St.meld. nr. 9 (1999-2000)

Svalbard

Til innholdsfortegnelse

8 Forskning og høyere utdanning

8.1 Innledning

Svalbard er det lettest tilgjengelige høyarktiske området i verden. På grunn av sin geografiske posisjon, sine naturfaglige kvaliteter, sitt gunstige klima og sin infrastruktur, har øygruppen alle forutsetninger for å kunne være en effektiv plattform og et sentralt utgangspunkt for nasjonal og internasjonal arktisk forskning. Et annet fortrinn ved Svalbard, er at det har foregått omfattende forskning på øygruppen gjennom 200 år. Dette innebærer at vi har lengre observasjonsrekker av ulike naturfenomener her enn i andre høyarktiske områder. Videre forvalter Norge kulturminner på Svalbard som representerer mange nasjoners kulturarv etter virksomhet gjennom 400 år, og som utgjør et verdifullt materiale for blant annet kulturfaglig forskning. Miljøforholdene er også relativt godt kartlagt. Universitetsstudiene på Svalbard (UNIS) har gitt Svalbard en ytterligere dimensjon. Øygruppen har nå blitt en plattform for utdanning av høy internasjonal kvalitet. Forholdene ligger derfor vel til rette for både nasjonal og internasjonal forsk­ning og høyere utdanning på øygruppen.

Det har vært en betydelig økning i forsknings- og utdanningsvirksomheten på øygruppen i løpet av 1990-årene. Svalbard er blitt sentral for både den nasjonale og internasjonale forskningen i Arktis. Samtidig har forsknings- og utdanningsvirksomheten blitt mer integrert i lokalsamfunnet. Gjennom arbeidsplassene og som kjøper av varer og tjenester lokalt, gir virksomheten viktige bidrag til de norske samfunnene på øygruppen. Forskning og utdanning fremstår nå som en av de viktigste aktivitetene på Svalbard, og er mer sentral i en overordnet politisk sammenheng enn tidligere.

I fortsatt vekst innenfor forskning og utdanning ligger det også, som for annen virksomhet, et potensial for konflikt, bl.a. i forhold til de overordnede miljømålene for øygruppen. Forsknings- og utdanningsaktiviteten må utvikles slik at konfliktene blir så små som mulig. Samtidig er forskning og utdanning av stor betydning for å kunne drive målrettet og god miljøforvaltning. Regjeringens mål om bevaring av Svalbards villmarksnatur setter imidlertid rammer også for forsknings- og undervisningsvirksomheten på øygruppen.

8.2 Svalbards betydning for forskning og høyere utdanning

8.2.1 Naturgitte forutsetninger

Svalbard utgjør en betydelig del av Norges og Europas siste uberørte villmark. Øygruppen er biologisk sett blant de rikeste landområdene i høyarktis. Plante- og dyrelivet er i stor grad å finne i sine naturlige leveområder og bestandsstørrelser. De økologiske systemene er enkle og forholdsvis lite påvirket av menneskelig virksomhet. Ekstreme miljøfaktorer har samtidig medført spesielle evolusjonære tilpasninger hos organismene. Dette gjør Svalbard velegnet for studier av grunnleggende økologiske og evolusjonære prosesser i en opprinnelig tilstand.

Svalbards beliggenheten nord for den «polare kløften» i jordas magnetfelt gir gode muligheter for å studere fundamentale ionosfæriske prosesser og energistrømmer. Det som imidlertid gjør Svalbard spesiell i denne sammenheng er øygruppens egnethet for forskning på «dagnordlyset», som er et fenomen som bare kan studeres fra noen få landområder i Arktis.

Alle de geologiske tidsperiodene er representert på Svalbard. Lite vegetasjonsdekke og løsmasser gjør også at geologiske strukturer og geomorfologiske prosesser kan studeres direkte og over store flater, og det er rike forekomster av fossiler av mange typer organismer. Kontinentalsokkelens geologiske formasjoner er godt representert på Svalbard. Samlet gjør disse faktorene at Svalbard fremstår som velegnet for forskning og undervisning innenfor området geologi.

Store mengder kaldt vann og nær 95   % av all is som strømmer ut av Polhavet, passerer gjennom Framstredet vest for Svalbard. Samtidig returnerer store deler av Golfstrømmen mot vest og syd under isen vest for øygruppen, mens en viktig gren dukker ned under isen nord for Svalbard og går østover inn i Polhavet. Varmeutvekslingen dette medfører, har stor innvirkning på klimaet og været i vår del av verden. Grønlandshavet sørvest for Svalbard er ett av to steder på jorda der dypvannsdannelse foregår i stor skala, og vann strømmer sydover ut i verdenshavene. Denne prosessen har stor betydning for det globale sirkulasjonsmønsteret i havene, og har høyst sannsynlig også stor innvirkning på drivhuseffekten fordi CO2 løses i de kalde vannmassene og bringes ut av kontakt med atmosfæren, jf. fig. 8.1.

Figur 8.1 Kart over havisutbredelse og havstrømmer i Arktis

Figur 8.1 Kart over havisutbredelse og havstrømmer i Arktis

Videre viser modellstudier at polarområdene vil merke eventuelle klimaendringer først og kraftigst. Svalbards beliggenhet langt mot nord bedrer dekningsgraden for registreringer og overvåking av vær- og klimaparametre som er viktige både for værvarsling og klimaforskning. Svalbard og havområdene omkring representerer samtidig viktige «arkiver» for informasjon om tidligere klimasvingninger. Samtidig vil isbreer som man finner på Svalbard, samt utbredelse og mengde av drivis, kunne være viktige overvåkingsparametre for fremtidige klimaendringer. Svalbard er derfor et nøkkelområde for forskning og overvåkning som angår globale klimaendringer.

I Arktis er utbredelsen av det reduserte ozonlaget ikke så stor som i Antarktis, fordi temperaturene i atmosfæren er høyere. Det betyr at en må lenger mot nord enn tilsvarende i sør når en skal forske på og overvåke ozonlaget. Svalbard viser seg også å kunne være en velegnet plattform for forskning og overvåking omkring dette fenomenet.

Det aller meste av vannet og forurensningene de store elvene i Arktis fører ut i Polhavet, passerer forbi Svalbard. Samtidig fører havstrømmer og vinder forurensning fra de industrialiserte områder i Sentral-Europa og USA til polarområdene i nord og Svalbard. Svalbard har derfor en sentral geografisk plassering i forhold til overvåking av langtransportert forurensing. I tillegg er de enkle økosystemene velegnet for forskning omkring effekter av forurensning og akkumulasjon av miljøgifter i næringskjedene.

Svalbard har naturgitte kvaliteter som er interessante for teknologisk forskning. Permafrost gjør all bygging og drift av infrastruktur krevende. Fundamentering av veianlegg og bygninger og termisk isolasjon er forsknings- og undervisningssområder det ligger vel til rette for på øygruppen. Slik forsk­ning har også en praktisk interesse for samfunnsdriften på Svalbard.

Svalbard er rikt på kulturminner, og på grunn av det kalde og tørre klimaet er selv 300–400 år gamle levninger til dels godt bevart. Materiale fra f.eks. graver fra 16–1700-tallet har et informasjonspotensiale som ofte er borte fra øvrig materiale fra samtidens Europa. Det gjelder særlig mennesker fra samfunnslag det ellers foreligger lite skriftlig kildemateriale om. Øygruppen har også en rekke interessante og unike kulturminner fra nyere tid knyttet til fangst, vitenskapelig utforskning og industriell virksomhet.

Alle satellitter i polare baner er «synlige» fra Svalbard. Svalbard er derfor en velegnet lokalitet for bakkestasjoner for nedlasting av data fra satellitter. Se nærmere boks 7.1 Svalbard satellittstasjon. De polare satellittene vil også samle inn jordobservasjonsdata fra nordområdene. Videre gir bakkebasert instrumentering, ballongslipp og rakettsoppskytinger fra Svalbard viktig informasjon om mulige klimatiske variasjoner i den arktiske atmosfæren. Et slikt «ensemble» av målinger kan i praksis bare gjøres på Svalbard. Det er samtidig slik at registreringer på Svalbard gir bedre dekning for internasjonale observasjonsnettverk på grunn av øygruppens fjerne beliggenhet. Dette gjelder også geodetiske og seismologiske nettverk og satellittnedlesning.

I tillegg til selve øygruppen, er også havområdene omkring av stor betydning. Iskantsonen og Barentshavet er ett av de mest produktive havområdene i verden. Disse områdene har samtidig stor betydning som beite- og oppvekstområder for arter som fanges i sydligere havområder. Iskantsonen beveger seg som en bølge av biologisk produksjon over Barentshavet vår og høst, og de biologiske prosessene i iskantsonen har stor vitenskapelig og forvaltningsmessig interesse. I tillegg finnes verdens største kontinentalsokkel i ytterkanten av polbassenget og i randhavene i Arktis.

8.2.2 Infrastruktur og logistikk

Longyearbyen og Ny-Ålesund har det meste av den grunnleggende infrastrukturen som skal til for å understøtte moderne forsknings- og utdanningsvirksomhet, og det er utviklet et differensiert næringsliv som kan levere en rekke varer og tjenester disse virksomhetene har behov for. Det har i de senere årene vært en omfattende oppbygging av forskningsstasjoner og forskningsinstallasjoner på øygruppen. Videre er det regulære flyavganger både mellom de norske bosetningene på Svalbard og til fastlandet, og tele- og datakommunikasjonene er godt utbygd. Det er også bygd moderne kaianlegg i de norske bosetningene de senere årene. Vestkysten av Svalbard er åpen for fartøyer store deler av året.

8.2.3 Traktatmessige forhold

Spesielle traktatmessige forhold bidrar også til å gjøre Svalbard attraktiv som internasjonal forsk­ningsplattform. Svalbardtraktaten sikrer en ikke-diskriminerende rett for borgere av alle signatarstater til adgang og opphold på øygruppen og i farvannene, fjordene og havnene innenfor disse områdene. Artikkel 5 uttaler at det ved overenskomst vil bli gitt bestemmelser om vitenskapelig forskning. Slike bestemmelser finnes imidlertid ikke, og i kraft av suverenitet treffer Norge bestemmelser om vitenskapelig forskning. Traktaten foreskriver verken noe likebehandlingsprinsipp eller andre betingelser for forskning. Det har imidlertid vært norsk politikk å gi forskere fra alle nasjoner like arbeidsbetingelser, og forsknings- og utdanningsvirksomheten som drives på øygruppen i dag er utpreget internasjonal.

8.3 Forskning og høyere utdannings betydning for Svalbard

Et godt kunnskapsgrunnlag basert på forskning er en betingelse for en miljømessig forsvarlig forvaltning av Svalbard. Verneområdene på Svalbard er samtidig viktige referanseområder for økologisk forskning, og det er behov for økt kunnskap som grunnlag for forvaltningen av disse områdene. Norge har også et ansvar for å bringe fram kunnskap om og verne kulturminner som viser den menneskelige virksomheten i polarområdene gjennom tidene. Egen norsk forskningsvirksomhet og norske forskningsbaser er viktige virkemidler både for å oppfylle forpliktelser i Svalbardtraktaten med hensyn til bevaring av områdets særegne villmarksnatur, og for å ivareta nasjonale interesser og håndheve suverenitet.

Forskning og utdanning på Svalbard har betydelige ringvirkninger lokalt. Virksomheten har vært en betydelig stimulans for handels- og hotellnæringen, men samtidig gitt økt press på infrastruktur og boligmarked.

For UNIS’ vedkommende antas det at mellom 40 og 50   % av det totale årlige forbruket går til kjøp av varer og tjenester på Svalbard. I tillegg trekker UNIS til seg en rekke aktiviteter i form av ulike kurs, konferanser, gjesteforskere og gjesteforelesere. Dette er aktiviteter som ellers ikke ville ha vært på Svalbard. UNIS-ansatte bidrar også betydelig til familiesamfunnet i Longyearbyen. Dessuten har Longyearbyen med studentene fått en betydelig økning i gruppen «unge voksne», og flere av disse går inn som ressurspersoner i lag og foreninger i samfunnet. Etablering av studenthybler har bidratt til vitalisering av Nybyen.

8.4 Tilstandsrapport om forskning og høyere utdanning

8.4.1 Strategiske planer og andre plandokumenter

I 1995 la Norges forskningsråd fram rapporten «Organisering av forskningen på Svalbard». Rapporten omhandlet bl.a. utvikling av en strategisk plan for forskning på Svalbard, opprettelse av et koordinerende organ for aktørene i og rundt forsk­ningen på øygruppen, tilrettelegging slik at forsk­ningen i bosetningene utfyller hverandre, og samarbeid om ivaretakelse av forskningens interesser og miljøhensyn.

Norges forskningsråd vedtok i 1996 «Strategisk plan for norsk forskning i Arktis for perioden 1996–1999». Ifølge planen er hovedmålet for norsk polarforskning å belyse grunnleggende problemstillinger av vitenskapelig karakter og å bidra til oppfyllelse av det nasjonale forvaltningsansvaret i polarområdene og de forpliktelser som følger av internasjonalt samarbeid. Følgende sentrale forsk­ningsområder fremheves:

  • Arktis som naturlaboratorium;

  • globale miljøendringer;

  • bevaring av det europeiske naturmiljøet;

  • utnyttelse av naturressurser;

  • polare operasjoner;

  • samarbeid og konflikter i polarområdene;

  • polarhistorie, kulturminnevern og arktiske språk.

I 1998 presenterte så Norges forskningsråd «Strategi for videreutvikling av Svalbard som forsk­ningsplattform». I strategien pekes det på at forsk­ning er en samfunnsnyttig investering og viktig bidragsyter til bosetning og samfunnsliv, og at det bør tas hensyn til dette i den videre utviklingen av samfunnene på Svalbard. Det foreslås at etablering av ny infrastruktur for forskning bør skje innenfor planområdene og slik at forskningen i bosetningene utfyller hverandre. Videre foreslås det at forsk­ning av noe omfang bør miljøkonsekvensvurderes på linje med annen virksomhet. Det pekes videre på viktigheten av å opprettholde et høyt kvalitetsnivå for norsk forskning på Svalbard, og på behovet for å sikre adekvate driftsbevilgninger til å utnytte investeringene i infrastruktur. Virksomheten ved UNIS bør dreies mer i retning hovedfags- og doktorgradsundervisning, og den videre utvikling av UNIS bør ses i sammenheng med den totale forskningsvirksomheten på Svalbard. Det pekes også på behovet for beskyttelse av områdene rundt Ny-Ålesund, inklusive Brøggerhalvøya og Kongsfjorden, som spesielt forskningsområde.

8.4.2 Organisatoriske tiltak

Norges forskningsråd

I tråd med St.meld. nr. 42 (1992–93) Norsk polarforskning, er Norges forskningsråd gitt viktige strategiske oppgaver knyttet til norsk polarforsk­ning. Dette omfatter bl.a. rådgivende funksjoner for Det interdepartementale polarutvalg og andre forvaltningsorganer. For å ivareta dette ansvaret ble Nasjonalkomiteen for polarforskning opprettet av Norges forskningsråd. Viktige oppgaver for komiteen er å sørge for bedre nasjonal samordning av ressurser og logistikk, og å utarbeide strategiske planer for polarforskningen. Komiteen utgjør også bindeleddet til internasjonalt koordinerende organer, som f.eks. European Polar Board (EPB), International Arctic Science Committee (IASC) og Scientific Committee of Antarctic Research (SCAR).

Svalbard Science Forum

Norges forskningsråd opprettet i 1998 Svalbard Science Forum (SSF), med representanter fra Norsk Polarinstitutt, UNIS, Kings Bay AS, Svalbard Samfunnsdrift AS, lokalbefolkningen i Longyearbyen, samt to representanter fra forskningen oppnevnt av Norges forskningsråd. Svalbard Science Forum skal bidra til samordning av forsk­ning, logistikk og arealbruk for forskning, informere om infrastruktur, forskningsservicetilbud og forskningen på Svalbard. Det skal også gi veiledning om dette til nye nasjoner og forskningsgrupper som ønsker å etablere seg på Svalbard. Det er videre en oppgave for Svalbard Science Forum å bidra til at forskningsinteressene blir ivaretatt i saker som vil berøre vitenskapelig virksomhet på øygruppen, og å arbeide for å fremme Svalbard som internasjonal arktisk forskningsplattform.

Kings Bay AS

Kings Bay AS endret i 1996 selskapets formålsparagraf og styresammensetning på bakgrunn av forslag fra en interdepartemental arbeidsgruppe som hadde utredet selskapets eierstruktur, formål og organisering. Kings Bay skal yte tjenester til og fremme forskning og vitenskapelig virksomhet, samt bidra til å fremme Ny-Ålesund som en internasjonal arktisk naturvitenskapelig forsknings- og miljøovervåkningsstasjon. Selskapet har ansvaret for å tilrettelegge infrastrukturen på stedet i samsvar med forskningsmiljøenes behov og prioriteringer. Annen næringsvirksomhet i Ny-Ålesund skal tilpasses de rammer som forskningsvirksomheten setter. Se nærmere omtale av selskapet i kap. 7.3.3 Kings Bay AS.

NySMAC

I 1991 dannet forskningsinstitusjonene som har virksomhet i Ny-Ålesund, en samarbeidskomite for forskningsaktivitetene på stedet – Ny-Ålesund Science Managers Committee (NySMAC). Komiteen ble virksom sommeren 1994. Norsk Polarinstitutt har sekretariatsfunksjonen i NySMAC. Kings Bay AS har observatørstatus.

Komiteens formål, mandat og organisering er fastsatt i avtale mellom forskningsinstitusjonene i Ny-Ålesund. Komiteen gir bl.a. råd til Kings Bay om driften av stedet og valg av tekniske løsninger for infrastruktur. Videre har komiteen som mål å bidra til å utvikle Ny-Ålesund som internasjonal arktisk forskningsstasjon, fremme samarbeid mellom forskere og forskningsinstitusjoner, bidra til å unngå utstrakt overlapping mellom forskningsprogrammer og negativ konkurranse mellom forsk­ningsinstitusjonene på stedet, og bidra til å unngå negative effekter på forskningen fra annen aktivitet, inkludert annen forskning.

8.4.3 Forskningsaktivitet

Aktivitet

Antall registrerte forskningsprosjekter på Svalbard har økt de siste årene. Antall land med registrerte prosjekter har også økt. Institusjoner fra 17 land i tillegg til Norge driver nå forskningsvirksomhet på Svalbard. De landene som er representert er Belgia, Canada, Danmark, Finland, Frankrike, Nederland, Island, Italia, Japan, Polen, Russland, Storbritannia, Sveits, Sverige, Tsjekkia, Tyskland og USA. Kina har også uttrykt interesse for forskningsetablering på øygruppen. Samtidig har det vært en utvikling i retning av større og tyngre prosjekter der stasjoner på Svalbard inngår som en del av globale nettverk.

Hovedtyngden av den faglige virksomheten er innenfor geofysikk, biologi og geologi. Veksten har vært særlig stor innenfor geofysikk, og har sammenheng med den sterke veksten i forskning knyttet til globale miljøspørsmål som endringer i ozonlaget, klima og langtransportert forurensning.

Et annet mål på aktivitetsnivået er antall overnattingsdøgn i Ny-Ålesund. Forskningen utgjorde ca. 1 700 døgn i 1991. Dette var økt til 8 500 døgn i 1995, og i 1998 sto forskningen for 9 000 av i alt 23 000 overnattingsdøgn i Ny-Ålesund. I løpet av 1990-årene har forskningen i større grad blitt helårsvirksomhet.

Ifølge St.meld. nr. 42 (1992–93) lå den norske forskningsinnsatsen på Svalbard på et stabilt nivå på 80-tallet. I samme periode økte den utenlandske satsingen, slik at norsk forsknings andel av den samlede forskningen ble redusert, og utgjorde 22,5   % i 1988 målt i antall forskerdøgn. I 1990 steg den norske andelen til 30,5   %. Dette må imidlertid sees i sammenheng med reduksjonen i den sovjetiske forskningen på øygruppen.

Gjennom 1990-tallet har norske myndigheter investert store ressurser i infrastruktur for forsk­ning og utdanning på Svalbard. I perioden 1993–99 har også den statlige økonomiske støtten til faglig virksomhet økt, samtidig som det er gjennomført flere organisatoriske tiltak for å styrke norsk polarforskning generelt og forskningen på Svalbard spesielt, jf. kap. 8.4.2 Organisatoriske tiltak. I denne tiden har den samlede forskningen på Svalbard vokst kontinuerlig, og i 1998 var det 137 registrerte prosjekter på øygruppen. Norske miljøer deltok i 64 av prosjektene der flere var multinasjonale. Norge er fortsatt den største enkeltaktøren, foran Tyskland, Storbritannia og Polen.

Forskerårsverk

Antall årsverk utført av forskere og personell direkte tilknyttet service for forskning og høyere utdanning, kan gi et bilde av aktivitetsnivået innenfor denne sektoren. I 1993 var 20 personer sysselsatt innenfor forskning og høyere utdanning. Ifølge en rapport fra Svalbard Næringsutvikling fra august 1999, sto denne sektoren for 165 årsverk i 1997. Dersom man legger til studentene og antall årsverk utført av ansatte i Kings Bay AS, blir det totalt 195 årsverk. Det totale antall utførte årsverk på Svalbard i 1997 var 1 058. I 1998 var antall årsverk utført innen forskning og undervisning, samt ansatte i Kings Bay, også 195.

I tillegg kommer årsverk utført av gjeste­forskere osv. Norges forskningsråd beregnet dette til 50–60 årsverk i 1996. Svalbard Næringsutvikling har angitt at dette bare i Ny-Ålesund utgjorde 40 årsverk i 1998.

Finansiering

Av St.prp. nr. 1 (1998–99) Svalbardbudsjettet fremgår det at det over Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Kirke-, undervisnings- og forskningsdepartementets budsjetter gikk ca. 144 mill. kroner til forsknings- og utdanningsrelatert virksomhet på Svalbard i 1998, inkl. tilskudd til Kings Bay. I 1999 ble det bevilget ca. 138 mill. kroner til samme formål. For 2000 er det foreslått 125,8 mill. kroner. Nedgangen fra 1998 skyldes i hovedsak at de tunge investeringene i SvalSat er avsluttet.

Midler bevilget over Nærings- og handelsdepartementets budsjett til utbygging av infrastruktur har hatt stor betydning for forskningen på Svalbard. Midler til selve forskningen kommer i hovedsak fra Miljøverndepartementet og Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, i form av bevilgninger til bl.a. Norsk Polarinstitutt, Norges forskningsråd og universitetene.

8.4.4 Universitetsstudiene på Svalbard (UNIS)

UNIS ble vedtatt etablert høsten 1992, og aktiviteten startet opp i august 1993. Et eget bygg sto ferdig i august 1995. UNIS er en stiftelse med de fire norske universitetene som stiftere.

UNIS har følgende hovedmål:

  • sammen med de norske universitetene stå for den arktisk rettede forskningen på universitetsnivå innenfor utvalgte fagområder, slik at de samlet utgjør det fremste norske kompetansemiljøet på disse områdene;

  • ha en forskningsvirksomhet som støtter opp under undervisningen og utnytter mulighetene på og rundt Svalbard for forskning og undervisning av høy internasjonal kvalitet;

  • være en ressurs for Longyearbyen.

Boks 8.6 UNIS

Opprettelsen av UNIS skjedde med et tempo som savner sidestykke i norsk – og trolig internasjonal – universitetshistorie. Allerede før stiftelsen ble formelt etablert i januar 1994, var de første studentene på plass i midlertidige lokaler. I 1995 kunne institusjonen flytte inn i et nytt, eget bygg i Longyearbyen. I løpet av de fire første årene ble fire forskjellige studieretninger opprettet, og måltallet om ca. 100 studentårsekvivalenter oppnådd. Både lærerstab og studentgruppen er internasjonal, og all undervisning foregår på engelsk.

UNIS er utvilsomt en suksess – ikke bare faglig, men også i lokalsamfunnet. Institusjonen gir helårige, stabile arbeidsplasser og betydelige samfunnsmessige ringvirkninger. I tillegg har Longyearbyen fått et positivt tilskudd av ungdom under høyere utdanning – en gruppe samfunnet har manglet til nå.

Siden etableringen av UNIS har det skjedd en gradvis utvikling i undervisningstilbudet. Fram til 1996 var det tre studieretninger ved UNIS – arktisk biologi, arktisk geofysikk og arktisk geologi. Høsten 1996 ble studietilbudet ved UNIS utvidet med en fjerde studieretning, arktisk teknologi. Mens det i 1995 ble gitt undervisning i totalt 15 emner, ble det i 1998 tilbudt undervisning i til sammen 33 emner, hvorav 15 er hovedfags- og doktorgradskurs.

Innenfor de fire fagområdene gis det i prinsippet tre typer tilbud til studenter: årskurs, hovedfags- og doktorgradsemner, og kombinasjoner av disse. Årskursstudentene har utgjort hoveddelen av UNIS’ studentmasse fram til nå. Blant annet av hensyn til stabilitet og sosial integrasjon i Longyearbysamfunnet, har det vært lagt vekt på at en hoveddel av studentene ved UNIS bør ha lengre opphold. Antall studenter på hovedfags- og doktorgradskurs er økende. I 1998 var det registrert 33 hovedfagsstudenter ved UNIS, og 24 studenter avla hovedfagseksamen. Varigheten av det enkelte studentopphold er alt fra tre uker til ett år. I 1998 fulgte 229 studenter undervisningen, noe som tilsvarte 100 studentårsekvivalenter. Internasjonaliseringen av studiene går etter planen og i 1998 var 45   % av studentene utenlandske.

UNIS har 14 personer i forsker- og undervisningsstillinger og 12 personer i tekniske og administrative stillinger. I tillegg er det 10 professor II-stillinger.

Resultatene ved UNIS har så langt vært svært gode. Det er lite frafall av studenter og så godt som ingen stryk til eksamen. Det har dessuten vært en økning i antall studenter som tar hovedfags- og doktorgradsemner og deler av hovedfagsoppgaven ved UNIS.

Forskningsaktiviteten ved UNIS har vært i sterk vekst i perioden 1996–98. Det er etablert et godt forskningssamarbeid med fagmiljøer ved de norske universitetene og med andre norske og utenlandske institusjoner. Ansatte ved UNIS var i 1995 medforfattere på 14 publikasjoner med referee-ordning. I 1998 hadde dette tallet økt til 30.

Midler til drift og investeringer for UNIS bevilges over budsjettet til Kirke-, utdannings- og forsk­ningsdepartementet. Bevilgningen økte fra 12 mill. kroner i 1994 til 30 mill. kroner i 1999. Det er for 2000 foreslått bevilget 32 mill. kroner.

Da UNIS ble etablert, ble det besluttet at virksomheten ved UNIS skulle evalueres etter fem år. Styret i UNIS oppnevnte i 1998 en ekstern evalueringskomité bestående av fire professorer som hver representerte et av de fire fagene ved UNIS. Komiteen avga sin rapport i mars 1999. Komiteens konklusjoner er meget positive. Det blir også fremhevet at UNIS sammen med andre forskningsinstitusjoner på Svalbard i stor grad bidrar til at Svalbard fremstår som en internasjonal plattform for arktisk forskning.

UNIS er også omtalt i kap. 8.5.3 Universitetsstudiene på Svalbard i årene fremover.

8.4.5 Infrastruktur for forsknings- og utdanningsvirksomheten

Det har i de senere årene vært en omfattende utbygging av forskningsstasjoner og annen infrastruktur for forskning og utdanning. Samlede investeringer i forskningsmessig infrastruktur på Svalbard beløper seg til rundt 500 mill. kroner i løpet av 1990-tallet.

Longyearbyen

Norsk Polarinstitutt opprettet et eget kontor på Svalbard i 1978. Den såkalte «MAB-stasjonen» i Adventdalen ble bygd i 1977–80, i forbindelse med UNESCOs Man and Biosphere Programme. Bygningene ble overtatt av Universitetet i Tromsø i 1983 og erstattet av en ny stasjon for Avdeling for arktisk biologi ved Universitetet i Tromsø i 1987. Nordlysstasjonen i Longyearbyen ble etablert i 1979, i et samarbeid mellom universitetene i Tromsø og Oslo og University of Alaska. Nåvær­ende bygg ble oppført i 1982–83. Universitetet i Tromsø står for driften. Som del av et nasjonalt seismisk nettverk, satte NORSAR – Norwegian Seismic Array – opp en seismisk målestasjon i Adventdalen i 1991. Stasjonen overvåker jordskjelvaktivitet i nord, samtidig som den bidrar til overvåking av forbudet mot kjernefysiske prøvesprengninger.

EISCAT (European Incoherent Scatter Facility) er en internasjonal samarbeidsorganisasjon dannet av forskningsrådene i Norge, Storbritannia, Tyskland, Frankrike, Japan, Sverige og Finland. En ny stor forskningsradar i Longyearbyen var ferdig høsten 1996. Anlegget er senere utvidet med en antenne nr. 2 med investeringskostnader på 35 mill. kroner. Denne kan tas i bruk høsten 1999. Dette gir EISCAT-anlegget i Longyearbyen en kraftig vekst i ytelse. Investeringen ble mulig ved at Japan trådte inn som nytt medlem i EISCAT. Radaranlegget har som formål å granske prosesser i atmosfæren, herunder nordlyset, ozonutviklingen osv. Radaren har også viktige praktiske bruksområder for navigering, satellittposisjonering, telesamband osv.

Norsk Romsenter etablerte SvalSat i 1997. SvalSat yter datatjenester til bl.a. forskningen. Se for øvrig kap. 7.4.5 Romrelatert virksomhet.

I Longyearbyen er forsknings- og utdanningsmessige investeringer i løpet av 1990-tallet hovedsakelig fordelt på UNIS, EISCAT og Svalbard Satellittstasjon (SvalSat). I UNIS er det investert 50 mill. kroner i bygningsmassen som sto ferdig i 1995. Det er til nå investert 120 mill. kroner i EISCAT og ca. 70 mill. kroner i SvalSat. Det foreligger planer om ytterligere utbygging av EISCAT, SvalSat og UNIS de nærmeste årene.

Ny-Ålesund

Den første forskningsstasjonen Norsk Polarinstitutt fikk til disposisjon, ble bemannet i 1968. Universitetet i Tromsø satte i 1987 opp et anlegg i Ny-Ålesund med eksperimentell plantebiologi for øye.

I løpet av 1990-årene har Kings Bay bygd opp en rekke nye, tunge forskningsinstallasjoner i Ny-Ålesund. Luftmålestasjonen på Zeppelinfjellet, som eies av Miljøverndepartementet og drives av Norsk Polarinstitutt, ble åpnet i 1990. Den tyske stasjonen «Koldewey» ble åpnet i 1991 og drives av Alfred Wegener Institut. Det britiske National Environmental Research Council åpnet en stasjon i 1993. Universitetet i Oslo har siden 1993 leid den gamle skolen som forskningsstasjon og for undervisningsformål. Det japanske National Institute of Polar Research etablerte en stasjonen i Ny-Ålesund i 1993. Statens Kartverks geodesistasjon ble åpnet i 1995. Det italienske forskningsråd og institutt for atmosfæriske studier står bak den italienske stasjonen, som åpnet i oktober 1996. Som en del av Andøya Rakettskytefelt etablerte Norsk Romsenter oppskytningstjenester for vitenskapelige sonde­raketter, SvalRak, i Ny-Ålesund i 1997. Se nærmere omtale i kap. 7.4.5 Romrelatert virksomhet.

En ny forskningsstasjon som Norsk Polarinstitutt disponerer i Ny-Ålesund, ble innviet i august 1999. Den har en fast helårsstab på 3–4 personer. Gjennom det franske polarforskningsinstituttet har franske forskere i mange år hatt aktivitet i Ny-Ålesund. Sommeren 1999 inngikk instituttet en avtale om leie av bygning i Ny-Ålesund. Videre er det bygget en ny og større luftmålestasjon på Zeppelinfjellet.

I Ny-Ålesund er det i perioden 1990–97 investert ca. 150 mill. kroner i bygninger, instrumenter og laboratorier for forskningen. I tillegg er det investert 100 mill. kroner i opprustning av den samfunnsmessige infrastrukturen i Ny-Ålesund.

Ny-Ålesund som Large-Scale Facility

Ny-Ålesund fikk i 1996 status som Large-Scale Facility (LSF) fram til april 2000. LSF er et program under EUs forskningsprogram for Training and Mobility for Researchers, Access to Large Scale Facilities under 4. rammeprogram. LSF i Ny-Ålesund består av Norsk Polarinstitutt, Alfred Wegener Institut, Statens kartverk, Norsk institutt for luftforskning og Natural Environmental Research Council. Interesserte forskere fra EU-land blir invitert til å drive polar miljøvernforskning ved LSFs forskningsfasiliteter i Ny-Ålesund. Støtten fra EU går til å betale reise- og oppholdsutgifter for europeiske gjesteforskere, samt alle kostnader som forskningsinstitusjonen har i forbindelse med mottakelse og støtte av gjesteforskere. Dette er praktisk og teknisk ingeniørhjelp, tilgang til avanserte instrumenter og data, tilgang til laboratorier, logistikk/felt-støtte, osv. Samtidig tilbys naturligvis samarbeid med det etablerte vitenskapelige miljø. LSF-programmet er viktig i posisjonering av overvåknings- og forskningsbasen Ny-Ålesund, og det er stor europeisk interesse for å bruke stasjonen. EU har varslet at avtalen om Large Scale Facility vil bli forlenget til april 2003. Den økonomiske støtten fra EU i perioden utgjør 1,2 mill. EURO, dvs. nesten 10 mill. kroner.

Norsk Polarinstitutts forskningsservice

Norsk Polarinstitutts forskningsservice på Svalbard har hatt base på flyplassen i Longyearbyen siden 1981, med en underavdeling i Ny-Ålesund. I lokalene i Longyearbyen finnes et lager for feltmateriell, mekanisk verksted, elektroverksted og klargjøringshall for feltpartier.

Norsk Polarinstitutts opplegg for forskningsservice består av en pakke av tjenester som dekker alle praktiske behov forskere har for et effektivt og trygt opphold i felt. Materiallageret inneholder feltutstyr både for sommer- og vinterekspedisjoner, og personalet forestår opplæring i bruk av utstyret. Videre omfatter servicetilbudet et sikkerhetsopplegg med daglig radiokontakt med forskere og andre som er ute i felt. Det er i samarbeid med sysselmannen og UNIS etablert et radiokommunikasjonsnettverk som dekker store deler av øygruppen. Videre omfatter tilbudet opplæring i bruk av skytevåpen og eventuelt også personell til å ta seg av feltmessige forhold. Gjennom sitt materiell og sin kompetanse har Norsk Polarinstitutt en betydelig kapasitet til å bistå ved redningsaksjoner.

Norsk Polarinstitutts forskningsservice omfatter også den norske forskningsstasjonen i Ny-Ålesund og luftmålestasjonen på Zeppelinfjellet. Den norske forskningsstasjonen tilbyr kontorer, laboratorier og annet utstyr samt IT- og sambandstjenester til eksterne norske og utenlandske forskere. Videre tilbys norske og utenlandske forskningsvirksomheter å sette opp sine måleinstrumenter i stasjonen samt daglig teknisk drift av instrumentene. Tilknyttet Ny-Ålesund er også et lite fartøy til bruk for marinbiologisk og maringeologisk forsk­ning i Kongsfjorden.

Forskningsfartøyet «R/V Lance» som eies av Norsk Polarinstitutt, benyttes bl.a. til forskningstokt i farvannene rundt Svalbard. Fartøyet inngår også i oljevernberedskapen ved Svalbard, og er på grunn av sin omfattende tilstedeværelse både sommer og vinter en viktig brikke i den generelle beredskapen på øygruppen.

8.5 Perspektiver for forskning og høyere utdanning

8.5.1 Innledning

Forskningen på Svalbard bidrar til å fremskaffe det kunnskapsmessige grunnlaget for utøvelsen av norsk forvaltning på øygruppen og i havområdene omkring, ikke minst når det gjelder ressursspørsmål og miljøvern. Den vitenskapelige virksomheten bidrar også sammen med utdanningsvirksomheten til å markere og befeste Norges polare interesser og kompetanse, og til ivaretakelse av nasjonale interesser i tilknytning til suverenitets- og jurisdiksjonsforhold. Samtidig gir den internasjonale forskningen ringvirkninger for norske forsk­ningsmiljøer.

I løpet av 1990-årene har det vært en betydelig økning av vitenskapelig virksomhet på øygruppen, og forskning og utdanning fremstår nå som en av de tunge aktivitetene på Svalbard. Forsknings- og utdanningspolitikk er en viktig del av den samlede svalbardpolitikken. En videre vekst innen forsk­ning og utdanning må likevel skje innenfor forsvarlige miljømessige rammer, og ses i sammenheng med den øvrige samfunns- og næringsmessige utviklingen på Svalbard.

De overordnede målene for regjeringens politikk for forskning og utdanning på Svalbard er å legge til rette for:

  • en planmessig og kontrollert utvikling av forsk­nings- og utdanningsvirksomheten til beste for den selv, for lokalsamfunnene og for den nasjonale forvaltningen av øygruppen;

  • best mulig utnyttelse av investeringene i infrastruktur for forskning og utdanning og av de mulighetene den utenlandske forskningen gir norske fagmiljøer til deltagelse i internasjonale forskningsprosjekter;

  • å sikre at også den videre utviklingen av forsk­nings- og utdanningsvirksomheten skjer innenfor miljømessig forsvarlige rammer.

I St.meld. nr. 39 (1998–99) Forskning ved et tidsskille er det redegjort for Svalbard som forskningsplattform. Her fremheves bl.a. den betydning Svalbard har som base for internasjonalt forsknings- og utdanningssamarbeid, at investeringene på Svalbard må utnyttes optimalt og at norsk virksomhet må ha et volum og faglig nivå som gjør oss til viktige bidragsytere til det internasjonale forskningsmiljøet.

8.5.2 Norsk forskningsaktivitet

Regjeringen ser det som viktig at det er en betydelig norsk forskningsaktivitet på Svalbard. Den norske forskningen må ha et omfang og en kvalitet som gjør at den kan bidra med et godt kunnskapsgrunnlag til forvaltning av Svalbard, for å ivareta nasjonale interesser på øygruppen og for å gi norske fagmiljøer mulighet til deltagelse i det internasjonale forskningsfelleskap. På sentrale områder må norsk svalbardforskning ha som ambisjon å være internasjonalt ledende. De betydelige investeringene i infrastruktur som er foretatt fra norsk side på 1990-tallet, legger føringer for hvilke fagfelt norsk forskning skal prioritere. Regjeringen mener at norsk forskning i fremtiden må vektlegge bruk av eksisterende anlegg slik at investeringene kan utnyttes optimalt.

8.5.3 Universitetsstudiene på Svalbard i årene fremover

Det har det skjedd en gradvis utvikling i undervisningstilbudet ved UNIS, fra utelukkende kurs på lavere grad til et større innslag av høyere grads kurser, jf. kap. 8.4.4 Universitetsstudiene på Svalbard (UNIS). Dette gjør det lettere å innpasse kurs gjennomført på UNIS i studieplanene ved andre universiteter, og spesielt de utenlandske. En større andel av høyere grads kurs gjør også UNIS mer attraktiv for hovedfagsstudenter, doktorgradsstudenter, stipendiater og post doc. Mulighetene for hovedfagsstudentene til å oppholde seg ved UNIS under en del av studiet, er særdeles viktig for den faglige koplingen mellom UNIS og universitetene. For at studieopphold ved UNIS skal virke motiverende på studentene, er det viktig at universitetene sørger for at de kurs som gis på UNIS, innpasses i studieplanene og gir full uttelling i form av vekttall.

En økning av antall doktorgrads- og post doc.-stipendiater kan også være hensiktsmessig ut fra ønsket om å utvide samarbeidet med andre institusjoner, og dermed styrke forsknings- og utdanningsvirksomheten ved UNIS. Det er samtidig et stort potensial for å utvide undervisningsvirksomhet knyttet opp mot etablert infrastruktur og eksisterende prosjekter.

UNIS har foreslått en utvidelse av studentmåltallet fra 100 til 120 ved en viss opprustning av arktisk teknologi, utnytte ledig kapasitet i eksister­ende fagtilbud samt økt opptak på hovedfags- og doktorgradsnivå. En slik utvidelse av aktiviteten medfører økt arealbehov, og et skisseprosjekt som innebærer en samlokalisering av de akademiske miljøene i Longyearbyen, Svalbard Forskningspark, er utarbeidet. Samlokaliseringen i en slik forskningspark vil kunne bidra til økt internasjonal profilering av norsk tilstedeværelse og gi grunnlag for tilbud om internasjonalt samarbeid rundt forsk­ning og høyere utdanning under norsk kontroll og gi betydelige synergieffekter innen forskning og høyere utdanning. Se nærmere omtale i kap. 8.5.7 Norges vertskaps- og tilretteleggerrolle.

Det er for øvrig foretatt en utredning om mulighetene for å tilby utdanning innenfor samfunnsvitenskap og/eller humanistiske fag ved UNIS. Utredningen konkluderer med at det ligger godt til rette for en gradvis utvidelse av fagtilbudet til også å omfatte kultur- og samfunnsfag. En internasjonal komite som har evaluert UNIS etter fem års drift, har i sin rapport fra mars 1999 anbefalt at UNIS konsoliderer og bygger ut de eksisterende studieprogrammene fremfor å utvide programmet til også å omfatte samfunnsvitenskap og andre disipliner. Styret ved UNIS har pekt på at en eventuell utvidelse vil kreve økte bevilgninger og ytterligere fysisk utbygging av institusjonen.

UNIS er i dag organisert som en stiftelse med de fire universitetene som stiftere. Riksrevisjonen har stilt spørsmål ved om UNIS formelt sett fortsatt bør være organisert som en stiftelse. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet vurderer derfor i samråd med stifterne og styret å endre organisasjonsformen til UNIS.

Samarbeid mellom UNIS og Ny-Ålesund i utdanningssammenheng

Ny-Ålesund-miljøet kan tilføre UNIS nye impulser innenfor miljøforskning og miljøundervisning. Det er få andre steder med så mange avanserte instrumenter for måling av fysiske miljøfaktorer som i Ny-Ålesund, samtidig som det pågår omfattende forskningprogrammer om de terrestre og marine økosystemene. Det bør legges til rette for at disse spesielle forholdene i større grad kan utnyttes i utdanningssammenheng og at UNIS kan bruke Ny-Ålesund som en avansert feltstasjon, både for å avholde praktiske kurs for studenter, for å gjennomføre forskning, og for å koble seg på de avanserte prosjektene som pågår der. Økt bruk av studenter og lærekrefter vil føre til bedre utnyttelse av de investeringene som er gjort på stedet. I tillegg har Ny-Ålesund i vinterhalvåret tidvis betydelig ledig kapasitet.

Et vesentlig hinder for norske forskeres og studenters bruk av stasjonen er imidlertid kostnadene forbundet med reise til/fra Longyearbyen og betaling for kost og losji. Sammenliknet med investeringene i infrastruktur er disse kostnadene lave, men for den enkelte kan de utgjøre betydelige deler av driftsbudsjettene.

Samarbeid mellom UNIS og andre forsknings- og utdanningsinstitusjoner

Det ligger også et betydelig potensial i utvidet undervisnings- og forskningssamarbeid mellom forskningsinstitusjonene på Svalbard og på fastlandet. UNIS gir undervisning i mange fagemner, noe som kan medføre at de enkelte undervisningsmiljøene blir relativt små og sårbare. For å motvirke dette og øke det faglige samarbeidet med andre institusjoner både i forsknings- og undervisningssammenheng, har UNIS knyttet til seg lærekrefter gjennom bistillinger og forelesere fra andre universiteter, høyskoler og frittstående forskningsinstitusjoner. Så langt har man gode erfaringer med professor II-stillinger ved UNIS.

Opprettelsen av UNIS i 1993 og Polarmiljøsenteret i Tromsø i 1994 har vært to store nyskapende satsinger i norsk polarforskning de siste tiårene. Etableringene har bedret rekrutteringen betydelig, og skapt en ny giv i norsk polarforskning. Det internasjonale samarbeidet og kontaktnettverket har også blitt styrket. Regjeringen vil peke på de potensielle synergieffektene som kan ligge i utvidet samarbeid og bedre samordning mellom UNIS, Polarmiljøsenteret og andre institusjoner som er involvert i forsknings- og undervisningssaktiviteter på Svalbard. Samarbeidet mellom ulike institusjoner om forskning og undervisning på Svalbard kan også styrkes bl.a. gjennom mer utstrakt bruk av bistillinger og stipendiater. Et utstrakt samarbeid mellom UNIS, universitetene og Polarmiljøsenteret vil kunne gi synergieffekter i form av økt rekruttering, styrket norsk polarforskning, og økt forsk­ningsaktivitet på Svalbard.

8.5.4 Fagområder med mulighet for samarbeids- og synergieffekt, og fremtidige prosjekter

I desember 1998 la en arbeidsgruppe ledet av Norges forskningsråd fram en rapport der det identifiseres en del fagområder med spesielle muligheter for samarbeid og synergieffekter, og der det beskrives fremtidige utbyggingsprosjekter som er under utredning. Fagområdene som omtales, er i tråd med prioriteringene i Norges forskningsråds strategiske plan for norsk forskning i Arktis (1995). I det følgende beskrives fagområdene og prosjektene kort.

Tverrfaglig klima- og miljøforskning

Ifølge arbeidsgruppens rapport peker klima og miljøforskning seg ut som et forskningsfelt med spesielt gode muligheter for tverrfaglig samarbeid og synergieffekter. Det ligger spesielt godt til rette for tverrfaglig klimaforskning på Svalbard, og her er det store muligheter også på undervisningssiden.

Svalbard har en ideell beliggenhet for overvåking av global langtransport av forurensninger. Stasjoner på Svalbard inngår nå i alle de globale nettverkene for overvåking av forurensninger og drivhusgasser, og leverer gjennom disse vesentlige bidrag til forståelsen av hvordan disse stoffene spres på jorda.

Forskning på transportmekanismer og effektmekanismer er viktig. Det biologiske mangfoldet på Svalbard har mange unike egenskaper, og økosystemene her er gode modeller, fordi de er enkle og fordi de er relativt lite endret av menneskelige aktiviteter. Ifølge rapporten kan kunnskap frembrakt gjennom forskning på disse systemene ha generell verdi, og få anvendelse på mer komplekse systemer som er vesentlig endret av menneskelig påvirkning.

Rom- og atmosfæreforskning

Svalbard har også særegne naturgitte kvaliteter som arena for rom- og atmosfæreforskning. Dette gjelder både muligheten for å observere naturlige fenomener, og til å ta ned signaler fra satellitter i polare baner. Dette har bl.a. ført til at det internasjonale forskningsmiljø har investert i tunge anlegg som EISCAT Svalbard radar ved Longyearbyen og SvalRak i Ny-Ålesund. Sammen med luftmålestasjonen på Zeppelinfjellet ved Ny-Ålesund og etableringen av SvalSat med flere satellitt-telemetristasjoner ved Longyearbyen, gir dette rom- og atmosfæreforskningen på Svalbard en infrastruktur som er enestående i verden. Ifølge rapporten vil en effektiv utnyttelse av denne infrastrukturen gi større vitenskapelig avkastning, og dermed også ringvirkninger for næringslivet på Svalbard og i Nord-Norge.

Oppskytingen av stadig nye satellitter med avansert fjernmålingsutstyr gir, sammen med den betydelige infrastrukturen knyttet til satellittfjernmåling som nå er under oppbygging i Nord-Norge og på Svalbard, enestående muligheter innen fagområder som fjernmåling, billedprosessering og jordressursovervåkning.

Forskningspark og kulturhistorisk magasin i Longyearbyen

En utredningsgruppe med representanter fra UNIS, Norsk Polarinstitutt, Riksantikvaren/Sysselmannen på Svalbard og Statsbygg fremla i januar 1999 et skisseprosjekt for utbygging av «Svalbard forskningspark, Longyearbyen» i tilknytning til UNIS-bygget og tomtearealet rundt. Utbyggingsforslaget omfatter nye kontorlokaler, som er tenkt å kunne gi mulighet for en samlokalisering av forskningsinstitusjonene i Longyearbyen og være et tilbud om lokaler til utenlandske forskere og forskergrupper som har prosjekter og kampanjer på Svalbard av ulik varighet. Lokalene er også tenkt å gi UNIS økt fleksibilitet med hensyn til studenttall og forskningsvirksomhet. Forslaget omfatter videre to bygninger med ytterligere undervisningslokaler, laboratorier og et lager for ekspedisjonsutrustning. Utredningsgruppens forslag legger i utgangspunktet opp til utbygging i flere faser. Ifølge Norges forskningsråds arbeidsgruppe, vil en forskningspark bidra til å realisere et samarbeidspotensial innen forskning og undervisning som i dag blir utnyttet i for liten grad.

Det er videre foreslått at bygget skal inneholde et magasin for arkeologisk materiale fra Svalbard. Til det kulturhistoriske magasinet er det foreslått knyttet et enkelt laboratorium til forebyggende konservering og nødkonservering før transport til fastlandet der hovedkonserveringen vil foregå. I tilknytning til magasinet er det også foreslått kontorplasser for gjesteforskere.

Regjeringen mener det er uheldig at arkeologiske funn fra Svalbard i dag ligger spredt flere steder i Norge og i utlandet. I forbindelse med vedtakelse av kulturminneforskriften i 1974 ble det forbudt å fjerne kulturminner fra Svalbard, men fordi man manglet muligheter til å oppbevare kulturminner på Svalbard, ble det gitt dispensasjoner. Det materialet som i dag befinner seg i utlandet er legalt utført etter dispensasjoner fra kulturminneforskriften. Tilbakelevering av dette materialet må derfor skje på grunnlag av frivillige avtaler. Riksantikvaren har startet forhandlinger med nederlandske myndigheter og er i ferd med å få i stand en avtale. Materialet på fastlandet befinner seg i hovedsak på Tromsø museum, men noe er også på Vitenskapsmuseet i Trondheim og på Sjøfartsmuseet i Oslo. Løse kulturminner fra Svalbard er statens eiendom.

Etter regjeringens oppfatning bør kulturminner fra Svalbard samles på Svalbard, og gjenstander som befinner seg på fastlandet bør tilbakeføres dit dersom det opprettes et magasin der. Tilbakeføringen må imidlertid skje i nært samarbeid med de institusjonene på fastlandet som i dag har ansvaret for materialet. Det må også legges til rette for at materialet kan lånes ut når forskere som befinner seg andre steder har behov for å forske på materialet over lengre perioder.

Det er også ønskelig å gi muligheter for formidling av kulturhistorie både til fastboende og det betydelig antall besøkende på Svalbard. Dette vil være holdningsskapende vernestrategi.

Marint laboratorium i Ny-Ålesund

Rapporten fra Norges forskningsråds arbeidsgruppe viser til at det fra det internasjonale forsk­ningsmiljøet i Ny-Ålesund er pekt på behov for et velutstyrt og funksjonelt marint laboratorium på stedet, og at dette er viktig for å få etablert omfattende og langsiktige forskningsprogrammer i Kongsfjorden, særlig innenfor eksperimentell marinbiologisk forskning. Byggingen av et marint laboratorium i Ny-Ålesund vil komplimentere eksisterende anlegg, slik at de fleste fagområder da vil ha dekket sine behov for infrastruktur.

8.5.5 Lokalisering av infrastruktur for forskning og utdanning

Regjeringen har som mål at infrastruktur for forsk­ning og utdanning primært lokaliseres til bosetningene. Forskning og utdanning som krever investeringer i ny og omfattende infrastruktur, bør som hovedregel legges til Longyearbyen. Samtidig bør Ny-Ålesund videreutvikles som en sentral base for den naturvitenskapelige forskningen. Utviklingen må skje på en slik måte at stedets naturgitte kvaliteter som er grunnlaget for Ny-Ålesunds rolle som arktisk forsknings- og miljøovervåkingsstasjon, ikke forringes. Regjeringen har som mål at utviklingen i Longyearbyen og Ny-Ålesund samordnes. Forskningen i de to bosetningene må utfylle hverandre.

8.5.6 Ny-Ålesund som internasjonal forsknings- og miljøovervåkingsbase

Ny-Ålesund har en identitet som internasjonal referansestasjon for klima- og miljørelatert forskning. Dette omfatter bl.a. forskning om langtransportert forurensning og klimaendringer, økologisk forsk­ning basert på upåvirkede økosystemer og forsk­ning om effekter av menneskelig aktivitet og fysiske miljøfaktorer på organismer. «Radiostillhet» er også en viktig kvalitet ved Ny-Ålesund. Forholdene ligger derfor godt til rette for bruk av passivt mottakerutstyr.

Disse kvaliteter ved Ny-Ålesund har implikasjoner både for hva slags forskning og næringsvirksomhet som kan drives der, og for omfanget av den totale virksomheten på stedet. Ny-Ålesund må videreutvikles som en «grønn» forskningsstasjon. Dette forutsetter en fremtidsrettet forvaltning av Ny-Ålesund og naturmiljøet omkring, med et høyt ambisjonsnivå når det gjelder å begrense men­neske­skapt påvirkning. Samtidig må en slik målsetning være førende for den daglige driften av stedet.

Regjeringen vil også peke på betydningen av at Kings Bay videreutvikler sin strategiske plan, basert på et samarbeid med forskningsmiljøene, arealplanforskriften for Svalbard og gjeldende lovgivning. Norges forskningsråds planer og strategier bør legges til grunn for et slikt planarbeid. Videre vil det være viktig å ha et godt samarbeid med Norges forskningsråd i forskningspolitiske saker, samt konsultere Svalbard Science Forum og Ny-Ålesund Science Managers Committee (NySMAC) der dette er naturlig.

NySMAC har gjennomført en miljøkonsekvensvurdering av aktivitetene i Ny-Ålesund og Kongsfjordområdet. Denne utredningen omfatter også næringsvirksomhet knyttet til cruiseturisme og fiske i Kongsfjorden. Utredningen peker på en rekke tiltak som kan iverksettes for å redusere miljøvirkningene av virksomheten i Ny-Ålesund-området til et minimum, og forhindre at virksomheten reduserer områdets kvaliteter som et referanseområde for klima- og miljørelatert forskning. Regjeringen forutsetter at Kings Bay sørger for at de nødvendige tiltak iverksettes, i samarbeid med forsk­ningsmiljøene og andre berørte interesser.

Regjeringen vil samtidig understreke betydningen av at området rundt Ny-Ålesund, inkludert hele Brøggerhalvøya og Kongsfjordområdet, beskyttes som forskningsområde, og at dette må sette rammene for annen virksomhet som kan skade eller være til hinder for forskningen i området. Videre bør forskning som er til skade for eksisterende virksomhet eller er i strid med relevante forskningsstrategiske planer, i utgangspunktet ikke tillates i Ny-Ålesund. Eksisterende virksomhet må underlegges strenge krav for å redusere og begrense naturinngrep, avfall og forurensning, og redusere risikoen for akutte utslipp.

8.5.7 Norges vertskaps- og tilretteleggerrolle

Et rimelig og effektivt servicetilbud er en vesentlig faktor i beslutningsgrunnlaget når forskningsinstitusjonene lokaliserer sin virksomhet. I tillegg bidrar en god forskningsservice til økt sikkerhet og mer effektiv utnyttelse av de forskningsmessige ressursene. En godt utbygd infrastruktur er viktig for å stimulere til økt aktivitet.

Norske forskningsbaser og norsk forskningsservice vil være et viktig virkemiddel for Norges vertskaps- og tilretteleggerrolle overfor forsk­ningsinteressene på øygruppen. Norge har stimulert og kontrollert utviklingen i sektoren gjennom en aktiv tilretteleggingspolitikk, der det offentlige har stått for grunnlagsinvesteringene både til forsk­nings- og samfunnsmessig infrastruktur. Driften av den forskningsmessige infrastrukturen skjer i dag i stor grad på kommersiell basis, der forskningsinstitusjonene inngår tidsbegrensede kontrakter med de norske eiere eller driftsselskapene.

Regjeringen ser det fortsatt som ønskelig at utenlandske forskningsmiljøer benytter seg av norsk infrastruktur og norske forskningsbaser på Svalbard, fremfor å bygge opp egne. Dette er viktig av hensyn både til naturmiljøet og til en kontrollert utvikling av forskningen på Svalbard. Regjeringen anser dagens organisering av den forskningsmessige infrastrukturen som hensiktsmessig, og mener denne bør videreføres.

Regjeringen mener at eventuell ny utbygging av infrastruktur og servicefunksjoner for forskning og utdanning må vurderes i sammenheng med den videre næringsmessige utviklingen på Svalbard, og med utviklingen av lokalstyret i Longyearbyen med tilhørende «kommunale» oppgaver.

Det er nødvendig å ytterligere effektivisere koordineringen og samarbeidet mellom nasjonale aktører som driver forskningsprosjekter på Svalbard. Regjeringen ser det imidlertid som viktig at de organisatoriske strukturer som nå er etablert, får konsolidere seg før man eventuelt vurderer ytterligere tiltak for å styrke det institusjonelle apparatet. Regjeringen ser det videre som viktig at det også ressursmessig legges til rette for å øke universitetenes og andre institusjoners muligheter til å utføre forskning på øygruppen. Regjeringen viser til St.meld. nr. 42 (1992–93), der det er uttrykt som en målsetning at polarforskningsinnsatsen over tid skal øke bl.a. gjennom en mer effektiv ressursbruk, og ved prioritering av FoU-midlene.

Sett i denne sammenheng vil det etter regjeringens oppfatning fortsatt være en sentral oppgave for Norsk Polarinstitutt å tilby fellestjenester for norske polarforskere, og bidra til at etablering av både nasjonal og internasjonal forskningsaktivitet skjer på en slik måte at nasjonale interesser på øygruppen ivaretas. I tråd med dette er Polarinstituttets forskningsservice bygd betydelig ut de senere årene, og tjenesten er anerkjent både i norske forskningsmiljøer og internasjonalt.

8.5.8 Forskning og utdanning – forholdet til miljøet

Regjeringens mål om bevaring av Svalbards villmarksnatur setter rammer også for forsknings- og undervisningsvirksomheten på øygruppen. Ønsket om å bevare Svalbard som et internasjonalt referanseområde for nasjonal og global miljøforsk­ning tilsier samtidig at det er i forskningens egen interesse at naturmiljøet på Svalbard bevares mest mulig upåvirket. Prinsippet om at alle sektorer har et selvstendig ansvar for å ta miljøhensyn på sitt område, står sentralt i regjeringens miljøvernpolitikk. På Svalbard er forskning og utdanning blant de virksomhetsområdene som kan få betydning for oppfyllelsen av sentrale miljømål, og der sektoransvaret derfor har særlig stor betydning. Forskning og utdanning på Svalbard vil bli integrert i departementenes sektorvise miljøhandlingsplaner, som skal utarbeides i år 2000.

Det er et mål at tiltak for forskning og utdanning som hovedregel skal foregå i bosetningene, med mindre de vil ha ubetydelig virkning på naturmiljøet. Samtidig vil virksomhet i felt være et sentralt element innenfor både forskning og undervisning, og motorisert ferdsel vil ofte være en nødvendig forutsetning for å gjennomføre slik aktivitet. Det må derfor legges vekt på samordning av praktiske/logistiske forhold mellom flere forskningsprosjekter for å redusere belastningen på natur- og kulturmiljøet. I den sammenhengen må man også se på den totale ferdselen i området. Det bør videre legges vekt på faglig koordinering mellom flere forskningsprosjekter med hensyn til innsamling av og forsøk med biologisk materiale, for å redusere påvirkningene mest mulig. Miljøvernhensyn må ligge til grunn for all aktivitet og utnytting av områdene i og rundt bosetningene i forsknings- og utdanningssammenheng.

Vekst i forskning og utdanning øker presset på de vernede områdene. Formålet med verneområdene er bl.a. å bevare områdene som referanseområder for forskning. Forskning i de vernede områdene bør begrenses til virksomhet som ikke kan foregå andre steder, og som ikke er i strid med vernets formål.

Regjeringen legger opp til at det skal stilles krav til miljøkonsekvensutredning for alle typer tekniske inngrep utenfor planområdene som kan antas å ha mer enn ubetydelige virkninger på naturmiljøet. Dette gjelder også forskning av noe omfang.

I fortsatt vekst i forsknings- og utdanningsvirksomheten, spesielt i Longyearbyens nærområde med ytterligere utbygging av instrumentparker mv., ligger det også et potensial for konflikt både med friluftsinteressene og med andre næringer, herunder turisme. Deler av denne næringen har behov for attraktive og relativt urørte områder nær bosetningene for utøvelsen av sin virksomhet. Regjeringen vil i den forbindelse vise til arealplanforskriften. I tillegg bør det utarbeides en faglig strategisk plan for utnyttelse av de områdene som i arealplanene avsettes til forskning og utdanning, der fremtidige aktiviteter sees i en sammenheng med andre arealbruksinteresser i området.

Til dokumentets forside