av de viktigste leveområdene for planter og dyr har utilstrekkelig vern. I rapporten er det spesielt pekt på behovet for vern av biologisk viktige områder som er eller kan komme under press fra menneskelig virksomhet, men der villmarkspreget ennå ikke er vesentlig eller varig forringet som følge av inngrep. I denne sammenheng peker spesielt Reindalen mellom Svea og Longyearbyen seg ut som et område med store verneverdier.

I rapporten foreslås det også å oppheve plantelivsfredning av de to områdene fra 1932, som ikke har vist seg å være et effektivt tiltak for bevaring av verken plantelivet eller naturmiljøet i sin alminnelighet innenfor disse områdene. Det vises til at plantelivet og andre naturverdier i disse områdene kan ivaretas bedre ved å styrke de generelle miljøforskriftene, og ved å innlemme deler av de botanisk rike områdene i nye verneområder.

Sysselmannen har startet arbeidet med en plan for nye verneområder i samarbeid med Direktoratet for naturforvaltning. I forbindelse med verneplanen blir det gjennomført en konsekvensutredning for å klargjøre vesentlige konsekvenser av vernet for miljø, naturressurser og samfunn . Det er lagt opp til en nøktern, men nødvendig supplering av områdevernet på Svalbard. De to områdene med plantelivsfredning som eventuelt oppheves, dekker 2502   km2 . Arealomfanget (landarealet) av foreslåtte nye verneområder vil arealmessig ligge i samme størrelsesorden.

Regjeringen vil legge fram en verneplan for Svalbard som vektlegger vern av biologisk rike landområder, og som sammen med eksisterende verneområder omfatter et representativt tverrsnitt av Svalbards natur- og kulturmiljø.

For å sikre de verneverdige naturområdene mellom Longyearbyen og Svea mot veibygging eller andre inngrep i fremtiden, vil regjeringen i forbindelse med verneplanen vurdere vern av Reindalen med sidedalfører som nasjonalpark. Dersom det igangsettes ordinær kulldrift i Svea Nord, vil et varig vern av Reindalen være særlig viktig for å sikre dette området mot mulige fremtidige naturinngrep. En forutsetning for vern er at vernebestemmelsene ikke blir til hinder for nødvendig motorisert ferdsel og transport mellom Svea og Longyearbyen på snødekt mark om vinteren.

Regjeringen vil revidere vernebestemmelsene for de eksisterende nasjonalparkene og naturreservatene på Svalbard, slik at vernet blir styrket og mer egnet til å møte de utfordringene som ligger i den økende ferdselen i verneområdene. De gjeldende forskriftene er fra 1973. Sysselmannen har utarbeidet et forslag til nye bestemmelser som innebærer innstramming av reglene for ferdsel i enkelte spesielt sårbare områder. Forslaget vil bli sendt berørte parter til uttalelse.

Også forvaltningsplaner for verneområdene vil være et viktig virkemiddel for å styrke områdevernet på Svalbard. Slike planer vil bli utarbeidet for alle verneområdene på Svalbard med utgangspunkt i de nye verneforskriftene. Miljøvernmyndighetene har startet opp arbeidet med en forvaltningsplan for Nordvest-Spitsbergen nasjonalpark. Deretter vil en forvaltningsplan for det planlagte Bjørnøya naturreservat bli prioritert.

Miljøverndepartementet vil også foreta en samlet gjennomgang og evaluering av marine verne- og forvaltningstiltak ved Svalbard og i tilgrensende havområder i samarbeid med fiskerimyndig­hetene. På grunnlag av en slik evaluering vil regjeringen foreta nødvendige verne- og forvaltningstiltak i de marine områdene omkring Svalbard.

Figur 6.6 Verneplan for Bjørnøya

Figur 6.6 Verneplan for Bjørnøya

Særlig om vern av Bjørnøya

I forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 22 (1994–95) Om miljøvern på Svalbard ba Stortinget regjeringen om å utarbeide en plan for vern av Bjørnøya, jf. Innst. S. nr. 11 (1995–96). Et utkast til verneplan for Bjørnøya har vært på høring hos berørte parter, og det er foretatt en vurdering av hvilke konsekvenser et vern kan få for ulike typer virksomhet på øya og i omkringliggende havområder. På grunnlag av dette har regjeringen utarbeidet et utkast til verneplan. Regjeringen tar sikte på å vedta vern av Bjørnøya, inkludert territorialfarvannene, som naturreservat.

Motivene for vern av Bjørnøya er knyttet til øyas rolle som nøkkelområde for sjøfugl i Barentshavet og for gjess under trekkene til og fra Svalbard, men også til det særegne og storslåtte landskapet og øyas og de omkringliggende gruntvannsområdenes verdi som et relativt uberørt naturområde og et referanseområde for forskning og overvåking. Øya med tilgrensende gruntvannsområder utgjør også et særskilt naturgeografisk element, som ikke er representert i noen av de eksisterende verneområdene på Svalbard. Øya har også et variert spekter av kulturminner av stor verneverdi. Verneverdiene er i stor grad knyttet til den lave graden av lokal påvirkning på miljøet på selve øya såvel som i de tilgrensende kystfarvann. Gjennom fredning av øya oppfyller Norge både internasjonale avtaler og forpliktelser, samt nasjonale målsetninger om blant annet å bevare biologisk mangfold og sikre et representativt tverrsnitt av norsk natur innenfor et nettverk av verneområder.

Naturreservatet vil omfatte hele Bjørnøya inkludert de marine områder ut til territorialgrensen. Unntatt er ca. 1200 daa omkring den meteorologiske stasjonen nord på øya. Reservatet vil dekke ca. 177   km2 landareal (inkl. ferskvann) og ca. 605   km2 marint areal. Se fig. 6.6.

Naturreservat er en streng verneform og innebærer at inngrep eller tiltak som kan endre naturmiljøet ikke kan iverksettes. Dyr, planter og andre levende organismer er fredet, mens fiske i sjøen inntil videre reguleres av forskrift fastsatt av Fiskeridepartementet. Det er forbudt å innføre plante- og dyrearter, samt fjerne fossiler og skjelettrester. Kulturminner er fredet i henhold til egen forskrift. Verneforskriftene forbyr også forurensning og gir bestemmelser om ferdsel, herunder om restriksjoner i og omkring de store sjøfuglkoloniene sør på øya.

Som for alle verneområder er det foreslått generelle unntaksbestemmelser for gjennomføring av tiltak i oppsyns- og forvaltningsøyemed eller i forbindelse med politi-, rednings- eller ambulansevirksomhet. Forvaltningsmyndigheten kan i tillegg gi tillatelse til nødvendig transport av materiell, brensel og personer som skal utføre vedlikehold av etablerte bygninger, anlegg og installasjoner (radiofyr, kommunikasjonsmaster, velferdshytter mv.).

Hensynet til forskning, beredskap og sikkerhet, samt eventuelle behov for oppgradering og nyoppføring av kommunikasjons- og navigasjons­utstyr ivaretas i fredningsforskriftene, blant annet gjennom unntak- og dispensasjonsbestemmelser.

For å ivareta hensynet til en eventuell fremtidig oljevirksomhet i havområdene rundt Bjørnøya, vil det i verneforskriftene bli åpnet for at forvaltningsmyndighetene kan gi tillatelse til nødvendige installasjoner for beredskap, sikkerhet og styringssystemer i et område på ca. 3   km2 langs kysten øst for stasjonsområdet.

Fiske innenfor det foreslåtte reservatet blir i dag regulert etter forskrifter gitt av Fiskeridepartementet. Ifølge forskriftene er det forbudt å drive med annet fiske enn rekefiske og skraping av skjell innenfor en avstand på 20 nautiske mil fra land. I dag foregår det ingen fiskeriaktivitet innenfor territorialgrensen. Fordi områdene innenfor 4 nautiske mil overalt er grunnere enn 50   m er det heller ikke aktuelt å drive rekefiske her. Skraping etter haneskjell foregår også i hovedsak på dypere vann enn 50 m. Fordi det ikke er noe akutt behov for ytterligere restriksjoner på fiskeriaktivitet innenfor reservatet, vil fiskeriaktivitet inntil videre som i dag bli regulert etter forskrifter gitt av Fiskeridepartementet. Eventuelle ytterligere restriksjoner på fiskeriaktivitet innenfor reservatet og i tilgrensende havområder vil bli vurdert i en bredere sammenheng på et senere tidspunkt i forbindelse med en samlet gjennomgang og evaluering av marine verne- og forvaltningstiltak ved Svalbard og i tilgrensende havområder.

Den daglige forvaltningen av fredningsforskriften legges til Sysselmannen på Svalbard, men det legges opp til at betjeningen på den meteorologiske stasjonen etter nærmere avtale og med basis i en forvaltningsplan skal forestå det daglige oppsynet i området.

Direktoratet for naturforvaltning har bedt sysselmannen om å utarbeide forslag til forvaltningsplan for Bjørnøya naturreservat som skal gi nærmere beskrivelse av forståelsen og praktiseringen av verneforskriftene. Forvaltningsplanen kan sendes på høring straks naturreservatet er etablert ved kongelig resolusjon.

6.3.5 Forvaltning av kulturminner

Utfordringer

Det er miljøvernforvaltningens oppgave å ivareta kulturminneverdiene til beste både for dagens og fremtidens mennesker. Dette gjøres ved å forvalte de fysiske sporene på en forsvarlig måte og formidle kunnskap om dem. Kulturminnene er en ikke-fornybar ressurs med stor informasjons- og opplevelsesverdi. Betydningen av å forhindre at menneskelig virksomhet forringer disse verdiene er derfor stor, og det må foretas en prioritering av hvilke kulturminner som skal sikres en fortsatt eksistens gjennom tiltak som forsinker den naturlige nedbrytningen.

Trusselen mot Svalbards kulturminner er av en annen karakter enn på fastlandet, der trusselen i første rekke er en følge av press på arealene. På Svalbard trues kulturminneverdier utenfor bosetningene og deres nærmeste omland bare unntaksvis av utbyggingsplaner. Derimot er den økende ferdselen til mer fjerntliggende områder et voksende problem.

Naturlige prosesser som vindslitasje, råte, erosjon og isbjørnbesøk, bryter over tid kulturminnene ned, og kan til og med fjerne dem helt på relativt kort tid, f.eks. som følge av kysterosjon. Dette er en naturlig utvikling, som det for et stort antall kulturminner verken er praktisk mulig eller ønskelig å sette inn tiltak mot. For enkelte kulturminner med særlig stor kulturhistorisk og/eller opplevelsesverdi, vil det imidlertid være aktuelt å iverksette forebyggende tiltak, f.eks. for å motvirke kysterosjon.

Bevaring av kulturminner knyttet til industriell virksomhet fra 1900-tallet representerer en spesiell utfordring. Fra kulturhistorisk synsvinkel er det viktig å ta vare på sporene etter virksomheten, som dokumentasjon på denne epoken i Svalbards historie. Samtidig kan disse sporene representere betydelige naturinngrep, og etterlatenskaper finnes ofte i store mengder som kan oppfattes som skjemmende forsøpling av terrenget. Et mer alvorlig problem er at gamle gruvefyllinger kan inneholde miljøgifter, som tungmetaller, tjærestoffer og PCB. Opprydning etter industriell virksomhet må derfor gjøres på en måte som ivaretar både de naturvernmessige og de kulturhistoriske hensynene.

Oppfølging

En restriktiv praksis i forhold til aktiviteter og inngrep som kan skade eller redusere verdien av kulturminnene, vil fortsatt være det viktigste elementet i kulturminneforvaltningen på Svalbard. Dette gjelder såvel i forsknings- som i næringssammenheng. Dette er nødvendig for å oppfylle regjeringens miljømål på kulturminneområdet, og er dessuten en oppfølging av forpliktelsene om å opprette «arkeologiske reservater», som Norge har påtatt seg under Maltakonvensjonen om vern av den arkeologiske kulturarv. Overvåking, informasjonstiltak, stedstilpasset tilrettelegging på utsatte lokaliteter, arealplanlegging i bosetningene, samt vurdering av nye verneområder og vurdering av adgangsbegrensning på noen av de mest utsatte lokalitetene, vil være blant de sentrale virkemidlene i de nærmeste årene.

Overvåkingsplanen for miljøpåvirkning forårsaket av turisme og friluftsliv omfatter også overvåking av utsatte kulturminnelokaliteter. Sysselmannen startet opp arbeidet med implementeringen av overvåkingsplanen sommeren 1997. Basert på de erfaringer som gjøres, vil metodene bli videreutvik­let i årene som kommer.

Holdningsskapende informasjon er en viktig bevaringsstrategi. Informasjonstiltak i form av diskret skilting og enkelt brosjyremateriale ble gjennomført for de tre kulturminnelokalitetene Gravodden i Magdalenefjorden, Virgohamna og Smeerenburg i 1996. Det blir også utarbeidet en informasjonsserie med fyldig presentasjon av viktige kulturmiljøer fra ulike epoker i Svalbards historie.

Ettersom hvert enkelt kulturminne er unikt og raskt mister verdi som følge av slitasje og inngrep, vil det bli vurdert om det er behov for eller ønskelig med ilandstigningsforbud eller adgangsbegrensning til enkelte av de mest sårbare lokalitetene. Det planlegges iverksatt ferdselsreguleringer i Virgohamna i 2000. Erfaringene fra utforming, iverksetting, håndheving og effekt av ferdselsreguleringen her vil danne grunnlag for å vurdere tilsvarende tiltak på andre lokaliteter. Både den nye miljøvernloven og verneplanen for Svalbard som er under utarbeidelse, vil bli overordnede styringsredskaper der vern og forvaltning av natur- og kulturmiljøet ses i sammenheng.

I 1998 utarbeidet sysselmannen utkast til plan for teknisk-industrielle kulturminner. Denne vil bl.a. inngå som grunnlagsmateriale i arealplanarbeidet som er igangsatt med hjemmel i den nye arealplanforskriften. Spesielt nær bosetningene bør estetiske forhold telle med som et viktig hensyn i forvaltningen av teknisk-industrielle kulturminner. For å ivareta kulturminner knyttet til etterkrigstidens industrivirksomhet på Svalbard, vil det også bli vurdert å pålegge statsselskapene et større egenansvar for å bevare sine kulturminner. Et slikt egenansvar vil være i tråd med regjeringens vektlegging av de ulike samfunnssektorenes egenansvar for miljøvernet, og vil også være en del av arbeidet med å integrere miljøhensyn i statens egen virksomhet på Svalbard.

6.3.6 Artsforvaltning

Utfordringer

Truede og sårbare arter og deres leveområder må gis et strengt vern på øygruppen. Målet om å bevare Svalbards flora og fauna tilnærmet uberørt, tilsier også at beskatningen av andre arter skal begrenses til et minimumsnivå som ikke påvirker en naturlig sammensetning av dyrebestandene. Høsting kan påvirke bestandenes størrelse, sammensetning og utbredelsesmønster, og graden av slik påvirkning må være liten, dersom økosystemene skal kunne sies å være fullstendige eller intakte. Dette setter klare rammer for jakt, fangst og fiske, og gjør det lite aktuelt å øke utnyttingen av viltressursene på Svalbard i næringsøyemed. Miljømålene for Svalbard setter med andre ord strengere vilkår for bruk og utnytting enn det som kreves innenfor rammen av bærekraftig bruk på fastlandet. For høsting av marin fauna gjelder dette kun de sjøpattedyr som i all hovedsak er hjemmehørende i svalbardområdet og som utgjør viktige elementer i økosystemet der, som hvithval, hvalross, svalbardsteinkobbe, ringsel og storkobbe. Sporadisk gjestende sjøpattedyr, saltvannsfisk, krepsdyr og bløtdyr gis en bærekraftig forvaltning på linje med marine ressurser i resten av landet.

Utfordringene for artsforvaltningen på Svalbard ligger på flere plan:

  • sikre viktige leveområder på Svalbard mot inngrep, forstyrrelse eller annen påvirkning fra lokal virksomhet;

  • videreføre et strengt artsvern og vern av leveområdene for utsatte arter;

  • videreutvikle strenge reguleringer av jakt og ferskvannsfiske som sikrer at bestandene får utvikle seg relativt upåvirket av menneskelig inngripen, samtidig som mulighetene for fangstmannsvirksomhet og lokalbefolkningens muligheter for utøvelse av jakt som fritidsbeskjeftigelse ivaretas i rimelig grad;

  • bidra til å sikre de trekkende artene og grenseoverskridende bestandene og deres leveområder utenfor Svalbard gjennom internasjonalt samarbeid;

  • iverksette tiltak og utarbeide retningslinjer for å begrense konflikter mellom isbjørn og mennesker.

Oppfølging

Ny forskrift om forvaltning av vilt på Svalbard trådte i kraft i 1996. Forskriften er tilpasset prinsippene i viltloven på fastlandet. Forskriften bedrer mulighetene for regulering av jakt og fangst, og gir hjemmel til å verne viktige viltbiotoper. Forskriften omfatter også bedre regler mot forstyrrelse av vilt, forbud mot å lokke til seg, forfølge eller oppsøke isbjørn slik at den blir forstyrret, og overflyvingsforbud over større, kjente konsentrasjoner av fugler og dyr. Forskriften omfatter imidlertid ikke sjøpattedyr.

Fiskeridepartementet vil fastsette en ny forskrift for forvaltning av sjøpattedyr på Svalbard. Forskriften vil fokusere på den totale forvaltningen av sjøpattedyr, og reglene for jakt og fangst vil være basert på fredningsprinsippet. For de artene som blir jaktbare, vil jakttidsrammene sikre yngletidsfredning av artene, og sysselmannen gis myndighet til å fastsette nærmere reguleringer av omfanget av jaktutøvelsen. Forskriften vil også omfatte krav om jaktkort, rapporteringsplikt og jaktprøve. Forskriften åpner for fangst av sjøpattedyr for fangstfolk som har slik fangst som en viktig del av sin næring.

I forskriftsutkastet er det også foreslått at det som hovedregel skal være forbudt å skyte sel i vannet og drive jakt fra motorisert kjøretøy, fly eller helikopter. Det er også foreslått forbud mot flyving i en omkrets på 1 nautisk mil fra eller over kjente liggeplasser for hvalross, og at sysselmannen skal ha hjemmel til å iverksette andre ferdselsregulerende tiltak i områder som for øvrig er av betydning for sjøpattedyr. Det er fastsatt nye midlertidige jakttidsrammer som sikrer yngletidsfredning i påvente av at den nye forskriften gjøres gjeldende.

I forbindelse med den forestående revisjonen av vernebestemmelsene for nasjonalparkene og de store naturreservatene, vil det bli foreslått at alle mindre holmer og skjær langs kysten innenfor verneområdene får tilsvarende vernebestemmelser som dagens fuglereservater. De nye vernebestemmelsene vil også omfatte adgangsbegrensninger for områdene omkring de varme kildene i Bockfjorden i Nordvest-Spitsbergen nasjonalpark, som er det eneste kjente voksestedet for flere planter med status som truede arter på Svalbard. Stedet har også særpregede kalkavsetninger som er utsatt for fysisk slitasje som følge av tråkk og scooterkjøring.

Ny forskrift om forvaltning av røye og ferskvannsorganismer på Svalbard ble vedtatt i 1997. Forskriften har vern av røyebestanden på Svalbard som hovedprinsipp. I påvente av økt kunnskapsnivå er det midlertidig gitt anledning til fiske i vassdrag der det finnes forsvarlig. Forskriften omfatter bl.a. bestemmelser om tillatelse til fiske, fiskekort og bruk av garnredskap. Forskriften pålegger også alle som fisker røye å rapportere fangstene til sysselmannen.

6.3.7 Avfall

Utfordringer

Generelt er avfallsmengdene i de norske bosetningene på Svalbard store og økende. Mengden kommunalt avfall i Longyearbyen har økt fra 970   tonn i 1989 til ca. 2400   tonn i 1998. Når det tas hensyn til befolkningsveksten, innebærer dette om lag en fordobling av avfallsmengden pr. person. På tross av en del kildesorteringstiltak, går det store avfallsmengder til fyllplassene. Mens avfallsfyllingen i Longyearbyen hadde en forventet levetid på 75 år ved etablering i 1991, vurderes den totale levetiden i dag kun å være 30 år på grunn av økningen i mengden avfall til deponering. Størstedelen (an­slags­vis 75   %) av avfallet kommer fra næringslivet. For flere gjenvinnbare avfallsfraksjoner er det kun 50   % av bedriftene som sorterer ut for gjenvinning. Kun 4   % av avfallet fra næringslivet på Svalbard gikk til gjenvinning i 1998. Tilsvarende tall for fastlandet var 30   %. Når det gjelder husholdningene, gikk ca. 16   % av avfallet til gjenvinning på Svalbard i 1998. Dette er en vesentlig lavere andel enn på fastlandet.

Brennbart materiale utgjør ca. 35   % av den totale mengden avfall generert i Longyearbyen, og ca. 45   % av næringsavfallet. Dette består hovedsakelig av trevirke o.l. fra bygnings- og rivningsavfall. Også papp og papir utgjør betydelige fraksjoner, dernest plast og matavfall.

Manglende vrakpantordning for Svalbard har blitt et synlig problem i Longyearbyen. Omlag 100 bilvrak og 30 snøscootervrak står gjensatt ulike steder i byen og venter på å bli sendt ned til fastlandet. Kostnadene ved å ta hånd om utrangerte kjøretøyer på Svalbard er forholdsvis store, og uten en panteordning eller andre virkemidler som stimulerer til innlevering og som dekker kostnadene ved videre håndtering og nedsending, vil gjensetting av vrak og annet skrot være et skjemmende og økende problem.

Med unntak av Longyearbyen er det i liten grad gjennomført tiltak for å sikre en kontrollert og miljømessig forsvarlig deponering av avfall, og deponiene har en standard som ligger tilbake for de krav som stilles på fastlandet.

Dette viser at det er et godt stykke igjen før man har et system for avfallshåndtering som er på høyde med fastlandet, og tilpasset forholdene på Svalbard i samsvar med gjeldende miljømålsetninger for øygruppen. Da Longyearbyen på mange måter fungerer som en sentral i avfallshåndteringen på Svalbard, er det særlig viktig å få på plass et fungerende avfallssystem her.

På Svalbard er det statseide aksjeselskaper som har et hovedansvar for avfallshåndteringen. Disse selskapene har falt utenom tilskuddsordninger som har vært rettet mot kommunene. For å bringe avfallshåndteringen på Svalbard opp på et akseptabelt nivå er det behov for å videreutvikle virkemidlene og gjennomføre betydelige investeringer, ikke minst i Longyearbyen.

Betydelige mengder søppel driver i land på Svalbard og medfører mange steder omfattende problemer med tilgrising av strendene. Langsom nedbryting bidrar til opphopingen av søppel. Det meste av dette søppelet stammer fra skipsfarten, og særlig er fiskeflåten i Barentshavet og farvannene ved Svalbard en stor bidragsyter. Kloakk fra bosetningene på Svalbard slippes i dag rett ut i sjøen. Hygieniske problemer og forsøpling nær utslippspunktene er til dels motvirket ved å forlenge avløpsledningene ut i sjøen. Eventuell lokal påvirkning fra kloakkutslippene er i liten grad dokumentert.

Figur 6.7 Søppel på Svalbards strender

Figur 6.7 Søppel på Svalbards strender

Kilde: Foto: Asbjørn Børset

Oppfølging

Forurensningsloven er ikke gjort gjeldende for Svalbard, og bestemmelsene om forurensning i naturvernforskriften er svært generelle. Revisjon av forurensningsbestemmelsene for Svalbard er en del av arbeidet med ny miljøvernlov. I den forbindelse blir også regelverket for skipstrafikken rundt Svalbard vurdert, blant annet behovet for hjemmel til å stille krav til ordninger for å kontrollere fartøyer fra andre land når det gjelder forsøpling og forurensning.

Sysselmannen foretok i 1997 en gjennomgang av avfallsproblemene i bosetningene på Svalbard. I forbindelse med kartleggingen av dagens rutiner for behandling av avfall fra bosetning, gruvevirksomhet, kraftproduksjon og skip på Svalbard, er det utarbeidet en rekke forslag til tiltak for å oppgradere dagens avfallsbehandling.

Regjeringen vil sørge for å etablere de rammebetingelser og virkemidler som er nødvendig for å sikre en avfallshåndtering på Svalbard som er minst på høyde med fastlandet, og som samsvarer med de nasjonale miljømålene for øygruppen. Miljøvernmyndighetene vil med utgangspunkt i dette følge opp med pålegg med sikte på å sikre en tilfredsstillende avfallshåndtering.

Det vil særlig bli lagt vekt på å få etablert en vrakpantordning eller andre virkemidler for å løse problemene knyttet til utrangerte kjøretøyer på Svalbard, samt å få etablert effektiv innsamling og tilfredsstillende løsninger for de øvrige avfallsfraksjonene. Tiltak for å begrense avfallsmengdene og forebygge avfallsproblemene, f.eks. ved å begrense mulighetene for innførsel og bruk av emballasje og andre produkter som representerer et problem som avfall på Svalbard, vil også bli vurdert.

6.3.8 Opprydding etter tidligere miljøødeleggelser

Utfordringer

Gamle fyllinger, gruvetipper og forurenset grunn knyttet til bl.a. kulldriften og annen samfunnsvirksomhet kan representere lokale forurensningsproblemer på Svalbard. Dette kan både skyldes deponering av forskjellig miljøfarlig avfall, og at gruvetipper kan forårsake sur avrenning med utfelling av tungmetaller når de eksponeres for luft og vann. Også avfallsprodukter fra brenning av kull i energiverkene kan representere en lokal forurensningskilde. Spredning av kullstøv representerer bl.a. et estetisk problem.

Statens Forurensningstilsyn og Sysselmannen på Svalbard gjennomførte i 1997 en grundig kartlegging av deponier, forurenset grunn og etterlatenskaper på Svalbard. Totalt er det kartlagt 110 lokaliteter, hvorav langt de fleste er konsentrert i de norske og russiske bosetningene. Det er foreløpig foretatt en rangering av lokalitetene, jf. tabell 6.1.

De fire høyest rangerte lokalitetene befinner alle seg i de norske bosetningene og representerer deponier av ulik karakter. Noen av disse fyllingene ligger utsatt til for erosjon. Det er også rapportert om miljøgifter i sedimentene utenfor enkelte av lokalitetene. Mange av de 64 lokalitetene med behov for nærmere undersøkelser er ulike tipper fra kullutvinningen.

En utfordring i forurensningsarbeidet på Svalbard generelt, er de noe mangelfulle kunnskapene om forurensningssituasjonen og de lokale kildenes betydning for denne. Dette vanskeliggjør arbeidet med å dimensjonere innsatsen og prioritere undersøkelser og eventuelle tiltak. Det er også behov for å få bedre oversikt over forurensningen fra de russiske bosetningene.

Oppfølging

Miljøvernmyndighetene følger opp kartleggingen av deponier, forurenset grunn og etterlatenskaper på Svalbard med pålegg om nærmere miljøundersøkelser for å avklare forurensningsfare og eventuelle behov for tiltak. Arbeidet startet opp i 1998 med nærmere undersøkelser av et prioritert utvalg av lokaliteter. Både gruvetipper, avfallsdeponier og lokaliteter med oljeforurensning er undersøkt. Dette arbeidet vil bli videreført. Resultatene av kartleggingen vil også bli benyttet som grunnlag for det pågående arbeidet med arealplaner for bosetningene for å sikre at uegnede arealer ikke tas i bruk til utbyggingsformål, og at bygge- og anleggsarbeider ikke sprer forurensningene til nye områder. Som på fastlandet er det forurenser som er ansvarlig for å gjøre undersøkelser og sette i verk eventuelle tiltak på lokaliteter der det er fare for forurensning.

Tabell 6.1 Rangering av lokaliteter som er undersøkt m.h.t. forurensning

Rangering Lokaliteter
1. Behov for snarlige undersøkelser      eller tiltak 4
2. Behov for undersøkelser 64
3. Behov for undersøkelser ved        endret bruk av resipient 19
4. Ingen undersøkelser behøves 23

For å skaffe bedre oversikt over forurensningssituasjonen og de lokale kildenes betydning, startet sysselmannen i 1998 opp arbeidet med å få kartlagt miljøtilstanden i Isfjordområdet, hvor de største bosetningene er konsentrert. Dette arbeidet krever betydelige ressurser, og resultatene vil derfor ligge noe fram i tid.

Regjeringen vil understreke at bedre kunnskaper om forurensingssituasjonen og betydningen av lokale og langtransporterte tilførsler vil være viktig for både å kunne stille de riktige miljøkrav lokalt, og for å drive et målrettet pådriverarbeid internasjonalt med sikte på å redusere langtransporterte forurensningstilførsler til Svalbard.

Etterlatenskaper fra tidligere gruvevirksomhet osv. kan være visuelt skjemmende og utgjøre en fare for rein og andre dyr. Ettersom slike etterlatenskaper også kan ha verdi som dokumentasjon av tidligere virksomhet og som en del av kulturarven, er det viktige avveininger som må foretas før man setter i gang opprydning på slike lokaliteter, jf. kap. 6.3.5 Forvaltning av kulturminner.

6.3.9 Lokal luftforurensning

Utfordringer

Den lokale luftforurensningen i bosetningene er lite undersøkt. Kraftverket i Longyearbyen har en enkel partikkelrensing, og mer avansert avgassrensing vil bli vurdert installert på den nye kraftstasjonen i Ny-Ålesund. Kraftverket i Barentsburg har ingen former for utslippsrensing. Kjøretøy og båter i havn bidrar også med en betydelig andel av de lokale utslippene til luft. I bosetningene, og spesielt i Longyearbyen, vil lokal luftforurensning og støy fra snøscootere kunne oppleves som et trivselsproblem.

Mye av overvåknings- og forskningsaktivitetene i Ny-Ålesund er avhengig av at den lokale menneskeskapte påvirkningen holdes på et meget lavt nivå. Det er derfor et stort behov for å begrense utslippene fra den lokale virksomheten i Ny-Ålesund.

Oppfølging

Utslipp til luft fra kraftproduksjonen i Ny-Ålesund er nå redusert etter at en ny kraftstasjon er bygd. Utslippene vil bli ytterligere redusert når renseanlegget blir installert. Dette vil bety at de problemene den lokale luftforurensningen har skapt for måling av langtransportert luftforurensning i Ny-Ålesund vil bli vesentlig redusert. Tiltak for å redusere de lokale utslippene fra Ny-Ålesund ytterligere vil også bli vurdert.

Miljøvernmyndighetene vil pålegge eieren å få utarbeidet en rapport om utslipp og miljøkonsekvenser fra kraftverket i Longyearbyen. Myndighetene vil også foreta en vurdering av behov og mulighet for konsesjonsbehandling av kraftverket etter mønster av lignende saker på fastlandet. Det forutsettes at Svalbard Samfunnsdrift pålegges den praktiske kartleggingen.

6.3.10 Akutt forurensning

Utfordringer

Landbasert virksomhet som kan medføre akutte utslipp av betydning finnes i de tre norske bosetningene Longyearbyen, Svea og Ny-Ålesund og i Barentsburg. I tillegg finnes det mindre tankanlegg ved de meteorologiske stasjonene på Hopen og Bjørnøya, og ved Isfjord Radio, samt på den polske forskningsstasjonen i Hornsund. I det alt vesentligste dreier det seg om drivstoff, fyringsoljer og smøreoljer. Det er registrert flere hendelser med utslipp fra tankanleggene på Svalbard i de senere årene, men utslippene har så langt bare hatt lokale konsekvenser. Dersom utslipp når sjøen på et uheldig tidspunkt i sommerhalvåret, kan selv små volum med petroleumsprodukter få store negative konsekvenser for bl.a. sjøfugl.

Leteboringer etter olje og gass har så langt ikke forårsaket utslipp av betydning. Det foreligger i dag ingen kjente planer om videre leteaktivitet på landsiden, jf. kap. 7.4.2 Petroleumsaktiviteten på Svalbard.

Skipstrafikken til og rundt Svalbard utgjør den klart største potensielle kilden til akutte utslipp til øygruppen. Drivis, tåke og mangelfull sjøkartlegging gjør at faren for uhell for det enkelte skip antas å være vesentlig større rundt Svalbard enn langs norskekysten for øvrig. Konsekvensene for naturmiljøet av utslipp i nordområdene kan også bli store, bl.a fordi store andeler av fugle- og dyrebestandene ofte er konsentrert i bestemte områder, fordi oljen brytes sakte ned ved lave temperaturer, og fordi oppsamling av olje i isfylte farvann er svært vanskelig. Det har de siste årene vært registret et 20-talls hendelser med potensial for store utslipp av tungolje. Et eksempel er cruisefartøyet som grunnstøtte i Murchisonfjorden i Hinlopenstretet med ca. 500   tonn tung bunkersolje om bord sommeren 1997.

Tankskip leverer jevnlig olje til tankanleggene i Longyearbyen, Svea, Ny-Ålesund og på Isfjord Radio. Produktene som leveres er hovedsakelig bensin, diesel og flydrivstoff. I tillegg leveres det også drivstoff til fiskeflåten i området i form av offshore bunkring.

I den isfrie delen av året har kullbåter 30–50 anløp i Longyearbyen. Disse fartøyene går med bunkerskapasitet i størrelsesorden fra 50 til 600 tonn, til dels tungolje. Et noe lavere antall fartøyer anløper årlig Barentsburg. Dersom kullproduksjonen i Svea videreføres og øker, jf. kap 7.4.1 Norsk kulldrift, vil det meste av transporten foregå inn Bellsund og Van Mijenfjorden. I Bellsund finnes store forekomster av både sjøfugl, ender og gjess, samt store mengder ringsel. På grunn av isforholdene vil utskipingen måtte foregå i den mest sårbare perioden av året. Det anslås at det vil være behov for et stort antall skipsanløp i løpet av den isfrie sesongen fra juli til oktober. Akutte oljeutslipp i Bellsund vil kunne få store negative konsekvenser for de lokale sjøfuglbestandene. Området er også utsatt fordi skipstrafikken her går nær land i trange og grunne farvann. Faren for oljesøl i Van Mijenfjorden og Bellsund vil øke med volumet på produksjonen og utskipningen fra Svea. Ved et oljeutslipp nær land er det lite sannsynlig at selv en normal oljevernberedskap vil kunne forhindre betydelig skade på miljøet. En overgang fra tungolje til marin diesel som bunkers vil redusere skade­potensialet vesentlig, men vil også øke drivstoffutgiftene og fordyre kullfrakten betydelig .

Antall cruisebåter som trafikkerer Svalbard viser en svak økning og utgjør i dag den største potensielle kilden til akutt forurensning. Cruiseskip av den aktuelle typen kan laste opp mot 1500   tonn bunkers i form av tungolje, men vil normalt ha ombord 7–800   tonn tung bunkersolje.

Antall mindre turistfartøyer som driver transport med utgangspunkt i Longyearbyen, har økt fra år til år. Denne fartøykategorien er mer fleksibel enn de større cruiseskipene, og har større muligheter til å gå inn i kystavsnitt som ikke er tilstrekkelig kjent. Mindre turistfartøy har vært involvert i flere uhell i de siste årene, men fordi de oftest har en lett type bunkersolje, utgjør de en forholdsvis beskjeden forurensningsfare.

Gjennom hele året trafikkerer et antall av flere hundre fiskebåter i størrelse 60–200 fot området omkring Svalbard. Bunkerskapasiteten er 100–500 tonn, hovedsakelig dieselolje. Særlig ved fiske i Hinlopen på nordsiden av Svalbard om vinteren er det fare for uhell som kan føre til akutte oljeutslipp.

De klimatiske forholdene rundt Svalbard i vinter­halvåret innebærer klare begrensninger når det gjelder bruken av tradisjonelt oljevernutstyr. Videre vil en større oljevernaksjon på Svalbard by på store utfordringer i forhold til logistikk og sikkerhetsmessige funksjoner.

Oppfølging

I samsvar med St.meld. nr. 25 (1993–94) Om norsk oljevern er oljevernberedskapen på Svalbard styrket utstyrsmessig. Det er nylig bygd opp et statlig beredskapsdepot i Longyearbyen med tilsvarende utstyrsmengde som ved de statlige depotene på fastlandet.

Det finnes i dag noe beredskapsutstyr i Svea tilhørende Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS (Store Norske). I Ny-Ålesund og Barentsburg finnes det derimot ikke beredskapsutstyr av betydning.

Med unntak av de to siste leteboringene, er det ikke stilt særskilte krav til beredskap overfor virksomheter på Svalbard. Miljømyndighetene vil i løpet av 1999 vurdere forebyggende tiltak og klarlegge behovet for beredskap i forbindelse med en gjennomgang av tankanleggene og aktiviteter som kan medføre akutte utslipp i bosetningene.

Når det gjelder den statlige beredskapen på Svalbard, vil Statens forurensningstilsyn videreutvikle denne både med hensyn til alternative bekjempelsesmetoder, bedre tilpasning av utstyr og trening av den lokale beredskapsstyrken. I tillegg vil Statens forurensningstilsyn sammen med sysselmannen søke nærmere samarbeid med den russiske bosetningen, i den hensikt å samordne og samtrene ressurser til bruk ved uhell. Behovet for planer vedrørende mellomlagringsplasser eller permanente lagringsplasser for større mengder avfall fra akutte utslipp vil også bli vurdert.

Figur 6.8 Flyfoto av seilingsleden mellom Van Mijenfjorden og Bellsund

Figur 6.8 Flyfoto av seilingsleden mellom Van Mijenfjorden og Bellsund

Kilde: Foto: Norsk Polarinstitutt (flybilde S90 2033 Akseløya)

Det er gjennomført få tiltak for å forebygge uhell i forbindelse med sjøtrafikken rundt øygruppen. Risikobildet for skipstrafikken rundt Svalbard tilsier imidlertid en regulering av denne ferdselen minst like strengt som for territorialfarvannet rundt fastlandet, både av hensyn til personellsikkerheten og for å forebygge akutte utslipp. Regjeringens arbeid med styrking av sjøsikkerheten er nærmere omtalt i kapittel 10 Sjøsikkerhet og kartlegging.

De miljøpolitiske målene for Svalbard tilsier at risikoaksepten for skade på miljøet i innseilingsleden til Sveagruva bør være meget lav. Det vil derfor måtte iverksettes en rekke risikoreduserende tiltak rettet mot utskipningen av kull gjennom Van Mijenfjorden og Bellsund. Det vil bli satt krav til bedre oppmerking av innseilingen og andre nødvendige tiltak for å styrke farledssikkerheten. Det vil også bli utarbeidet særskilte miljøkrav som skal stilles til alle fartøy som skiper ut kull fra Svea . For om mulig å kunne begrense skadeomfanget ved et utslipp nær land, vil oljevernberedskapen bli utviklet med vekt på rask respons. Det vil bli utført en risikoanalyse i forbindelse med skipstrafikken, som igjen vil danne grunnlaget for en beredskapsanalyse og valg av rett dimensjonering av beredskapen. For å gjøre tiltakene mest mulig målrettet, vil det også bli gjennomført en miljøkonsekvensanalyse av den økte skipstrafikken gjennom Van Mijenfjorden og Bellsund.

6.3.11 Arealforvaltning i bosetningene

Utfordringer

Bosetningene på Svalbard er i utvikling og endres raskt. Dette får konsekvenser for arealbruken. Virksomhetene endres, nye funksjoner integreres i samfunnene, og kommunikasjonene med fastlandet bygges ut. Dette fører med seg nye bygninger, anlegg og infrastruktur. Utviklingen har ført til økende etterspørsel etter nye arealer i og omkring bosetningene, spesielt i Longyearbyen. I de senere årene har byggeaktiviteten vært stor. Den økende etterspørsel etter nye arealer har i enkelte tilfelle ført til arealbrukskonflikter.

Den virksomhet som foregår med utgangspunkt i bosetningene er den viktigste kilden til ferdsel og annen aktivitet som kan påvirke naturmiljøet utenfor bosetningene. Den fremtidige utviklingen av reiseliv, forskning, undervisning og annen virksomhet som gjør bruk av områder utenfor bosetningene, avhenger bl.a. av tilgangen til utbyggingsarealer i bosetningsområdene. Store utbygginger legger føringer for samfunnsutviklingen i lang tid fremover og må derfor gis en grundig vurdering før de realiseres.

Oppfølging

Forskrift om arealplanlegging i bosetningene på Svalbard trådte i kraft i 1997. Forskriften gjelder innenfor nærmere avgrensede planområder i Longyearbyen, Svea, Ny-Ålesund, Barentsburg og Pyramiden. Etter forskriften skal grunneier, eller den grunneier bemyndiger i den enkelte bosetning, være planansvarlig og sørge for at det blir gjennomført en løpende planlegging for bruk og vern av arealene i planområdene.

I Longyearbyen er det Svalbard Samfunnsdrift AS som er planansvarlig. I Ny-Ålesund er Kings Bay AS planansvarlig, mens det er Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS som er det i Svea. Trust Arktikugol er planansvarlig i Barentsburg og Pyramiden. I forbindelse med utviklingen av lokaldemokratiet i Longyearbyen, vil det være aktuelt å overføre planansvaret for Longyearbyen til Longyearbyen lokalstyre.

Arealplanleggingen etter den nye forskriften skal legge til rette for samordning av de ulike interessene som knytter seg til arealdisponering og utforming av bebyggelse i bosetningene. Planene skal videre ivareta hensyn til landskap, kulturminner, forurensning, rekreasjon, biotopvern, ressursutnytting, næringsutvikling og utbygging mv. Planleggingen skal også sikre at nye bygninger og anlegg utformes på en estetisk tilfredsstillende måte.

Formålet med arealplanforskriften er å avveie ulike interesser knyttet til arealbruken i bosetningene. Det er viktig å understreke at arealplanene i bosetningene skal utarbeides ut fra lokale forhold og forutsetninger, men innefor rammen av nasjonale retningslinjer. Det vil være den planansvarliges ansvar å finne lokale helhetsløsninger som legger til rette for gode og langsiktige utbyggingsmønstre. Normalt vil det være tilstrekkelig at utbyggingsvedtak treffes med grunnlag i én plan. For å sikre plansystemet fleksibilitet, bør arealdisponeringen i bosetningene ikke være mer detaljert enn nødvendig for å sikre formålet med forskriften. Arealplanene gir også mulighet til å lage bestemmelser som utfyller og utdyper den fastsatte arealbruken. Arealdisponeringen skal skje innenfor rammen av de retningslinjer som er lagt til grunn for arealforvaltningen.

På bakgrunn av en beskrivelse av konsekvensene tilknyttet et planforslag, vil myndighetene vurdere om arealbruken er i samsvar med de overordnede mål for svalbardpolitikken. Hensynet til norsk tilstedeværelse og opprettholdelse av norske samfunn på Svalbard innebærer aktivitet i bosetningene. Aktiviteten må skje innenfor en miljømessig forsvarlig ramme, også når det gjelder miljøbelastningen aktiviteten vil ha utenfor bosetningen.

Det er lagt opp til bred deltakelse fra berørte i planprosessen. Planene skal godkjennes av sysselmannen, som også kan mekle ved innsigelser.

Det fremgår av forskriften at det skal dokumenteres hvordan hensynet til samfunn, miljø og naturressurser er ivaretatt i planen. Dersom planansvarlig utarbeider en arealplan som ikke i tilstrekkelig grad ivaretar statlige interesser, kan statlige myndigheter på Svalbard gi innsigelser til planen. Miljøverndepartementet er overordnet planmyndighet og kan, dersom man ikke finner lokale løsninger gjennom mekling, gjøre de endringer i planen nasjonale hensyn krever i samråd med berørte departementer.

Sysselmannen har mulighet til å nedlegge midlertidig forbud mot byggearbeid i inntil ett år i påvente av detaljplan dersom plangrunnlaget ikke er tilfredsstillende.

Det fremgår av forskrift om arealplanlegging i bosetningene på Svalbard at planen tas opp til revisjon når forholdene gjør det påkrevet. Planansvarlig bør ifølge forskriften minimum hvert fjerde år vurdere om revisjon bør foretas.

I utkastet til miljøvernlov for Svalbard er det foreslått bestemmelser om arealplanlegging som bygger på gjeldende forskrift. Det foreslås imidlertid at enkelte virksomheter, f.eks. de som kan ha virkning for miljøet utenfor planområdet, må ha tillatelse før de igangsettes selv om de er i samsvar med godkjent arealplan. Slike virksomheter vil i følge forslaget i visse tilfelle også måtte konsekvensutredes.

I lys av den raske endringen av bosetningene med økt press på arealene og med begynnende arealkonflikter, legger regjeringen stor vekt på at arealplanene skal utarbeides på bakgrunn av de overordnede mål for svalbardpolitikken ut fra lokale forutsetninger i den enkelte bosetning. Det er viktig å legge vekt på at utviklingen i planområdene skjer innenfor de rammer hensynet til miljøet i og utenfor planområdet setter. Det fremtidige regelverket bør utformes slik at større utbygginger skal være basert på en konsekvensutredning der samfunnsmessige og miljømessige konsekvenser fremgår som utgangspunkt for vurdering av om tillatelse skal gis.

Pr. oktober 1999 er arealplanene for Ny-Ålesund og Svea ferdigbehandlet, mens arbeidet med arealplanene for Longyearbyen og Barentsburg ikke er avsluttet. For Pyramiden er krav om arealplan foreløpig frafalt fordi virksomheten er nedlagt.

Bygging av hytter er meldepliktig virksomhet etter naturvernforskriften. Unntaket er hytter som ligger i arealplanområdene omkring bosetningene. Det er behov for ytterligere regulering av forhold vedrørende vilkår for bygging, eierskap og overdragelse av hytter på Svalbard. Forslag til regler om hytter på Svalbard er innarbeidet i utkastet til miljøvernlov for Svalbard.

6.3.12 Ytre påvirkninger

Utfordringer

Forurensningssituasjonen på Svalbard domineres av de forholdsvis store mengdene langtransportert forurensning, som tilføres med luft- og havstrømmene fra sørligere breddegrader. For naturmiljøet har langtransportert forurensning langt større betydning enn lokale kilder. Tilførslene av organiske miljøgifter som PCB og plantevernmidler gir størst grunn til bekymring, fordi de er tungt nedbrytbare og akkumuleres i artene på toppen av de arktiske næringskjedene. Høye konsentrasjoner av miljøgifter kan gi alvorlige virkninger som redusert fertilitet og svekket immunforsvar.

Svalbard ligger også utsatt til dersom de nordlige deler av Barentshavet åpnes for petroleumsvirksomhet. På grunn av vanskelige og isfylte farvann er risikoen større for at skip og båter i trafikk ved øygruppen kan utsettes for havari med påfølgende oljeutslipp. Endringer i det havøkologiske system i Barentshavet kan ha stor innvirkning på økosystemene på øygruppen. Forvaltningen av fiske­ressursene i Barentshavet er basert på prinsippet om bærekraftig ressursforvaltning, dvs. at uttaket av fisk skal være tilpasset fiskebestandens fornyelsesevne. Grunnlaget for forvaltningen er vitenskapelige anbefalinger og bioøkonomiske prinsipper, og mengden av fisk som kan høstes hvert år er strengt kvoteregulert. Det ligger en kontinuerlig utfordring i å sikre at forvaltningen av de kommersielle artene i Barentshavet også tar nødvendig hensyn til det øvrige biologiske mangfoldet.

Det er vanskelig å forutsi hvordan global klimaendring vil påvirke temperatur og nedbørsmønstre i Arktis, men de fleste undersøkelser antyder at Arktis totalt sett vil varmes opp mer enn det globale gjennomsnittet. Uttynningen av ozonlaget er også adskillig alvorligere i polare områder enn lengre sør.

Oppfølging

Oppfølgingen av langtransportert forurensning, klimaendringer og andre ytre påvirkningsfaktorer med betydning for miljøet på Svalbard er nylig redegjort for i andre meldinger som St.meld. nr. 22 (1994–95) Om miljøvern på Svalbard, St.meld. nr. 58 (1996–97) Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling, og St.meld. nr. 29 (1997–98) Norges oppfølging av Kyoto-protokollen, og vil derfor ikke bli redegjort for her.

6.3.13 Integrering av miljøvern i ulike samfunnssektorer på Svalbard

Prinsippet om at alle sektorer har et selvstendig ansvar for å ta miljøhensyn på sitt område, står sentralt i norsk miljøvernpolitikk, og gjelder også for Svalbard. For å nå de målene regjeringen har satt for miljøvernet på Svalbard, er det helt nødvendig å ta i bruk sektormyndighetenes virkemidler, kunnskaper og kreativitet. Sektorenes delansvar for oppnåelse av miljømålene er knyttet til at sektormyndighetene ofte rår over viktige virkemidler som kan bidra til at målene nås. Det er dessuten ønskelig at næringslivet selv i økende grad tar ansvar for miljøbelastningen fra sin virksomhet gjennom frivillige tiltak.

Det er også behov for å integrere miljøhensynene bedre i offentlig forvaltnings virksomhet på Svalbard, og å stimulere til et bedre samspill mellom staten og lokalsamfunnet i Longyearbyen for å møte de lokale miljøutfordringene.

I St.meld. nr. 58 (1996–97) Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling ble det varslet at regjeringen vil tydeliggjøre sektorenes ansvar gjennom utarbeidelse av sektorvise miljøhandlingsplaner.

Regjeringen legger opp til at virksomhet som kan ha betydning for miljøet på Svalbard, skal integreres i de ulike departementers sektorvise miljøhandlingsplaner, med vekt på industriell virksomhet, turisme og forskings- og undervisningsvirksomhet. Handlingsplanene vil bli utarbeidet i samarbeid mellom berørte departementer. Siktemålet med denne delen av de sektorvise miljøhandlingsplanene skal være en styrings- og kostnads­effektiv oppfyllelse av regjeringens miljømål for Svalbard. I den grad sektormyndighetene har ansvaret for relevante virkemidler, skal de sektorvise miljøhandlingsplanene også omfatte utenlandsk virksomhet på Svalbard.

Regjeringen vil legge vekt på at næringslivet og forskningen tar ansvar for miljøbelastningen fra sin virksomhet. En vektlegging av næringslivets og forskningens eget ansvar innebærer imidlertid ikke en nedtoning av myndighetenes ansvar for å innføre de virkemidlene som er nødvendige for at de miljøvernpolitiske målene skal nås.

Regjeringen ser det som viktig at all offentlig virksomhet på Svalbard innretter seg på en måte som gjør at miljøbelastningen ved egen virksomhet blir minst mulig. I denne forbindelse vil det bli lagt vekt på miljøtilpasning av driften av sysselmanns­etaten. Kunnskaper og erfaringer fra prøveprosjektet «Grønn stat» initiert av SFT vil kunne gi nyttige innspill til dette arbeidet.

Gjennom utviklingen av et lokaldemokrati vil det bli lagt til rette for å mobilisere innbyggere, organisasjoner og næringsliv i Longyearbyen til å ta et større selvstendig ansvar for sitt lokale miljø. Regjeringen vil legge til rette for at samfunnet i Longyearbyen kan utarbeide lokale miljøhandlingsplaner – Lokal Agenda 21 – som kan bidra til bedre miljøutvikling lokalt og oppfyllelse av de nasjonale miljømålene for Svalbard.

Til dokumentets forside