St.meld. nr. 9 (1999-2000)

Svalbard

Til innholdsfortegnelse

4 Juridiske rammer

4.1 Svalbardtraktaten

4.1.1 Generelt om traktaten og norsk myndighetsutøvelse

Norsk suverenitet over Svalbard ble anerkjent («recognized») i Svalbardtraktaten av 9. februar 1920. Svalbardtraktaten omfatter alle øyer mellom 10° og 35° østlig lengde og 74° og 81° nordlig bredde, og gjelder for landterritoriet, indre farvann og sjøterritoriet på ca. 4 nautiske mil.

Traktaten trådte i kraft 14. august 1925. Gjennom svalbardloven av 17. juli 1925 er øygruppen inkorporert som en del av Kongeriket Norge.

Effektiv myndighetsutøvelse over lang tid, kombinert med at norsk suverenitet ikke er blitt bestridt av andre stater, utgjør et selvstendig folkerettslig grunnlag for norsk suverenitet over området. Dette får folkerettslig betydning i forhold til andre stater enn dem som er parter i Svalbardtraktaten.

Det er et akseptert folkerettslig prinsipp for traktatfortolkning at vesentlige begrensninger av suvereniteten over landterritorium forutsetter en klar traktatmessig hjemmel. Slike bestemmelser skal tolkes ut fra sin naturlige språklige betydning. I tvilstilfelle skal den forståelse som innebærer den minste begrensning på myndighetsutøvelsen legges til grunn. Traktatens artikkel 1 gir Norge den fulle og uinnskrenkede suverenitet over øygruppen, og traktaten gir ikke grunnlag for noen generell innskrenkning av Norges suverenitet. Der ikke annet er særskilt fastslått i traktaten, har Norge derfor full rådighet i samsvar med folkerettens vanlige regler.

Kun de statene som har tiltrådt traktaten kan kreve særlige rettigheter for deres borgere, selskaper o.l. Traktaten gir ikke rettigheter til stater som ikke er part eller til private rettssubjekter.

Svalbardtraktaten var pr. mai 1999 tiltrådt av 39 stater. Russland har trådt inn i Sovjetunionens partsforhold. Island sluttet seg til Svalbardtraktaten i 1994, den første nye tiltredelse siden 1930.

En generell vurdering av Svalbardtraktaten og Bergverksordningen for Svalbard av 7. august 1925 er gitt i St.meld. nr. 39 (1974–75) Vedrørende Svalbard. I St.meld. nr. 40 (1985–1986) Svalbard er det gitt en nærmere omtale av rettslige spørsmål i tilknytning til Svalbardtraktatens territoriale utstrekning, kontinentalsokkel og fiskerijurisdiksjon, grunnlinjer på østsiden av Svalbard, forbudet i Svalbardtraktatens artikkel 9 mot å benytte Svalbard i krigsøyemed, norsk lovgivnings anvendelse for Svalbard, Bergverksordningen og eiendomsforholdene på Svalbard.

I det følgende presiseres noen sentrale punkter når det gjelder Svalbardtraktatens bestemmelser. Dessuten vil enkelte spørsmål som har vært spesielt aktuelle i tiden siden forrige stortingsmelding bli omtalt.

4.1.2 Prinsippet om ikke-diskriminering

Svalbardtraktaten medfører visse nærmere angitte begrensninger for norsk myndighetsutøvelse, særlig med sikte på ikke-diskriminering på enkelte områder mellom borgere og selskaper av stater som er part i traktaten.

Bestemmelser om ikke-diskriminering finnes i artikkel 2 om lik rett til fiske og jakt på Svalbard, artikkel 3 om lik rett til adgang og opphold på Svalbard uansett formål og til uhindret å drive all salgs maritim-, industri-, bergverks- og handelsvirksomhet på like fot, samt artikkel 7 om likebehandling når det gjelder erverv, utnytting og utøvelse av eiendomsrett og bergverksrettigheter.

Kravet til likebehandling medfører forbud mot diskriminering på de nevnte områder begrunnet i nasjonalitet og nasjonal tilhørighet. Det vil si at andre traktatparters borgere, selskaper o.l. ikke må stilles dårligere enn norske borgere. Det kan heller ikke diskrimineres mellom borgere av andre traktatparter. Bare den stat som mener å være utsatt for en krenkelse, kan gjøre noe krav eller klage gjeldende på folkerettslig grunnlag.

Vilkåret om ikke-diskriminering på grunnlag av nasjonalitet («like rett») er ikke til hinder for forbud mot og regulering av aktiviteter. Vilkåret innebærer heller ikke noe forbud mot forskjellsbehandling begrunnet i andre objektive kriterier enn nasjonalitet.

Norge har som suverenitetsinnehaver på Svalbard både en oppfordring og en rett til å forvalte området i tråd med traktatens prinsipper bl.a. om forvaltning av plante- og dyrelivet. Svalbardtraktaten forutsetter at Norge benytter sin alminnelige lovgivningsmyndighet også når det gjelder saksområder der traktaten stiller særlige vilkår for visse typer næringsvirksomhet, og setter etterlevelse av stedlige lover og forskrifter som beting­else for utøvelsen av de rettighetene som er fastsatt i traktaten.

Vilkåret om ikke-diskriminering gjelder for de næringsgrener som er særlig oppregnet i traktaten. Når det gjelder annen form for virksomhet, gir ikke traktaten noen særlige rettigheter til andre traktatparters borgere. Dette innebærer at tiltak på områder som ikke er særskilt oppregnet i traktaten og som tilgodeser norske borgere eller på annen måte skiller mellom traktatparters borgere, kan gjennomføres uten hinder av Svalbardtraktaten.

Traktatpartenes borgere og selskaper har i dag etter svalbardtraktaten ingen særstilling til å drive forskning på Svalbard. Traktatens artikkel 5 annet ledd fastsetter at det ved overenskomst skal kunne treffes bestemmelser om vilkårene for å drive vitenskapelig forskning på Svalbard. Slik overenskomst foreligger ikke. Så lenge slik overenskomst ikke foreligger, er det norske myndigheter som i kraft av suverenitetsutøvelsen treffer bestemmelser om forskning.

4.1.3 Skatter, gebyr og avgifter

Svalbardtraktaten artikkel 8 annet og tredje ledd bestemmer at skatter, gebyr og avgifter som oppkreves på Svalbard utelukkende skal komme Svalbard til gode og ikke være høyere enn behovene for øygruppen tilsier.

Dette innebærer at skatter, avgifter og gebyr må inntektsføres på svalbardbudsjettet, eventuelt som egen post i den enkelte etats budsjett og som det henvises til i svalbardbudsjettet.

Betaling for offentlig tjenestetilbud omfattes ikke av begrensningen i Svalbardtraktaten artikkel 8 annet og tredje ledd. For offentlig tjenestetilbud kan det kreves betaling når det foreligger hjemmel for dette. Privat tjenestetilbud omfattes heller ikke og betaling kan kreves i henhold til avtale.

4.1.4 Svalbardtraktaten artikkel 9

Det folkerettslige utgangspunktet for militær virksomhet og nærvær på Svalbard, er at Norge har full og uinnskrenket suverenitet over øygruppen. Svalbardtraktatens artikkel 9 setter imidlertid klare begrensninger for den militære aktivitet Norge kan ha på øygruppen. Bestemmelsen setter et generelt forbud mot å nytte Svalbard i krigsøyemed og konkrete forbud mot anlegg av flåtebaser og befestninger. Forbudet mot anlegg av flåtebaser og befestninger fremgår også av Norges note av 30. november 1951 til Sovjetunionen, som svar på sovjetisk protest mot innlemmelse av Svalbard i NATOs forsvarsstruktur. Det heter her at

«I samsvar med de forpliktelser som Norge har påtatt seg gjennom (Svalbard)traktaten har den norske regjering ikke opprettet og den vil heller ikke opprette noen som helst militær befestning eller base innenfor Svalbardøygruppen eller Bjørnøya. Den vil heller ikke tillate at noen annen stat gjør dette.»

Artikkel 9 innebærer ikke noe totalforbud mot norsk militær aktivitet på Svalbard. Besøk av norske marinefartøyer og kystvaktskip eller militærfly og opptreden av norsk militært personell i uniform krenker ikke traktatens bestemmelser. Anløp av marinefartøyer har for øvrig vært foretatt siden norsk administrasjon ble etablert på øygruppen. Heller ikke avholdelse av sesjon i forbindelse med militærtjeneste krenker traktatens bestemmelser. Norge er ikke avskåret fra å iverksette forsvarstiltak i krig. Med hensyn til utenlandsk militær virksomhet på Svalbard, gjelder for øvrig prinsippet om Norges fulle og uinnskrenkede suverenitet, jf. artikkel 1.

Norsk politikk har vært innrettet på en korrekt overholdelse av traktaten og en restriktiv praksis når det gjelder norsk militær virksomhet på Svalbard. Ved den praktiske håndteringen av dette spørsmålet har momenter som hyppighet og varighet, enhetenes karakter og det reelle behovet for å gjennomføre oppdraget vært tillagt spesiell vekt.

Når det gjelder bruken av flyplassen på Svalbard, foreligger det uavhengig av Svalbardtraktaten en selvpålagt restriksjon i form av en erklæring Norge avga i 1971 til alle parter i Svalbardtraktaten i forbindelse med beslutningen om å bygge flyplassen. Her fremgår det at flyplassen skal være « reservert utelukkende for sivil luftfart ». Fra norsk side har man i praksis tolket denne formuleringen dithen at flytoktets formål er avgjørende. Man har ikke tillatt fly med militære oppgaver å benytte flyplassen. På den annen side utelukker erklæringen ikke at militært registrerte fly benytter flyplassen i forbindelse med sivile oppdrag. Videre fremgår det av erklæringen at flyplassen skal være åpen for alle traktatparter og deres borgere etter nærmere avtale med norske luftfartsmyndigheter. Norge og Sovjetunionen inngikk i 1974 en avtale om sovjet­iske luftfartøyers bruk av flyplassen. Denne avtalen er fortsatt i kraft mellom Norge og Russland etter oppløsningen av Sovjetunionen.

Forbudet i traktatens artikkel 9 anses ikke til hinder for hyppige anløp av kystvaktfartøy på øygruppen. Det foreligger heller ingen avgjørende innvendinger mot at kystvaktens behov tas med i en totalvurdering av det fremtidige infrastrukturbehovet på Svalbard. Problemstillingen må ses i sammenheng med behovet for en ytterligere utbygging av beredskapen i Barentshavet og i områdene ved Svalbard. Nordområdene har fått økt betydning i ressurspolitisk, miljømessig og forskningsmessig sammenheng. For eksempel er forurensningsfaren i områdene økende.

4.2 Internasjonale avtaler av særlig interesse

Alle internasjonale avtaler som Norge har sluttet seg til, omfatter også Svalbard, med mindre det er gjort særskilt unntak.

GATT-avtalen

Når det gjelder den tidligere Generalavtalen om tollfrihet og handel (GATT-avtalen) som trådte i kraft 1. januar 1948, ble det ikke tatt noen reservasjon fra norsk side m.h.t. Svalbard. GATT-avtalen har ikke-diskriminering og reduksjon/avskaffelse av toll- og handelshindringer som sentrale målsetninger. GATT-reglene harmonerer i det alt vesentlige med Svalbardtraktatens krav om ikke-diskriminering.

I praksis har ikke GATT-avtalen hatt noen særlig betydning på Svalbard. Ifølge tolloven ligger Svalbard utenfor norsk tollområde. Ved innførsel til Norge av varer som kommer fra Svalbard, skjer det derfor tollbehandling. Varer som har opprinnelse på Svalbard, er unntatt toll etter tolltariffens bestemmelser. I praksis er Svalbard et toll- og avgiftsfritt område.

WTO-avtalen

Heller ikke i forbindelse med avtalen om opprettelse av Verdens Handelsorganisasjon (WTO-avtalen), som trådte i kraft 1. januar 1995, ble det tatt noe generelt forbehold om Svalbard. Det samme gjaldt subsidieavtalen.

Avtale om offentlige innkjøp

Norge tok følgende reservasjon i bindingslistene til Avtalen om offentlige innkjøp:

«Norge reserverer seg når det gjelder anvendelsen av denne Avtale på Svalbard, Jan Mayen og Norges antarktiske besittelser.»

Generalavtalen for handel med tjenester

I Avtalen om handel med tjenester (GATS), som trådte i kraft samtidig med WTO-avtalen, ble det fra norsk side gjort følgende reservasjon i bind­ingslisten:

«Norge forbeholder seg retten til å komme tilbake til en avklaring m h t Avtalens virke på Svalbard (øygruppen Spitsbergen) i lys av gjeldende lover og regler der.»

En nærmere redegjørelse for anvendelsen av WTO-avtalen med tilhørende avtaler på Svalbard er gitt på side 170 i St.prp. nr. 65 (1993–94) Resultatet av Uruguay-runden (1986–1993) og om samtykke til ratifikasjon av Avtale om opprettelse av Verdens Handelsorganisasjon (WTO) m.m.

EØS-avtalen

Svalbard er unntatt fra Europeisk Økonomisk Samarbeidsområdes (EØS) virkeområde ved Norges ratifikasjon med hjemmel i protokoll 40 til avtalen. Frihandelsavtalene mellom Norge og EF og EFTA-konvensjonen gjelder imidlertid fortsatt for Svalbard. Fri handel med varer har stor betydning for Norges kulleksport fra Svalbard til Europa.

EU-avtalen

Det er i denne sammenhengen også av interesse å omtale behandlingen av Svalbard i forbindelse med EU-forhandlingene. Ved medlemskapsforhandlingene med Det europeiske fellesskap (EF) i 1972, ble det i Tiltredelsesavtalen gjort unntak for Svalbard. Bakgrunnen var de særlige forhold som følger av Norges folkerettslige forpliktelser etter Svalbardtraktaten. Skulle EFs regelverk ha vært gitt anvendelse på øygruppen, måtte forholdet til de parter til Svalbardtraktaten som ikke deltok i Det europeiske fellesskap avklares på bakgrunn av prinsippet om ikke-diskriminering på de områder der dette prinsippet får anvendelse. Også under medlemskapsforhandlingene med EU i 1994 var Norge og EU enige om at Svalbard skulle unntas fra medlemskap i EU. Det ble forhandlet om en særskilt protokoll (Protokoll 7) til Tiltredelsesakten om Svalbard, som i artikkel 1 slo fast at traktatene som er Den europeiske unions grunnlag, ikke får anvendelse på Svalbard.

4.3 Prinsipper for lovers anvendelse på Svalbard

Svalbardloven §   2

Norge kan i kraft av sin suverenitet gjøre all lovgivning som gjelder for fastlandet gjeldende for Svalbard. Den eneste begrensningen er at lovgivningen ikke må stride mot Svalbardtraktatens bestemmelser.

Utgangspunktet for norsk lovgivnings anvendelse på Svalbard er fastslått i lov av 17. juli 1925 nr. 11 (svalbardloven) §  2:

«Norsk privatrett og strafferett og den norske lovgivning om rettspleien gjelder for Svalbard, når ikke annet er fastsatt. Andre lovbestemmelser gjelder ikke for Svalbard, uten når det særskilt er fastsatt.»

Uttrykket «særskilt … fastsatt» i svalbardlovens §  2 har tradisjonelt blitt tolket slik at det må finnes klare holdepunkter i lovteksten for at en aktuell lov skal gjelde for Svalbard. Klare uttalelser i forarbeidene har også i en viss utstrekning blitt ansett som tilstrekkelig. Derimot har uttrykk som «i riket», «norsk territorium» og lignende formuleringer ikke alene vært ansett som tilstrekkelig til at loven også omfatter Svalbard.

I en avgjørelse inntatt i Norsk Retstidende 1996 s. 624 har Høyesterett uttalt i forhold til svalbardlovens §  2 at det ikke kan «innebære noe formkrav til senere lovgivning på den måten at loven bare kan få anvendelse på Svalbard hvis dette eksplisitt er sagt i teksten.»

Det må imidlertid legges til grunn at det etter gjeldende rett skal tungtveiende og klare argumenter til for å konkludere med at loven får anvendelse på Svalbard når dette ikke står klart i lovteksten.

Spørsmålet om å endre det lovtekniske utgangspunktet i Svalbardloven §  2 og kravet om særskilt fastsettelse ble drøftet i de to foregående stortingsmeldingene om Svalbard. I St.meld. nr. 39 (1974–75) heter det på side 51:

«Når en skal vurdere lovens anvendelse på Svalbard, er det et moment at håndhevingsmulighetene begrenses av områdets størrelse, bosetningsstruktur og kommunikasjonsforhold. Det er derfor i særlig grad de lover og bestemmelser som har betydning for styringen av Svalbards utvikling det er naturlig å gi anvendelse for området».

I St.meld. nr. 40 (1985–86) heter det på side 5 om lovgivningspolitikken for Svalbard:

«Hvilke lover og forskrifter som bør gjøres gjeldende for Svalbard, må avgjøres konkret fra saksområde til saksområde.»

Normaliseringen av Longyearbysamfunnet har ytterligere aktualisert spørsmålet om å endre lovgivningspraksis.

Svalbardloven §  2 og kravet om særskilt fastsettelse innebærer en særlig oppfordring til lovforberederne om å vurdere forholdet til Svalbard. Dette gir etter regjeringens oppfatning en sikkerhetsmekanisme mot krenkelser av Svalbardtraktaten og en tilskyndelse til å vurdere praktiske behov og håndhevelsesmuligheter i forhold til samfunnene og rettssubjektene på Svalbard. Ved dagens ordning vil riktignok en slik manglende årvåkenhet fra lovforbereders side kunne føre til at lovgivning ikke blir gjeldende på øygruppen. Dette kan være uheldig i forhold til konkrete saker, men lar seg i ettertid avhjelpe ved regelendring.

Om det motsatte lovgivningstekniske utgangspunkt skulle innføres, dvs. at offentligrettslig lovgivning ble gitt anvendelse på Svalbard uten særskilt fastsettelse, vil manglende årvåkenhet kunne føre til at en norsk regel utilsiktet får anvendelse, muligens med folkerettsbrudd og/eller utenrikspolitiske skadevirkninger til følge. Disse betenkelighetene kan gjøre seg gjeldende for formelle lover, men i størst grad ved den avledede regelproduksjon i form av forskrifter. I dag skjer en vesentlig del av reguleringene i form av lovgivningsmyndighet som er delegert til forvaltningen. Kravene til påpasselighet og egnede kontrollrutiner på flere nivåer i statsforvaltningen vil måtte opprettholdes samtidig som kravene til iverksettelse utvides.

Regjeringen vil videreføre dagens utgangspunkt i Svalbardloven §  2 om at norsk lovgivning utenom privatrett, strafferett og rettspleien bare får anvendelse på Svalbard dersom det er særskilt fastsatt. Justisdepartementet vil i ny veiledning om lovteknikk gi anbefalinger om hvilken terminologi som bør brukes hvis en lov skal gjelde på Svalbard.

Spørsmålet om norsk lovgivnings anvendelse på Svalbard har i stor utstrekning vært bestemt ut fra hensiktsmessighetsbetraktninger og behovet for den enkelte lov, jf. St.meld. nr. 40 (1985–86). Regjeringen vil videreføre denne lovgivningspraksis, hvor behovet for den enkelte lov på Svalbard samt de særegne geografiske, klimatiske og administrative forhold på Svalbard tillegges avgjørende vekt.

Geografisk avgrenset virkeområde

Et annet prinsipp har vært at lovgivningen på Svalbard gis anvendelse og håndheves likt for hele øygruppen. Siden svalbardloven ble vedtatt, og særlig i de årene som har gått siden St.meld. nr. 40 (1985–86) ble skrevet, har imidlertid forholdene endret seg på områder som kan ha betydning for denne lovgivningspraksis. Enkelte bosetninger, særlig Longyearbyen, har gjennomgått en markert forandring. Familiesamfunnet i Longyearbyen har befestet sin stilling og service- og tjenestetilbudet er godt utbygd. Kommunikasjonsmulighetene med fastlandet, både når det gjelder transport, data- og teletjenester, er gode. Det er derfor ikke lenger like enkelt å fastslå at lover ikke bør få anvendelse på Svalbard fordi dette anses uaktuelt. Særlig gjelder dette lovgivning som pålegger plikter, som f.eks. ulike former for næringslovgivning, eller som gir rettigheter til ulike former for ytelser, f.eks. på det sosiale området.

Utviklingen i retning av et «normalt» samfunn i Longyearbyen har ført til at det i et økende antall tilfeller har vist seg ønskelig at lover blir gjort gjeldende for Svalbard fordi forholdene i Longyearbyen krever det.

Samtidig har utviklingen i de andre bosetningene ikke vært av samme karakter. Dette har reist spørsmålet om man skal åpne for unntak fra hovedregelen om at all lovgivning skal gjelde for hele øygruppen og håndheves likt for alle bosettingene på Svalbard.

Den omfattende regulering som skjer f.eks. på det tekniske området i Norge som følge av EØS-tilpasningen, blir ikke automatisk fulgt opp for Svalbard. Dette skyldes at det ikke alltid vil være ønskelig å gjennomføre disse kravene overfor utenlandsk virksomhet, som legger sine nasjonale standarder til grunn. Som eksempel kan nevnes CE-merking av produkter. Dette er et dilemma for norske myndigheter, ikke minst fordi det er ønskelig å holde samme tekniske standard på utstyr i norsk virksomhet på øygruppen som på fastlandet.

Norske myndigheter har på noen områder i praksis fulgt en noe lempeligere håndhevingspolitikk når det gjelder enkelte typer lovgivning. Forutsetningen har imidlertid vært at man i den praktiske gjennomføringen har oppfylt det minstekrav som stilles i norsk lovgivning. Dette skyldes hensiktsmessighetsbetraktninger og gjøres på områder der det ikke ville være naturlig at også innbyggere i utenlandske samfunn på øygruppen skulle omfattes av tilsvarende type regelverk.

Regjeringen vil fortsatt ha som utgangspunkt at lovgivning som gjøres gjeldende for Svalbard skal gjelde for hele øygruppen. Utviklingen i Longyearbyen kan innebære et særlig behov for å innføre regler som det ikke er nødvendig eller hensiktsmessig å innføre andre steder på øygruppen. Innenfor enkelte områder som allerede er underlagt regulering gjennom bergverksordningen, vil det fortsatt ved den praktiske gjennomføringen aksepteres at noe ulike standarder legges til grunn i de enkelte samfunnene på Svalbard. Norges folkerettslige forpliktelser på de aktuelle områder må imidlertid oppfylles. I samsvar med ovenstående har norske myndigheter, innenfor traktatens rammer og av hensyn til de stedlige forhold, også åpnet for forskriftsregulering beregnet på virksomhet eller befolkning i geografisk avgrensede områder. Regjeringen vil videreføre denne praksis i den utstrekning det anses nødvendig av hensyn til lokale behov.

4.4 Svalbardloven §  4 – fullmaktsbestemmelsen

På grunn av særlige forhold har det ofte vært nødvendig å foreta enkelte tilpasninger i lovene før disse kan gjelde for Svalbard. Svalbardloven §  4 gir adgang for Kongen til å utferdige alminnelige forskrifter på en rekke rettsområder som har vært ansett som svært viktige for forvaltningen av Svalbard, og hvor det tradisjonelt har vært nødvendig å ha et eget sett av regler på området, blant annet fordi forholdene på Svalbard på disse rettsområdene har skilt seg vesentlig fra fastlandet av geografiske, administrative eller andre årsaker. Eksempelvis kan nevnes regler om jakt, fangst og fiske og om fredning av dyr, planter, naturformasjoner, landstrekninger og fortidslevninger. Kirke- og skolevesen, samt skipsfart er andre eksempler. Det er i tillegg gitt forskriftshjemler for fastsettelsen av loven for Svalbard, og de særskilte tilpasningene blir på denne måten tatt inn i en egen forskrift.

Administrasjonen av Svalbard utøves i mange henseender i henhold til et forskriftsverk som er fastsatt med grunnlag i fullmakter gitt fra Stortinget, og hvor Kongens myndighet til å gi forskrifter er delegert videre til de aktuelle fagdepartementer og i en del tilfelle også videre til lavere forvaltningsledd. Dette er et fenomen som gjør seg gjeldende også på fastlandet, men som kanskje – av praktiske årsaker – på enkelte sentrale områder som for eksempel vern av Svalbards naturmiljø og kulturminner har utviklet seg noe videre på Svalbard enn på fastlandet.

Regjeringen legger stor vekt på at forvaltningen av Svalbard skal skje med bred oppslutning fra Stortinget. De forskrifter som fastsettes for Svalbard bygger derfor ofte på bestemmelsene i lover som allerede gjelder for fastlandet, men gis de tilpasninger for Svalbard som er nødvendige på grunn av de lokale forhold, samt for korrekt etterlevelse av Svalbardtraktaten. Dernest blir alle utkast til forskrifter som berører Svalbard forelagt for Det interdepartementale polarutvalg for å sikre at lovgivningen for Svalbard er i samsvar med regjeringens politikk for øygruppen, herunder de målsetninger som er nedfelt i tidligere stortingsmeldinger og andre dokumenter forelagt for og behandlet av Stortinget.

Regjeringen er i tiden fremover innstilt på å fremlegge forslag til regler for Stortinget i lovs form så langt det er hensiktsmessig. Det kan nevnes at reglene om vern av Svalbards natur og kulturminner, som er det rettsområdet som kanskje i størst utstrekning har vært forskriftsregulert, er foreslått lovregulert i NOU 1999:21 Lov om miljøvern på Svalbard, se nærmere omtale av denne i kap. 6.3.1 Hovedelementene i regjeringens oppfølging.

4.5 Nærings- og selskapslovgivningen

I de senere år har etablering av næringer på Svalbard skutt fart. I dag er det bl.a. registrert ca. 130 virksomheter med forretningsadresse i Longyearbyen. Dette har aktualisert behovet for å avklare i hvilken grad nærings- og selskapslovgivningen gjelder for virksomhet på Svalbard. Sentrale lovverk i denne sammenheng er bl.a. aksjelovene og regnskaps- og revisjonslovgivningen, som inneholder regler om stiftelse, oppløsning og drift av selskaper som har som formål å drive økonomisk virksomhet.

Nærings- og selskapslovgivningen inneholder både privatrettslige og offentligrettslige regler og har stort sett ikke bestemmelser om anvendelsen på Svalbard. Videre er det i lovverket bestemmelser som befinner seg i grenseland mellom offentligrettslige regler og rettspleiebestemmelser. Ellers i nærings- og selskapslovgivningen er det bestemmelser som henviser til og for så vidt forutsetter denne typen regler. Dette gjelder f.eks. aksjeloven, som henviser til bl.a. foretaksregisterloven.

De bestemmelser av offentligrettslig art som er nedfelt i nærings- og selskapslovgivningen har i hovedsak som formål å sikre det offentliges interesser for kontroll- og håndhevelsesformål.

Som alminnelig prinsipp vil regjeringen legge til grunn at det for økonomiske virksomheter som drives på Svalbard bør gjelde de samme regler som ellers i Norge for så vidt angår stiftelse, oppløsning og drift av selskaper som har som formål å drive økonomisk virksomhet. Dette betyr bl.a. at spørsmålet om norsk eller utenlansk rett skal anvendes, avgjøres etter samme prinsipper som for selskaper som driver på fastlandet. Det vil likevel være nødvendig med en del tilpasninger av regelverket for å ta i betraktning de stedlige forhold, blant annet når det gjelder annet regelverk som ikke er gitt anvendelse på Svalbard og fravær av enkelte administrative enheter. Svalbards folkerettslige status og de forhold som gjør seg gjeldende med hensyn til håndheving av norsk lovgivning på øygruppen gjør det også nødvendig med spesielle tillempninger. Dette vil være særlig aktuelt når det gjelder anvendelse av regnskaps- og revisjonslovgivningen ­overfor enkelte utenlandske virksomheter på øygruppen. Dette er allerede slått fast for skatte- og regnskapsspørsmåls vedkommende i lov av 29. november 1996 nr. 68 om skatt til Svalbard §§  4–8.

Visse utenlandske etableringer på Svalbard driver særlige former for virksomhet som gjør det forsvarlig å benytte et noe avvikende regnskap som utgangspunkt for skatteberegningen. Det gjelder blant annet for russiske virksomheter. Det er etablert en praksis for at inntektsfastsettelsen for disse skatteyterne skjer på et til dels avvikende grunnlag. For disse har en godkjent mindre detaljerte regnskapsoppstillinger når regnskapene har vært tilstrekkelige til å belyse at virksomheten ikke har gått med overskudd, og at det foreligger oppgaver som gir tilstrekkelig grunnlag for å fastsette utførselsavgift på kull etter lov av 17. juli 1925 nr. 2. Dersom driften av de aktuelle virksomhetene skulle gå med overskudd, vil det også for disse bli krevet mer utførlige regnskaper.

Regjeringen vil på denne bakgrunn utarbeide egne bestemmelser om anvendelsesområdet for den sentrale nærings- og selskapslovgivning på Svalbard. For enkelte lovers vedkommende er det allerede gitt egne fullmaktsbestemmelser, som for eksempel de nye aksjelovene, regnskapsloven og enhetsregisterloven. For andre lover må det fremmes forslag til Stortinget om egne lovbestemmelser.

4.6 Arbeidsmiljøloven

Svalbardloven §  3 fastslår at arbeidsmiljølovgivning skal gjelde for Svalbard med de endringer som Kongen fastsetter av hensyn til de stedlige forhold. Kongens kompetanse til å gi særregler er knyttet til begrensninger og unntak som er nødvendig av hensyn til de geografiske, klimatiske eller administrative forhold på Svalbard. Ved kgl.res. av 24. juni 1977 er det fastsatt midlertidige særregler om arbeidervern og arbeidsmiljø på Svalbard. Særreglene er i all hovedsak knyttet til Svalbards særskilte administrasjonsordning.

EØS-avtalen pålegger medlemmene implementering av minimumsregler på arbeidsmiljø- og arbeidsrettsområdet. Selv om EØS-avtalen ikke gjelder for Svalbard, er det ved implementeringen av EØS-regler på arbeidsmiljø- og arbeidsrettsområdet som ifølge svalbardloven § 3 skal gjelde også for Svalbard, bare i liten grad funnet å være noe behov for særskilte unntak for Svalbard.

Regjeringen tar sikte på å utarbeide permanente arbeidsmiljøregler for Svalbard. Kommunal- og arbeidsdepartementet (nå Kommunal- og regionaldepartementet) har nedsatt en arbeidsgruppe som utreder arbeidsmiljølovens anvendelse på Svalbard. Arbeidet er i sin sluttfase.

4.7 Sivilombudsmannens kompetanse på Svalbard

Normaliseringen på Svalbard, særlig i Longyearbyen, har aktualisert spørsmålet om sivilombudsmannsordningen gjelder for Svalbard.

Lov om sivilombudsmannen av 22. januar 1962 nr. 8 inneholder ikke noen uttrykkelig bestemmelse om at loven gjelder på Svalbard, jf. svalbardloven §  2 og prinsippet der. Justisdepartementet har vurdert spørsmålet og konkludert med at ombudsmannsloven gjelder for Svalbard.

I melding for 1997 for Sivilombudsmannen, dokument nr. 4 (1997–98) side 10, uttaler sivilombudsmannen følgende:

«Fra tid til annen oppstår spørsmålet om sivilombudsmannsordningen gjelder for Svalbard. Det har hittil ikke vært nødvendig å ta stilling til spørsmålet i forbindelse med løpende saksbehandling. Jeg har likevel funnet grunn til å vurdere spørsmålet på prinsipielt grunnlag, og er kommet til at mitt arbeidsområde omfatter også denne delen av kongeriket.

Ombudsmannsordningen er nå forankret i Grunnloven §  75 bokstav l og Grunnloven gjelder for Svalbard. Ombudsmannsloven gjelder etter sin ordlyd «den offentlige forvaltning og alle som virker i dens tjeneste». Sammenhengen i rettssystemet tilsier at den samme adgang til kontroll av forvaltningen må gjelde på Svalbard som i riket ellers.»

Regjeringen er enig i disse betraktningene og legger til grunn at loven gjelder også for Svalbard.

Til dokumentets forside