St.meld. nr. 9 (1999-2000)

Svalbard

Til innholdsfortegnelse

3 Utviklingen på Svalbard etter 1985

3.1 Innledning

I løpet av de årene som har gått siden St.meld. nr. 40 (1985–86) Svalbard, har det skjedd omfattende endringer på Svalbard, både i de lokale samfunnsstrukturene og i de ytre rammebetingelsene for norsk svalbardpolitikk. Endringene er dels et resultat av bevisst politikk og tiltak fra norske myndigheters side, dels en følge av internasjonale prosesser med geopolitiske konsekvenser.

Lokalt på øygruppen kan hovedtrekkene i utviklingen skisseres på denne måten:

  • Det har skjedd en sterk utbygging av infrastruktur og tjenestetilbud i Longyearbyen og Ny-Ålesund. Dette er hovedårsaken til at statens utgifter i tilknytning til Svalbard har økt gjennom perioden.

  • Det har funnet sted en økende differensiering og privatisering av næringsvirksomheten, særlig i Longyearbyen. Reiselivsnæringen er blitt en betydelig direkte og indirekte sysselsettingsfaktor.

  • Forskning og høyere utdanning har hatt en rask og sterk vekst og er i økende grad blitt en helårsvirksomhet. Antall nasjoner representert på Svalbard har økt.

  • Industriell virksomhet har minket i omfang, både relativt og absolutt. Dette gjelder både i de norske og i de russiske samfunnene på Svalbard.

  • Norske myndigheter har styrket suverenitetshåndhevelsen og økt nærværet i det russiske lokalsamfunnet. Samarbeidsforholdene er vesentlig bedret.

  • Den lokale miljøforvaltningen på Svalbard har blitt betydelig styrket, i tråd med den økende vekten norske myndigheter har lagt på miljøvernet i sin svalbardpolitikk.

  • Forvaltningen er gradvis styrket og modernisert.

De viktigste endringene i ytre rammebetingelser er disse:

  • Avspenningspolitikken i andre halvdel av 1980-tallet og oppløsningen av Sovjetunionen i 1991 har skapt nye forutsetninger for samarbeid i nordområdene. Det militære aktivitetsnivået er redusert, og parallelt har det regionale og nasjonale samarbeidet i Arktis økt. Det har vært en jevnt stigende internasjonal interesse for Svalbard i perioden.

  • Den økonomiske krisen i 1990-årene har ført til at Russland har trappet ned virksomheten både i egne arktiske områder og på Svalbard. Samtidig har landet åpnet for internasjonal deltakelse i ressursutnytting på eget territorium og i den økonomiske sonen i Barentshavet. Den industrielle aktiviteten i disse områdene utvikler seg raskt.

For å forstå utviklingen på Svalbard etter 1985, er det nødvendig å se de eksterne og interne forholdene i sammenheng.

3.2 En ny geopolitisk situasjon

Bare et drøyt år etter at St.meld. nr. 40 (1985–86) var lagt fram, startet den politiske prosessen i Sovjetunionen som ble kjennetegnet ved begrepene glasnost og perestrojka . Utviklingen fikk snart omfattende ringvirkninger i Øst-Europa, og kulminerte med Sovjetunionens oppløsning 25. desember 1991. Mange erklærte den kalde krigen for endelig avsluttet. En helt ny geopolitisk situasjon var imidlertid oppstått, og dette skapte nye premisser for norsk svalbardpolitikk.

Nordområdene ble berørt av den politiske utviklingen allerede i en tidlig fase. Den da­vær­ende leder i Sovjetunionen, Mikhail Gorbatsjov, åpnet i sin såkalte «Murmansktale» høsten 1987 for et utvidet samarbeid i nord, som siden blant annet førte til opprettelsen av Barentssamarbeidet på norsk initiativ.

På Svalbard fikk glasnost -politikken tydelige utslag gjennom åpningen av de sovjetiske bosetningene for besøk og etablering av norsk-russisk reiselivssamarbeid lokalt. Både gruveselskapet Trust Arktikugol og det sovjetiske konsulatet viste en økende imøtekommenhet overfor norske forvaltningstiltak og myndighetsutøvelse, og samarbeidet utviklet seg meget positivt. Norske brevhus ble åpnet i Barentsburg og Pyramiden, som også fikk norsk veiskilting. Besøk, inspeksjoner og kontroller fra norske offentlige etater ble møtt med en langt større åpenhet enn tidligere. Sysselmannen karakteriserte forholdet til russerne tidlig på 1990-tallet som «ukomplisert», og denne oppfatningen har befestet seg i årene etterpå. Det er liten tvil om at den generelle avspenningen har hatt gunstig innflytelse på forholdene lokalt på Svalbard.

Boks 3.1 Slutt på den kalde krigen

Da Mikhail Gorbatsjov initierte den såkalte perestrojka-politikken i Sovjetunionen i 1987–88, fant det sted en markert oppmykning av forholdet til Vesten og en gryende indre demokratisering, som i de følgende årene spredte seg til store deler av Øst-Europa. Prosessen skjøt fart mot slutten av 1989, og fikk sitt kanskje sterkeste symbol i Berlinmurens fall den 9. november. Mer enn noen annen enkeltbegivenhet signaliserte dette begynnelsen på slutten av den kalde krigen.

3.3 Forskning og utdanning

I St.meld. nr. 50 (1990–91) Næringstiltak for Svalbard ble forskning og høyere utdanning behandlet som næringsvirksomhet og som virkemidler for å sikre norsk bosetning på Svalbard. På grunnlag av dette er det foretatt store investeringer i infrastruktur for forskning og utdanning – både i Longyearbyen og Ny-Ålesund. Private og statlige, norske og utenlandske investeringer i denne sektoren på Svalbard har siden 1985 utgjort over en halv milliard kroner. Ny-Ålesund er utviklet til en internasjonal, naturvitenskapelig forskningslokalitet uten sidestykke i Arktis. I Longyearbyen representerer forskning og utdanning nå en betydelig del av den totale virksomheten, både direkte i form av egen aktivitet, og gjennom ringvirkningene for samfunnet.

Utviklingen i perioden etter 1985 kjennetegnes både av økende omfang av forskningsvirksomhet, større internasjonal deltakelse, etablering av flere permanente stasjoner, og en voksende helårsaktivitet. Interessen for Svalbard som forskningsplattform synes å øke, noe som vil stille ytterligere krav til planlegging, koordinering og styring.

3.4 En modernisert forvaltning

Utbyggingen av norsk offentlig nærvær på Svalbard og styrkingen av den lokale forvaltningen skjøt særlig fart på 1970-tallet, som en oppfølging av St.meld. nr. 39 (1974–75) Vedrørende Svalbard. Etter 1985 har utviklingen fortsatt, og forvaltningsapparatet er gradvis styrket. På slutten av 1980-tallet ble Store Norske-gruppen splittet opp, og ansvaret for lokal samfunnsinfrastruktur overført til et nytt statsaksjeselskap, Svalbard Samfunnsdrift AS. Svalbard Samfunnsdrift AS fikk dermed en del funksjoner som kommunale etater ivaretar på fastlandet, uten å være underlagt lokal politisk styring. Likevel er forvaltningsstrukturen på Svalbard blitt mer lik fastlandets i løpet av 1990-tallet. Sysselmannsbestillingen er utbygd og reorganisert bl.a. med en egen miljøvernavdeling, på linje med det fylkesmennene har. Flere av direktoratene har fått delegert forvaltningsansvar på Svalbard fra sine departementer, slik at saksgangen tilsvarer fastlandsmodellen. På en rekke områder er lov- og forskriftsverket oppdatert og tilpasset tilsvarende regler på fastlandet. Omorganiseringen av de statlige forvaltningsbedriftene for post og tele er også gjennomført på Svalbard. Private bedrifter tilbyr i stigende grad tjenester i konkurranse med offentlige, slik at valgmulighetene er blitt større.

Det er ingen tvil om at forvaltningen av og på Svalbard er modernisert gjennom perioden og blitt mer lik forholdene på fastlandet. Sammen med et bedret geopolitisk klima, har dette bidratt til å styrke norsk suverenitet, både direkte og indirekte. Samtidig er beslutningsstrukturene som angår Svalbard blitt gradvis desentralisert og til dels privatisert, slik at politiske myndigheter totalt sett har fått reduserte muligheter til å drive en helhetlig styring av utviklingen.

3.5 Utviklingen av lokalsamfunnene

3.5.1 Innledning

Av bosetningene på Svalbard er det bare Longyearbyen og Barentsburg som kan kalles lokalsamfunn i vanlig forstand. Inntil nylig hadde man også Pyramiden. Utbygging av infrastruktur og tjenestetilbud, som i større eller mindre grad er tilpasset familier, startet i 1970-årene – i alle de tre lokalsamfunnene. Ekspansjonen fortsatte på 1980-tallet, men i det siste tiåret har de norske og russiske samfunnene hatt en fundamentalt forskjellig utvikling. Mens utbyggingen har akselerert i Longyearbyen i 1990-årene, har de russiske samfunnene gått i motsatt retning. Som følge av reformer i kjølvannet av Sovjetunionens oppløsning og økende økonomiske problemer, har det russiske gruveselskapet måttet redusere aktivitetsnivået. Utviklingen i Longyearbyen har funnet sted til tross for reduksjoner i kullvirksomheten, og har skjedd dels gjennom økte statlige investeringer og overføringer, dels gjennom privat satsing.

Register over befolkningen på Svalbard ble etablert i 1994. Registeret er et supplement til folkeregisterordningen, og skal gi en oversikt over antall bosatte på Svalbard. Sysselmannen har siden etableringen vært registerfører. Det er besluttet at Svalbard likningskontor skal overta registerføringen innen utgangen av 1999.

Folketallet på Svalbard har gått ned siden forrige melding på grunn av nedgangen i de russiske bosetningene. I henhold til befolkningsregisteret for Svalbard (ajour pr. 20. september 1999) bor nå 2333 personer på Svalbard. I 1985 var det 3480 bosatte på Svalbard. Forholdstallet mellom de russiske og norske innbyggere har også endret seg. Forholdstallet mellom russiske og norske innbyggere lå tidligere relativt stabilt på ca. 2:1, men er nå endret til ca. 2:3.

Samtidig som antallet utenlandske statsborgere har gått ned, har det utenlandske nærværet i de norske bosetningene på Svalbard økt. Det er særlig forskningen og reiselivsnæringen som har ført flere nasjoner til Svalbard.

De aller fleste bor i etablerte samfunn på øygruppen. Med unntak av de meteorologiske stasjonene på Hopen og Bjørnøya ligger alle bosetningene på Spitsbergen. Det er noen få personer som bor i hytter utenfor bosetningene.

3.5.2 Longyearbyen

Longyearbyen, som ligger i Adventfjorden, er administrasjonssenteret for Svalbard. Så sent som i 1991 ble Longyearbyen til tross for det betydelige innslaget av offentlig administrasjon, karakterisert som «et ensidig industristed» (St.meld. nr. 50 (1990–91)). Mye av det som tidligere ga grunnlag for å kalle Longyearbyen et ensidig industristed er nå forsvunnet.

St.meld. nr. 50 (1990–91) Næringstiltak for Svalbard la grunnlaget for en mer variert næringsstruktur, der privat virksomhet ble stimulert. Den statlige virksomheten er utvidet, blant annet gjennom etableringen av Universitetsstudiene på Svalbard (UNIS). Det eksisterer nå et differensiert arbeidsmarked som gjør det mer attraktivt for familier å etablere seg i Longyearbyen. Infrastruktur og tjenestetilbud er i dag på et nivå som overstiger de fleste lokalsamfunn på fastlandet av tilsvarende størrelse.

Tidligere sto Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS (Store Norske) for alle samfunnsoppgaver i Longyearbyen. I 1989 ble selskapet delt slik at ansvaret for den såkalte samfunnsdriften ble lagt til datterselskapet Svalbard Samfunnsdrift AS. Fra 1993 har Svalbard Samfunnsdrift vært et heleid statsaksjeselskap. Se nærmere kap. 7.3.1 Svalbard Samfunnsdrift AS med datterselskaper.

Det har skjedd en omfattende forandring av servicetilbudet i Longyearbyen fra 1985 til i dag. Da fantes det ikke dagligvarebutikk i Longyearbyen og varer måtte handles fra proviantlageret til Store Norske. I dag er handels- og servicenæringen godt utbygd, med dagligvareforretning, kles- og sportsbutikker, fotobutikk osv. Illustrerende er også utviklingen i overnattingstilbudet, se kap. 7.4.4 Reiseliv.

I perioden 1975–86 utgjorde nye boliger hovedtyngden av utbyggingen. Veksten i Longyearbyen i andre halvdel av 1990-tallet har medført at utbyggingen av boliger – særlig familieboliger – har fortsatt i perioden fra 1986 fram til i dag. Se nærmere om boligsituasjonen i kap. 11.2 Boligtilbudet i Longyearbyen.

I tillegg er en rekke nærings- og servicebygg oppført for å imøtekomme nye behov og virksomheter i området. I det såkalte sentrumsfeltet ble det i 1990 oppført et nytt næringsbygg der bl.a. Svalbard Samfunnsdrift, Info-Svalbard, Svalbard Reiselivsråd, Norsk Polarinstitutt og flere private næringsdrivende har sine kontorlokaler. Svalbardbutikken bygde i 1991 nytt forretningsbygg i sentrumsfeltet. I 1991 ble det også bygd nytt sykehus og eget hus for ungdomsklubben. Nybyen er rehabilitert og omgjort til studentby og turistinnkvartering.

Økende turisme og handels- og servicevirksomhet har betydd konkurranse om sentrumsarealene og økt press på naturmiljøet i byens nærområder. Dette har aktualisert behovet for samordnet arealforvaltning og vurdering av utbyggingsprosjekter. Se nærmere kap. 6.3.11 Arealforvaltning i bosetningene.

Forskning og undervisning har økt sin tilstedeværelse. UNIS startet sin virksomhet i 1993. I juni 1999 ble det foretatt offisiell åpning av Svalbard Satellittstasjon (SvalSat), en nedleserstasjon for satellitter i polare baner etablert på Platåberget. EISCAT-stasjonen på Breinosa over Gruve 7 er også åpnet.

Lokaldemokratiet er bygd ut. I 1993 ble det innført direkte, politiske valg til Svalbardrådet etter mønster av kommunestyrevalgene på fastlandet. Alle nordmenn og andre med stemmerett til kommunale valg på fastlandet som er bosatt på Svalbard, har stemmerett, men bare innbyggere i Longyearbyen kan velges til rådet. Se nærmere omtale kap. 14.2.2 Svalbardrådet.

Antall bosatte i Longyearbyen har økt i perioden fra 1985, men ser nå ut til å flate ut.

I henhold til befolkningsregisteret for Svalbard er det 1396 bosatte i Longyearbyen pr. 20 september 1999. Til sammenligning kan nevnes at innbyggertallet i 1985 i følge St.meld. nr. 40 (1985–86), var 1118. Svalbard Næringsutvikling har i en rapport fra august 1999 gitt en oversikt over befolkningsutviklingen i Longyearbyen, jf. tabell 3.1 ovenfor.

Tabell 3.1 Befolkning i Longyearbyen pr. 31.12. for årene 1989, 1994, 1995, 1997 og 1998

År 1989 1994 1995 1997 1998
Befolkning 1050 1157 1167 1339 1331

Kilde: Næringsutvikling på Svalbard 1989–1998, Svalbard Næringsutvikling AS.

Det var en nedgang i folketallet på slutten av 1980-tallet og på begynnelsen av 1990-tallet som antas å skyldes reduksjon i antall ansatte i gruveselskapet Store Norske. Økningen i folketallet fra 1994 skyldes en kombinasjon av vekst i andre næringer, først og fremst reiselivet, etableringen av UNIS, samt utviklingen av Longyearbyen til et familiesamfunn. Det fremgår imidlertid av oversikten at befolkningstallet de senere årene har stabilisert seg.

3.5.3 Ny-Ålesund

Ny-Ålesund ligger i Kongsfjorden og er verdens nordligste faste bosetning. Fra 1965 har stedet vært en forskningsstasjon. Stortinget har fastsatt at Ny-Ålesund skal være hovedsenter for norsk og utenlandsk naturvitenskapelig forskningsvirksomhet på Svalbard. Norske, tyske, britiske, italienske og japanske forskningsstasjoner har etablert seg permanent på stedet. Franskmennene er i ferd med å gjøre det samme. I tillegg benytter andre norske og internasjonale forskningsinstitusjoner stedet uten å drive permanent forskning. Se nærmere omtale i kap. 8.5.6 Ny-Ålesund som internasjonal forsk­nings- og miljøovervåkingsbase.

Statsaksjeselskapet Kings Bay AS eier grunn og anlegg i Ny-Ålesund og har ansvaret for infrastrukturen. Selskapet skal yte tjenester og fremme forskning og vitenskapelig virksomhet, og bidra til å utvikle Ny-Ålesund som internasjonal arktisk naturvitenskapelig forskningsstasjon. Driften av infrastrukturen omfatter bl.a. sjøvertstjenester, fly­transport, verkstedtjenester, innkvartering, bespisning samt vann- og elektrisitetsforsyning. Det vises til omtale av selskapet i kap. 7.3.3. Kings Bay AS.

Interessen for Ny-Ålesund som turistmål er også stor. Slik næringsvirksomhet må imidlertid tilpasses de rammer som forskningsvirksomheten setter.

Det bor ca. 24 personer i Ny-Ålesund året rundt. Dette er en økning fra 1985 da det i følge St.meld. nr. 40 (1985–86) var 11 personer som var registrert bosatt i Ny-Ålesund. I høysesongen på sommeren er det i dag over 180 personer på stedet, de fleste tilknyttet forskningsvirksomheten.

3.5.4 Svea

I 1985 besluttet Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS å starte drift i Sveagruva i Van Mijenfjorden. Resultatene var imidlertid så dårlige at driften ble stoppet i 1987. Først i begynnelsen av 1997 startet selskapet igjen ordinær kullproduksjon i Sveagruva.

Store Norske fikk i revidert nasjonalbudsjett for 1999 bevilget 30 mill. kroner til å igangsette arbeidet med en undersøkelsesstoll i Svea Nord. Undersøkelsesarbeidene tar sikte på å kartlegge om forekomstene kan danne grunnlag for lønnsom produksjonsdrift. Se kap. 7.4.1 Norsk kulldrift.

Svea er ingen permanent bosetning. Virksomheten drives med personell som i hovedsak bor i Longyearbyen og pendler til Svea etter en turnusordning. Det er i dag 6 personer som er registrert bosatt i Svea, men det befinner seg gjennomsnittlig 90 personer der. Til sammenligning oppholdt 91 personer seg i Svea i 1985. Det forutsettes at en eventuell videre drift i Svea skal være basert på pendling fra Longyearbyen.

3.5.5 Barentsburg

Barentsburg i Grønfjorden er i dag den eneste befolkede russiske bosetningen på Svalbard. Russlands konsulat på Svalbard er etablert i Barentsburg.

Denne bosetningen har gjennomgått store endringer siden 1985. Det russiske gruveselskapet Trust Arktikugol utvinner i dag kull på egne utmål i en gruve med innslag midt i bosetningen. Produksjonen i Barentsburg var i følge opplysninger fra Bergmesteren for Svalbard, 301 419   tonn i 1998. Selskapet planlegger også å starte ny gruvevirksomhet ved Grumant, og vil i den forbindelse benytte infrastrukturen i Barentsburg. Trust Arktikugol har i denne anledning søkt om å anlegge veitrasé fra Barentsburg til Colesbukta, se også omtale i kap. 6.3.2 Arealforvaltning og naturinngrep utenfor bosetningene.

Siden 1986 har det også utviklet seg en viss reise­livsvirksomhet knyttet til ilandstigninger og overnattinger på hotellet i sommersesongen. I tillegg besøkes byen i vintersesongen i forbindelse med utflukter på scooter fra Longyearbyen. Det er også en viss vitenskapelig aktivitet i Barentsburg, i form av meteorologiske og seismiske observasjoner og arkeologisk forskning . I tillegg har en norsk fabrikk, Barents Tekstil, siden 1992 sysselsatt omkring 40 kvinner i produksjon av barneklær for salg på det norske fastlandet.

Utenfor Barentsburg – på Heerodden – har Trust Arktikugol en helikopterstasjon, Kapp Heer. Her er det for tiden stasjonert ett helikopter.

Det har vært bygd en del i Barentsburg, først og fremst tidlig i perioden. Blant annet sto et idrettsbygg med svømmehall ferdig i 1988 og i 1989 ble et nytt hotell innviet. Det er også etablert et naturhistorisk og arkeologisk museum i perioden.

Sysselmannen har en tjenestehytte utenfor Barentsburg, på Finneset. Fra 1998 disponerer sysselmannen også kontorlokaler i sentrum i Barentsburg. For at tilbudet til de russiske og ukrainske innbyggerne skal være forutsigbart, forsøker sysselmannen å ha faste kontordager med en politibetjent og tolk i kontorlokalene i Barentsburg. Som en motytelse disponerer Trust Arktikugol lokaler i Longyearbyen.

Samfunnet i Barentsburg har i de tre siste årene vært utsatt for to større alvorlige ulykker. I august 1996 omkom 141 mennesker i en flyulykke på Operafjellet utenfor Longyearbyen. I september 1997 ble 23 gruvearbeidere drept ved en eksplosjon i gruva.

I 1985 var det registrert 1220 innbyggere i Barentsburg, jf. St.meld. nr. 40 (1985–86). Folketallet ble kraftig redusert sommeren 1994, da barn og ikke-yrkesaktive kvinner ble sendt til fastlandet grunnet økonomiske innstramminger. Bosetningen mistet da preget av å være et familiesamfunn. I 1999 er det i Barentsburg, inkludert Kapp Heer, registrert 939 innbyggere. Disse er russiske og ukrainske statsborgere, de fleste ansatt på toårskontrakter i Trust Arktikugol. Selskapet har uttalt at det fra høsten 1999 igjen vil gis adgang til å ta med barn til Barentsburg.

3.5.6 Pyramiden

Pyramiden ligger i Billefjorden, og var tidligere den andre russiske bosetningen. Trust Arktikugol stengte i april 1998 kullgruvedriften i Pyramiden etter 53 års kontinuerlig drift. I 1985 var det registrert 1008 russere og ukrainere bosatt i Pyramiden. Bosetningen hadde skole, barnehage og et aktivt samfunnsliv. På 90-tallet gikk antallet innbyggere jevnt nedover. Siden vinteren 1998/99 har Pyramiden vært avfolket. Det er i dag kun en person som oppholder seg der.

Det er ukjent hvilke planer Trust Arktikugol har for stedets fremtid. Planer om utbygging av turismen har vært nevnt. Bygninger og installasjoner i Pyramiden er av viktig kulturhistorisk verdi, og sysselmannen har konkludert med at stedet bør bevares best mulig for ettertiden. Bevaringsarbeidet går over flere år. Sysselmannen har gitt til­lat­else til at en del mindre viktige bygninger blir fjernet. Det er samtidig gitt pålegg om at det blir ryddet opp for skjemmende etterlatenskaper og forurensning etter gruvedriften.

3.5.7 Øvrige bosetninger

Bjørnøya

På Bjørnøya driver Det norske meteorologiske institutt ved Vervarslinga for Nord-Norge en meteorologisk stasjon. Stasjonen foretar i tillegg til regulære meteorologiske observasjoner, bl.a. også ozonmålinger for Norsk institutt for luftforskning (NILU) og måling av jordmagnetisk og kosmisk støy for Nordlysobservatoriet ved Universitetet i Tromsø.

Stasjonen på Bjørnøya har en bemanning på omlag 10 personer og kan i tillegg innkvartere 2–3 gjestende forskere.

Hopen

Det norske meteorologiske institutt ved Vervarslinga for Nord-Norge driver på tilsvarende måte som på Bjørnøya en meteorologisk stasjon på Hopen. Stasjonen er bemannet med 4 personer og kan i tillegg innkvartere gjestende forskere.

Hornsund

Polske forskere har en mindre forskningsstasjon i Hornsund. Fra 1978 har det vært en fast besetning på 10–12 personer hele året, noen flere i sommermånedene. Forskningsprogrammet ved stasjonen består av bl.a. meteorologiske observasjoner, lokal seismikk, biologi, magnetiske og glasiologiske registreringer.

I februar 1990 ble det opprettet et norsk brevhus ved forskningsstasjonen i Hornsund, for øvrig det første norske poststedet som er opprettet i en utenlandsk bosetning.

Isfjord Radio

Isfjord Radio, som er en jordstasjon for satellittkommunikasjon, ligger på Kapp Linné ved innløpet til Isfjorden. Fra 1978 har stasjonen hatt samband over satellitt til fastlandet. Dette betydde en radikal forbedring av telefonforbindelsen til utenverdenen og fra 1984 en mulighet til å ta inn fjernsynsprogrammer direkte. Stasjonen er nå bemannet med en person. I løpet av høsten 1999 vil stasjonen bli automatisert, slik at den kan fjernstyres fra telesentralen i Longyearbyen. Det vil da ikke lenger være teknisk personell ved Isfjord Radio.

I tillegg er det muligheter til overnatting og bespisning ved Isfjord Radio i vår- og sommersesongen. Dette tilbudet vil bli opprettholdt etter at Isfjord Radio er automatisert.

3.6 Statlige overføringer til Svalbard i perioden 1987–1998

3.6.1 Innledning

Hoveddelen av de statlige overføringene til svalbardformål blir bevilget over ulike fagdepartementers kapitler i statsbudsjettet. I tillegg overføres statlige midler i form av tilskudd til svalbardbudsjettet og i form av lån og tilskudd fra Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND). Med svalbardformål menes aktiviteter som utøves på Svalbard, og arbeid knyttet til Svalbard som utføres på fastlandet.

Svalbardbudsjettet fremmes som en egen budsjettproposisjon fra Justisdepartementet samtidig med statsbudsjettet. Svalbardtraktaten artikkel 8 annet ledd foreskriver at skatter, gebyrer og avgifter utelukkende skal komme Svalbard til gode og ikke være høyere enn behovene på øygruppen tilsier. Dette er bakgrunnen for at det utarbeides et eget svalbardbudsjett. Svalbardbudsjettet er i all hovedsak et driftsbudsjett for statlig administrasjon på Svalbard.

3.6.2 Samlede statlige overføringer

Nedenfor i tabell 3.2 er det gitt en oversikt over de samlede statlige overføringene til svalbardformål i perioden 1987–98.

Tabell 3.2 Statlige overføringer til svalbardformål for perioden 1987–98 (alle beløp i mill. kroner, nominelt)

  1987 1988 1989 1990 1991 1992 1993 1994 1995 1996 1997 1998
Overføringer over statsbudsjettet (netto) 210,1 179,1 232,9 252,4 244,9 306,6 336,4 370,3 372,5 380,9 311,8 321,6
Tilskudd til svalbardbudsjettet 38,6 44,3 42,9 43,3 41,3 45,3 55,7 50,3 55,1 85,1 57,9 50,5
SND-midler - 0,9 0,1 0,3 7,1 1,1 2,2 1,7 10,4 4,1 1,2 5,6
Samlede statlige overføringer 248,7 224,3 275,9 296,0 293,3 353,0 394,3 422,3 438,0 470,1 370,9 377,7

Tabellen er i hovedsak basert på regnskapstall oppgitt i svalbardbudsjettet og statsregnskapet, samt opplysninger fra SND. Flere av postene er anslag over hvor mye av en større bevilgning som gjelder svalbardformål, og kan derfor ikke anses som eksakte. Usikkerheten ved tallmaterialet er størst for de første årene i oppstillingen.

Av tabellen fremgår det at det i perioden 1987–96 har skjedd en relativt kraftig vekst i de statlige overføringene til svalbardformål. Overføringene var i 1996 på ca. 470 mill. kroner, en økning på 221 mill. kroner fra 1987. Dette representerer en vekst på nærmere 90   % målt i løpende kroneverdi. En inflasjonsjustering av tallene viser at den reelle veksten fra 1987 til 1996 var på 43   %, noe som tilsvarer en gjennomsnittlig årlig realvekst på ca. 4,0   %. I perioden 1996–98 har det imidlertid skjedd en reduksjon i overføringene med om lag 20   %.

På grunn av Svea Nord-prosjektet viser bud­sjettallene for 1999 og 2000 at det igjen er en vekst i overføringene til Svalbard i forhold til regnskaps­tallene for 1998.

Tallene ovenfor representerer nettobeløp, etter fradrag for inntekter som staten har hatt fra virksomheter på Svalbard. Inntektene beløp seg i perioden 1987–97 til i alt ca. 125 mill. kroner. Hoveddelen av inntektene er avgifter ved Svalbard Lufthavn.

Samlet statlig støtte til svalbardformål var ekstraordinær stor i 1996. Dette skyldes hovedsakelig overføringer på 52 mill. kroner til Store Norske til investeringer i Svea. Videre ble det nødvendig med tilleggsbevilgninger til sysselmannen i forbindelse med flyulykken på Operafjellet i august 1996, og til nytt administrasjonsbygg for bestillingen, etter at den gamle bygningen brant i november 1996.

Inntil 1990 inngikk virksomhetene til Televerket og Postverket på Svalbard i svalbardbudsjettet. Det samme gjaldt Svalbard Lufthavn. Fra og med 1991 ble Televerket overført til statsbudsjettet. Likeledes ble Postverket og Svalbard Lufthavn overført fra svalbardbudsjettet til statsbudsjettet med virkning fra 1993. Fra 2000 vil eventuelle merutgifter til teletjenester på Svalbard dekkes over svalbardbudsjettet, jf. kap 12.3 Teletjenester.

Tabell 3.3 nedenfor viser hvordan de statlige overføringene til svalbardformål fordeler seg på bevilgningsform.

Tabell 3.3 Statlige overføringer til svalbardformål 1987–98, fordelt på bevilgningsform (alle beløp i mill. kroner, nominelt)

År 1987 1988 1989 1990 1991 1992 1993 1994 1995 1996 1997 1998
Tilskudd 248,7 224,1 275,9 296,0 290,3 352,9 284,0 422,3 437,9 470,1 370,9 377,7
Lån 0,2 3,0 0,1 0,3 0,1
Egenkapital 110,0
Sum 248,7 224,3 275,9 296,0 293,3 353,0 394,3 422,3 438,0 470,1 370,9 372,7

Tabell 3.4 Statlige overføringer 1987–98 fordelt på virksomhetskategorier (alle beløp i mill. kroner, nominelt)

  1987 1988 1989 1990 1991 1992 1993 1994 1995 1996 1997 1998
Kullvirksomheten 120,4 84,8 104,9 114,8 78,6 129,8 114,3 136,8 115,3 134,0 63,0 62,0
Forskning/-service 18,5 18,7 28,2 35,6 37,3 48,4 56,1 70,5 71,5 87,1 74,0 86,1
Høyere utdanning 0,0 0,0 0,0 0,0 0,0 0,0 14,2 37,0 49,5 44,4 33,4 33,9
Annen næring 0,0 0,9 0,1 0,3 6,5 0,5 0,9 1,9 11,4 5,1 2,2 6,5
Samfunnsdrift 65,0 68,4 92,5 95,2 122,8 114,9 130,3 106,6 117,1 100,1 124,7 122,5
Statsetatene 6,2 7,0 7,3 6,9 6,9 14,2 22,7 18,9 18,1 13,2 14,2 14,7
Administrasjon 38,6 44,3 42,9 43,3 41,3 45,3 55,7 50,6 55,2 86,2 59,4 52,0
SUM 248,7 224,1 275,9 296,1 293,4 353,1 394,2 422,3 438,1 470,1 370,9 377,7

Følgende enheter/virksomheter inngår i de ulike virksomhetskategoriene:

Figur 3.1 Statlige overføringer i perioden 1987–98

Figur 3.1 Statlige overføringer i perioden 1987–98

Av tabellen fremgår det at den overveiende del av de statlige overføringene er bevilget i form av tilskudd. De lånene som er bevilget, er gitt fra SND til bedrifter innen reiseliv og annen næringsvirksomhet. Beløpet på 110 mill. kroner under egenkapital gjelder oppgjør til Store Norske for statens kjøp av aksjer i Svalbard Samfunnsdrift AS.

3.6.3 Overføringer til forskjellige virksomhetskategorier

Tabell 3.4 viser hvordan de statlige overføringene fordeler seg pr. virksomhetskategori.

De største mottakerne av statlig støtte i perioden 1987–98 har vært kullvirksomheten og samfunnsdriften. I tillegg er betydelige midler gått til administrasjon og forskning/forskningsservice. Siden 1993 er det også blitt brukt statlige midler til etablering og drift av Universitetsstudiene på Svalbard (UNIS).

De største endringene som er skjedd i løpet av perioden er at kullvirksomhetens andel av de samlede statlige overføringene er blitt redusert. I 1987 gikk om lag 48   % av de totale overføringene til gruvedriften. I 1998 var andelen redusert til 16   %. I samme periode er andelen til forskning/forsk­ningsservice økt fra om lag 7   % til 23   %. Med Svea Nord-prosjektet er kulldriftens andel av overføringer til Svalbard igjen økt. I budsjettet for 1999 utgjør kulldriftens andel 22   %, og i budsjettforslaget for 2000 utgjør den 31   %.

Med hensyn til budsjettutviklingen i de enkelte statlige etatene, vises det til svalbardbudsjettene for perioden.

3.7 Norsk svalbardpolitikk etter 1985 i perspektiv

Da St.meld. nr. 40 (1985–86) Svalbard ble fremmet i 1986, var det uttrykt forventninger til økt industriell aktivitet i hele det arktiske området, særlig knyttet til petroleumsvirksomhet. Svalbard er i liten grad blitt direkte berørt av denne utviklingen. Det er ikke gjort drivverdige funn, og leteaktiviteten har ikke fått det omfang man forventet. Når det gjelder kulldriften, har det vært en negativ økonomisk utvikling, med fallende priser og redusert aktivitet. Den omleggingen av næringspolitikken som skjedde omkring 1990 var derfor helt nødvendig for å sikre grunnlaget for stabil norsk bosetning på Svalbard. I forhold til målet om å skape en mer variert næringsstruktur i Longyearbyen, har politikken lykkes over all forventning. Den norske bosetningen har økt, og ny virksomhet har mer enn kompensert for reduksjonen i antall utførte årsverk i gruvedriften. Målet om å redusere de statlige overføringene til Svalbard, er derimot ikke nådd i perioden. Det må likevel understrekes at en vesentlig del av overføringene i 1990-årene har gått til investeringer i infrastruktur og heving av tjenestetilbudet, ikke til subsidiering av ny næringsvirksomhet.

Hensynet til ro og stabilitet i nordområdene har vært en bærebjelke i norsk svalbardpolitikk. I takt med forbedringen av øst-vest relasjonene fra slutten av 1980-årene, har norske myndigheter kunnet drive en langt mer aktiv myndighetsutøvelse, også i de russiske bosetningene. Dette, sammen med opprustningen av den stedlige administrasjonen, gir grunnlag for å si at norsk suverenitets­hånd­hev­else er blitt styrket i perioden.

I denne sammenhengen er det grunn til å minne om at den generelle avspenningen ikke har ført til at Svalbards strategiske betydning er blitt mindre enn før, men at denne snarere er blitt av en annen karakter. Utviklingen i den russiske økonomien har skapt nye utfordringer, ikke minst på miljøsiden, og det har vært betydelig press på fiskeriressursene i hele Barentshavet. Vurderingene som ble gjort i 1985 i forbindelse med St.meld. nr. 40 (1985–1986), har derfor fremdeles stor gyldighet.

Miljøvern i vid forstand har fått økende betydning og tilsvarende oppmerksomhet etter 1985, nasjonalt og internasjonalt. Norske myndigheter har lagt stadig større vekt på dette i sin svalbardpolitikk i perioden. St.meld. nr. 22 (1994–95) Om miljøvern på Svalbard legger opp til et høyt ambisjonsnivå for miljøforvaltningen, som er blitt vesentlig styrket på alle nivåer. Forskningsaktiviteten på Svalbard, som også har ekspandert kraftig i perioden, er i stor grad miljørettet. Samlet sett er miljøvern blitt et av hovedmålene i norsk svalbardpolitikk.

Det har i hele perioden vært gjennomgående bred politisk enighet om hovedlinjene og prioriteringene i norsk svalbardpolitikk, slik det også var før 1985. Denne kontinuiteten og konsistensen bidrar sterkt til å gi norsk suverenitetsutøvelse troverdighet og slagkraft.

Til dokumentets forside